Fra den dagen bloggen ble opprettet har det vært klart for meg at jeg ikke ville fremstille meg selv som et offer. Selv om dette er noe som er vanskelig og som tærer på meg psykisk, så vil jeg ikke at dette skal være en «buuuhuuu, det er synd på meg»-blogg. En sånn blogg hadde jeg aldri klart å lese selv om den var skrevet om noen andre. Tårene får jeg spare til psykologen. Hun får betalt for å høre på sutring. Det gjør ikke du som leser dette. Med mindre du faktisk er psykologen min da, og i såfall sier jeg hei. Men er du ikke det så er du her for å bli underholdt og kanskje engasjert. Håper jeg da.

Men jeg må si det som det er. Min første dag i London var tøff. Vi landet ganske sent på onsdag, på grunn av forsinket fly, så derfor gikk vi mer eller mindre rett i seng etter ankomst, og dermed ble gårdagen i praksis dag 1. Jeg våknet lenge før Ida, bestevenninna mi, som er reisefølget mitt på denne turen og som er med for at jeg skal føle meg trygg. Jeg ville ikke vekke henne, så jeg satte meg opp i senga for å lese i en bok jeg har tatt med hjemmefra.

Men etter en stund ville ikke øynene mine fokusere mer. Tankene og frykten hadde tatt over og jeg sank sammen med hodet i fanget og begynte å strigråte, livredd for hva som ventet meg ute i Londons gater. Jeg aner ikke hvor lenge jeg satt sånn, men plutselig kjente jeg en hånd som strøk meg på ryggen. Ida hadde våknet. Vi ble enige om at det ikke var så lurt å legge ut på langtur som jente første dag, så da gikk jeg rundt i Londons gater som gutt i går mesteparten av dagen. Du lurer kanskje på hva vi gjorde, men det var ikke særlig spennende. Dagen besto i å se i butikker og føle på stemningen som det heter. Ingen turistattraksjoner ble besøkt.

Men da kvelden nærmet seg, så tok jeg motet til meg. Jeg visste jeg måtte ut som jente før eller siden, og jeg hadde ikke lyst til å utsette det mer enn nødvendig. Så etter at vi returnerte til hotellet rundt klokken ni på kvelden, lokal tid, skiftet jeg endelig til jenteklær. Det tok noen minutter til etterpå med oppsyking og motivasjonstale fra Ida før jeg til slutt tok vesken min over skulderen og sa «Nå drar vi ut».

Vi gikk ikke så langt, bare noen runder rundt i nabolaget, og deler av ruten vi tok inkluderte en lengre strekning med yrende folkeliv, noe som gjorde meg veldig nervøs, for å underdrive kraftig. Men ingen så ut til å reagere på meg. Jeg fikk ingen merkelige blikk, og ingen snudde seg etter å ha passert meg. Alt i alt gikk det veldig bra, men etter å ha vært ute i ti minutter ville jeg tilbake til hotellrommet. Jeg måtte la inntrykkene samle seg og roe meg ned.


En nervøs Emilie utenfor hotellet. For de som er opptatt av outfits og sånt, så kan jeg avsløre at toppen, skjørtet og skjerfet er fra H&M. Jakken er fra Cubus, smykket fra Glitter og skoene fra Nelly.com. Masken hadde jeg selvsagt ikke på da jeg var ute og gikk, men tok den på i noen sekunder for dette bildet.

Men siden det gikk så bra i går, skal jeg prøve å utfordre meg selv ytterligere i dag. Mer om dette i morgen.

Hvis jeg overlever…