Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Syk for første gang – som jente

Ja, jeg vet. Overskriften kan kanskje oppfattes som misvisende for enkelte, og jeg kan forstå hvorfor. Det ville jo selvsagt vært et mirakel på lik linje med jomfrufødsel og seriegull til Bryne om jeg hadde gått gjennom hele livet frem til nå uten å ha vært syk. Likevel er det faktisk ikke løgn.

For selv om jeg er transkjønnet og ønsker å leve som jente, er det alltids lettest å jukse og bli «gutt» når et virus slår til, i og med at jeg foreløpig bare lever som jente på deltid og i hemmelighet.

Jeg skriver «gutt» i hermetegn fordi jeg innerst inne føler meg som jente uansett hvordan jeg ser ut og hvordan jeg går kledd, men fordi jeg er født med tissen utenpå må jeg jo gjøre en ekstra innsats for å se ut som og bli oppfattet som jente av andre. Som alle andre jenter gidder jeg ikke finne frem sminkesakene og bry meg med hårfjerning når jeg uansett bare skal ligge under dyna i feberhallusinasjoner og rope på Jesus, men de andre har stort sett den fordelen at selv i denne tilstanden ser de fortsatt ut, og blir oppfattet, som jenter.

Det gjør ikke jeg, og derfor sier jeg at jeg aldri har opplevd å være syk som jente. Det vil si, ikke før nå.

For i går våknet jeg med rennende nese, sår hals og dundrende hodepine. Vanligvis ville jeg da valgt å avlyse alle eventuelle avtaler jeg måtte hatt om de innebar at jeg hadde skullet gå ut som jente. Men det kunne jeg ikke, for jeg hadde time hos psykologen, og det var også en viktig time fordi jeg som kjent skal til min første utredning for mulig kjønnsoperasjon om ikke så lenge, og derfor trengte å snakke med psykologen om dette.

Dermed trosset jeg det jeg oppfattet som en forkjølelse og tok på både sminke, parykk og jenteklær og gikk ut. Men på vei dit begynte jeg å føle de symptomene jeg bruker å få når en influensa er på vei, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke aner hvordan jeg kom meg hjem da timen var over.

Men jeg sovnet ganske raskt etter å ha kommet hjem og fått tatt en varm dusj, og da jeg våknet igjen i seks-tiden følte jeg meg mye bedre. Og selv om nesa fortsatt renner og jeg stadig er sår i halsen, er det ikke verre enn at jeg faktisk har vært på jobb som vanlig i dag. Så det var nok bare falsk alarm, heldigvis.

Likevel har dette gitt meg en erfaring jeg er sikker på at de fleste jenter er velkjente med.

For nå kjenner jeg også følelsen av å være heftig forkjølet og å ufrivillig smøre foundation og concealer utover hele trynet hver gang man nyser eller snyter seg.

Verdens undergang avblåst etter ti minutter

For en uke siden avslørte jeg at jeg er innkalt til min første utredning for mulig kjønnskorrigerende operasjon. Grepet av alvoret forsto jeg raskt at jeg ikke hadde sjanse til å møte til denne timen alene og at jeg derfor måtte ha med meg noen som jeg vet jeg kan stole på og som får meg til å føle meg trygg.

Gleden var stor da min venninne Tina meldte seg frivillig til å ta seg fri fra jobben og bli med meg som støtte med en gang jeg fortalte henne om innkallelsen, og før jeg rakk å spørre til og med.

Foto: Rockstarcharlie.blogg.no

Denne gleden ble erstattet av panikk da hun i dag fortalte at hun ikke hadde fått fri likevel, og at hun på tross av at hun hadde veldig lyst til å hjelpe meg, virkelig ikke hadde mulighet til å møte meg før senere den ettermiddagen. Hva skulle jeg gjøre nå, det var jo ikke snakk om å dra dit alene, det kom jeg ikke til å klare. Hvordan i all verden skulle jeg klare å gjennomføre dette nå?

Jeg begynte så å lage en mental liste over venninner bosatt i Oslo som jeg stoler nok på til å vite at jeg hadde følt meg trygg om en av de slo følge i stedet, og forberedte meg på å tilbringe de neste timene med febrilsk leting og bønnfalling. Situasjonen føltes med et veldig håpløs.

Det vil si, i alle fall inntil den aller første jeg spurte sa «ja, jeg kan godt bli med jeg».

Det ordnet seg. Det ordnet seg faktisk med en gang!

Slik føles det altså å kjenne verden rase sammen, og stable seg på bena igjen, i løpet av ti minutter.

Det hjelper å ha verdens beste venner!

«Alle» vil vite hvem jeg er når jeg står frem

Under foredraget mitt på Skeiv Ungdoms seminar Stolt i forrige uke ble jeg spurt om jeg, som egentlig ikke er så glad i oppmerksomhet, ikke gjorde det vanskeligere for meg selv ved å blogge om prosessen med å komme ut av skapet som transkjønnet. Og jo, det er noe jeg har tenkt mye på.

Drømmen min er jo å kunne forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, uten at noen reagerer på meg eller tenker over at jeg kanskje ble født som gutt. Det er det ikke sikkert at jeg får oppleve dersom avisene kaster seg over meg den dagen jeg kaster solbrillene og avslører hvem jeg er. Da kommer alle også til å få vite hvilket mannsnavn jeg går under akkurat nå, og når flere kjenner til det kommer også flere demonstrativt til å fortsette å bruke det i sin omtale av meg, bare for å markere at de nekter å godta at transkjønnethet finnes. Selv om de så automatisk hadde oppfattet meg som «hun» om de ikke hadde visst.

Likevel tror jeg ikke at bloggen har gjort dette vanskeligere for meg. Jeg tror denne medieoppmerksomheten ville ha kommet uansett om jeg hadde blogget eller ikke. På grunn av karrieren jeg hadde under mannsnavnet mitt i overgangen fra tenårene til tjueårene.

Uten å si for mye var jeg en gang regnet som det neste store talentet innen det jeg drev med, og det finnes en wikipedia-artikkel om meg under mannsnavnet mitt, som jeg ikke har skrevet selv. Dette er likevel noen år siden, og selv om jeg fortsatt kontaktes av fans som lurer på hvor jeg ble av, regner jeg meg selv som glemt.

Og selv om jeg savner den tiden litt, merker jeg at dette egentlig passer meg utmerket.

Men jeg vet også at helt siden Caitlyn Jenner har norske medier gått og ventet på den første norske kjendisen som står frem som transkjønnet. Selv om både media og jeg nok er enige om at jeg ikke er kjendis, så vet jeg at de kommer til å ta det de får. Når dagen kommer at jeg står frem, ville historien min blitt journalistmat uansett om bloggen hadde eksistert eller ikke.

Og kanskje det er like greit?

For når «alle» vet det, så vet virkelig «alle» det. Da trenger jeg ikke å måtte gjøre slik mange skeive gjør nå at de må stå frem igjen og igjen for stadig nye personer, fordi alle jeg kjenner og har kjent tidligere kommer til å få det med seg. Selvsagt gjør jeg meg selv mer åpen for hets og såkalt «deadnaming», hvor man konsekvent omtaler meg som «han» og med mitt gamle navn bare for å provosere. Men det blir kanskje ikke så annerledes fra hvordan det er nå, hvor jeg konstant går rundt og er redd for at noen av de som har kjent meg igjen skal avsløre meg, men de få gangene det faktisk har skjedd har det jo til syvende og sist kun gått utover dem selv.

De kan jo i realiteten ikke skade meg.

Så til syvende og sist tror jeg denne bloggen bare har hjulpet meg. Selv om eksponeringen jeg har fått gjennom den innimellom har gitt meg ubehagelig oppmerksomhet, så har det vært av en type jeg nok uansett ville ha opplevd før eller siden uansett, og det er greit å få oppleve det gradvis fremfor alt på en gang.

Fem utfordringer jeg har som andre jenter slipper

«Du skal være glad du slipper mensen» er en setning jeg stadig hører når jeg snakker om frustrasjonen rundt å være transkjønnet og fremmed i kroppen min. Og joda, selv om jeg gladelig hadde tatt i mot denne byrden med åpne armer om det var det som måtte til for å bli den jenta jeg føler meg som, så burde jeg kanskje det. Men så har jeg en rekke utfordringer i hverdagen som andre jenter ikke har og kanskje ikke tenker på også.

De fleste av dem er riktignok koblet opp mot angst og frykten for å ikke bli akseptert og tiltrekke meg negativ oppmerksomhet i form av stygge blikk eller til og med fysisk vold. Men dette er jo noe det er like sannsynlig at de fleste jenter som ikke har en kropp som samsvarer med skjønnhetsidealet kan finne på å oppleve. Dessverre.

Derfor utelater jeg dette denne gangen, og velger i stedet ut utfordringer knyttet til kropp og biologi, når jeg presenterer fem utfordringer i hverdagen jeg har som andre jenter slipper unna.

1. Jeg kan krype rundt på gulvet på alle fire og frustrert lete i haugen med klær mens jeg mumler «Der er den ene, men hvor i helv… er det blitt av den andre puppen?!!»

2. Jeg må passe på å stramme inn visse kroppsdeler for å unngå avslørende bulker på klærne.
Selv om det ikke akkurat er behagelig, går det stort sett greit å klemme inn snabeldyret mellom bena og plassere shapingundertøy over. Dessverre holder det seg sjelden på plass så lenge bena mine er i bevegelse, så om jeg løper på do like ofte som de fleste andre jenter, er det ikke nødvendig for å tisse…

3. Når snabeldyret faktisk klarer å rømme, men legger seg i klem i strikken på shapingundertøyet…
Dette skjer gjerne på verst tenkelige tidspunkt, som for eksempel når jeg sitter i en mørk kinosal og det passer veldig dårlig at jeg oppsøker toalettet, selv om den intense smerten gjør det umulig å følge med på filmen. Det finnes rett og slett ikke ord som kan beskrive hvor vondt det er. «Rotfylling» er vel det nærmeste jeg kommer, men selv det blir pinglete med mindre du kombinerer det med tretten papirkutt i fjeset samtidig som du slår en storetå mot et bordbein og «Life is Life» av Opus spilles på radioen. Jeg sier ikke mer.

4. Samme hvor nøye jeg er med hårfjerningen om morgenen, føler jeg at det ikke finnes nok concealer i verden til å holde igjen ansiktshårene som begynner å tvinge seg gjennom i løpet av de sene kveldstimer.
Uavhengig av om det er fullmåne eller ikke… Og seriøst, om det virkelig finnes en gud: hvilken pervers glede fant han i å skape meg med hår på knokene?!!

5. Det finnes ikke shapingundertøy for å stramme inn stemmebåndet
Den er kanskje umulig å se med det blotte øyet, men selv om en er aldri så velutstyrt mellom bena (slutt å ringe meg, sier jeg!) er det langt enklere å stramme inn og gjemme Babar enn det er å få mannstemmen min til å høres lys og feminin ut. Derfor har jeg fortsatt vanskelig for å åpne munnen når jeg går ut som jente, samme hvor fornøyd jeg er med antrekk og sminke akkurat den dagen. Jeg mener, det hjelper ikke å se ut som Mila Kunis om du høres ut som Darth Vader. Heldigvis finnes det håp…

…men utover disse fem punktene er mine hverdagsutfordringer akkurat de samme som alle andre jenter har.

Eller…?

 

Innkalt til utredning for kjønnsoperasjon!

Det var ikke uten grunn at jeg lørdag møtte opp kledd i en t-skjorte med påskriften «Female Future» på Skeiv Ungdoms seminar Stolt da jeg skulle holde foredrag om å blogge som transkjønnet. For som sagt på forhånd hadde jeg en avsløring å komme med, og til stor applaus fra tilhørerne annonserte jeg at nå er det alvor her.

I slutten av november skal jeg nemlig til Rikshospitalet i Oslo og utredning for kjønnskorrigerede behandling!

Det er litt over en måned siden jeg fikk brevet nå, og selv om det innerst inne er dette jeg har drømt om i mange år er det ikke noe jeg tar spesielt lett på. For å være ærlig er jeg livredd, og jeg tror det tok tre timer fra jeg åpnet brevet til jeg turte å titte frem igjen fra under dyna. For selv om jeg i det daglige ikke føler jeg kan være meg selv, og synes dette er utrolig slitsomt, så er det jo også det eneste livet jeg kjenner.

Det er ikke rart jeg er nervøs.

Likevel, som sjefen min sa da jeg fortalte ham nyheten en uke etter at jeg hadde fått brevet, og hva jeg følte om det, så er det jo sånn at de viktigste avgjørelsene her i livet tas under tvil.

Så jeg vil ta en ting av gangen, og i første omgang møte opp på Riksen og høre hva de har å si og hva de eventuelt har å tilby. Likevel, jeg har kjent det på kroppen i en måned. Nå er det ikke lenger snakk om å gå en runde rundt i kvartalet for å kjenne på hvordan det føles å gå ut kledd som jente.

Nå er det alvor!

Heisann, nerver!

Når jeg skriver dette er det sent fredag kveld, og jeg holder på å gjøre unna de siste forberedelsene til morgendagens seanse på Stolt hvor jeg skal prate om veien ut av skapet som transkjønnet, og hvordan det er å dele denne i en blogg. Jeg har akkurat satt sammen et antrekk jeg håper fortsatt vil føles like riktig og komfortabelt i morgen, og prøvd å fikse litt på parykken min slik at den ikke ser ut som en eneste stor floke.

Nervøs er bare fornavnet, og jeg er veldig spent på om jeg i det hele tatt får sove i natt.

Men selv om dette er første gang jeg skal prate foran en forsamling som Emilie, så er dette bare barnemat sammenlignet med den utfordringen som nå venter meg og som jeg skal avsløre omfanget av i morgen. Så om jeg i det hele tatt skal klare å komme meg gjennom den, må jeg nesten klare å gjennomføre i morgen også.

Og det går nok bra. Til syvende og sist gjør det jo stort sett det.

Jeg skal holde foredrag på Stolt 2017!

Som nevnt tidligere er det spennende tider i vente, og nå som det er under en måned igjen er vel kanskje tiden inne for å avsløre noe av det jeg skal utfordre meg selv med i høst. For når Stolt 2017 arrangeres 20.-22. oktober vil mitt navn stå på listen over foredragsholdere! Hvor kult er ikke det?

For de som ikke vet er Stolt et årlig seminar i regi av Skeiv Ungdom hvor ungdom fra hele landet samles for en sosial og lærerik helg her i Trondheim. I år har de altså kontaktet meg og spurt om jeg vil komme og prate litt om bloggen og dele mine erfaringer fra reisen på veien ut av skapet som transkjønnet.

Sant å si er dette langt utenfor komfortsonen min, men etter å ha diskutert formen på seminaret med arrangørene, kom jeg frem til at jeg rett og slett ble så beæret over å bli spurt at jeg ikke kunne si nei. Så da skal jeg visst gjøre dette da?

Men det skal sies at «foredrag» nok er litt misvisende, fordi jeg ser for meg det ville blitt veldig kjedelig å se meg holde en powerpoint-presentasjon, og derfor har jeg bedt om å få gjennomføre dette som et intervju/Q&A. Og jeg håper det kommer noen spørsmål, for hvis ikke er jeg forberedt på å bare sitte på scenen og bare se ut i luften hele den avsatte tiden.

De som kjenner meg vil nok nikke gjenkjennende og bekreftende på den siste setningen.

For spesielt interesserte, og uinteresserte, er det mulig å titte innom Stolts facebookside hvor det etter hvert vil komme mer informasjon, samt melde seg på årets Stolt.

Så da sees vi kanskje der? Fortell meg i kommentarfeltet om du tenker å dra!

Har ikke råd til å gå ut som jente

På min vei ut av skapet som transkjønnet er hver dag jeg går ut som jente en seier, og i løpet av den siste uka har jeg virkelig slått til. Jeg har tidligere skrevet at jeg var ute både fredag, lørdag og søndag, men også tirsdag tilbragte jeg mesteparten av dagen som den jenta jeg ønsker å leve som.

Det kribler egentlig etter å fortsette, og når jeg vet jeg burde utnytte denne lysten passer det vel utmerket at jeg har fått veldig mange forespørsler i det siste fra venner som ønsker at vi skal finne på noe sammen.

Likevel blir det nå bråstopp. Jeg har rett og slett ikke råd til å være mer sosial akkurat nå.

Foreløpig er jeg som kjent ikke tøff nok til å gå på jobb som jente, og jeg orker ikke å skifte til ønsket uttrykk når jeg kommer hjem bare for å gå en runde rundt i sentrum i et kvarter før jeg begynner å kjede meg, eller fryse, og drar hjem igjen. Derfor prøver jeg alltid å gjøre avtaler med venninner om å møtes, og siden det var så mange som måtte avlyse feiringen av bloggen på søndag, er det også flere av dem som ønsker å møte meg for å ta igjen det tapte. Det er selvsagt hyggelig, og i tillegg supert for min egen utvikling når det kribler sånn etter å fortsette å gå ut som jente. Men de neste ukene må jeg takke nei til dem alle. Jeg har ikke råd.

Som du kanskje husker begynte jeg i ny jobb i august. Vel, jeg har allerede jobbet i denne bedriften siden november 2015, men det var på løpende deltidskontrakter som stadig ble utvidet etter hvert som tiden gikk. Først fra 14. august, etter å ha hatt tre uker ferie, begynte jeg i en fast fulltidsstilling som ble opprettet til meg. Men fordi jeg begynte først i midten av august fikk jeg bare utbetalt halv lønn i begynnelsen av september.

Nå har jeg alltid hatt et sunt forhold til økonomi, og har derfor en del oppsparte midler slik at jeg lider ingen nød. Men middagen på søndag gjorde et solid innhugg i budsjettet mitt, og siden høsten for alvor har begynt å markere sin ankomst er det blitt for kaldt til å bare å møtes og sette seg ned i parken. Da må vi trekke inn på en kafé hvor det forventes at vi kjøper noe, og selv en enkel kaffekopp blir litt voldsomt for meg akkurat nå.

Utrolig synd, for jo mer jeg går ut som jente, jo mer trygg på meg selv blir jeg.

Men så skriver vi heldigvis 21. september i dag, og det betyr at 1. oktober og neste lønning er bare ti dager unna. Da vil jeg ikke bare få full lønn, men også et større beløp enn tidligere fordi jeg endelig har begynt å jobbe fulltid.

Så da håper jeg at jeg er like populær og at gnisten fortsatt er der når vi begynner å skrive oktober.

For det er faktisk viktig for meg at jeg kommer meg ut så mye som mulig som den jenta jeg ønsker å leve som.

PS! Som sagt var jeg ute en tur på tirsdag. Bilder kommer!

Ute som jente tre kvelder på rad!

Når jeg skriver dette har jeg nettopp våknet, og kjenner kroppen er i en slags hangovertilstand, selv om jeg som vanlig ikke har drukket. Sent i går kveld fikk jeg nemlig den impulsive ideen at jeg skulle ut på byen, på Trondheim Prides avslutningsfest, og tok igjen på en kjole og de høye hælene mine og gikk ut.

Jeg var ikke den eneste for å si det slik, for jeg har aldri sett så mye folk på ME før. Jeg vet ikke nøyaktig hvor lenge jeg sto i kø utenfor, men det føles som nærmere en time. Sånn sett ble kvelden litt stressende jeg som ikke er så alt for glad i store folkemengder eller høy musikk, men jeg ble der likevel til stengetid og var ikke hjemme igjen rundt klokken tre i natt. Overtrøtt og med verkende føtter, noe du kan se grunnen til nedenfor.

Men som jeg skrev i går var jeg jo ute på fredag også, og også da var jeg ute som jente. Dermed har kroppen fått kjøre seg, da jeg jo fortsatt kjenner magen knyter seg når jeg går ut i ønsket kjønnsuttrykk fordi jeg er redd for å bli dømt av de rundt meg, selv om jeg stadig får høre at jeg ser ut som en hvilken som helst annen jente.

Derfor er jeg spent på dagen i dag, for jeg skal faktisk ut som jente i kveld også, og jeg lurer på hvordan kroppen min vil reagere på denne psykiske påkjennelsen. Men igjen har jeg bare godt av å strekke grensene litt.

En dag skal jeg jo gå ut som jente hver dag…

…og hva jeg skal i kveld kommer jeg tilbake til i morgen! Og da forhåpentligvis med antrekksbilder!

Vær forsiktig hva du ønsker…

Som transkjønnet ønsker jeg ikke bare å leve som jente, men også at omgivelsene skal oppfatte meg som en. På vei hjem fra byen i natt fikk jeg en ubehagelig påminnelse om hva det egentlig innebærer.

Det hadde vært en veldig hyggelig kveld på Tulla Fischer med det skeive miljøet i Trondheim, og jeg føler meg veldig fin og selvsikker der jeg går hjemover etter å ha fått masse komplimenter for den nye kjolen min denne kvelden. Plutselig stopper det en ung mann på sykkel ved siden av meg og på gebrokkent norsk spør han om jeg kan hjelpe ham. Samvittighetsfull som jeg er, er jeg programmert til å lytte når noen ber om hjelp, og stopper derfor opp og tar ham i hånden som han rekker ut for å hilse. Tror jeg.

For i det håndflatene våre møtes, drar han meg til seg og kysser meg på kinnet. Fy faen, deg ønsker jeg ikke å hjelpe, tenker jeg før jeg bare rister på hodet med et avvisende «nei», og går videre.

Men mannen på sykkelen følger etter.

Han sier han ønsker at jeg skal følge ham hjem. Han spør meg hvor jeg bor og hva jeg heter. Flere ganger. Hver gang svarer jeg kort og avvisende på en bestemt måte, uten å se på ham, at det vil jeg ikke svare på. Jeg bare fortsetter å gå, men har satt opp farten litt.

Etter å ha fulgt etter meg og gjentatt spørsmålene om og om igjen over fem minutter, spør han om jeg virkelig ønsker å gå alene. «Ja takk» sier jeg kjapt, fortsatt uten å se på ham. Han sukker oppgitt og sier javel, før han spør om han får kysse meg igjen. «Nei takk» sier jeg med samme tone, før han tydelig gir opp og sykler videre, og jeg ser ikke mer til ham.

Dette med uønsket oppmerksomhet i de sene nattetimer i helgen er ikke noen ny opplevelse for meg. Som gutt har jeg flere ganger opplevd at venninnegjenger på 40-50+, godt påvirket av rødvinen, har sett seg ut meg som et yndig offer for beføling på både utesteder og på nattbussen, sannsynligvis fordi jeg til gutt å være er litt liten av vekst med mine 1.70 og har litt androgyne trekk i ansiktet. Men dette med å få slike tilnærmelser på åpen gate og deretter bli forfulgt har jeg ikke opplevd før. Og mens damene har brukt å være i grupper som trekker opp hverandre, var denne mannen alene.

Men selv om jeg helst kunne vært foruten denne opplevelsen, opplevde jeg det som mer plagsomt enn skremmende, og selv om jeg er usikker på om det var på grunn av det selvsikre og avvisende kroppspråket mitt eller at det var en del folk i nærheten, så klarte jeg til slutt å få ham til å forsvinne og la meg være i fred.

Og i det minste fikk jeg bekreftet at selv om jeg er født som gutt, kan jeg fint passere som jente.