Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Foruten grunn – til Kristiansund

Da er vi direkte inne fra Kystekspressen et sted inne i Trondheimsfjorden med kurs for Agdeneset og kysten. Inne i hodet mitt gjentas en slags loop av hva Bakklandet Bassangforening så treffende sang en gang på 70-tallet: «Så reiste jeg til Kristiansund. Foruten grunn, til Kristiansund».

Det er nemlig akkurat slik det er. Jeg har virkelig ingen mål med denne turen annet enn å komme meg bort litt, og sånn sett hadde jeg kunnet dra til et hvilket som helst annet sted. For utover at det er lett å komme seg dit når man har Trondheim som utgangspunkt, er det absolutt ingenting ved denne byen som tiltrekker meg!

Det betyr ikke at furtne nordmøringer nå har en grunn til å føle seg djupt såra og vonbrotne over utsagnet mitt. At jeg ikke blir tiltrukket av Kristiansund er ikke fordi jeg har så mye å utsette på byen. Det er heller det at jeg jo vet absolutt ingenting om den, annet at den ligger der ute ved kysten på Nordmøre i all sin anonymitet. Man får nesten inntrykket av at stedet mangler en egen identitet. Jeg mener, selv byens store sønn Ole Gunnar Solskjær assosieres først og fremst med naboen Molde.

Har virkelig Kristiansund så lite å vise til?

Det er dette jeg nå skal finne ut av i løpet av de neste 48 timene. Har Kristiansund skjulte sider som gjør byens anonyme tilværelse ufortjent? Eller stemmer det, som en bekjent av meg sa før jeg dro, at den eneste severdigheten av interesse i byen, er oversikten over avgangstidene med hurtigbåten tilbake til Trondheim?

Jeg lover å møte byen med et åpent sinn, og tenker at det må være mulig å finne noe positivt å trekke frem. Når eneste mål er å komme meg bort for å slippe å tilbringe påska stirrende i stueveggen hjemme, tør jeg påstå at jeg ikke akkurat stiller altfor uoppnåelige krav til byen.

Og du vet du har tapt om jeg plutselig skulle savne synet av murpuss.

Reisenerver…?

Kofferten er pakket. I morgen drar jeg på tur, alene. Jeg skal reise til et sted jeg aldri har vært, ikke vet noe som helst om, eller kjenner noen for den saks skyld. Og jeg planlegger å være i jenteuttrykk under hele oppholdet!

Dette er langt utenfor komfortsonen min for å si det pent, og det ville vært en underdrivelse å si at jeg nå begynner å kjenne på reisenervene. Om noe begynner jeg å kjenne at angsten kommer snikende!

Likevel tror og håper jeg det blir bra. Jeg skal ikke være borte så lenge, men det er viktig for meg at jeg får utfordret meg litt og pushe litt på grensene mine. Jeg kommer aldri til å finne motet til å stå frem som transkjønnet og begynne å leve som jente på heltid dersom jeg bare skal sitte hjemme og se i veggen. Det er nødvendig at jeg kommer meg ut litt.

Men jeg har klart å få tak i to lesere som befinner seg på dette stedet i påsken, og siden jeg jo som alle andre bloggere har verdens beste lesere, så vil jeg tro at jeg er i gode hender. Selv om jeg ikke kjenner dem fra før.

I morgen etter avreise vil jeg avsløre hvor jeg er på vei. Frem til da ber jeg deg igjen om å ønske meg lykke til.

…og om du ikke hører fra meg innen torsdag kveld, vet du sikkert nummeret til politiet.

Semispontan ferietur bestilt!

Da var det avgjort. Som jeg skrev i forrige innlegg har jeg gått ut i påskeferie, men har utrolig lite lyst til å bruke den på å stirre i stueveggen hjemme. Derfor har jeg nå tatt grep, og i semispontanitetens navn har jeg bestilt en liten tur vekk fra den regntunge trønderhovedstaden i noen dager og allerede tirsdag reiser jeg.

Men hvilken verdensmetropol er det som skal få æren av mitt besøk og tilstedeværelse denne påsken?

Det blir nok ingen premie på den som gjetter riktig, men svaret vil nok åpenbare seg samme dag som jeg reiser, da jeg selvsagt har planer om å dokumentere denne turen i bloggen. For jeg tenker å gjøre det til nok et ledd i planen min om å komme ut av skapet som transkjønnet, ved at jeg kun skal gå ut som jente under oppholdet.

…og det blir utfordrende nok da jeg ikke reiser sammen med noen, og heller ikke kjenner noen der. Dette har jeg aldri gjort før, i alle fall ikke som jente!

Så ønsk meg lykke til!

Jeg blir nok aldri klar for å stå frem

«Ikke faen, jeg er pissredd!» er svaret jeg kommer med hver gang noen spør meg om jeg er klar for å stå frem.

Det begynner å bli ganske mange år siden jeg oppdaget at jeg følte meg som jente, og helt siden den dagen har jeg levd med denne hemmeligheten om at jeg er transkjønnet, som bare vokser og vokser inni meg til det punktet hvor jeg kjenner at jeg holder på å sprekke. Det er ingen behagelig situasjon å være i.

Men selv om det er tanken på at jeg en dag skal stå frem og begynne å leve som meg selv som gjør at jeg kommer meg gjennom hverdagen, så utsetter jeg denne dagen i det lengste. Jeg er rett og slett alt for redd for konsekvensene av det, både i form av reaksjonene som vil komme og ikke minst risikoene ved eventuelle inngrep på kroppen, som jo er langt fra ufarlige. Selv om situasjonen er uholdbar, så gir det meg en slags trygghet å gjemme seg inne i skapet bare én dag til. Og enda en dag. Og enda en dag.

Så lenge du spør meg om jeg er klar for å stå frem, tror jeg aldri du vil få et annet svar enn nei.

Men kanskje jeg kan formulere spørsmålet for meg selv på en annen måte?

For tiden holder jeg på å lese science fiction-romanen «Old Man’s War» av John Scalzi, hvor hovedpersonen er en 75 år gammel mann som verver seg for å kjempe i en intergalaktisk krig. På grunn av hans høye alder er ikke kroppen hans skikket til krigføring lenger, og han må begå et større medisinsk inngrep for å kunne slutte seg til troppene. Det er her jeg kjenner meg igjen når han fra legen i boken får spørsmålet om han er klar til å si farvel til sin gamle kropp, for i likhet med meg sier han nei. Selv om det er dette han vil mer enn noe annet, blir det alt for skremmende å gi slipp på tryggheten ved et liv han jo kjenner, på tross av at han misliker det. Men når spørsmålet omformuleres til om han er klar til å få det overstått, blir svaret et annet.

Burde jeg i stedet begynne å spørre meg selv om jeg er klar for å få det uunngåelige overstått?

Ville hun falle for en jente med pikk?

Det er vanskelig nok å være lesbisk og på sjekker’n. Er man i tillegg transkjønnet som meg er det ekstra utfordrende å gjette om hun kan falle for en jente med tissen på utsiden. Særlig om en ennå er inne i skapet.

Gjennom min noe spesielle jobb, hvor vi enkelte dager forlater kontoret til fordel for feltarbeid, ofte utenfor byen, havnet mine kolleger og jeg på et afterski-party på en fjellhytte for en tid tilbake. Omringet av et tjuetalls dansende jenter kledd i ullundertøy skal jeg innrømme at det var mye pent å se på, men det var likevel en av dem jeg la spesielt merke til – hun som av en uviss grunn sto og spilte med til musikken over anlegget på en elektrisk gitar. Jeg visste jeg måtte prøve å komme i prat med henne. Men hvordan?

Sjansen bød seg da jeg mellom en av låtene hørte henne si at hun skulle ønske hun hadde med seg et gitarplekter. «That’s my cue» tenkte jeg, som jo alltid går med et plekter i lommeboka, og jeg tilbød henne å låne mitt, noe hun takket ja til. Dermed ble det naturlig å gå bort og prate med henne etterpå, og det gjorde jeg.

Det ble riktignok ikke tid til lange praten siden jeg jo var der på jobb, men den var hyggelig så lenge den varte og jeg kjente at dette var en person jeg hadde lyst til å bli bedre kjent med, og kanskje til og med noe mer. Det er jo to år siden sist jeg var i et forhold, så kanskje tiden var inne igjen.

Men som alltid bombarderte hodet mitt meg med spørsmål. Nå hadde hun jo møtt meg mens jeg var i den mannsrollen jeg lever ut til daglig fordi jeg ennå ikke har turt å stå frem som transkjønnet. Var hun i det hele tatt interessert i jenter, og i tillegg en transjente med tissen på utsiden?

Det tok litt tid fra jeg fant ut hva hun het til jeg turte å sende henne en venneforespørsel på facebook, og etter dette satt jeg i en uke og trommet nervøst i bordet mens jeg ventet spent på om hun kom til å godkjenne den, samtidig som jeg stilte meg de samme spørsmålene om og om igjen. Var hun interessert? Kom hun til å miste denne interessen når hun fikk høre at jeg var transkjønnet? Hadde det kanskje stilt seg annerledes om jeg hadde vært født som jente?

Etter en uke fikk jeg omsider et varsel på facebook om at hun hadde godkjent venneforespørselen min, og med tilgang til profilen hennes kunne jeg begynne å finne ut mer om henne før jeg kanskje spurte henne ut. Jeg jublet litt inni meg da jeg så at hun var singel, og det skadet jo heller ikke at musikksmaken hennes var ganske lik min egen. Jeg fant også ut at hun var veganer og…

…vent litt. Veganer? VEGANER?!!!

Det ble aldri så jeg fikk svar på om hun var interessert i å deite en transkjønnet.

 

Nei, jeg er ikke Kakemonsteret!

Så var sesongen her, og som så mange andre har jeg klart å pådra meg en liten forkjølelse. Ingenting alvorlig, men selv om kroppen ellers fungerer som normalt, har den gjort at jeg nå om dagen nærmest ikke tør å leve.

Er ikke det passe patetisk egentlig? Når det finnes både legionella, tyfus, Miljøpartiet De Grønne, og mange andre ekte sykdommer å være redd for, så løper jeg og gjemmer meg under dyna bare halsen murrer litt?

Drømmen min er å en dag kunne trille en handlevogn foran meg på Kiwi uten å tiltrekke meg oppmerksomhet fordi jeg er transkjønnet. Jeg vil rett og slett at omgivelsene skal oppfatte meg som en jente, eller kvinne. Men når jeg jo er født som gutt og ikke har begått et eneste kirurgisk inngrep eller tatt noen form for hormoner, er det visse ting jeg er nødt til å gjøre. Tett og nøye barbering i ansiktet, sminke for å gjøre ansiktet mer feminint, passe på hvordan jeg beveger meg – og ikke minst stemmebruk.

Det siste er kanskje det vanskeligste, for det krever måneder og noen ganger flere år med trening for å gjøre stemmen sin lysere uten at det høres tilgjort ut. Selv er jeg ennå ikke helt kommet dit jeg vil med stemmen min, og vegrer meg fortsatt for å prate om det er ukjente i nærheten, selv om flere har sagt at stemmen min ikke fremstår som unaturlig og at jeg fint passerer som jente.

Men om det er vanskelig fra før, så er det ingenting mot hva jeg føler når jeg er forkjølet. Når stemmebåndet sendes langt ned i subbassregisteret og alle forsøk på å snakke lysere er til forveksling likt parringsskriket til en forlengst utdødd rovfugl. Samme hvor feminint jeg beveger meg og hvor heldig jeg er med sminken, så vil ingen tro på at jeg er jente om jeg snakker som kakemonsteret.

Det enkleste når forkjølelsen da slår til er å bare gi opp så lenge den varer, og derfor går jeg aldri ut som jente når halsen begynner å krangle. Men denne muligheten kommer jeg jo ikke til å ha den dagen jeg står frem og begynner å leve som jente på heltid…

Jeg skal innrømme at dette er en av faktorene som holder meg tilbake i skapet, og jeg undrer stadig over hvordan jeg skal løse dette.

Og ikke minst eventuelle søksmål fra Sesame Workshop mens jeg venter på å få tilbake stemmen min.

Nytt sminkekurs hos MakeUp Store

Selv om det har vært bloggpause betyr ikke det at jeg også har hatt pause fra utfordringene som etter hvert skal ta meg ut av skapet som transkjønnet. Snarere tvert i mot, for fredag for to uker siden skulle jeg og min venninne Marianne besøke FRI Trondheims kvinnekveld på utestedet ME, noe jeg også annonserte på forhånd på bloggens facebookside. Men siden jeg fortsatt er som nybegynner å regne og er håpløs med sminkekosten, bestilte jeg like godt et sminkekurs hos Make Up Store fredag ettermiddag.


De av mine lesere som besitter god hukommelse husker nok at det bare er en måneds tid siden sist jeg satt i stolen hos Make Up Store. Dette var lærerikt, men også overveldende, og derfor bestemte jeg meg like godt for å bestille et nytt kurs ganske raskt når jeg likevel skulle ut på byen som jente, så jeg kanskje klarte å huske noe av det jeg lærte også.

Denne gangen var jeg så heldig at jeg ble sminket av navnesøster og nå også Femelle-kollega Emilie. Hun brukte ikke lang tid på å forstå at mine sminkekunnskaper ligger et par etasjer under nybegynnernivå og gikk derfor for en ukomplisert look og forsøkte også å forklare alt på en enklest mulig måte…


…og jeg tror det virket, for jeg har en slags følelse av at jeg vet hva noe av dette som ligger her heter. Kanskje.


Men sminket ble jeg og jeg skal innrømme at akkurat nå fordømmer jeg at jeg har det prinsippet at jeg ikke viser meg i bloggen uten å skjule øynene bak solbriller eller en maske. For da jeg kom hjem fra kvinnekveld den natten følte jeg meg så fin at jeg ikke hadde lyst til å gå og legge meg.

Det innebar jo at jeg måtte vaske av sminken…

Kvelden på ME ble nok preget av at både Marianne og jeg er ganske introverte og vi føler begge i ettertid at vi satt der mest som observatører. Likevel er jeg veldig glad for at jeg gjennomførte både dette og et nytt sminkekurs hos Make Up Store. Jeg gjør gjerne begge deler igjen.

PS! Alle bilder i dette innlegget er tatt av Emilie Aasen. Og klynkene lommeboka mi lager akkurat nå bør være en klar indikasjon på at Make Up Store ikke har sponset dette innlegget.

På sminkekurs hos Make Up Store!

En kveld i desember så jeg at Make Up Store i Trondheim hadde en konkurranse på facebooksiden sin. Premien var et gratis sminkekurs for deg og en venninne, og alt du trengte å gjøre var å like siden deres, noe jeg hadde gjort for lenge siden, og fortelle hvorfor akkurat du fortjente denne premien. Det ble så jeg skrev noen ord om hvordan jeg som hemmelig transkjønnet ikke fikk trent på sminke i tenårene når de andre jentene plukket tips av hverandre, og nå trengte jeg hjelp til å komme i gang.

Til min store overraskelse ble jeg plukket ut som vinner, og i går var den store dagen da Tonje og jeg skulle på gratis makeupkurs!

Make Up Store har jeg alltid hatt et godt forhold til. Uansett om jeg kommer som gutt eller jente blir jeg alltid møtt med god service og hjelp til å finne frem i jungelen av produkter jeg knapt aner hvilken funksjon har, da jeg er temmelig hjelpesløs når det kommer til sminke. For som jeg skrev i begrunnelsen min i konkurransen: jeg kastet tross alt bort tenårene, og den tiden de fleste jenter begynner å eksperimentere og få hjelp av hverandre, til å prøve overbevise meg selv om at jeg var den gutten jeg var født som.

Derfor var det med stor spenning jeg tok med meg Tonje til dette kurset i håp om å faktisk lære noe.

Og lærte jeg noe? Vel, det ble litt mye på en gang og derfor litt overveldende, så selv om jeg fikk med meg en håndskrevet punkt for punkt-liste for sminkerutinen, så er jeg ikke i stand til å gjenta det som ble gjort. Derimot fikk jeg plukket opp en og annen referanse som jeg kan bygge videre på, og som gjør det enklere for meg å vite hva jeg skal spørre om hjelp til fra venninner.

Tusen takk for en fantastisk dag til både Tonje og Make Up Store for en fantastisk dag!

PS! Det er verdt å nevne at premien egentlig bare var gyldig ut 2016 og at vi egentlig skulle dit tirsdagen før jul. Men så ble jeg som kjent syk, og måtte avlyse, men Make Up Store var kule nok til å utsette til denne uka, selv om vi hadde entret 2017!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #sminke #makeup #skjønnhet #beauty #makeupstore #hurra

Aldri vært så redd i hele mitt liv!

Dette innlegget skrives fra sengen hvor jeg har tilbragt de siste dagene. Men det er ikke min egen seng. Jeg har nemlig ikke vært hjemme siden pappa natt til mandag, etter at jeg fortalte ham over telefonen hvor redd jeg var, kjørte meg på legevakten.

Denne helgen hadde jeg planer om at jeg skulle ta unna de siste julegavene, samt vaske leiligheten til jul. Jeg ble derfor litt irritert da jeg utover formiddagen på lørdag begynte å kjenne de første febersymptomene. Jeg hadde jo ikke tid til å være syk nå, særlig fordi jeg hadde en viktig avtale på tirsdag som kunne ha stor betydning for min utvikling senere. Men jeg fikk vel bare satse på at jeg var frisk til da og at jeg fikk gjennomført både dette, og julebordet med jobben på onsdag. Jeg er jo sjelden syk mer enn 2-3 dager av gangen uansett.

Utpå kvelden på lørdag kjente jeg at jeg var så slapp av jeg bare måtte gå og legge meg, så det gjorde jeg og håpet at dette skulle bli kortvarig. Men søndag var jeg mye verre. Jeg klarte knapt å røre meg, og hadde store problemer med å komme meg opp for å gå på do eller hente mer vann, og når jeg gjorde det kjente jeg at balansen sviktet meg. Men jeg har jo hatt høy feber før, så jeg tenkte bare at selv om jeg hadde det jævlig nå, kom det til å gå over.

Det var først til kvelden, da jeg hadde begynt å kjede meg og hadde klart å dra med meg dyna bort til sofaen for å se en film, at jeg ble urolig. Filmen hadde jeg sett mange ganger før, og det var jo hele poenget – siden jeg hadde høy feber kom jeg ikke til å klare å følge med skikkelig uansett. Men mens jeg så filmen merket jeg at jeg hadde problemer med å navngi effektene og klippeteknikkene som var brukt. Ja, når jeg tenkte meg om var det ganske mange ord som var borte og som jeg ikke husket lenger.

Store deler av ordforrådet mitt var forsvunnet!

Jeg har jo hørt og lest om ekstreme tilfeller om mennesker som har pådratt seg hjerneskader etter lengre tids sykdom med høy feber som et av symptomene. Som både har mistet hukommelsen og evnen til å danne nye minner etterpå, og lever resten av livet som et tomt skall. Selv om dette er ekstremtilfeller var jeg nå likevel livredd. Hva skulle jeg gjøre?

Etter å ha snakket med begge foreldrene mine på telefon, som begge så for seg muligheten for hjernehinnebetennelse, kom pappa ned til leiligheten min for å hente meg og deretter kjøre meg på legevakten. Jeg skvatt litt da jeg fikk høre at jeg hadde 40 i feber. Det ante meg jo at den var høy, men at den var så høy hadde jeg ikke ventet.

Heldigvis viste prøvene at dette ikke var noe annet enn en kraftig influensa, og legen sa at det sannsynligvis var den høye feberen som gjorde at jeg slet med å stokke ordene, akkurat som at jeg jo hadde problemer med balansen. Alt dette ville bli bedre når feberen ga seg, men jeg ble rådet til å ikke være alene frem til da.

Derfor dro jeg ikke hjem den natten, men ble i stedet med pappa hjem, og har siden da okkupert og svettet ned gjestesengen på det gamle rommet mitt hjemme hos foreldrene mine. Avtalen på tirsdag fikk jeg utsatt til over nyttår, og julebordet med jobben måtte jeg dessverre bare melde avbud til. Først i dag føler jeg meg frisk nok til å oppdatere bloggen, så lite tyder på at jeg kommer til å dra hjem på denne siden av julaften. Men det gjør jo ingenting da jeg skulle feire jul her uansett.

…og jeg har fått hjelp av mamma og søsteren min til å få kjøpt de gavene jeg manglet. Så da er jeg i rute likevel.

#syk #sykdom #feber #helse #jul #desember #mendetgikkheldigvisbra

Ingen kjole på julebordet i år heller

I begynnelsen av september sto jeg frem som transkjønnet for gutta på jobben, noe de mildt sagt tok veldig pent. De har ennå ikke fått se meg som jente, men i mitt stille sinn har jeg lekt med tanken på å kanskje møte på julebordet i den lille sorte. Julebordene jobben arrangerer har jo tidligere vært ganske intime, kun for oss som jobber sammen, ikke inkludert følge. Det hadde jo vært en perfekt anledning til å la dem få møte sin kvinnelige medarbeider også.

Men som nevnt tidligere deler vi kontorlokaler med et annet firma hvor de ansatte ikke aner noe som helst om min transkjønnethet. Noen på kontoret har visst luftet ideen om at vi i år skal ha felles julebord og også ta med følge, og akkurat nå som jeg skriver dette innlegget diskuteres det for å finne en dato som passer for alle.

Med andre ord, planen min om å møte på julebordet i kjole må skrinlegges. Jeg føler ikke jeg kjenner de ansatte for det andre firmaet godt nok til å stå frem for dem, og i alle fall ikke partnerne deres som jeg aldri har møtt engang.

Likevel er jo ikke dette noe jeg har snakket med hverken sjefen eller de andre kollegene mine om at jeg har hatt lyst til å gjøre, så det hadde jo vært umulig for dem å gjette seg frem til dette også. Dessuten har jeg jo aldri vært på julebord i kjole før heller, så som så mange ganger før har jeg allerede akseptert at det blir ikke sånn i år heller.

Jeg håper bare at jeg slipper å tvinge meg selv inn i dressen jeg hater.

PS! Du kan fortsatt stemme på meg til Sunn Fornuft-prisen i kategorien beste innlegg. Siste frist i morgen!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #jul #julebord #desember #antrekk #outfit #utfordring #sånnblirdet