I løpet av ferieturen til Sundsvall med foreldrene mine ble det satt av en dag til å besøke Birsta, et stort område omtrent en mil nord for byen hvor det ligger kjøpesenter og flere varehus vegg i vegg.

Siden jeg nettopp har begynt å jobbe igjen og for første gang siden desember har gått i pluss i løpet av en måned, passet det jo bra å få shoppet litt etter et halvt år med abstinenser. Og det var jo mye fint å se også.

Men den sjansen skulle ikke mamma la meg få benytte. Selv om jeg prøvde ble de totale utgiftene mine for hele turen på 34 svenske kroner, for tre bokser cola. Likevel har jeg med meg en solid fangst av tekstiler hjem, som kjolen fra Gina Tricot som er det kjøpet jeg er mest fornøyd med fra turen. Hvordan kan dette ha seg?

For det var det samme som skjedde hver gang jeg prøvde å kjøpe noe. Hver gang jeg prøvde å gå mot kassen, kom plutselig mamma inn fra venstre, nappet til seg det jeg hadde i hendene av varer og tok det selv med seg mot kassen for å betale. Dermed hadde mamma i praksis kjøpt en kjole til meg!

Ord kan ikke beskrive hvor tøft jeg synes dette er, med tanke hvor redd jeg har vært for å ikke bli akseptert som jente og transkjønnet. Og her sitter jeg med gul en kjole som mammaen min har kjøpt til meg etter at jeg plukket den ut selv? Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til å bruke den!

Men denne kjolen var ikke det eneste jeg prøvde å kjøpe selv, men som endte opp som statistikk på mammas kredittkort. Jeg fikk også med meg to skjørt og tre t-skjorter. Alt er fra en av mine favorittklesbutikker New Yorker, med unntak av den røde som er fra Carlings. Og ja, jeg hadde nok fransk på skolen til å kunne oversette teksten på den ene toppen for mamma da vi sto i butikken og så på den.

…og så ble det jammen med et par sko også, fra Skopunkten, som jeg faktisk ikke plukket ut selv men som mamma insisterte på at jeg skulle ha. Jeg trengte bare å overbevises litt og la tanken om å gå med dem få modnes, da jeg først synes det var litt mye bling på dem etter min smak. Men nå ser jeg for meg flere antrekk jeg kan bruke dem til, og gleder meg til å ta dem i bruk.

Så nå vil jeg ikke høre et eneste ord om at jeg er bortskjemt. Selv om det er akkurat det jeg er, i og med at jeg ikke betalte noe som helst av dette selv. Men følelsen av aksept som mamma har gitt meg sammen med disse plaggene kan ikke kjøpes for penger.

Hva synes du om innkjøpene mamma gjorde for meg?