Det å velge seg et nytt navn som passer bedre med sin kjønnsidentitet er noe alle transpersoner ser ut til å gjøre, uansett om de tenker å stå frem eller ikke. Men prosessen kan være vanskelig og jeg har hørt om dem som skifter navn flere ganger fordi de ikke har klart å slå seg til ro med navnet de først valgte.

Selv valgte jeg ikke jentenavnet mitt selv, men fikk det tildelt av min første kjæreste da jeg var 16 år, fordi det var det fineste navnet hun kunne komme på. Selv om hun forsvant ut av livet mitt to år senere, og jeg bestemte meg for å glemme henne helt, så beholdt jeg navnet Emilie. Det hadde vokst på meg og blitt en del av identiteten min.

Men stadig tar jeg meg selv i å tenke at dersom jeg hadde blitt født som jente hadde foreldrene mine aldri kommet til å kalle meg Emilie. Ikke at det betyr noe, men burde ikke de ha litt å si også?

Så var det en gang i høst, i forbindelse med TV-aksjonen, at Unicef sendte meg en mail. Det gjør de jo egentlig ganske ofte, siden jeg har brukt å overføre litt penger til dem nå og da. Men denne gangen var det litt spesielt. De hadde nemlig skrevet navnet mitt feil. Ikke bare en gang, men konsekvent gjennom hele mailen. Hver gang navnet mitt kom opp var det skrevet med en bokstav for lite, noe som gjorde at guttenavnet foreldrene mine ga meg, ble et jentenavn. Først trakk jeg bare flirende på smilebåndet og tenkte «noen prøver å fortelle meg noe».

Så tenkte jeg at, hei det var kanskje ikke så dumt? Jeg har jo lenge fundert på om jeg skulle ta et mellomnavn også i tillegg til Emilie, siden vi jo har tradisjoner for sånt i min familie, uten at jeg har funnet noe som passet. Og vel, dette passet heller ikke som mellomnavn, men hva om jeg tok Emilie som mellomnavn til dette?

Jeg stablet dette navnet sammen med Emilie og etternavnet mitt og smakte litt på det.

Jo, det hadde en fin og naturlig klang over seg, og jeg likte også at det på en måte sendte et lite nikk til foreldrene mine og det navnet de jo valgte ut til meg den novembernatten for så mange år siden. Når en venninne også ble så glad og fikk tårer i øynene fordi hun synes det passet så fint, er det vel ikke mer å lure på?

Vel, nå har det gått noen måneder, og fortsatt tenker jeg på meg selv som Emilie, så det er nok sannsynligvis det navnet jeg kommer til å fortsette å bruke i dagligtale. Men når og om jeg kommer så langt at jeg skal søke navneendring, så er jeg bestemt på at Emilie vil føres opp som fornavn nummer to.

PS! Av åpenbare grunner kan jeg ikke fortelle hvilket navn det er jeg har valgt ut. For selv om guttenavnet mitt nok ikke er så vanlig blant de på min alder, vil det være lett å tenke seg frem til hva det er nå som jeg har sagt at mitt nye navn er dette navnet minus en bokstav. Så ikke spør…