Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Mamma stoppet «Dagens antrekk»-innlegg – uten å vite om denne bloggen…

Det har blitt lite antrekk i denne bloggen i det siste. Men det er nå sånn at dette med antrekksbilder til bloggen er ikke så enkelt i vinterhalvåret når det bare er lyst noen timer midt på dagen. Disse timene finner også vanligvis sted mens jeg er på jobb, og jeg tviler på at sjefen vil gi meg fri noen timer midt på dagen for å ta bilder til bloggen. Særlig i og med at han verken vet om denne bloggen, eller at jeg er transkjønnet og lever som jente i skjul.

Men så har vi jo helgene da. Og denne helgen skulle jeg klamre meg fast til den lille muligheten jeg hadde til å ikke bare gå ut for å ta antrekksbilder til bloggen, men også utfordre meg selv til å gå ut som jente. For det begynner det også å bli en stund siden sist jeg gjorde. Men slik skulle det ikke bli.

Jeg sto opp forholdsvis tidlig, i alle fall til helg å være. Jeg tok en varm dusj og gjennomførte den nødvendige hårfjerningen i ansiktet, før jeg spiste frokost. Litt før elleve skulle jeg begynne med sminken da telefonen min plutselig ringte. Det var mamma. Hun skulle ut og kjøre en tur, og da synes hun det passet bra å stikke innom meg for å levere noen småting. Jeg sa at jeg skulle ut, så det passet dårlig. «Det tar ikke så lang tid da, jeg skal jo bare levere noe» sa mamma. Jeg sukket og svarte «Ok, men da må du komme NÅ!», noe som ble besvart med jada, hun kommer med en gang, før hun la på. Jeg sukket igjen. Jeg måtte vente til etter at hun hadde vært innom før jeg kunne begynne med sminken. Forhåpentlig var hun her ganske snart. Det tar jo bare et kvarter å kjøre fra barndomshjemmet mitt og hit jeg bor nå.

Men selvsagt kom hun kom først en time senere.

Hadde jeg blitt født som jente, så hadde nok ikke dette vært noe problem. Da hadde det ikke gjort noe om mamma fikk se meg med sminke, for det hadde vært den naturligste tingen i verden. Men jeg er transkjønnet. Jeg er født som gutt. Så siden jeg ikke har helt klart å finne motet til å forklare mamma alvoret av dette, så måtte jeg vente til hun hadde dratt igjen før jeg kunne finne frem sminkekosten. Da vi endelig kom så langt var jeg stresset, urolig og irritert for at mamma først ikke hadde tatt nei som et svar, og deretter brukt lenger tid på å komme enn det ble antydet. Og da jeg tittet ut vinduet og så jeg at jeg nå var i ferd med å miste dagslyset, forsvant også siste rest av energi og motivasjon til å gjennomføre planene.

Derfor ble det arkivbilder fra i høst i stedet for et nytt antrekk. Kun fordi jeg er redd for å forklare mamma at dette er alvor. At jeg heller vil være jente enn gutt. Dermed, fordi jeg er så redd for å la mamma se meg som den jenta jeg føler meg som og ønsker å være, lot jeg de få timene med dagslys forsvinne. Og med dem mulighetene til å igjen være den jenta, og vise henne frem for deg som leser denne bloggen.

Jeg tror jeg er nødt til å ta en prat med foreldrene mine snart. Men jeg aner ikke hvordan.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utfordring #frykt #angst #psykisk #helse #depresjon #foreldre #antrekk #outfit #mote #fashion #sortof

Invitasjon til julebord – hva svarer jeg?

Her om dagen ble jeg stoppet i forbifarten av en kollega på jobb, som lurte på om jeg hadde fått e-posten om julebordet. N-nei, det hadde jeg ikke, måtte jeg innrømme. Neivel, men da kunne jeg få informasjonen nå da, at det blir julebord for de ansatte en dag i begynnelsen av desember, og at de håper på å se meg der.


Hadde jeg vært en hvilken som helst annen rosablogger ville denne beskjeden nok ha fremprovosert et innlegg denne desemberdagen med tittelen «Klar for julebord» og et bilde av meg smilende med stjerner i de sotede øynene mine i det jeg viser frem kveldens glitrende antrekk – en liten sort kjole og høye hæler. Men jeg er ikke en hvilken som helst annen rosablogger. Jeg er transkjønnet, og født som gutt, og de på jobben aner ikke at jeg ønsker dypt og inderlig å være jente. Derfor er antrekket forhåndsbestemt til den stive og kjedelige dressen som jeg hater dypt og inderlig. Hvis jeg drar, vel å merke. For antrekket mitt er langt fra det største årsaken til at jeg vurderer å holde meg hjemme.


For helt siden episoden i lunsjpausen som jeg skrev om i bloggen for tre måneder siden, har jeg gått og følt meg utilpass på jobb. Før aksepterte jeg på en måte at det var sånn på en arbeidsplass med bare mannlige kolleger og hvor arbeidsoppgavene går i tunge løft og oljete fingre, altså det som tradisjonelt sett blir sett på som maskulint. Det måtte da gå an å trives her likevel, tenkte jeg.

Men etter den episoden i lunsjpausen, hvor en av kollegene sendte rundt mobilen sin for å vise frem et bilde av en transperson slik at alle kunne le av det, har jeg ikke klart å trives. Jeg føler meg rett og slett ensom og alene, selv i lunsjpausen når alle kollegene samles og pauserommet fylles med en blanding av testosteron og svette. Det er ingen som fryser meg ut og oppfører seg ufint mot meg, men likevel er jeg ikke en del av det som skjer der. Jeg er alene. Og enkelte dager er dette en så stor psykisk påkjenning at jeg er så kvalm og svimmel når jeg kommer hjem, at jeg synker sammen utmattet i sofaen straks jeg får satt meg ned og sovner, noe som igjen går ut over nattesøvnen og dermed påvirker neste dag.


Så jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Om jeg skal bare bite tennene sammen slik jeg alltid gjør i denne jobben, og bli med på festlighetene slik at det ikke blir stilt noen spørsmål. Selv om betyr at arbeidsdagen for meg i praksis forlenges til langt utover kvelden, og jeg i tillegg må ha på meg dressen jeg hater, vel vitende om at hadde jeg vært født som jente kunne jeg møtt i en av kjolene mine og kanskje følt meg langt mer avslappet. Eller jeg kan bli hjemme og slappe av sammen med kjæresten min. Lage god mat og se en film, men da også måtte konstruere en unnskyldning for hvorfor jeg ikke kan komme, og deretter forvente en masse spørsmål.

Jeg vet sannelig ikke.

PS! Dette er innlegg nr 498. To igjen…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #jul #julebord #arbeidsmiljø #jobb #kolleger #kjønnsroller #kjønnsforvirring #angst #depresjon #psykisk #helse #hverdag

Å prøve klær i prøverom

Gitt at de fleste av mine lesere faktisk er jenter født som jenter, og ikke jenter i guttekropp som meg, så må jeg be deg som leser dette om å sette deg inn i min situasjon. Nemlig hvordan det er å gå inn i en butikk, med et fysisk utseende og påkledning som får alle til å oppfatte deg som en gutt, for å shoppe jenteklær til deg selv. Og kanskje til og med prøve dem på…

Illustrasjonsfoto fra H&M, City Lade i Trondheim

For der går du, som tilsynelatende eneste hane midt i hønseflokken og føler at du ikke helt klarer å gli inn og bli usynlig i omgivelsene. For hvert plagg du tar av stativet, føler du at de andre kundene i butikken, som fortsatt bare er jenter, ser i din retning og tenker sitt om hvilken pervers faen du er som kjøper jenteklær til deg selv. Eventuelt tenker de kanskje at du er kul som kjøper klær til kjæresten din, men hva vet vel du, du kan vel ikke lese tanker, kan du vel?

Omsider finner du noe du liker. Om det er en kjole, en topp, et par bukser, et skjørt… jeg aner ikke, det er sånn shopping er. Du vet aldri hva du finner, ikke engang når det er en hypotetisk setting som dette jo er, så vi får like godt følge spillereglene først som sist. Men dette med bekledning er komplisert, og selv om det ser pent ut på kleshengeren er det ingen garanti for at det ser bra ut på deg. Du kan selvsagt bare ta sjansen og ta det med hjem, men tro meg, det har jeg gjort mange ganger og lite er så kjedelig som å komme hjem med et plagg som overhodet ikke passer deg og din kroppsfasong. Da må du psyke deg opp ytterligere for å dra tilbake og bytte, eller du kan legge det bakerst i skapet og sture over bomkjøpet. Eller du kan unngå dette selvsagt, men det krever at du utfordrer deg selv:

Du må gå for å prøve plagget i prøverommet…

Illustrasjonsfoto fra H&M, City Lade i Trondheim

Og nå blir det ubehagelig. For om du følte at alle tenkte nedsettende om deg når du bare så på klærne, så vil du føle at de ser enda mer på deg nå som du beveger deg i retning avlukkene for å prøve dem på. Og jeg tviler på at noen av dem vil tenke at du er kul som prøver på klærne for kjæresten din. Kanskje de tenker du er kul som tør å gå egne veier, men hva vet vel du, du har ikke blitt tankeleser i løpet av de siste avsnittene heller.

Da gjelder det å snike seg så ubemerket som overhodet mulig i retning prøverommet, og planlegger gjerne ruten frem dit litt først, ut i fra hvor mange kunder du må passere på veien dit, eventuelt hvor mange som oppholder seg i området. Jo færre det er utenfor prøverommet, jo enklere er det å snike seg inn.

I noen butikker er det lettere enn andre å prøve klær. H&M, for eksempel, bruker å ha sine prøverom helt bak i butikken, i en bortgjemt krok, og blir det for ille å prøve i nærmeste prøverom fra der du fant plagget, så finnes det som oftest en herreavdeling ikke langt unna med eget prøverom. Store fine, nesten heldekkende dører eller forheng foran prøverommene har de også, og ikke slike saloondører som enkelte opererer med, hvor den som måtte stå utenfor ser alt som foregår fra anklene og ned og fra skuldrene og opp når du står på utsiden, slik at dørene fortoner seg som en sladd over en dårlig pornofilm.

Men om H&M har en herreavdeling som gjør det naturlig at gutter også går inn i prøverommet, så har ikke for eksempel Gina Tricot det. Dermed vil det her føles ekstra viktig å komme seg ubemerket inn her, selv om denne kjeden også stort sett plasserer prøverommene sine i en krok bak i butikken. Men det kan være vanskelig nok likevel å komme seg frem til denne kroken ubemerket, når det jo ikke er vanlig at gutter oppholder seg i denne delen av butikken. Er du i tillegg i en av de butikkene hvor prøverommene er godt synlige fra store deler av butikken, eller til og med midt i det mest trafikerte området, så kan det bli i overkant barskt. Dette kan fremprovosere prikking i venstrehånden hos de fleste.

Floyd, Trondheim Torg har store fine prøverom med stoler utenfor, hvor de som er med kan sette seg ned med et magasin og slappe av, mens de venter på den som prøver sine utvalgte tekstiler. Altså et uegnet sted å prøve for en som vil snike seg inn og ut av prøverommet ubemerket. Prøverommene er plassert rett ved siden av kassen også…

Så du kom deg frem til prøverommet, og du fikk prøvd om plagget eller plaggene du valgte ut passer deg og din kropp, og som en bonus hvor lett de klistrer seg til kroppen når du er like svett som denne opplevelsen har gjort deg. Men det er ikke over ennå. Nå skal du ut av prøverommet, like ubemerket som du snek deg inn. Nå har du den ulempen at det er et forheng eller en lukket dør foran avlukket ditt, så du klarer ikke å se om kysten er klar. Du må bare satse på sansene dine, sånn som hørselen. Hører du noen utenfor nå? Er det trygt å gå ut nå? Hvis ja, kom deg ut raskt, og straks du er ute, lat gjerne som om du holder i klærne for noen andre mens du fortsetter din ferd mot kassen. Hvis du skal ha de plaggene du prøvde da. Skal du ikke ha dem, kan du enten la dem henge igjen i prøverommet, eller være snill mot de som jobber der og henge dem tilbake på plass.

Det siste her ble lagt til fordi jeg har jobbet i butikk selv…

Still deg så i kø for å betale, mumle gjerne noe om gave når det er blitt din tur, og når du har betalt forlater du butikken, og beveger deg i retning nærmeste utsalgsted for iskrem og/eller sjokolade. Du har vært flink og synes du fortjener en belønning. Gratulerer. Bare sørg for å kjøpe flere plagg per shopperunde, slik at du ikke bare kjøper et og et plagg. Skal du feire for hver gang da, kommer du til å bli feit og vokse ut av plaggene du akkurat kjøpte.

That still only count as one! Arkivbilde fra Amsterdam.

Men – så var det hvordan man får shoppet sko da, og hvor er prøverommet i skobutikken da liksom?!!!

PS! Hvis du hever blikket litt innimellom og studerer de andre kundene i butikken, vil du se at de ikke stirrer på deg. De gir faktisk jevnt faen i deg. Du burde gi faen i dem også egentlig. På dette tidspunktet bør du forresten senke blikket igjen. Du gjør nemlig den jenta der nervøs av at du stirrer på henne. Uhøflige faen…

Dette innlegget er en omskriving av et gammelt innlegg postet i oktober 2012, da bloggen bare var en måned gammel. Les det opprinnelige innlegget her.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #shopping #innkjøp #mote #fashion #utfordring #frykt #angst #paranoia #repost #oppdatering #omskriving #tildetbedrehåperjeg

Lunsjpausen som drepte arbeidslysten

Det hadde vært en helt vanlig arbeidsdag så langt. Som vanlig hadde det vært en del tunge løft, bolter og skruer som skulle festes, og kabler som skulle loddes og strekkes. Nå var vi kommet til lunsjen, og pauserommet ble som vanlig fylt av en blanding av svette og testosteron, hvor grovisene og latteren satt løst. En helt vanlig dag for meg i det svært maskuline arbeidsmiljøet jeg møter hver dag. Noe som er naturlig da det ikke jobber noen jenter der. Tilsynelatende ingen, i alle fall. For ingen der kjenner hemmeligheten min…

En av kollegene mine sitter som vanlig og fikler med mobilen sin, og det er vanskelig å få øyekontakt med ham. Det er inntil han plutselig gliser flirende, slenger ut et «hehe, se på dette da» og sender mobilen videre. En annen ser ned på mobilen med store øyne og utbryter «Faen, er det en mann? Kvalmt az!». Mobilen passerer et par til som smiler lett og humrer litt uten å si noe.

Til slutt når mobilen meg. Jeg ser ned på den, og ser et bilde av en transperson. En mann med sminke, parykk og dameklær. Jeg smiler ikke. Jeg bare ser vekk og sender mobilen videre. Jeg tror ikke de andre merker noe, for de fortsetter å le og slenge kommentarer til hverandre. Men jeg synes ikke lenger stemningen er noe god. Jeg føler meg svimmel og kvalm. Jeg har ikke lyst til å være der mer.

Jeg vil hjem.

Det er fire måneder siden jeg begynte i denne jobben. Overgangen har vært stor, fra det nokså feminine arbeidsmiljøet i butikkjobben jeg kom fra, hvor jeg hadde nesten bare kvinnelige kolleger, til dette nesten over-maskuline arbeidsmiljøet med tunge løft, verktøy og bare mannlige kolleger. Men selv om jeg ikke er så begeistret for den delen som handler om oljete fingre og lodding av kabler, så hadde jeg på en måte bare funnet meg i at det var sånn det er der. For jeg følte meg heldig som har fått en fot innenfor i en bransje det er vanskelig å komme inn i, og det er andre deler av jobben som overlapper mine interesser i en så stor grad at jeg gjerne vil fortsette i denne bransjen. Jeg fikk bare finne meg i å måtte gjøre en del sånt som jeg ikke liker når jeg er ung og ny i bransjen.

Men når denne lunsjpausen er i ferd med å gå mot slutten, så har jeg ikke lyst til å finne meg i mer. Jeg har lyst til å sette dem alle på plass ved å skrike ut at jeg er transkjønnet. At jeg føler meg som en jente fanget i en guttekropp, og lever livet mitt som jente på deltid mens jeg prøver å finne motet til å fortelle verden at jeg vil være jente. Men jeg gjør ikke noe. For jeg synes ikke at å rope ut slikt i sinne er riktig måte å fortelle det på, og dessuten er jeg for redd for konsekvensene. Jeg prøver å bite tennene sammen, men to timer etter at lunsjen er avsluttet, går jeg til sjefen. Han vet at jeg sliter med depresjon, uten å vite at kjønnsidentiteten min er mye av årsaken til det. Jeg forteller ham at jeg ikke klarer å jobbe mer i dag, og han sender meg hjem.


Og der blir jeg. I nesten en uke, dog med noen dager helgefri iberegnet i denne uken. Det er først etter at jeg får snakket med psykologen min at jeg klarer å finne nok krefter til å dra tilbake på jobb igjen. Der blir jeg møtt med smil og åpne armer fra kollegene. De ønsker meg velkommen tilbake og sier det er hyggelig å se meg igjen. Noen minutter senere er alt tilbake til det vanlige, med tunge løft, bolter og skruer som skal festes, og kabler som som skal loddes og strekkes.

Men alt er ikke ved det vanlige. For jeg blir minnet på denne historien hver dag når jeg møter mine kolleger, og særlig når jeg møter han som sendte rundt mobilen i utgangspunktet. Han som på en måte tvang sine meninger over på de andre ved å utføre den handlingen. Men jeg kjenner jeg bare må bite tennene sammen, og fortsette som før. For jeg vil gjerne beholde foten innenfor i bransjen, og jeg er ikke klar til å fortelle verden hemmeligheten min ennå. Men en dag…


Og jeg bryr meg forhåpentligvis ikke om hvorvidt han er klar når den dagen kommer.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #hverdag #Trondheim #utfordring

Stikker en tur til Oslo!

De siste to dagene har det regnet noe så voldsomt i Trondheim. Nå får vi igjen for alt finværet vi har hatt i de to ukene som har gått, med renter, og jeg føler at jeg straffes av høyere makter for at jeg prøver å være sunn ved å gå til og fra jobben hver dag. I dag endte jeg faktisk med å overtale en av kollegene mine til å kjøre meg hjem etter jobb, da himmelens sluser åpnet seg, og regnet virkelig strømmet ned og hamret mot asfalten utenfor.

…men ikke si det til kjæresten min.


Arkivbilde fra den eneste regnværsdagen i forrige uke, da det bare var noen smådrypp, i motsetning til hva de siste to dagene har gitt oss.

Men i morgen drar jeg en liten tur til Oslo og blir der hele helgen. Jeg håper i det lengste på at værmeldingen stemmer og at jeg derfor kan la paraplyen bli igjen hjemme, og i stedet ta med meg et par sommerkjoler til hovedstaden.


…hvis jeg tør da.

Men om jeg klarer å utfordre meg selv denne helgen, og gå ut som jente i Oslo, så kommer du til å få vite det ganske raskt her i bloggen. Og sannsynligvis om jeg ikke klarer det også.

Uansett, ønsk meg lykke til!

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #sommer #regn #bibelsketilstander #antrekk #outfit #mote #Trondheim #Oslo #tilfeldigehashtags

Sånne der nyttårsforsettgreier, vet du…

Det er vel egentlig ganske obligatorisk for en blogger å starte et nytt bloggår ved å liste opp nyttårsforsettene sine. Gjerne så urealistiske som mulig, enten det er av typen «slutte å spise sjokolade» eller «drikke mindre», noe som gjør at 90% av de som setter seg dette målet, går på trynet inn i det nye året og har brutt forsettene sine før britene, som tross alt ligger bare en tidssone etter oss, er ferdige med å raute «Auld Lang Syne«. Eller så er det de man finner i bloggene til 12-åringene som skulle ønske de var fjorten, som ikke går på det å måtte jobbe med seg selv, men heller løsninger som «få en egen Mac (rosa)» eller aller helst «møte Justin Bieber». For at 2014 ikke skal bli et så trist år sier jeg til deg dette gjelder først som sist: Bieber driter i deg, og er kun ute etter pengene til foreldrene dine, siden du ikke har noen inntekt selv. Godt nytt år!

Så selv prøver jeg å sette meg selv litt realistiske mål, som jeg faktisk har en sjanse til å oppfylle. Men før jeg kommer så langt, hva med nyttårsforsettene jeg satte meg for et år siden?


1. Jeg skal bli flinkere til å bli sosial og omgås vennene mine

Det ble fortsatt mange timer foran dataskjermen i 2013 med ulike skriveprosjekter. Det er kreativitetens forbannelse, og det dukker stadig opp små historier som bare må ut. Men det var likevel med dette forsettet i bakhodet at jeg i månedskiftet mars/april sa ja til å gå på en blind date. I slutten av januar feirer jeg ni måneder sammen med kjæresten min. Jeg kan likevel fortsatt bli bedre på dette punktet, men det tror jeg gjelder for alle i dagens samfunn hvor man jo har det så travelt at man knapt nok har tid til seg selv.

2. Jeg skal jobbe aktivt med jobbsøking slik at jeg får en fast jobb
Selv om jeg har jobbet knallhardt med dette etter sommeren, så er jeg nå dessverre i en dårligere situasjon nå enn jeg var for et år siden. Da var jeg i noe som kunne klassifiseres som et vikariat, mens nå er jeg arbeidsledig. Men det er ikke fordi jeg har sittet på rumpa mi og ventet på at bedriftene skal kontakte meg, så jeg vet ikke hva jeg eventuelt gjør feil. Jeg har jo gjort alt det som kontakten min på NAV har anbefalt meg å gjøre. Men jobbmarkedet er hardt, og det er ikke å forvente at en fast jobb kommer med en gang, så jeg kan ikke annet enn å forsette i samme stil som før. Kanskje det løsner snart. Men hovedgrunnen til dette forsettet var jo at jeg ville skaffe meg fast inntekt slik at jeg kunne ta opp boliglån og komme meg ut av kollektivet hvor jeg ikke har muligheten til å leve som jente. Jeg vil ikke si for mye, men det ligger an til at bosituasjonen min kommer til å endre seg til det bedre i løpet av de neste månedene. Følg med!

3. Jeg skal bli modigere i forhold til veien ut av skapet og skal ta minst en jentetur utenlands eller innenlands hvor jeg er kledd som jente under hele oppholdet
Dette punktet tror jeg med sikkerhet vi virkelig kan si jeg klarte å oppfylle. Det ble riktignok ingen tur til Stockholm siden venninna mi som bodde der plutselig flyttet tilbake til Norge og Oslo. Dermed ble det tur til Oslo i stedet, selv om jeg trodde at det kom til å ta år før jeg dro dit som jente, men i slutten av juli gikk jeg i kjole og høye hæler midt i Oslo sentrum og ned i undergrunnen ved Nationaltheateret for å ta t-banen hjem til venninna mi, og så tilbake igjen. Det var riktignok bare en kveld, og jeg var ikke kledd som jente under hele oppholdet i Oslo, men likevel er dette et stort steg. Etter en ny tur til London i september hvor jeg gikk kledd som jente i en uke, overrasket jeg meg selv igjen med to turer ut på byen hjemme i Trondheim utover høsten, og jeg avsluttet like godt året i en stor folkemengde ved Kristiansten Festning kledd i nyttårskjolen min under fyrverkeriet. Har jeg lov til å være stolt av meg selv?

4. Jeg skal prøve å ikke irritere meg så mye over hva som skjer i kommentarfeltet til denne bloggen
Jeg hadde rett. Dette var virkelig det punktet jeg kom til å bryte først, for bare en uke etter så jeg meg nødt til å blokkere ut en bruker fra kommentarfeltet mitt for første gang, og det var faktisk også denne personen som fikk meg til å liste opp dette blant nyttårsforsettene. Men etter denne blokkeringen ble det mye enklere å lese kommentarene jeg får uten å irritere seg, selv om det fortsatt kommer en og annen kommentar fra noen som befinner seg et annet sted under transparaplyen enn jeg selv befinner meg og gjerne vil dra meg over i sin bås, sannsynligvis for å føle seg mindre ensom. Dette kan bli irriterende over tid, særlig hvis denne personen har en seksuell motivasjon bak å kle seg i jenteklær, noe jeg ikke har. Jeg ønsker å være en jente, og derfor kler jeg meg i jenteklær. Punktum. Men så lenge kommentarene er så få som de er nå, så klarer jeg fint å holde irritasjonen i sjakk. Jeg har kun blokkert ut to personer fra kommentarfeltet mitt i løpet av dette året. Jeg vil tro det er bloggere med langt lengre lister over filtrerte IP-adresser i sine brukerinnstillinger.

Men hva med 2014? Hva er målene mine for året som jo tross alt allerede har begynt?

Jeg synes egentlig fjorårets liste var ganske god, så derfor kopierer jeg den, i alle fall de tre første punktene. Men litt redigert selvsagt, for ellers er det jo ikke noen vits. Så her er hva jeg skal jobbe med i løpet av året som kommer.

1. Jeg skal bli mer sosial og ta mer initiativ til aktiviteter med vennene mine

Jeg er dårlig på å ta initiativ, og derfor lar jeg være å slenge på den ekstra «som jente» som jeg opprinnelig tenkte. Men kan kanskje la den stå i en parantes så vi husker den i januar 2015?

2. Jeg skal fortsette å jobbe aktivt og knallhardt med jobbsøkingen så jeg får en annen inntekstkilde enn NAV…

Tro det eller ei, men jeg synes ikke det er gøy å motta stønad. Jeg vil mye heller jobbe for pengene.

3. Jeg skal fortsette å utfordre meg selv i forhold til veien ut av skapet, og skal i løpet av 2014 ha utført minst en jentetur utenlands eller innenlands hvor jeg er kledd som jente under hele oppholdet, og skal gå ut hjemme i Trondheim som jente i dagslys

Jeg har vært ute som jente tre ganger nå, inkludert nyttårsaften. Men alle gangene har det vært etter mørkets frembrudd, og derfor er det lettere å gjemme seg. Så i løpet av dette året skal jeg klare å gå ut som jente i dagslys. Da mener jeg ikke nødvendigvis ut på byen, men i alle fall et sted hvor det er andre mennesker.

Så hva tror du? Er dette overkommelige forsetter for det kommende året? Eller har jeg glemt dem før du har lyttet ferdig på «Auld Lang Syne?»

Fet versjon forresten, men introen er alt for lang…

#transkjønnet #transkjønnethet #nyttår #nyttårsforsetter #auldlangsyne #iknowapubinivernessthatnevercloseitsdoor

Da jeg ble stoppet i tollen

Det er like før midnatt på Trondheim Lufthavn Værnes. Flyet fra London har landet, vi har vært en runde innom taxfree-avdelingen og koffertene er plukket opp fra bagasjebåndet. Nå beveger kjæresten min og jeg oss mot det siste hinderet før vi kan dra hjem og legge oss. Tollen.

Illustrasjonsbilde: Tollen på Trondheim Lufthavn Værnes. Foto: Stjørdalens Blad

Vi går selvsagt på grønn sone, for vi har ikke med oss noe ulovlig i bagasjen. Men det er kø der, og vi blir stående og vente i den smale gangen med to kofferter hver. En tollbetjent går ved siden av oss med en stor hund som snuser på oss. Jeg er nervøs som fy, når vi plutselig får den beskjeden jeg fryktet mest. «Kan dere vennligst bli med inn på rommet ved siden av?»

Faen faen FAEN!!!

For selv om ingen av oss som sagt har med oss noe ulovlig i bagasjen, eller har brutt noen importkvoter, så er det siste jeg vil at noen skal rote gjennom bagasjen min i offentlighet. For jeg bærer på en hemmelighet. Selv om jeg er født som gutt, ser ut som en gutt og går rundt som en gutt til vanlig, så har jeg et brennende ønske å være jente. Den siste uka har jeg gått rundt i Londons gater kledd som den jenta jeg ønsker å være og ikke tør å gå kledd som hjemme i Trondheim. Nå som jeg derimot har landet på norsk jord er jeg atter kledd som gutt igjen. Når tollbetjenten inne på det lille rommet ber om å få se legitimasjon, får han utlevert et pass hvor det står at jeg er mann, og jeg er avbildet med tettgrodd skjegg i området rundt munnen. Nå ber han om å få se gjennom koffertene mine. Jeg har ikke noe annet valg enn å si ja.


Arkivbilde fra en tidligere tur.

Fordi planen var at jeg skulle være jente en hel uke i London har jeg ikke tatt med noe særlig av gutteklær, som bare utgjør et tynt lag på toppen. Så der står jeg, og må bare se på at tollbetjenten ser gjennom lag på lag av kjoler, skjørt og dameundertøy, og vet at den lille mengden gutteklær alene ikke er nok til at det stemmer overens med det jeg allerede har fortalt tolleren, at vi har vært borte i en uke. Han ser også nøye gjennom vesken min som også er lagt i kofferten, hvor jeg også har lagret all sminken min.

Når han derimot finner posen hvor jeg har lagret parykken min og brystinnleggene som jeg bruker i bh-en for å simulere pupper, får jeg lyst til å synke gjennom gulvet. Om det ikke var åpenbart fra før, så må han nå klare å legge sammen to og to, og se at kofferten han er i ferd med å undersøke tilhører en transkjønnet. Jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Men tollbetjenten sier ingenting, før han spør om han skal hjelpe meg med å holde nede lokket på kofferten slik at jeg får lukket glidelåsen.

«Alt var som det skulle være altså?» hikster jeg frem, fortsatt nervøs, mens jeg sliter med å få lirket på glidelåsen på den alt for overfylte kofferten. «Ja, alt i orden» svarer tolleren mens han presser ned lokket. «Men neste gang du reiser tror jeg at jeg vil anbefale deg en litt større koffert» fortsetter han før han avslutter med å si «eller du kan reise alene selvsagt» mens han smilende nikker mot kjæresten min og blunker til meg.

Jeg har hørt noen historier om hvor ufine og arrogante tollere kan være, og jeg har faktisk opplevd maktmisbruk ved en grenseovergang selv også, ved en tidligere anledning. Men etter denne episoden på Værnes vil jeg legge til at det finnes ålreite tollere også.

Når psykiatrien kødder med pasientene

Jeg skulle ønske jeg var jente. Men siden jeg ikke helt tør å vise verden det ennå, har jeg en del psykiske plager, og derfor går jeg til behandling. Dette gjør jeg ved Nidaros DPS på Østmarka i Trondheim, i en fin moderne bygning i en skråning med utsikt over Trondheimsfjorden og Ladestien. Men i denne bygningen liker de å kødde med pasientene sine.

Foto: Psykolosjen.no

For siden bygningen, som vist i bildet over, ligger i en skråning så ligger noen av etasjene delvis under bakken. Men det ser du ikke når du kommer fra oversiden og går inn hovedinngangen som du også ser avbildet i bildet over. Da kommer du nemlig fra venstre og ser ikke skråningen, og at de øvrige etasjene under bakkenivå. Da synes jeg ikke det akkurat er snilt å utfordre de som kommer inn med sine psykiske lidelser og eventuelle vrangforestillinger, ved å la dem komme inn hovedinngangen og møte et skilt som informerer om at de er i tredje etasje.

Men la gå, når du kommer inn denne hovedinngangen, fortsatt i tredje etasje, er det rett frem en synlig trappeoppgang med en trapp som går ned til andre etasje, og en trapp opp i fjerde til kantineområdet. Min behandler befinner seg i andre etasje, så som vanlig gikk jeg rett frem da jeg kom inn hovedinngangen, i tredje etasje, for å gå ned trappen til andre etasje. Men hva møtte meg der.


To skilt, det ene i Times New Roman, og det andre i Comic Sans, for den som ikke klarer å lese fonter med serifer, som informerer meg om at trappa er stengt. Ingen anvisning om hvor man eventuelt finner en annen trapp, eller en alternativ rute inn i etasjen under. Er ikke det litt dårlig gjort med tanke på at gruppen som beveger seg i disse trappene er overrepresentert av mennesker med depresjon, angst og vrangforestillinger? Synes ikke ledelsen ved Nidaros DPS at disse har nok mentale utfordringer fra før, om de ikke skal bli nødt til å stresse med å sende dem på skattejakt etter en alternativ rute i en bygning hvor 1 er lik 3?

Jeg ser for meg at det i dag har dukket opp mange alternative forklaringer på hvorfor denne trappen har tatt ut en fridag i dag, i de mange fargerike sinnene som denne bygningen huser.

Men selv om ledelsen ved Nidaros DPS ikke klarer å fortelle, verken i Times New Roman eller Comic Sans, at det finnes flere trappeoppganger i dette huset, eller hvor du skal finne dem, så klarte jeg å lokalisere en av dem, etter litt leting, i motsatt ende av bygningen, bak en lukket glassdør. Og da var jeg ganske fornøyd med meg selv, for å klare å manøvrere meg frem i denne bakvendtbygningen uten hjelp fra det tilstedeværende helsepersonellet.

Så kanskje det er et nytt prosjekt fra Nidaros DPS? En slags kollektiv mestringsoppgave for alle, for å få pasientene til å tenke alternativt, fremfor å følge de samme opptråkkede stiene de alltid går?

Eller kanskje trappene rett og slett fikk nok og krevde en timeout fordi de var lei av å føle seg «tråkket på»?

Etter å ha korrekturlest dette innlegget begynner det i alle fall å gå opp for meg at det kan være flere grunner enn transeksualismen til at jeg trenger å oppsøke psykolog innimellom.

Å shoppe med en som ikke vet…

Jeg opplevde en utfordring her om dagen, som det er en stund siden jeg følte sist, da jeg var ute på en shopperunde med kjæresten min og søsteren hennes. Men dette kommer jeg tilbake til.

For først vil jeg snakke om shopping.

Ikke i et forsøk på å være original akkurat, for cirka to tredjedeler av alle innlegg som legges ut portalen blogg.no handler om shopping. Enten det er siste innkjøp, pakke i posten eller outfits, hvor forfatteren oppgir hvor hun kjøpte plaggene slik at du kan kopiere stilen hun kopierte av en annen blogger. Kort sagt, shopping er et populært tema, og da passer det bra å snakke om shopping. Og akkurat nå når jeg skriver dette, går det opp for meg at jeg har sagt «shopping» så mange ganger at det begynner å høres rart ut.

Jeg burde egentlig like shopping, og ofte gjør jeg det også. Men ofte er det også en ganske anstrengt følelse, en som fremhever ubehag og som får meg til å konstant flytte blikket rundt i lokalet i bekymring for om noen ser på meg eller ikke. Jeg vet jo at jeg skiller meg ut, for de andre jentene rundt meg ser ikke at jeg er jente.


De ser meg som en gutt. En gutt som ser på kjoler. Og som i enkelte tilfeller til og med tar dem med inn i prøverommet for å prøve dem på. Med mindre jeg planlegger fluktrutene mine godt og dermed klarer å komme meg ubemerket inn og ut av prøverommet.

Dette har jeg skrevet et innlegg om før, og det var et ganske bra innlegg også, så de som vil kan gå tilbake og lese dette i stedet for at jeg repeterer innholdet her.

Det som kan gjøre det litt enklere, og da mener jeg litt som i astronomisk mye enklere, er å ha med seg noen. En venninne eller en annen som gjerne bistår som alibi og er med på å leke at dere ser etter plagg til henne, og som kan stå vakt utenfor prøverommet. Kjæresten min er fantastisk å ha der, for ikke bare er hun like glad i kjoler som jeg er, men hun forstår også at dette er vanskelig for meg og at jeg ikke er klar for å stå frem ennå, selv om hun ser på meg som jenta si og insisterer på at hun er i et lesbisk forhold med meg. Så vi har noen fine shopperunder sammen.

Derfor ble det litt vanskeligere for et par dager siden, da jeg ble med kjæresten min og søsteren hennes på shopping. Søsteren hennes vet nemlig ingenting om min lille hemmelighet, og for henne er jeg bare en hvilken som helst annen fyr, som tilfeldigvis også er sammen med lillesøsteren hennes. Jeg kjenner henne ikke særlig godt ennå, så da tør jeg foreløpig ikke å si noe ennå heller. Så hva ender jeg med å gjøre?


Jeg går i bakgrunnen og spiller uinteressert. Prøver å late som om jeg ikke ser på plaggene vi passerer, prøver å late som om jeg ikke synes den kjolen var fin, og prøver hardt å holde hendene unna, for den var virkelig veldig fin, så fin at jeg faktisk har lyst på den, den var jo ikke spesielt dyr heller og… nei, jeg snur blikket raskt unna og passer på å ikke feste blikket på et annet plagg jeg kanskje kunne ha lyst på. Samtidlig som jeg prøver å ignorere at kjæresten min og søsteren hennes snakker om de plaggene de har funnet, slik at jeg ikke blander meg inn i samtalen og dermed forsnakker meg og sier at jeg har et lignende skjørt hjemme.

Så blir det en pinlig stillhet mens kjæresten min er på kjøpesenterets toalett, og jeg venter utenfor sammen med søsteren hennes, som observerer to pent, men likevel hverdagslig kledde jenter og kommenterer hvor stilig kledd de er og at hun skulle ønske hun klarte å kle seg sånn selv. Men hun klarer ikke å gå med høye hæler så lenge av gangen, innrømmer hun. Jeg holder kjeft for å ikke avsløre at jeg gikk med høye hæler fire dager i strekk i London i fjor før føttene mine begynte å protestere, men at det gikk bra frem til da, fordi det er alt etter hva du er vant med. Jeg mener, hva ville du tenkt om typen til lillesøsteren din, han du knapt kjenner, hadde liret av seg en slik bemerkning?

Pinlig stillhet. Igjen.

Så når kvelden kommer er jeg sliten. Ikke så rart, jeg har jo brukt masse krefter på å holde meg selv tilbake, på å ikke avsløre meg selv og hemmeligheten min, og på å passe inn i en rolle.

Er det i bare i denne bloggen jeg bruker maske egentlig?

Misunnelse i sommervarmen

Nå skal jeg gjøre noe du kanskje ikke kommer til å like. Jeg skal gjøre noe som nesten er tabu her til lands. Jeg skal gjøre noe som hever flere øyenbryn enn rasistiske bemerkninger. Jeg skal klage på været.

Den siste tiden har det nemlig sola stått på sitt heteste og gitt oss flere dager med temperaturer over 30 grader på det varmeste. Og jeg liker det ikke! Men før du kommer med standardfrasen «du skal ikke klage når vi for en gangs skyld har så fint vær», hør på meg et par sekunder, så skal jeg forklare hvorfor jeg ikke akkurat er i mitt ess når ildkula på himmelen får fritt spillerom uten innblanding fra skyene i sommermånedene.

For det første, så takler jeg varme svært dårlig. Jeg er laget for et mye kaldere klima, og går ganske lettkledd om vinteren vil noen si. Gradestokken skal være så langt nede på minussiden at den klatrer ned fra veggen og legger seg i hi for vinteren før jeg tar på meg en genser. T-skjorte funker hele vinteren for meg. Så jeg har ikke det beste utgangspunktet, men i tillegg så er jeg altså transkjønnet med begge bena langt inne i det uventilerte skapet. Dette hjelper heller ikke på min situasjon.


Skulle gjerne likt å bruke den her litt mer i sommer…

For hva er det jeg ser overalt på disse varme sommerdagene? Jeg ser sommerkjoler. Lette, behagelige sommerkjoler, og jeg ser jentene som går med dem, og føler en sterk misunnelse. Så sterk at den i flytende form ville svidd av ganen til alle som hadde vært dumme nok til å bruke den som tacosaus, for hvorfor skulle de bruke den som tacosaus, når det faktisk finnes salsa. Hva hadde ikke jeg gitt for å kunne tatt på en av de lette sommerkjolene mine i denne sommervarmen. De henger jo på rekke og rad i skapet mitt allerede, klare til bruk, og jeg bruker dem også når jeg er hjemme hos kjæresten min, og har muligheten. Men det er utenfor den sosiale normen å gjøre det, og derfor gjør jeg det ikke offentlig. Jeg er født som gutt, og må gå i gutteklær, som ikke er i nærheten av så lette og luftige. Og jeg har kjent det, at svetten manifesterer seg og renner ut av de åpne slusene fra svettekanalene, når kjolen forsvinner og erstattes med en t-skjorte og dongeribukser, når jeg skal hjem etter å ha tilbragt noen timer sammen med dama mi hjemme hos henne.

Men så har jeg jo gjort det ekstra vanskelig for meg selv, siden jeg jo tillater meg selv å være den jenta jeg ønsker å være i alle fall når jeg er alene eller med venner jeg stoler nok på til å tørre å la dem se meg slik. Derfor har jeg gjort ting som å endre på utseendet mitt for at jeg skal se mer ut som en ekte jente når jeg er jente. Jeg har for eksempel shavet leggene mine. Jeg er veldig stolt av leggene mine, de utgjør den mest feminine delen av kroppen min, sammen med øynene mine, og jeg liker hvordan de ser ut i sin hårløse tilstand. Når jeg har på meg jenteklær. Men i gutteklær? Da ønsker jeg ikke at verden skal se at jeg faktisk fjerner hårene fra bena mine, eller fra under armene. Dermed er shorts utelukket, og du ser meg heller aldri i bar overkropp, og derfor ser du meg heller ikke på badestranda om sommeren.

Derfor går jeg i stekvarmen i nøyaktig det samme jeg går kledd i om vinteren, t-skjorte og dongeribukser, og avgir enda mer svette, mens sommerkjolene henger i skapet mitt på kleshengerne, og shortsen fortsatt ligger i butikken fordi jeg ikke ser poenget i å kjøpe den. I mens kaster jeg et ekstra misunnelig på de som er født som jenter og får gå i de luftige plaggene som både jeg og de liker best på slike dager. Særlig når faktisk ser noen i en kjole jeg har maken av i skapet hjemme, og som jeg gjerne skulle gått med selv, slik jeg gjorde for noen dager siden. Alt dette fordi jeg kun tør å tillate meg selv å være jente når jeg er innenfor visse, trygge rammer, og derfor gjør varmen mer utfordrende og tyngre å takle når jeg er utenfor disse rammene og ikke tør å være meg selv.

Men… om alt går etter planen så kommer jeg tilbake om noen dager med et innlegg hvor alt kanskje snur seg. Så er du en fast leser, titt innom igjen de neste dagene. Er du ikke en fast leser, men ble nysgjerrig, trykk «liker» på facebooksiden min eller følg meg på bloglovin. Jeg vil ikke si så mye ennå om hva jeg planlegger…

…men jeg tror det blir en lilla kjole…