Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Ute som jente tre kvelder på rad!

Når jeg skriver dette har jeg nettopp våknet, og kjenner kroppen er i en slags hangovertilstand, selv om jeg som vanlig ikke har drukket. Sent i går kveld fikk jeg nemlig den impulsive ideen at jeg skulle ut på byen, på Trondheim Prides avslutningsfest, og tok igjen på en kjole og de høye hælene mine og gikk ut.

Jeg var ikke den eneste for å si det slik, for jeg har aldri sett så mye folk på ME før. Jeg vet ikke nøyaktig hvor lenge jeg sto i kø utenfor, men det føles som nærmere en time. Sånn sett ble kvelden litt stressende jeg som ikke er så alt for glad i store folkemengder eller høy musikk, men jeg ble der likevel til stengetid og var ikke hjemme igjen rundt klokken tre i natt. Overtrøtt og med verkende føtter, noe du kan se grunnen til nedenfor.

Men som jeg skrev i går var jeg jo ute på fredag også, og også da var jeg ute som jente. Dermed har kroppen fått kjøre seg, da jeg jo fortsatt kjenner magen knyter seg når jeg går ut i ønsket kjønnsuttrykk fordi jeg er redd for å bli dømt av de rundt meg, selv om jeg stadig får høre at jeg ser ut som en hvilken som helst annen jente.

Derfor er jeg spent på dagen i dag, for jeg skal faktisk ut som jente i kveld også, og jeg lurer på hvordan kroppen min vil reagere på denne psykiske påkjennelsen. Men igjen har jeg bare godt av å strekke grensene litt.

En dag skal jeg jo gå ut som jente hver dag…

…og hva jeg skal i kveld kommer jeg tilbake til i morgen! Og da forhåpentligvis med antrekksbilder!

Vær forsiktig hva du ønsker…

Som transkjønnet ønsker jeg ikke bare å leve som jente, men også at omgivelsene skal oppfatte meg som en. På vei hjem fra byen i natt fikk jeg en ubehagelig påminnelse om hva det egentlig innebærer.

Det hadde vært en veldig hyggelig kveld på Tulla Fischer med det skeive miljøet i Trondheim, og jeg føler meg veldig fin og selvsikker der jeg går hjemover etter å ha fått masse komplimenter for den nye kjolen min denne kvelden. Plutselig stopper det en ung mann på sykkel ved siden av meg og på gebrokkent norsk spør han om jeg kan hjelpe ham. Samvittighetsfull som jeg er, er jeg programmert til å lytte når noen ber om hjelp, og stopper derfor opp og tar ham i hånden som han rekker ut for å hilse. Tror jeg.

For i det håndflatene våre møtes, drar han meg til seg og kysser meg på kinnet. Fy faen, deg ønsker jeg ikke å hjelpe, tenker jeg før jeg bare rister på hodet med et avvisende «nei», og går videre.

Men mannen på sykkelen følger etter.

Han sier han ønsker at jeg skal følge ham hjem. Han spør meg hvor jeg bor og hva jeg heter. Flere ganger. Hver gang svarer jeg kort og avvisende på en bestemt måte, uten å se på ham, at det vil jeg ikke svare på. Jeg bare fortsetter å gå, men har satt opp farten litt.

Etter å ha fulgt etter meg og gjentatt spørsmålene om og om igjen over fem minutter, spør han om jeg virkelig ønsker å gå alene. «Ja takk» sier jeg kjapt, fortsatt uten å se på ham. Han sukker oppgitt og sier javel, før han spør om han får kysse meg igjen. «Nei takk» sier jeg med samme tone, før han tydelig gir opp og sykler videre, og jeg ser ikke mer til ham.

Dette med uønsket oppmerksomhet i de sene nattetimer i helgen er ikke noen ny opplevelse for meg. Som gutt har jeg flere ganger opplevd at venninnegjenger på 40-50+, godt påvirket av rødvinen, har sett seg ut meg som et yndig offer for beføling på både utesteder og på nattbussen, sannsynligvis fordi jeg til gutt å være er litt liten av vekst med mine 1.70 og har litt androgyne trekk i ansiktet. Men dette med å få slike tilnærmelser på åpen gate og deretter bli forfulgt har jeg ikke opplevd før. Og mens damene har brukt å være i grupper som trekker opp hverandre, var denne mannen alene.

Men selv om jeg helst kunne vært foruten denne opplevelsen, opplevde jeg det som mer plagsomt enn skremmende, og selv om jeg er usikker på om det var på grunn av det selvsikre og avvisende kroppspråket mitt eller at det var en del folk i nærheten, så klarte jeg til slutt å få ham til å forsvinne og la meg være i fred.

Og i det minste fikk jeg bekreftet at selv om jeg er født som gutt, kan jeg fint passere som jente.

Hva skjedde etter politianmeldelsen?

For en tid tilbake skrev jeg om hvordan to bekjente av meg fikk anonyme e-poster som var sendt for å henge meg ut og avsløre at jeg er transkjønnet. Siden dette har skjedd meg før, og at det var flere grunner til å tro at det er samme person som sto bak, valgte jeg å gå til anmeldelse. Etter dette har jeg fått noen spørsmål om utviklingen i saken, uten at jeg har villet svare, men i dag føler jeg at jeg endelig kan sette punktum.

Ikke overraskende ble saken raskt henlagt fra politiets side, men den ble i stedet overført til Konfliktrådet hvor jeg i morgentimene i dag var i møte med en mekler og personen jeg anmeldte.

På grunn av taushetsplikten i Konfliktrådet kan jeg ikke si noe som helst om hva som ble sagt, men det jeg derimot har fått tillatelse til å si er at den andre parten og jeg har kommet til en enighet og at så lenge denne avtalen holdes, kommer jeg ikke til å gjøre noe mer for å etterfølge denne saken videre.

For meg er den nå altså å regne som avsluttet, og det føles godt.


Men det som er enda bedre er at fordi jeg måtte be om fri fra jobben i noen timer for å dra på møtet, ble det naturlig å snakke med to av mine kolleger om bakgrunnen for depresjonen min. Som sagt sto jeg frem på jobben for ganske nøyaktig et år siden, og mine kolleger har bare vært støttende siden det, men siden vi er en bedrift i vekst har det kommet inn et nytt ansikt på kontoret siden da, og i tillegg har vi fått inn noen som er her på et korttidsengasjement ut året. Kjempetrivelige folk, men de har altså ikke visst noe.

Ikke før nå i alle fall, for ved å si at jeg måtte starte dagen hos Konfliktrådet neste dag, ble det naturlig å ta opp hvorfor jeg er hos psykologen en gang i måneden, og samtidig stå frem som transkjønnet også for dem.

Som forventet tok de det veldig pent, og i den grad jeg merket noen negativitet var det deres egen skuffelse over å ikke ha lagt merke til at jeg gikk på jobb med sminke i forrige uke.

Dermed kjenner jeg nå en enorm lettelse over å si meg ferdig med en sak som har vært bakgrunn for mye frustrasjon, og jeg kan med stolthet si at nå vet alle på kontoret at jeg er transkjønnet.

Nå kan jeg se videre og konsentrere meg om nye utfordringer.

Hvor deilig er ikke det?

Ute på byen med venninne – som jente!

Da min venninne Ida fortalte meg at hun skulle til Trondheim denne helgen, ble vi enige om at vi skulle gå ut på byen sammen, og da ville hun se meg som jente sa hun. Derfor ble det også stilt krav til antrekket – kort kjole og høye hæler på oss begge. Men mens Ida feiget ut og byttet til sneakers etter 500 meter, hadde jeg på mine hele kvelden. I alle fall til vi var tilbake på hotellrommet hennes, hvor jeg skiftet til Converse før jeg gikk hjem.

Jakke: Floyd | Kjole: H&M | Belte: Even & Odd | Sko: Buffalo | Veske: NLY | Halskjede: Snö of Sweden

Ida og jeg har kjent hverandre i ti år, og hun har visst at jeg er transkjønnet i åtte av dem. Det var hun som fikk meg til å gå ut kledd som jente for første gang på den motsatt kjønn-festen som forandret livet mitt for alltid, og hun var også reisefølget mitt på den første turen til London like etter at jeg begynte å blogge for fem år siden. Med henne i nærheten føler jeg meg alltid trygg og har lettere for å utfordre meg selv når hun er med.

Disse bildene ble tatt fredag kveld, og siden Ida var i Trondheim i forbindelse med jobb kunne vi ikke være ute så sent, og derfor gikk vi ut mye tidligere enn det som er vanlig for de fleste. Vi gikk vel til og med hjem før de fleste begynte å komme til utestedene etter å ha vært på vorspiel. Derfor ble det en rolig, og ganske trivelig kveld ute med en av mine beste venninner, og det føltes ikke det minste unaturlig for meg å gå som jente. Skjønt, de høye hælene mine kranglet en del med sprekkene mellom brosteinen. Men jeg følte meg veldig bra denne kvelden, og håper derfor det ikke blir like lenge til neste gang vi møtes og at vi kanskje får til en helaften neste gang.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg det i kommentarfeltet!

Første gang på jobben med sminke!

Veien ut av skapet som transkjønnet kan være overveldende og lang. Så for å gradvis tørre mer, tar jeg små skritt på veien mot å stå frem og bli jente på heltid. Men selv det som de fleste jenter ser på som hverdagslige gjøremål, kan for meg være like skremmende som å forsøke å forsere Grand Canyon på hoppestokk.

Da er det også desto mer tilfredsstillende når jeg faktisk klarer å gjennomføre dem også, sånn som i dag!

I disse dager er det et år siden jeg sto frem for gutta på jobben, men selv om de tok det skikkelig pent den gangen og bare har vært greie mot meg også etterpå, har de ennå ikke møtt meg som jente. I tillegg har firmaet ansatt en ny person i mellomtiden som jeg ikke har fortalt at jeg er transkjønnet ennå, og når det i løpet av en arbeidsdag kommer og går et uvisst antall klienter og samarbeidspartnere, sitter det ganske langt inne å møte på kontoret som den jenta jeg ønsker å leve som også. Det tror jeg ikke at jeg kan gjøre før den dagen jeg er klar for å la alle vite det, men det er et alt for stort steg å ta av gangen.

Derfor bestemte jeg meg for å starte rolig med å møte på kontoret i de vanlige klærne, men med sminke…

Da jeg ankom kontoret var jeg skikkelig nervøs. Selv om jeg hadde en ganske nøytral no makeup-look bestående av kun concealer og foundation, og pudder for å holde det på plass, var det så vidt jeg turte å hilse på sjefen da jeg gikk forbi ham på vei til pulten min da jeg ankom kontoret. Men verken han eller de andre oppførte seg noe annerledes mot meg, og da innså jeg at det egentlig ikke var noen grunn til å frykte at noen av dem skulle legge merke til sminken min engang.

Jeg jobber jo tross alt bare med gutter.

Ikke la deg lure! Dette er et arkivbilde, og ikke hva jeg hadde på meg i dag!

Dermed er jeg sykt fornøyd med meg selv i dag etter å ha for første gang gjennomført en åttetimers arbeidsdag med sminke, og bevist for meg selv at dette kan jeg faktisk klare, selv om det føltes i overkant utfordrende ut og fikk meg til å lokke frem angsten først.

Men når alt kommer til alt var det mest utfordrende ved dette å klare å stå opp en halvtime tidligere for å ordne seg. Jeg er spent på hvordan det skal gå i lengden.

PS! Ny utfordring til helgen…

Nå står utfordringene i kø

For noen dager siden hintet jeg litt om at jeg prøver å overtale RockStar Charlie til å bli med meg på tur til min favorittby London, siden hun jo aldri har vært der. Etter å ha vært innom nettbanken i dag for å gjøre et motvillig offer til regningsavguden, innser jeg at jeg nok har brukt nok penger på reise for en stund. Dermed må overtalelsestaktikkene legges i skuffen inntil videre. Det betyr likevel ikke at det skal bli kjedelig i bloggen fremover. Bare denne uka har jeg planlagt to utfordringer for meg selv, for å hjelpe meg på veien ut av skapet!

Begge utfordringene er et godt stykke utenfor komfortsonen min, og jeg kjenner jeg blir fylt med en blanding av frykt og spenning bare jeg tenker på dem. Om jeg klarer å gjennomføre vil de ha stor betydning for meg på veien mot å stå frem og bli jente på heltid.

Dessuten tror jeg ikke at jeg hadde vurdert noen av dem engang om det ikke hadde vært for turene jeg tok i sommer, som jo gjorde underverker for selvtilliten min, både med sminkekurs hos Charlie og mitt første møte som jente med min eks-sjef i Bergen og ikke minst oppgjøret med fortidens demoner og gamle angsttanker i Bodø. Det er verdt mer enn summen av kroner jeg brukte på turene.

Det vil nok også du som leser merke når du i løpet av de neste dagene får lese om utfordringene jeg nå planlegger. Etter at du har tilgitt den kryptiske tonen i dette innlegget, selvsagt.

Er det noe spesielt du ser for deg kunne vært en bra utfordring for å gi meg trening i å leve åpent som jente? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Kan jeg virkelig fungere i hverdagen – som jente?

Klokken er litt før ti på kvelden og jeg er på vei hjem etter å ha møtt en venninne i sentrum. Selv om jeg egentlig er i veldig godt humør etter en hyggelig kveld, kjenner jeg at jeg begynner å føle meg litt nervøs etter hvert som jeg nærmer meg ytterdøren til oppgangen jeg bor i.

Det har nemlig vært problemer med låsen den siste tiden og jeg er redd for at jeg igjen skal bli stående og streve med en nøkkel som ikke vil gå rundt og dermed vil tiltrekke meg oppmerksomhet. Særlig fordi jeg ikke lever åpent om min transkjønnethet ennå, og akkurat nå faktisk er kledd som den jenta jeg ønsker å være. Når jeg kommer frem og fisker frem nøkkelen fra veska kjenner jeg panikken bre seg over hele kroppen, når låsen på ytterdøren viser enda mindre samarbeidsvilje enn til vanlig.

Nøkkelen vil faktisk ikke passe i det hele tatt.

Mens jeg står der og strever og prøver å få nøkkelen presset inn, ser jeg i øyekroken at noen andre nærmer seg. Det er ikke noen jeg kjenner, men jeg ser hun er på vei mot døra hvor jeg står og krangler med låsen. Jeg prøver hardere, men nøkkelen vil ikke inn. Pulsen øker og jeg kjenner angsten tvinge seg frem i det hun kommer nærmere og nærmere. Hun stopper så opp ved siden av meg, og jeg ser opp på henne.

«Hei» sier hun smilende.

Stillhet et halvt sekund før jeg svarer «…denne nøkkelen vil jo bare ikke!». «Nei, den låsen blir jo bare verre og verre. De må få sett å få fikset den snart». Hun finner frem sin nøkkel som heller ikke vil inn i nøkkelhullet, og mens hun fortsetter å prøve snakker vi litt om hvordan styret er klar over problemet og at det ble lovt for lenge siden at låsen skulle bli ordnet. Med ett går nøkkelen hennes inn, og hun klarer å få opp døren. Hun holder den opp for meg og smiler. Jeg smiler tilbake og sier takk, før vi begge går mot hver vår leilighet.

Inne i leiligheten tenker jeg at det der var da ikke så ille? Jeg som ofte unngår folk når jeg går ut som jente fordi jeg er redd for at noen skal kunne se på meg, eller høre på stemmen min, at jeg er født som gutt. Nå aner jeg ikke om hun virkelig ikke merket noe til det eller om hun bare ikke brydde seg. Likevel hadde jeg akkurat ført en normal samtale med en ukjent, uten å føle at denne så rart på meg.

Plutselig får jeg troen på at jo, jeg kan faktisk fungere normalt i hverdagen.

Også etter at jeg har stått frem og begynt å leve som jente på heltid.

Min eks-sjef møtte meg som jente

For noen uker siden skrev jeg om hvordan min tidligere sjef, som ikke visste noe om at jeg er transkjønnet, mottok en anonym mail med link til denne bloggen og et par grove beskyldninger mot meg. Selv om han var lite fornøyd med å få en slik mail tok han selve budskapet med knusende ro og siden jeg tilfeldigvis skulle til Bergen, hvor han bor, uka etter avtalte vi like godt at han skulle få møte meg som Emilie.

Flere av mine lesere har senere vært nysgjerrige på hvordan dette møtet gikk og spurt om jeg kunne skrive om det i bloggen. Og vel, det kan jeg sikkert, men jeg vet ikke om jeg har så mye å si om møtet egentlig.

Foto: RockStarCharlie.blogg.no

Vi hadde avtalt at vi skulle møtes utenfor Matbørsen hvor vi deretter skulle inn og spise tidlig middag sammen. Klokken halv tre den onsdagen gikk jeg nervøst mot statuen av Ludvig Holberg hvor jeg visste at han sto og ventet på meg, delvis skjult under en paraply på grunn av det tunge regnværet. Da jeg så at han hadde sett meg og kom mot meg kjente jeg pulsen øke dramatisk. Nå var det ingen vei tilbake. Men han smilte, tok meg i hånden og hilste med «Hei, Emilie». Som forventet skulle altså dette første møtet gå uproblematisk for seg.

Siden vi ikke har snakket noe særlig sammen siden arbeidsforholdet opphørte for nærmere fem år siden hadde vi en del å ta igjen, men naturlig nok gled samtalen inn på det som hadde ført til dette møtet i utgangspunktet, nemlig den anonyme mailen han hadde mottatt. Han fortalte meg igjen at han synes at det var en ussel og feig ting å gjøre, særlig når det var gjort anonymt, og han kunne avsløre at han hadde mistenkt samme person som meg før jeg fortalte hvem jeg er overbevist om at står bak og hvorfor. Uten å gå for mye inn på detaljene så kjenner han historien vår og støttet derfor min avgjørelse om å anmelde ham til politiet.

Men trass at dette litt negative temaet stadig kom opp var det en hyggelig samtale over en god middag, som han faktisk endte opp med å spandere, og det var trivelig å møte ham igjen. Da vi skulle bryte opp tok han meg igjen i hånden og sa at jeg ikke trengte å bekymre meg for å ikke passere som kvinne, for jeg så visst helt naturlig ut. Og det siste han sa før han løp mot bussen var «Stå på, jeg har troen på deg!»

Så selv om min tidligere sjef altså fikk en anonym mail som var skrevet med den hensikt å skade meg, så kan vi trygt si at den til syvende og sist bare hjalp meg, og at det var noen andre som endte opp med å ta skade.

PS! Det har skjedd ting i denne saken etter at den ble anmeldt, men jeg ønsker ikke å kommentere utviklingen ytterligere før vi har kommet til en konklusjon og satt punktum.

Tok et oppgjør med fortidens demoner – og vant!

Denne sommeren hadde en av mine beste kompiser og jeg bestemt at vi skulle ta Nordlandsbanen sammen, som en slags reprise fra da vi tok Sørlandsbanen sammen for to år siden. For min del betød det et gjensyn med Nordlandsbanens endestasjon, Bodø. Vi hadde knapt kommet oss av toget før hjernen begynte å leke assosiasjonsleken, da synet av gatene jeg pleide å gå i vekket til live tankene jeg tenkte sist jeg gikk i dem.

For det var her jeg bodde da jeg ikke lenger maktet det daglige skuespillet med å være den gutten samfunnet forventet at jeg var, mens jeg selv følte meg som jente.

Det som skulle bli en spennende studietid ble i stedet en hverdag preget av angst og depresjon, og fordi jeg ikke klarte å passe inn i klassemiljøet satt jeg mye alene på hybelen. Trøsten ble at der kunne i alle fall ingen se at jeg kledde meg som den jenta jeg følte meg som, men å kjøpe disse klærne var ingen enkel oppgave. Når jeg gikk inn i butikkene i Glasshuset og på City Nord for å se på jenteklær følte jeg blikkene til de andre i nakken, og særlig husker jeg hvor dømmende jeg følte en godt voksen dame i kassen hos H&M på sistnevnte kjøpesenter så på meg da jeg skulle betale for en kjole og et par strømpebukser.

Det er med andre ord få gode minner jeg har fra de månedene jeg tilbragte der oppe før jeg skjønte motivasjonen var borte, avbrøt studiene for å flytte hjem til Trondheim, og dro aldri tilbake – før nå.

Det hadde gått seks år siden sist jeg gikk i Storgata og gjennom Glasshuset da min gode venn Bård og jeg ankom Bodø med toget mandag ettermiddag, og gjensynet med de kjente bygatene gjorde at hodet mitt øyeblikkelig sendte meg tilbake til denne tunge tiden og de vonde tankene jeg ikke hadde tenkt siden sist jeg gikk i disse gatene, kom nå tilbake. Hvordan jeg følte en trang til å gå inn i nesten hver butikk med dameklær jeg så, men følte en angst for at noen skulle skjønne at jeg så etter klær til meg selv og at de skulle dømme meg. Denne påminnelsen jeg helst skulle vært foruten.

Men så fikk jeg også en påminnelse om hvor lang tid som har gått, og hvor mye som har skjedd siden da.

For mens jeg sist gikk og var redd for at noen skulle skjønne at jeg så på jenteklær til meg selv, gikk jeg nå rundt inne i både Glasshuset og City Nord kledd i skjørt og med sminke i ansiktet. Selv om sistnevnte i mellomtiden er blitt såpass ombygd at jeg ikke lenger kjente meg igjen, føltes det som en personlig seier at jeg nå klarte å gå som den jenta jeg følte meg som. Akkurat her hvor jeg for noen år siden hadde gått og vært så redd for å bli dømt at jeg ofte ikke klarte å nærme meg butikkene engang. Jeg kjøpte riktignok ikke noe denne gangen heller, men det var fordi jeg ikke fant noe som fenget min oppmerksomhet.

Og jeg skal innrømme – det er et par av butikkene jeg husker jeg så drømmende mot den gangen, som jeg nå bare kastet et blikk på og tenkte «Hæh, her har de jo bare kjerringklær. Hva så jeg egentlig i dette?!»

Så selv om det ble et vondt møte med fortiden til å begynne med, er jeg nå stolt av meg selv for at jeg klarte å konfrontere dem og at jeg nå har dratt fra Bodø med gode minner i bagasjen, og en påminnelse om at det faktisk går fremover med utviklingen min!

Men mest imponert er jeg over at Bård frivillig ble med meg på denne butikkrunden uten å klage…

Første politianmeldelse levert

Etter årevis med mobbing i oppveksten har jeg ganske høy smerteterskel for hets, og ignorerer stort sett det som kommer inn av hatkommentarer gjennom denne bloggen. Men når de begynner å blande inn familie og bekjente for å krenke meg, er toleransen betydelig lavere. Nå har jeg levert min første politianmeldelse.

Det var med mørke poser under øynene jeg møtte opp på politistasjonen i Trondheim mandag morgen. Natten i forveien hadde jeg sovet tilsammen to timer, fordi jeg var så sint at jeg ikke fikk sove. Jeg kunne ikke fatte hvordan noen kunne gjøre noe så ondskapsfullt, og hvordan noen kunne finne glede i dette.

Det er snart tre år siden faren min mottok en mail med link til bloggen min, og spørsmål om dette var sønnen hans kledd i dameklær. Nå hadde det skjedd igjen, og denne gangen var det en av mine beste venner og en tidligere sjef som hadde mottatt mail, hvorav sistnevnte ikke ante noe som helst om at jeg er transkjønnet.

Som forrige gang var de sendt midt på natten natt til søndag. Likhetene mellom mailen pappa mottok like før jul i 2014 og de to som ble sendt i helgen er så mange at det finnes ikke tvil i min sjel om at de er sendt av samme person. Så selv om jeg skulle ønske at jeg slapp å gå til dette drastiske steget, føles det nå som en nødvendighet og eneste alternativ for å få slutt på denne adferden ved å la ham ta konsekvensene av sine handlinger.

Nå er jeg selvsagt klar over at det alltid er en risiko for at jeg blir gjenkjent når jeg legger ut bilder av meg selv i bloggen, men akkurat det gjør meg ikke så mye. Likevel har jeg alltid vært ganske klar på at jeg ennå trenger tid til å tørre å stå frem, og det finnes virkelig ingen unnskyldning for å kontakte mine nærmeste og tidligere arbeidsgivere for å anonymt dele dette med dem i håp om å skade meg. For det er åpenbart at det er dette avsender ønsker å gjøre om vi ser på måten mailene er skrevet.

Men klarte han det? Vel, da min tidligere sjef kontaktet meg om mailen han hadde fått, åpnet han med «Hei Emilie». Etter å ha fordømt handlingene til avsender skrev han at han synes bloggen min var et flott tiltak, at han ønsket meg lykke til og at han håpet på å få møte Emilie en gang.

Tilfeldighetene ville det også slik at jeg faktisk skal en liten tur til Bergen, hvor han bor, i løpet av neste uke. Så nå har vi avtalt å treffes, og det ser jeg frem til siden jeg ikke har sett ham siden arbeidsforholdet opphørte.

Dermed kan vi vel si at det er bare en person som ender opp med å ta skade av dette?