Vår siste dag i London begynte igjen med at Ida angret på å ha latt noe hun hadde lyst på forbli ukjøpt på Oxford Street, og satte opp tidenes bambiblikk for å overtale meg til å returnere til handlegaten hun snakket så nettsettende om to dager tidligere. Det fikk gå. Det lå uansett på veien til Hamley’s, verdens desidert kuleste leketøysbutikk, som jeg hadde satt som krav at vi skulle besøke denne dagen. Ida lot seg villig overtale,og for tredje gang på like mange dager fant vi oss selv traske bortover Oxford Street. Igjen ble det mange avstikkere langs gaten innom ulike butikker, og jeg fant en kjole i en av dem som jeg bare måtte prøve på. Og den så rå ut på meg. Helt til jeg prøvde å ta igjen glidelåsen. Da viste det seg at den var for liten for meg. Så liten at jeg faktisk ødela glidelåsen. Jeg hang kjolen pent på plass og listet meg ut av butikken med planer om å rømme landet dagen etter.

Etter flere tilsvarende avstikkere, havnet vi til slutt på Hamley’s. Det indre barnet mitt våknet for alvor opp og jeg hadde det svært travelt med å komme seg opp i toppetasjen hvor Legoen befant seg. Der oppe ble jeg også positivt overrasket over at drømmejobben min faktisk eksisterer, men at den dessverre er opptatt av en fyr hvis navn, i følge navneskiltet hans, er Mark. Han jobber med å sitte i Lego-avdelingen og sette sammen Lego-byggverk til allmenn beskuelse. Den jobben skulle jeg gjerne hatt! Skulle jeg finne på å flytte til London, må denne Mark finne seg i å se seg forsiktig over skulderen på vei hjem når han går hjem om kvelden etter en lang arbeidsdag.

Mange fine Lego-sett hadde de også, men på grunn av plassmangel i kofferten ble det ikke så jeg kjøpte noe. Dette er kanskje ikke en typisk jenteinteresse, men jeg hadde virkelig likt å bli eieren av dette settet (det er i det minste shoppingrelatert, og DET liker vi, ikke sant jenter?):

…ok, da var jeg ferdig med nerdeinteressene mine.

Vel, nesten. Ida hadde nemlig klart å overtale meg til å bli med på naturhistorisk museum (jeg var ikke så vanskelig å overtale egentlig), så da tok vi undergrunnen til South Kensington for å se på fossiler av døde dinosaurer. Jeg aner ikke hva det er med disse forhistoriske skapningene, men de har fascinert meg helt siden jeg som seksåring gråt meg gjennom «The Land Before Time«. Jeg vet at Ida på sin Facebookvegg har påstått at jeg bare diltet etter, men sannheten var at jeg var i ferd med å bli litt dårlig i magen og i tillegg sliten av å gå så mye. Til tross for at jeg denne dagen hadde valgt å la de høye hælene bli igjen på hotellet og i stedet gå i ballerinaskoene jeg hadde kjøpt et sted på Oxford Street dagen før.

Men i tillegg til ballerinasko, hva hadde jeg så på meg i går?


Enkelte vil kanskje kjenne igjen kjolen fra H&M som jeg nevnte i et innlegg rett før jeg reiste. Endelig fikk jeg brukt den. Ellers er skinnjakken stadig fra Cubus, og skoene fra en tilfeldig butikk på Oxford Street. Jeg husker faktisk ikke. Samme gjelder smykket som jeg ikke klarer å huske å ha kjøpt.

Når jeg skriver dette har jeg for lengst tatt flyet tilbake til Norge, og jeg har begynt å reflektere litt over turen til London. Hvordan ble den i forhold til mine forventninger, og hva har den gjort med meg?

Jeg kommer til å skrive et eget innlegg om det så snart jeg har fått samlet tankene mine.