Det er vanskelig å skrive reiseblogg, eller reiserapporter for den saks skyld, uten å dedikere et innlegg eller to til mat. For enten du liker det eller ikke, mat må man ha, også på reise, og uten eget kjøkken på hotellet blir det jo så man spiser ute hver dag. Uten forhåndskjennskap til spisestedene kan det også bli en del hit and miss. Du kan være veldig heldig eller du kan havne i en skikkelig turistfelle.

Men hvor mange oppsøker egentlig turistfella med vilje, etter å ha allerede spist der en gang, sju måneder tidligere?


Arkivbilde: Aberdeen Steak Houses i Coventry Street London, tatt i september 2013

Sist kjæresten min og jeg var i London, i september i fjor, hadde vi på vei til et av de mange teatrene i West End lagt merke til en biffrestaurant som vi synes så interessant ut i Coventry Street, like ved Piccadilly Circus. Da vi et par dager senere kom på at vi jo hadde fem-månedersjubileum som kjærester fant ut at vi ville kose oss litt ekstra, og derfor hadde lyst på biff, fant vi ut at vi ville dra tilbake dit og ta en titt. Stedet hadde et stilig lokale og var jo ganske fullt, noe jeg tok som et godt tegn på at maten var bra. Så vi gikk inn og bestilte hver vår biff, og deretter dessert. Det kostet litt, men begge deler smakte fantastisk, betjeningen var svært vennlige og vi hadde bare fine ting å si om stedet da jeg skrev dagsrapport fra vår fjerde dag i London.

Derfor var jeg svært overrasket da vi kom hjem og kunne lese at Aberdeen Steak Houses tilhører en kjede av biffrestauranter som har et svært dårlig rykte i England, og at de karakteriseres som nettopp turistfeller på grunn av at lokalbefolkningen ikke spiser der, og hadde det ikke vært for beliggenheten midt i turistområdene, hadde ingen spist der. Jeg fant også en artikkel som fortalte at det under en inspeksjon i Coventry Street-filialen av kjeden i 2001 var blitt funnet museavføring i et kar med saus. Det var jo nettopp i Coventry Street vi var!

Men 2001 begynner jo å bli en del år siden, og vi var jo kjempefornøyde med maten sist. Det var kanskje det beste måltidet vi hadde hatt i London i løpet av oppholdet, så hva så om stedet har et dårlig rykte? Derfor ble det bestemt da vi bestilte en ny tur sju måneder senere at vi den 22. april, samme dag som vi feiret vårt ett-årsjubileum som kjærester, skulle tilbake dit og spise biff. Det passet også bra med planene våre om å se musikalen The Book of Mormon samme kveld, siden restauranten jo ligger i West End sammen med alle teatrene. Og nettopp Prince of Wales Theater ligger faktisk bare et kvartal unna restauranten. Perfekt!

Lever det opp til forventningene eller ryktet?

Fordi jeg var så fornøyd sist, bestilte jeg akkurat det samme som da. En entrecôte med bearnaise med chips av søtpotet med et dryss av havsalt. Kjæresten min bestilte også en entrecôte, men med løkringer som tilbehør. Og om vi ikke var sultne fra før, så ble vi det da maten kom på bordet. Litt lite salat, men ellers så jo dette riktig godt ut!


Derfor ble skuffelsen stor da jeg kuttet biffen og tok første tygg. Dette var ikke medium stekt, dette var gjennomstekt. Jeg vet jeg skulle ha klaget, men jeg var veldig sulten og vi hadde et tidsskjema å følge siden vi skulle i teateret etterpå, så det fikk gå. Det var jo godt. Kanskje ikke så godt som det kunne ha vært, men det var jo ikke vondt…

…ikke før jeg hadde gjort meg nesten ferdig med å spise. For på slutten kom jeg til en bit av biffen som rett og slett var svidd. Det smakte kull av den. Jeg klarte derfor ikke å spise den opp, og ble sittende og spise søtpotet-chips med bearnaise i stedet. Som forøvrig var veldig godt, men det hadde smakt enda bedre sammen med en saftig biff. Så dette ble en skuffelse.

Jeg vil legge til at kjæresten min bestilte biffen sin blodig, og hun var veldig fornøyd med sin. Så moralen her er kanskje at på Aberdeen Steak Houses bestiller man ikke biffen medium stekt? Men man skal uansett ikke oppleve å få svidd biff på restaurant, og jeg begynte å skjønne hvorfor stedet har et dårlig rykte.

Så selv om jeg var skuffet etter hovedretten, hadde vi på forhånd bestemt oss for å bestille dessert også denne gangen. Det var jo tross alt ettårsdagen vår. Kanskje denne kunne rette opp inntrykket litt? Det var i alle fall en god del på dessertmenyen som fristet, og jeg hadde problemer med å bestemme meg.


Men jeg endte opp med det samme som sist, en Rocky Road-kake, nettopp fordi jeg hadde drømt om denne helt siden sist vi var der i september året før. Kjæresten min bestilte iskrem. Så var det bare å vente og se om også denne kom til å skuffe, slik biffen gjorde?


Men nei, nam! Dette smakte rett og slett himmelsk og det var med en smule dårlig samvittighet at jeg nærmest slukte dette kakestykket på høykant, for så godt var det. Dette var rett og slett verdt hele turen dit alene, og rettet opp et inntrykk som var blitt noe ødelagt etter hovedretten. Men det spørs likevel om det blir et nytt besøk hos Aberdeen Steak Houses igjen etter dette, selv om det ligger an til mange Londonbesøk i fremtiden. Det kan hende at vi heller ser etter et alternativ neste gang.

Moderne italiensk uten kjøtt!

Det beste måltidet vårt fikk vi likevel den siste kvelden vår i London, da vi hadde forvillet oss bort til Brunswick Centre hvor det ligger flere små spisesteder på rekke og rad. Etter å ha sett litt rundt på det som befant seg der, fant vi ut at vi hadde lyst på italiensk mat og valgte restauranten Strada etter å ha sett på utsiden at de hadde en ganske spennende meny. Til kjæresten min sin store overraskelse bestilte jeg faktisk noe vegetarisk…


Jada, jeg elsker kjøtt og klarer ikke å forstå meg på vegetarianere… men det betyr ikke at jeg ikke kan sette pris på noe vegetarisk også innimellom…

Jeg var litt sulten og det var så godt at jeg hadde gomlet i meg store deler før jeg kom på at jeg kanskje skulle tatt et bilde til bloggen også. Men det jeg bestilte var altså ravioli med ricottaost og spinat i en tomatsaus med pesto. Det var rett og slett en eksplosjon av smaker, og når dette var så godt måtte vi vel prøve oss på desserten også?


Her ble det en mørk sjokoladefontant med en kjerne av varm, smeltet sjokolade og en kule vaniljeis ved siden av. Den var faktisk nesten på høyde med Rocky Road-kakestykket jeg spiste to dager før på Aberdeen Steak House, men var en god del rimeligere i pris. Dette er definitivt en plass jeg kan anbefale og har lyst til å besøke igjen, dersom jeg har lyst på moderne italiensk mat!

Hva med fisken da?

Men som den observante leser du er, la du nok merke til at det mangler en dag og et måltid mellom biffen på Aberdeen Steak House og ravioli på Strada i Brunswick. Denne dagen var vi på Camden Market hele dagen, hvor vi tilfeldigvis snublet over et lite sted ved navn Seawise som jeg hadde hørt hadde et godt rykte for sine fish & chips. Vi glemte å ta bilder av maten denne dagen, men det er egentlig like greit for jeg har ikke så mye å si om den annet at den var helt grei. Ikke mer, ikke mindre. Den var helt grei. Men jeg tror likevel at jeg har kjøpt fish & chips for siste gang i London. For jeg har vært i London tre ganger nå på to år. Alle tre gangene har jeg spist fish & chips, og det har forsåvidt vært godt.

Men den beste fish & chipsen jeg noen gang har spist, spiste jeg faktisk en uke før kjæresten min og jeg dro til London. Og det gjorde jeg i min hjemby Trondheim, midt i sentrum i en pub med det treffende navnet Lille London.

Bilde fra da kjæresten min og jeg spiste fish & chips sammen på Lille London i Trondheim i påska. Koster bare 99 kroner også!

Så selv om jeg er veldig glad i fish & chips, så kommer jeg under mitt neste Londonopphold heller til å bruke tid på å lete opp et alternativ til den svidde biffen på Aberdeen Steak Houses. Etter at jeg har vært på Strada i Brunswick og testet et av kjøttalternativene deres også.

#reise #London #mat #biff #steakhouse #italiensk #pasta #strada #fishnchips #fishandchips #lillelondon #Trondheim