I går skrev jeg om min første dag i London, og mitt første møte med verden kledd som jente. Etter en litt vanskelig start, hvor det tross alt gikk bra, skulle jeg kaste meg ut i en større utfordring i går. Ida og jeg satte kurs for Camden Market, og jeg lot gutteklærne bli igjen på hotellrommet. Jeg har allerede vist frem antrekket mitt i et innlegg jeg la ut i natt, men her er en liten ønskereprise for de av dere som er for late til å følge lenkene.

Selv om jeg følte meg veldig fin i det jeg gikk ut, så var jeg ikke spesielt høy i hatten. Jeg unngikk øyekontakt med folk, og jeg skulle absolutt ikke prate med noen! Stemmen min ville jo avsløre at jeg ikke er jente sånn rent fysisk. Men denne frykten forsvant overraskende fort. Etter å ha sittet noen minutter ombord i en t-banevogn, hvor jeg satt og følte alles blikk rettet mot meg, var vi i Camden.

Og allerede i den første butikken vi stoppet, en typisk suvernirbutikk, ble Ida og jeg møtt av et «Good morning, ladies». Det skulle bli mange slike hilsener i løpet av dagen. Litt nervøst spurte jeg selgeren der inne litt om priser og slikt, med min vanlige stemme, da jeg ikke har sjanse (i alle fall akkurat nå) til å gjøre stemmen min lysere uten å bringe assosiasjoner til en viss julekalender og et kvinnfolk som står under mistelteinen. Men fyren så ikke ut til å reagere nevneverdig på dette.

Og slik fortsatte det. Gjennom hele Camden Market ble vi møtt av smil og ingen hevede øyenbryn. Det hele toppet seg da vi ankom en butikk som solgte alternative klær, og som hadde flere kjoler av et av mine favorittmerker, Hell Bunny. Der så jeg en kjole som jeg faktisk hadde bestilt på nettet for noen år siden, men som jeg måtte sende tilbake fordi den var for liten, og dette var den største størrelsen de hadde inne. I denne butikken hadde de den faktisk i min størrelse, så jeg ble stående og holde den opp foran meg mens jeg så på den.

Det var da en av ekspeditrisene i butikken, som det var den naturligste tingen i verden, spurte meg smilende om jeg ville prøve den på, og viste meg til et prøverom. Hun spurte også om jeg ville prøve et underskjørt til. Jeg måtte jo det. Da jeg kom ut av prøverommet med kjolen etterpå, ble jeg møtt av store øyne og store smil både fra Ida og ekspeditrisen. Hun kommenterte til og med hvor fin jeg var, og tilbød seg å rette på sløyfen foran på kjolen. En utrolig god shoppingopplevelse. Og i og med at jeg jo strengt tatt hadde kjøpt denne kjolen før, men måtte returnere den fordi den jeg fikk var for liten, så var ikke valgte vanskelig. Jeg måtte ta den.


Prøver på den nye kjolen på hotellrommet etterpå. Den blir sikkert enda finere med høye hæler til. Nå trenger jeg bare en anledning til å bruke den…

Vi brukte kanskje fire eller fem timer på Camden Market, og vi storkoste oss, men det ble mange inntrykk, og særlig for Ida virket det som. Hun var veldig sliten da vi dro fra derifra. Like før vi ankom hotellet begynte jeg også å kjenne det på føttene mine at jeg var sliten selv. Straks vi var inne på hotellrommet vårt, slengte vi oss ned i hver vår seng og ble liggende som veislakt i noen timer med britiske gameshows på tv-skjermen i andre enden av rommet.

Da vi hadde fått hvilt litt, gikk vi ut igjen, og jeg hadde stadig på meg den samme kjolen som jeg hadde hatt på meg i Camden. Denne gangen var det for å finne et sted å spise, og vi fant en liten intim restaurant ikke langt fra hotellet hvor vi bestilte hver vår fish & chips, som forøvrig var helt grei. Ikke noe vondt å si om den annet enn at det var ikke noe spesielt fantastisk med maten heller. Men ingen i restauranten leet på et øyelokk heller over den mørke og maskuline stemmen min. Jeg begynner å lure på hva jeg var så redd for.

Alt i alt en fantastisk dag, med masse inntrykk og positive opplevelser. Og ingen så meg som gutt denne dagen, med unntak av ved hotellfrokosten. Dette går jo bedre enn jeg hadde trodd på forhånd.

Så var det bare å finne ut hva vi skal gjøre i dag…