Da det ble påskeferie og jeg innså at jeg ikke hadde lyst til å sitte hjemme og stirre i veggen i en uke, bestemte jeg meg for å dra på en impulstur til Kristiansund 3,5 timer med båt unna min hjemby Trondheim.

«Hva i all verden skal du dit etter?» var det flere som spurte meg, og for å være ærlig var jeg svar skyldig. Jeg visste jo absolutt ingenting om byen, og begynte å spørre meg selv: Hvorfor er Kristiansund som by så anonym og har byen gjort seg fortjent til denne tilværelsen? Det skal jeg prøve å svare på i denne forkortede reiseguiden.

Førsteinntrykk
Det tok ikke mange sekundene fra jeg kom av båten før jeg skjønte at her har tyskerne vært innom med bombeflyene sine, for det som møtte meg var en grå etterkrigsby i nøktern funskjonalismestil. Å titte opp Kaibakken ga meg assosiasjoner til Steinkjer, en annen by jeg nettopp har besøkt, noe som ikke er så rart da arkitekt Sverre Pedersen var sentral i gjenreisingen av begge byene etter krigen.

Jeg fikk også følelsen av at lokalpatriotismen står sterkt i Kristiansund, der det hang KBK-vimpler på nesten alle butikkfasadene jeg passerte, og kristiansunderne er tydelig stolte av at de i år for første gang i historien har et lag i Eliteserien. Dagen før jeg kom hadde også Kristiansund BK slått Brann 1-0, og det har jeg som trondheimer full forståelse for at man ønsker å feire, selv om det er noe Rosenborg er kjent for å gjøre to til tre ganger i året.

Alt i alt sa førsteinntrykket mitt at Kristiansund er en litt grå by, men byens innbyggere er likevel stolte av den.

Turistattraksjoner
Rent geografisk ligger tettstedet Kristiansund idyllisk til ute ved kysten fordelt over fire øyer, og det å kunne nyte utsikten av byen fra oppe i høyden hadde vært magisk. Byen har riktignok et utkikkspunkt, kalt Varden, hvor det også står et gammelt vakttårn. For en førstegangs besøkende som meg hørtes det spennende ut først, men det ble et gedigent anti-klimaks da Varden ligger knapt en halvmeter over resten av byen, og at du på grunn av trærne rundt har bedre utsikt fra parkeringshuset på Amfi Storkaia nede i sentrum.

Selve vakttårnet mistet også litt av sjarmen da jeg kunne lese på plaketten på veggen at «Dette tårnet ble reist i 1892, før det ble revet i 1976 og bygget opp igjen i 1983». Hallo, da er tårnet reist i 1983, ikke 1892, luringer!

Lurt føler man seg også når man passerer den såkalte byfossen, et hull i bergveggen hvor det renner ut cirka like mye vann som i en middels stor fontene. Det er da man får følelsen av at Kristiansund, som de fleste andre små steder, tviholder på de severdighetene de har fordi de virkelige attraksjonene mangler.

Særlig nå som den rustne gule krana er blitt fjerna.

Utsikt: Det ene bildet er tatt fra Varden. Det andre fra parkeringshuset til Amfi Storkaia. No kidding!

Shopping
Kristiansund har to kjøpesentre som begge tilhører Amfi-kjeden. I sentrum finner du Amfi Storkaia, mens et stykke utenfor finner du Amfi Futura. Innholdsmessig er de til forveksling like, ikke bare hverandre, men også kjøpesentre hvor som helst ellers i landet, for det er stort sett de samme kjedebutikkene som går igjen med nøyaktig de samme varene. Likevel ble jeg litt irritert da jeg fant igjen de to kjolene jeg nettopp kjøpte for 129 kroner stykket på H&M i Trondheim til 99 kroner stykket hos H&M i Kristiansund. Jeg har vært innom H&M her etter at jeg kom hjem og her er prisen stadig 129 kroner, så her kunne jeg gjort et godt kjøp hadde det ikke vært for at jeg jo allerede hadde kjøpt dem i Trondheim. Dermed ble det eneste innkjøpet jeg gjorde i Kristiansund en sminkeveske til 20 kroner. Med andre ord, er du ute etter en shoppingferie, drar du et annet sted.

Spise
Fishan. Enough said. Den rause porsjonen jeg fikk hos Svensson chips på kaia var nærmest verdt hele turen til Kristiansund alene, og burgeren jeg spiste hos Bryggekanten Brasserie var heller ikke å forakte, selv om den i praksis var like trøndersk som meg selv. De skal visstnok også være gode på bacalao der ute, men sjansen bød seg ikke denne gangen, så det får bli ved en senere anledning.

Oppsummering
Så, vil jeg anbefale deg å ta turen til Kristiansund? Nei, det vil jeg ikke. Byen utpreger seg ikke på noe som helst vis, noe som gjør at den absolutt har fortjent den anonyme tilværelsen den har. Byen er ikke engang stygg nok til å konkurrere med tilsvarende etterkrigsbyer som Steinkjer og Narvik, og er dermed heller ikke her spesielt minneverdig. Byen bare eksisterer liksom, i all sin anonyme middelmådighet. Men vil jeg fraråde deg å dra hit?

Definitivt ikke! Jeg fikk to dager i byen, og selv om den altså ikke har noe som gjør at den skiller seg nevneverdig ut fra andre norske byer, så var det to dager jeg ser tilbake på med glede. Folkene jeg traff og pratet med var alle smilende og hyggelige, uansett om det var lesere jeg hadde avtalt å møte på forhånd eller om det var tilfeldig butikkpersonell. Derfor er jeg sikker på at det er mulig å finne seg til rette og trives her.

Så selv om Kristiansund ikke er en by du oppsøker, så kan du likevel få en fin opplevelse av å rusle rundt i bygatene og på kaia om du likevel skal dit i et annet ærend.

Og om du gjør det, sørg for all del for å stikke innom Svensson Chips på kaia for en porsjon fishan!