Så var det på tide å forlate London. Jeg hadde dyttet i meg min siste porsjon med bacon og tomatbønner til frokost. Jeg hadde pakket ned alle kjolene mine i en alt for overfylt koffert, og jeg hadde gått over rommet sammen med kjæresten min for å passe på at vi ikke hadde glemt noe. Klokken nærmet seg 11, siste frist for utsjekking, satt av hotellet.

Koffertene ble så dratt nedover de bratte trappene, av mangel på heis, og jeg så for meg E. H. Shepards illustrasjoner av Christopher Robin som sleper Ole Brumm etter seg ned trappetrinnene, tilsatt lyden av Torbjørn Egners stemme. «Dunk, dunk, dunk, sier det i trappen». Men selv om vi nå sjekket ut av hotellet, gikk ikke flyet før klokken åtte på kvelden, så vi hadde mange timer igjen å slå i hjel før vi gadd å ta toget fra Victoria Station til Gatwick. Vi skulle ta en siste runde i Londons gater.

Men ikke som jente denne gangen.

For senere samme dag skulle vi jo gjennom passkontrollen. Jeg ønsket ikke å skape noen scene der ved å komme kledd som jente, og vise et pass med et guttenavn og et bilde av meg med masse hår i ansiktet. Kanskje kunne jeg ha skiftet på et toalett etter ankomst Gatwick, før passkontrollen, men hvilket toalett skulle jeg gått på? Dame- eller herretoalettet?

Så jeg valgte den enkle løsningen, å returnere til å gå ut som gutt med en gang, og inn i den rollen samfunnet forventer av meg. Tilbake til hverdagen altså, selv om vi fortsatt hadde noen timer igjen i London. Men jeg merket forskjellen. For nå var det ikke «Hello, girls!» lenger når vi kom inn i en butikk. Nå var det «Hello, guys!» selv om jeg gikk sammen med kjæresten min som av naturlige grunner fortsatt gikk kledd som jente.

Men jeg var ikke lenger en av jentene. Selv om jeg nå hadde blitt vant med det, og de siste dagene i London ikke hadde tenkt over at jeg gikk i kjoler engang. Det var blitt helt naturlig, som en del av normalen. Nå gikk jeg rundt i gutteklær og følte meg unaturlig.


Farvel for denne gang, London! Foto: Will Fox/Wikipedia Commons

Så da vi forlot London Victoria i fem-tiden på ettermiddagen ble det bestemt at vi må prøve å komme oss tilbake til London igjen kanskje allerede til våren. For ikke bare er det en fantastisk by, men jeg tør å være meg selv her.

Vi sees igjen snart, London!