Etter en dags pause skulle jeg i dag ut i Londons gater igjen som jente, og på planen sto det at vi skulle besøke London Eye og naturhistorisk museum for å se på dinosaurskjeletter. Men så kom angsten og banket på, og det holdt på å gå riktig galt.

Det ble nemlig litt stress like før vi skulle ut, fordi jeg i sminkeprosessen hørte rengjøringspersonalet romstere i naborommet, og jeg hadde ikke lyst til at de skulle komme inn mens jeg sto der og sminket meg. I tillegg er det av en eller annen grunn svært varmt på rommet vi har fått tildelt i toppetasjen, og da parykken ble tatt på var det som å ta på seg en pelslue. Stress kombinert med ekstrem varme fremprovoserer svette, og jeg så i speilet at det begynte å renne nedover pannen min, noe som gjorde at jeg ble redd for å ødelegge sminken, og fikk enda mer panikk. Vi kom oss ut før rengjøringsdamene kom, men jeg var ikke spesielt høy i hatten der jeg gikk. Og enda verre, jeg oppdaget at jeg ikke følte meg vel i antrekket jeg hadde på meg. Vi ble nødt til å sette oss ned ved første ledige benk for å ta en timeout. Men jeg satt bare og skalv, uansett hva kjæresten min sa.

Dermed måtte vi ha en plan for hvordan jeg kunne finne en måte å slappe mer av på, og jeg sa at vi kunne prøve å gå ned til Dorothy Perkins i Tottenham Court Road, siden vi var like ved, og gå inn der og se på klær, så det gjorde vi. Jeg håpet i det lengste på å bli møtt av et «good morning, ladies» eller lignende inne i butikken for å få bekreftelse på at jeg virkelig så ut som en jente, men dengang ei. Det var bare å prøve å gå litt rundt og få fokus et annet sted ved å se litt på kjoler. Ikke lenge etter fant jeg faktisk to kjoler som jeg likte, og som jeg bestemte meg for å prøve på. Det endte med at jeg kjøpte begge.


Etter å ha prøvd dem på i prøverommet fant jeg ut at jeg egentlig følte jeg meg jo mye mer vel i dem enn det antrekket jeg hadde tatt på meg, så da ble det så vi gikk tilbake til hotellet i håp om at rengjøringsdamene hadde gjort seg ferdig på rommet vårt. Det hadde de heldigvis, så da kunne vi sette oss ned og slappe av litt, og jeg fikk skiftet til en av de nye kjolene mine. Med en gang jeg så meg i speilet da, følte jeg meg mye bedre, og nå følte jeg meg klar til å ta over verden. Så klar at jeg begynte å nynne på Symphony Xs «Set the World on Fire». Dermed gikk vi ut igjen og satte kursen for undergrunnen, med kurs for Waterloo stasjon.

Da jeg reiste med min bestevenninne Ida i fjor, klarte vi å rote oss bort på Waterloo, og tok en æresrunde rundt stasjonsbygningen. Jeg skjemtes derfor veldig da kjæresten min og jeg i går fant veien fra stasjonen til London Eye med en gang, ganske enkelt ved å følge skiltingen, og fem minutter senere sto vi og så opp på det digre pariserhjulet. Sånn er det når man på død og liv skal være impulsiv…

Det ble ikke noen tur opp i London Eye i fjor, selv om det var det jeg hadde gledet meg mest til under hele oppholdet, så derfor gledet jeg meg ekstra mye denne gangen. Etter bare 20 minutter i kø ble dørene til kapselen lukket bak oss og vi var på vei opp i lufta, klar til å utfordre høydeskrekken min.


Kjæresten min tok dette, og mange andre bilder, i løpet av turen vår oppover og så nedover igjen. Trykk på bildet for å se det i større format.

Men for en utsikt! Høydeskrekken meldte seg ikke i det hele tatt, jeg ble rett og slett for opptatt med å gå rundt i kapselen og se på utsikten og alle bygningene i Londons skyline. Det svarte virkelig til forventningene mine, og jeg ville faktisk ikke gå av da vi kom ned igjen. Jeg hadde lyst til å bli med på en runde til.

Deretter gikk vi langs elven og prøvde å få tatt et outfitbilde med Big Ben i bakgrunnen, men motlyset ville det annerledes, og bildene ble for mørke. Dette var det beste bildet, og her har jeg faktisk prøvd å redde det i Photoshop, uten at det hjalp så mye. Men jaja, jeg har i det minste beviset på at vi prøvde.


Men skal si folk stirret da jeg tok på meg masken.

Nå begynte klokken å nærme seg middagstid, og siden det i går tilfeldigvis var fem måneder siden vi ble kjærester, ville vi kose oss litt ekstra. På vei til Her Majesty’s Theatre to dager før hadde vi gått forbi en biffrestaurant som så ut til å være midt i blinken for hva vi ønsket oss for dagen, og derfor dro vi dit.


Selv om stedet hadde et stilig lokale, var det veldig mye bråk der på grunn av en åpen løsning uten skillevegger mellom bordene, som ellers var ganske tett plassert, så du sitter nesten i fanget på de på nabobordet. I tillegg ble det spilt veldig høy musikk, så kjæresten min og jeg måtte rope til hverandre. Men betjeningen var svært hyggelig, og tok seg tid til å prate med alle gjestene, og igjen ble vi omtalt som «ladies», noe som alltid gjør meg i godt humør. Og så kom maten…


Biffen var rett og slett fantastisk, og chipsen… himmelsk. Den var laget av søtpotet, og hadde et dryss av havsalt over seg som ga det en fin kontrast. Jeg har aldri opplevd noe lignende før, og den alene er nok til at jeg vil vurdere å dra tilbake ved en senere anledning. Men om ikke chipsen er nok til å overbevise, så hadde de dessert der også.


Jeg bestilte en Rocky Road, en kombinert sjokolade- og ostekake. Den var rett og slett fantastisk, og jeg kjenner at jeg nærmer meg faren for å få diabetes bare jeg tenker på kaken nå i ettertid. Ikke noe for den som prøver å passe formene, men mine former er føkka uansett fordi jeg har mannskropp, og vi skulle tross alt feire oss selv.

Som en ekstra kuriosa kan jeg nevne at denne restauranten også fikk æren av være innehaver av det første offentlige dametoalettet jeg har besøkt, i alle fall i bevisst alder. Jeg måtte gå, og det føltes feil å gå inn på herretoalettet. Og hei, personalet i restauranten omtalte meg jo som «madam», så da er jeg jo dame da?

Med litt for mye mat i magen dro vi tilbake på hotellet og slappet av på senga med dårlige YouTube-videoer før vi la oss for å sove. Det startet dårlig, og det holdt på å gå galt, og derfor fikk vi ikke tid til å se på dinosaurene som planlagt. Men det gikk likevel veldig bra til slutt. Utrolig hva riktig antrekk kan gjøre på humøret.

Og apropos, her er antrekket mitt, tatt på hotellrommet fordi motlyset motarbeidet oss der nede ved London Eye og Themsen.


I dag står Oxford Street på planen, og igjen planlegger jeg å gå ut som jente. Prøver etter beste evne å motivere meg selv ved å nynne på Symphony Xs «Set the World on Fire«.