Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Nære på å måtte stå frem på jobben

I juni begynte jeg i ny jobb etter å ha gått arbeidsledig siden desember. Det er ikke en fast jobb, jeg jobber bare tre dager i uken, og selv om jeg føler selv jeg har stått veldig på siden jeg begynte, aner jeg ikke hva som skjer når avtalen min går ut i slutten av oktober. Jo nærmere denne datoen vi kommer, jo mer urolig blir jeg for å være ærlig. Men fordi jeg foreløpig bare er der på lånt tid og fordi hele fremtiden min føles så usikker, har jeg ikke sett poenget i å fortelle at jeg er transkjønnet eller at jeg er under utredning for mulig behandling og operasjon hos Riksen. Selv om jeg sto frem for kollegene på min gamle arbeidsplass for to år siden.

Men det var nære på at jeg måtte fortelle sjefen det likevel, noe jeg overhodet ikke var forberedt på.

For noen dager siden kom nemlig sjefen min bort til meg og spurte om jeg hadde mulighet til å jobbe ekstra på fredag. Egentlig hadde jeg jo lyst til å si ja, men jeg reiser jo til Oslo i morgen kveld og har time hos Riksen dagen etter. Men det hadde jeg jo ikke lyst til å fortelle, og fordi jeg ble tatt så på senga datt det bare ut et «…eh, det blir dessverre vanskelig». Han så litt overrasket ut over svaret mitt. «Ja vel? Hvorfor det egentlig?».

Ok, jeg har ikke lyst til å lyve for arbeidsgiveren når jeg er i denne situasjonen og gjerne vil fortsette i jobben.

Så jeg prøvde heller å fortelle sannheten, men samtidig ikke fortelle for mye. Så kom jeg på at jeg har nevnt for ham at jeg har visse psykiske plager som jeg jo får oppfølging for hos psykolog uten å være spesifikk. «Ehm… jeg har flybilletter til Oslo det ikke bare er å få avbestilt, fordi jeg har time hos spesialist på nettopp fredag» svarte jeg med en litt nervøs stemme og la til «ellers skulle jeg gjerne sagt ja». «Ah, ok, jeg skjønner. Da går jo ikke det» sa han bare. Og så lot han meg gå tilbake til arbeidsoppgavene mine, uten å spørre noe mer.

Og han har ikke spurt noe mer i løpet av dagene som fulgte heller.

På en måte føler jeg at jeg klarte å unngå å ta en kule her, selv om jeg i ettertid føler det er helt legitimt å svare at «det blir litt for personlig til at jeg er komfortabel til å prate om det» om han hadde spurt mer. Sannsynligvis hadde han nok tatt det pent også, for de aller fleste er jo hyggelige og forståelsesfulle, og sjefen min er alt for hyggelig til at jeg kan se ham som en av de som skriver støtteerklæringer til Kari Jaquesson på facebook.

Likevel ønsker jeg, særlig fordi ting føles så utrolig usikre akkurat nå, å få styre dette selv så langt det lar seg gjøre. For når alt kommer til alt er det egentlig ingen andre enn meg som har noe med dette å gjøre heller.

Ingen ville trodd jeg var jente i går

Noe av det verste jeg vet med å være syk, eller bare forkjølet for den saks skyld, er det som noen ganger skjer med stemmebåndet. Om jeg fra før innimellom finner det ubehagelig å prate ute blant folk fordi stemmen min føles som en blinkende markør for at de rundt meg har med en transperson å gjøre, så blir det virkelig ikke bedre når halsen fylles med grums og sender alle mine ytringer langt ned i Old Man River-bassregisteret.

Til vanlig klarer jeg i det minste å få stemmen min til å høres litt lysere ut enn den egentlig er, og det hjelper på. Men i denne tilstanden er det helt umulig, og følelsen av kjønnsdysfori blir en million ganger sterkere.

Samme hvordan du ser ut er det ingen som tror på at du er jente om du høres ut som Alan Rickman.

Nå lå jeg under dyna med fargerike feberbilder på netthinnen og hadde uansett ingen kommunikasjon med noen fra omverdenen i går. Men som sagt så kan dette inntreffe om jeg pådrar meg en kraftig forkjølelse også. Mang en gang har jeg lurt på hvordan det skal gå den dagen jeg klarer å komme meg over terskelen og begynner å leve som jente på heltid. Riksens råd om å «la være å snakke» fungerer svært dårlig i hverdagen.

I dag er imidlertid formen svært mye bedre. For første gang denne uken har jeg sovet hele natten igjennom, noe som kanskje er grunnen til at jeg også orket å stå opp i dag. Jeg har riktignok en ganske heftig hodepine, og kjenner fortsatt en del grums i halsen. Men det føles ikke lenger som om den er full av piggtråd og rustne spiker, og jeg klarer igjen å manipulere stemmen min til å høres lysere ut. Frykten for at dette skulle vare i flere uker, slik det har gjort ved et par anledninger tidligere, kan dermed arkiveres for denne gang.

Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden, og håpe på at jeg er helt frisk til i morgen…

Med hodet fullt av bomull og halsen full av piggtråd…

Når jeg begynner å skrive dette innlegget er klokken fem på ettermiddagen og jeg har akkurat stått opp. Jeg merket det allerede i går morges at noe var på gang, og jeg gikk gjennom hele arbeidsdagen i halvsvime, men var fast bestemt på å klare å fullføre dagen og at jeg følte meg bedre neste dag. Men utover kvelden ble formen bare verre, og sent i går kveld sendte jeg melding til sjefen om at jeg var nødt til å melde frafall.

Lurt var det, for i natt har jeg knapt nok sovet. Jeg lå og vred meg på et laken som føltes som sandpapir, i en blanding av kuldegysninger og svette mens jeg hadde en heftig indre krangel med alle de andre i rommet om hvem som var skyld i dette. Selv om jeg altså var helt alene. Feberen har det med å føkke ganske bra med hodet mitt når den slår til. Først klokken ni i morges sovnet jeg, og da sov jeg to eller tre timer.

Siden har jeg bare ligget i senga, og først nå klarte jeg å finne krefter til å stå opp for å gå på do. Så med det samme jeg er oppe har jeg satt meg ved PC-en for å forfatte dette blogginnlegget, hvor jeg i bunn og grunn ønsker å formidle dette dette budskapet:

DETTE HAR JEG IKKE TID TIL!

Dermed blir det ingen deltakelse på noen av Trondheim Prides arrangementer de neste dagene, men jeg håper i det lengste på at jeg i alle fall er oppegående nok til å få med meg «kvinnekvelden» på fredag. For å ikke snakke om at dette ikke drar ut så lenge at det blir enda mer ubehagelig å møte på Riksen i slutten av måneden.

Så selv om jeg har begynt på to nye blogginnlegg som jeg håper på å få postet fortest mulig, kommer jeg til å konsentrere meg om å slappe av og prøve å bli frisk de neste dagene. Bare så du er informert.

…men tør jeg reise med fly som jente?

Mot slutten av måneden har jeg min neste time hos Rikshospitalet og utredning for kjønnskorrigerende behandling. Det betyr at jeg må til Oslo, og de forrige gangene jeg har møtt til behandling har jeg reist med tog dagen før. Men fordi toget forlater Trondheim sentralstasjon omtrent klokken halv fire innebærer det at jeg må gå tidlig fra jobben. Det har jeg ikke lyst til, all den tid jeg ikke har stått frem som transkjønnet på jobben og jeg uansett har fri den dagen jeg har time så jeg slipper å si noe.

Derfor har jeg akkurat vært på telefonen med Pasientreiser for å få bestilt flybilletter. Men mens jeg tidligere har reist med toget som jente flere ganger, kjenner jeg nå at tanken på å skulle fly som jente skremmer vettet av meg. Ikke bare har jeg aldri gjort det før, men jeg er ikke spesielt glad i å fly i utgangspunktet…

Vel, egentlig er ikke det helt sant. Akkurat det med å fly i seg selv synes jeg faktisk er gøy og jeg har tidligere blogget om min første flytur som jente da jeg var oppe i en fireseters Cessna for to år siden. Men med kommersiell flyging er det alt det rundt selve reisen som stresser meg. Mens man på toget bare går og finner plassen sin og legger kofferten i nærmest tilgjengelige bagasjehylle, må man her møte opp på flyplassen i god tid før for å sjekke inn og levere inn bagasjen, før man kommer til den delen jeg misliker mest.

Sikkerhetskontrollen!

Du vet, der hvor man må stoppe opp og ta alle metallgjenstander ut av lommene, legge alt flytende i en liten gjennomsiktig plastpose, samt ta ut laptop og speilreflekskamera av sekken, mens andre folk står i kø bak deg og venter utålmodige på at du skal gjøre deg ferdig, før du sender dette gjennom for scanning og du selv må gjennom en metalldetektor. Piper det når du går gjennom, må også skoene av og sendes gjennom scanneren.

Alt dette synes jeg er ille nok når jeg reiser som gutt. Men hva med når jeg reiser som jente og har et utseende som ikke stemmer overens med det kjønnet og navnet som står på boardingpasset som jeg går og bærer på?

Tanken på å skulle gjøre alt dette i jentemodus, når jeg allerede har lav terskel for stress og høy frykt for å tiltrekke meg negativ oppmerksomhet, er nok til at jeg innbiller meg å kjenne svak prikking oppover venstre arm. Særlig om detektoren skal finne på å pipe i det jeg går gjennom og jeg må ta av meg skoene og foreta en manuell scan foran alle de andre. Det gjør også at jeg begynner å planlegge antrekket ut i fra hvilke sko jeg må ta på for å bruke minst mulig tid på sånt. Converse er jo ikke akkurat kjent for kunne lett smettes av og på.

Om jeg må ned på knær for å åpne skolisser, tviler på at jeg kommer til å reise i miniskjørt i alle fall!

Samtidig vurderer jeg om jeg må pakke et lite minimum av sminke i håndbagasjen i tilfelle den innsjekkede bagasjen forsvinner, fordi det ikke er snakk om å gå ut som jente neste dag uten sminke, og hvis jeg reiser som jente kommer jeg jo ikke til å ha noen gutteklær tilgjengelig heller. Men hvor mye klarer jeg egentlig å få med, og hvor mye av det trenger jeg egentlig? Hva kan jeg klare meg uten?

Det påstås om meg at jeg er flink til å overanalysere…

Riktignok var det litt sånn jeg følte det første gangen jeg skulle ta tog som jente også, men da hadde jeg i det minste med meg reisefølge som ga meg moralsk støtte på veien, noe som gjorde det lettere å gjennomføre på egenhånd senere. Det hadde vært fint om jeg hadde hatt den muligheten nå også.

Noen som vet hvor man kan henvende seg for å få et «jeg reiser alene»-skilt?

Angsten for å se ut som en «utkledd gutt» ble jaget vekk!

Fredag kveld hadde min venninne Ida noen timer å slå i hjel i Trondheim og hadde lyst til å møte meg. Formen min var riktignok ikke den aller beste, og jeg hadde siden dagen før følt meg både svimmel og kvalm, samt at jeg var ekkel i halsen, så jeg lurte på om jeg gikk og brygget på noe. Men siden Ida og jeg bor så langt unna hverandre og treffes alt for sjelden måtte jeg nesten ut og møte henne – og da som jente såklart. Selv om angsten og frykten for å ikke se overbevisende nok ut, og at alle skal se meg som en «utkledd gutt», blir sterkere når jeg føler meg redusert. Men det var jo fint vær også, så kanskje vi fikk tatt bilder til bloggen samtidig?


Jakke: Miss Selfridge | Topp: New Yorker | Skjørt: New Yorker | Veske: H&M | Halskjede: H&M Sko:Converse

Det vises ikke på bildene, men jeg hadde det ganske tøft til å begynne med denne dagen. I alle fall frem til jeg møtte Ida på hotellet og fikk kommet oss på Friday’s for å ta en burger sammen. Da vi etterpå skulle ta disse bildene av antrekket mitt var det eneste som var tydelig at det var alt for lenge siden sist vi møttes, og at humoren vår fortsatt er like barnslig som den alltid har vært. Som jeg viste på bloggens facebookside på fredag, hadde jeg tidvis problemer med å holde latteren inne.

Sånne venninner er virkelig gull verdt!

Jeg kan forøvrig legge til, for spesielt uinteresserte, at jeg her tester ut den nye rumpa mi under skjørtet. Og for ordens skyld har jeg ikke retusjert vekk verken kviser eller ekstra kilo denne gangen heller.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Alt for varmt for parykk i alle fall!

Det har sine utfordringer å leve som jente på deltid i skjul, fordi man ikke tør å stå frem som transkjønnet. Sånn som når hetebølgen slår innover landet, og man ser seg nødt til å utnytte finværet til å få luftet sommerkjolene sine, men ikke kan droppe parykken, shapingundertøyet og den tunge sminken som skjuler skjeggstubbene.

Derfor bør det ikke komme som en overraskelse at jeg insisterte på å ta antrekksbildene i skyggen…


Kjole: NLY Trend | Sko: Alley/Skopunkten | Veske: H&M | Halskjede: Snö of Sweden

Men selv i skyggen er det grenser for hvor lenge man klarer å posere når gradestokken flørter med det øvre sjiktet av 30-tallet, selv om jeg var aldri så lettkledd ellers. Derfor var jeg så gjennomsvett da jeg kom hjem, at kjolen satt som klistret til kroppen og måtte hakkes av med hammer og meisel.

Sånn sett var det nedtur å måtte vaske av sminken allerede i fem-tiden på ettermiddagen, men etter en dag i byen i disse temperaturene var det ikke noen annen bønn enn å kaste seg i en iskald dusj med en gang.

Lurer veldig på når jeg skal finne motet til å ta i bruk mitt ekte hår i stedet for parykk. For selv om det vanligvis ikke føles noe varmere å gå med enn det gjør uten, så gjør det stor forskjell i trettifem varmegrader.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Det er mamma sin skyld at jeg legger på meg!

Det var den kvelden under oppholdet i Sundsvall, da vi kjørte opp på toppen av Södra Berget så jeg, så full av optimisme, skulle få forsøke å ta bilde av byen, der den i all sin prakt badet seg i kveldssola, sett fra høyden. Uten teleobjektiv vel å merke. Nesten i motlys. Det er godt at jeg har fiolett belte i Photoshop.

Timene tidligere den dagen hadde vi fylt med shopping. Men i motsetning til pappa og meg som kan gå flere timer uten inntak av mat, har mamma behov for jevn tilgang på næring, og denne trangen til å utjevne blodsukkeret kan melde seg like brått og uventet som det første snøfallet i Oslo på senhøsten.

Og det var nettopp det som skjedde.

Plutselig, mens vi vandret rundt inne på kjøpesenteret Birsta City, bremset mamma opp med bæreposene deisende til bakken, og en beskjed om at «NÅ!» måtte hun spise, og derfor måtte vi alle spise. Med en gang! Men siden hun og pappa hadde vært her før, kunne hun berolige med at det fantes en food court i bygget med et ok pizzasted, hvor det passet å ta lunsj. Ok, det fristet faktisk litt med pizza. Så dit dro vi. Prisene var ganske vennlige, og da mamma bestilte en calzone i stedet for å spørre noen av oss om vi skulle dele en pizza, tenkte jeg at pizzaene her nok var ganske små. Men der tok jeg feil…

…øgh! Sånn sett angrer jeg på at jeg ikke tok bilde av u-båten av en calzone mamma fikk på tallerkenen sin.

Pizzaen smakte forøvrig veldig godt den, men det ble litt mye mat for en lunsj å være, og jeg måtte etter hvert innse at jeg ikke kom til å klare å fullføre den. Mamma måtte også gi tapt etter hvert og innrømte at hun ikke hadde klart å fullføre pizzaen sist hun var her heller. Klokken var nå blitt to og vi var alle tre stappmette etter lunsjen. Derfor ble vi enige om å droppe middagen og heller spise en større kveldsmat på Subway i sentrum.

Timene gikk, det ble omsider kveld og etter å ha forlatt Birsta og lagt igjen et fjell av handleposer på hotellrommet, befant vi oss på Södra Berget hvor jeg etter beste evne prøvde å ta bilder av Sundsvall badet i kveldssola, nesten i motlys, uten telelinse. Nå skulle vi kjøre ned til sentrum igjen for å oppfylle planen vi hadde satt tidligere den dagen, og kjøpe kveldsmat på Subway.

Men ikke før hadde vi satt oss inn i bilen, snudde mamma seg mot meg, der jeg hadde satt meg ned i baksetet, og spurte smilende «…du har ikke lyst på en burger i stedet da?»

…det er visst noe i det der at jeg er alt for lettpåvirkelig!

Så mye for en retur til samfunnet

Det føltes så unødvendig å gå ut i ferie etter bare to uker i jobb, og før det seks måneder i isolasjon i leiligheten på grunn av depresjon og etter hvert sosial angst. Men når den nye jobben uansett stenger dørene i tre uker om sommeren, passet det jo bra at den ufrivillige ferien startet samtidig med en ny finværsperiode.

Jeg husker jo hvordan det var for noen måneder siden, da vi i begynnelsen av mai fikk en forsmak på sommeren, mens jeg satt inne og så med misunnelse på de som gikk forbi vinduet mitt. Hvor glade de så ut der de gikk sammen, og ikke minst over hvordan de gikk kledd. Her satt jeg altså inne og følte at jeg kastet bort sommeren ved å ikke gå ut og nyte de varme dagene i en av sommerkjolene mine. Men jeg turte rett og slett ikke å gå ut. I alle fall ikke alene. I hvert fall ikke som jente.

Arkivbilde fra sommeren for to år siden. En dag jeg ser tilbake på med veldig stor glede!

Nå som ting igjen føltes lettere fordi jeg igjen har en jobb å gå til, og dermed litt mer stabil økonomi, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne utnytte de neste ukene til å trene meg opp sosialt igjen i en slags retur til samfunnet etter å ha stengt meg inne så lenge. Jeg begynte å kontakte venner jeg ikke har snakket med på flere måneder for å komme i gang igjen. Jeg gjorde en avtale om å treffe en venninne på søndag. Jeg begynte å planlegge antrekk og forberede meg psykisk på å skulle gå ut som jente igjen, for første gang siden februar, og prøve å glemme den negative følelsen fra den dagen. Nå skulle ting endelig løse seg igjen.

Jeg kjente at jeg gledet meg.

Sånn skulle det visst ikke bli. Alle jeg kontaktet var enten reist på sommerferie eller for travle den kommende uken. Avtalen på søndag ble også avlyst fordi noe kom i veien. Plutselig satt jeg der igjen og følte at jeg var i ferd med å kaste bort en ny periode med finværsdager. Fordi ingen har tid og fordi jeg ikke tør gå ut alene i frykt for å trigge den sosiale angsten og ensomhetsfølelsen av å se at alle andre hygger seg sammen med noen.

Og så ble jeg syk. Søndag kveld begynte nesa å renne, og etter det har jeg oppholdt meg på sofaen under dyna.

Det er i sånne øyeblikk det er lett å bli paranoid og spørre seg om samfunnet konspirerer mot en.

I dag føler jeg meg riktignok mye bedre, og har åpne luftveier igjen. I teorien vil jeg være frisk nok til å gå ut igjen i morgen, og i følge storm.no vil været holde seg frem til lørdag. Så det er fortsatt ikke for sent. Men fortsatt er terskelen alt for høy til å tørre gå ut alene. I alle fall hvis jeg skal gjøre det som jente.

Likevel har jeg et håp om at det skal løse seg.

PS! Etter å ha korrekturlest innlegget før publisering, føler jeg teksten nærmest gir inntrykk av at jeg føler meg sviktet av vennene mine. Derfor ønsker jeg å presisere at det ikke er intensjonen min. Det jeg ønsker er som vanlig å dokumentere utfordringene med å komme ut som transkjønnet og alt som følger med, i dette tilfellet sosial angst og ensomhetsfølelsen, og jeg har full forståelse av at man i dagens travle samfunn ikke uten videre klarer å slippe alt man har i hendene for noen som ikke har gitt lyd fra seg på et halvt år.

Jeg håper ingen føler seg truffet.

Derfor avbrøt jeg utredningen for kjønnsoperasjon

Da jeg i februar møtte til min andre utredning for kjønnskorrigerende behandling, ba jeg om å få videre behandling satt på vent. Jeg oppga det at jeg nettopp hadde mistet jobben som grunn, fordi jeg ikke lenger hadde råd til å dra til Oslo for å få behandling og fordi jeg trengte mer stabilitet i hverdagen.

Men dette er bare en liten del av sannheten. I virkeligheten er jeg usikker på om jeg i det hele tatt ønsker å møte til den oppsatte timen jeg har i september. Fordi jeg synes kravene de stiller, uten noen garanti for at de faktisk vil gi meg behandling om jeg oppfyller dem, minner om uthenging og grenser til tortur.

De krever at jeg skal stå frem, skifte juridisk navn og kjønn, og leve et år som jente.

Ingen hjelp med laserbehandling for fjerning av hår, hormoner, kirurgiske inngrep eller stemmetrening. Først etter at jeg har gjennomført dette året vil de vurdere om jeg kvalifiserer til få behandling fra dem, og dermed gjøre de inngrepene jeg mener er nødvendige. Uten at de lover noe på forhånd.

«Selvsagt må du jo bevise at du virkelig klarer å fungere i hverdagen som jente før de kaster bort skattepengene mine på deg», hører jeg noen si. Men saken er at dette like gjerne kan være oppskriften på en katastrofe.

For det første. Det de krever av meg er at jeg med guttekroppen min, med skjeggvekst, dyp stemme og alt, skal gå ut i samfunnet og forvente at det møter meg som en jente. Det tror jeg ikke at samfunnet kommer til å gjøre. Oppfatter det meg som en gutt, er det også dette det vil behandle meg som, selv med jenteklær og sminke.

Forskjellen er at mens jeg i dag i det minste klarer å forsvinne i mengden, vil føle meg i enda større grad som et utskudd med folks blikk, hvisking og kommentarer. Denne testen vil ikke vise at jeg klarer meg i hverdagen som jente. Fra å leve et liv som noe jeg ikke er, tvinger de meg til å leve et liv som noe annet jeg heller ikke er.

For det andre. Med min bakgrunn kommer det at jeg står frem nesten garantert til å bli mediemat, i alle fall i lokalpressen. På en måte er jo det fint fordi da vil jo alle vite om det og jeg vil ikke trenge å stå frem gang på gang på gang. Men hva gjør jeg om et år når Riksen, som har monopol på denne typen behandling i Norge, sier at jeg etter deres vurdering ikke kvalifiserer til å få hjelp? Har jeg noen mulighet til å gå tilbake da? Eller er jeg dømt til å leve resten av livet som en mann i kvinneklær, noe jeg allerede har etablert at jeg ikke vil være?

Nå mener jeg ikke at man bare skal kunne møte opp i skranken på Riksen og bestille en kjønnsoperasjon med liten pommes frites, takk. Men det må da finnes andre løsninger, hvor man ikke kaster deg ut i den dype enden av bassenget og skylder på at du ikke var innstilt nok på å lære deg å svømme hvis du drukner.

Enn så lenge har jeg fortsatt en ny time for utredning i september. Jeg vet ikke om jeg kommer til å møte til denne timen eller om jeg vil avlyse den, med tanke på hvor uvennlige og dømmende de har fremstått og hvilke krav de stiller til meg. Men jeg har forsøkt tidligere å bare leve som gutt, og det var jo det som sendte meg inn i depresjonen og fikk meg til å søke hjelp i utgangspunktet.

Så hele denne situasjonen føles akkurat nå passe catch 22.

Mitt første møte med Riksen – november 2017
Mitt andre møte med Riksen – februar 2018

Gode nyheter – men jeg er likevel kvalm og urolig

Sist jeg oppdaterte skrev jeg at jeg var på et jobbintervju i forrige uke. Dette gikk visst bra, for i dag mottok jeg en telefon om at de ville ha meg med på laget, i alle fall i tre måneder fremover. Mandag er jeg i jobb igjen.

Uten å si for mye er det en bransje jeg aldri har jobbet i tidligere, men som likevel er relevant for min bakgrunn og utdannelse, og sjefen sa da han så på CV-en min at jeg med min erfaring ikke ville ha noe problem med å lære det jeg trenger for å kunne sette meg inn i arbeidsoppgavene. Det virker generelt ganske lovende.

Derfor burde jeg vært lettet nå. Etter så lang tid som arbeidsledig med konstant bekymring for økonomien.

Men det er jeg ikke. Jeg er både kvalm og urolig, og regelrett gruer meg til mandag. Nettopp fordi jeg har gått arbeidsledig så lenge, og fordi jeg i løpet av disse seks månedene har stengt meg inne i leiligheten min, og har utviklet sosial angst. Tanken på å begynne å stå opp om morgenen og gå til en jobb hvor jeg ikke kjenner noen av de andre som jobber der fremstår nå like angstfremkallende som å balansere på kanten av Trollveggen.

Likevel, jeg har selvsagt takket ja. Det blir ikke bedre av å sitte hjemme. Dessuten er det en bransje jeg alltid har vært nysgjerrig på. Nå har jeg fått en mulighet til å lære meg dette faget også.

Derfor skal jeg selvsagt møte opp mandag morgen for å signere arbeidskontrakt. Det vil nok kreve litt av meg, og jeg vil garantert være utslitt mandag ettermiddag, men det kan bare gå oppover herifra. Selv om jeg enn så lenge velger å holde transkjønnetheten min hemmelig, og derfor i praksis starter helt på nytt.

Så ønsk meg lykke til! Jeg tror jeg kan trenge det…