Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Utfordringer #7: Kjole vs. dress

Julaften er historie, og det kan vi trygt si om første og andre juledag også. Nå er dagene med pliktbesøk over, og resten av romjulen gjenstår med sine late dager, gitt at man ikke jobber i butikk og derfor må på jobb for å tekkes alle de som ikke ble helt fornøyde med det de fikk i gave. Men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Selv om det handler om et ønske om å kunne bytte.

For i denne høytiden er bekledning veldig viktig. Jeg ser det jo i andre blogger. Før jul var det veldig mange som blogget om det vanskelige valget av kjole til jul, supplert med en hel filmrull av alternativer, og noen ord om hvor vanskelig det var å velge ut den riktige, sånn at man også har et fint outfitbilde å dele med verden på julaften.


Jeg er i det litt tankefulle hjørnet her, i løpet av de få minuttene jeg fikk ha på meg kjole på julaften, når ingen så meg…

For meg var ikke valget av antrekk vanskelig i det hele tatt. Det ble på mange måter bestemt for meg, for mange år siden, den dagen jeg krøp ut mellom bena på moren min og det tilstedeværende helsepersonellet kunne registrere at jeg hadde tissen på utsiden. Samme dag bestemte samfunnet at jeg på julaften 2012 skulle ha dress. Den samme dressen som det ble bestemt at jeg skulle ha forrige jul, i en konfirmasjon i mai og en begravelse senere på høsten. Kanskje jeg våger meg på å bruke forskjellig skjorte og slips til, men antrekket er på en måte hugget i stein. Når man ser det sånn så er det jo ganske praktisk å til enhver tid ha det klart hva man skal ha på seg, og ikke bruke alskens tid på å finne et nytt antrekk hver gang.

Men det er bare et problem. Jeg hater å gå i dress.

Dermed blir slike familieselskaper en stor utfordring for meg. Der dukker jeg opp, i et antrekk jeg ikke føler meg komfortabel med, og registrerer hva familiens kvinnelige representanter kommer antrukket i. Jeg ser på kjolene deres og registrerer nå også følelsen av misunnelse. Jeg har flere kjoler hjemme i skapet mitt som jeg aldri får brukt, fordi jeg har blitt tildelt guttekropp. At jeg føler meg som en jente er irrelevant. Det er bare sånn da at gutter har dress og jenter kjoler, og det er lite å gjøre med dette.

Denne erkjennelsen faller sammen raskere enn korthuset til en parkinsonspasient, i det øyeblikket en av mine tanter kommer smilende inn døren kledd i en såkalt buksedrakt. Feminint snitt, ok, men det er like fullt en dress. Ingen sier noe på det. Jeg prøver å ikke tenke på hvor mange slektninger jeg hadde gitt prikking i venstrehånden hvis jeg hadde møtt i kjole, og spør meg selv i stedet hvorfor jeg ikke har den samme valgfriheten.

Men jeg kommer meg gjennom middagen og gaveutdelingen. Julaften er over. Nå gjenstår to familiemiddager til, de neste to dagene. I den samme dressen…

…men når familiebesøkene er unnagjort, så er i det minste slaskeantrekket t-skjorte og joggebukse som unisex å definere.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen
#6: Å stå frem for kompiser

Utfordringer #6: Å stå frem for kompiser

Det er lenge siden jeg mistet oversikten over hvor mange det er som kjenner til hemmeligheten min, helt siden den første kjæresten min fikk det ut av meg da jeg var 16. Enten det er venner som har fått vite at jeg ønsker å være jente, eller det er venner jeg har møtt på internett som jente som jeg senere har avslørt identiteten min til. Men nesten alle av dem er venninner. Nå har jeg faktisk langt flere venninner enn kompiser, men det er ikke grunnen. Jeg finner det langt enklere å fortelle det til andre jenter.

Hvorfor er det sånn?

Jeg har flere teorier, og det er nok en kombinasjon av alle disse. Men først vil jeg si at det er ikke akkurat enkelt å brette ut om hemmeligheten sin for en venninne første gangen heller, selv om det har blitt enklere etter hvert som jeg har merket at reaksjonene stort sett er positive. Men det føles som om jeg legger hodet mitt på hoggestabben hver gang. Det verste er vel å ikke vite hvordan det vil bli å omgås den personen etterpå.

Jeg resirkulerer bildet fra Utfordring #5, fordi den paranoide følelsen som dette illustrerer er ganske passende for dette innlegget også.

Av en eller annen grunn er det en etablert oppfatning av at jenter generelt forstår sånne ting bedre. Det har jeg selv gått rundt og tenkt, uten å ha egentlig gitt noen av kompisene mine sjansen til å motbevise det. Lenge var det bare en kompis som visste det, og han hadde ikke fått vite det av meg. Han fikk vite det av en eks-kjæreste som ville ta «hevn» og sank til det lavest tenkelige nivået ved å fortelle dette til ham. Han tok det ikke veldig bra, og brøt faktisk kontakten med meg en stund fordi jeg ikke ville «slutte med dette tullet» (hans egne ord). Etter noen uker angret han riktignok og ba om unnskyldning. Dette er en helt annen historie som jeg tror jeg vil fortelle en annen kveld, og det er andre grunner til at vi ikke har noen som helst kontakt lenger. Men uansett så var denne ene episoden nok til å skremme meg fra å fortelle det til noen andre enn venninnene mine.

Den andre grunnen er at jeg får faktisk noe ut av å fortelle det til venninner. Før jeg forteller det så bruker jeg masse energi på å fremstå som gutt foran dem, og dermed spille uinteressert i alt de snakker om. Men etter å ha fortalt det så åpner det seg en ny verden, og jeg blir en av dem. En av mine beste venninner, Ida, som jeg reiste til London med for to måneder siden, kjente jeg i to år før jeg sa noe (jeg bruker ganske lang tid på å vurdere folk før jeg sier noe. Et slags sikkerhetsnett). Før det var vi godt bekjente og pratet en del sammen, men vi gjorde vel aldri noe sammen bare oss to. Etter at jeg fortalte henne hemmeligheten min og lot henne bli kjent med meg på nytt, ble det klart at vi hadde langt mer til felles og ble gradvis bestevenninner.

På bakgrunn av dette så blir dermed spørsmålet: hvorfor skal jeg fortelle det til kompiser? Det er jo ikke akkurat sånn at det vil hjelpe meg med å komme nærmere dem på noen som helst måte, som med venninner. Det er jo ikke akkurat som at jeg kommer til å ta med dem på shopping, og snakke om hvilken kjole jeg burde kjøpe. Jeg tror også stemningen ville blitt litt flau om jeg hadde valgt å dra på besøk til kompiser kledd som jente med sminke og kjole på.


Hei, kompis! Så, skal vi henge litt da eller …er det noe galt…? Har jeg leppestift på tennene eller…?

Men likevel, i det siste så har jeg valgt å begynne å fortelle det til et par av mine beste kompiser. Begge fikk vite det over facebookchatten og jeg valgte å gjøre det ved å vise dem denne bloggen. Jeg var livredd begge gangene. Den første fikk vite det en kveld jeg slet med hodepine, og med alt adrenalinet som fløy gjennom kroppen fordi jeg var så nervøs gjorde at hodepinen ble så ille at venstre side av ansiktet føltes lammet etterpå. Selv om han tok det veldig det veldig pent, så måtte jeg gå og legge meg rett etterpå fordi det var så vondt. Men som sagt, så tok han det veldig bra og etter det normale sjokket, begynte han å fleipe litt med det. Det tar jeg som et godt tegn, for da har han et avslappet forhold til det. Det har gått noen uker siden, og lite er forandret oss i mellom, så jeg angrer ikke på å ha sagt noe.

Den andre jeg fortalte det til har jeg kjent i veldig mange år, og som jeg fortsatt har mye kontakt med selv om han har flyttet fra byen. Jeg var til og med forlover da han giftet seg for noen måneder siden. Jeg trenger vel ikke si at jeg var litt mer nervøs denne gangen, selv om jeg antok at han kom til å ta det bra. Midt i en samtale om sosial angst på facebookchatten, så slapp jeg bomben og viste ham bloggen. Som forventet så gikk det bra. Litt for bra, for for ham var det noe som var så lite å gjøre noe nummer av at han spurte om noe helt annet da jeg sa at han ikke måtte være redd for å stille spørsmål, for det er jeg godt vant med. Han vet å skape et antiklimaks. Men samtidlig, da han en uke senere hadde et ærend i Trondheim og jeg dro for å hilse på, så tilbød han meg å ta outfitbilder på hotellrommet hans. Fordi han vet at jeg ikke får tatt noen her jeg bor nå, i kollektivet. Jeg angrer litt på at jeg sa nei, men det var rett etter den vanskelige bursdagen min hvor jeg hadde klart å skaffe meg selv et sår i panna, så jeg følte meg ikke helt i form til å ta bilder der og da. Men det var jævlig kult av ham.

Så da har jeg fortalt det til to kompiser som egentlig tok det veldig bra, og forholdet mitt til dem har ikke endret seg i det hele tatt. I tillegg har kjærestene deres reagert positivt, da jeg har gitt disse kompisene lov til å fortelle det til henholdsvis samboer og ektefelle. Samboeren til han første skriver nå jevnlig til meg på facebookchatten om typiske jenteting, og kona til han andre (det føles unaturlig å kalle henne for kona, men det er jo det hun er) sendte meg en mail og sa at hadde hun visst om hemmeligheten min for noen måneder siden, så skulle jeg ha fått lov til å komme i bryllupet deres i kjole hvis jeg hadde ønsket. Ikke det at jeg hadde turt det men…

Etter å ha fortalt det til to veldig gode kompiser, så stiller jeg meg selv et nytt spørsmål. Hva er det egentlig jeg har vært så redd for?

Men dette er som sagt mine to beste kompiser. Spørsmålet er nå hvordan mindre bekjentskaper vil takle det.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen

dw12dt

Utfordringer #5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen

Dette ble et litt spesielt punkt på denne lista. For selv om det er en forlengelse av den angsten og paranoiaen som har fulgt meg siden den dagen jeg oppdaget at jeg var jente, og som er skyld i at jeg sliter med å shoppe jenteklær på egenhånd, så er det noe som har dukket opp for alvor etter at denne bloggen begynte å få en viss popularitet på blogg.no. Jeg lyver riktignok hvis jeg sier at dette er noe jeg aldri tenkte på før dette, for i såfall så hadde jeg jo aldri bestemt meg for å bruke maske på alle bildene.

Men etter London har besøkstallet stort sett gått oppover, og jeg får stadig flere faste lesere som jeg etter hvert kjenner igjen signaturene til når de kommenterer bloggen. Men flesteparten av de som kommer innom skriver ikke noen kommentar. De leser bare og går videre. Jeg vet absolutt ingenting om dem, og det skremmer meg litt.


«Høh, kommer det noen nå? Jeg synes så tydelig jeg hørte noen. Eller var det bare lyden av selvutløseren igjen?»

Jeg jobber, som sagt tidligere, i en butikk i Trondheim sentrum. Jeg ekspederer daglig alle slags type kunder, av begge kjønn og i alle aldre. Ut i fra kommentarene jeg stort sett får, særlig når jeg pakker inn gaver for kundene, noe jeg kommer til å gjøre mye fremover mot jul, så vet jeg at kundene ser meg som en gutt. «Sku itj tru at en ong mainn kuinn pakk innj en gave så fint!» på flirende trøndersk begynner jeg å bli temmelig lei av å høre. Men jeg sier ingenting på det. De vet jo ikke bedre. Stakkars. Det kuliminerer stort sett i at jeg bare flirer med, og slenger på en eller annen innøvd kommentar. Sånne som man lærer seg raskt når man jobber i butikk og omgås kunder som alle tror de er den første som lirer av seg de samme standardfrasene.

Men av og til, får jeg den ekle følelsen. Særlig hvis det er en ung jente jeg ekspederer, for det er jo særlig de som leser blogger, vet jeg med meg selv. Da produserer paranoiaen min disse merkelige tankene. «Så ikke hun der litt rart på meg nå?», «Smiler hun ikke unaturlig mye?», «Leser hun bloggen min og har gjenkjent meg?». Nå må det vel legges til at jeg smiler jo til dem også. Jeg smiler og er hyggelig mot alle som kommer inn i butikken, uansett hvem de er. Det er jobben min å yte god service. Naturlig nok vil de fleste da smile tilbake, og de unaturlige smilene er egentlig ikke så unaturlige. Det er bare frykten for å bli gjenkjent som får dem til å fortone seg sånn.

Nå håper jeg at jeg på ingen måte starter noen skattejakt, hvor målet blir å «finne meg», med dette innlegget. Jeg vil heller ikke at noen skal gå rundt og spørre mannlige butikkansatte omkring i Trondheim sentrum om de blogger under navnet Emilie. Det kan fort bli flaut for de fleste.

Men jeg tror ikke noen har gjenkjent meg. Det er ingenting som tyder på det. Ingen kommentarer i denne bloggen, eller meldinger i mailboksen. Ikke er bloggen min spesielt godt kjent heller. Selv om jeg har flere lesere enn jeg trodde jeg kom til å få etter så kort tid.

Skulle jeg derimot ta feil, og jeg faktisk har hatt en av mine lesere i butikken og vedkommende ha kjent meg igjen, så har jo vedkommende opptrådt slik jeg ønsker det. Nemlig ved å la meg være i fred til jeg er klar til å komme ut med det selv. Det ville jeg satt stor pris på. Men jeg konkluderer likevel med at sannsynligvis så er det ingen som vet noe eller har gjenkjent meg. Så da skal jeg nok klare å sove godt den neste tiden også.

Helt til jeg den dagen jeg får den e-posten fra en av leserne…

«Paranoia, paranoia, everybody’s coming to get me…»

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom

Utfordringer #4 1/2: Å skrive innlegg om å prøve klær i prøverom

Jada, da var det visst på tide med litt metablogging, altså blogging om å blogge. Bare noen timer etter innlegget «Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom» kommer altså dette innlegget om innlegget. Saken er nemlig den at jeg egentlig hadde planer om å skrive denne bloggposten tidligere denne uken, men det skulle bli en vanskelig tekst å skrive.


Floyd på Trondheim Torg. Den eneste butikken jeg var innom som lot meg få fotografere prøverommene sine. Det er nok til at jeg liker dem.

Jeg hadde noen klare planer om hvordan jeg skulle gjennomføre dette, og jeg trengte noen bilder. Så onsdag tok jeg med meg speilreflekskameraet mitt da jeg dro hjemmefra for å dra på jobb, og da jeg hadde jobbet nok for denne dagen hektet jeg kameraet mitt på skulderen og gikk for å se etter et bestemt element:

Saloondør-prøverommet!

Jeg nevner det forsåvidt i blogginnlegget men jeg hadde egentlig tiltenkt den en større rolle. I innlegget skulle jeg egentlig kartlegge flere typer prøverom, og saloondør-prøverommet må være det minst transevennlige som finnes, når vi ser for oss den unge usikre jenta i guttekropp som ønsker å prøve jenteklær uten at noen ser det, men havner da bak en slik pornosladd som jeg kalte det. Jeg husker med gru under et besøk på H&M på City Nord i Bodø at de hadde slike prøverom, og til og med rett bak kassen, om jeg husker rett. Det hadde vært noe til innlegget det!

Men etter å ha besøkt de fleste klesbutikkene i Trondheim sentrum, hadde jeg fortsatt ikke funnet noe som var i nærheten engang. I tillegg fikk jeg nei hver gang jeg henvendte meg i kassen for å spørre om jeg kunne ta bilder mot prøverommene. Jeg presenterte meg ikke ved navn, jeg sa bare at jeg var humorist og at jeg holdt på å skrive en tekst om fenomenet prøverom og trengte et illustrasjonsbilde. På en av butikkene, jeg skal ikke si hvilken, så de på meg som om jeg akkurat hadde spurt om jeg kunne få spille inn en pornofilm i prøverommet deres, før de sa blankt nei. Så det så i det hele tatt mørkt ut for hele innlegget.

Men Floyd på Trondheim Torg skulle bli redningen. Det var en godt voksen dame som sto bak disken, så jeg gjetter det var daglig leder, uten at jeg skal si det sikkert, men hun sa øyeblikkelig at jeg bare skulle knipse i vei. Hun begynte til og med å rydde ut fra prøverommene og henge forhengene pent på plass før jeg rakk å pakke ut kameraet mitt. Det gjorde at jeg fikk det ene illustrasjonsbildet jeg trengte for å bryte opp en lang tekst. Og jeg synes faktisk at «Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom» ble et av de bedre innleggene jeg noen gang har skrevet.

Ironisk nok ville Floyd ha kommet dårlig ut i en test om transevennlige prøverom da de er plassert midt i butikken med sitteplasser mellom, rett ved kassen og med innsyn fra inngangen, noe som gjør det vanskelig å snike seg inn og ut ubemerket. Der vil du bli lagt merke til, uansett om du vil eller ikke, når du skiller deg såpass ut som du gjør når du er en gutt som er på vei for å prøve plagg fra en butikk som selger utelukkende dameklær. Floyd selger heller ikke klær du ville gått med til vanlig, heller festantrekk, så prisene er deretter og da blir det jo ekstra viktig at klærne passer.

Likevel. Floyd er kulest i gata for at de var de eneste som lot meg få ta bilder. Jeg kommer til å huske dette. Kanskje kommer jeg innom hvis jeg trenger en kjole til et selskap eller noe i fremtiden. Men det får bli etter at jeg er komfortabel med å gå som jente ute blant folk for der inne er det jo som kjent umulig å stikke seg bort.

Men sånn ellers så håper jeg at ingen av dem jeg snakket med, da jeg med mitt mannlige alias gikk rundt og prøvde å få tillatelse til å ta bilder av prøverommene, leser denne bloggen. Hvis noen av dere gjør det – nå vet dere hvorfor jeg ikke presenterte meg med navn.

Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom

Gitt at de fleste av mine lesere faktisk er jenter født som jenter, og ikke jenter i guttekropp som meg, så må jeg be deg som leser dette om å sette deg inn i min situasjon. Nemlig hvordan det er å gå inn i en butikk, med et fysisk utseende og påkledning som får alle til å oppfatte deg som en gutt, for å se på jenteklær. Og kanskje til og med prøve dem på…

Her kunne jeg ha skrevet et eget innlegg bare om shoppingen, og nå lurer jeg veldig på hvorfor jeg ikke gjorde nettopp dette, og sparte prøverominnlegget til senere. Men der går du, som eneste hane midt i hønseflokken og føler at du ikke helt klarer å gli inn og bli usynlig i omgivelsene. Du prøver etter beste evne å se etter klær til deg selv, mens du samtidlig føler at de andre kundene i butikken, som fortsatt bare er jenter, ser i din retning og tenker sitt om hvilken pervers faen du er som kjøper jenteklær til deg selv. Eventuelt tenker de kanskje at du er kul som kjøper klær til kjæresten din, men hva vet vel du, du kan vel ikke lese tanker, kan du vel?

Omsider finner du noe du liker. Om det er en kjole, en topp, et par bukser, et skjørt… jeg aner ikke, det er sånn shopping er. Du vet aldri hva du finner, ikke engang når det er en hypotetisk setting som dette jo er, så vi får like godt følge spillereglene først som sist. Men dette med bekledning er mer komplisert for jenter enn det er for gutter. Selv om det ser pent ut på kleshengeren er det ingen garanti for at det ser bra ut på deg. Du kan selvsagt bare ta sjansen og ta det med hjem, men tro meg, det har jeg gjort mange ganger og lite er så kjedelig som å komme hjem med et plagg som overhodet ikke passer deg og din kroppsfasong. Da må du psyke deg opp ytterligere for å dra tilbake og bytte, eller du kan legge det bakerst i skapet og sture over bomkjøpet. Eller du kan unngå dette selvsagt, men det krever at du utfordrer deg selv:

Du må gå for å prøve plagget i prøverommet.


Illustrasjonsfoto: Floyd, Trondheim Torg har store fine prøverom med stoler utenfor, hvor de som er med kan sette seg ned med et magasin og slappe av, mens de venter på den som prøver sine utvalgte tekstiler. Altså et uegnet sted å prøve for en som vil snike seg inn og ut av prøverommet ubemerket. Prøverommene er plassert rett ved siden av kassen også… Jeg vil likevel ikke si noe nedsettende om dem, i og med at de var de eneste som ville la meg fotografere prøverommene sine. Det gjør dem til de kuleste i gata, men mer om dette i et senere innlegg.

Og nå blir det ubehagelig. For om du følte at alle tenkte nedsettende om deg når du bare så på klærne, så vil du føle at de ser enda mer på deg nå som du beveger deg i retning avlukkene for å prøve dem på. Og jeg tviler på at noen av dem vil tenke at du er kul som prøver på klærne for kjæresten din. Kanskje de tenker du er kul som tør å gå egne veier, men hva vet vel du, du har ikke blitt tankeleser i løpet av de siste avsnittene heller. Da gjelder det å snike seg så ubemerket som overhodet mulig i retning prøverommet, og planlegger gjerne ruten frem dit litt først, ut i fra hvor mange kunder du må passere på veien dit, eventuelt hvor mange som oppholder seg i området. Jo færre det er utenfor prøverommet, jo enklere er det å snike seg inn.

I noen butikker er det lettere enn andre å prøve klær. Er du for eksempel på H&M så bruker de å ha prøverommene sine helt bak i butikken, i en bortgjemt krok, og blir det for ille å prøve i nærmeste prøverom fra der du fant plagget, så finnes det som regel en herreavdeling ikke langt unna med eget prøverom. Store fine, nesten heldekkende dører foran prøverommene har de også, og ikke slike saloondører som enkelte opererer med, hvor du ser alt som foregår fra anklene og ned og fra skuldrene og opp når du står på utsiden, slik at dørene fortoner seg som en sladd over en dårlig pornofilm for de som måtte stå utenfor. Heldigvis ser det ut som om slike dører foran prøverom er utdøende. Jeg fant ingen slike på min jakt etter en butikk som ville la meg fotografere tidligere denne uken.

Men om H&M har en herreavdeling som gjør det naturlig at gutter også går inn i prøverommet, så har ikke for eksempel Gina Tricot det. Dermed vil det her føles ekstra viktig å komme seg ubemerket inn her. Gina Tricot har også prøverom i en bortgjemt krok bak i butikken, i alle fall i de to avdelingene kjeden har her i Trondheim, så dette er ikke verstingen. Men det kan være vanskelig nok likevel å komme seg frem til denne kroken ubemerket. Er du i tillegg i en av de butikkene hvor prøverommene er godt synlige fra store deler av butikken, eller til og med midt i det mest trafikerte området, så kan det bli i overkant barskt. Dette kan fremprovosere prikking i venstrehånden hos de fleste.

Så du kom deg frem til prøverommet, og du fikk prøvd om plagget eller plaggene du valgte ut passer deg og din kropp, og som en bonus hvor lett de klistrer seg til kroppen når du er like svett som denne opplevelsen har gjort deg. Men det er ikke over ennå. Nå skal du ut av prøverommet, like ubemerket som du snek deg inn. Nå har du den ulempen at det er et forheng eller en lukket dør foran avlukket ditt, så du klarer ikke å se om kysten er klar. Du må bare satse på sansene dine, sånn som hørselen. Hører du noen utenfor nå? Er det trygt å gå ut nå? Hvis ja, kom deg ut raskt, og straks du er ute, lat gjerne som om du holder i klærne for noen andre mens du fortsetter din ferd mot kassen. Hvis du skal ha de plaggene du prøvde da. Skal du ikke ha dem, kan du enten la dem henge igjen i prøverommet, eller være snill mot de som jobber der og henge dem tilbake på plass. Det siste her tilføyde jeg fordi jeg jobber i butikk selv…

Still deg så i kø for å betale, og når du har betalt forlater du butikken, og beveger deg i retning nærmeste utsalgsted for iskrem og/eller sjokolade. Du har vært flink og synes du fortjener en belønning. Gratulerer. Bare sørg for å kjøpe flere plagg per shopperunde, slik at du ikke bare kjøper et og et plagg. Skal du feire for hver gang da, kommer du til å bli feit og vokse ut av plaggene du akkurat kjøpte.

Men – så var det hvordan man får shoppet sko da, og hvor er prøverommet i skobutikken da liksom?!!!

PS! Hvis du hever blikket litt innimellom og studerer de andre kundene i butikken, vil du se at de ikke stirrer på deg. De gir faktisk jevnt faen i deg. Du burde gi faen i dem også egentlig. På dette tidspunktet bør du forresten senke blikket igjen. Du gjør nemlig den jenta der nervøs av at du stirrer på henne. Uhøflige faen.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»

Utfordringer #3: «Dagens outfit»

Beklager. Du har blitt offer for en misvisende overskrift. Jeg har nemlig ingen outfit å vise frem i dag. Sannsynligvis ikke i morgen heller. Og det er ikke fordi jeg ikke vil, for jeg skulle gjerne hatt et bilde av meg selv poserende under denne overskriften. Jeg har veldig lyst til å dele bilder av antrekkene mine her, det var litt av grunnen til at bloggen ble opprettet. Men jeg kan ikke.

Jeg har nevnt en rekke ganger at denne bloggen har vært planlagt lenge, og at den skal være en måte for meg å få uttrykke meg som den jenta jeg ønsker å være. Få ut litt innestengte tanker. Outfits var en av de tingene jeg ville at denne bloggen skulle inneholde, selv om det jo er et velbrukt element i de fleste blogger. Det er egentlig på kanten til oppbrukt, og milevis over vil noen sannsynligvis si. Men jeg ville likevel gjøre det for å vise verden en ting. At jeg er jente, selv om jeg er født som gutt. Og jeg klarer til og med å se bra ut som jente.

Men så er det altså bosituasjonen min som setter en stopper for det hele. Jeg bor i et kollektiv, i et trangt lite kott av et rom som egner seg dårlig for fotografering. Det finnes selvsagt en stue i huset, men det er folk der bortimot hele tiden, og skulle det ikke være noen der akkurat nå, så vet jeg aldri når det eventuelt kommer noen hjem. Selvsagt har jeg venner, men alle som bor i umiddelbar nærhet bor selv i kollektiv. Derfor har de bildene jeg har lagt ut til nå blitt tatt enten hjemme hos en venninne som bor to timer unna en vei med bil, så det er ikke bare å dra dit hver gang jeg trenger nye outfitbilder, eller under turen til London for litt over en uke siden. Det ble fine bilder, men nå begynner de å bli oppbrukt. (Skulle du være uenig, så er innlegget med dem alle fortsatt synlig her).

Så nå frir jeg til publikum, og håper dere har et svar på spørsmålet mitt.

Er det noen der ute som har noen kreative løsninger til hvordan jeg får tatt outfitbilder når jeg ikke kan ta dem hjemme, eller hos venner i nærheten?

…og dersom noen fikk abstinenser av å trykke seg inn på et innlegg med den tittelen uten å finne noen outfitbilder: jeg har ikke vært kledd som jente siden jeg kom hjem fra London for over en uke siden. Jeg har ikke bare abstinenser.

Jeg holder på å fly på veggen.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente

Utfordringer #2: Å høres ut som en jente

Se det for deg selv. Du sitter på bussen, ganske langt fremme, noe du vanligvis ikke gjør fordi sjansen da er større for at du må reise deg for noen gamlinger. Men det var fullt lenger bak, så nå sitter du der og håper på at det ikke kommer på noen pensjonister. Din selvsentrerte egoistist.

Men fra der du sitter har du god oversikt med hva sjåføren driver med, men det er ikke det som vil trekke oppmerksomheten din nå, så han glemmer vi et øyeblikk. For akkurat nå kommer det på en kvinne. Hun ser egentlig ganske bra ut, tenker du. Hun har på seg en pen kjole og håret hennes er velstelt. Når bussjåføren sier at det koster 40 kroner, begynner hun å rote i vesken sin. Og akkurat da går det opp for deg, når damen med en stemme som bringer assosiasjoner til Tay «Chocolate Rain» Zonday, og et tonefall like flatt som underlaget på en curlingbane, begynner å telle kronestykker høyt. Dette er ikke en kvinne. Dette er en mann i kvinneklær.


«Bestemor, så store tenner du har!» Stillbilde fra Skinwalkers © 2006. Lions Gate Films

For slik er det. Det hjelper ikke hvor mye du ser ut som en kvinne, hvis ikke stemmen din også harmonerer med utseendet. Det er nok for å avsløre deg. Men i motsetning til den forrige utfordringen jeg skrev om, skjeggvekst, så er jeg ikke like heldig her. Jeg ligger kanskje ikke helt nederst i registeret, men stemmen min har en del bass i seg og høres mandig ut. Jeg har ennå ikke funnet min løsning. Jeg er fortsatt på jakt etter min feminine stemme.

Nå skal det sies at jeg kommer mer eller mindre rett fra en uke i London, hvor jeg kun snakket med min normale stemme. Det gikk forsåvidt bra det. Jeg ble ikke behandlet som noe annet enn en jente av den grunn, men jeg så at det var noen som reagerte med overraskelse selv om de gjorde sitt beste for å skjule det, straks jeg åpnet munnen. All ære til dem for det. Men jeg har ikke lyst til å bli oppfattet som en gutt i jenteklær. Jeg har lyst til å bli oppfattet som en jente. Av samme grunn som at jeg ikke tar Placebo når jeg er syk. Jeg har ikke lyst til å bare føle meg frisk. Jeg har lyst til å bli frisk.

Jeg begynte for noen år siden å se etter hjelp på internett. Youtube har jo vært en utømmelig kilde for alskens sminketutorials, og har mye av æren for hva jeg kan om å påføre krigsmaling i ansiktet. Jeg fikk gå dit.

Men det ble en bomtur. Det jeg fant var stort sett korte videoer med forskjellige kvinner som enten ga deg en kort beskrivelse av en øvelse du kunne gjøre, eller viste en video av hvordan hun hørtes ut den gangen hun var mann, forklart med at hun ikke lenger klarte å komme ned til den gamle stemmen sin lenger. Ville du se resten måtte du kjøpe en dvd. Det var mye ved disse videoene som fikk det til å blinke i varsellampene hos meg, så jeg søkte litt. Og ganske riktig, mesteparten av disse videoene var svindel. Svindel for å lure godtroende transer til å kjøpe falske produkter. Og nå kommer tusenkronersspørsmålet: hvor mange tror du kommer til å anmelde noe sånt, når mange av dem tross alt lever som transer i skjul?

Men når jeg i løpet av denne helgen prøvde å lete dem opp igjen for å dele dem her, til skrekk og advarsel, så fant jeg dem ikke. Det er mulig de fortsatt er der ute et sted, men de jeg fant var faktisk det jeg så etter den gangen jeg ønsket tutorials og tips om hva jeg kunne gjøre for å høres feminin ut og få en kvinnelig stemme. Jeg har nå tenkt å dele noen av dem (kun del 1 – resten får du finne selv hvis du er interessert), og det er ganske fascinerende å høre på forskjellen.

Disse tre er ganske forskjellige, og den siste er egentlig ikke en tutorial, men har likevel noen fine tips. Det de likevel har til felles er at de snakker om å stramme stemmebåndet for å få en høyere pitch, men uten å gå i falsett, noe som jo egentlig sier seg selv. Men de sier også at resten av trikset ligger i tonefall og uttale. Det gjør disse videoene om ikke ubrukelige, så i alle fall mangelfulle for meg da det er forskjell på engelsk og norsk uttale. Dette er noe jeg må finne ut av selv.

Men de sier også alle at dette ikke er noe man lærer over natten. Dette er noe som må trenes på, og øves inn over lengre tid. Dette kan by på utfordringer når man som meg bor i et kollektiv og bare unntaksvis er alene, som nå denne helgen. Jeg kommer til å jakte ledige stunder fremover.

En ting til som er viktig å tenke på, hvis du er transe som meg og ønsker å se disse videoene før stemmetreningen: Youtube merker seg hvilke videoer du ser på og genererer forslag neste gang du logger på. Hvis du deler PC med noen i hjemmet, foreldre eller lignende, sørg for å logge av Google-kontoen først. Med mindre du ønsker å fremprovosere den vanskelige samtalen med foreldre da.

Uansett ønsker jeg meg selv, og kanskje deg, lykke til, og minner om hvordan man ikke vil høres ut.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst

Utfordringer #1: Skjeggvekst

Jeg er ganske heldig egentlig, etter situasjonen å dømme. Jeg er bare 170 høy, så jeg virker ikke unaturlig høy når jeg er kledd som jente. Jeg bruker bare skostørrelse 41, så jeg kan gå i en hvilken som helst skobutikk for å shoppe sko, og jeg slipper å spesialbestille sko på nettet. Hadde jeg hatt en størrelse større, hadde dette blitt en utfordring.

Men noen utfordringer har også jeg, og selv om jeg egentlig er ganske heldig på dette punktet også, så velger jeg å ta det med i serien «Utfordringer». Som jeg starter akkurat nå. Med dette blogginnlegget.

Jeg vet ikke om noen av dere som leser dette som har sett Tootsie? Det virker ikke som om mange i min generasjon har det, men så er det også 30 år i år siden den kom ut. Men for de av dere som ikke kjenner til den så handler den i grove trekk om en skuespiller, spilt av Dustin Hoffman, som sliter med å få jobb fordi det går rykter om at han er vanskelig å jobbe med, så i desperasjon kler han seg som kvinne og går på audition for en rolle i en såpeopera – og han får den. Det hele går greit, helt til han forelsker seg i en av sine kvinnelige medskuespillere.

Det ikke så mange vet er at det aldri ble filmet i mer enn tre timer av gangen når Hoffman var i rollen som Dorothy Michaels. Etter tre timer begynte nemlig skjeggstubbene å vises igjennom sminken, og ny sminke etter barbering ville ta for lang tid.


Stillbilde fra Tootsie © 1982. Columbia Pictures Industries

Jeg er noe heldigere med beskjeden hårvekst i det generelle. Jeg kan telle fire hårstrå på brystkassen akkurat nå, og det er ikke fordi jeg er dårlig til å telle. Jeg har nesten ikke skjeggvekst i det hele tatt heller, og det jeg har er stort sett konsentrert i et lite område av ansiktet, selv om jeg jo har noen få hår her og der spredt over hele. Men ikke gror det ut like fort hos meg heller.

Jeg har hørt om folk som kan barbere seg om morgenen, og likevel se ut som en afghansk terrorist rundt middagstider. Hvis jeg barberer meg om morgenen så er det kun noen små korte, nesten usynlige, stubber der om kvelden. De er så korte at jeg føler dem knapt om jeg drar fingeren over. Men de er kun usynlige om folk ser meg som gutt. I det øyeblikket jeg blir Emilie så legger alle merke til dem med en gang. Man ser på en måte at noe ikke stemmer. Foundation kan virke, hvis jeg bruker en svamp og dytter forsiktig på mot huden på de områdene hvor skjeggveksten er størst. Men er stubbene for lange så vil ikke dette virke heller, tvert i mot så vil det faktisk fremheve dem.

Nå har jo jeg som sagt i forrige blogginnlegg ikke kommet så langt at jeg lever som jente i det daglige. Det er altså kun begrenset til kveldstid, og dersom jeg er for meg selv så er jeg ikke så nøye på om det vises heller. Men om jeg er med venninner så sørger jeg for å være nybarbert sånn at det ikke finnes antydning til skjeggstubber engang i det jeg skifter om. Skulle jeg havne i en situasjon hvor jeg er jente 24/7 (noe jeg vil gjøre snart, mer om dette senere), så ville jeg nok bli nødt til å barbere meg to ganger om dagen. Hvor bra det er for huden vet jeg ikke. Men det høres ut som nok en utfordring.