Da det ble avtalt at hele familien skulle reise sammen til London, en by hvor søsteren min og jeg begge har vært på egenhånd, mens foreldrene våre aldri hadde satt sine ben før, ble det jeg som fikk ansvaret for å finne et sted å bo siden jeg hadde besøkt byen hele tre ganger tidligere. Siden vi var så mange, fant jeg ut at det rimeligste alternativet var å leie leilighet fremfor hotell, og begynte derfor å se etter noe som lå litt sentralt og i et område som passet foreldrene mine.

Da det plutselig dukket opp et kjempetilbud hos Acorn Bedford Place, like ved Russell Square i bydelen Bloomsbury, slo vi til.

Meg utenfor leilighetshotellet i Bedford Place.

Leiligheten hadde seks sengeplasser fordelt på to soverom, men var anbefalt for fire voksne, sto det i beskrivelsen. Den hadde også eget kjøkken, og det jeg falt for var at den hadde to bad, slik at jeg som jo bruker ekstremt lang tid på å sminke meg fordi jeg er så ny og uerfaren i faget, slapp å føle at jeg okkuperte badet for de andre hver morgen.

Standarden i leiligheten var ikke all verden, med slitte møbler og ikke minst harde senger. Men med tanke på hvor dyrt overnatting i London er og at vi i tillegg fikk en kjemperabatt ved bestilling, så fungerte det for en uke. Det var derimot en utfordring at vi fikk toppleiligheten i fjerde etasje og dermed hadde ganske mange trapper å bestige hver kveld når vi var slitne etter å ha tilbakelagt flere titalls kilometer til fots i Londons gater.

Desto morsommere var det at absolutt alle takvinduene hadde et klistremerke med teksten «Fare! Kan du se dette klistremerket, er vinduet montert feil. Ring øyeblikkelig dette telefonnummeret». Vi ringte aldri.

Stua, med pappas favoritt fritidsaktivitet representert i hjørnet. Så det var her, i en av de flekkete sofaene, han oppholdt seg mest.

Kjøkkenet. Her lagde vi frokost hver morgen, og også mikrobølgemiddag en av de første dagene da pappa var så sliten av å ha gått hele dagen at han nektet å gå ut og spise. Så da måtte vi tre andre gå på Waitrose Supermarket og handle i stedet da…

Soverommet som søsteren min og jeg brukte. Jeg lå i sengen til venstre i bildet, mens søsteren min i kjent stil sov i senga nærmest vinduet og brukte den andre som lagringsplass…

Det ene av de to badene i leiligheten min. Søsteren min og jeg delte dette.

Det andre soverommet, hvor mamma og pappa sov.

Det andre, litt mindre, badet i leiligheten, som mamma og pappa brukte.

Vil jeg anbefale dette overnattingstedet til andre? Vel, til fullpris er svaret nei, for da må dere ut med over 30.000 norske kroner for en uke, og da kan dere like gjerne ta inn på hotell. Men om dere får det til nærmere halv pris slik vi gjorde, så fungerte det.

Vi kom jo nærmere uten å føle at vi gikk oppå hverandre hele tiden slik vi ville gjort om vi hadde gått for to separate hotellrom i stedet, fordi vi oppholdt oss i den samme boenheten til enhver tid, men hadde også muligheten til å trekke oss tilbake om det skulle være nødvendig. At leiligheten også hadde to bad var for meg et stort pluss, og når hotellfrokostene er så kjedelige og ensformige i lengden som de jo er, var det godt å ha tilgang på eget kjøkken slik at vi kunne lage frokosten vår selv.

Jeg tviler på at jeg kommer til å gå for Acorn Bedford Place igjen, men det er nok fordi jeg vanligvis ikke reiser i en gruppe slik som vi gjorde nå. Men om man er mange som reiser sammen, og man skulle snuble over et tilbud her gjennom en av internettets mange bookingsider, så kan Acorn Bedford Place være et greit alternativ å sjekke ut. For vi fikk jo hva vi betalte for.

Dessuten er det kort vei til undergrunnen og stasjonen Russell Square, med Brunswick Centre på andre siden av gaten hvor du finner Waitrose Supermarket og en rekke restauranter, blant annet Gourmet Burger Kitchen som jeg skrev om tidligere.

Så skulle jeg mot formodning reise som en del av en gruppe igjen, kommer jeg nok til å i alle fall sjekke tilgjengeligheten her.

#reise #London #hotell #leilighet #leilighetshotell #russellsqaure #bloomsbury #Holborneroglikeved #menjeghaterHolborn