Det er en voldsomt spennende tid jeg går gjennom nå, og jeg har flere ganger nevnt hvor nervøs jeg er for min første time og utredning for mulig kjønnsoperasjon om to uker. Likevel er det noe som skremmer meg enda mer, men som jeg også føler er den egentlige neste store utfordringen. Nemlig å møte på jobben som jente.

For selv om gutta på jobben vet at jeg er transkjønnet, og jeg faktisk har dratt på jobb med sminke – uten at noen la merke til det – så er dette noe som sitter veldig langt inne. For etterpå er det virkelig ingen vei tilbake.

Likevel er det noe jeg tenker mye på, og det har vært oppe nesten hver gang jeg har vært hos psykologen det siste året. «Du får prøve da?» sa hun faktisk en av de siste gangene jeg var der, som den letteste saken i verden. Og jo, det burde jo egentlig vært det. Som sagt vet de jo at jeg er transkjønnet, men ingen av kollegene mine, med unntak av han som passerte meg på gata uten å kjenne meg igjen, har ennå sett meg som jente. Det i seg selv er en terskel å komme over, men det er likevel ikke det verste.

For på kontoret jeg jobber er det mye kunder og kolleger fra andre bedrifter som flyr inn og ut, og om jeg møter på jobb som meg selv vil det på en måte bli offisielt at jeg er transkjønnet etterpå. Selvsagt kan jeg være heldig og oppleve at ingen kommer innom akkurat denne dagen, men jeg kommer ikke til å ha det bra med meg selv hvis jeg nervøst skal sitte på nåler ved kontorpulten min i åtte timer. Jeg kommer ikke til å få gjort stort. Derfor har jeg alltid sagt at jeg ikke kommer til å gjøre det før jeg faktisk er klar for å stå frem.

Men samtidig hadde det jo vært godt å få testet ut hvordan det føles, fremfor å møte på jobb i skjørt for første gang samme dag som jeg avslører hvem jeg er her i bloggen, og en potensiell mediestorm oppstår, og dermed få absolutt alt på en gang.

Så hva skal egentlig til for at jeg skal klare å gjennomføre det?

Bør jeg rådføre meg med sjefen først? Snakke med kollegene mine om hva jeg tenker å gjøre? Burde vi kanskje ta en kaffe sammen så de får møte meg som Emilie utenfor jobb først? Kanskje det blir litt mye med en hel arbeidsdag, og at et par timer holder i første omgang? Hva skal jeg ha på meg? Burde jeg kle meg så jeg føler meg fin, eller noe mer nøytralt som gjør at overgangen fra gutteklær ikke blir så stor? Hva med sminke?

Plutselig føltes ikke utredningstimen jeg snakket om innledningsvis så skremmende likevel…