I dag er det den attende dagen i den tredje måneden, også kjent som 18. mars. Tidligere har det betydd at jeg presenterer mine favorittinnlegg fra de tre siste månedene, noe jeg har gjort den 18. hver tredje måned siden bloggen åpnet 18. september 2012. Men det har jeg ingen planer om å gjøre i dag. I stedet har jeg tenkt å fortelle hvorfor jeg har vært så stille den siste uka, og hvorfor det generelt har vært lite oppdateringer etter jul.

Jeg er rett og slett psykisk utslitt, og har innimellom bare hatt lyst til å gi opp alt.

Jeg kan ikke tilby noen forklaring på hvorfor det har blitt sånn. Jeg har slitt med depresjon i flere år nå, og går til behandling hos Nidaros DPS. Jeg har opplevd både opp- og nedturer i løpet av disse årene, og det begynner å bli irriterende at når alt har begynt å virke lysere, så blir det plutselig bråstopp. Det er akkurat det som har skjedd nå: Etter en ganske fin høst og vinter hvor jeg endelig begynte å føle meg vel med meg selv, og psykologen min til og med sa at hun ikke lenger registrerte noen depresjonsymptomer, så falt jeg plutselig sammen i slutten av januar. Jeg orket ikke gjøre annet enn å ligge i sofaen og se TV, hvis jeg i det hele tatt orket å stå opp. Samtidlig følte jeg at jeg sviktet bloggleserne når jeg ikke fant overskuddet til å holde bloggen min oppdatert, så når det innimellom kom dager hvor jeg følte meg litt bedre, brukte jeg den lille energien jeg fikk på disse dagene til å oppdatere. Selv om jeg føler det ble litt halvhjertet. Du som leser får avgjøre selv om dette skinner gjennom på noen som helst måte.

Så kom den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over: innlegget jeg postet 8. mars. Dette var et innlegg jeg hadde hatt i tankene lenge, kanskje siden oktober-november, men som jeg ikke turte å poste. Jeg var redd for reaksjonene. Men både kjæresten min og søsteren min overtalte meg til å skrive det, og hver gang jeg hadde litt overskudd, skrev jeg og redigerte på det. Planen var å poste det på 8. mars, noe som for meg framsto som den naturlige datoen for kjønnsdebatten, og fikk kjæresten min til å lese over det for å komme med innspill slik at innlegget ble mest mulig saklig. Jeg forberedte meg på å bli angrepet av tomme kommentarer med like mange hersketeknikker og forsøk på å tilegne meg meninger jeg ikke har, som det manglet argumentasjon. Jeg ble gledelig overrasket over at det bare kom en, men at denne i tillegg inneholdt alle de elementene jeg ventet. De andre kommentarene kom fra personer som for det meste var enige i det jeg sa, og om de var uenig i noe av det, så kom det saklig argumentasjon på hvorfor.

Men det var ikke kommentarfeltet mitt som fikk meg til å reagere. Det var noe jeg ikke var forberedt på: en melding som kom via facebook fra en venninne, som skrev at hun ikke ville ha venner som hadde slike holdninger som jeg innehar. Et forsøk på å diskutere med henne førte bare til beskyldninger jeg ikke kjente meg igjen i, og da jeg etter å ha gitt opp gikk for å spise middagen som kjæresten min hadde lagd, begynte jeg å grine. Nå var det blitt for mye, jeg orket ikke mer. Jeg gråt meg i søvn den natten, med armen til kjæresten min over meg. Da jeg våknet neste morgen begynte jeg å grine igjen, og det så ikke ut til å ville stoppe. Meldinger fra andre venner, av begge kjønn, som roste meg for et godt innlegg, hjalp ikke det spor.

I løpet av den søndagen bestemte jeg meg for å bare glemme bloggen helt. Når jeg ikke taklet slike reaksjoner, burde jeg heller ikke skrive slike innlegg. Men jeg har heller ikke noe ønske om å bare poste outfits og harmløse innlegg, for det er ikke en sånn blogg jeg vil ha. Da kan det være samme.

Etter å ha tittet innom på mandag i forrige uke for å svare på et par kommentarer, har jeg ikke vært innom bloggen i det hele tatt før nå. Den siste uken har kjæresten min og jeg prøvd å slappe av og kose oss mest mulig sammen, og jeg har latt alle kreative prosjekter ligge. Først på lørdag begynte det å klø i fingrene etter å gjøre noe kreativt igjen, og jeg satte meg ned og begynte å tegne av alle ting. Jeg tegnet i flere timer. Det er lenge siden sist jeg tegnet noe, og nå hadde jeg ikke lyst til å stoppe. Om kjæresten min hadde latt meg fått lov, hadde jeg sannsynligvis dekorert taket i leiligheten med etterligninger av Michelangelos verker fra det sixtinske kapell.

Utpå kvelden hadde kjæresten min og jeg tenkt å kose oss med ost og kjeks, og sånn ble det også, siden osten jo var kjøpt inn og måtte spises. Men i stedet for å bare gjøre det i joggebuksa, slik kjæresten min og jeg har utført nesten alle aktiviteter sammen den siste uka, følte jeg plutselig for å gjøre kvelden litt ekstraordinær. Så i stedet for kosekveld i daffeklær, ble det en romantisk kveld i kjoler og høye hæler. Og det føltes utrolig godt! Hadde det ikke vært for det massive snøværet vi i Trondheim har vært utsatt for siden fredag, hadde vi sannsynligvis gått en tur i området som jenter også. For der og da følte jeg at timingen var riktig. Bare synd naturen ikke var enig, og sendte oss en snøstorm i stedet.


Arkivbilde fra jula som likevel viser antrekket mitt fra lørdag. Hvordan? Jo, det går an å bruke samme kjole mer enn en gang, selv når man rosablogger… (men jeg hadde mørke strømper og sorte pumps i stedet da… så helt samme antrekk var det ikke)

Så hva skjer med bloggen nå?

Jeg vet faktisk ikke helt. Innlegget fra 8. mars får i alle fall stå urørt. Jeg vil ikke være en person som sletter sine spor og sier at «det der har jeg aldri sagt», og jeg står fortsatt for det jeg har skrevet der. Dessuten var det ikke kommentarfeltet som fikk meg til å reagere, det var det jeg oppfattet som slutten på et vennskap, og om ikke dette hadde skjedd, så hadde jeg fått sammenbruddet av en annen hendelse senere. Kroppen min bare gikk og ventet på en mulighet til å sprekke, og trengte sårt en timeout. Men nå har den fått en timeout, og nå som kroppen på lørdag begynte å signalisere at den begynte å kjede seg, er det vel på tide å vende tilbake?

Jeg vil likevel ikke presse meg selv. Så jeg lover ikke at det skal begynne å komme innlegg igjen på fast basis allerede i morgen. Kanskje kommer det et innlegg i morgen, kanskje kommer det ikke noe før om et par uker. Jeg vil ikke poste noe før jeg virkelig har lyst til å skrive noe, for jeg kjenner fortsatt at jeg må ta det med ro. Men etter hvert skal jeg tilbake til mønsteret mitt med jevnlige oppdateringer. For jeg ønsker jo egentlig å ha en aktiv blogg.

Så dette er status i denne bloggen og livet mitt akkurat nå. Nye oppdateringer vil komme, men kanskje ikke så jevnlig som de har gjort tidligere. Eller kanskje de gjør det. Jeg vet faktisk ikke. Det eneste jeg kan be deg om å gjøre er å følge med.

Eller du kan la være selvsagt.