Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Mine sminkeutfordringer

Jeg har den siste tiden hatt store problemer med å klare å gå ut kledd som jente. Jeg har skyldt på at jeg i en periode i vår og sommer var litt for ivrig etter å finne nye utfordringer, og derfor ble dette med å ta på jenteklærne plutselig forbundet med noe negativt. Men selv om dette nok har mesteparten av skylden, gikk det for noen dager siden opp et lys for meg. Etter bruddet med eksen har nemlig sminke blitt et problem. Et så stort problem at det kan ta fra meg lysten til å i det hele tatt prøve. For la meg komme med en liten sjokkavsløring som sender alle dine stereotypiske oppfatninger av transpersoner med enveis ekspressfly til Jan Mayen:

Jeg misliker å sminke meg!


What the… en transjente som ikke digger sminke?!! RING TV2! RING VG! RING SKRUKKEFYLLA BYGDE- OG MENIGHETSBLAD!

For å spesifisere så misliker jeg ikke å gå med sminke, det kan jeg faktisk like og til og med føle meg skikkelig fin med sminke hvis det er bra gjort. Men jeg sliter veldig med selve prosessen å legge den. Jeg fikk jo aldri eksperimentere med sminke som fjortis i og med at jeg er født som gutt og ikke turte, og kjøpte ikke mine første sminkesaker før lenge etter at jeg fylte 20. I tillegg har jeg diagnosen essensiell tremor, som gjør at jeg alltid skjelver litt på hendene og derfor kan det å legge eyeliner være et mareritt.

Etter at det ble slutt med eksen, har jeg også måttet klare meg selv uten hennes hjelp, og siden hun var veldig dyktig har overgangen blitt stor. Så stor at det ikke har føltes like godt å gå ut som meg selv igjen etter at jeg ble singel. For jeg har ikke følt at sminken har var bra nok, og jeg følte meg ikke fin. Det har også ført til at jeg har valgt å heller gå ut som gutt. Noe som jo er enklest der og da, men som i det lange løp gjør meg deprimert over å ikke kunne være meg selv.

Arkivbilde. Slik så det ut på badet da jeg bodde med eksen.

I går merket jeg det igjen. Jeg skulle til psykologen, og selv om jeg hadde lyst til å møte opp som meg selv, så merket jeg at jeg kviet meg for å gå på badet og begynne med sminken, og jeg tror jeg til og med bestemte meg på et tidspunkt for å gå som gutt. Men så, etter å ha stilt meg spørsmålet om jeg virkelig hadde lyst til å gå til psykologen utkledd igjen, bestemte jeg meg for å prøve likevel. Selv om jeg hadde brukt alt for lang tid på å tenke meg om, og derfor egentlig ikke hadde tid til å sminke meg lenger. Derfor ble det bare så jeg klinte på meg noe i full fart og gjorde det enklest mulig. Og så gikk jeg.

Og hva skjedde? Ikke bare fikk jeg applaus fra psykologen for at jeg møtte til time som jente for første gang på et år, men hun ga meg også skryt for sminken min. Og jeg bare «…hæh? Dette klinte jeg jo bare på i løpet av noen minutter?».

Men jeg må ha sett det i speilet selv også før jeg skyndte meg ut for å rekke timen, for jeg følte meg veldig fin der jeg gikk og det føltes godt å være jente igjen. Eller for å si det på en annen måte. Det føltes godt å være meg selv, og jeg tror jeg strålte der jeg gikk gjennom Lademoen på vei til timen.

Dermed ødela jeg egentlig mitt eget innlegg om utfordringene mine med sminke. For selv om jeg tror jeg hadde en solid dose flaks i går, ser jeg nå at jeg får det jo til. Jeg må bare øve litt mer, og ikke nødvendigvis bare like før jeg skal ut.

PS! Sist jeg var hos psykologen som jente var den dagen vi avsluttet behandlingen i november i fjor. Jeg begynte å gå dit igjen i sommer etter at det ble slutt med eksen, før jeg hadde kjøpt og overtatt min nye leilighet. Så problemene med å gå ut som meg selv er ikke et år gamle.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #sminke #skjønnhet #makeup #beauty #kjønn #kjønnsroller #stereotyp #stereotyper #psykologi #angst #depresjon #psykisk #helse #åovervinnefrykten #beklageratdetikkeblenoebildeavgårdagensoutfit #menjegmistetogsåfotografenmindaeksendro #dessverre #måfinneenløsningpådetsnart

Fotomodell for en dag

Som nevnt i forrige uke ble jeg kontaktet av fotografistudent Amanda Bakken ved Norsk Fotofagskole med spørsmål om jeg kunne tenke meg å stille som modell i forbindelse med en skoleoppgave. Temaet for oppgaven var dokumentarbilder, og derfor ville hun bruke meg for å dokumentere mitt liv som transkjønnet og jente på deltid.

På mandag møttes vi og gikk først litt rundt i Trondheim sentrum før vi avsluttet med noen bilder hjemme hos meg. Resultatet har du akkurat scrollet deg gjennom, og jeg vil si at dette er noe av det jævligste jeg har vært med på, for jeg føler jo at alle stirrer når jeg våger meg ut som jente til vanlig, og om de ikke gjorde det fra før så gjorde de det i alle fall nå. Men jeg overlevde jo.

Det skal likevel sies at det var hyggelig å kunne stille opp, og håper at jeg har bidratt til at foreldrene hennes blir stolte når hun viser frem karakterutskriften ved enden av semesteret.

Besøk Amandas facebookside her.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #foto #modell #ikkesånnglamouraltså

Jeg, et forbilde?

Det er særlig en ting som gjør meg mer nervøs enn noe annet. Vel, tre ting, men sett bort i fra tanken på å stå splitter naken på en åpen slette full av vårkåte vannbøfler, og å møte Lilli Bendriss etter mørkets frambrudd, er det en ting spesielt som gir meg lyst til å bygge en festning av sofaputene og søke dekning under dem med lommelykt og balltre. Likevel er det stadig vekk noen av dem som finner veien til bloggens kommentarfelt som passer på å minne meg på det. «Så flott at du forteller så åpent om dette med transkjønnethet i bloggen din» sier de først. Og det er det jo bare hyggelig at de sier. Men så kommer setningen som får hjerterytmen min til å høres ut som en jazztrommis med parkinsons:

«Tenk på hvilket forbilde du er for andre i samme situasjon!»

Må jeg virkelig tenke på det? Kan jeg ikke få slippe?

For jeg har jo ennå ikke funnet motet til å stå frem med dette, og det er bare så vidt jeg tør å gå ut av døren før jeg begynner å bekymre meg for at de jeg går forbi på gaten skal oppdage at jeg er født som gutt, og at de skal begynne å stirre, peke og hviske. Og som om ikke det er nok for å øke pulsen min, så må jeg altså huske at hvert skritt jeg tar blir nøye fulgt av unge transpersoner som ser opp til meg? Jo, tusen takk nå følte jeg meg mye bedre. Neida, jeg fikk så absolutt ikke panikk nå. Bare stå her litt du, jeg skal bare ned i tilfluktsrommet en liten tur og barrikadere døren fra innsiden…

Det disse tankene altså gjør er å få meg til å føle at det at jeg lykkes ikke har betydning for bare meg selv og egen utvikling, men også for dem som er enda lenger inn i skapet enn meg selv. La dette stå og trekke i et kvarters tid, og voilá en perfekt oppskrift på prestasjonsangst og panikk. Likevel, så er det også på en paradoksal måte litt motiverende også på et annet område.

For selv om det skremmer vettet av meg når jeg skal utfordre meg selv, så gir det meg en ekstra dytt med tanke på bloggingen. Slike tilbakemeldinger gjør at jeg føler at arbeidet jeg legger ned i hvert innlegg her bidrar til så mye mer enn å bare fylle opp internett med ord og bokstaver. Jeg hjelper andre i samme situasjon til å forstå at de ikke er alene. Jeg hjelper andre i samme situasjon til å forstå at det er ikke så farlig som de tror. Noen finner en mening i det jeg skriver. Og det gjør også at jeg finner mening i å skrive. Så sånn sett kan vi vel si at vi hjelper hverandre?

Så, kjære leser. Fortsett å skrem meg.

Men hold Lilli Bendriss langt unna!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #utfordring #hjelp #motivasjon #blogg #forbilde #idol #avgud #whoa #rolignå #greitåikkebliforhøypåsegselvher #megalomanierfarlig #baresepårenekleveland #hmmm #leserdufortsatt ? #duharforliteågjøre !

Drittlei av den der «veggen»!

Der var den igjen. Den der veggen som jeg har det med å plutselig møte og løpe rett inn i. Den der veggen som jeg gjerne skulle gått løs på med slegge og eksplosiver, men som neppe ville tatt skade av dette. For denne veggen er ikke fysisk. Den er ikke laget av stein og sement. Den er laget av noe som kun finnes inne i hodet mitt. Det betyr likevel ikke at det er ekte.

Onsdag skulle jeg ut og møte en venninne. Planen var at vi skulle gå ut og spise sammen, og jeg skulle utfordre transkjønnetheten min igjen ved å møte som jente. For det gikk jo så bra da jeg uka før møtte en annen venninne og dro på kino med henne som jente, og dessuten får jeg jo høre hele tiden at «det er jo bare å gjøre det, det er kun du selv som stopper deg fra å være den jenta du ønsker å være». Så da er det vel bare å gjøre det da?

Men jeg greide det ikke. Tirsdag kveld kalte angsten min sammen et team av bygningsarbeidere og som vanlig klarte de å sette opp den berømte veggen igjen, innenfor de fastsatte rammene med en estimert byggetid på bare et par sekunder. Der og da var tanken på å skulle gå ut som jente igjen nok til at jeg fikk pusteproblemer, og jeg sendte melding om at jeg kanskje måtte avlyse. Vi ble likevel enige om at jeg skulle sove på det, og heller rapportere neste morgen om hvordan formen min var. Neste morgen var jeg i noe bedre form, og jeg bestemte meg likevel for å gjennomføre. Men to timer før, i det jeg skulle til å legge sminke, sendte jeg melding og sa at jeg kom til å møte opp som gutt. Jeg klarte rett og slett ikke å holde de tunge tankene unna og det ble for tøft å gå ut som jente. Litt senere sendte jeg ny melding og avlyste avtalen helt. Jeg var altfor langt nede og skuffet over meg selv. Jeg ikke klarte å gå ut i det hele tatt.

Det har nå gått noen dager og jeg har fått bearbeidet tankene litt. Likevel er jeg fortsatt frustrert. Hvorfor skjer dette? Hvorfor blir jeg så redd at jeg ikke får puste? Jeg har jo vært ute som jente flere ganger før, og det har jo stort sett gått bra, hvorfor er det fortsatt vanskelig? Hvorfor klarer jeg ikke dette når alle jo sier at «det er bare å gjøre det, det er kun du selv som stopper deg»?

Jeg kan ikke få sagt hvor lei jeg er av at den veggen plutselig dukker opp foran meg, uten at jeg kan huske å ha gitt den noen form for byggetillatelse. Men det ser ut til at den vil fortsette å dukke opp, så det eneste jeg kan gjøre er å prøve å finne måter å rive den på. Men hvordan? Forslag fra rivingseksperter, gjerne med samme type slavekontrakt som bygningsarbeiderne som setter opp veggen har fått, mottas med takk!

…og venninna mi og jeg har avtalt å prøve å møtes igjen en annen gang i stedet. Og da SKAL jeg klare det!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #ikkesendmileycyrus #takk

Blir uten kamera en stund

Som jeg skrev i bloggen i går ble det en temmelig våt opplevelse da jeg tok med en av mine beste venner ut og gikk tur for to dager siden og vi plutselig ble overrasket av en kraftig regnskyll. Det var så ille at jeg måtte låne tørre klær av ham når jeg skulle hjem den kvelden. Men i går kveld skulle jeg også oppdage at det ikke bare var klærne mine som tok til seg vann…

Det var ikke så vått som i dette illustrasjonsbildet, men jeg kunne ikke motstå fristelsen å lage en fremstilling av hvordan kameraet mitt hadde sett ut under vann. Photoshopping er gøy!

Da vi gikk ut var det nemlig strålende solskinn, og jeg så mitt snitt til å ta med mitt Canon EOS450 speilreflekskamera for å få knipset noen bilder, noe jeg også gjorde. Det var ingenting som tydet på at det bare en time senere skulle regne så kraftig som det gjorde heller, men som alltid når jeg tar med kameraet ut hadde jeg også med meg kameraveska, og da regnet kom så pakket jeg også ned kameraet for å beskytte det mot regnet. Dessverre var visst ikke dette nok.

For i går kveld pakket jeg det endelig opp for å overføre bildene jeg hadde tatt til pc-en. Det var da jeg hadde skrudd det på at jeg oppdaget at det hadde kommet noe som lignet på fuktskader på innsiden av LED-displayet på baksiden av kameraet mitt. Jeg prøvde da å knipse noen bilder for å forsikre meg om at det fortsatt virket, men det ville ikke. Det blinket bare «busy» på displayet når jeg prøvde å trykke inn utløseren.

Å koble kameraet til pc-en og overføre bildene jeg hadde tatt dit virker visst helt fint, men det å få tatt nye vil visst ikke kameraet mitt være med på. Jeg gjetter at fuktigheten har laget en kortslutning i utløsermekanismen, men jeg er ikke sikker og derfor har jeg tatt kontakt med Canon Norge for å høre om det er noe som kanskje kan la seg reparere. For selv om kameraet mitt begynner å bli noen år, så kostet det meg 6000 kroner da det var nytt for 5-6 år siden. Et nytt vil altså koste noe av det samme, og det er ikke penger jeg har nå som jeg holder på å innrede ny leilighet. Men jeg fotograferer ganske mye så jeg er nødt til å ha et kamera, og derfor håper jeg i det lengste at dette er noe som kan repareres.

Men uansett om det må sendes inn til reperasjon eller om jeg blir nødt til å kjøpe et nytt, så kommer jeg sannsynligvis til å være uten skikkelig kamera en stund. Så jeg håper du som leser har forståelse for at billedbruken kan bli litt så som så fremover…

#foto #kamera #speilrefleks #hverdag #blogg #utfordring

Bergens beste burger!

Da det ble min siste kveld i Bergen måtte jeg selvsagt ta en siste utfordring før jeg dro hjem, og valget falt på å gå ut og spise som jente. Da Anita, som jeg bodde hos under oppholdet, spurte hva slags mat jeg hadde lyst på, sa jeg bare «Ta meg med dit hvor de har Bergens beste burger». Dermed tok hun og samboeren meg med seg til Inside Live & Rock Café.

Inside er en rockeklubb som ligger litt skjult i en bakgate opp fra Ole Bulls plass og den der blå steinen som bergenserne har det med å møtes ved, og er på tross av nærheten til det området turistene ferdes i, ikke et sted hvor man bare tilfeldigvis ramler innom. Jeg ville nemlig aldri tenkt at «hei, inne i det smuget der er det sikkert et sted med god mat» og med andre ord må du nesten vite om det for å finne det. Men det virker det også som at de fastboende i høyeste grad gjør, for det er visst stamstedet til mang en bergensk rocker som ønsker å nyte en burger med hard rock eller metal over høyttaleranlegget.

Menyen består i hovedsak av burgere, men med et svært variert utvalg av tilbehør så de aller fleste vil nok kunne finne noe de liker, til og med de som er svært kresne og selektive i matveien da de kan velge den såkalte «Kjipaburgeren» som består kun av brød, burger og ost. Ikke noe salat eller dressing. Ved siden av burgeren får man også servert en enkel salat og stekte potetbåter, men det var ikke noe problem for meg som ikke er særlig glad i poteter å få byttet dem ut med løkringer i stedet.

De to andre i følget mitt så knapt på menyene sine engang før de begge sa «fyllaburger» i kor, og jeg kan dermed ikke annet enn å anta at dette, med sin bacon, aioli, chilidressing, BBQ-saus og jalapeños, er en av stedets bestselgere. Sterk mat tilfredstiller riktignok svært sjelden min gane, og derfor gikk jeg heller for en «Antarctica» som inneholdt en av mine favorittingredienser, nemlig blåskimmelost. Og da tallerkenen med burgeren kom fra kjøkkenet var jeg veldig glad for at Anita på forhånd sa at her holder det med en 100 grams burger, for det ble mer enn nok mat. Jeg er faktisk litt skuffet over meg selv for at jeg ikke klarte å spise opp alt, for det var så godt. Men jeg hadde ikke sjanse til å presse i meg den siste løkringen.

Egentlig skulle dette innlegget handle om hvordan jeg utfordret meg selv til å gå ut og spise som jente i Bergen, men med den vinklingen ville det ærlig talt ikke bli så mye å skrive om. For selv om jeg på forhånd var litt usikker på om jeg turte å gå opp til disken og legge inn bestillingen min, gikk dette veldig naturlig for seg, og siden det ikke oppsto noen situasjon av den typen jeg opplevde på Apollon dagen før, så aner jeg ikke om personalet registrerte at jeg er transkjønnet engang. Jeg følte det i alle fall som at jeg gled rett inn i mengden med de andre rockerne, særlig med det antrekket jeg hadde denne dagen, og absolutt ingenting er bedre enn det. Det er jo akkurat sånn det skal være, men det blir som sagt lite å skrive om av sånt.

Så i stedet ble det et innlegg om Bergens beste burger, og en perfekt avslutning på et Bergensopphold som ble mye bedre enn jeg hadde forventet på forhånd, før jeg reiste hjem til Trondheim igjen.

Besøk Insides hjemmeside her.

Har du vært på Inside? Kunne du tenke deg å besøke dem?

PS! Titt innom i morgen for å lese min oppsummering av turen og hva den har betydd for meg og min utvikling!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lhbt #lgbt #skeiv #mat #middag #burger #Bergen #Inside #restaurant #ferie #sommer #turist #feitturist #etterdette

Dårlig førsteinntrykk av Bergen?

Onsdag ettermiddag steg jeg ut av flyet med den røde snuten på Bergen Lufthavn Flesland, og som så mange andre turister, ble mitt første møte med Norges nest største by altså flyplassen. Jeg har riktignok vært i Bergen før, men aldri om sommeren, og i denne høysesongen for ferieturer fremsto flyplassen som trang, kaotisk og umoderne der vi sto tett i en klynge rundt det eneste bagasjebåndet. Jeg hadde jo akkurat flydd hit fra en norsk by med færre innbyggere enn Bergen, men som likevel har en tilsynelatende større og mer oversiktlig flyplass enn det Flesland er. Dette vil jeg likevel ikke bruke mot bergenserne da jeg observerte skilt om at flyplassen er under utbygging.

Men det var ikke flyplassen som skapte det dårlige førsteinntrykket. For etter å ha fått kofferten min måtte jeg som så mange andre turister sette min lit til noen andre for at jeg kom meg inn til byen. Jeg måtte overlate min skjebne til Flybussen.

Etter hva jeg husker fra tidligere turer til Bergen er det ikke noe problem å ta flybussen om du skal være med inn til sentrum. Da er det lett å finne riktig holdeplass. Men denne gangen skulle jeg bo hos min venninne Anita som bor utenfor sentrumskjernen, og skulle derfor ikke bli med bussen helt inn til sentrum, men heller hoppe av på en holdeplass underveis. Med et følte jeg at jeg var en av deltakerne i TvNorges Jakten på den sjette sans, der jeg i løpet av en strekning på nesten to mil, i et område jeg ikke finnes kjent, skulle finne det riktige tidspunktet å trykke på stoppknappen.

Fra flybussen hjemme i Trondheim er jeg vant med at hver holdeplass er merket med navnet på holdeplassen med store bokstaver som kan leses på god avstand, samt at sjåføren annonserer hver holdeplass i god tid. I Bergen har du ingen av disse hjelpemidlene tilgjengelig. Holdeplassene er kun merket med nummeret på bussrutene som passerer den aktuelle holdeplassen, og bussjåføren er heller ikke av det pratsomme slaget. Dersom du ikke er kjent, noe veldig mange av de som tar flybussen ikke er, kan det å finne riktig tidspunkt å forlate bussen på være omtrent som å spille Lotto. Hadde det ikke vært for at Anita sa at jeg skulle av etter en Toyotaforhandler og at det lå en Dolly Dimples nedenfor holdeplassen, hadde jeg aldri klart å finne frem til holdeplassen der hun og samboeren sto og ventet på meg.

Vel var det meningen at jeg dro på denne turen for å utfordre meg selv litt, men det var ikke dette jeg hadde i tankene.

Det kan hende at jeg er litt urettferdig her ved å bruke dette til å kritisere Bergen som helhet, men det er dette som er det første mange besøkende som kommer til Bergen møter. Selv om sjåførens hovedinstruks nok er å få bussen til å bevege seg, er han ingen god representant for bergensk gjestfrihet når han holder kjeft under hele turen og dermed indirekte sender signaler om at alle er nødt til å klare å finne frem på egenhånd. Den manglende merkingen av holdeplassene er heller ikke et tegn på et ønske om hjelpsomhet ovenfor de som ikke er kjent i byen. Det gir ikke et godt førsteinntrykk.

Heldigvis ble mitt førsteinntrykk av Bergen satt for flere år siden, da jeg som tenåring på mitt første besøk til byen knapt rakk å ta opp det medbragte kartet mitt inne i Bergen sentrum, før noen stoppet meg og spurte om jeg trengte hjelp med å finne frem. Og når jeg tenker etter, så har jeg vel egentlig ikke noe negativt å si om resten av oppholdet. Tvert i mot, resten av turen var fantastisk, og var akkurat det jeg trengte nå etter en litt turbulent vinter og vår.

Og det kan skal du få lese om i løpet av de neste dagene når jeg har fått overført og redigert bildene fra kameraet mitt, og Anita har sendt meg de bildene hun tok.

Det er bare å glede seg!

#reise #Bergen #Trondheim #flybuss #fly #buss #transport #kollektivt #ferie #sommer

Bergen – snart er jeg i deg!

Da var det vel på tide med en ny utfordring. Ikke det at livet mitt ikke har vært utfordrende nok de siste månedene, men det er på tide å utfordre seg selv som jente igjen på en ny arena. Så hvor drar man når Oslo ikke er noen utfordring lenger?

Da drar man til byen mellom de sju fjell, bedre kjent som Bergen. Norges nest største by, og den største byen uten et lag i Tippeligaen (jeg måtte bare). Så de neste fire dagene skal jeg bo hos en venninne og hvis alt går etter planen skal jeg gå kledd som jente under hele oppholdet. Jeg tar med både kamera og laptop nedover, og håper jeg får postet noen nye oppdateringer i bloggen underveis.

Så får vi samtidig se om bergenserne takler å måtte forholde seg til en transjente som prater trøndersk…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lhbt #lgbt #reise #sommer #Bergen #utfordring

Skulle nesten ønske jeg var hetero…

Kort tid etter at bruddet med eksen viste hvor mye av fritidsaktiviteter vi faktisk utførte sammen, ble det klart at jeg sårt trengte et nytt nettverk av venninner. Ikke det at de vennene jeg allerede har trenger å føle seg fornærmet, men det er ikke mange av dem som bor i eller i nærheten av Trondheim. Jeg er sannelig ikke sikker på hvem av oss det sier mest om, men behovet for å kunne sosialisere med noe annet enn bokstaver på en skjerm er like fullt tilstede.

Derfor bestemte jeg meg for å søke det på internett.

Med min noe spesielle bakgrunn som lesbisk transjente så jeg Gaysir som en naturlig arena å gjøre det. Og hvem vet, selv om det ikke er det jeg primært søker, kanskje jeg med tiden fant noe mer enn vennskap? Det må være lov å si at det med dette fulgte en intens, men positiv spenning ingen har sett maken til siden åpningen av fjorårets husflidsmesse i Salangen. Dette måtte bli bra!

Men etter å ha lusket rundt på dette digitale møtestedet en tid, er jeg stadig like sosialt understimulert. Jeg er sannelig ikke sikker på om de lider av sosial angst hele gjengen, men per dags dato har jeg nesten større tro på at jeg en dag vil lede Stjørdals/Blink til seriegull i Tippeligaen enn at jeg noen gang vil klare å oppnå kontakt med en jente på Gaysir. Forsøk på interaksjon blir møtt med en så øredøvende stillhet, at selv støynivået på det lokale bedehuset i et delvis forlatt fiskevær i Øst-Finnmark føles som Disneyworld på syre etterpå.

Vi har alle hørt om sosiale medier, men så langt fremstår Gaysir som et eksempel på asosiale medier.

Likevel så stemmer ikke dette helt, for det gjelder visst bare jentene. Hos guttene er situasjonen en helt annen, ja faktisk det diametralt motsatte. For mens jentene er så tilbakeholdne med å vise livstegn at du betviler dets generelle eksistens, så eier ikke gutta hemninger i sin søken etter fysisk kontakt. De lar seg ikke stoppe av trivialiteter som at jeg kun søker kontakt med jenter, og de er heller ikke av den sorten som kysser etter første date. Jeg har nemlig vondt for å tro at noen som serverer åpningsreplikker som «Hei sexy frøken! Deg kunne jeg tatt lett!», gjerne vedlagt en fotografisk gjengivelse av understellet sitt i oppreist posisjon, er av typen som besitter nok tålmodighet til å vente så lenge som til etter middag og kino.

Jeg skal innrømme at på tross av den sjarmerende tonen på disse innleggene, så mottar disse forfatterspirene aldri noe svar fra meg. For selv om de ikke viser meg nok respekt til å godta at jeg kun er ute etter jenter, så er jeg i alle fall raus nok til å la dem slippe skuffelsen over å oppdage at jeg faktisk har større pikk enn dem alle sammen. Men når jeg ser det store antallet meldinger som renner inn fra tilsynelatende heterofile menn som på en eller annen måte har forvillet seg inn på en datingside for skeive, kontra det ikke-eksisterende antallet meldinger fra jenter, så er det lett å tenke at jeg skulle nesten ønske jeg var hetero. Jentene er det jo umulig å få kontakt med. Gutta derimot, har jeg tydeligvis draget på, sånn som de fyller opp innboksen min en etter en. Her hadde det jo ikke manglet på tilbud.

Men igjen. Når jeg ser på hva slags representanter fra det mannlige kjønn jeg faktisk har draget på, og det poetiske innholdet i meldingene de sender…

…da føles det egentlig ganske greit å være lesbisk og tiltrukket av jenter. Så får det bare være at de er umulige å få kontakt med.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lgbt #lhbt #skeiv #lesbisk #dating #nettdating #gaysir #sosiale #og #asosiale #medier

Kampen for å få tak over hodet

Samboerskapet gikk i oppløsning og tok noen runder rundt i porselensskåla før det forsvant et sted nede i avløpet, og jeg måtte finne et nytt sted å bo. Raskt. For her er det ikke tid til å være trist og undre over hva som gikk galt i forholdet, selv om jeg er så heldig at jeg har en mamma som tok i mot meg med åpne armer og lot meg få flytte hjem en stund. For når man har nådd en viss alder slik jeg har så gjelder det å komme seg ut igjen før mamma slutter å lage livrettene dine hver dag, og går over til fiskepinner og jevnlige krav om at du må rydde rommet ditt.

Dermed blir livet og alle fritidssysler, herunder også blogging, pent skjøvet til side inn i den kroken mamma akkurat ba deg om å rydde, for å vie all din tid til den den verste formen for galskap man skal måtte utsette seg for i løpet av vår alt for korte tid her på kloden. Boligmarkedet. For vil du ha tak over hodet, så er dette veien du må gå, selv om du kan risikere å ende opp med en ettroms med polstrede vegger, uten dørhåndtak på innsiden. Og etter et par visninger føler du at det kan være like greit.

Det starter gjerne foran pc-en, hvor du sitter og ser i boligannonsene etter mulige kandidater, som passer til det budsjettet banken la frem for deg etter at de hadde ledd seg ferdig. Det er ikke mange, men det er da en og annen leilighet der som passer ditt budsjett så fremt de ikke går over prisantydning, tenker du. Og du aner ikke hvor utrolig søt og naiv du vil synes denne tanken var når det har gått noen uker, du har vært på et titalls visninger og deltatt i et par budrunder.

Så møter du opp på visningen, for å oppdage at du er langt fra den eneste. Folk beveger seg i kø opp den smale trappeoppgangen for å komme inn, og inne i leiligheten er det så stor trengsel at du misunner røyskattene i pelsoppdrettsnæringen. Du ser bare så vidt akkurat nok av leiligheten til å se at den ikke holder spesielt god standard, men det må du nesten forvente med det budsjettet du kan regne med. Derfor overrasker det deg å se at om lag halvparten av menneskene på visningen er pent antrukne, godt voksne menn. Men i det megleren, et sted i inngangspartiet, sier til en av interessentene at vedtektene for borettslaget sier at andelseieren har boplikt og at det ikke er anledning for framleie, kommer alle disse mennene med et unisont høylytt og skuffet sukk, før de alle forlater leiligheten samtidig.

Megleren ja. En slesk ung mann med perfekt hår og komfirmasjonsdress, og et språk som ligner på norsk, men som likevel har noen markante forskjeller i betydningen av enkeltord. Sånn som «spennende rominndeling» (upraktisk og dårlig utnyttelse av flatene, noe som fører til mye dødsoner du ikke får brukt til noe), «interessant og luftig tregulv» (det trekker fra etasjen under – bør legges nytt dekke over) og «sjarmerende og unik kjøkkenløsning» (ingen av de andre leilighetene i gården har det originale kjøkkenet fra da den ble bygd i 1958 lenger. Og det er en grunn til det).

Noen av prospektene fra visninger jeg har vært på den siste tiden. Jeg bød ikke på noen av disse, men jeg vet hvor mye de gikk for, og at det var et godt stykke over prisantydning – og i noen av tilfellene også godt over hva jeg mener de var verdt.

Ellers viser han til prospektet han delte ut da du kom, hvor de samme frasene om spennende rominndeling og sjarmerende og unik kjøkkenløsning står gjengitt ordrett. Men prospektet fremstår også som mer verdt enn selve leiligheten, med sitt høyglansede papir og de mange arbeidstimene som må ligge bak bilderetusjeringsjobben. Om leiligheten i virkeligheten er trang, mørk og har gjennomgående mer slitasje enn troverdigheten til Kurt Oddekalv, fremstår den her som lysere enn Taj Mahal og på størrelse med Drøbak. Noen i meglerhuset har svarte belte i Photoshop.

Etter maks ti minutter takker du for titten, skriver deg opp på lista over interessenter for å følge utviklingen i budrunden, og løper til neste visning, siden de har for uvane å foregå samtidig, bare for å oppdage at situasjonen er identisk på denne visningen som den du nettopp forlot. Men du gjentar prosessen, tar med prospektene hjem og studerer dem nøye mens du gjør deg opp en mening om hva du kan tenke deg å by på, og hvor langt du er villig til å strekke deg.

Men om du trodde det var over nå, så tar du alvorlig feil. Det er nå moroa begynner for alvor, i form av budrunden…

For klokken ni neste morgen begynner sirkuset, når du får en sms om at en idiot har kommet med et skambud på den leiligheten du har mest lyst på, langt under prisantydning. Med tanke på hvor mange som var på visningen og dermed er interesserte i den, sender dette budet ut signaler om at her er det salg på billige leiligheter og funker dermed som en invitasjon til de andre interessentene om å komme ut og leke. Og leke det vil de jo. Plutselig renner budene inn i et tempo du aldri har sett maken til før. Du jobber jo tross alt i Posten. Det tar ikke lang tid før prisantydningen bare er et fjernt minne, og smertegrensen din for hva du selv kan by nærmer seg raskere enn politikernes lovnader om forbedringer i eldreomsorgen i et valgår.

Har du i tillegg skrevet deg opp på interessentlistene for flere leiligheter, så kan du bare glemme å jobbe den dagen. Tekstmeldingene strømmer inn som isvann i lasterommet på Titanic en aprilnatt i 1912, og når du ser drømmeboligen er i ferd med å glippe må du ta et valg. Skal du prøve å ta opp kampen ved å bevege deg hårfint over smerteterskelen din, eller gå for en av de andre som du var litt mindre interessert i, men som du likevel så et potensial i, selv om budene har begynt å komme inn her også. Men hvilken skal du gå for? Du kan bare by på en av dem, og om den du går for glipper, så glipper de andre også for det er nok av interessenter der ute på dem alle. Men hvilken er mest interessant og fortsatt innenfor rekkevidde?

Innen du har bestemt deg, har alle leilighetene gått minst et halvt sentralafrikansk statsbudsjett over prisantydning, inkludert det hølet du mente var verdt mindre enn salgsoppgaven megleren delte ut på visningen, og du kan ikke fatte hva folk får seg til å by i kampens hete. Det kan umulig være særlig gjennomtenkt, men med tempoet i budruden friskt i minne innser du at det er jo ikke tid til å tenke før man handler. Og nå er det for sent uansett, alle leilighetene du var interessert i har passert den summen som var det lengste du kunne strekke deg, uten å selge sjela di til en obskur dommedagskult og love bort din førstefødte til de underjordiske.

Men i kveld er det flere visninger, med nye køer oppover trappene og nye salgsoppgaver på glanset papir. Og i morgen atter en budrunde på disse leilighetene.

Så spør du hvorfor jeg fortsatt bor hos foreldrene mine, en måned etter samlivsbruddet, har du aldri vært på boligjakt i en storby.

#hus #hjem #bolig #eiendom #økonomi #hverdag #samliv #brudd #samlivsbrudd #frustrasjon #sinne #raseri #blodtrykkutenforskalaen #emiliesint #saksøktavmarvel #jegjobberforrestenikkepåposten #mendugjør ?