Emilies skap » Utfordringer
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Sånne der nyttårsforsettgreier, vet du…

Det er vel egentlig ganske obligatorisk for en blogger å starte et nytt bloggår ved å liste opp nyttårsforsettene sine. Gjerne så urealistiske som mulig, enten det er av typen «slutte å spise sjokolade» eller «drikke mindre», noe som gjør at 90% av de som setter seg dette målet, går på trynet inn i det nye året og har brutt forsettene sine før britene, som tross alt ligger bare en tidssone etter oss, er ferdige med å raute «Auld Lang Syne«. Eller så er det de man finner i bloggene til 12-åringene som skulle ønske de var fjorten, som ikke går på det å måtte jobbe med seg selv, men heller løsninger som «få en egen Mac (rosa)» eller aller helst «møte Justin Bieber». For at 2014 ikke skal bli et så trist år sier jeg til deg dette gjelder først som sist: Bieber driter i deg, og er kun ute etter pengene til foreldrene dine, siden du ikke har noen inntekt selv. Godt nytt år!

Så selv prøver jeg å sette meg selv litt realistiske mål, som jeg faktisk har en sjanse til å oppfylle. Men før jeg kommer så langt, hva med nyttårsforsettene jeg satte meg for et år siden?


1. Jeg skal bli flinkere til å bli sosial og omgås vennene mine

Det ble fortsatt mange timer foran dataskjermen i 2013 med ulike skriveprosjekter. Det er kreativitetens forbannelse, og det dukker stadig opp små historier som bare må ut. Men det var likevel med dette forsettet i bakhodet at jeg i månedskiftet mars/april sa ja til å gå på en blind date. I slutten av januar feirer jeg ni måneder sammen med kjæresten min. Jeg kan likevel fortsatt bli bedre på dette punktet, men det tror jeg gjelder for alle i dagens samfunn hvor man jo har det så travelt at man knapt nok har tid til seg selv.

2. Jeg skal jobbe aktivt med jobbsøking slik at jeg får en fast jobb
Selv om jeg har jobbet knallhardt med dette etter sommeren, så er jeg nå dessverre i en dårligere situasjon nå enn jeg var for et år siden. Da var jeg i noe som kunne klassifiseres som et vikariat, mens nå er jeg arbeidsledig. Men det er ikke fordi jeg har sittet på rumpa mi og ventet på at bedriftene skal kontakte meg, så jeg vet ikke hva jeg eventuelt gjør feil. Jeg har jo gjort alt det som kontakten min på NAV har anbefalt meg å gjøre. Men jobbmarkedet er hardt, og det er ikke å forvente at en fast jobb kommer med en gang, så jeg kan ikke annet enn å forsette i samme stil som før. Kanskje det løsner snart. Men hovedgrunnen til dette forsettet var jo at jeg ville skaffe meg fast inntekt slik at jeg kunne ta opp boliglån og komme meg ut av kollektivet hvor jeg ikke har muligheten til å leve som jente. Jeg vil ikke si for mye, men det ligger an til at bosituasjonen min kommer til å endre seg til det bedre i løpet av de neste månedene. Følg med!

3. Jeg skal bli modigere i forhold til veien ut av skapet og skal ta minst en jentetur utenlands eller innenlands hvor jeg er kledd som jente under hele oppholdet
Dette punktet tror jeg med sikkerhet vi virkelig kan si jeg klarte å oppfylle. Det ble riktignok ingen tur til Stockholm siden venninna mi som bodde der plutselig flyttet tilbake til Norge og Oslo. Dermed ble det tur til Oslo i stedet, selv om jeg trodde at det kom til å ta år før jeg dro dit som jente, men i slutten av juli gikk jeg i kjole og høye hæler midt i Oslo sentrum og ned i undergrunnen ved Nationaltheateret for å ta t-banen hjem til venninna mi, og så tilbake igjen. Det var riktignok bare en kveld, og jeg var ikke kledd som jente under hele oppholdet i Oslo, men likevel er dette et stort steg. Etter en ny tur til London i september hvor jeg gikk kledd som jente i en uke, overrasket jeg meg selv igjen med to turer ut på byen hjemme i Trondheim utover høsten, og jeg avsluttet like godt året i en stor folkemengde ved Kristiansten Festning kledd i nyttårskjolen min under fyrverkeriet. Har jeg lov til å være stolt av meg selv?

4. Jeg skal prøve å ikke irritere meg så mye over hva som skjer i kommentarfeltet til denne bloggen
Jeg hadde rett. Dette var virkelig det punktet jeg kom til å bryte først, for bare en uke etter så jeg meg nødt til å blokkere ut en bruker fra kommentarfeltet mitt for første gang, og det var faktisk også denne personen som fikk meg til å liste opp dette blant nyttårsforsettene. Men etter denne blokkeringen ble det mye enklere å lese kommentarene jeg får uten å irritere seg, selv om det fortsatt kommer en og annen kommentar fra noen som befinner seg et annet sted under transparaplyen enn jeg selv befinner meg og gjerne vil dra meg over i sin bås, sannsynligvis for å føle seg mindre ensom. Dette kan bli irriterende over tid, særlig hvis denne personen har en seksuell motivasjon bak å kle seg i jenteklær, noe jeg ikke har. Jeg ønsker å være en jente, og derfor kler jeg meg i jenteklær. Punktum. Men så lenge kommentarene er så få som de er nå, så klarer jeg fint å holde irritasjonen i sjakk. Jeg har kun blokkert ut to personer fra kommentarfeltet mitt i løpet av dette året. Jeg vil tro det er bloggere med langt lengre lister over filtrerte IP-adresser i sine brukerinnstillinger.

Men hva med 2014? Hva er målene mine for året som jo tross alt allerede har begynt?

Jeg synes egentlig fjorårets liste var ganske god, så derfor kopierer jeg den, i alle fall de tre første punktene. Men litt redigert selvsagt, for ellers er det jo ikke noen vits. Så her er hva jeg skal jobbe med i løpet av året som kommer.

1. Jeg skal bli mer sosial og ta mer initiativ til aktiviteter med vennene mine

Jeg er dårlig på å ta initiativ, og derfor lar jeg være å slenge på den ekstra «som jente» som jeg opprinnelig tenkte. Men kan kanskje la den stå i en parantes så vi husker den i januar 2015?

2. Jeg skal fortsette å jobbe aktivt og knallhardt med jobbsøkingen så jeg får en annen inntekstkilde enn NAV…

Tro det eller ei, men jeg synes ikke det er gøy å motta stønad. Jeg vil mye heller jobbe for pengene.

3. Jeg skal fortsette å utfordre meg selv i forhold til veien ut av skapet, og skal i løpet av 2014 ha utført minst en jentetur utenlands eller innenlands hvor jeg er kledd som jente under hele oppholdet, og skal gå ut hjemme i Trondheim som jente i dagslys

Jeg har vært ute som jente tre ganger nå, inkludert nyttårsaften. Men alle gangene har det vært etter mørkets frembrudd, og derfor er det lettere å gjemme seg. Så i løpet av dette året skal jeg klare å gå ut som jente i dagslys. Da mener jeg ikke nødvendigvis ut på byen, men i alle fall et sted hvor det er andre mennesker.

Så hva tror du? Er dette overkommelige forsetter for det kommende året? Eller har jeg glemt dem før du har lyttet ferdig på «Auld Lang Syne?»

Fet versjon forresten, men introen er alt for lang…

#transkjønnet #transkjønnethet #nyttår #nyttårsforsetter #auldlangsyne #iknowapubinivernessthatnevercloseitsdoor

Da jeg ble stoppet i tollen

Det er like før midnatt på Trondheim Lufthavn Værnes. Flyet fra London har landet, vi har vært en runde innom taxfree-avdelingen og koffertene er plukket opp fra bagasjebåndet. Nå beveger kjæresten min og jeg oss mot det siste hinderet før vi kan dra hjem og legge oss. Tollen.

Illustrasjonsbilde: Tollen på Trondheim Lufthavn Værnes. Foto: Stjørdalens Blad

Vi går selvsagt på grønn sone, for vi har ikke med oss noe ulovlig i bagasjen. Men det er kø der, og vi blir stående og vente i den smale gangen med to kofferter hver. En tollbetjent går ved siden av oss med en stor hund som snuser på oss. Jeg er nervøs som fy, når vi plutselig får den beskjeden jeg fryktet mest. «Kan dere vennligst bli med inn på rommet ved siden av?»

Faen faen FAEN!!!

For selv om ingen av oss som sagt har med oss noe ulovlig i bagasjen, eller har brutt noen importkvoter, så er det siste jeg vil at noen skal rote gjennom bagasjen min i offentlighet. For jeg bærer på en hemmelighet. Selv om jeg er født som gutt, ser ut som en gutt og går rundt som en gutt til vanlig, så har jeg et brennende ønske å være jente. Den siste uka har jeg gått rundt i Londons gater kledd som den jenta jeg ønsker å være og ikke tør å gå kledd som hjemme i Trondheim. Nå som jeg derimot har landet på norsk jord er jeg atter kledd som gutt igjen. Når tollbetjenten inne på det lille rommet ber om å få se legitimasjon, får han utlevert et pass hvor det står at jeg er mann, og jeg er avbildet med tettgrodd skjegg i området rundt munnen. Nå ber han om å få se gjennom koffertene mine. Jeg har ikke noe annet valg enn å si ja.


Arkivbilde fra en tidligere tur.

Fordi planen var at jeg skulle være jente en hel uke i London har jeg ikke tatt med noe særlig av gutteklær, som bare utgjør et tynt lag på toppen. Så der står jeg, og må bare se på at tollbetjenten ser gjennom lag på lag av kjoler, skjørt og dameundertøy, og vet at den lille mengden gutteklær alene ikke er nok til at det stemmer overens med det jeg allerede har fortalt tolleren, at vi har vært borte i en uke. Han ser også nøye gjennom vesken min som også er lagt i kofferten, hvor jeg også har lagret all sminken min.

Når han derimot finner posen hvor jeg har lagret parykken min og brystinnleggene som jeg bruker i bh-en for å simulere pupper, får jeg lyst til å synke gjennom gulvet. Om det ikke var åpenbart fra før, så må han nå klare å legge sammen to og to, og se at kofferten han er i ferd med å undersøke tilhører en transkjønnet. Jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Men tollbetjenten sier ingenting, før han spør om han skal hjelpe meg med å holde nede lokket på kofferten slik at jeg får lukket glidelåsen.

«Alt var som det skulle være altså?» hikster jeg frem, fortsatt nervøs, mens jeg sliter med å få lirket på glidelåsen på den alt for overfylte kofferten. «Ja, alt i orden» svarer tolleren mens han presser ned lokket. «Men neste gang du reiser tror jeg at jeg vil anbefale deg en litt større koffert» fortsetter han før han avslutter med å si «eller du kan reise alene selvsagt» mens han smilende nikker mot kjæresten min og blunker til meg.

Jeg har hørt noen historier om hvor ufine og arrogante tollere kan være, og jeg har faktisk opplevd maktmisbruk ved en grenseovergang selv også, ved en tidligere anledning. Men etter denne episoden på Værnes vil jeg legge til at det finnes ålreite tollere også.

Når psykiatrien kødder med pasientene

Jeg skulle ønske jeg var jente. Men siden jeg ikke helt tør å vise verden det ennå, har jeg en del psykiske plager, og derfor går jeg til behandling. Dette gjør jeg ved Nidaros DPS på Østmarka i Trondheim, i en fin moderne bygning i en skråning med utsikt over Trondheimsfjorden og Ladestien. Men i denne bygningen liker de å kødde med pasientene sine.

Foto: Psykolosjen.no

For siden bygningen, som vist i bildet over, ligger i en skråning så ligger noen av etasjene delvis under bakken. Men det ser du ikke når du kommer fra oversiden og går inn hovedinngangen som du også ser avbildet i bildet over. Da kommer du nemlig fra venstre og ser ikke skråningen, og at de øvrige etasjene under bakkenivå. Da synes jeg ikke det akkurat er snilt å utfordre de som kommer inn med sine psykiske lidelser og eventuelle vrangforestillinger, ved å la dem komme inn hovedinngangen og møte et skilt som informerer om at de er i tredje etasje.

Men la gå, når du kommer inn denne hovedinngangen, fortsatt i tredje etasje, er det rett frem en synlig trappeoppgang med en trapp som går ned til andre etasje, og en trapp opp i fjerde til kantineområdet. Min behandler befinner seg i andre etasje, så som vanlig gikk jeg rett frem da jeg kom inn hovedinngangen, i tredje etasje, for å gå ned trappen til andre etasje. Men hva møtte meg der.


To skilt, det ene i Times New Roman, og det andre i Comic Sans, for den som ikke klarer å lese fonter med serifer, som informerer meg om at trappa er stengt. Ingen anvisning om hvor man eventuelt finner en annen trapp, eller en alternativ rute inn i etasjen under. Er ikke det litt dårlig gjort med tanke på at gruppen som beveger seg i disse trappene er overrepresentert av mennesker med depresjon, angst og vrangforestillinger? Synes ikke ledelsen ved Nidaros DPS at disse har nok mentale utfordringer fra før, om de ikke skal bli nødt til å stresse med å sende dem på skattejakt etter en alternativ rute i en bygning hvor 1 er lik 3?

Jeg ser for meg at det i dag har dukket opp mange alternative forklaringer på hvorfor denne trappen har tatt ut en fridag i dag, i de mange fargerike sinnene som denne bygningen huser.

Men selv om ledelsen ved Nidaros DPS ikke klarer å fortelle, verken i Times New Roman eller Comic Sans, at det finnes flere trappeoppganger i dette huset, eller hvor du skal finne dem, så klarte jeg å lokalisere en av dem, etter litt leting, i motsatt ende av bygningen, bak en lukket glassdør. Og da var jeg ganske fornøyd med meg selv, for å klare å manøvrere meg frem i denne bakvendtbygningen uten hjelp fra det tilstedeværende helsepersonellet.

Så kanskje det er et nytt prosjekt fra Nidaros DPS? En slags kollektiv mestringsoppgave for alle, for å få pasientene til å tenke alternativt, fremfor å følge de samme opptråkkede stiene de alltid går?

Eller kanskje trappene rett og slett fikk nok og krevde en timeout fordi de var lei av å føle seg «tråkket på»?

Etter å ha korrekturlest dette innlegget begynner det i alle fall å gå opp for meg at det kan være flere grunner enn transeksualismen til at jeg trenger å oppsøke psykolog innimellom.

Å shoppe med en som ikke vet…

Jeg opplevde en utfordring her om dagen, som det er en stund siden jeg følte sist, da jeg var ute på en shopperunde med kjæresten min og søsteren hennes. Men dette kommer jeg tilbake til.

For først vil jeg snakke om shopping.

Ikke i et forsøk på å være original akkurat, for cirka to tredjedeler av alle innlegg som legges ut portalen blogg.no handler om shopping. Enten det er siste innkjøp, pakke i posten eller outfits, hvor forfatteren oppgir hvor hun kjøpte plaggene slik at du kan kopiere stilen hun kopierte av en annen blogger. Kort sagt, shopping er et populært tema, og da passer det bra å snakke om shopping. Og akkurat nå når jeg skriver dette, går det opp for meg at jeg har sagt «shopping» så mange ganger at det begynner å høres rart ut.

Jeg burde egentlig like shopping, og ofte gjør jeg det også. Men ofte er det også en ganske anstrengt følelse, en som fremhever ubehag og som får meg til å konstant flytte blikket rundt i lokalet i bekymring for om noen ser på meg eller ikke. Jeg vet jo at jeg skiller meg ut, for de andre jentene rundt meg ser ikke at jeg er jente.


De ser meg som en gutt. En gutt som ser på kjoler. Og som i enkelte tilfeller til og med tar dem med inn i prøverommet for å prøve dem på. Med mindre jeg planlegger fluktrutene mine godt og dermed klarer å komme meg ubemerket inn og ut av prøverommet.

Dette har jeg skrevet et innlegg om før, og det var et ganske bra innlegg også, så de som vil kan gå tilbake og lese dette i stedet for at jeg repeterer innholdet her.

Det som kan gjøre det litt enklere, og da mener jeg litt som i astronomisk mye enklere, er å ha med seg noen. En venninne eller en annen som gjerne bistår som alibi og er med på å leke at dere ser etter plagg til henne, og som kan stå vakt utenfor prøverommet. Kjæresten min er fantastisk å ha der, for ikke bare er hun like glad i kjoler som jeg er, men hun forstår også at dette er vanskelig for meg og at jeg ikke er klar for å stå frem ennå, selv om hun ser på meg som jenta si og insisterer på at hun er i et lesbisk forhold med meg. Så vi har noen fine shopperunder sammen.

Derfor ble det litt vanskeligere for et par dager siden, da jeg ble med kjæresten min og søsteren hennes på shopping. Søsteren hennes vet nemlig ingenting om min lille hemmelighet, og for henne er jeg bare en hvilken som helst annen fyr, som tilfeldigvis også er sammen med lillesøsteren hennes. Jeg kjenner henne ikke særlig godt ennå, så da tør jeg foreløpig ikke å si noe ennå heller. Så hva ender jeg med å gjøre?


Jeg går i bakgrunnen og spiller uinteressert. Prøver å late som om jeg ikke ser på plaggene vi passerer, prøver å late som om jeg ikke synes den kjolen var fin, og prøver hardt å holde hendene unna, for den var virkelig veldig fin, så fin at jeg faktisk har lyst på den, den var jo ikke spesielt dyr heller og… nei, jeg snur blikket raskt unna og passer på å ikke feste blikket på et annet plagg jeg kanskje kunne ha lyst på. Samtidlig som jeg prøver å ignorere at kjæresten min og søsteren hennes snakker om de plaggene de har funnet, slik at jeg ikke blander meg inn i samtalen og dermed forsnakker meg og sier at jeg har et lignende skjørt hjemme.

Så blir det en pinlig stillhet mens kjæresten min er på kjøpesenterets toalett, og jeg venter utenfor sammen med søsteren hennes, som observerer to pent, men likevel hverdagslig kledde jenter og kommenterer hvor stilig kledd de er og at hun skulle ønske hun klarte å kle seg sånn selv. Men hun klarer ikke å gå med høye hæler så lenge av gangen, innrømmer hun. Jeg holder kjeft for å ikke avsløre at jeg gikk med høye hæler fire dager i strekk i London i fjor før føttene mine begynte å protestere, men at det gikk bra frem til da, fordi det er alt etter hva du er vant med. Jeg mener, hva ville du tenkt om typen til lillesøsteren din, han du knapt kjenner, hadde liret av seg en slik bemerkning?

Pinlig stillhet. Igjen.

Så når kvelden kommer er jeg sliten. Ikke så rart, jeg har jo brukt masse krefter på å holde meg selv tilbake, på å ikke avsløre meg selv og hemmeligheten min, og på å passe inn i en rolle.

Er det i bare i denne bloggen jeg bruker maske egentlig?

Misunnelse i sommervarmen

Nå skal jeg gjøre noe du kanskje ikke kommer til å like. Jeg skal gjøre noe som nesten er tabu her til lands. Jeg skal gjøre noe som hever flere øyenbryn enn rasistiske bemerkninger. Jeg skal klage på været.

Den siste tiden har det nemlig sola stått på sitt heteste og gitt oss flere dager med temperaturer over 30 grader på det varmeste. Og jeg liker det ikke! Men før du kommer med standardfrasen «du skal ikke klage når vi for en gangs skyld har så fint vær», hør på meg et par sekunder, så skal jeg forklare hvorfor jeg ikke akkurat er i mitt ess når ildkula på himmelen får fritt spillerom uten innblanding fra skyene i sommermånedene.

For det første, så takler jeg varme svært dårlig. Jeg er laget for et mye kaldere klima, og går ganske lettkledd om vinteren vil noen si. Gradestokken skal være så langt nede på minussiden at den klatrer ned fra veggen og legger seg i hi for vinteren før jeg tar på meg en genser. T-skjorte funker hele vinteren for meg. Så jeg har ikke det beste utgangspunktet, men i tillegg så er jeg altså transkjønnet med begge bena langt inne i det uventilerte skapet. Dette hjelper heller ikke på min situasjon.


Skulle gjerne likt å bruke den her litt mer i sommer…

For hva er det jeg ser overalt på disse varme sommerdagene? Jeg ser sommerkjoler. Lette, behagelige sommerkjoler, og jeg ser jentene som går med dem, og føler en sterk misunnelse. Så sterk at den i flytende form ville svidd av ganen til alle som hadde vært dumme nok til å bruke den som tacosaus, for hvorfor skulle de bruke den som tacosaus, når det faktisk finnes salsa. Hva hadde ikke jeg gitt for å kunne tatt på en av de lette sommerkjolene mine i denne sommervarmen. De henger jo på rekke og rad i skapet mitt allerede, klare til bruk, og jeg bruker dem også når jeg er hjemme hos kjæresten min, og har muligheten. Men det er utenfor den sosiale normen å gjøre det, og derfor gjør jeg det ikke offentlig. Jeg er født som gutt, og må gå i gutteklær, som ikke er i nærheten av så lette og luftige. Og jeg har kjent det, at svetten manifesterer seg og renner ut av de åpne slusene fra svettekanalene, når kjolen forsvinner og erstattes med en t-skjorte og dongeribukser, når jeg skal hjem etter å ha tilbragt noen timer sammen med dama mi hjemme hos henne.

Men så har jeg jo gjort det ekstra vanskelig for meg selv, siden jeg jo tillater meg selv å være den jenta jeg ønsker å være i alle fall når jeg er alene eller med venner jeg stoler nok på til å tørre å la dem se meg slik. Derfor har jeg gjort ting som å endre på utseendet mitt for at jeg skal se mer ut som en ekte jente når jeg er jente. Jeg har for eksempel shavet leggene mine. Jeg er veldig stolt av leggene mine, de utgjør den mest feminine delen av kroppen min, sammen med øynene mine, og jeg liker hvordan de ser ut i sin hårløse tilstand. Når jeg har på meg jenteklær. Men i gutteklær? Da ønsker jeg ikke at verden skal se at jeg faktisk fjerner hårene fra bena mine, eller fra under armene. Dermed er shorts utelukket, og du ser meg heller aldri i bar overkropp, og derfor ser du meg heller ikke på badestranda om sommeren.

Derfor går jeg i stekvarmen i nøyaktig det samme jeg går kledd i om vinteren, t-skjorte og dongeribukser, og avgir enda mer svette, mens sommerkjolene henger i skapet mitt på kleshengerne, og shortsen fortsatt ligger i butikken fordi jeg ikke ser poenget i å kjøpe den. I mens kaster jeg et ekstra misunnelig på de som er født som jenter og får gå i de luftige plaggene som både jeg og de liker best på slike dager. Særlig når faktisk ser noen i en kjole jeg har maken av i skapet hjemme, og som jeg gjerne skulle gått med selv, slik jeg gjorde for noen dager siden. Alt dette fordi jeg kun tør å tillate meg selv å være jente når jeg er innenfor visse, trygge rammer, og derfor gjør varmen mer utfordrende og tyngre å takle når jeg er utenfor disse rammene og ikke tør å være meg selv.

Men… om alt går etter planen så kommer jeg tilbake om noen dager med et innlegg hvor alt kanskje snur seg. Så er du en fast leser, titt innom igjen de neste dagene. Er du ikke en fast leser, men ble nysgjerrig, trykk «liker» på facebooksiden min eller følg meg på bloglovin. Jeg vil ikke si så mye ennå om hva jeg planlegger…

…men jeg tror det blir en lilla kjole…

Utfordringer #9: Når regelverket på sosiale nettsteder kveler deg

Dersom du har fulgt denne bloggen en stund, så er det et par ting jeg regner med du har fått med deg. Det ene er at jeg ønsker å være jente, men at jeg er født som gutt og dermed juridisk og biologisk sett er gutt. Det andre er at jeg ønsker å være anonym og derfor holder tilbake en del informasjon om meg selv, fordi jeg ikke er klar for å gå ut og møte verden med dette ennå. Høres rimelig ut, ikke sant?

Ikke for de som driver sosiale nettsteder. Situasjonen min har gitt meg flere utfordringer på disse nettstedene, her jeg er på min vei ut av klesskapet.


Det nærmeste jeg kom bilde av meg selv i tilknytning til et skap. Skap har jo dører, ikke sant?

For noen dager siden leste jeg et innlegg skrevet av blogg.nos egen informasjonsblogg, info.blogg.no, med tittelen «Lyver du på alderen?«. Innlegget handler i bunn og grunn om reglene for bruk av blogg.no. Et av punktene handlet om å oppgi riktig alder ved registrering, og at de som lyver på alderen vil bli utestengt fra forsiden. Jeg skjønner jo at man må ha slike regler, blant annet for å hindre 40-årige pervoer fra å late som om de er 17. Men så er det sånne som meg da som ønsker å være anonyme. Jeg vil rett og slett ikke ha den nøyaktige alderen min synlig i bloggen, selv om jeg ikke legger skjul på at jeg er i 20-årene. Derfor spurte jeg like godt blogg.no om dette:

  • «Spørsmål. Da jeg registrerte bloggen min satte jeg 2012 som fødselsår. Da jeg ved årskiftet så at det sto 1 år på alder, så endret jeg det til 2013. Det er det eneste som får det til å gjengi et tomrom ved siden av alderen min i profilen min. Jeg ønsker å være anonym og vil rett og slett ikke oppgi den nøyaktige alderen min.

    Lyver jeg om alderen min? Blir jeg fjernet fra topplistene?»

Så fikk jeg svaret. Og det gjorde meg faktisk sint.

  • «Emilie: Ja. Dersom du oppgir 0 år i profilen sperres du fra forsiden. Som flere har bemerket er det mulig å fjerne eller hardkode både alder og bosted i selve bloggen, men det er alder i profilen (inne på selve profilsiden) blogg.no ser på, og den vi går etter.»

…hæh?

La oss ta en titt på en screenshot av profilen min:

Se på punktet «Alder», markert med en rød pil. Står det noen alder der? Ser det ut som at jeg prøver å utgi meg selv for å være en viss alder? Jeg ønsker rett og slett ikke å oppgi min nøyaktige alder, og dette er eneste måte å løse dette på. Jeg ønsker ikke å utlevere meg selv for mye heller. Men dette mente altså administratorene ved blogg.no at var å lyve om alderen. Jeg skrev derfor en sint kommentar tilbake hvor jeg sa rett ut at hvis de ikke ville at jeg skulle bruke plattformen blogg.no og betale for bloggshouts mer, så måtte de bare si i fra. Det er tross alt på grunn av at blogg.no tilbyr sine brukere muligheten til å havne på en forside som er eneste grunn til at jeg bruker denne portalen. Men etter dette snudde de totalt om, og sa det var greit likevel. Da er det vel bare å glemme hele saken da?

Dessverre så greier jeg ikke det, fordi det er ikke første gang jeg opplever at administratorer og moderatorer av sosiale nettsteder er så rigide i forhold til eget regelverk at det nesten blir vanskelig å puste, når man ikke helt passer inn i A4-normen.

I tidligere år hang jeg mye på den nå nedlagte chattesiden chat.spray.no, hvor jeg opptrådte som jente og på den måten fikk ut en del innestengte tanker jeg ikke kunne dele ute i samfunnet hvor jeg måtte opptre som gutt. Men det var noen som sladret til ledelsen om meg, og jeg fikk trusler fra dem om at de kom til å enten stenge meg ute eller gjøre om profilen min til en gutteprofil. Etter å ha forklart toppstyrmannen, som det het der inne, om situasjonen min at jeg er en jente i guttekropp og brukte denne chatten som et fristed for å kunne være jente, så fikk jeg beskjed om at de kom til å la profilen min være, men at jeg ikke fikk lov til å fortelle noen at «jeg egentlig var gutt» (akkurat de ordene han brukte). Så jeg fortsatte å bruke chatten, men jeg ga en lang faen i forbudet de ga meg. De vennene jeg fikk der inne fortjente jo å få vite sannheten om meg, så etter hvert som jeg ble kjent med nye venner der inne fikk de vite det. Jeg ble aldri utestengt fra chatten, og ble der til den dagen den ble lagt ned.

Jeg hadde også en lignende opplevelse med Gaysir, du vet det der nettstedet som skal være en møteplass for alle skeive der ute i samfunnet. Der fikk jeg også profilen min stengt fordi jeg angivelig løy om kjønnet mitt. Jeg fikk profilen min åpnet dagen etter da jeg sendte en klage og forklarte situasjonen min til administratorene, og at de som skeivt nettsted burde ha litt mer takhøyde. Nå har jeg i midlertid slettet profilen min der selv, men det er det andre grunner til. Disse får jeg (kanskje) ta i et annet innlegg senere, langt inne i en uoverskuelig fremtid.

Nå var det altså blogg.no sin tur, og jeg vet ikke om de kom så langt som å faktisk stenge meg ute fra forsiden, eller om de bare sa de kom til å gjøre det. Men etter utbruddet mitt snudde altså blogg.no helt om, og sa det var greit likevel. Jeg har fortsatt muligheten til å vise meg på forsiden av portalen. Flott, sier jeg. Da skal jeg se mellom fingrene på at de, som et kommersielt nettsted, bruker bilder av Kuzco og Homer Simpson i det omtalte innlegget, uten å oppgi rettighetshaverene av bildene under, slik reglene for sitatrett tross alt krever. Jeg tviler også sterkt på at de har kontaktet Disney og Matt Groening for å få lov til å bruke dem. Et søtt lite brudd på åndsverksloven altså. Men i stedet for å rapportere dem inn, sender jeg dem en bøtte med grus så de kan fortsette å kaste småstein i glasshuset sitt, mens jeg fortsetter å bruke plattformen deres til å blogge.

Dermed er alle fornøyde. Enn så lenge.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen
#6: Å stå frem for kompiser
#7: Kjole vs. dress
#8: Å bytte jenteklær

Utfordringer #8: Å bytte jenteklær…

Dette skulle bli et lystbetont innlegg. Et innlegg hvor jeg stolt skulle vise verden mitt siste tilskudd til garderoben, med en overskrift i retning av «dagens innkjøp», noe som ville føre til et lite byks oppover for grafen i besøkstatistikken og et kommentarfelt fullt av «Så fine innkjøp! Kommentere bloggen min? <3»

Men det ble det ikke.

I stedet ble det en slags ufrivillig oppfølger til et tidligere innlegg, nemlig «Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom«. I utgangspunktet ikke meg i mot, for det mener jeg er et av de beste innleggene jeg har skrevet i denne bloggen. Det har ikke blitt noe mindre utfordrende heller, siden jeg skrev det, å spasere mot prøverommene med jenteplagg hengende over armen, med et fysisk utseende som en gutt. Selv om jeg fortsatt føler meg og ser på meg selv som en jente, så er det ikke det de andre i butikken ser. De ser en gutt på vei mot prøverommet med jenteklær i favnen. Det er fortsatt en utfordring på linje med en polekspedisjon. Men når jeg der skriver at det som til slutt får meg til å oppsøke prøverommet, er tanken på at hvis jeg tar med plagget hjem uten å prøve, så finner jeg kanskje ut at plagget ikke passer når jeg kommer hjem. Eller at det passer, men det får meg til å se ut som en meisebolle. Og hva da? Jo, jeg må tilbake til butikken for å bytte plagget. (Lydeffekt: tordendrønn).

Det startet med at jeg tilfeldigvis la merke til et stativ utenfor H&M på Mercur kjøpesenter i Trondheim merket med 50 kroner. Det fortsatte med at jeg oppdaget at det på dette stativet hang en lang rød strikket genser, på dette stativet, og som jeg i tillegg synes så stilig ut på avstand. Det måtte litt oppsyking og et par runder med Joe Esposito i hodet til for å klare å nærme meg det og se på plagget, og om det fantes i min størrelse, vel vitende om at jeg nå var det ikke bare bare å gjemme seg unna. Fra min nåværende plassering kunne så godt som alle på kjøpesenteret se meg og at jeg så gjennom et stativ med jenteklær.


Arkivfoto fra Mercur kjøpesenter i Trondheim. Stativet jeg snakker om i dette innlegget står i det jeg skriver dette innlegget omtrent der jenta i dette bildet står, like under H&M-logoen. Selv fra min plassering i fjerde etasje, hvor jeg i sin tid tok dette bildet i fra, kunne jeg sett meg selv undersøke stativet med jenteklær. Om jeg hadde hatt en ut av kroppen-opplevelse da.

Det tok ikke mange sekundene før jeg fant det jeg så etter, nemlig et eksemplar av denne genseren i min størrelse. Da var det bare å effektivt flytte seg ut av risikosonen og synsfeltet til mitt imaginære andre selv med kamereaet lenger opp i etasjene. Jeg forflyttet meg inn i butikken, og rett mot kassene. Denne gangen var det nemlig ikke anledning til å prøve noe, da H&M på gateplan hos Mercur kun har sminke og accessories, så det finnes ikke prøverom der inne. Da må man opp to rulletrapper, gjennom kjøpeseneret, til tredje etasje hvor H&Ms dame- og divided girl-avdeling er, og det hadde neppe sett smart ut. Så da ble genseren uprøvd frem til jeg kom hjem.

Og det skulle jeg også gjøre da jeg kom hjem. Jeg gikk inn på badet og låste døren for meg. Klar for å prøve på meg mitt nyeste tilskudd til garderoben. Men da jeg pakket den ut av posen oppdaget jeg noe hengende på bak i nakken på plagget.

Se, det forklarer den høyfrekvente øresusen som dukket opp i det jeg forlot butikken…

Jeg påstår selv at jeg ikke vet en dritt om mote, men jeg klarer likevel ikke å se for meg at dette var et utbredt innslag i fjorårets høstkolleksjon, og jeg har virkelig ikke noe ønske om å prøve meg som trendsetter heller. Jeg kunne vel gjort som de ungjentene som sniker med seg plagg fordi de ikke har råd til å skaffe klær på noen annen måte, selv om de tilhører en generasjon med mer penger mellom fingrene enn noen annen i Norgeshistorien, og klippet rundt den og dermed fått et lite hull i nakken på genseren min. Men så kul er jeg ikke.

Så da må jeg psyke meg opp til å returnere til butikken. Å kjøpe jenteklær er vanskelig nok, men det går alltids an å skrike ut «detteerengavepakkerduinn?!!!», uintensjonelt et par oktaver ovenfor ditt vanlige stemmeleie, om angsten og paranoiaen kommer snikende. Men det er det en stund siden jeg har gjort. Jeg har kommet til det punktet at jeg tenker at de ansatte i butikken automatisk tenker det, i og med at de ofte spør selv om de skal pakke inn. Like greit, for innøvde replikker som er konstruerte for å fjerne eventuell mistanke om at jeg handler jenteklær til meg selv, ender gjerne med å fremstå som akkurat det. Innøvde og konstruerte, og om det ikke var mistanke der fra før, så vil den nå blusse opp nå.

Men å komme tilbake med et jenteplagg for å bytte det eller klage, den er litt verre. Her blir det vanskeligere å bruke argumentet «gave», da jeg innbiller meg at det er mer vanlig at mottakeren av gaven kommer og bytter eller reklamerer. Og om jeg kan bare legge et plagg på disken og betale når jeg er der for å kjøpe, og la være å snakke for å unngå innøvde og konstruerte setninger som underbygger mistanken for at dette er plagg jeg har kjøpt til meg selv, så er jeg i dette tilfellet nødt til å åpne munnen og legge frem problemet. Og sannsynligvis en oppdiktet historie om at jeg oppdaget denne i det jeg skulle pakke den inn hjemme. Særlig. Jeg kunne aldri ha blitt politiker.

I yngre år hadde jeg kanskje blitt så grepet av angsten her at jeg hadde tenkt «det var i det minste bare 50 kroner» og kastet plagget bakerst i skapet, på et sted mamma ikke fant det. Men jeg vil faktisk ha det, og jeg vil bruke det. Den fremstår nå for meg som et velkomment innslag i mitt forsøk på å bygge opp en garderobe med hverdagslige, men likevel feminine plagg, noe som er sårt trengt i et skap fullt av så fine kjoler at det egentlig burde vært en bursdagsfeiring ukentlig slik at jeg fikk brukt dem. Så jeg skal nok klare å psyke meg opp til å gjennomføre denne oppgaven.

Så kan jo du som leser stå på sidelinjen og si at hun som står bak disken på H&M har da ingenting med om du går i den selv eller ikke, og det er jeg jo egentlig helt enig i. Men tenker du det samme om apotekeren når du er der for å spørre etter fotsoppmiddel?

PS! Dette innlegget ble skrevet for noen dager siden, men jeg ville ikke poste det før jeg hadde vært tilbake på H&M med genseren i tilfelle noen av de som jobber der leser denne bloggen, og dermed «ventet» på meg. Men det gikk bra. Jeg fikk et smil og en beklagelse fra den hyggelige damen på H&M, så nå kan jeg endelig ny lang strikkegenser, som kan brukes som kjole til og med. Jeg kommer helt sikkert til å vise den frem i et senere innlegg. Et sånt lystbetont innlegg med overskrift i retning av «dagens outfit» og kommentarfelt fullt av «Så fin outfit! Kommentere tilbake? <3»

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen
#6: Å stå frem for kompiser
#7: Kjole vs. dress

Utfordringer #7: Kjole vs. dress

Julaften er historie, og det kan vi trygt si om første og andre juledag også. Nå er dagene med pliktbesøk over, og resten av romjulen gjenstår med sine late dager, gitt at man ikke jobber i butikk og derfor må på jobb for å tekkes alle de som ikke ble helt fornøyde med det de fikk i gave. Men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Selv om det handler om et ønske om å kunne bytte.

For i denne høytiden er bekledning veldig viktig. Jeg ser det jo i andre blogger. Før jul var det veldig mange som blogget om det vanskelige valget av kjole til jul, supplert med en hel filmrull av alternativer, og noen ord om hvor vanskelig det var å velge ut den riktige, sånn at man også har et fint outfitbilde å dele med verden på julaften.


Jeg er i det litt tankefulle hjørnet her, i løpet av de få minuttene jeg fikk ha på meg kjole på julaften, når ingen så meg…

For meg var ikke valget av antrekk vanskelig i det hele tatt. Det ble på mange måter bestemt for meg, for mange år siden, den dagen jeg krøp ut mellom bena på moren min og det tilstedeværende helsepersonellet kunne registrere at jeg hadde tissen på utsiden. Samme dag bestemte samfunnet at jeg på julaften 2012 skulle ha dress. Den samme dressen som det ble bestemt at jeg skulle ha forrige jul, i en konfirmasjon i mai og en begravelse senere på høsten. Kanskje jeg våger meg på å bruke forskjellig skjorte og slips til, men antrekket er på en måte hugget i stein. Når man ser det sånn så er det jo ganske praktisk å til enhver tid ha det klart hva man skal ha på seg, og ikke bruke alskens tid på å finne et nytt antrekk hver gang.

Men det er bare et problem. Jeg hater å gå i dress.

Dermed blir slike familieselskaper en stor utfordring for meg. Der dukker jeg opp, i et antrekk jeg ikke føler meg komfortabel med, og registrerer hva familiens kvinnelige representanter kommer antrukket i. Jeg ser på kjolene deres og registrerer nå også følelsen av misunnelse. Jeg har flere kjoler hjemme i skapet mitt som jeg aldri får brukt, fordi jeg har blitt tildelt guttekropp. At jeg føler meg som en jente er irrelevant. Det er bare sånn da at gutter har dress og jenter kjoler, og det er lite å gjøre med dette.

Denne erkjennelsen faller sammen raskere enn korthuset til en parkinsonspasient, i det øyeblikket en av mine tanter kommer smilende inn døren kledd i en såkalt buksedrakt. Feminint snitt, ok, men det er like fullt en dress. Ingen sier noe på det. Jeg prøver å ikke tenke på hvor mange slektninger jeg hadde gitt prikking i venstrehånden hvis jeg hadde møtt i kjole, og spør meg selv i stedet hvorfor jeg ikke har den samme valgfriheten.

Men jeg kommer meg gjennom middagen og gaveutdelingen. Julaften er over. Nå gjenstår to familiemiddager til, de neste to dagene. I den samme dressen…

…men når familiebesøkene er unnagjort, så er i det minste slaskeantrekket t-skjorte og joggebukse som unisex å definere.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen
#6: Å stå frem for kompiser

Utfordringer #6: Å stå frem for kompiser

Det er lenge siden jeg mistet oversikten over hvor mange det er som kjenner til hemmeligheten min, helt siden den første kjæresten min fikk det ut av meg da jeg var 16. Enten det er venner som har fått vite at jeg ønsker å være jente, eller det er venner jeg har møtt på internett som jente som jeg senere har avslørt identiteten min til. Men nesten alle av dem er venninner. Nå har jeg faktisk langt flere venninner enn kompiser, men det er ikke grunnen. Jeg finner det langt enklere å fortelle det til andre jenter.

Hvorfor er det sånn?

Jeg har flere teorier, og det er nok en kombinasjon av alle disse. Men først vil jeg si at det er ikke akkurat enkelt å brette ut om hemmeligheten sin for en venninne første gangen heller, selv om det har blitt enklere etter hvert som jeg har merket at reaksjonene stort sett er positive. Men det føles som om jeg legger hodet mitt på hoggestabben hver gang. Det verste er vel å ikke vite hvordan det vil bli å omgås den personen etterpå.

Jeg resirkulerer bildet fra Utfordring #5, fordi den paranoide følelsen som dette illustrerer er ganske passende for dette innlegget også.

Av en eller annen grunn er det en etablert oppfatning av at jenter generelt forstår sånne ting bedre. Det har jeg selv gått rundt og tenkt, uten å ha egentlig gitt noen av kompisene mine sjansen til å motbevise det. Lenge var det bare en kompis som visste det, og han hadde ikke fått vite det av meg. Han fikk vite det av en eks-kjæreste som ville ta «hevn» og sank til det lavest tenkelige nivået ved å fortelle dette til ham. Han tok det ikke veldig bra, og brøt faktisk kontakten med meg en stund fordi jeg ikke ville «slutte med dette tullet» (hans egne ord). Etter noen uker angret han riktignok og ba om unnskyldning. Dette er en helt annen historie som jeg tror jeg vil fortelle en annen kveld, og det er andre grunner til at vi ikke har noen som helst kontakt lenger. Men uansett så var denne ene episoden nok til å skremme meg fra å fortelle det til noen andre enn venninnene mine.

Den andre grunnen er at jeg får faktisk noe ut av å fortelle det til venninner. Før jeg forteller det så bruker jeg masse energi på å fremstå som gutt foran dem, og dermed spille uinteressert i alt de snakker om. Men etter å ha fortalt det så åpner det seg en ny verden, og jeg blir en av dem. En av mine beste venninner, Ida, som jeg reiste til London med for to måneder siden, kjente jeg i to år før jeg sa noe (jeg bruker ganske lang tid på å vurdere folk før jeg sier noe. Et slags sikkerhetsnett). Før det var vi godt bekjente og pratet en del sammen, men vi gjorde vel aldri noe sammen bare oss to. Etter at jeg fortalte henne hemmeligheten min og lot henne bli kjent med meg på nytt, ble det klart at vi hadde langt mer til felles og ble gradvis bestevenninner.

På bakgrunn av dette så blir dermed spørsmålet: hvorfor skal jeg fortelle det til kompiser? Det er jo ikke akkurat sånn at det vil hjelpe meg med å komme nærmere dem på noen som helst måte, som med venninner. Det er jo ikke akkurat som at jeg kommer til å ta med dem på shopping, og snakke om hvilken kjole jeg burde kjøpe. Jeg tror også stemningen ville blitt litt flau om jeg hadde valgt å dra på besøk til kompiser kledd som jente med sminke og kjole på.


Hei, kompis! Så, skal vi henge litt da eller …er det noe galt…? Har jeg leppestift på tennene eller…?

Men likevel, i det siste så har jeg valgt å begynne å fortelle det til et par av mine beste kompiser. Begge fikk vite det over facebookchatten og jeg valgte å gjøre det ved å vise dem denne bloggen. Jeg var livredd begge gangene. Den første fikk vite det en kveld jeg slet med hodepine, og med alt adrenalinet som fløy gjennom kroppen fordi jeg var så nervøs gjorde at hodepinen ble så ille at venstre side av ansiktet føltes lammet etterpå. Selv om han tok det veldig det veldig pent, så måtte jeg gå og legge meg rett etterpå fordi det var så vondt. Men som sagt, så tok han det veldig bra og etter det normale sjokket, begynte han å fleipe litt med det. Det tar jeg som et godt tegn, for da har han et avslappet forhold til det. Det har gått noen uker siden, og lite er forandret oss i mellom, så jeg angrer ikke på å ha sagt noe.

Den andre jeg fortalte det til har jeg kjent i veldig mange år, og som jeg fortsatt har mye kontakt med selv om han har flyttet fra byen. Jeg var til og med forlover da han giftet seg for noen måneder siden. Jeg trenger vel ikke si at jeg var litt mer nervøs denne gangen, selv om jeg antok at han kom til å ta det bra. Midt i en samtale om sosial angst på facebookchatten, så slapp jeg bomben og viste ham bloggen. Som forventet så gikk det bra. Litt for bra, for for ham var det noe som var så lite å gjøre noe nummer av at han spurte om noe helt annet da jeg sa at han ikke måtte være redd for å stille spørsmål, for det er jeg godt vant med. Han vet å skape et antiklimaks. Men samtidlig, da han en uke senere hadde et ærend i Trondheim og jeg dro for å hilse på, så tilbød han meg å ta outfitbilder på hotellrommet hans. Fordi han vet at jeg ikke får tatt noen her jeg bor nå, i kollektivet. Jeg angrer litt på at jeg sa nei, men det var rett etter den vanskelige bursdagen min hvor jeg hadde klart å skaffe meg selv et sår i panna, så jeg følte meg ikke helt i form til å ta bilder der og da. Men det var jævlig kult av ham.

Så da har jeg fortalt det til to kompiser som egentlig tok det veldig bra, og forholdet mitt til dem har ikke endret seg i det hele tatt. I tillegg har kjærestene deres reagert positivt, da jeg har gitt disse kompisene lov til å fortelle det til henholdsvis samboer og ektefelle. Samboeren til han første skriver nå jevnlig til meg på facebookchatten om typiske jenteting, og kona til han andre (det føles unaturlig å kalle henne for kona, men det er jo det hun er) sendte meg en mail og sa at hadde hun visst om hemmeligheten min for noen måneder siden, så skulle jeg ha fått lov til å komme i bryllupet deres i kjole hvis jeg hadde ønsket. Ikke det at jeg hadde turt det men…

Etter å ha fortalt det til to veldig gode kompiser, så stiller jeg meg selv et nytt spørsmål. Hva er det egentlig jeg har vært så redd for?

Men dette er som sagt mine to beste kompiser. Spørsmålet er nå hvordan mindre bekjentskaper vil takle det.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen

dw12dt

Utfordringer #5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen

Dette ble et litt spesielt punkt på denne lista. For selv om det er en forlengelse av den angsten og paranoiaen som har fulgt meg siden den dagen jeg oppdaget at jeg var jente, og som er skyld i at jeg sliter med å shoppe jenteklær på egenhånd, så er det noe som har dukket opp for alvor etter at denne bloggen begynte å få en viss popularitet på blogg.no. Jeg lyver riktignok hvis jeg sier at dette er noe jeg aldri tenkte på før dette, for i såfall så hadde jeg jo aldri bestemt meg for å bruke maske på alle bildene.

Men etter London har besøkstallet stort sett gått oppover, og jeg får stadig flere faste lesere som jeg etter hvert kjenner igjen signaturene til når de kommenterer bloggen. Men flesteparten av de som kommer innom skriver ikke noen kommentar. De leser bare og går videre. Jeg vet absolutt ingenting om dem, og det skremmer meg litt.


«Høh, kommer det noen nå? Jeg synes så tydelig jeg hørte noen. Eller var det bare lyden av selvutløseren igjen?»

Jeg jobber, som sagt tidligere, i en butikk i Trondheim sentrum. Jeg ekspederer daglig alle slags type kunder, av begge kjønn og i alle aldre. Ut i fra kommentarene jeg stort sett får, særlig når jeg pakker inn gaver for kundene, noe jeg kommer til å gjøre mye fremover mot jul, så vet jeg at kundene ser meg som en gutt. «Sku itj tru at en ong mainn kuinn pakk innj en gave så fint!» på flirende trøndersk begynner jeg å bli temmelig lei av å høre. Men jeg sier ingenting på det. De vet jo ikke bedre. Stakkars. Det kuliminerer stort sett i at jeg bare flirer med, og slenger på en eller annen innøvd kommentar. Sånne som man lærer seg raskt når man jobber i butikk og omgås kunder som alle tror de er den første som lirer av seg de samme standardfrasene.

Men av og til, får jeg den ekle følelsen. Særlig hvis det er en ung jente jeg ekspederer, for det er jo særlig de som leser blogger, vet jeg med meg selv. Da produserer paranoiaen min disse merkelige tankene. «Så ikke hun der litt rart på meg nå?», «Smiler hun ikke unaturlig mye?», «Leser hun bloggen min og har gjenkjent meg?». Nå må det vel legges til at jeg smiler jo til dem også. Jeg smiler og er hyggelig mot alle som kommer inn i butikken, uansett hvem de er. Det er jobben min å yte god service. Naturlig nok vil de fleste da smile tilbake, og de unaturlige smilene er egentlig ikke så unaturlige. Det er bare frykten for å bli gjenkjent som får dem til å fortone seg sånn.

Nå håper jeg at jeg på ingen måte starter noen skattejakt, hvor målet blir å «finne meg», med dette innlegget. Jeg vil heller ikke at noen skal gå rundt og spørre mannlige butikkansatte omkring i Trondheim sentrum om de blogger under navnet Emilie. Det kan fort bli flaut for de fleste.

Men jeg tror ikke noen har gjenkjent meg. Det er ingenting som tyder på det. Ingen kommentarer i denne bloggen, eller meldinger i mailboksen. Ikke er bloggen min spesielt godt kjent heller. Selv om jeg har flere lesere enn jeg trodde jeg kom til å få etter så kort tid.

Skulle jeg derimot ta feil, og jeg faktisk har hatt en av mine lesere i butikken og vedkommende ha kjent meg igjen, så har jo vedkommende opptrådt slik jeg ønsker det. Nemlig ved å la meg være i fred til jeg er klar til å komme ut med det selv. Det ville jeg satt stor pris på. Men jeg konkluderer likevel med at sannsynligvis så er det ingen som vet noe eller har gjenkjent meg. Så da skal jeg nok klare å sove godt den neste tiden også.

Helt til jeg den dagen jeg får den e-posten fra en av leserne…

«Paranoia, paranoia, everybody’s coming to get me…»

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom