Når jeg ser tilbake på mitt opphold i London i fjor, så innser jeg at det gikk ikke akkurat strømlinjeformet det heller. Men likevel føles det som at det er flere skjær i sjøen denne gangen, og det er vanskeligere å gå ut som jente enn jeg trodde det skulle bli på forhånd. Men mer om dette senere. Først litt om hva vi gjorde i går.


Outfit of the day, for de som bryr seg om sånt. Og se, det er tatt utendørs! Man må jo prøve å sprenge litt grenser…

På planen for denne fredagen sto først Camden Market, og jeg hadde også bestemt meg for at jeg skulle finne en ny kjole til bursdagen min om noen måneder, siden jeg har planer om å feire den som jente for aller første gang i år, og jeg fant jo en veldig fin kjole der i fjor. Men selv om vi kom oss til Camden fikk vi ikke sett så mye av markedet.

For mens jeg er vokst opp i storbyen, så er kjæresten min vokst opp på et lite sted med få innbyggere og lite bebyggelse. Så lite at da jeg var med henne hjem og besøkte foreldrene hennes i sommer, måtte jeg aktivt lete etter en del av huset hvor det fantes mobildekning. Markedet ble rett og slett for overveldende for henne, og vi kom knapt nok frem til Camden Lock Market før hun var blitt sliten. Dessuten hadde portemoneen hennes sittet litt løst, og i løpet av de få metrene vi faktisk hadde gått, hadde hun lagt igjen så mye penger at bæreposene hun gikk med var blitt for tunge. Vi måtte dra tilbake til hotellet, men har planer om å returnere en av de andre dagene vi har til rådighet. Kanskje allerede i dag.


Så langt kom vi før vi måtte gi oss. Det ble for mye på en gang for en landsens jente som kjæresten min.

Jeg fikk derimot oppsøkt den butikken hvor jeg kjøpte min røde Hell Bunny-kjole i fjor, men synes utvalget var skuffende i forhold til hva jeg husket. Jeg gikk derfor fra Camden uten ny kjole denne dagen, men håper selvsagt på å finne noe når vi drar tilbake.

Etter å ha slappet av på hotellet og sett dårlige gameshows på TV, skiftet vi til aftenantrekk for å gå i teateret. Jeg fikk ikke tatt bilde av antrekket mitt, men det var ikke ulikt det jeg har lenger oppe. Samme kjole og samme belte, men uten skjerfet og med et sort perlehalskjede, sorte pumps og trenchcoat i stedet for. Bruk fantasien, om ikke internett-æraen har ødelagt den for deg.

Men først gikk ferden til Brunswick Centre for å se om vi fant et sted å spise. Der var det en italiensk restaurant/kafé som vi fant ut vi ville prøve. Jeg bestemte meg for å bestille en potetgnocchi med gorgonzola og spinat, som smakte godt først, men etter hvert ble jeg lei av den fremtredende potetsmaken, så jeg klarte ikke fullføre den.


Dermed var det klart for å vende nesen mot Her Majesty’s Theatre og Phantom of the Opera. Dette var helt klart kjæresten min sin kveld, for hun er over gjennomsnittet glad i musikaler, og særlig Phantom of the Opera. Om det var vondt å gå hele veien fra undergrunnen ved Piccadilly Circus til teateret på syltynne høye hæler, så ble det ikke bedre av alle trappene opp til øverste balkong i teateret hvor vi hadde seter av økonomiske grunner.

En fin dag å teste høydeskrekken sin på, om ikke annet.

Selv om jeg liker historien, og også liker musikken, så er det for meg noe fundamentalt hos meg som skurrer med musikaler. Det blir rett og slett for unaturlig for meg når personer hopper rundt og synger replikkene sine. Dermed kommer jeg aldri til å forstå musikaler, selv om jeg altså i dette tilfellet liker begge hovedingrediensene hver for seg. Men jeg klarte faktisk å nyte dette og bli underholdt. Mesteparten av fokuset mitt lå derimot på scenografien. Jeg ble imponert over hva de fikk utrettet på en så liten scene, og hvor godt organisert scenefolkene backstage må være for å gjennomføre dette showet. Og om jeg forlot teateret med godt humør så var kjæresten min ekstatisk.

Men så over til det lite hyggelige.

Mye er av det samme som i fjor. På de fleste salgsbodene i Camden Market ble vi møtt med hilsener som «Hello, girls» og lignende. Det samme gjelder restauranten vi spiste på og teateret hvor de konsekvent omtalte oss som ladies. Men så var det alle de andre da.

På vei til Brunswick Centre, gikk vi forbi en gjeng med tre-fire menn, hvorav en av dem pekte på meg i det vi passerte. «Is that a fellow?». De gikk videre og jeg så dem ikke igjen, men det ble likevel sittende. Mitt største ønske er jo å se ut som og bli oppfattet som en ekte jente, så den kommentaren fikk det til å svi. På vei opp rulletrappene fra undergrunnen ved Piccadilly, da vi var på vei til teateret, la jeg også merke til en gjeng unge jenter, kanskje tidlig i 20-årene, som hvisket og fniste mens de pekte på meg, fra der de sto i den parallelle rulletrappen. Så utrolig unødvendig av dem!

Jeg opplevde ingen slike episoder i fjor, så derfor ble det ubehagelig når jeg nå fikk to på rappen med bare et par timers mellomrom.

Men i dag er en ny dag. Og i dag tenker vi å ta det rolig, siden det tross alt ble litt mye på en gang i går, for oss begge.

Jeg skulle ønske jeg var jente.