Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Endelig stønad fra NAV …eller?

De som har forsøkt å følge denne bloggen en stund vet at jeg har levd på oppsparte midler siden jeg mistet jobben i desember, etter at NAV ga meg beskjed om at jeg hadde for mye sparepenger til at de ville gi meg støtte. Nå, et halvt år senere, var jeg kommet til det punktet at jeg var nødt til å kontakte NAV igjen for å fortelle at nå hadde jeg ikke mulighet til å klare å betale på faste utgifter uten hjelp lenger da kontoen snart var tom.

Da skjedde det endelig noe. Men NAV slutter aldri å overraske.

Etter en måneds venting kom det endelig et brev merket «unntatt offentlighet». Men det kom ikke til meg. Det havnet i postkassen på en adresse jeg ikke har bodd på tre år. Jeg tok opp dette med NAV-kontakten min. Og svaret? «Er du sikker på at du har registrert riktig adresse i folkeregisteret og i våre systemer?».

Vel, de har klart å sende brev til min nåværende adresse før. Så jeg er ikke imponert.

Med livet fortsatt på pause…

Heldigvis var det hos mine foreldre brevet med «unntatt offentlighet» påskrevet havnet, og ikke eksen. Da hadde jeg sannsynligvis aldri fått det. Mamma ringte meg samme dag og fikk min tillatelse til å åpne det, og ga meg en rask høytlesning over telefon om at jeg hadde fått innvilget sosialstønad mens jeg så etter ny jobb. Dagen etter var det kommet penger inn på kontoen min. O’lykke, tenkte jeg. Nå var det slutt på å leve på nudler og det billigste brødet på nærbutikken. Samme dag gikk jeg rett på Meny for å kjøpe ekte menneskemat.

Aldri før har mat smakt så godt!

Noen dager senere derimot fikk jeg det fysiske brevet i hendene da jeg besøkte foreldrene mine, og fikk dermed muligheten til å studere det grundigere. Med en gang kjente jeg angsten melde seg igjen. For i brevet sto det nemlig at utbetalingen for juli ikke ville komme før jeg hadde levert kopi fra det endelige skatteoppgjøret, som kommer cirka 27. juni. Gitt at det kommer denne datoen, gir det meg tre arbeidsdager å levere dette før 1. juli som er dagen for utbetaling. Kjenner jeg NAV rett trenger de gjerne noen uker på å behandle dette. Men jeg har jo boligutgifter som forfaller den første hver måned, og nå er sparekontoen min tom. Jeg har ikke mer å gå på, det er derfor jeg søkte om stønad i utgangspunktet! Jeg trenger faktisk pengene den 1. juli!

Det skal dere ha, NAV. Dere vet å holde meg skjerpet og blodtrykket mitt oppe!

Men jeg har vært på et jobbintervju denne uka, og skal på et nytt på mandag. Så jeg håper det blir min redning.

Første gang på tre og en halv måned

De snakker om hvor viktig det er med sminkefrie dager. Når dette skrives er det tre og en halv måned siden sist jeg i det hele tatt sminken min. Den ble nemlig ikke pakket ut etter at jeg kom tilbake fra Oslo og den siste timen for utredning for kjønnskorrigerende behandling i februar.

Søndag turte jeg å pakke den ut. Spent på om den fortsatt var mulig å bruke eller om jeg måtte kjøpe ny.

Etter den dagen i Oslo i midten av februar ga jeg liksom litt opp. Både fordi jeg uten jobb og uten stønad fra NAV ikke hadde råd til å gå ut og treffe folk, og fordi jeg hadde begynt å føle at jeg aldri kom til å oppnå det jeg ville. Nå så jeg ikke lenger en jente i speilet eller på bilder som ble tatt av meg. Jeg så en utkledd gutt i jenteklær. Målet har alltid vært å kunne leve som jente. Hvis jeg uansett blir oppfattet som gutt kan det egentlig være det samme. Derfor ga jeg opp, og stengte meg inne. Det var kun foreldrene mine, og til en viss grad søsteren min og samboeren hennes, som fikk slippe inn.

Så kom sommeren. Siden jeg bor ganske sentralt kunne jeg se at byen hadde våknet til liv. Fra bak gardinen så jeg med misunnelse på alle de glade menneskene som passerte vinduet mitt, både fordi de var sammen med noen og fordi jentene hadde tatt på seg sommerkjolene sine. Selv klarte jeg knapt ta mine egne ut av skapet for å se på dem, og å ta dem på var i alle fall utenkelig.

Det ble klart at dette ikke kunne fortsette. Jeg tok jo sakte men sikkert livet av meg selv.

Dermed begynte jeg å ta kontakt med gamle venner igjen gjennom sosiale medier. Jeg gravde frem sminkeveska fra der den hadde ligget bortgjemt siden februar, og fant samtidig igjen parykken min og brystinnleggene.

Tenk at det var gått så lang tid siden sist.

Så nå prøver jeg sakte men sikkert å vende tilbake til samfunnet, og jeg starter med å trene på å være sosial igjen. Etter tre måneder i isolasjon med sosial angst som følge av dette, føles dette lettere sagt enn gjort.

Derfor prøver jeg å ikke gape over for mye, og dette er også grunnen til at jeg ikke har noen bilder å dele fra da min venninne Marianne tok med seg sjokoladekake og kom på besøk i går.

Men jeg lover at både sminken og kjolen var på til hun kom. For første gang på tre og en halv måned.

Når siste kontakt med omverdenen kuttes

Det å tilbringe fem måneder mer eller mindre sammenhengende innestengt i samme rom gjør noe med deg. Hos meg har det trigget en sosial angst, som gjør bare det å gå på butikken til et mareritt, selv om den ligger bare noen hundre meter unna ytterdøren. Jeg kan bare ikke komme meg fort nok hjem til den trygge hula mi, borte fra alle disse menneskene jeg ikke kjenner og ikke vet hvor jeg har hen. Men ting kunne vært mye verre. Siden jeg jo har tilgang på internett gjennom borettslaget, har jeg i alle fall litt kontakt med verden utenfor.

Vel, nå skal jeg settes på prøve. Ikke bare kommer jeg til å få denne kontakten kuttet. Jeg må også slippe en vilt fremmed person inn i fristedet mitt. Jeg kan ikke si jeg ser frem til noen av delene.

Borettslaget har nemlig besluttet å bytte nettleverandør. Jeg er ikke spesielt fornøyd med denne avgjørelsen da jeg synes den nåværende leverandøren leverer tilfredsstillende, og er lite lysten på å bytte til noen jeg kun har hørt negative uttalelser om. Styret argumenterte for at de er billigere, men med kritikken mot denne leverandøren i bakhodet opplever jeg at det er en grunn til akkurat det. Uten at min mening har noen betydning.

Men som en del av dette vil altså nettilgangen kuttes klokken seks om morgenen en av de neste dagene. Deretter vil det komme en montør på døra mi en gang mellom klokken åtte om morgenen og tre på ettermiddagen for å sette opp nettverket i min leilighet. Jeg vet ingenting om nøyaktig når, annet at det skjer en eller annen gang i løpet av disse sju timene, og at jeg må holde meg hjemme og vente på vedkommende.

Uten tilgang på internett, noe som også inkluderer TV og diverse strømmetjenester for film og musikk.

Ikke bare skal jeg utfordre den sosiale angsten min med å la noen jeg ikke kjenner få slippe inn i mitt trygge, private domene hvor jeg har søkt tilflukt alene i fem måneder. Jeg kan også risikere å bli sittende her avskåret fra omverdenen i opptil sju timer, med begrensede underholdningsmuligheter mens jeg venter.

Heldigvis har jeg en snill mor som spanderte den nye boken fra en av mine favorittkrimforfattere i forrige uke, så den ligger nå og venter på meg. Likevel har jeg en følelse av at dette kommer til å bli i overkant barskt.

Ønsk meg lykke til, om ikke annet.

PS! Pappa klarte å lokke meg med på kino for å se «Solo: A Star Wars Story» i helgen, og fikk samtidig testet ut de nye D-Box-setene de har installert i Trondheims beste kinosal. Jeg kommer muligens tilbake med rapport fra denne opplevelsen. Om den nye nettleverandøren tillater det.

Jeg har store komplekser for utseendet mitt

Siden det å poste blogginnlegg uten bilder er det samme som å be om å ikke få lesere, har jeg nesten alltid med meg kamera om jeg går ut som jente og skal møte venner, slik at jeg i alle fall innimellom kan poste nye bilder av meg selv. Men ofte når jeg kommer hjem og får overført bildene til PC-en, kjenner jeg at jeg kvier meg for å poste dem, og det er nesten uten unntak av samme grunn hver gang.

Jeg føler at jeg ser alt for mye ut som en mann i kvinneklær.

Dette bildet ble tatt i Oslo for en uke siden. Jeg hadde null lyst til å poste det, men gjorde det likevel.

Forklaringen for dette er jo temmelig enkel, i og med at jeg jo er transkjønnet og født som gutt, og ikke har gjort et eneste inngrep på kroppen min. Men det at jeg har en forklaring gjør det ikke enklere, snarere tvert i mot. Selv om jeg som oftest føler meg bedre når jeg får kledd meg som den jenta jeg føler meg som, så kan synet av speilbildet mitt innimellom være nok til at jeg ikke klarer å gå ut. Kombiner dette med en frykt for å snakke ute blant folk fordi stemmen min kan avsløre meg, og kaoset mellom ørene mine er komplett.

Dette handler ikke om at jeg ikke ser ut som en fotomodell, for det har jeg ingen problemer med at jeg ikke gjør og det er ikke lenge siden jeg stilte meg på en vekt for første gang siden barneskolen. Men det er altså en grunn til at jeg søkte om kjønnskorrigerende behandling, for jeg vil være og identifiserer meg som jente, ikke som en gutt i jenteklær. Ikke at det er noe galt i å være sistnevnte, men hvis det hadde vært greit for meg, hadde jeg ikke orket å gå gjennom en lang og tung behandling for å bli det jeg føler meg som også på utsiden. Dersom samfunnet oppfatter meg som en gutt i jenteklær, og ikke som en jente, så vil de fortsatt behandle meg som en gutt. En gutt som bryter kjønnsnormene riktignok, men fortsatt en gutt.

Det er ikke meg, eller den jeg vil være. Og når jeg får dette slengt i fjeset, enten gjennom speilbildet, fotografier eller folks stirring på gaten, så kjenner jeg meg nedtynget og lurer på om det er noe poeng i å fortsette. Om jeg ikke bare skal velge den enkle løsningen og pakke bort jenteklærne mine helt hvis jeg uansett skal oppfattes som en gutt. For da slipper jeg i det minste å være en som stikker seg ut.

Men som oftest poster jeg bildene likevel. Uretusjert, med unntak av noen lys- og fargekorrigeringer.

For denne bloggen er ment for å dokumentere. Og det er jo faktisk sånn som dette jeg ser ut.

Avbryter utredning for kjønnsoperasjon

Etter to runder med utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet, avbrytes nå behandlingen inntil videre etter eget ønske. Med dagens situasjon hvor jeg står uten jobb og inntekt, og derfor går og bekymrer meg for fremtiden, har jeg verken råd eller psyke til å møte den i overkant tøffe påkjenningen det er å gå til denne lite vennlige avdelingen ved Riksen som har monopol på denne typen behandling i Norge.

Det de tilbyr er rett og slett ikke det jeg behøver akkurat nå. Jeg trenger mer stabilitet før jeg går videre.

Riktignok er det blitt satt opp en time til meg i september, som jeg har lov til å utsette ytterligere dersom ting ennå ikke har stabilisert seg når vi kommer dit, men for å være ærlig er jeg blitt veldig usikker på om det er dette jeg vil, med tanke på hva de krever av meg for at jeg skal få det. Men alternativet med å leve som gutt har jeg jo prøvd, og selv om det virket en stund så var det jo det at jeg ikke fikk være meg selv som skjøv meg ned i depresjonen og fikk meg til å forsøke å ta livet mitt.

Dermed føles hele situasjonen ganske catch-22 akkurat nå, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker å gjøre videre. Men jeg har fått innvilget en sju måneders pause med muligheter for forlengelse til å forsøke å finne ut hva det er jeg egentlig vil gjøre, og hva som føles best for meg.

Men før jeg gjør noe som helst annet skal jeg finne en ny jobb!

Er de blitt paranoide ved Rikshospitalet?

«Hvorfor identifiserer du deg som mann?». «Det er faktisk problematisk at du kommer til oss kledd som kvinne!». «Det er jo bare å la være å snakke når du er ute blant folk det». Dette er sitater fra min andre utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet på fredag. Likevel var ikke dette møtet like ille som det første.

Etter at jeg i november hadde et lite positivt første møte med den lille avdelingen ved Rikshospitalet som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge, kan jeg ikke akkurat si at jeg gledet meg til neste time for utredning i forrige uke. Det ble ikke bedre da samme behandler som sist kom og ropte meg opp, med det folkeregistrerte mannsnavnet mitt minus etternavn, som sist. Strålende, tenkte jeg.

I det jeg reiste meg pekte hun på speilrefleksen jeg hadde hengende over skulderen og ga meg beskjed om at kamera fikk jeg ikke ta med inn. Det måtte legges igjen hos min venninne Tina som hadde fulgt meg til timen og nå satt igjen på venterommet. Inne på kontoret fikk jeg også beskjed om å sette mobilen i flymodus.

Har den siste tidens skriverier i avisene gjort dem paranoide tro?

Bilder tatt et par timer etter besøket på Riksen fredag. Med speilrefleksen.

Deretter var det rett på sak. «Hvorfor identifiserer du deg som mann?» spurte hun. «Hæh?» sa jeg. Hun poengterte at jeg siden sist fortsatt ikke har skiftet til kvinnenavn i folkeregisteret og at siden jeg har et mannsnavn må det bety at jeg identifiserer meg som mann. Godt å være tilbake ja, tenkte jeg, og forklarte at jeg har mine grunner til å ikke stå frem ennå, blant annet på grunn av jobbsituasjonen min, mens blikket mitt sannsynligvis flakket litt rundt og nervøst fiklet litt med hendene. Da sa hun noe som jeg ikke hadde ventet.

«Du virket ikke så nervøs da du satt ute på venterommet. Hvorfor er du så nervøs nå? Vi er jo her for å hjelpe deg». Javel, jeg måtte ærlig talt si at jeg følte meg like nervøs der ute, og at jeg generelt er nervøs for fremtiden nå siden jeg står uten jobb og inntekt, og heller ikke får stønad fra NAV. Tonen var med ett veldig mye mildere, og hun begynte å spørre om hvorfor NAV ikke utbetalte stønad og prøvde oppriktig komme med forslag til hvordan jeg kunne løse situasjonen. Da vi kom over på jobbsøking spurte hun om jeg søkte som mann eller som kvinne, og jeg sa at siden jeg ikke er kommet ut og har et mannsnavn i folkeregisteret, søker jeg naturligvis som mann og tar det derifra. «For du lever ikke som kvinne hele tiden?» sa hun. «Stemmer» sa jeg.

Da sa hun plutselig at det var problematisk at jeg kom til dem kledd som kvinne, for da ga jeg dem et falskt inntrykk av at det var slik jeg levde og kledde meg til vanlig.

«Hvorfor har du med kamera?» spurte hun underveis i samtalen. «Jeg skal ta bilder av antrekket mitt til bloggen etterpå» sa jeg. «Hvorfor må du ta bildene her i Oslo? Hvorfor kan du ikke ta dem hjemme i Trondheim?» Som om alle antrekksbilder må taes i samme by, på samme sted…

Dermed var vi tilbake, selv om jeg ikke opplevde at tonen var like fiendtlig som sist. Men jeg klarte likevel ikke å fatte hvorfor dette var problematisk. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde kommet kledd som mann hadde det også vært problematisk. Men hun sa at dersom jeg skulle få behandling hos dem, måtte jeg begynne å leve som jente på heltid, og med en usedvanlig positiv tone sa hun «og det klarer du. Du er heldig med utseendet, du kler deg bra og du sminker deg bra. Ingen vil tenke på deg som noe annet enn en kvinne». Jeg rynket litt på nesen og sa at stemmen er et problem for meg og at jeg føler den ødelegger og gjør at jeg ikke helt tør. «Det er jo bare å la være å snakke når du er ute blant folk det!» svarte hun.

Hvordan i all verden kan du gi et slikt råd? Jeg skal jo fungere i hverdagen også, tenkte jeg. Men sa ingenting.

Det ble med andre ord sagt en del denne gangen også som får meg til å reagere, og at det virker som om det ikke er alt de har satt seg like godt inn i, så var jeg faktisk roligere etter mitt andre møte med Riksen enn jeg var etter mitt første. Selv om det ikke sier så mye. Det var fortsatt ikke et behagelig sted å være.

Derfor blir veien videre nå ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg da vi søkte henvisning dit i høst. Men hva vi ble enige om, skal jeg ta opp i løpet av de neste dagene.

Tilbake fra langhelg i Oslo – uten penger

Sent i går kveld var jeg igjen hjemme i Trondheim etter en langhelg i Oslo, hvor hovedmålet med turen var en ny utredning for kjønnskorrigerende behandling. Jeg vet leserne mine er veldig spente på hvordan det gikk og hva som skjer videre nå, og det skal jeg også forsøke å gi svar på. Men om jeg var sliten fra før på grunn av de siste månedenes hendelser, så er jeg nærmest i koma nå. Selv om jeg ikke gjorde noen avtaler om å møte venner og bekjente i Oslo denne gangen, med unntak av Tina som fulgte meg til timen på Rikshospitalet, og selvsagt Bård og samboeren hans, som jeg bodde hos. Alle har tatt godt vare på meg denne helgen, og jeg ble påspandert både burger og kinobillett, så det ble en vel fin helg selv om jeg egentlig ikke hadde råd til denne turen.

Så jeg har litt å fortelle fra helgen som var, og jeg håper du kommer tilbake for å se, selv om jeg ikke vet hvor fort jeg klarer å gjenfortelle hva som skjedde. For det er en del tanker som må bearbeides, både positive og negative, og jeg forbereder meg dessverre på at noe av det ikke kommer til å bli spesielt populært.

Men tiden får vise.

Ennå ikke gått med sminke eller jenteklær i 2018

Så var det bestemt at jeg at likevel skal til Oslo og møte til neste time for utredning til kjønnskorrigerende behandling. Men som om det ikke var skummelt nok å gå og grue seg til selve timen, så vet jeg at det nærmest forventes av meg at jeg skal møte til timen i såkalt ønsket kjønnsuttrykk, altså kledd som jente.

Sist jeg gikk med sminke og jenteklær var på julaften. Jeg har ikke gjort det i det hele tatt i 2018.

Nå kan vi selvsagt krangle om hvor sann denne påstanden er og hva som egentlig defineres som jenteklær. Tiden etter nyttår har jeg jo stort sett trødd hjemme i t-skjorter og joggebukser, noe som på ingen måte er eksklusive plagg for gutter, og like ofte brukes av jenter. Men om noen hadde sett meg, hadde de neppe tenkt at det der er noen som forsøker å oppfattes som en jente. Dessuten har både sminken min og parykken min fortsatt ikke pakket ut etter at jeg kom hjem fra foreldrene mine i begynnelsen av januar.

Siden dette med å gå kledd som jente når jeg er født med tissen på utsiden er noe som er utenfor de vanlige normene i samfunnet, må jeg gjøre det så ofte som mulig sånn at jeg er vant med det og ikke tenker over hva jeg har på meg. Når det er så lenge siden sist er jeg fullstendig ute av trening og det vil lettere føles skremmende å skulle møte samfunnet som den jenta jeg føler meg som.

Med andre ord – jeg gruer meg voldsomt til å skulle møte til timen som jente.

Så selv om jeg besto tidenes utfordring med glans før jul, da jeg reiste sørover som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, gjør bare tanken på å gjenta dette meg kvalm nå. Selv om jeg vet utrolig godt at dette er irrasjonelt, og at det ikke er noe farligere å gå ut som jente nå enn det var i november.

Men når det føles uvant vil jeg også føle at alle stirrer.

Og da hjelper det ikke hvor mye jeg egentlig trives i disse klærne, kledd som jente.

Har ikke råd til å avlyse neste utredning for kjønnsoperasjon

I forrige uke skrev jeg hvordan jeg vurderte å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon. Både fordi jeg som arbeidsledig uten inntekt ikke har råd til å reise til Oslo hver tredje måned og fordi jeg er så mentalt utslitt at jeg ikke orker den psykiske belastningen det er å møte den nærmest fiendtlig innstilte avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge.

Nå skal jeg likevel reise til Oslo og i alle fall møte til neste utredning. Det vil bli dyrere for meg å ikke dra.

Fordi billettene for både tog og fly gjerne er billigere jo tidligere du bestiller, ble togbillettene til denne turen kjøpt og betalt med en gang jeg fikk vite datoen for neste utredning. Siden jeg reiser i forbindelse med en behandling, og jeg må til Oslo for å få den, får jeg beløpet tilbakebetalt gjennom Pasientreiser.

Men bare hvis jeg faktisk møter til timen.

Så selv om jeg i forrige innlegg skrev at det passer meg dårlig med utgifter på egenandel og mat på reisen med dagens økonomi, så vil dette tilsammen være snakk om et tresifret beløp. Får jeg refundert reiseutgiftene jeg allerede har betalt, er dette faktisk firesifret. Dermed vil det være dyrere for meg å ikke dra.

Så da blir det visst Oslotur likevel.

Men jeg kommer ikke til å gjøre noen avtaler om å møte venner denne gangen. Det har jeg ikke overskudd til.

Vurderer å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon

Da jeg i går leste kronikken «Rikshospitalet har all makt over oss transpersoner» i Aftenposten, kjente jeg at luften bare sank ut av meg. Selv om jeg bare har vært til én utredning hos Riksen så langt, så kjente jeg meg veldig igjen i forfatterens beskrivelse av hvor lite imøtekommende de er ved den lille avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge. For det er virkelig noe av det verste jeg har vært med på.

Plutselig hørte jeg min egen stemme sukke høyt. Dette helvetet orker jeg ikke nå. Jeg klarer det bare ikke.

Hverdagen min ble jo brått snudd på hodet da jeg ble arbeidsledig før jul. Siden har jeg trødd hjemme uten inntekt fordi alt jo koster penger, mens pengene jeg har spart over flere år nå gradvis forsvinner i løpet av bare noen måneder. Å bare være alene i leiligheten hver dag gjør noe med psyken, og det hjelper jo heller ikke at den økonomiske tryggheten bare forsvinner ut vinduet.

En ting er da at jeg ikke lenger vil kunne ta meg råd til å reise til Oslo hver tredje måned for utredning, selv om jeg får dekket selve reisen gjennom pasientreiser. Men jeg må jo betale en egenandel og sørge for å få i meg mat i løpet av turen også, og det passer dårlig på et budsjett som allerede går betraktelig i minus.

Noe annet er om jeg er sterk nok psykisk til å reise den lange veien for å bestå «auditionen» til disse fiendtlig innstilte folkene som innehar holdninger om at du ikke kan være jente dersom du lekte med Lego som liten. Jeg vet rett og slett ikke om jeg har krefter igjen.

Men hva er alternativet?

Det er det som er det triste. Det finnes ikke noe alternativ. Ikke med mindre jeg er villig til å utbetale et femtedels sentralafrikansk statsbudsjett til en klinikk i utlandet. Men uten inntekt er ikke dette noe reelt alternativ, samme hvor stor samarbeidsvilje jeg måtte ha.

Det siste alternativet derimot, vil jeg helst ikke tenke på…