Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Å shoppe med en som ikke vet…

Jeg opplevde en utfordring her om dagen, som det er en stund siden jeg følte sist, da jeg var ute på en shopperunde med kjæresten min og søsteren hennes. Men dette kommer jeg tilbake til.

For først vil jeg snakke om shopping.

Ikke i et forsøk på å være original akkurat, for cirka to tredjedeler av alle innlegg som legges ut portalen blogg.no handler om shopping. Enten det er siste innkjøp, pakke i posten eller outfits, hvor forfatteren oppgir hvor hun kjøpte plaggene slik at du kan kopiere stilen hun kopierte av en annen blogger. Kort sagt, shopping er et populært tema, og da passer det bra å snakke om shopping. Og akkurat nå når jeg skriver dette, går det opp for meg at jeg har sagt «shopping» så mange ganger at det begynner å høres rart ut.

Jeg burde egentlig like shopping, og ofte gjør jeg det også. Men ofte er det også en ganske anstrengt følelse, en som fremhever ubehag og som får meg til å konstant flytte blikket rundt i lokalet i bekymring for om noen ser på meg eller ikke. Jeg vet jo at jeg skiller meg ut, for de andre jentene rundt meg ser ikke at jeg er jente.


De ser meg som en gutt. En gutt som ser på kjoler. Og som i enkelte tilfeller til og med tar dem med inn i prøverommet for å prøve dem på. Med mindre jeg planlegger fluktrutene mine godt og dermed klarer å komme meg ubemerket inn og ut av prøverommet.

Dette har jeg skrevet et innlegg om før, og det var et ganske bra innlegg også, så de som vil kan gå tilbake og lese dette i stedet for at jeg repeterer innholdet her.

Det som kan gjøre det litt enklere, og da mener jeg litt som i astronomisk mye enklere, er å ha med seg noen. En venninne eller en annen som gjerne bistår som alibi og er med på å leke at dere ser etter plagg til henne, og som kan stå vakt utenfor prøverommet. Kjæresten min er fantastisk å ha der, for ikke bare er hun like glad i kjoler som jeg er, men hun forstår også at dette er vanskelig for meg og at jeg ikke er klar for å stå frem ennå, selv om hun ser på meg som jenta si og insisterer på at hun er i et lesbisk forhold med meg. Så vi har noen fine shopperunder sammen.

Derfor ble det litt vanskeligere for et par dager siden, da jeg ble med kjæresten min og søsteren hennes på shopping. Søsteren hennes vet nemlig ingenting om min lille hemmelighet, og for henne er jeg bare en hvilken som helst annen fyr, som tilfeldigvis også er sammen med lillesøsteren hennes. Jeg kjenner henne ikke særlig godt ennå, så da tør jeg foreløpig ikke å si noe ennå heller. Så hva ender jeg med å gjøre?


Jeg går i bakgrunnen og spiller uinteressert. Prøver å late som om jeg ikke ser på plaggene vi passerer, prøver å late som om jeg ikke synes den kjolen var fin, og prøver hardt å holde hendene unna, for den var virkelig veldig fin, så fin at jeg faktisk har lyst på den, den var jo ikke spesielt dyr heller og… nei, jeg snur blikket raskt unna og passer på å ikke feste blikket på et annet plagg jeg kanskje kunne ha lyst på. Samtidlig som jeg prøver å ignorere at kjæresten min og søsteren hennes snakker om de plaggene de har funnet, slik at jeg ikke blander meg inn i samtalen og dermed forsnakker meg og sier at jeg har et lignende skjørt hjemme.

Så blir det en pinlig stillhet mens kjæresten min er på kjøpesenterets toalett, og jeg venter utenfor sammen med søsteren hennes, som observerer to pent, men likevel hverdagslig kledde jenter og kommenterer hvor stilig kledd de er og at hun skulle ønske hun klarte å kle seg sånn selv. Men hun klarer ikke å gå med høye hæler så lenge av gangen, innrømmer hun. Jeg holder kjeft for å ikke avsløre at jeg gikk med høye hæler fire dager i strekk i London i fjor før føttene mine begynte å protestere, men at det gikk bra frem til da, fordi det er alt etter hva du er vant med. Jeg mener, hva ville du tenkt om typen til lillesøsteren din, han du knapt kjenner, hadde liret av seg en slik bemerkning?

Pinlig stillhet. Igjen.

Så når kvelden kommer er jeg sliten. Ikke så rart, jeg har jo brukt masse krefter på å holde meg selv tilbake, på å ikke avsløre meg selv og hemmeligheten min, og på å passe inn i en rolle.

Er det i bare i denne bloggen jeg bruker maske egentlig?

Misunnelse i sommervarmen

Nå skal jeg gjøre noe du kanskje ikke kommer til å like. Jeg skal gjøre noe som nesten er tabu her til lands. Jeg skal gjøre noe som hever flere øyenbryn enn rasistiske bemerkninger. Jeg skal klage på været.

Den siste tiden har det nemlig sola stått på sitt heteste og gitt oss flere dager med temperaturer over 30 grader på det varmeste. Og jeg liker det ikke! Men før du kommer med standardfrasen «du skal ikke klage når vi for en gangs skyld har så fint vær», hør på meg et par sekunder, så skal jeg forklare hvorfor jeg ikke akkurat er i mitt ess når ildkula på himmelen får fritt spillerom uten innblanding fra skyene i sommermånedene.

For det første, så takler jeg varme svært dårlig. Jeg er laget for et mye kaldere klima, og går ganske lettkledd om vinteren vil noen si. Gradestokken skal være så langt nede på minussiden at den klatrer ned fra veggen og legger seg i hi for vinteren før jeg tar på meg en genser. T-skjorte funker hele vinteren for meg. Så jeg har ikke det beste utgangspunktet, men i tillegg så er jeg altså transkjønnet med begge bena langt inne i det uventilerte skapet. Dette hjelper heller ikke på min situasjon.


Skulle gjerne likt å bruke den her litt mer i sommer…

For hva er det jeg ser overalt på disse varme sommerdagene? Jeg ser sommerkjoler. Lette, behagelige sommerkjoler, og jeg ser jentene som går med dem, og føler en sterk misunnelse. Så sterk at den i flytende form ville svidd av ganen til alle som hadde vært dumme nok til å bruke den som tacosaus, for hvorfor skulle de bruke den som tacosaus, når det faktisk finnes salsa. Hva hadde ikke jeg gitt for å kunne tatt på en av de lette sommerkjolene mine i denne sommervarmen. De henger jo på rekke og rad i skapet mitt allerede, klare til bruk, og jeg bruker dem også når jeg er hjemme hos kjæresten min, og har muligheten. Men det er utenfor den sosiale normen å gjøre det, og derfor gjør jeg det ikke offentlig. Jeg er født som gutt, og må gå i gutteklær, som ikke er i nærheten av så lette og luftige. Og jeg har kjent det, at svetten manifesterer seg og renner ut av de åpne slusene fra svettekanalene, når kjolen forsvinner og erstattes med en t-skjorte og dongeribukser, når jeg skal hjem etter å ha tilbragt noen timer sammen med dama mi hjemme hos henne.

Men så har jeg jo gjort det ekstra vanskelig for meg selv, siden jeg jo tillater meg selv å være den jenta jeg ønsker å være i alle fall når jeg er alene eller med venner jeg stoler nok på til å tørre å la dem se meg slik. Derfor har jeg gjort ting som å endre på utseendet mitt for at jeg skal se mer ut som en ekte jente når jeg er jente. Jeg har for eksempel shavet leggene mine. Jeg er veldig stolt av leggene mine, de utgjør den mest feminine delen av kroppen min, sammen med øynene mine, og jeg liker hvordan de ser ut i sin hårløse tilstand. Når jeg har på meg jenteklær. Men i gutteklær? Da ønsker jeg ikke at verden skal se at jeg faktisk fjerner hårene fra bena mine, eller fra under armene. Dermed er shorts utelukket, og du ser meg heller aldri i bar overkropp, og derfor ser du meg heller ikke på badestranda om sommeren.

Derfor går jeg i stekvarmen i nøyaktig det samme jeg går kledd i om vinteren, t-skjorte og dongeribukser, og avgir enda mer svette, mens sommerkjolene henger i skapet mitt på kleshengerne, og shortsen fortsatt ligger i butikken fordi jeg ikke ser poenget i å kjøpe den. I mens kaster jeg et ekstra misunnelig på de som er født som jenter og får gå i de luftige plaggene som både jeg og de liker best på slike dager. Særlig når faktisk ser noen i en kjole jeg har maken av i skapet hjemme, og som jeg gjerne skulle gått med selv, slik jeg gjorde for noen dager siden. Alt dette fordi jeg kun tør å tillate meg selv å være jente når jeg er innenfor visse, trygge rammer, og derfor gjør varmen mer utfordrende og tyngre å takle når jeg er utenfor disse rammene og ikke tør å være meg selv.

Men… om alt går etter planen så kommer jeg tilbake om noen dager med et innlegg hvor alt kanskje snur seg. Så er du en fast leser, titt innom igjen de neste dagene. Er du ikke en fast leser, men ble nysgjerrig, trykk «liker» på facebooksiden min eller følg meg på bloglovin. Jeg vil ikke si så mye ennå om hva jeg planlegger…

…men jeg tror det blir en lilla kjole…

Utfordringer #9: Når regelverket på sosiale nettsteder kveler deg

Dersom du har fulgt denne bloggen en stund, så er det et par ting jeg regner med du har fått med deg. Det ene er at jeg ønsker å være jente, men at jeg er født som gutt og dermed juridisk og biologisk sett er gutt. Det andre er at jeg ønsker å være anonym og derfor holder tilbake en del informasjon om meg selv, fordi jeg ikke er klar for å gå ut og møte verden med dette ennå. Høres rimelig ut, ikke sant?

Ikke for de som driver sosiale nettsteder. Situasjonen min har gitt meg flere utfordringer på disse nettstedene, her jeg er på min vei ut av klesskapet.


Det nærmeste jeg kom bilde av meg selv i tilknytning til et skap. Skap har jo dører, ikke sant?

For noen dager siden leste jeg et innlegg skrevet av blogg.nos egen informasjonsblogg, info.blogg.no, med tittelen «Lyver du på alderen?«. Innlegget handler i bunn og grunn om reglene for bruk av blogg.no. Et av punktene handlet om å oppgi riktig alder ved registrering, og at de som lyver på alderen vil bli utestengt fra forsiden. Jeg skjønner jo at man må ha slike regler, blant annet for å hindre 40-årige pervoer fra å late som om de er 17. Men så er det sånne som meg da som ønsker å være anonyme. Jeg vil rett og slett ikke ha den nøyaktige alderen min synlig i bloggen, selv om jeg ikke legger skjul på at jeg er i 20-årene. Derfor spurte jeg like godt blogg.no om dette:

  • «Spørsmål. Da jeg registrerte bloggen min satte jeg 2012 som fødselsår. Da jeg ved årskiftet så at det sto 1 år på alder, så endret jeg det til 2013. Det er det eneste som får det til å gjengi et tomrom ved siden av alderen min i profilen min. Jeg ønsker å være anonym og vil rett og slett ikke oppgi den nøyaktige alderen min.

    Lyver jeg om alderen min? Blir jeg fjernet fra topplistene?»

Så fikk jeg svaret. Og det gjorde meg faktisk sint.

  • «Emilie: Ja. Dersom du oppgir 0 år i profilen sperres du fra forsiden. Som flere har bemerket er det mulig å fjerne eller hardkode både alder og bosted i selve bloggen, men det er alder i profilen (inne på selve profilsiden) blogg.no ser på, og den vi går etter.»

…hæh?

La oss ta en titt på en screenshot av profilen min:

Se på punktet «Alder», markert med en rød pil. Står det noen alder der? Ser det ut som at jeg prøver å utgi meg selv for å være en viss alder? Jeg ønsker rett og slett ikke å oppgi min nøyaktige alder, og dette er eneste måte å løse dette på. Jeg ønsker ikke å utlevere meg selv for mye heller. Men dette mente altså administratorene ved blogg.no at var å lyve om alderen. Jeg skrev derfor en sint kommentar tilbake hvor jeg sa rett ut at hvis de ikke ville at jeg skulle bruke plattformen blogg.no og betale for bloggshouts mer, så måtte de bare si i fra. Det er tross alt på grunn av at blogg.no tilbyr sine brukere muligheten til å havne på en forside som er eneste grunn til at jeg bruker denne portalen. Men etter dette snudde de totalt om, og sa det var greit likevel. Da er det vel bare å glemme hele saken da?

Dessverre så greier jeg ikke det, fordi det er ikke første gang jeg opplever at administratorer og moderatorer av sosiale nettsteder er så rigide i forhold til eget regelverk at det nesten blir vanskelig å puste, når man ikke helt passer inn i A4-normen.

I tidligere år hang jeg mye på den nå nedlagte chattesiden chat.spray.no, hvor jeg opptrådte som jente og på den måten fikk ut en del innestengte tanker jeg ikke kunne dele ute i samfunnet hvor jeg måtte opptre som gutt. Men det var noen som sladret til ledelsen om meg, og jeg fikk trusler fra dem om at de kom til å enten stenge meg ute eller gjøre om profilen min til en gutteprofil. Etter å ha forklart toppstyrmannen, som det het der inne, om situasjonen min at jeg er en jente i guttekropp og brukte denne chatten som et fristed for å kunne være jente, så fikk jeg beskjed om at de kom til å la profilen min være, men at jeg ikke fikk lov til å fortelle noen at «jeg egentlig var gutt» (akkurat de ordene han brukte). Så jeg fortsatte å bruke chatten, men jeg ga en lang faen i forbudet de ga meg. De vennene jeg fikk der inne fortjente jo å få vite sannheten om meg, så etter hvert som jeg ble kjent med nye venner der inne fikk de vite det. Jeg ble aldri utestengt fra chatten, og ble der til den dagen den ble lagt ned.

Jeg hadde også en lignende opplevelse med Gaysir, du vet det der nettstedet som skal være en møteplass for alle skeive der ute i samfunnet. Der fikk jeg også profilen min stengt fordi jeg angivelig løy om kjønnet mitt. Jeg fikk profilen min åpnet dagen etter da jeg sendte en klage og forklarte situasjonen min til administratorene, og at de som skeivt nettsted burde ha litt mer takhøyde. Nå har jeg i midlertid slettet profilen min der selv, men det er det andre grunner til. Disse får jeg (kanskje) ta i et annet innlegg senere, langt inne i en uoverskuelig fremtid.

Nå var det altså blogg.no sin tur, og jeg vet ikke om de kom så langt som å faktisk stenge meg ute fra forsiden, eller om de bare sa de kom til å gjøre det. Men etter utbruddet mitt snudde altså blogg.no helt om, og sa det var greit likevel. Jeg har fortsatt muligheten til å vise meg på forsiden av portalen. Flott, sier jeg. Da skal jeg se mellom fingrene på at de, som et kommersielt nettsted, bruker bilder av Kuzco og Homer Simpson i det omtalte innlegget, uten å oppgi rettighetshaverene av bildene under, slik reglene for sitatrett tross alt krever. Jeg tviler også sterkt på at de har kontaktet Disney og Matt Groening for å få lov til å bruke dem. Et søtt lite brudd på åndsverksloven altså. Men i stedet for å rapportere dem inn, sender jeg dem en bøtte med grus så de kan fortsette å kaste småstein i glasshuset sitt, mens jeg fortsetter å bruke plattformen deres til å blogge.

Dermed er alle fornøyde. Enn så lenge.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen
#6: Å stå frem for kompiser
#7: Kjole vs. dress
#8: Å bytte jenteklær

Utfordringer #8: Å bytte jenteklær…

Dette skulle bli et lystbetont innlegg. Et innlegg hvor jeg stolt skulle vise verden mitt siste tilskudd til garderoben, med en overskrift i retning av «dagens innkjøp», noe som ville føre til et lite byks oppover for grafen i besøkstatistikken og et kommentarfelt fullt av «Så fine innkjøp! Kommentere bloggen min? <3»

Men det ble det ikke.

I stedet ble det en slags ufrivillig oppfølger til et tidligere innlegg, nemlig «Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom«. I utgangspunktet ikke meg i mot, for det mener jeg er et av de beste innleggene jeg har skrevet i denne bloggen. Det har ikke blitt noe mindre utfordrende heller, siden jeg skrev det, å spasere mot prøverommene med jenteplagg hengende over armen, med et fysisk utseende som en gutt. Selv om jeg fortsatt føler meg og ser på meg selv som en jente, så er det ikke det de andre i butikken ser. De ser en gutt på vei mot prøverommet med jenteklær i favnen. Det er fortsatt en utfordring på linje med en polekspedisjon. Men når jeg der skriver at det som til slutt får meg til å oppsøke prøverommet, er tanken på at hvis jeg tar med plagget hjem uten å prøve, så finner jeg kanskje ut at plagget ikke passer når jeg kommer hjem. Eller at det passer, men det får meg til å se ut som en meisebolle. Og hva da? Jo, jeg må tilbake til butikken for å bytte plagget. (Lydeffekt: tordendrønn).

Det startet med at jeg tilfeldigvis la merke til et stativ utenfor H&M på Mercur kjøpesenter i Trondheim merket med 50 kroner. Det fortsatte med at jeg oppdaget at det på dette stativet hang en lang rød strikket genser, på dette stativet, og som jeg i tillegg synes så stilig ut på avstand. Det måtte litt oppsyking og et par runder med Joe Esposito i hodet til for å klare å nærme meg det og se på plagget, og om det fantes i min størrelse, vel vitende om at jeg nå var det ikke bare bare å gjemme seg unna. Fra min nåværende plassering kunne så godt som alle på kjøpesenteret se meg og at jeg så gjennom et stativ med jenteklær.


Arkivfoto fra Mercur kjøpesenter i Trondheim. Stativet jeg snakker om i dette innlegget står i det jeg skriver dette innlegget omtrent der jenta i dette bildet står, like under H&M-logoen. Selv fra min plassering i fjerde etasje, hvor jeg i sin tid tok dette bildet i fra, kunne jeg sett meg selv undersøke stativet med jenteklær. Om jeg hadde hatt en ut av kroppen-opplevelse da.

Det tok ikke mange sekundene før jeg fant det jeg så etter, nemlig et eksemplar av denne genseren i min størrelse. Da var det bare å effektivt flytte seg ut av risikosonen og synsfeltet til mitt imaginære andre selv med kamereaet lenger opp i etasjene. Jeg forflyttet meg inn i butikken, og rett mot kassene. Denne gangen var det nemlig ikke anledning til å prøve noe, da H&M på gateplan hos Mercur kun har sminke og accessories, så det finnes ikke prøverom der inne. Da må man opp to rulletrapper, gjennom kjøpeseneret, til tredje etasje hvor H&Ms dame- og divided girl-avdeling er, og det hadde neppe sett smart ut. Så da ble genseren uprøvd frem til jeg kom hjem.

Og det skulle jeg også gjøre da jeg kom hjem. Jeg gikk inn på badet og låste døren for meg. Klar for å prøve på meg mitt nyeste tilskudd til garderoben. Men da jeg pakket den ut av posen oppdaget jeg noe hengende på bak i nakken på plagget.

Se, det forklarer den høyfrekvente øresusen som dukket opp i det jeg forlot butikken…

Jeg påstår selv at jeg ikke vet en dritt om mote, men jeg klarer likevel ikke å se for meg at dette var et utbredt innslag i fjorårets høstkolleksjon, og jeg har virkelig ikke noe ønske om å prøve meg som trendsetter heller. Jeg kunne vel gjort som de ungjentene som sniker med seg plagg fordi de ikke har råd til å skaffe klær på noen annen måte, selv om de tilhører en generasjon med mer penger mellom fingrene enn noen annen i Norgeshistorien, og klippet rundt den og dermed fått et lite hull i nakken på genseren min. Men så kul er jeg ikke.

Så da må jeg psyke meg opp til å returnere til butikken. Å kjøpe jenteklær er vanskelig nok, men det går alltids an å skrike ut «detteerengavepakkerduinn?!!!», uintensjonelt et par oktaver ovenfor ditt vanlige stemmeleie, om angsten og paranoiaen kommer snikende. Men det er det en stund siden jeg har gjort. Jeg har kommet til det punktet at jeg tenker at de ansatte i butikken automatisk tenker det, i og med at de ofte spør selv om de skal pakke inn. Like greit, for innøvde replikker som er konstruerte for å fjerne eventuell mistanke om at jeg handler jenteklær til meg selv, ender gjerne med å fremstå som akkurat det. Innøvde og konstruerte, og om det ikke var mistanke der fra før, så vil den nå blusse opp nå.

Men å komme tilbake med et jenteplagg for å bytte det eller klage, den er litt verre. Her blir det vanskeligere å bruke argumentet «gave», da jeg innbiller meg at det er mer vanlig at mottakeren av gaven kommer og bytter eller reklamerer. Og om jeg kan bare legge et plagg på disken og betale når jeg er der for å kjøpe, og la være å snakke for å unngå innøvde og konstruerte setninger som underbygger mistanken for at dette er plagg jeg har kjøpt til meg selv, så er jeg i dette tilfellet nødt til å åpne munnen og legge frem problemet. Og sannsynligvis en oppdiktet historie om at jeg oppdaget denne i det jeg skulle pakke den inn hjemme. Særlig. Jeg kunne aldri ha blitt politiker.

I yngre år hadde jeg kanskje blitt så grepet av angsten her at jeg hadde tenkt «det var i det minste bare 50 kroner» og kastet plagget bakerst i skapet, på et sted mamma ikke fant det. Men jeg vil faktisk ha det, og jeg vil bruke det. Den fremstår nå for meg som et velkomment innslag i mitt forsøk på å bygge opp en garderobe med hverdagslige, men likevel feminine plagg, noe som er sårt trengt i et skap fullt av så fine kjoler at det egentlig burde vært en bursdagsfeiring ukentlig slik at jeg fikk brukt dem. Så jeg skal nok klare å psyke meg opp til å gjennomføre denne oppgaven.

Så kan jo du som leser stå på sidelinjen og si at hun som står bak disken på H&M har da ingenting med om du går i den selv eller ikke, og det er jeg jo egentlig helt enig i. Men tenker du det samme om apotekeren når du er der for å spørre etter fotsoppmiddel?

PS! Dette innlegget ble skrevet for noen dager siden, men jeg ville ikke poste det før jeg hadde vært tilbake på H&M med genseren i tilfelle noen av de som jobber der leser denne bloggen, og dermed «ventet» på meg. Men det gikk bra. Jeg fikk et smil og en beklagelse fra den hyggelige damen på H&M, så nå kan jeg endelig ny lang strikkegenser, som kan brukes som kjole til og med. Jeg kommer helt sikkert til å vise den frem i et senere innlegg. Et sånt lystbetont innlegg med overskrift i retning av «dagens outfit» og kommentarfelt fullt av «Så fin outfit! Kommentere tilbake? <3»

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen
#6: Å stå frem for kompiser
#7: Kjole vs. dress

Utfordringer #7: Kjole vs. dress

Julaften er historie, og det kan vi trygt si om første og andre juledag også. Nå er dagene med pliktbesøk over, og resten av romjulen gjenstår med sine late dager, gitt at man ikke jobber i butikk og derfor må på jobb for å tekkes alle de som ikke ble helt fornøyde med det de fikk i gave. Men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Selv om det handler om et ønske om å kunne bytte.

For i denne høytiden er bekledning veldig viktig. Jeg ser det jo i andre blogger. Før jul var det veldig mange som blogget om det vanskelige valget av kjole til jul, supplert med en hel filmrull av alternativer, og noen ord om hvor vanskelig det var å velge ut den riktige, sånn at man også har et fint outfitbilde å dele med verden på julaften.


Jeg er i det litt tankefulle hjørnet her, i løpet av de få minuttene jeg fikk ha på meg kjole på julaften, når ingen så meg…

For meg var ikke valget av antrekk vanskelig i det hele tatt. Det ble på mange måter bestemt for meg, for mange år siden, den dagen jeg krøp ut mellom bena på moren min og det tilstedeværende helsepersonellet kunne registrere at jeg hadde tissen på utsiden. Samme dag bestemte samfunnet at jeg på julaften 2012 skulle ha dress. Den samme dressen som det ble bestemt at jeg skulle ha forrige jul, i en konfirmasjon i mai og en begravelse senere på høsten. Kanskje jeg våger meg på å bruke forskjellig skjorte og slips til, men antrekket er på en måte hugget i stein. Når man ser det sånn så er det jo ganske praktisk å til enhver tid ha det klart hva man skal ha på seg, og ikke bruke alskens tid på å finne et nytt antrekk hver gang.

Men det er bare et problem. Jeg hater å gå i dress.

Dermed blir slike familieselskaper en stor utfordring for meg. Der dukker jeg opp, i et antrekk jeg ikke føler meg komfortabel med, og registrerer hva familiens kvinnelige representanter kommer antrukket i. Jeg ser på kjolene deres og registrerer nå også følelsen av misunnelse. Jeg har flere kjoler hjemme i skapet mitt som jeg aldri får brukt, fordi jeg har blitt tildelt guttekropp. At jeg føler meg som en jente er irrelevant. Det er bare sånn da at gutter har dress og jenter kjoler, og det er lite å gjøre med dette.

Denne erkjennelsen faller sammen raskere enn korthuset til en parkinsonspasient, i det øyeblikket en av mine tanter kommer smilende inn døren kledd i en såkalt buksedrakt. Feminint snitt, ok, men det er like fullt en dress. Ingen sier noe på det. Jeg prøver å ikke tenke på hvor mange slektninger jeg hadde gitt prikking i venstrehånden hvis jeg hadde møtt i kjole, og spør meg selv i stedet hvorfor jeg ikke har den samme valgfriheten.

Men jeg kommer meg gjennom middagen og gaveutdelingen. Julaften er over. Nå gjenstår to familiemiddager til, de neste to dagene. I den samme dressen…

…men når familiebesøkene er unnagjort, så er i det minste slaskeantrekket t-skjorte og joggebukse som unisex å definere.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen
#6: Å stå frem for kompiser

Utfordringer #6: Å stå frem for kompiser

Det er lenge siden jeg mistet oversikten over hvor mange det er som kjenner til hemmeligheten min, helt siden den første kjæresten min fikk det ut av meg da jeg var 16. Enten det er venner som har fått vite at jeg ønsker å være jente, eller det er venner jeg har møtt på internett som jente som jeg senere har avslørt identiteten min til. Men nesten alle av dem er venninner. Nå har jeg faktisk langt flere venninner enn kompiser, men det er ikke grunnen. Jeg finner det langt enklere å fortelle det til andre jenter.

Hvorfor er det sånn?

Jeg har flere teorier, og det er nok en kombinasjon av alle disse. Men først vil jeg si at det er ikke akkurat enkelt å brette ut om hemmeligheten sin for en venninne første gangen heller, selv om det har blitt enklere etter hvert som jeg har merket at reaksjonene stort sett er positive. Men det føles som om jeg legger hodet mitt på hoggestabben hver gang. Det verste er vel å ikke vite hvordan det vil bli å omgås den personen etterpå.

Jeg resirkulerer bildet fra Utfordring #5, fordi den paranoide følelsen som dette illustrerer er ganske passende for dette innlegget også.

Av en eller annen grunn er det en etablert oppfatning av at jenter generelt forstår sånne ting bedre. Det har jeg selv gått rundt og tenkt, uten å ha egentlig gitt noen av kompisene mine sjansen til å motbevise det. Lenge var det bare en kompis som visste det, og han hadde ikke fått vite det av meg. Han fikk vite det av en eks-kjæreste som ville ta «hevn» og sank til det lavest tenkelige nivået ved å fortelle dette til ham. Han tok det ikke veldig bra, og brøt faktisk kontakten med meg en stund fordi jeg ikke ville «slutte med dette tullet» (hans egne ord). Etter noen uker angret han riktignok og ba om unnskyldning. Dette er en helt annen historie som jeg tror jeg vil fortelle en annen kveld, og det er andre grunner til at vi ikke har noen som helst kontakt lenger. Men uansett så var denne ene episoden nok til å skremme meg fra å fortelle det til noen andre enn venninnene mine.

Den andre grunnen er at jeg får faktisk noe ut av å fortelle det til venninner. Før jeg forteller det så bruker jeg masse energi på å fremstå som gutt foran dem, og dermed spille uinteressert i alt de snakker om. Men etter å ha fortalt det så åpner det seg en ny verden, og jeg blir en av dem. En av mine beste venninner, Ida, som jeg reiste til London med for to måneder siden, kjente jeg i to år før jeg sa noe (jeg bruker ganske lang tid på å vurdere folk før jeg sier noe. Et slags sikkerhetsnett). Før det var vi godt bekjente og pratet en del sammen, men vi gjorde vel aldri noe sammen bare oss to. Etter at jeg fortalte henne hemmeligheten min og lot henne bli kjent med meg på nytt, ble det klart at vi hadde langt mer til felles og ble gradvis bestevenninner.

På bakgrunn av dette så blir dermed spørsmålet: hvorfor skal jeg fortelle det til kompiser? Det er jo ikke akkurat sånn at det vil hjelpe meg med å komme nærmere dem på noen som helst måte, som med venninner. Det er jo ikke akkurat som at jeg kommer til å ta med dem på shopping, og snakke om hvilken kjole jeg burde kjøpe. Jeg tror også stemningen ville blitt litt flau om jeg hadde valgt å dra på besøk til kompiser kledd som jente med sminke og kjole på.


Hei, kompis! Så, skal vi henge litt da eller …er det noe galt…? Har jeg leppestift på tennene eller…?

Men likevel, i det siste så har jeg valgt å begynne å fortelle det til et par av mine beste kompiser. Begge fikk vite det over facebookchatten og jeg valgte å gjøre det ved å vise dem denne bloggen. Jeg var livredd begge gangene. Den første fikk vite det en kveld jeg slet med hodepine, og med alt adrenalinet som fløy gjennom kroppen fordi jeg var så nervøs gjorde at hodepinen ble så ille at venstre side av ansiktet føltes lammet etterpå. Selv om han tok det veldig det veldig pent, så måtte jeg gå og legge meg rett etterpå fordi det var så vondt. Men som sagt, så tok han det veldig bra og etter det normale sjokket, begynte han å fleipe litt med det. Det tar jeg som et godt tegn, for da har han et avslappet forhold til det. Det har gått noen uker siden, og lite er forandret oss i mellom, så jeg angrer ikke på å ha sagt noe.

Den andre jeg fortalte det til har jeg kjent i veldig mange år, og som jeg fortsatt har mye kontakt med selv om han har flyttet fra byen. Jeg var til og med forlover da han giftet seg for noen måneder siden. Jeg trenger vel ikke si at jeg var litt mer nervøs denne gangen, selv om jeg antok at han kom til å ta det bra. Midt i en samtale om sosial angst på facebookchatten, så slapp jeg bomben og viste ham bloggen. Som forventet så gikk det bra. Litt for bra, for for ham var det noe som var så lite å gjøre noe nummer av at han spurte om noe helt annet da jeg sa at han ikke måtte være redd for å stille spørsmål, for det er jeg godt vant med. Han vet å skape et antiklimaks. Men samtidlig, da han en uke senere hadde et ærend i Trondheim og jeg dro for å hilse på, så tilbød han meg å ta outfitbilder på hotellrommet hans. Fordi han vet at jeg ikke får tatt noen her jeg bor nå, i kollektivet. Jeg angrer litt på at jeg sa nei, men det var rett etter den vanskelige bursdagen min hvor jeg hadde klart å skaffe meg selv et sår i panna, så jeg følte meg ikke helt i form til å ta bilder der og da. Men det var jævlig kult av ham.

Så da har jeg fortalt det til to kompiser som egentlig tok det veldig bra, og forholdet mitt til dem har ikke endret seg i det hele tatt. I tillegg har kjærestene deres reagert positivt, da jeg har gitt disse kompisene lov til å fortelle det til henholdsvis samboer og ektefelle. Samboeren til han første skriver nå jevnlig til meg på facebookchatten om typiske jenteting, og kona til han andre (det føles unaturlig å kalle henne for kona, men det er jo det hun er) sendte meg en mail og sa at hadde hun visst om hemmeligheten min for noen måneder siden, så skulle jeg ha fått lov til å komme i bryllupet deres i kjole hvis jeg hadde ønsket. Ikke det at jeg hadde turt det men…

Etter å ha fortalt det til to veldig gode kompiser, så stiller jeg meg selv et nytt spørsmål. Hva er det egentlig jeg har vært så redd for?

Men dette er som sagt mine to beste kompiser. Spørsmålet er nå hvordan mindre bekjentskaper vil takle det.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen

dw12dt

Utfordringer #5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen

Dette ble et litt spesielt punkt på denne lista. For selv om det er en forlengelse av den angsten og paranoiaen som har fulgt meg siden den dagen jeg oppdaget at jeg var jente, og som er skyld i at jeg sliter med å shoppe jenteklær på egenhånd, så er det noe som har dukket opp for alvor etter at denne bloggen begynte å få en viss popularitet på blogg.no. Jeg lyver riktignok hvis jeg sier at dette er noe jeg aldri tenkte på før dette, for i såfall så hadde jeg jo aldri bestemt meg for å bruke maske på alle bildene.

Men etter London har besøkstallet stort sett gått oppover, og jeg får stadig flere faste lesere som jeg etter hvert kjenner igjen signaturene til når de kommenterer bloggen. Men flesteparten av de som kommer innom skriver ikke noen kommentar. De leser bare og går videre. Jeg vet absolutt ingenting om dem, og det skremmer meg litt.


«Høh, kommer det noen nå? Jeg synes så tydelig jeg hørte noen. Eller var det bare lyden av selvutløseren igjen?»

Jeg jobber, som sagt tidligere, i en butikk i Trondheim sentrum. Jeg ekspederer daglig alle slags type kunder, av begge kjønn og i alle aldre. Ut i fra kommentarene jeg stort sett får, særlig når jeg pakker inn gaver for kundene, noe jeg kommer til å gjøre mye fremover mot jul, så vet jeg at kundene ser meg som en gutt. «Sku itj tru at en ong mainn kuinn pakk innj en gave så fint!» på flirende trøndersk begynner jeg å bli temmelig lei av å høre. Men jeg sier ingenting på det. De vet jo ikke bedre. Stakkars. Det kuliminerer stort sett i at jeg bare flirer med, og slenger på en eller annen innøvd kommentar. Sånne som man lærer seg raskt når man jobber i butikk og omgås kunder som alle tror de er den første som lirer av seg de samme standardfrasene.

Men av og til, får jeg den ekle følelsen. Særlig hvis det er en ung jente jeg ekspederer, for det er jo særlig de som leser blogger, vet jeg med meg selv. Da produserer paranoiaen min disse merkelige tankene. «Så ikke hun der litt rart på meg nå?», «Smiler hun ikke unaturlig mye?», «Leser hun bloggen min og har gjenkjent meg?». Nå må det vel legges til at jeg smiler jo til dem også. Jeg smiler og er hyggelig mot alle som kommer inn i butikken, uansett hvem de er. Det er jobben min å yte god service. Naturlig nok vil de fleste da smile tilbake, og de unaturlige smilene er egentlig ikke så unaturlige. Det er bare frykten for å bli gjenkjent som får dem til å fortone seg sånn.

Nå håper jeg at jeg på ingen måte starter noen skattejakt, hvor målet blir å «finne meg», med dette innlegget. Jeg vil heller ikke at noen skal gå rundt og spørre mannlige butikkansatte omkring i Trondheim sentrum om de blogger under navnet Emilie. Det kan fort bli flaut for de fleste.

Men jeg tror ikke noen har gjenkjent meg. Det er ingenting som tyder på det. Ingen kommentarer i denne bloggen, eller meldinger i mailboksen. Ikke er bloggen min spesielt godt kjent heller. Selv om jeg har flere lesere enn jeg trodde jeg kom til å få etter så kort tid.

Skulle jeg derimot ta feil, og jeg faktisk har hatt en av mine lesere i butikken og vedkommende ha kjent meg igjen, så har jo vedkommende opptrådt slik jeg ønsker det. Nemlig ved å la meg være i fred til jeg er klar til å komme ut med det selv. Det ville jeg satt stor pris på. Men jeg konkluderer likevel med at sannsynligvis så er det ingen som vet noe eller har gjenkjent meg. Så da skal jeg nok klare å sove godt den neste tiden også.

Helt til jeg den dagen jeg får den e-posten fra en av leserne…

«Paranoia, paranoia, everybody’s coming to get me…»

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom

Utfordringer #4 1/2: Å skrive innlegg om å prøve klær i prøverom

Jada, da var det visst på tide med litt metablogging, altså blogging om å blogge. Bare noen timer etter innlegget «Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom» kommer altså dette innlegget om innlegget. Saken er nemlig den at jeg egentlig hadde planer om å skrive denne bloggposten tidligere denne uken, men det skulle bli en vanskelig tekst å skrive.


Floyd på Trondheim Torg. Den eneste butikken jeg var innom som lot meg få fotografere prøverommene sine. Det er nok til at jeg liker dem.

Jeg hadde noen klare planer om hvordan jeg skulle gjennomføre dette, og jeg trengte noen bilder. Så onsdag tok jeg med meg speilreflekskameraet mitt da jeg dro hjemmefra for å dra på jobb, og da jeg hadde jobbet nok for denne dagen hektet jeg kameraet mitt på skulderen og gikk for å se etter et bestemt element:

Saloondør-prøverommet!

Jeg nevner det forsåvidt i blogginnlegget men jeg hadde egentlig tiltenkt den en større rolle. I innlegget skulle jeg egentlig kartlegge flere typer prøverom, og saloondør-prøverommet må være det minst transevennlige som finnes, når vi ser for oss den unge usikre jenta i guttekropp som ønsker å prøve jenteklær uten at noen ser det, men havner da bak en slik pornosladd som jeg kalte det. Jeg husker med gru under et besøk på H&M på City Nord i Bodø at de hadde slike prøverom, og til og med rett bak kassen, om jeg husker rett. Det hadde vært noe til innlegget det!

Men etter å ha besøkt de fleste klesbutikkene i Trondheim sentrum, hadde jeg fortsatt ikke funnet noe som var i nærheten engang. I tillegg fikk jeg nei hver gang jeg henvendte meg i kassen for å spørre om jeg kunne ta bilder mot prøverommene. Jeg presenterte meg ikke ved navn, jeg sa bare at jeg var humorist og at jeg holdt på å skrive en tekst om fenomenet prøverom og trengte et illustrasjonsbilde. På en av butikkene, jeg skal ikke si hvilken, så de på meg som om jeg akkurat hadde spurt om jeg kunne få spille inn en pornofilm i prøverommet deres, før de sa blankt nei. Så det så i det hele tatt mørkt ut for hele innlegget.

Men Floyd på Trondheim Torg skulle bli redningen. Det var en godt voksen dame som sto bak disken, så jeg gjetter det var daglig leder, uten at jeg skal si det sikkert, men hun sa øyeblikkelig at jeg bare skulle knipse i vei. Hun begynte til og med å rydde ut fra prøverommene og henge forhengene pent på plass før jeg rakk å pakke ut kameraet mitt. Det gjorde at jeg fikk det ene illustrasjonsbildet jeg trengte for å bryte opp en lang tekst. Og jeg synes faktisk at «Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom» ble et av de bedre innleggene jeg noen gang har skrevet.

Ironisk nok ville Floyd ha kommet dårlig ut i en test om transevennlige prøverom da de er plassert midt i butikken med sitteplasser mellom, rett ved kassen og med innsyn fra inngangen, noe som gjør det vanskelig å snike seg inn og ut ubemerket. Der vil du bli lagt merke til, uansett om du vil eller ikke, når du skiller deg såpass ut som du gjør når du er en gutt som er på vei for å prøve plagg fra en butikk som selger utelukkende dameklær. Floyd selger heller ikke klær du ville gått med til vanlig, heller festantrekk, så prisene er deretter og da blir det jo ekstra viktig at klærne passer.

Likevel. Floyd er kulest i gata for at de var de eneste som lot meg få ta bilder. Jeg kommer til å huske dette. Kanskje kommer jeg innom hvis jeg trenger en kjole til et selskap eller noe i fremtiden. Men det får bli etter at jeg er komfortabel med å gå som jente ute blant folk for der inne er det jo som kjent umulig å stikke seg bort.

Men sånn ellers så håper jeg at ingen av dem jeg snakket med, da jeg med mitt mannlige alias gikk rundt og prøvde å få tillatelse til å ta bilder av prøverommene, leser denne bloggen. Hvis noen av dere gjør det – nå vet dere hvorfor jeg ikke presenterte meg med navn.

Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom

Gitt at de fleste av mine lesere faktisk er jenter født som jenter, og ikke jenter i guttekropp som meg, så må jeg be deg som leser dette om å sette deg inn i min situasjon. Nemlig hvordan det er å gå inn i en butikk, med et fysisk utseende og påkledning som får alle til å oppfatte deg som en gutt, for å se på jenteklær. Og kanskje til og med prøve dem på…

Her kunne jeg ha skrevet et eget innlegg bare om shoppingen, og nå lurer jeg veldig på hvorfor jeg ikke gjorde nettopp dette, og sparte prøverominnlegget til senere. Men der går du, som eneste hane midt i hønseflokken og føler at du ikke helt klarer å gli inn og bli usynlig i omgivelsene. Du prøver etter beste evne å se etter klær til deg selv, mens du samtidlig føler at de andre kundene i butikken, som fortsatt bare er jenter, ser i din retning og tenker sitt om hvilken pervers faen du er som kjøper jenteklær til deg selv. Eventuelt tenker de kanskje at du er kul som kjøper klær til kjæresten din, men hva vet vel du, du kan vel ikke lese tanker, kan du vel?

Omsider finner du noe du liker. Om det er en kjole, en topp, et par bukser, et skjørt… jeg aner ikke, det er sånn shopping er. Du vet aldri hva du finner, ikke engang når det er en hypotetisk setting som dette jo er, så vi får like godt følge spillereglene først som sist. Men dette med bekledning er mer komplisert for jenter enn det er for gutter. Selv om det ser pent ut på kleshengeren er det ingen garanti for at det ser bra ut på deg. Du kan selvsagt bare ta sjansen og ta det med hjem, men tro meg, det har jeg gjort mange ganger og lite er så kjedelig som å komme hjem med et plagg som overhodet ikke passer deg og din kroppsfasong. Da må du psyke deg opp ytterligere for å dra tilbake og bytte, eller du kan legge det bakerst i skapet og sture over bomkjøpet. Eller du kan unngå dette selvsagt, men det krever at du utfordrer deg selv:

Du må gå for å prøve plagget i prøverommet.


Illustrasjonsfoto: Floyd, Trondheim Torg har store fine prøverom med stoler utenfor, hvor de som er med kan sette seg ned med et magasin og slappe av, mens de venter på den som prøver sine utvalgte tekstiler. Altså et uegnet sted å prøve for en som vil snike seg inn og ut av prøverommet ubemerket. Prøverommene er plassert rett ved siden av kassen også… Jeg vil likevel ikke si noe nedsettende om dem, i og med at de var de eneste som ville la meg fotografere prøverommene sine. Det gjør dem til de kuleste i gata, men mer om dette i et senere innlegg.

Og nå blir det ubehagelig. For om du følte at alle tenkte nedsettende om deg når du bare så på klærne, så vil du føle at de ser enda mer på deg nå som du beveger deg i retning avlukkene for å prøve dem på. Og jeg tviler på at noen av dem vil tenke at du er kul som prøver på klærne for kjæresten din. Kanskje de tenker du er kul som tør å gå egne veier, men hva vet vel du, du har ikke blitt tankeleser i løpet av de siste avsnittene heller. Da gjelder det å snike seg så ubemerket som overhodet mulig i retning prøverommet, og planlegger gjerne ruten frem dit litt først, ut i fra hvor mange kunder du må passere på veien dit, eventuelt hvor mange som oppholder seg i området. Jo færre det er utenfor prøverommet, jo enklere er det å snike seg inn.

I noen butikker er det lettere enn andre å prøve klær. Er du for eksempel på H&M så bruker de å ha prøverommene sine helt bak i butikken, i en bortgjemt krok, og blir det for ille å prøve i nærmeste prøverom fra der du fant plagget, så finnes det som regel en herreavdeling ikke langt unna med eget prøverom. Store fine, nesten heldekkende dører foran prøverommene har de også, og ikke slike saloondører som enkelte opererer med, hvor du ser alt som foregår fra anklene og ned og fra skuldrene og opp når du står på utsiden, slik at dørene fortoner seg som en sladd over en dårlig pornofilm for de som måtte stå utenfor. Heldigvis ser det ut som om slike dører foran prøverom er utdøende. Jeg fant ingen slike på min jakt etter en butikk som ville la meg fotografere tidligere denne uken.

Men om H&M har en herreavdeling som gjør det naturlig at gutter også går inn i prøverommet, så har ikke for eksempel Gina Tricot det. Dermed vil det her føles ekstra viktig å komme seg ubemerket inn her. Gina Tricot har også prøverom i en bortgjemt krok bak i butikken, i alle fall i de to avdelingene kjeden har her i Trondheim, så dette er ikke verstingen. Men det kan være vanskelig nok likevel å komme seg frem til denne kroken ubemerket. Er du i tillegg i en av de butikkene hvor prøverommene er godt synlige fra store deler av butikken, eller til og med midt i det mest trafikerte området, så kan det bli i overkant barskt. Dette kan fremprovosere prikking i venstrehånden hos de fleste.

Så du kom deg frem til prøverommet, og du fikk prøvd om plagget eller plaggene du valgte ut passer deg og din kropp, og som en bonus hvor lett de klistrer seg til kroppen når du er like svett som denne opplevelsen har gjort deg. Men det er ikke over ennå. Nå skal du ut av prøverommet, like ubemerket som du snek deg inn. Nå har du den ulempen at det er et forheng eller en lukket dør foran avlukket ditt, så du klarer ikke å se om kysten er klar. Du må bare satse på sansene dine, sånn som hørselen. Hører du noen utenfor nå? Er det trygt å gå ut nå? Hvis ja, kom deg ut raskt, og straks du er ute, lat gjerne som om du holder i klærne for noen andre mens du fortsetter din ferd mot kassen. Hvis du skal ha de plaggene du prøvde da. Skal du ikke ha dem, kan du enten la dem henge igjen i prøverommet, eller være snill mot de som jobber der og henge dem tilbake på plass. Det siste her tilføyde jeg fordi jeg jobber i butikk selv…

Still deg så i kø for å betale, og når du har betalt forlater du butikken, og beveger deg i retning nærmeste utsalgsted for iskrem og/eller sjokolade. Du har vært flink og synes du fortjener en belønning. Gratulerer. Bare sørg for å kjøpe flere plagg per shopperunde, slik at du ikke bare kjøper et og et plagg. Skal du feire for hver gang da, kommer du til å bli feit og vokse ut av plaggene du akkurat kjøpte.

Men – så var det hvordan man får shoppet sko da, og hvor er prøverommet i skobutikken da liksom?!!!

PS! Hvis du hever blikket litt innimellom og studerer de andre kundene i butikken, vil du se at de ikke stirrer på deg. De gir faktisk jevnt faen i deg. Du burde gi faen i dem også egentlig. På dette tidspunktet bør du forresten senke blikket igjen. Du gjør nemlig den jenta der nervøs av at du stirrer på henne. Uhøflige faen.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»

Utfordringer #3: «Dagens outfit»

Beklager. Du har blitt offer for en misvisende overskrift. Jeg har nemlig ingen outfit å vise frem i dag. Sannsynligvis ikke i morgen heller. Og det er ikke fordi jeg ikke vil, for jeg skulle gjerne hatt et bilde av meg selv poserende under denne overskriften. Jeg har veldig lyst til å dele bilder av antrekkene mine her, det var litt av grunnen til at bloggen ble opprettet. Men jeg kan ikke.

Jeg har nevnt en rekke ganger at denne bloggen har vært planlagt lenge, og at den skal være en måte for meg å få uttrykke meg som den jenta jeg ønsker å være. Få ut litt innestengte tanker. Outfits var en av de tingene jeg ville at denne bloggen skulle inneholde, selv om det jo er et velbrukt element i de fleste blogger. Det er egentlig på kanten til oppbrukt, og milevis over vil noen sannsynligvis si. Men jeg ville likevel gjøre det for å vise verden en ting. At jeg er jente, selv om jeg er født som gutt. Og jeg klarer til og med å se bra ut som jente.

Men så er det altså bosituasjonen min som setter en stopper for det hele. Jeg bor i et kollektiv, i et trangt lite kott av et rom som egner seg dårlig for fotografering. Det finnes selvsagt en stue i huset, men det er folk der bortimot hele tiden, og skulle det ikke være noen der akkurat nå, så vet jeg aldri når det eventuelt kommer noen hjem. Selvsagt har jeg venner, men alle som bor i umiddelbar nærhet bor selv i kollektiv. Derfor har de bildene jeg har lagt ut til nå blitt tatt enten hjemme hos en venninne som bor to timer unna en vei med bil, så det er ikke bare å dra dit hver gang jeg trenger nye outfitbilder, eller under turen til London for litt over en uke siden. Det ble fine bilder, men nå begynner de å bli oppbrukt. (Skulle du være uenig, så er innlegget med dem alle fortsatt synlig her).

Så nå frir jeg til publikum, og håper dere har et svar på spørsmålet mitt.

Er det noen der ute som har noen kreative løsninger til hvordan jeg får tatt outfitbilder når jeg ikke kan ta dem hjemme, eller hos venner i nærheten?

…og dersom noen fikk abstinenser av å trykke seg inn på et innlegg med den tittelen uten å finne noen outfitbilder: jeg har ikke vært kledd som jente siden jeg kom hjem fra London for over en uke siden. Jeg har ikke bare abstinenser.

Jeg holder på å fly på veggen.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente