Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Ting jeg vil gjøre i 2016 – som jente

Nyttårsforsetter er til for å brytes. Det er i alle fall det inntrykket jeg får når jeg ser hvordan flertallet av befolkningen forholder seg til dem, der de setter seg urealistisk høye mål i begynnelsen av måneden, mens de murrer over at treningstudioene har stengt første nyttårsdag så de ikke får kommet i gang med en gang, før de kollapser og faller tilbake til gamle synder innen din favoritthøytid Helligtrekongersdag. Det er derfor jeg ikke tror på nyttårsforsetter, og derfor kommer jeg heller ikke med noen svulstig lovnad om at jeg i løpet av dette året skal stå frem som transkjønnet og begynne å leve som jente på fulltid.

Men det er likevel noen ting jeg har lyst til å gjøre, og som jeg tror kan hjelpe meg på veien mot å oppnå dette. Så uten å på noen som helst bindende måte kontraktfeste meg selv til noe av dette, her er hva jeg har lyst til å gjøre i 2016 – som jente.

– Delta på årets Vixen Blog Awards
Om det er fordi jeg er transkjønnet vet jeg ikke, men jeg har alltid slitt med å passe inn og er derfor veldig følsom ovenfor det å føle seg utenfor siden jeg aldri følte meg hjemme sammen med guttene i skolegården, men ikke turte å nærme meg jentene. I fjor var jeg så heldig at jeg fikk muligheten til å være med på Vixen Blog Awards, og ble overrasket da flere kjente bloggere kom bort til meg og sa «Oi, er du også her? Så utrolig tøft og modig gjort av deg!», og jeg bare «kjenner du til bloggen min?». Jeg har aldri, verken før eller senere, følt meg så inkludert og så mye som en av jentene. Derfor ville det betydd så utrolig mye om jeg hadde fått lov til å oppleve dette igjen. Men siden det bare er for inviterte er det nå utenfor min rekkevidde, med mindre arrangørene finner ut at de vil kaste en invitasjon i min retning.

– Se Ghost spille på Samfundet i februar
Svenske Ghost er et band jeg hørte mye på da debuten deres kom i 2010 før jeg på en måte glemte dem litt, inntil zena zuza var så hyggelig at hun minte meg på at de eksisterte. Det siste albumet deres Meliora har blitt mye spilt innimellom all julemusikken i desember og jeg er så hekta at jeg trygt kan si at de for øyeblikket er mitt favorittband. 27. februar kommer til Trondheim og Samfundet, men det er visst ikke bare jeg som liker dem så konserten ble raskt utsolgt. Jeg skulle gitt så mye for å dra og oppleve dem i live, så mye at jeg mer enn gjerne hadde møtt opp som jente, kanskje med bandmerch på overkroppen til og med. Men som sagt, konserten er utsolgt så igjen er det lite jeg får gjort noe med.

«He is» – mitt favorittspor fra det siste albumet, Meliora. Godt gammeldags hekta på denne låta.

– Dra på fotballkamp på Lerkendal
Har du fulgt bloggen min en stund så vet du at jeg er en ivrig Rosenborgsupporter. Etter bruddet med eksen har jeg likevel ikke vært på Lerkendal stadion en eneste gang fordi jeg liker ikke å dra på kamp alene, og vennene mine er så kjipe at de ikke liker fotball. Likevel har jeg lekt litt med tanken på at jeg etter hvert kanskje skal prøve å dra på fotballkamp og se klubben i mitt hjerte spille. Det kan riktignok bli ganske skummelt og jeg vil muligens få testet ut fordommene til fotballsupporterne da jeg har det med å bli litt engasjert og høylytt når Rosenborg spiller, og kan finne på å brøle litt. Særlig hvis Rosenborg skårer, noe de jo gjør relativt ofte som Norges beste fotballag. Sånn sett hadde det kanskje vært enklere å skjule at jeg er gutt biologisk sett om jeg hadde hadde vært Brann-supporter… …oi, sa jeg det høyt?

Men siden alle disse tre er ganske store og kanskje til og med uoppnåelige utfordringer har jeg også valgt meg ut noen mindre som jeg har lyst til å prøve på for å øve meg på å leve som jente på heltid.

– Prøve å bli mer sosial og gå ut for å møte venninner, både nye og gamle, som jente.
– Bestille pizza på navnet Emilie og dra og hente den som jente.
– Besøke Kicks eller Make Up Store som jente og få hjelp med å finne sminkeprodukter til en nybegynner som meg…

Dette bør da være overkommelig for meg, tror du ikke? Eller har du forslag til andre passende utfordringer?

Del dem med meg i kommentarfeltet!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #utfordring #utvikling #psykisk #helse #angst #depresjon #veienvidere

Det blir ingen julekjole på meg i år

Det nærmer seg som kjent jul, og i likhet med de fleste andre rosabloggerne har jeg tidligere år brukt å la leserne mine få ta del i den årlige jakten på julekjolen. Men i år er denne jakten fullstendig avlyst. Det blir ingen julekjole på meg i år, for hva er vitsen med å kjøpe en ny kjole når jeg ikke kommer til å få brukt den?

For siden jeg er født som gutt skal jeg på julaften, som alle andre år tidligere, trekke på meg dressen jeg hater men som det forventes at jeg har på meg fordi samfunnet ser meg som gutt. Tidligere har dette gått bra fordi jeg har brukt å ha en ekstra julaften med kjæresten en gang i romjula hvor vi pyntet oss for hverandre og ga hverandre en ekstra gave som vi pakket opp sammen. Men så ble det jo slutt mellom oss i vår og derfor blir feiringen med familien den eneste jeg får.

Foreldrene og søsteren min vet riktignok at jeg er transkjønnet og føler meg som jente, men derifra til å faktisk kle meg i kjole på julaften tror jeg det er et stykke igjen. Særlig fordi vi bruker å feire sammen med mormoren min, og jeg tror ikke jeg skal utfordre demensen hennes ytterligere når hun fra før har problemer med å huske hvem jeg er fra minutt til minutt. Dette handler tross alt ikke bare om meg, det handler jo om familien som helhet.

Det frister heller ikke å ta en dag i romjula hvor jeg bare pynter meg for meg selv. Den tanken virker bare deprimerende, og siden det ellers har gått ganske bra for meg i det siste og jeg derfor er i generelt godt humør for tiden, vil jeg ikke bruke tid og krefter på den tanken. Jeg får vel bare innse at det er slik det blir i år, og at det kommer julefeiringer etter dette hvor jeg igjen kan bruke november og desember på å jakte etter det perfekte juleantrekket.

Men i år blir det ingen julekjole. Og sannsynligvis ikke kjole til nyttårsaften heller.

Men jeg overlever nok, og det gjør økonomien min også.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lgbt #lhbt #jul #juleantrekk #julekjole #antrekk #outfit #mote #fashion #shopping

«Tvunget» til å bli gutt igjen

Jeg hadde en fantastisk dag i går. Jeg fikk møtt igjen Tegnehanne som jeg jo ikke har sett siden Vixen Blog Awards i januar. Jeg klarte å legge sminken min, som jeg vanligvis har store problemer med, på en tilfredsstillende måte, og jeg klarte å gå ut som jente med den største selvfølgelighet. Jeg kunne ikke bry meg mindre om at noen så på meg at jeg er født som gutt og er transkjønnet.

Et av bildene Hanne tok av meg i går. Se flere bilder her.

Jeg bare var meg selv, en helt vanlig jente og det føltes bare naturlig for meg. En ubeskrivelig god følelse som jeg gjerne ville holde på selv etter at jeg sa hadet til Hanne og kjæresten hennes da de hastet videre på nye eventyr i sitt første møte med Trønderhovedstaden. Jeg gikk hjemover, fast bestemt på å la sminken og disse klærne være på resten av dagen, nettopp fordi det føltes så bra å endelig få være meg selv igjen. Men nei, det hadde jo vært for perfekt om jeg hadde fått muligheten til dette.

For det tok ikke lang tid fra jeg kom hjem til pappa ringte og ville komme over for å levere noen saker jeg etterlyste tidligere denne uka. Jeg sa det passet litt dårlig, men han insisterte på at det bare ville ta noen minutter og at han uansett skulle videre og gjøre noen andre ærend, så han kom ikke til å oppholde meg.

Joda, pappa holdt ord han. Han var knapt innom i to minutter og ga meg det han skulle før han dro videre. Men bare på grunn av disse to minuttene måtte jeg vaske av sminken og skifte til gutteklær. Selv om pappa etter hvert har skjønt at jeg er transkjønnet, men jeg tror ikke helt han forstår hva det innebærer og jeg er heller ikke komfortabel med å la ham se meg slik ennå. Jeg synes faktisk det er vanskelig nok å snakke med ham om dette. Derfor måtte sminken jeg var så fornøyd med også vike slik at pappa kunne bruke noen sekunder på å gi meg en plastpose før han dro til farmor for å henge opp en adventsstjerne i vinduet hennes.

Så selv om problemet i stor grad befinner seg i hodet mitt, så fikk jeg denne dagen, som startet så fint med at jeg følte meg som en vanlig jente, etter hvert en påminner om at samfunnet i stor grad fortsatt ser meg som gutt. Det ble liksom ikke det samme å finne frem sminkesakene på nytt etter dette siden jeg jo bare skulle være hjemme, og jeg orket heller ikke skifte til jenteklær igjen.

Faen, hvorfor må dette være så vanskelig? Og hvorfor må jeg være så redd?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #frykt #depresjon #psykisk #helse #psykologi #meh

Nære på å bli avslørt… ganger tre!

Da jeg skulle møte de to representantene fra Kvinnefronten på torsdag, var jeg av flere grunner veldig nervøs. En av grunnene var at jeg skulle møte dem i kvinneuttrykk. For jeg synes jo det er vanskelig nok å gå ut som jente fra før, og nå skulle jeg til og med møte to fremmede! Men jeg skulle oppdage denne dagen at det er noe som er enda mer skummelt enn å møte folk jeg ikke kjenner mens jeg er kledd som jente. Og det er å møte folk jeg kjenner, og som ikke vet at jeg er transkjønnet og lever som jente i skjul. Og selv om Trondheim er Norges tredje største by, skulle jeg denne torsdagen få en påminner om hvor liten byen egentlig er.

Jeg hadde avtalt at jeg skulle møte de to fra Kvinnefronten utenfor Hotell Augustin, fordi de ikke var spesielt kjent i byen, og derifra skulle vi sammen gå til kafeen inne på kjøpesenteret Trondheim Torg like ved. Men i det jeg går over torget, på vei til hotellet, observerer jeg en kjent skikkelse på den andre siden av plassen. Eks-kjæresten til søsteren min. Det er ikke mange månedene siden det ble slutt mellom dem, og frem til da var han på en måte en del av familien, men han visste ingenting om at jeg er trans og derfor passet det svært dårlig å observere ham nå som jeg gikk kledd som jente. Og enda verre, han var i likhet med meg på vei mot Prinsenkrysset, noe som gjorde at han ville passere Hotell Augustin, og kursen hans ville føre ham skulder i skulder med meg.

Jeg begynte å sakke ned farten slik at jeg havnet bak ham i stedet. Så langt alt vel, og han så ikke ut til å se på meg engang. Men da vi nærmet oss hotellet var jeg fortsatt like bak ham, og nå måtte jeg jo begynne å snakke snart for å hilse på de to som ventet på meg utenfor, og jeg kunne ikke ha noe av at han hørte stemmen min og gjenkjente den. Så jeg sakket ned farten enda mer og ventet til han var borte før jeg gikk bort og sa hei til de to fra Kvinnefronten. Puh, det var nære på.

Men det stoppet ikke her, for midt i møtet med Kvinnefronten inne på kafeen Jordbærpikene på Trondheim Torg ser jeg plutselig i øyekroken to andre kjente skikkelser som er i ferd med å sette seg ned på et av nabobordene, nemlig en av de nærmeste naboene til foreldrene mine og datteren hennes. Folk jeg kjenner fra jeg ennå bodde hjemme, men som heller ikke aner noe som helst om at jeg er trans.

Med et begynner jeg å få litt problemer med å snakke, og stammer litt mer enn vanlig fordi jeg blir redd for å bli gjenkjent på stemmen igjen. Men jeg kastet et blikk mot nabobordet et par ganger og det så aldri ut til at de så mot oss, så jeg valgte å ikke si noe til de andre om hvorfor jeg plutselig ble litt mer nervøs. Puh, det var nære på, igjen!

Min venninne Marianne og jeg blir sittende ved bordet og prate en times tid etter at de to fra Kvinnefronten gikk for å gjøre klart møtet sitt. I det vi skal bryte opp og holder på å reise oss, ser jeg igjen en kjent skikkelse, denne gangen en tidligere kompis fra barne og ungdomstiden men som jeg ikke har hatt kontakt med på flere år. Her er det riktignok ingen fare på ferde, for han går forbi utenfor kafeen mens vi ennå er godt inne på innsiden og holder på å gjøre oss klare til å dra.

Likevel fungerer dette som en påminner om hvor liten byen likevel er når jeg faktisk både før, under og etter møtet med Kvinnefronten er nære å treffe bekjente som ikke aner at jeg lever som jente i skjul.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg hadde gjort om de hadde kjent meg igjen.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #kjønn #kjønnsroller #kjønnsforvirring #utfordring #angst #depresjon #psykisk #helse #frykt #mendetgikkjobra #somalltid

Truet til å avlyse møtet med Kvinnefronten

Torsdag møtte jeg to representanter fra Kvinnefrontens styre til et møte for å snakke om konflikten som har oppstått mellom dem og oss transpersoner. I det vi satte oss ned startet jeg med å understreke at jeg ikke representerte noen andre enn meg selv, og at jeg på ingen måte kunne snakke for resten av transbevegelsen. Dette sa de at de jo var klar over, og at de ikke så på dette som noe annet enn en uformell samtale med en privatperson. Men jeg sa at det likevel var viktig for meg å få dette på plass før møtet begynte. For det var nemlig noen som helst så at dette møtet ikke fant sted.

Det var ikke mange minuttene etter at jeg onsdag hadde postet nyheten om at jeg skulle møte Kvinnefronten dagen etter, at jeg fikk en melding via bloggens facebookside. Avsenderen var en annen transkvinne jeg har kommunisert litt med tidligere, selv om det ikke har vært mye, men det var i alle fall et navn jeg kjente igjen. Derfor ble jeg sjokkert da jeg så hva hun hadde skrevet.

Hun ga meg rett og slett klar beskjed om å avlyse møtet!

I meldingen ble det hevdet at jeg ville skade transbevegelsen om jeg møtte til dette møtet. Det ble brukt mot meg at jeg ikke er ute av skapet, og at jeg derfor manglet erfaring til å kunne ta et slikt møte, og at «transfobene i Kvinnefronten» ville utnytte dette til å overkjøre meg og deretter skryte av at de nå hadde hatt et møte med transmiljøet og nå var alle glade. Hvorfor skulle de ellers ønske å snakke med meg, når de ikke vil snakke med ComingOutChristine eller en annen offentlig sterk transperson? Jeg burde derfor skjønt at det riktige å gjøre var å tre til side for fellesskapet og heller overlate slikt til den allerede nevnte Christine, som ville taklet et slikt møte mye bedre enn meg.

Hva faen, tenkte jeg for meg selv da jeg leste denne meldingen. Hva faen?! Prøvde virkelig dette mennesket å tvinge meg til stillhet og umyndiggjøre meg ved å mellom linjene be meg «overlate dette til de voksne» og påstå jeg ikke har nok erfaring med å være trans fordi jeg ikke er ute av skapet? Christine gjør riktignok en kjempejobb med å være synlig og fremme transpolitikk, men bloggen hennes presenterer også hennes meninger, og det er faktisk en del hun og jeg er uenige om, uten at det i seg selv trenger å være et problem. Men det kan fort bli det om det er sånn at det kun er en av oss som har lov å uttale oss om det å være transkvinne, og jeg ser ikke hvordan hennes meninger er mer verdt enn mine. Så denne meldingen provoserte meg noe fryktelig og jeg ble rett og slett rasende da jeg fikk den.

EMILIE… SINT!

Derfor svarte jeg som sant var at jeg følte det ville være feil av meg, som jo hadde kritisert Kvinnefronten for å ikke ønske dialog, å ikke ta i mot en invitasjon til å faktisk sette oss ned å prate sammen. Dessuten, skrev jeg, så er jeg ikke organisert. Jeg representerer ingen andre enn meg selv. Jeg skal derfor ha meg frabedt å bli diktert av en selvutnevnt elite hvem jeg kan snakke med og ikke. Svaret jeg fikk var kort og konsist: «Du er advart. Lykke til».

Denne avsenderen har tydeligvis lest litt for mange av Gunnar Staalesens krimromaner.

Jeg ble så satt ut av dette, og jeg fikk ikke gjort noe mer denne dagen. Hva er det som får folk til å komme med slike trusler? For selv om det ikke ligger noe «Ellers…» i slutten av beskjeden om å avlyse møtet, så er det at den avslutter med en advarsel likevel nok til at jeg vil kalle dette en trussel, og den slags finner jeg meg ikke i. Derfor skriver jeg også dette innlegget, og eneste grunnen til at jeg har ventet med det var at jeg ville gjøre meg ferdig med møtet med Kvinnefronten først.

Og det skal sies, da jeg onsdag kveld helt uavhengig av dette satt nervøs og kvalm for møtet, og hadde mest lyst til å avlyse, så tenkte jeg faktisk at nei, det kunne jeg ikke gjøre. Da kom jo dette motbydelige vesenet til å få viljen sin. Så om noe sørget faktisk vedkommende for å gi meg ekstra motivasjon til å gjennomføre planen min og møte Kvinnefronten for å faktisk snakke ut om uenighetene våre, i stedet for å fortsette å sitte hjemme og ønske dem dobbeltsidig brokk og papirkutt i fjeset. Og bra er det, for møtet gikk som kjent kjempebra og selv om jeg fortsatt ønsker å se ord bli til handling, så ser jeg nå optimistisk fremover.

Men jeg har ikke mottatt noen beklagelse i ettertid for truslene jeg fikk, når avsenderen jo tok så feil i sine antagelser om hvordan dette kom til å gå. Og dette får meg til å lure på hva vedkommendes motiver for å hindre meg i å gå virkelig var…

PS! Jeg nevnte dette for Kvinnefrontens representanter under møtet vårt på torsdag, og de fnøs av påstandene om at de hadde nektet å møte ComingOutChristine eller noen andre. De kunne jo ikke takke nei til noen som ikke hadde bedt om å få møte dem…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #Kvinnefronten #likestilling #likeverd #feminisme #kjønn #kjønnsroller #kjønnsforvirring #trussel #jeggirikkeetterforsånt #ogjegfinnermegikkeidet

Mitt møte med Kvinnefronten

Så jeg dro ut for å møte to representanter fra fienden for å prøve å mildne klima oss i mellom litt, og skulle møte dem på en kafé i Trondheim sentrum klokken tre på ettermiddagen. Først ti timer senere hadde jeg klart å komme meg hjem. Klokken var ett om natten og den første snøen markerte vinterens ankomst. Jeg var gjennomfrossen og utmattet. Hva skjedde egentlig? Hvordan klarte de å holde meg så lenge?! Hva gjorde de egentlig mot meg?!!

Pause for dramatic effect…

Det har jo vært litt trykket stemning mellom meg og andre transpersoner på ene siden og Kvinnefronten på den andre den siste tiden, og da Kvinnefronten skulle holde et åpent møte her i min hjemby Trondheim om blant annet oppstart av et lokallag, skrev jeg hvordan hendelsene i det siste har fått meg til å føle meg uvelkommen. Det resulterte i at jeg ble spurt om jeg ville ta et privat møte med de to av Kvinnefrontens styremedlemmer som skulle lede dette informasjonsmøtet i Trondheim. Siden jeg jo har kritisert Kvinnefronten for å ikke være villige til å åpne for dialog, så jeg det derfor som riktig av meg å ta dette tilbudet. Selv om det var milevis utenfor min komfortsone å møte to fremmede mens jeg var i kvinneuttrykk, altså kledd som jente, og jeg var mildt sagt kvalm kvelden før møtet skulle finne sted. Jeg var så uvel at min venninne Marianne raskt tilbød seg å bli med som moralsk støtte slik at jeg slapp å møte de to helt alene, og sånn ble det.

Vi møttes alle fire klokken tre på en kafé på Trondheim Torg, og det ble raskt klart at de to fra Kvinnefronten var minst like nervøse som meg for dette møtet, og at de var slitne etter denne konflikten. Men vi satte oss ned sammen, og det første vi tok opp var selvfølgelig det som utløste konflikten, i alle fall for min del, nemlig invitasjonen av transfoben og mannshateren Julie Bindel til Kvinnefrontens feministiske frigjøringsfestival. De på sin side forklarte hvordan de hadde hørt henne snakke om prostitusjon på en messe i utlandet og blitt så imponerte at de bestemte seg for å invitere henne til å snakke hos dem også, og de visste vel noe om at hun var kontroversiell uten at de undersøkte dette så nøye, men de hadde aldri sett for seg at det ville utløse så mye følelser, og derfor mente de at de nok hadde handlet litt naivt da de trodde dette ikke ville by på noen problemer.

A cup of Hot coffee lateIllustrasjonsfoto: Phatpc / yayimages.com

Jeg fortalte hvordan det fikk meg til å føle, at det ikke nødvendigvis var at hennes tilstedeværelse i seg selv som gjorde meg utrygg, men at signaleffekten av å invitere henne fikk Kvinnefronten til å fremstå som transfiendtlige, og jeg sammenlignet det igjen med å se en god venninne gå hånd i hånd med noen som jevnlig mobber deg, og at dette gjør at jeg ikke får lyst til å besøke denne venninnen mer. De to representantene la seg langflate og sa at de aldri kom til å invitere Julie Bindel igjen, og de beklaget også at de hadde krenket meg. Og akkurat det, de beklaget ikke at jeg følte meg krenket, de beklaget at de hadde krenket meg, og mens det ble gjort hadde en av dem tårevåte øyne. En helt annen reaksjon enn den jeg hadde ventet på forhånd.

Videre sa de at de følte det var vanskelig å få svar fra transmiljøene på nøyaktig hva de ville at Kvinnefronten skulle gjøre, og derfor spurte de meg om jeg hadde noen tanker om dette. Jeg svarte at jeg krevde egentlig en tydeligere, offentlig unnskyldning for invitasjonen av Julie Bindel. Jeg sa også at jeg synes det var uheldig at Kvinnefronten som organisasjon brukte lang tid på å uttale seg, og når svaret kom var det utydelig og ga inntrykk av å ikke ha lyttet til kritikken. For frem til deres uttalelse kom, så hadde jo jeg og et par andre transpersoner mottatt drittslenging mot oss fra enkeltmedlemmer av Kvinnefronten på privaten, og disse hadde også uttalt seg negativt om transpersoner i diverse diskusjonsfora på nettet. Jeg ble forsikret om at disse ikke hadde noe verv i styre og stell i Kvinnefronten og at deres meninger ikke nødvendigvis representerte Kvinnefronten, samt at de hadde tatt en prat med noen av de mest aktive og slått ned på oppførselen deres.

Jeg svarte at det dessverre ikke er godt nok, fordi for meg som uavhengig så aner ikke jeg hvem som har verv i organisasjonen og når det ikke kommer noen andre uttalelser fra selve organisasjonen så fremstår disse som Kvinnefrontens faktiske meninger. Jeg sa derfor at Kvinnefronten bør ta offentlig avstand fra slike holdninger, samtidig som de får definert hvor Kvinnefronten står i forhold til transpørsmålene, for per i dag står det ingenting i Kvinnefrontens handlingsplan om transpolitikk. Det sistnevnte ble jeg faktisk lovt på stedet at var noe de skulle forsøke å få inn på neste handlingsplansmøte som finner sted neste høst, og da kom de også til å få endret det slik at det ble tydelig at alle som definerer seg som kvinne kan delta i styre og stell i Kvinnefronten. Igjen sa de at de hadde opptrådt litt naivt og gått ut i fra at det var tydelig nok ved å bare si «kvinner», fordi de tenker at definerer man seg som kvinne så er man kvinne. Der er faktisk Kvinnefronten og jeg på samme side, men ser som dem et behov for å tydeliggjøre dette for å unngå misforståelser. De spurte meg faktisk der og da om jeg hadde lyst til å bidra her siden de følte deres egen kompetanse innen transpolitikk ikke var god nok, eller om jeg visste om noen som kunne egne seg. Jeg stilte meg tvilende til om jeg er riktig person for en slik oppgave, men sa vel at jeg skulle tenke på det, dog mest for å være høflig.

Coffee with friendsIllustrasjonsfoto: Iko / yayimages.com

Møtet varte i omtrent en times tid før de to fra Kvinnefronten gikk for å forberede seg til kveldens møte på Hotell Augustin. Da de hadde gått så jeg vantro på min venninne Marianne som hadde sittet der som moralsk støtte og lyttet, og jeg spurte henne om dette møtet virkelig gikk så bra eller om jeg bare innbilte meg det. Det hadde vært en god tone gjennom hele møtet, de viste ydmykhet, ga meg taletid, lyttet til det jeg hadde å si og jeg følte aldri at de prøvde å overkjøre meg eller snakke i munnen på meg. Marianne var overrasket selv, for hun hadde også forventet noe helt annet og kunne bekrefte at dette virket som en god start for videre dialog.

For jeg venter selvsagt med å juble helt, for fortsatt vil jeg jo se at det jeg ble lovet faktisk blir gjennomført. Men jeg ser dette møtet som en god start, og det viser at det går an å ha en god dialog selv om man er uenige. Jeg dro også på Kvinnefrontens åpne møte på Hotell Augustin senere på kvelden, hvor jeg riktignok kun satt som stille tilhører gjennom hele møtet. Men jeg kom i prat med noen andre deltakere på møtet, og som en liten overraskende twist ble jeg faktisk med hele gjengen ut på byen etterpå. Og hold deg fast: dette er faktisk første gang jeg har gått ut på byen hjemme i Trondheim som jente, hvis vi ikke teller de gangene jeg har vært på jentepubene arrangert av Gudrun LLH. Så jeg ble overrasket både av Kvinnefronten og meg selv denne kvelden.

I løpet av byturen ble jeg også spurt om jeg ikke skulle melde meg inn i Kvinnefronten, men dette sa jeg bastant nei til. Under møtet på Hotell Augustin ble det klart at jeg er noe uenig med mye av det Kvinnefronten står for, og som jeg skrev i går har jeg også store problemer med å se meg selv som feminist. Men denne dagen hadde overrasket positivt, og selv om dette møtet på ingen måte kommer til å forandre verden i seg selv, så føler jeg at jeg har sådd et frø og at vi har noe å bygge videre på.

Så jeg følger spent med på fortsettelsen, og konstaterer at Kvinnefronten nå har ballen på sin banehalvdel og har muligheten til å rette opp for seg. Jeg håper virkelig de utnytter denne muligheten godt.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #Kvinnefronten #likestilling #likeverd #feminisme #kjønn #kjønnsroller #kjønnsforvirring #sesåbradetgårbaremanpratersammen #detgjenstårriktignokennååseordblitilhandling #menjegerpositiv

Hvor skal jeg tisse hen?!

Det å være transkjønnet byr som kjent på en del utfordringer, men hvem skulle tro at noe så naturlig som å tisse skulle være så vanskelig? Skjønt, det burde egentlig ikke være det for jeg har ingen problemer med å plante baken på toalettsetet og slippe løs når jeg er hjemme eller på besøk hos venner. Men når jeg er ute og vandrer i gatene og kjenner naturen kaller, da er det ikke bare bare selv om det er aldri så mange offentlige toaletter i nærheten.

For uansett hvilket toalett jeg velger å gå til vil det oppfattes som et problem for noen.

Jeg føler meg som en jente og ønsker å bli oppfattet som en jente. Da skal vel jeg bruke dametoalettet, ikke sant?

Nei, skal vi tro enkelte militante feminister. De mener at jeg, siden jeg er født som gutt, aldri vil kunne bli jente fordi kjønn etter deres mening kun er en sosial konstruksjon som egentlig ikke finnes, samme hvor mange inngrep jeg eventuelt gjør nedentil. Det jeg driver med er i deres øyne ikke noe annet enn en utkledningslek som håner dem som kvinner ved å ty til stereotyper, og som også oppfyller en underbevisst trang til å tvinge meg inn på territorier hvor menn ikke har adgang, slik som dametoalettet. Steder som kvinner trenger å være i fred for å kunne være seg selv, sier de, fordi kjønn jo er en sosial konstruksjon som ikke eksisterer.

Nei, jeg skjønner det ikke jeg heller.

På herretoalettet derimot så føler jeg meg ikke hjemme, for i mitt hode er jeg jo jente. Men heller ikke her kan jeg gå inn uten å vekke oppsikt, da jeg jo faktisk ser ut som en jente, og i verste fall kan jeg risikere å møte på menn med en meget usikker holdning til egen seksualitet. Dersom de mot formodning skulle oppdage at jeg er transkjønnet og født som gutt, er jeg ille ute.

Så i praksis har jeg altså valget mellom risikoen for å bli utskjelt eller risikoen for å få juling. Utskjelling eller juling. Utskjelling eller juling. Hva skal jeg velge? Jeg har ikke tid til å tenke på dette nå. Jeg må pisse. Nå! Faen, hva gjør jeg?

Jeg begynner å skjønne hvorfor så mange transkvinner ønsker å beholde penis…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #hverdag #do #toalett #avføring #tiss #bæsj #promp #barnslig #humor #utfordring #kjønn #kjønnsroller #feminisme #likestilling #likeverd #altdetjegmågågjennombareforåfåpisse ! #kjønnsnøytraloverskriftogsåforresten #youseewhatIdidthere ?

Slutt å prøve å avsløre hvem jeg er!

Her om dagen kom jeg visst til skade for å si at sladrepressen kom til å gå over styr og jeg kom til å bli toppblogger og få 20.000 lesere over natten når jeg avslører min identitet og hvem jeg er. Det tente visst nysgjerrigheten til mang en hobbydetektiv og lykkejegere på jakt etter tipspenger hos Se og Hør.

For plutselig etter at jeg postet dette innlegget vil visst alle være venner med meg på facebook og vite mest mulig om meg, sannsynligvis i håp om at jeg skal lekke noe informasjon som gjør meg lettere å spore. Når jeg ikke vil gi det, begynner jeg ved hjelp av blogg.nos sanntidslogg å se at det plutselig bygger seg opp en kraftig interesse for bloggens arkiv, og jeg kan se at flere leser innlegg jeg postet her i både 2012 og 2013 og som jeg knapt husker å ha skrevet. Jeg vet ikke om det er sånn, hvis det er sånn at noen leter der etter spor kan jeg bare si en ting med en gang:

Du vil ikke finne noe der.

Jeg har fra dag én vært ganske selektiv med hva jeg deler om meg selv her nettopp for at denne bloggen skal være vanskelig å spore tilbake til meg. Jeg har ikke engang oppgitt alderen min, og jeg unngår å svare hver gang noen spør. De som faktisk kjenner meg og følger med på denne bloggen har sagt at de er imponerte over hvor mye jeg klarer å si om meg selv her inne samtidig som jeg holder tilbake så mange detaljer at jeg egentlig ikke forteller noen ting.

Og det er en grunn til det. Jeg beskytter min egen identitet fordi jeg ikke er klar for å stå frem. Så skulle du klare å finne ut hvem jeg er og avsløre det for verden, så oppnår du egentlig bare en ting, nemlig å kaste meg ut i noe jeg ikke er klar for. Noe som potensielt kan dytte meg utenfor kanten og ødelegge meg.

Vil du virkelig ha dette på samvittigheten din?

Dessuten, jeg tror ikke Se og Hør kommer til å betale deg særlig godt. De kommer nok til å vise interesse for meg, men siden jeg ikke er en kjendis av kaliberet tidligere deltaker i Paradise Hotel eller noe sånt, så er det ikke noe de kan rydde forsiden for. Du har absolutt ingenting annet å oppnå enn å gjøre livet jævligere for meg.

Den dagen kommer at jeg er klar for å stå frem, og da kommer jeg også til å gjøre det, for jeg synes ikke det livet jeg lever akkurat nå er spesielt morsomt. Men når vi kommer dit vil jeg velge når og hvordan jeg vil gjøre det selv, uten innblanding fra andre. Og hvis jeg velger å stå frem for enkelte av dere underveis, slik jeg faktisk har gjort for noen av leserne mine, så velger også selv hvem jeg stoler nok på til å betro noe så stort og viktig til.

Har vi en forståelse?

I såfall, fortsett å les bloggen min. Kommenter den gjerne. Følg meg på facebook eller bloglovin. Men om du mot formodning ved et lykketreff skulle finne ut hvem jeg er, så respekter mitt ønske om å være anonym ved å holde dette for deg selv.

Takk!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #kjønn #identitet #secretidentity #ingcognito #anonym #æimbætmæn #personnummeretmitterforresten #oidersajegdetnesten #hahadetvarnærepå #favorittfargenminerlilla #hvaerdin ?

Mine sminkeutfordringer

Jeg har den siste tiden hatt store problemer med å klare å gå ut kledd som jente. Jeg har skyldt på at jeg i en periode i vår og sommer var litt for ivrig etter å finne nye utfordringer, og derfor ble dette med å ta på jenteklærne plutselig forbundet med noe negativt. Men selv om dette nok har mesteparten av skylden, gikk det for noen dager siden opp et lys for meg. Etter bruddet med eksen har nemlig sminke blitt et problem. Et så stort problem at det kan ta fra meg lysten til å i det hele tatt prøve. For la meg komme med en liten sjokkavsløring som sender alle dine stereotypiske oppfatninger av transpersoner med enveis ekspressfly til Jan Mayen:

Jeg misliker å sminke meg!


What the… en transjente som ikke digger sminke?!! RING TV2! RING VG! RING SKRUKKEFYLLA BYGDE- OG MENIGHETSBLAD!

For å spesifisere så misliker jeg ikke å gå med sminke, det kan jeg faktisk like og til og med føle meg skikkelig fin med sminke hvis det er bra gjort. Men jeg sliter veldig med selve prosessen å legge den. Jeg fikk jo aldri eksperimentere med sminke som fjortis i og med at jeg er født som gutt og ikke turte, og kjøpte ikke mine første sminkesaker før lenge etter at jeg fylte 20. I tillegg har jeg diagnosen essensiell tremor, som gjør at jeg alltid skjelver litt på hendene og derfor kan det å legge eyeliner være et mareritt.

Etter at det ble slutt med eksen, har jeg også måttet klare meg selv uten hennes hjelp, og siden hun var veldig dyktig har overgangen blitt stor. Så stor at det ikke har føltes like godt å gå ut som meg selv igjen etter at jeg ble singel. For jeg har ikke følt at sminken har var bra nok, og jeg følte meg ikke fin. Det har også ført til at jeg har valgt å heller gå ut som gutt. Noe som jo er enklest der og da, men som i det lange løp gjør meg deprimert over å ikke kunne være meg selv.

Arkivbilde. Slik så det ut på badet da jeg bodde med eksen.

I går merket jeg det igjen. Jeg skulle til psykologen, og selv om jeg hadde lyst til å møte opp som meg selv, så merket jeg at jeg kviet meg for å gå på badet og begynne med sminken, og jeg tror jeg til og med bestemte meg på et tidspunkt for å gå som gutt. Men så, etter å ha stilt meg spørsmålet om jeg virkelig hadde lyst til å gå til psykologen utkledd igjen, bestemte jeg meg for å prøve likevel. Selv om jeg hadde brukt alt for lang tid på å tenke meg om, og derfor egentlig ikke hadde tid til å sminke meg lenger. Derfor ble det bare så jeg klinte på meg noe i full fart og gjorde det enklest mulig. Og så gikk jeg.

Og hva skjedde? Ikke bare fikk jeg applaus fra psykologen for at jeg møtte til time som jente for første gang på et år, men hun ga meg også skryt for sminken min. Og jeg bare «…hæh? Dette klinte jeg jo bare på i løpet av noen minutter?».

Men jeg må ha sett det i speilet selv også før jeg skyndte meg ut for å rekke timen, for jeg følte meg veldig fin der jeg gikk og det føltes godt å være jente igjen. Eller for å si det på en annen måte. Det føltes godt å være meg selv, og jeg tror jeg strålte der jeg gikk gjennom Lademoen på vei til timen.

Dermed ødela jeg egentlig mitt eget innlegg om utfordringene mine med sminke. For selv om jeg tror jeg hadde en solid dose flaks i går, ser jeg nå at jeg får det jo til. Jeg må bare øve litt mer, og ikke nødvendigvis bare like før jeg skal ut.

PS! Sist jeg var hos psykologen som jente var den dagen vi avsluttet behandlingen i november i fjor. Jeg begynte å gå dit igjen i sommer etter at det ble slutt med eksen, før jeg hadde kjøpt og overtatt min nye leilighet. Så problemene med å gå ut som meg selv er ikke et år gamle.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #sminke #skjønnhet #makeup #beauty #kjønn #kjønnsroller #stereotyp #stereotyper #psykologi #angst #depresjon #psykisk #helse #åovervinnefrykten #beklageratdetikkeblenoebildeavgårdagensoutfit #menjegmistetogsåfotografenmindaeksendro #dessverre #måfinneenløsningpådetsnart

Fotomodell for en dag

Som nevnt i forrige uke ble jeg kontaktet av fotografistudent Amanda Bakken ved Norsk Fotofagskole med spørsmål om jeg kunne tenke meg å stille som modell i forbindelse med en skoleoppgave. Temaet for oppgaven var dokumentarbilder, og derfor ville hun bruke meg for å dokumentere mitt liv som transkjønnet og jente på deltid.

På mandag møttes vi og gikk først litt rundt i Trondheim sentrum før vi avsluttet med noen bilder hjemme hos meg. Resultatet har du akkurat scrollet deg gjennom, og jeg vil si at dette er noe av det jævligste jeg har vært med på, for jeg føler jo at alle stirrer når jeg våger meg ut som jente til vanlig, og om de ikke gjorde det fra før så gjorde de det i alle fall nå. Men jeg overlevde jo.

Det skal likevel sies at det var hyggelig å kunne stille opp, og håper at jeg har bidratt til at foreldrene hennes blir stolte når hun viser frem karakterutskriften ved enden av semesteret.

Besøk Amandas facebookside her.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #foto #modell #ikkesånnglamouraltså