Litt av utfordringen med å reise med noen som har usedvanlig dårlig råd er at det er begrenset hva vi får gjort. Planene for i går var å dra opp i London Eye, som jeg hadde ekstremt lyst til og ta en tur til Sea Life Aquarium, noe Ida hadde ekstremt lyst til. Begge attraksjonene ligger mer eller mindre rett ved siden av hverandre, noe som egentlig er mer naturlig enn at bare den ene gjorde det, så da skulle vi ta dem rett etter hverandre.

Men vel fremme, etter å ha tatt en æresrunde rundt Waterloo Station fordi ingen av oss kan lese kart, fant Ida ut at det ble for dyrt med begge. Så da ble det bare Sea Life i går. Det var interessant nok, men jeg har vært i et par akvarier tidligere og jeg synes dette ble for «samlebåndspreget» i og med at man ikke på samme måte går rundt og så selv som man vil, man blir geleidet gjennom en serie av lange ganger med forskjellige sjødyr på hver side. Jeg liker ikke følelsen av å gjøre ting i kø. Ida derimot var som en unge i sukkerrus i en godteributikk og storkoste seg.

Utenfor Sea Life fikk vi også sett Big Ben på andre siden av Themsen, og jeg vurderte å få tatt et bilde av meg selv med dette monumentet i bakgrunnen. Men det var for mye folk der og jeg følte bare ikke for å stille meg opp, fiske frem masken min og så ta bildet. Så det utgikk.

Og apropos folkemengder og stress. I forrige innlegg skrev jeg om hvor stressende Oxford Street fortonet seg for oss, og særlig for Ida som ikke er vant med store folkemengder. Men etter Sea Life ble det så vi dro tilbake til Oxford Street igjen, mest fordi Ida angret på å ikke ha kjøpt en skinnjakke hun hadde fått prutet ned til £100, en femtedel av prisen, men likevel mer enn hun egentlig hadde råd til. Det ble altså så vi dro tilbake til butikken med den ekstremt flørtende selgeren, og Ida smilte fra øre til øre etterpå. Selgeren prøvde også å selge meg en annen jakke, og prøvde å få meg på gli ved å flørte og fortelle meg hvor fin kjole jeg hadde på meg. Han sa at med den jakken han skulle selge meg så kom jeg til å få alle guttene jeg ville ved retur til Trondheim. Jeg bare smilte og takket høflig nei. Jeg lot også være å nevne at jeg foretrekker jenter og ser på meg selv som lesbisk.

Men det ble da så jeg kjøpte noe jeg også. Siden vi likevel var i Oxford Street skulle jeg se etter en ny veske til meg selv, siden den jeg har (ja, jeg har bare en! Hva slags kvinne er jeg?) egentlig er alt for liten til noe annet enn festbruk. Men jeg fant ikke noen jeg likte som ikke kostet mer enn jeg strengt tatt var villig til å betale. Derimot kjøpte jeg et par ballerinasko. Etter fire dager på høye hæler har føttene mine begynt å protestere. Jeg takler kanskje høye hæler bedre enn Ida, men føttene mine er jo ikke vant med det over lengre tid de heller.

Så var vi over på gårdagens outfit. I går gikk jeg altså rundt i dette.


Elsker den kjolen! Den kommer fra H&M, og det samme gjør skjerfet, hvis jeg husker rett. Skoene er fra DinSko, men det ble ikke så jeg brukte dem. Det ble for heftig for føttene mine. Jeg gikk tilbake til de skoene jeg har hatt på de øvrige dagene. Og jakken er fortsatt fra Cubus.

I morgen reiser vi hjem og må stå opp veldig tidlig for å rekke flyet tilbake til Norge. Derfor kommer nok ikke rapporten fra dag 5 før om to dager, dessverre. Men følg med, følg med.