Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Begynte å grine under Femelle-middagen

Nå vet jeg at flere av mine lesere har ventet siden fredag på å få høre om helgen min i Oslo. Dessverre kommer jeg tomhendt tilbake uten så mye som et antrekksbilde i bagasjen. Helgen ble stort sett tilbragt på et hotellrom, med en laptop som streamet gamle South Park-episoder, etter at jeg fredag under mitt første møte med de andre bloggerne på min nye bloggplattform Femelle.no klarte å få et angstanfall og begynne å grine.

What a way to make a first impression!

Siden jeg ikke har funnet motet til å stå frem som transkjønnet, koster det meg ganske mye psykisk å gå ut som den jenta jeg ønsker å være. Det å skulle dra alene for å møte femten andre bloggere jeg ikke kjenner eller er trygg på, føltes da veldig skremmende og derfor hadde jeg opprinnelig gjort en avtale om å møte bare to av disse først i rolige omgivelser for å starte forsiktig. Dette ble det ikke noe av da jeg i stedet ble tatt med rett til restauranten og dens barområde hvor de fleste allerede var samlet, i et lokale med høy partyfaktor og høy musikk, noe som gjorde det umulig å høre hva noen sa og siden jeg ikke er komfortabel med å heve stemmen min fordi jeg føler den avslører at jeg biologisk sett er gutt, ble jeg bare sittende og føle meg stresset.

Det ble ikke bedre selv om vi flyttet oss over i den roligere restaurantdelen, og omtrent samtidig som forretten ble servert kjente jeg at et angstanfall var på vei. Når det skjer har jeg pusteteknikker som jeg bruker til å roe meg ned, og det viktige er at jeg får fokusert tankene på noe annet og ikke går inn i panikktankene som kommer, for da blir det bare enda verre og nå var jeg også redd for at jeg skulle begynne å grine, for da ville sminken min bli ødelagt og jeg ville føle meg stygg og enda mindre komfortabel med å være der. «Ikke få meg til å synes synd på meg selv, da begynner jeg bare å grine» var derfor svaret mitt da hun som satt ved siden av meg så at jeg hadde det vondt og forsøkte å trøste ved å spørre om hvorfor jeg ikke bare kunne slippe det løs, og fulgte opp med å si at det var da ikke noe galt i å gråte.

Da kom tårene, og jeg ville bare femti mil vekk derifra.

Resten av kvelden husker jeg nesten ingenting fra. Jeg vet at det var flere av de andre jentene som kom bort til meg og snakket med meg og forsøkte å trøste, men jeg husker verken navn eller ansikt, og enda mindre hva de faktisk sa. Det eneste jeg husker er at det ingen av dem som var kjipe mot meg, men likevel ville jeg bare bort derifra. Straks middagen var over og de andre begynte å samles for å trekke mot byen, benyttet jeg første anledning til å smette unna og løp så fort de høye hælene mine kunne ta meg tilbake til hotellet, som heldigvis lå bare fem minutter unna, og vrengte av meg klærne og kastet meg i dusjen.

Og der ble jeg. Selv om jeg ikke hadde spist noe som helst under middagen og kjente jeg var sulten, klarte jeg ikke å gå ut igjen. Hadde det ikke vært for at min venninne Maja hadde hørt at jeg hadde det vanskelig og derfor kom innom hotellet neste morgen da hun var på vei hjem fra nattevakt, hadde jeg neppe kommet meg ned i frokostsalen på hotellet heller. Det ble for skummelt å dra ut alene og derfor har jeg ikke dratt på shopping eller opplevd noe annet nevneverdig i løpet av min helg i Oslo denne gangen. Jeg ble sittende alene på hotellrommet med laptopen min og et «ikke forstyrr»-skilt hengende på dørhåndtaket utenfor.

Men jeg gikk ut når noen kom og hentet meg, og jeg var ute lørdag ettermiddag og spiste burger på Døgnvill på Tjuvholmen med min venninne Tina denne lørdagen. Og jeg hadde på meg jenteklær, så selv om angsten altså satte meg tilbake denne helgen har Tina fortsatt aldri møtt meg som noe annet enn Emilie.

Dermed har det ikke vært så mye å dele fra helgen min i Oslo, og jeg sitter i ettertid og lurte på om jeg ikke gapte litt for høyt og om det var så lurt av meg å dra i utgangspunktet. Men det var nok greit å få en påminnelse om hvor grensene mine går også.

Og ikke minst: selv om jeg hadde det vondt og ville bort derifra, så prøvde jo de som var der å trøste. Og det er godt å få bekreftet det jeg følte da jeg forlot blogg.no, at på Femelle.no tar man vare på hverandre.

Tør ikke se på de nyeste antrekksbildene mine

Tirsdag denne uken var jeg ute som jente igjen. Humøret var ikke det beste, men jeg hadde en avtale med en av leserne mine, og siden jeg jo ikke kan skylde på dårlig humør den dagen jeg står frem som transkjønnet og blir jente på heltid, valgte jeg å holde avtalen. Det ble tatt noen bilder av antrekket mitt til bloggen den dagen, men i skrivende stund har jeg fortsatt ikke sett på dem. Selv om det nesten er gått en uke, og jeg vanligvis gjør det med en gang jeg kommer hjem, har jeg ikke engang overført dem fra kameraminnekortet til PC-en.

Jeg tør rett og slett ikke se på dem.

For jeg hadde en skikkelig møkkadag hvor jeg følte at ingenting stemte, at sminken ikke spilte på lag og fikk ansiktet mitt til å se ut som et Jackson Pollock-maleri, og at alle jeg passerte på gaten kunne se at jeg er transkjønnet og født som gutt. Jeg hadde bare lyst til å forsvinne i et dypt hull i bakken og bli der.

Flere venninner jeg har snakket med de siste dagene sier at alle jenter har dager hvor de føler at ingenting stemmer og de bare føler seg dritt. Det tror jeg så gjerne, men slike dager får meg likevel til å tvile på om jeg noen gang kommer til å klare å bli meg selv.

Selvsagt vet jeg at det ikke kommer til å bli regnbuer og enhjørninger hver dag fra det øyeblikket jeg står frem, men om bunnene blir så dype at jeg nesten ikke fungerer etterpå, blir jeg i tvil om det i det hele tatt er verdt det. Visst gjør det meg deprimert å måtte være den gutten jeg er født som og samfunnet forventer at jeg er, men det suger enda mer å være den samme gutten, kledd i jenteklær. For det er heller ikke den jeg vil være, men fordi det å være en gutt i jenteklær innebærer å måtte utfordre normer og folks forventninger, er det enklere å bare være en «vanlig» gutt. Det er ikke det jeg er, men det gir enda mindre mening for meg å måtte kjempe for å få være en noen jeg heller ikke er. Om jeg skal kjempe, så er det for å få være meg selv.

Likevel var det akkurat slik jeg følte meg på tirsdag, som en gutt i jenteklær. Nettopp derfor har jeg ikke turt å se på bildene ennå, eller gått ut som jente igjen siden tirsdag. Jeg er for redd for å gjenoppleve den følelsen.

Men i mailboksen min ligger det en flybillett til Oslo på fredag, hvor det er meningen at jeg skal delta på et arrangement i forbindelse med bloggen min, og jeg derfor er nødt til å møte som jente. Hvis jeg møter.

Så da er spørsmålet hva det blir av dette.

Dro nesten på jobb som jente i dag!

I morges våknet jeg en time tidligere enn jeg pleier, uten at jeg vet hvorfor. Etter å ha vridd meg noen minutter skjønte jeg at jeg ikke kom til å klare å sovne igjen, og sto like godt opp. Da slo det meg at en dag blir jeg kanskje nødt til å stå opp så tidlig hver morgen. Nå når jeg ennå lever mesteparten av tiden som gutt, går jeg jo nærmest rett fra senga og til jobb. Det eneste jeg gjør er å kle på meg, spise og deretter gå ut.

Hvordan kommer jeg til å klare meg når jeg blir nødt til å gjøre sminkeritualet til en del av morgenrutinen?

Så jeg gjorde et forsøk nå som jeg likevel var så tidlig oppe. Jeg fant frem sminkesakene og begynte å gjennomføre rutinen min, og jeg var klar i god tid før tidspunktet jeg må gå hjemmefra hvis jeg skal rekke frem til jobb i tide. Dermed gikk jeg like godt et skritt lenger og satte sammen et hverdagsantrekk som jeg tok på, og så meg selv i speilet der jeg sto nysminket og kledd som jente. Fortsatt var det et kvarter til jeg måtte gå. Kunne jeg gått på jobb kledd slik som dette?

Ja, det kunne jeg faktisk. Det føltes helt naturlig for meg å beholde disse klærne på og gå på jobb.

Men jeg gjorde det ikke.

For selv om jeg sto frem for kollegene mine i september, så er det noe med at jeg omgås jo ikke bare dem, selv om jeg sitter på et kontor. Det kommer jo folk innom hele tiden, fra andre deler av bransjen, som vet hvem jeg er og derfor kan jeg ikke møte på kontoret som meg selv før den dagen jeg er klar for å stå frem helt. Derfor ble sminken vasket av, og jeg gikk som gutt i stedet. Som vanlig.

Likevel er jeg litt stolt av meg selv i dag, for at jeg i det hele tatt vurderte det, og kom frem til at dette var noe som var naturlig for meg å gjøre.

Selv om jeg liker å sove lenge om morgenen…

Alene mot verden

Joda, det går jo egentlig bra med meg. Jeg er nærmere å stå frem som transkjønnet enn noen gang.

Det er det jeg alltid sier når jeg skriver et innlegg som oppsummerer status akkurat nå. Sånn skal det jo være, at jeg hele tiden kommer nærmere og nærmere helt til den dagen jeg faktisk hopper ut av skapet, som de sier.

Likevel har det vært dager i det siste som har vært veldig tunge. Dager hvor jeg har følt meg ensom og alene mot verden, og har lurt på om det er noe poeng i å fortsette, og om jeg ikke bare skal gi opp absolutt alt.

Selv om jeg vet at jeg som transperson er tryggere enn noen gang her i Norge, har jeg vært både kvalm og redd i det siste, når jeg har sett hva slags kunnskapsløshet og transfobi som har fått slippe til på kronikkplass i en av landets største aviser. Ikke bare en eller to ganger, men hele tre ganger har det samme mennesket fritt fått lov til å fortelle at jeg som transkvinne ikke er en kvinne, men en potensiell voldtektsforbryter som må holdes unna alle kvinnerom, som for eksempel offentlige toaletter.

Det er da jeg blir redd. Ikke bare for min egen fremtid som transperson når jeg i neste øyeblikk lurer på om jeg får lov til å bruke samme drikkefontene eller sitte i samme vogn som henne på trikken. Men også for hvor lav terskelen tydeligvis er for å få definere «sannheten» i dagens aviser.

For den prosessen jeg har gjennomgått for å i det hele tatt bli trodd på når jeg har sagt at jeg føler meg som jente, den stemmer lite med den virkeligheten jeg har lest om i disse kronikkene. Om hvordan et samlet helsevesen nærmest tvinger diagnosen «født i feil kropp» på barn som tilfeldigvis leker med «feil» leker. Selv brukte jeg år på å overbevise fastlegen om at jeg «ikke bare var homofil» – selv om jeg forelsker meg i jenter.

Jeg er ennå ikke sikker på om fastlegen noen gang ble overbevist, men etter at jeg ble henvist til psykolog, sluttet jeg å bekymre meg for dette.

Egentlig har jeg lyst til å ta til motmæle og fortelle denne kronikøren alt dette. Men mens hun angivelig har en hel organisasjon i ryggen som hun gjerne signerer på vegne av, så er jeg bare meg. Jeg har ingen organisasjon bak meg. Jeg har ikke noe annet enn meg selv og denne bloggen. Når jeg da føler meg ensom og alene mot verden, så forsvinner motivasjonen og overskuddet fullstendig.

Det er også da det blir stille i bloggen. Det er da innleggene slutter å komme og kommentarene ikke blir besvart.

All min energi går i stedet til å overbevise meg selv om at denne kampen fortsatt er det eneste riktige for meg, selv om det vil bli jævlig om kronikkforfatterens holdninger og kunnskapsløshet spres. Alternativet er å benekte at jeg føler meg som jente, og det har jeg prøvd. Det er mye jævligere.

Likevel, så går det egentlig bra med meg, og jeg har sprengt nye grenser den siste tiden. Bare for to dager siden var jeg alene på shopping som jente, uten å bekymre meg for om noen stirret på meg og dømte meg fordi jeg gikk kledd som jente. For hvorfor skulle jeg det, det er jo helt normalt?

Men skulle det bli stille fra meg igjen over en lengre periode, så vet du nå grunnen. For selv om jeg tåler mer nå, så er det fortsatt grenser for hva jeg klarer å takle.

PS! Jeg lekte med biler og LEGO som liten!

Utfordring akseptert: jeg skal på trafikklysfest!

I mitt søk etter nye utfordringer på veien ut av skapet som transkjønnet, har jeg takket ja til å bli med på en trafikklysfest på fredag. Hva er egentlig en trafikklysfest, spør du kanskje. Da kan jeg fortelle at det er enten den smarteste eller dummeste varianten av treff for single som finnes.

Det vet jeg, for jeg har vært på trafikklysfest før, nemlig.

Alt du trenger å vite er at på en trafikklystfest skal du kle deg i en farge som markerer din sivilstatus. Rødt betyr no-go, du har fast følge. Gult betyr at du i utgangspunktet er opptatt, men er åpen for forslag. Grønt derimot betyr singel, og at her er det, som i trafikken, bare å kjøre på. Egentlig et smart konsept, sett bort fra én detalj.

Hvorfor i all verden drar du på en fest for single hvis du har tenkt å gå i rødt?!!

Er ikke det litt som å være amish på en teknologimesse og bare gå rundt fra stand til stand og mumle «ikke interessert» gjentatte ganger etter hverandre? Hva i all verden gjør du der? Gå hjem, for faen!

Siden rødt er en av mine favorittfarger har jeg masse rødt i skapet… men ikke noe grønt. Typisk…

Likevel har lokalet en tendens til å være fullt av personer med røde trøyer, og du begynner å føle at grønnfargen på overdelen din, som i utgangspunktet skulle bety singel, nå skriker ensom taper i stedet. Men når du plutselig observerer en jente i andre enden av rommet som ikke bare er kledd i grønt, men som i tillegg er behagelig for øyet, kan du banne på at du ikke er den eneste som har lagt merke til henne. Det er da du innser hvorfor det egentlig heter trafikklysfest, der du havner bakerst i en saktegående kø, og håper i det lengste på at hun fortsatt er grønn innen du kommer frem.

Men å møte i gult er likevel det mest risikable på en trafikklysfest. Vi vet jo alle hvor mange trafikanter det finnes der ute som mener at gult i praksis er det samme som grønt, bare man er kjapp nok.

Så når jeg har vært på nok trafikklysfester før til å kunne merke meg disse tendensene og derfor skrive denne teksten, hvorfor presenterte jeg det da innledningsvis som en utfordring?

…men jeg har én gul topp da…

Vel, siden jeg ikke er helt åpen om min transkjønnethet har jeg kun vært på trafikklysfest som gutt, og i en heteronormativ setting hvor fargekodene fungerer fordi single jenter og gutter enkelt finner frem til hverandre.

Men nå skal jeg ikke bare gå på trafikklysfest som jente. Jeg skal til og med på en trafikklysfest i regi av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Selv med et så enkelt fargesystem som viser sivilstatus, er det ingen garanti for at de andre som er grønne der har samme preferanser som deg! Jeg spår et kaos uten like!

Likevel tenker jeg altså å dra. Men av mangel på noe grønt i skapet undrer jeg nå litt over om jeg skal dra på shopping i dag eller om jeg skal ta på den eneste gule toppen jeg har. Bare for spenningen sin skyld.

Men dersom lokalet viser seg å være fullt av rødkledde heterofile, så snur jeg i døra.

ME Nightclub, Trondheim, fredag 12. mai klokken 22:00 – 50/100 kroner CC. 20 års aldersgrense.

Klar for kinopremiere

Ved midnatt er det verdenspremiere på det nyeste tilskuddet til Marvel Cinematic Universe, Guardians of the Galaxy vol. 2, og jeg har skaffet meg kinobilletter. Det blir med andre ord en lang natt, men jeg gleder meg vilt, for jeg har et helt spesielt forhold til den første filmen som gikk på norske kinoer for snart tre år siden.

Utsnitt fra filmplakaten til Guardians of the Galaxy vol. 2, copyright: Marvel Studios / Walt Disney Motion Pictures

Ikke bare elsket jeg den første filmen så mye at jeg så den to ganger da den gikk på kino for snart tre år siden. Ikke bare har den Chris Pratt, en av tre menn som kunne gjort meg hetero, i hovedrollen som Starlord. Men da jeg så den første filmen var det også første gang jeg var på kino, som jente.

Den gang da: første gang på kino som jente da jeg skulle se den første Guardians of the Galaxy-filmen i september 2014 på Nova kino i Trondheim. Og jeg tror du lett kan se på bildet at jeg var nervøs!

Derfor er det jo en selvfølge nå som det har kommet en oppfølger at jeg måtte følge opp suksessen ved å komme meg på selve verdenspremieren for filmen, og jeg er glad jeg klarte å skaffe billetter.

Og jeg har selvsagt satt sammen et helt spesielt antrekk til i natt, som jeg håper jeg får delt i bloggen i morgentimene i morgen, sammen med en liten omtale av filmen. Så titt gjerne innom igjen da.

Nevnte jeg at jeg gleder meg villt?

Har du planer om å se denne filmen? Hva er dine forventninger? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Kristiansund – Middelmådigheten har en adresse

Da det ble påskeferie og jeg innså at jeg ikke hadde lyst til å sitte hjemme og stirre i veggen i en uke, bestemte jeg meg for å dra på en impulstur til Kristiansund 3,5 timer med båt unna min hjemby Trondheim.

«Hva i all verden skal du dit etter?» var det flere som spurte meg, og for å være ærlig var jeg svar skyldig. Jeg visste jo absolutt ingenting om byen, og begynte å spørre meg selv: Hvorfor er Kristiansund som by så anonym og har byen gjort seg fortjent til denne tilværelsen? Det skal jeg prøve å svare på i denne forkortede reiseguiden.

Førsteinntrykk
Det tok ikke mange sekundene fra jeg kom av båten før jeg skjønte at her har tyskerne vært innom med bombeflyene sine, for det som møtte meg var en grå etterkrigsby i nøktern funskjonalismestil. Å titte opp Kaibakken ga meg assosiasjoner til Steinkjer, en annen by jeg nettopp har besøkt, noe som ikke er så rart da arkitekt Sverre Pedersen var sentral i gjenreisingen av begge byene etter krigen.

Jeg fikk også følelsen av at lokalpatriotismen står sterkt i Kristiansund, der det hang KBK-vimpler på nesten alle butikkfasadene jeg passerte, og kristiansunderne er tydelig stolte av at de i år for første gang i historien har et lag i Eliteserien. Dagen før jeg kom hadde også Kristiansund BK slått Brann 1-0, og det har jeg som trondheimer full forståelse for at man ønsker å feire, selv om det er noe Rosenborg er kjent for å gjøre to til tre ganger i året.

Alt i alt sa førsteinntrykket mitt at Kristiansund er en litt grå by, men byens innbyggere er likevel stolte av den.

Turistattraksjoner
Rent geografisk ligger tettstedet Kristiansund idyllisk til ute ved kysten fordelt over fire øyer, og det å kunne nyte utsikten av byen fra oppe i høyden hadde vært magisk. Byen har riktignok et utkikkspunkt, kalt Varden, hvor det også står et gammelt vakttårn. For en førstegangs besøkende som meg hørtes det spennende ut først, men det ble et gedigent anti-klimaks da Varden ligger knapt en halvmeter over resten av byen, og at du på grunn av trærne rundt har bedre utsikt fra parkeringshuset på Amfi Storkaia nede i sentrum.

Selve vakttårnet mistet også litt av sjarmen da jeg kunne lese på plaketten på veggen at «Dette tårnet ble reist i 1892, før det ble revet i 1976 og bygget opp igjen i 1983». Hallo, da er tårnet reist i 1983, ikke 1892, luringer!

Lurt føler man seg også når man passerer den såkalte byfossen, et hull i bergveggen hvor det renner ut cirka like mye vann som i en middels stor fontene. Det er da man får følelsen av at Kristiansund, som de fleste andre små steder, tviholder på de severdighetene de har fordi de virkelige attraksjonene mangler.

Særlig nå som den rustne gule krana er blitt fjerna.

Utsikt: Det ene bildet er tatt fra Varden. Det andre fra parkeringshuset til Amfi Storkaia. No kidding!

Shopping
Kristiansund har to kjøpesentre som begge tilhører Amfi-kjeden. I sentrum finner du Amfi Storkaia, mens et stykke utenfor finner du Amfi Futura. Innholdsmessig er de til forveksling like, ikke bare hverandre, men også kjøpesentre hvor som helst ellers i landet, for det er stort sett de samme kjedebutikkene som går igjen med nøyaktig de samme varene. Likevel ble jeg litt irritert da jeg fant igjen de to kjolene jeg nettopp kjøpte for 129 kroner stykket på H&M i Trondheim til 99 kroner stykket hos H&M i Kristiansund. Jeg har vært innom H&M her etter at jeg kom hjem og her er prisen stadig 129 kroner, så her kunne jeg gjort et godt kjøp hadde det ikke vært for at jeg jo allerede hadde kjøpt dem i Trondheim. Dermed ble det eneste innkjøpet jeg gjorde i Kristiansund en sminkeveske til 20 kroner. Med andre ord, er du ute etter en shoppingferie, drar du et annet sted.

Spise
Fishan. Enough said. Den rause porsjonen jeg fikk hos Svensson chips på kaia var nærmest verdt hele turen til Kristiansund alene, og burgeren jeg spiste hos Bryggekanten Brasserie var heller ikke å forakte, selv om den i praksis var like trøndersk som meg selv. De skal visstnok også være gode på bacalao der ute, men sjansen bød seg ikke denne gangen, så det får bli ved en senere anledning.

Oppsummering
Så, vil jeg anbefale deg å ta turen til Kristiansund? Nei, det vil jeg ikke. Byen utpreger seg ikke på noe som helst vis, noe som gjør at den absolutt har fortjent den anonyme tilværelsen den har. Byen er ikke engang stygg nok til å konkurrere med tilsvarende etterkrigsbyer som Steinkjer og Narvik, og er dermed heller ikke her spesielt minneverdig. Byen bare eksisterer liksom, i all sin anonyme middelmådighet. Men vil jeg fraråde deg å dra hit?

Definitivt ikke! Jeg fikk to dager i byen, og selv om den altså ikke har noe som gjør at den skiller seg nevneverdig ut fra andre norske byer, så var det to dager jeg ser tilbake på med glede. Folkene jeg traff og pratet med var alle smilende og hyggelige, uansett om det var lesere jeg hadde avtalt å møte på forhånd eller om det var tilfeldig butikkpersonell. Derfor er jeg sikker på at det er mulig å finne seg til rette og trives her.

Så selv om Kristiansund ikke er en by du oppsøker, så kan du likevel få en fin opplevelse av å rusle rundt i bygatene og på kaia om du likevel skal dit i et annet ærend.

Og om du gjør det, sørg for all del for å stikke innom Svensson Chips på kaia for en porsjon fishan!

Klar for en ny dag – i Kristiansund

Her er det. Det synlige beviset på at jeg akkurat nå befinner meg i den nordmørske hovedstaden Kristiansund, i alle fall for dem som er kjent her. Alle andre kan myse litt og se at noen, i beste Hollywood-stil, har skrevet «Kristiansund» med store bokstaver i skråningen til venstre i bildet.

Jeg ankom Kristiansund i fire-tiden i går ettermiddag, og etter noen timer med avslapping og omkledning på hotellrommet, var jeg klar for min debut som Emilie ute blant måsene. Ikke lenge etter møtte jeg Mala, en av mine lesere gjennom mange år, og ble med henne for å spise på Bryggekanten Brasserie, noe jeg skal komme tilbake til i et senere innlegg. Bildet over ble tatt da vi var forsynte og vi bestemte oss for å rusle litt rundt i sentrumsgatene. Førsteinntrykket er at byen ikke er så ille som enkelte skal ha det til.

I dag er jeg klar for nye eventyr og nok en omvisning i byen. Så får vi se da om det gode inntrykket holder seg.

Og skulle du befinne deg i Kristiansund og tilfeldigvis passere meg et sted i byen, si hei da vel!

Foruten grunn – til Kristiansund

Da er vi direkte inne fra Kystekspressen et sted inne i Trondheimsfjorden med kurs for Agdeneset og kysten. Inne i hodet mitt gjentas en slags loop av hva Bakklandet Bassangforening så treffende sang en gang på 70-tallet: «Så reiste jeg til Kristiansund. Foruten grunn, til Kristiansund».

Det er nemlig akkurat slik det er. Jeg har virkelig ingen mål med denne turen annet enn å komme meg bort litt, og sånn sett hadde jeg kunnet dra til et hvilket som helst annet sted. For utover at det er lett å komme seg dit når man har Trondheim som utgangspunkt, er det absolutt ingenting ved denne byen som tiltrekker meg!

Det betyr ikke at furtne nordmøringer nå har en grunn til å føle seg djupt såra og vonbrotne over utsagnet mitt. At jeg ikke blir tiltrukket av Kristiansund er ikke fordi jeg har så mye å utsette på byen. Det er heller det at jeg jo vet absolutt ingenting om den, annet at den ligger der ute ved kysten på Nordmøre i all sin anonymitet. Man får nesten inntrykket av at stedet mangler en egen identitet. Jeg mener, selv byens store sønn Ole Gunnar Solskjær assosieres først og fremst med naboen Molde.

Har virkelig Kristiansund så lite å vise til?

Det er dette jeg nå skal finne ut av i løpet av de neste 48 timene. Har Kristiansund skjulte sider som gjør byens anonyme tilværelse ufortjent? Eller stemmer det, som en bekjent av meg sa før jeg dro, at den eneste severdigheten av interesse i byen, er oversikten over avgangstidene med hurtigbåten tilbake til Trondheim?

Jeg lover å møte byen med et åpent sinn, og tenker at det må være mulig å finne noe positivt å trekke frem. Når eneste mål er å komme meg bort for å slippe å tilbringe påska stirrende i stueveggen hjemme, tør jeg påstå at jeg ikke akkurat stiller altfor uoppnåelige krav til byen.

Og du vet du har tapt om jeg plutselig skulle savne synet av murpuss.

Reisenerver…?

Kofferten er pakket. I morgen drar jeg på tur, alene. Jeg skal reise til et sted jeg aldri har vært, ikke vet noe som helst om, eller kjenner noen for den saks skyld. Og jeg planlegger å være i jenteuttrykk under hele oppholdet!

Dette er langt utenfor komfortsonen min for å si det pent, og det ville vært en underdrivelse å si at jeg nå begynner å kjenne på reisenervene. Om noe begynner jeg å kjenne at angsten kommer snikende!

Likevel tror og håper jeg det blir bra. Jeg skal ikke være borte så lenge, men det er viktig for meg at jeg får utfordret meg litt og pushe litt på grensene mine. Jeg kommer aldri til å finne motet til å stå frem som transkjønnet og begynne å leve som jente på heltid dersom jeg bare skal sitte hjemme og se i veggen. Det er nødvendig at jeg kommer meg ut litt.

Men jeg har klart å få tak i to lesere som befinner seg på dette stedet i påsken, og siden jeg jo som alle andre bloggere har verdens beste lesere, så vil jeg tro at jeg er i gode hender. Selv om jeg ikke kjenner dem fra før.

I morgen etter avreise vil jeg avsløre hvor jeg er på vei. Frem til da ber jeg deg igjen om å ønske meg lykke til.

…og om du ikke hører fra meg innen torsdag kveld, vet du sikkert nummeret til politiet.