Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Hadde kun med jenteklær i bagasjen til Oslo!

Som jeg har skrevet i en rekke innlegg nå var jeg utslitt og fullstendig utladet etter min første utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet og de negative opplevelsene jeg fikk der. Så utladet at lysten til å gå ut og være sosial dagen etter var fullstendig fraværende. Men så hadde jeg jo ikke sett Eirik siden mai i fjor, og siden vi sjelden er på samme kant av landet samtidig måtte jeg bare ut og følge opp avtalen.

Nå kunne de neste linjene fort handlet om hvordan jeg feiget ut og valgte å møte opp som gutt i stedet. Men da jeg tok toget til Oslo to dager før hadde jeg reist som jente, og i bagasjen hadde jeg med vilje ikke pakket et eneste gutteplagg, for å utfordre meg selv. Jeg hadde med andre ord ikke noe annet valg enn å møte som jente!

Bilder fra dagen etter besøket på Riksen, like før Bård og jeg tok t-banen inn til sentrum for å møte Eirik.

I dag er jeg veldig glad for at jeg ga meg selv denne utfordringen. Fordi jeg var så sliten og redd for et angstanfall hadde jeg garantert valgt det noe «tryggere» alternativet og gått som gutt, hadde jeg gitt meg selv muligheten. Men når jeg kun hadde pakket jenteklær hadde jeg ikke noe annet valg enn å holde meg til den opprinnelige planen.

Det skulle jo vise seg å gå veldig bra, og vi hadde da en veldig hyggelig kveld sammen med både taco og kino, slik jeg har rapportert om tidligere. Også hjemreisen dagen etter gikk veldig bra, selv om jeg garantert hadde valgt å gjennomføre denne som gutt, med tanke på hvor sliten jeg var.

Og da jeg kom hjem til leiligheten min, etter å ha gått av toget i Trondheim i ellevetiden på kvelden, og skulle til å legge meg slo det meg: jeg hadde faktisk ikke gått i gutteklær siden onsdag kveld. Jeg hadde vært i jenteuttrykket, som jeg kaller det, sammenhengende i fire dager. Og på tross av det som skjedde fredag hadde det jo faktisk gått bra!

Det er som pappa alltid har sagt til meg: Det er utrolig hva du får til når du er helt nødt!

Om planen var å skremme meg, så lyktes det!

Det har jo gått noen historier om hvordan Rikshospitalet møter de som søker kjønnskorrigerende behandling, og derfor var jeg veldig redd da jeg skulle til min første utredning for tre uker siden. Derfor var jeg veldig lettet over at Tegnehanne sa seg villig til å bli med meg til timen. Men det var før Hanne ble beordret til å vente på gangen og jeg ble tatt inn til noe som minnet mest om et politiavhør. Og «The Good Cop» hadde tatt ut avspasering…

Selv om jeg var veldig spent og nervøs hadde jeg en slags følelse av trygghet da jeg ankom Riksen sammen med Hanne den fredagen, og hadde vel troen på at dette skulle gå bra. Men etter å ha meldt meg i luken og ventet noen minutter, dukker det opp en lege som roper ut mannsnavnet mitt, minus etternavn, med en streng mine. Jaja, jeg reiser meg opp og håndhilser. Hanne gjør det samme, og presenterer seg med navn og legger til «venninne» til slutt. Men før Hanne har rukket å fullføre setningen avbryter legen henne med et «nei, nei, nei» før hun peker på meg og sier «han er et voksent menneske som klarer seg selv, så du må vente her». Der står jeg altså med sminke og skjørt, og ble akkurat omtalt som «han» av en fagperson ved Riksen.

Jeg får med en gang følelsen av at denne timen kan komme til å bli veldig lang…

Arkivbilde. Har ingen bilder av meg fra denne dagen da det var mørkt på det tidspunktet jeg dro fra Riksen.

Inne på kontoret blir det raskt klart for meg at språk skal bli en utfordring da hun er fremmedspråklig og snakker gebrokkent norsk og jeg har problemer med å plukke opp en del av det hun sier. Senere skal det også bli klart at hun av samme grunn har problemer med å forstå min trønderske dialekt, og det fører til mye gjentakelser for oss begge. Men om språkbarrieren gjør meg bekymret for at hun ikke forstår halvparten av hva jeg sier, føler jeg at hun er direkte uinteressert i resten. Selv det hun spør om.

«Hvorfor har du ikke skiftet navn og juridisk kjønn?» spør hun med et kaldt og strengt blikk. «Fordi jeg ikke er åpen om min transkjønnethet ennå» forteller jeg. «Hvorfor ikke?» spør hun. Jeg forteller om min spesielle karriere hvor jeg ble regnet som et av de store talentene innen mitt fagfelt da jeg ennå var i tenårene, og hvordan jeg fortsatt har et kjent navn i visse miljøer, noe som gjør at jeg er redd for en massiv mediedekning den dagen jeg står frem. Men jeg sier også at jeg skriver blogg anomymt og bruker den som et verktøy for å ta denne prosessen gradvis og venne meg til det. «Hvorfor blogger du anonymt?» spør hun. «Fordi jeg ikke er åpen, vel!» svarer jeg. «Hvorfor er du ikke åpen?». «Jammen hallo, jeg svarte jo på det nå nettopp!»

Når jeg blir spurt om hvordan jeg oppdaget min kjønnsidentitet, og begynner å fortelle om den sommerdagen da jeg var tretten, blir jeg avbrutt. «Stopp stopp!» sier hun etter at jeg har fortalt om hvordan oppdagelsen av at jeg er transkjønnet gjorde at jeg trakk meg unna mine gamle venner og at jeg ble bekymret for karrieren min. «Nå er vi på ungdomsskolen, ingen tenker på karriere da, det kommer mye senere. På ungdomsskolen er det lekser og karakterer man bryr seg om». Har jeg ikke akkurat fortalt om hvordan jeg debuterte innen mitt felt som 15-åring mens jeg ennå gikk i tiende?!

Men når hun nærmest prøver å dra ut av meg at besøket mitt hos Riksen er den egentlige grunnen til at jeg to uker tidligere fikk beskjed fra sjefen om at de måtte si meg opp, holder det på å svartne for meg. Både sjefen og kollegene mine fikk jo vite om transkjønnetheten min lenge før jeg i det hele tatt fikk fast ansettelse, og selv når jeg sier dette fortsetter hun å få meg til å vurdere muligheten av at dette kan være grunnen.

Er det mulig?!

Halvannen time senere forlater jeg kontoret for å ta blod- og urinprøve, og da er jeg veldig glad for å ha med meg Hanne som jo har jobbet på Riksen som sykepleier og dermed kan vise meg veien til laben. Deretter må jeg fylle ut en katalog av et skjema, med svært intime og personlige spørsmål, som det tar omtrent en time å fylle ut, før jeg kan gå. Om jeg ikke er takknemlig fra før for at Hanne ble med som støtte og for at hun har sittet der og ventet på meg i nærmere tre timer tilsammen, så er jeg det nå. Jeg er fullstendig utladet og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Er det denne gjengen jeg har lagt skjebnen min i hendene til?

Det har nå gått tre uker, og fortsatt er alle inntrykkene fra denne dagen tunge å fordøye. Jeg kan ikke fatte hvordan man kan bli møtt på denne måten, når man kommer dit i en sårbar situasjon som man ikke aner hvordan man skal takle. Det som ble klart for meg var i alle fall at de som konspirerer om at helsevesenet tvinger usikker ungdom gjennom kjønnskorrigerende behandling ikke aner hva de prater om. Mitt første møte med Riksen fikk meg faktisk til å vurdere om det i det hele tatt var verdt å fortsette.

Likevel skal jeg tilbake til en ny time i løpet av februar. Jeg kan ikke si jeg ser frem til det, men per i dag er det det eneste alternativet jeg har, så da får det bare stå til. Dessuten har jeg noe positivt å trekke frem fra besøket mitt på Riksen også, selv om helhetsinntrykket er negativt.

Men nøyaktig hva dette er, ønsker jeg å fortelle om i et eget innlegg ved en senere anledning.

Taco med gutta – som jente!

Da jeg fikk høre at min kompis Eirik tilfeldigvis var i Oslo samme helg som jeg hadde min første utredning for kjønnskorrigerende behandling, måtte vi selvsagt møtes. Særlig fordi vi bor så langt fra hverandre at vi sjelden treffes, og særlig fordi han aldri før har truffet meg som Emilie.

Og når den gamle trioen bestående av meg, Eirik og vår felles venn Bård, som jeg som vanlig bodde hos mens jeg var i Oslo, gjenforenes over en middag, er det vel ingen overraskelse for de som kjenner oss og historien vår at vi selvsagt måtte spise taco. Men hvordan skulle det gå når en av gutta plutselig var blitt jente?

Meg etter å ha fortært den beste tacoen jeg noen gang har spist hos Mucho Mas på Grünerløkka. God stemning og godt selskap var det også. Bilder av antrekket kommer senere.

Eirik og jeg har kjent hverandre i ti år, men de siste årene har vi møttes svært sjelden og har mest kontakt gjennom sosiale medier. Derfor hadde han heller aldri møtt meg som Emilie før, selv om det nå er noen år siden jeg fortalte ham at jeg er transkjønnet. Dermed var jeg svært spent på hvordan det skulle gå da Bård og jeg sammen tok t-banen til Stortinget for å møte ham, lørdag ettermiddag for en uke siden.

Men etter at vi hadde stått der og ventet en liten stund dukket han plutselig opp og hilste meg med et «hei, Emilie!» uten noe mer om og men. Deretter begynte vi å traske mot Grünerløkka, og på veien gikk praten akkurat som den alltid har gjort når vi tre er sammen, i den samme useriøse tonen som sist vi møttes.

Etter hvert kom vi frem til Mucho Mas hvor vi fikk satt oss ned, og etter å ha studert menyen endte alle opp med å bestille det samme, nemlig deres anbefaling taco de carnitas, taco med pulled pork. Uten å overdrive vil jeg si at det er den beste tacoen jeg noen gang har spist noe sted, og når jeg i tillegg klarte å få bartenderen til å spille Journey – «Any way you want it» over anlegget er det ingen tvil om at dette var en bra kveld. Men vi avrundet like godt med å dra på kino for å se Thor: Ragnarok, som har fått noe blandede kritikker, men vi tre var enige om at den var fantastisk. Min terning ruller i alle fall til en femmer, så den skal du også se.

Det beste bildet jeg fikk til med mobilkamera og ukontrollerte håndskjelvinger. Damn you, essensiell tremor!

Noen dager senere, etter at jeg hadde kommet meg hjem til Trondheim, måtte jeg selvsagt kontakte Eirik og spørre hvordan han synes det var å møte meg som jente, og om han synes det føltes rart på noe vis. Svaret hans var at, nei det synes han egentlig ikke. Jeg var jo fortsatt den samme, og det tok ikke lang tid før han sluttet å tenke på hva jeg hadde på meg og at jeg hadde sminke i ansiktet. Faktisk føltes det mest rart å se meg uten solbrillene jeg alltid har på meg når jeg tar bilder til denne bloggen.

Pussig nok er det det samme som Bård sa da han møtte meg som jente for første gang, for to år siden.

Så når jeg i det siste har fått føle hvor midlertidig alt i livet egentlig er, føles det godt å få en slags bekreftelse på at enkelte ting i alle fall varer, selv om man blir eldre og forandrer seg litt selv underveis.

Jeg er veldig glad for at jeg har dere i livet mitt!

På vei til Oslo som jente – igjen

Som om den siste uken min ikke har vært utfordrende nok, legger jeg til i overkant mye spenning i blandingen og drar en tur til Oslo og utredning til mulig kjønnskorrigerende behandling. Jeg kan ikke si det er noe jeg ser frem til, og jeg er i overkant nervøs, kanskje særlig med tanke på det som har skjedd i det siste.

Men jeg blir altså i Oslo hele helgen, og jeg vet ikke om det er fordi jeg misliker meg selv, men jeg har altså lagt inn enda to utfordringer i planene for å sette meg mer utenfor komfortsonen. Den ene tror jeg kan bli trivelig, mens den andre gir meg litt panikkfølelse når jeg tenker på den. Så jeg prøver å la være.

Likevel vil nok alle planene jeg har lagt for helgen til syvende og sist være til hjelp den dagen jeg står frem og skal leve som jente på heltid. Så ønsk meg lykke til!

Jeg gjør det fordi jeg trenger pengene

Det er gått over en uke siden jeg fikk beskjeden om at jeg mister jobben fordi bedriften må kutte i utgiftene. Etter å ha tatt meg fri de to siste dagene i forrige uke for å samle tankene, møtte jeg opp som vanlig på kontoret mandag morgen som om ingenting hadde skjedd og fortsatte der jeg slapp med de vanlige arbeidsoppgavene.

Men det var likevel ikke som det har vært tidligere. Mens jeg for bare halvannen uke siden omtalte dette som drømmejobben, er det nå helt forferdelig å være her.

Derfor var det litt blandede følelser til at sjefen sa at jeg skulle få fortsette her til 1. desember, og at han skulle se på om det var mulig å beholde meg ut året. Økonomisk sett jubler jeg, fordi jeg jo trenger pengene, men psykisk sett er tanken på å fortsette i over en måned til deprimerende.

Selv om jeg ikke har et eneste stygt ord å si om sjefen min eller noen av kollegene mine, og fortsatt er glad i dem alle sammen, så er det vondt å møte opp på jobb og se ansiktene deres hver dag. Det føles litt som å tvinges til å henge med en eks-kjæreste som nettopp har dumpet deg og som du ennå har følelser for.

Men når sjefen viser at han er villig til å strekke seg langt for å gi meg sjansen til å spare opp litt midler før jeg igjen blir arbeidsledig, så føler jeg også at det er min plikt å levere som før og fortsatt gjøre mitt beste. Derfor fortsetter jeg å møte på jobb, og har ikke engang vurdert sykemelding. Selv om jeg ikke lenger koser meg med arbeidsoppgavene, og egentlig ikke ønsker å være her lenger.

For jeg trenger som sagt pengene. Og det er derfor jeg gjør det.

Burde jeg avbestille timen på Rikshospitalet?

Livet hadde endelig begynt å føles stabilt, og med nyvunnet ro og selvtillit hadde jeg endelig det overskuddet jeg trengte for å be om henvisning til Rikshospitalet for utredning til kjønnskorrigerende operasjon. Etter noen uker kom innkallelsen til time og jeg gjorde meg klar til Oslotur mot slutten av november.

Så kom nyheten om at jeg ikke lenger hadde noen jobb.

Det er nå gått en uke siden jeg fikk denne nyheten og siden har jeg vært et godt stykke nede i etasjene under kjelleren. Både fordi jeg jo elsker jobben min og fordi jeg nå er redd for hva fremtiden vil bringe av utfordringer og om jeg i det hele tatt vil ha råd til å leve den neste tiden. Det siste jeg ønsker da er å begynne på en psykisk krevende prosess hvor en mulig kjønnsoperasjon ligger i andre enden.  I det hele tatt frister det veldig lite å møte på en slik utredning og utsette psyken min for enda flere utfordringer. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok.

Derfor lurer jeg nå på om jeg kanskje burde avbestille timen.

Men det er fortsatt over en uke igjen. Reisen er allerede kjøpt og betalt, og kan ikke refunderes. Min gode venn Bård, som jeg bruker å bo hos når jeg er i Oslo, har sagt at sovesofaen hans står der og at jeg er velkommen til å bruke den uansett om jeg tenker å gjennomføre eller om jeg bare trenger å komme meg bort litt.

Jeg vet sannelig ikke.

Men før jeg eventuelt drar til Oslo har jeg en time hos psykologen, som jeg opprinnelig ba om for å forberede meg til mitt første møte med Riksen. Så selv om det blir litt annerledes enn jeg så for meg, har jeg i alle fall noen å snakke med før jeg tar en avgjørelse.

Det føles som å bli dumpet av kjæresten

I forrige uke spurte jeg i et innlegg i bloggen om hva som skulle til for at jeg skulle tørre å møte på kontoret som jente. Allerede dagen etter fikk jeg den nedslående beskjeden som gjør at spørsmålet ikke lenger er relevant.

Etter to år i det jeg vil kalle for drømmejobben blir jeg nødt til å se meg om etter noe annet å gjøre.

To dager før bursdagen min ble jeg i forrige uke kalt inn på sjefens kontor for å snakke om fremtiden. Forrige gang det skjedde for noen måneder siden gikk jeg ut derifra med tilbud om fast fulltidsjobb etter halvannet år med løpende deltidskontrakter. Men høsten som fulgte har vært veldig treg, og jeg har merket at det i lange perioder har vært lite å gjøre. Derfor var sjefen i samråd med styret nødt til å ta en veldig tung avgjørelse for å kutte ned på utgiftene, og dessverre for meg kom de frem til at det ikke lenger var forsvarlig å beholde stillingen som ble opprettet til meg for bare tre måneder siden. Jeg kunne se på sjefen at han ikke hadde det godt da han med blanke øyne informerte meg at de dessverre måtte la meg gå.

Det ble ikke mye til bursdagsfeiring denne helgen for å si det sånn.

Men på tross av de dårlige nyhetene har sjefen min slått på tråden flere ganger i dagene som fulgte for å spørre hvordan det går, og om det er noe han kan gjøre for meg. De andre kollegene mine ble også lei seg da nyheten nådde dem, og de har også tilbudt meg sin støtte i denne tunge overgangen som dette jo vil bli. Det viser bare hvor fantastiske folk jeg har hatt gleden av å jobbe med.

Derfor er jeg ikke helt sikker på hva som gjør mest vondt nå. At den økonomiske hverdagen min vil bli veldig usikker fremover, at jeg ikke lenger vet om jeg vil kunne leve av hobbyen min eller at jeg ikke lenger skal møte de smilende ansiktene til kollegene jeg har blitt så glad i hver dag.

Det jeg føler nå minner faktisk mistenkelig mye om kjærlighetssorg. Men jeg har kommet meg over et tungt samlivsbrudd tidligere, og jeg skal nok klare dette også. Selv om det sannsynligvis kommer til å ta litt tid.

Klar for å gå på jobb som jente?

Det er en voldsomt spennende tid jeg går gjennom nå, og jeg har flere ganger nevnt hvor nervøs jeg er for min første time og utredning for mulig kjønnsoperasjon om to uker. Likevel er det noe som skremmer meg enda mer, men som jeg også føler er den egentlige neste store utfordringen. Nemlig å møte på jobben som jente.

For selv om gutta på jobben vet at jeg er transkjønnet, og jeg faktisk har dratt på jobb med sminke – uten at noen la merke til det – så er dette noe som sitter veldig langt inne. For etterpå er det virkelig ingen vei tilbake.

Likevel er det noe jeg tenker mye på, og det har vært oppe nesten hver gang jeg har vært hos psykologen det siste året. «Du får prøve da?» sa hun faktisk en av de siste gangene jeg var der, som den letteste saken i verden. Og jo, det burde jo egentlig vært det. Som sagt vet de jo at jeg er transkjønnet, men ingen av kollegene mine, med unntak av han som passerte meg på gata uten å kjenne meg igjen, har ennå sett meg som jente. Det i seg selv er en terskel å komme over, men det er likevel ikke det verste.

For på kontoret jeg jobber er det mye kunder og kolleger fra andre bedrifter som flyr inn og ut, og om jeg møter på jobb som meg selv vil det på en måte bli offisielt at jeg er transkjønnet etterpå. Selvsagt kan jeg være heldig og oppleve at ingen kommer innom akkurat denne dagen, men jeg kommer ikke til å ha det bra med meg selv hvis jeg nervøst skal sitte på nåler ved kontorpulten min i åtte timer. Jeg kommer ikke til å få gjort stort. Derfor har jeg alltid sagt at jeg ikke kommer til å gjøre det før jeg faktisk er klar for å stå frem.

Men samtidig hadde det jo vært godt å få testet ut hvordan det føles, fremfor å møte på jobb i skjørt for første gang samme dag som jeg avslører hvem jeg er her i bloggen, og en potensiell mediestorm oppstår, og dermed få absolutt alt på en gang.

Så hva skal egentlig til for at jeg skal klare å gjennomføre det?

Bør jeg rådføre meg med sjefen først? Snakke med kollegene mine om hva jeg tenker å gjøre? Burde vi kanskje ta en kaffe sammen så de får møte meg som Emilie utenfor jobb først? Kanskje det blir litt mye med en hel arbeidsdag, og at et par timer holder i første omgang? Hva skal jeg ha på meg? Burde jeg kle meg så jeg føler meg fin, eller noe mer nøytralt som gjør at overgangen fra gutteklær ikke blir så stor? Hva med sminke?

Plutselig føltes ikke utredningstimen jeg snakket om innledningsvis så skremmende likevel…

Syk for første gang – som jente

Ja, jeg vet. Overskriften kan kanskje oppfattes som misvisende for enkelte, og jeg kan forstå hvorfor. Det ville jo selvsagt vært et mirakel på lik linje med jomfrufødsel og seriegull til Bryne om jeg hadde gått gjennom hele livet frem til nå uten å ha vært syk. Likevel er det faktisk ikke løgn.

For selv om jeg er transkjønnet og ønsker å leve som jente, er det alltids lettest å jukse og bli «gutt» når et virus slår til, i og med at jeg foreløpig bare lever som jente på deltid og i hemmelighet.

Jeg skriver «gutt» i hermetegn fordi jeg innerst inne føler meg som jente uansett hvordan jeg ser ut og hvordan jeg går kledd, men fordi jeg er født med tissen utenpå må jeg jo gjøre en ekstra innsats for å se ut som og bli oppfattet som jente av andre. Som alle andre jenter gidder jeg ikke finne frem sminkesakene og bry meg med hårfjerning når jeg uansett bare skal ligge under dyna i feberhallusinasjoner og rope på Jesus, men de andre har stort sett den fordelen at selv i denne tilstanden ser de fortsatt ut, og blir oppfattet, som jenter.

Det gjør ikke jeg, og derfor sier jeg at jeg aldri har opplevd å være syk som jente. Det vil si, ikke før nå.

For i går våknet jeg med rennende nese, sår hals og dundrende hodepine. Vanligvis ville jeg da valgt å avlyse alle eventuelle avtaler jeg måtte hatt om de innebar at jeg hadde skullet gå ut som jente. Men det kunne jeg ikke, for jeg hadde time hos psykologen, og det var også en viktig time fordi jeg som kjent skal til min første utredning for mulig kjønnsoperasjon om ikke så lenge, og derfor trengte å snakke med psykologen om dette.

Dermed trosset jeg det jeg oppfattet som en forkjølelse og tok på både sminke, parykk og jenteklær og gikk ut. Men på vei dit begynte jeg å føle de symptomene jeg bruker å få når en influensa er på vei, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke aner hvordan jeg kom meg hjem da timen var over.

Men jeg sovnet ganske raskt etter å ha kommet hjem og fått tatt en varm dusj, og da jeg våknet igjen i seks-tiden følte jeg meg mye bedre. Og selv om nesa fortsatt renner og jeg stadig er sår i halsen, er det ikke verre enn at jeg faktisk har vært på jobb som vanlig i dag. Så det var nok bare falsk alarm, heldigvis.

Likevel har dette gitt meg en erfaring jeg er sikker på at de fleste jenter er velkjente med.

For nå kjenner jeg også følelsen av å være heftig forkjølet og å ufrivillig smøre foundation og concealer utover hele trynet hver gang man nyser eller snyter seg.

Verdens undergang avblåst etter ti minutter

For en uke siden avslørte jeg at jeg er innkalt til min første utredning for mulig kjønnskorrigerende operasjon. Grepet av alvoret forsto jeg raskt at jeg ikke hadde sjanse til å møte til denne timen alene og at jeg derfor måtte ha med meg noen som jeg vet jeg kan stole på og som får meg til å føle meg trygg.

Gleden var stor da min venninne Tina meldte seg frivillig til å ta seg fri fra jobben og bli med meg som støtte med en gang jeg fortalte henne om innkallelsen, og før jeg rakk å spørre til og med.

Foto: Rockstarcharlie.blogg.no

Denne gleden ble erstattet av panikk da hun i dag fortalte at hun ikke hadde fått fri likevel, og at hun på tross av at hun hadde veldig lyst til å hjelpe meg, virkelig ikke hadde mulighet til å møte meg før senere den ettermiddagen. Hva skulle jeg gjøre nå, det var jo ikke snakk om å dra dit alene, det kom jeg ikke til å klare. Hvordan i all verden skulle jeg klare å gjennomføre dette nå?

Jeg begynte så å lage en mental liste over venninner bosatt i Oslo som jeg stoler nok på til å vite at jeg hadde følt meg trygg om en av de slo følge i stedet, og forberedte meg på å tilbringe de neste timene med febrilsk leting og bønnfalling. Situasjonen føltes med et veldig håpløs.

Det vil si, i alle fall inntil den aller første jeg spurte sa «ja, jeg kan godt bli med jeg».

Det ordnet seg. Det ordnet seg faktisk med en gang!

Slik føles det altså å kjenne verden rase sammen, og stable seg på bena igjen, i løpet av ti minutter.

Det hjelper å ha verdens beste venner!