Sist jeg var i Oslo og Rikshospitalet var det andre gang jeg var på såkalt utredning for mulig kjønnskorrigerende behandling. På det tidspunktet var det februar. Jeg sto helt uten jobb og inntekt, var langt nede i en tung depresjon jeg ikke så noen ende av, så jeg ba om å få utsette videre behandling. Rett og slett fordi jeg ikke engang hadde råd til å betale egenandelen, men også fordi situasjonen min var så uholdbar at det ville vært umulig å gjennomføre det de krever av meg for å få behandling.

Overraskende nok ga de meg medhold, og satte opp ny time til meg sju måneder senere med beskjed om å melde fra og be om ytterligere utsettelse hvis ting ikke hadde bedret seg. Nå er snart sju måneder gått og ting har faktisk bedret seg. Likevel har jeg vært veldig tvil om jeg egentlig har lyst til å returnere til Riksen.

Jeg vet ikke hvorfor. Men av en eller annen grunn har jeg en stygg følelse av at jeg kommer til å bli avvist.

For det er jo visse ting som ikke har forandret seg. Jeg synes fortsatt at måten jeg har blitt møtt på de to gangene jeg har vært der har vært kritikkverdig, og jeg synes fortsatt de er svært firkantede og stiller urimelige krav. Uten å love meg noe som helst vil de blant annet at jeg skal skifte juridisk navn og endre juridisk kjønn til kvinne med en gang, og leve sånn i minst et år før de i det hele tatt vil vurdere å tilby hormoner eller behandling.

Gjør jeg ikke dette er det et bevis på at jeg egentlig ikke vil dette.

Men jeg kan ikke forstå hva denne testen egentlig skal bevise, for jeg hadde jo ikke søkt om behandling hvis det hadde vært greit for meg å leve som gutt i jenteklær. Visst skjønner jeg at man ikke kan dele ut kjønnsoperasjoner til alle som spør etter det, men det må da finnes bedre metoder som ikke innebærer å gjøre seg selv til en vandrende målskive for hets, og som kanskje gjør oss bedre rustet for å klare å leve i ønsket uttrykk i et år. Jeg kunne for eksempel tenke meg hjelp med stemmetrening fordi jeg føler stemmen min er en av de tingene som ødelegger og avslører meg når jeg går ut som jente.

Da jeg tok opp dette fikk jeg til svar at «det er da bare å la være å snakke det».

De vil altså at jeg skal holde kjeft i et år. Litt av en måte å tilpasse seg samfunnet på!

Ikke gis det noen garanti for at de vil tilby hjelp om jeg går gjennom dette året som gutt i jenteklær på heltid heller. Skjønt, jeg har ennå ikke hørt om noen som har blitt avvist etter å ha gjennomført denne testen. Men jeg synes likevel det er for mye forlangt av dem at jeg skal gjøre dette over natten, fremfor å gi meg muligheten til en litt mykere overgang. Noe som altså kan brukes mot meg som et bevis for at jeg egentlig ikke vil.

Derfor har jeg altså vært veldig i tvil om det i det hele tatt er noen vits i å dra tilbake, nettopp fordi jeg er så redd for å bli avvist og få vite at jeg aldri vil komme til å kunne leve som meg selv. Men så er det jo sånn at hvis jeg ikke drar, så kommer det i alle fall ikke til å skje noe…

Så da får jeg bare bite tennene sammen?