Det har blitt en vane for meg å bo på hoteller i bydelen Bloomsbury når jeg er i London, særlig på grunn av nærheten til Oxford Street, og denne gangen bodde kjæresten min og jeg på Radisson Blu Edwardian Grafton Hotel i Tottenham Court Road. Likevel skiller hotellvalget seg ut fra de tidligere oppholdene på de små trestjerners hotellene i den parallelle nabogaten Gower Street, for som jeg skrev i et innlegg i januar, fikk jeg et veldig godt tilbud på dette firestjerners hotellet og vi betalte kun 5200 kroner for fire netter i et queen size-rom som vanligvis går for rundt 7000 kroner i samme periode. Eneste forutsetning var at vi betalte på forskudd. Det virket nesten for godt til å være sant, men bestillingen ble gjort gjennom en av de store bookingagentene på nettet, som jeg har bare gode erfaringer med fra tidligere. Kjæresten min så derfor frem til fire dager i en queen size-seng på et rom med eget badekar.

Men helt slik ble det ikke…


Her bodde kjæresten min og jeg under siste Londonopphold, første natt i et rom nesten rett over hovedinngangen som er avbildet her, mens de neste tre nettene i etasjen over med vindu mot bakgården. Foto hentet fra Lastminute.com

Vi ankom London sent mandag kveld og tok t-banen rett til Warren Street Station som ligger nesten vegg i vegg med hotellet. Førsteprioritet nå var å få sjekket inn og satt fra oss bagasjen, så ut for å finne en liten matbit, og deretter gå rett til sengs. Men under innsjekkingen fikk vi oss en liten overraskelse. Vi fikk ingen forklaring på hvorfor, men mens resepsjonisten sto og trykket på pc-en foran seg for å fylle inn mine personlige opplysninger, sa han uten å løfte blikket fra skjermen at han hadde oppgradert rommet vårt fra queen size til king size, uten ekstra kostnad.

Om øynene våre ikke ble store av å få den beskjeden, så ble øyenbrynene skutt langt opp i hårfestet da vi tok heisen opp en etasje og fikk se det faktiske rommet. Og dette betalte vi 1290 kroner natten for? Jeg trodde vi hadde gjort et kupp i utgangspunktet, men dette var bare villt.

Panorama av det første rommet vi fikk tildelt, med sofa og greier. Silhuetten til venstre i bildet er det nærmeste du kommer et bilde av meg som gutt i denne bloggen enn så lenge, der jeg står og ser gjennom mappen med praktisk info om hotellet.
Panorama av det første rommet vi fikk tildelt, med sofa og greier. Silhuetten til venstre i bildet er det nærmeste du kommer et bilde av meg som gutt i denne bloggen enn så lenge, der jeg står og ser gjennom mappen med praktisk info om hotellet. Klikk for å se det i større format.

Det ble så vi brukte litt ekstra tid på å gå rundt i rommet og måpe mens vi så oss rundt. Selv om senga var diger, så var rommet så stort at vi hadde fått plass til en til om vi hadde presset de øvrige møblene sammen. Dette på tross av at det midt på gulvet sto en liten sofa. Ingen av de tidligere hotellrommene jeg har bodd på i London har tilbudt noen annen sitteplass enn selve senga, eller hatt plass til noe annet for den saks skyld. I beste fall har det vært en ekstra stol skjøvet under en liten kontorpult.

På et av nattbordene lå det en liten blå lapp med beskjed om hotellets 100% fornøyd-garanti. Var det noe vi var misfornøyde med måtte vi si i fra, og hvis de ikke klarte å ordne det, skulle vi slippe å betale sto det. Lite ante vi, der vi gikk rundt i rommet og smilte overveldet, at vi allerede etter første natten ble nødt til å ta i bruk denne fornøyd-garantien. Vi var jo i himmelen!

Men så gikk vi for å legge oss. Kjæresten min sovnet som alltid med en gang, mens jeg ble liggende og høre på en irriterende, høyfrekvent lyd som kom fra badet. Jeg skulle neste morgen oppdage at denne lyden var fra vifteanlegget i taket. Jeg ble liggende lenge og høre på den, og hver gang jeg sovnet så våknet jeg igjen bare noen minutter senere av lyden. Med andre ord, jeg sov veldig dårlig denne natten og da vekkerklokka ringte for å få oss opp til å rekke hotellfrokosten, hadde jeg hodepine og var i skikkelig dårlig humør. Dette kunne ikke fortsette, så kjæresten min gikk ned for å snakke med resepsjonen om det fantes noen mulighet for å slå av viftene slik at det ble mulig for meg også å sove.

Dessverre var det ingenting de kunne gjøre med viftene, men de tilbød oss å bytte til et annet rom i en annen etasje hvor viftene forhåpentligvis ikke bråkte like mye, og vi skulle fortsatt få king size-seng, sa de. Dette godtok vi, og da et rom i tredje etasje ble tilgjengelig klokken 12, flyttet vi koffertene våre opp dit. Dette rommet var en liten nedtur først, da dette var noe mindre, og i stedet for sofa hadde to stoler på hver sin side av et bord. Men senga var fortsatt king size, og rommet var fortsatt mye større enn det jeg har hatt på andre Londonhotell hvor det knapt var plass til å legge ned kofferten for å åpne den på gulvet. Vi hadde uansett fått mer enn vi betalte for, og da alt kom til alt så var det mye bedre å spise sammen på hver vår side av et bord enn sammenklemt i en love seat-sofa.

Etter en søvnløs natt og en lang dag med både byvandring og teaterbesøk, er jeg ikke så veldig villig til å posere for bilder til bloggen. Men antrekket må jo deles, så hvorfor ikke gjøre det sittende ved bordet på det nye hotellrommet?

De neste nettene sovnet jeg nesten før hodet traff puta, og sov sammenhengende gjennom hele natten. Dermed ble det verdt det å gi opp sofaen, utsikten mot Tottenham Court Road og all gulvplassen. For ingenting av dette betyr noe om man ikke får sove, noe som jo er hovedårsaken til at man trenger et hotellrom i utgangspunktet. Og hadde vi fått tildelt rom nummer to med en gang, så hadde vi sannsynligvis vært i ekstase over dette også. Og etter en lang dag ute i London, enten det var Camden Market eller Oxford Street, så var det deilig å legge seg ned sammen med kjæresten min i et varmt badekar.

Dermed er summen at jeg er storfornøyd med oppholdet mitt på Edwardian Grafton Hotel, og jeg har ingen problemer med å anbefale dette hotellet til andre som har tenkt seg til den engelske hovedstaden. Men om jeg må betale fullpris, så spørs det nok om jeg ikke heller går for et av de billigere trestjerners hotellene i området. For når alt kommer til alt, så er det viktigste å få tak over hodet og en seng å sove i. Og utvalget ved frokostbufeen var omtrent like kjedelig som på de andre London-hotellene jeg har bodd på, den var bare av bedre kvalitet. Det er grenser for hvor mange morgener på rad man har lyst på toast og tomatbønner med bacon. Da er det bedre å sove litt lenger, og heller kjøpe et ferdig påsmurt smørbrød til £2 på Tesco.

Men om jeg får et lignende tilbud igjen, så slår jeg til uten å nøle. Jeg er til og med villig til å betale bittelitt mer. For dette var en av de beste hotellopplevelsene jeg har hatt, og jeg vil gjerne bo der igjen. Om prisen er riktig.

#reise #London #jentetur #hotell #anbefaling