Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Utfordringer'

Jeg har store komplekser for utseendet mitt

Siden det å poste blogginnlegg uten bilder er det samme som å be om å ikke få lesere, har jeg nesten alltid med meg kamera om jeg går ut som jente og skal møte venner, slik at jeg i alle fall innimellom kan poste nye bilder av meg selv. Men ofte når jeg kommer hjem og får overført bildene til PC-en, kjenner jeg at jeg kvier meg for å poste dem, og det er nesten uten unntak av samme grunn hver gang.

Jeg føler at jeg ser alt for mye ut som en mann i kvinneklær.

Dette bildet ble tatt i Oslo for en uke siden. Jeg hadde null lyst til å poste det, men gjorde det likevel.

Forklaringen for dette er jo temmelig enkel, i og med at jeg jo er transkjønnet og født som gutt, og ikke har gjort et eneste inngrep på kroppen min. Men det at jeg har en forklaring gjør det ikke enklere, snarere tvert i mot. Selv om jeg som oftest føler meg bedre når jeg får kledd meg som den jenta jeg føler meg som, så kan synet av speilbildet mitt innimellom være nok til at jeg ikke klarer å gå ut. Kombiner dette med en frykt for å snakke ute blant folk fordi stemmen min kan avsløre meg, og kaoset mellom ørene mine er komplett.

Dette handler ikke om at jeg ikke ser ut som en fotomodell, for det har jeg ingen problemer med at jeg ikke gjør og det er ikke lenge siden jeg stilte meg på en vekt for første gang siden barneskolen. Men det er altså en grunn til at jeg søkte om kjønnskorrigerende behandling, for jeg vil være og identifiserer meg som jente, ikke som en gutt i jenteklær. Ikke at det er noe galt i å være sistnevnte, men hvis det hadde vært greit for meg, hadde jeg ikke orket å gå gjennom en lang og tung behandling for å bli det jeg føler meg som også på utsiden. Dersom samfunnet oppfatter meg som en gutt i jenteklær, og ikke som en jente, så vil de fortsatt behandle meg som en gutt. En gutt som bryter kjønnsnormene riktignok, men fortsatt en gutt.

Det er ikke meg, eller den jeg vil være. Og når jeg får dette slengt i fjeset, enten gjennom speilbildet, fotografier eller folks stirring på gaten, så kjenner jeg meg nedtynget og lurer på om det er noe poeng i å fortsette. Om jeg ikke bare skal velge den enkle løsningen og pakke bort jenteklærne mine helt hvis jeg uansett skal oppfattes som en gutt. For da slipper jeg i det minste å være en som stikker seg ut.

Men som oftest poster jeg bildene likevel. Uretusjert, med unntak av noen lys- og fargekorrigeringer.

For denne bloggen er ment for å dokumentere. Og det er jo faktisk sånn som dette jeg ser ut.

Avbryter utredning for kjønnsoperasjon

Etter to runder med utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet, avbrytes nå behandlingen inntil videre etter eget ønske. Med dagens situasjon hvor jeg står uten jobb og inntekt, og derfor går og bekymrer meg for fremtiden, har jeg verken råd eller psyke til å møte den i overkant tøffe påkjenningen det er å gå til denne lite vennlige avdelingen ved Riksen som har monopol på denne typen behandling i Norge.

Det de tilbyr er rett og slett ikke det jeg behøver akkurat nå. Jeg trenger mer stabilitet før jeg går videre.

Riktignok er det blitt satt opp en time til meg i september, som jeg har lov til å utsette ytterligere dersom ting ennå ikke har stabilisert seg når vi kommer dit, men for å være ærlig er jeg blitt veldig usikker på om det er dette jeg vil, med tanke på hva de krever av meg for at jeg skal få det. Men alternativet med å leve som gutt har jeg jo prøvd, og selv om det virket en stund så var det jo det at jeg ikke fikk være meg selv som skjøv meg ned i depresjonen og fikk meg til å forsøke å ta livet mitt.

Dermed føles hele situasjonen ganske catch-22 akkurat nå, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker å gjøre videre. Men jeg har fått innvilget en sju måneders pause med muligheter for forlengelse til å forsøke å finne ut hva det er jeg egentlig vil gjøre, og hva som føles best for meg.

Men før jeg gjør noe som helst annet skal jeg finne en ny jobb!

Er de blitt paranoide ved Rikshospitalet?

«Hvorfor identifiserer du deg som mann?». «Det er faktisk problematisk at du kommer til oss kledd som kvinne!». «Det er jo bare å la være å snakke når du er ute blant folk det». Dette er sitater fra min andre utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet på fredag. Likevel var ikke dette møtet like ille som det første.

Etter at jeg i november hadde et lite positivt første møte med den lille avdelingen ved Rikshospitalet som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge, kan jeg ikke akkurat si at jeg gledet meg til neste time for utredning i forrige uke. Det ble ikke bedre da samme behandler som sist kom og ropte meg opp, med det folkeregistrerte mannsnavnet mitt minus etternavn, som sist. Strålende, tenkte jeg.

I det jeg reiste meg pekte hun på speilrefleksen jeg hadde hengende over skulderen og ga meg beskjed om at kamera fikk jeg ikke ta med inn. Det måtte legges igjen hos min venninne Tina som hadde fulgt meg til timen og nå satt igjen på venterommet. Inne på kontoret fikk jeg også beskjed om å sette mobilen i flymodus.

Har den siste tidens skriverier i avisene gjort dem paranoide tro?

Bilder tatt et par timer etter besøket på Riksen fredag. Med speilrefleksen.

Deretter var det rett på sak. «Hvorfor identifiserer du deg som mann?» spurte hun. «Hæh?» sa jeg. Hun poengterte at jeg siden sist fortsatt ikke har skiftet til kvinnenavn i folkeregisteret og at siden jeg har et mannsnavn må det bety at jeg identifiserer meg som mann. Godt å være tilbake ja, tenkte jeg, og forklarte at jeg har mine grunner til å ikke stå frem ennå, blant annet på grunn av jobbsituasjonen min, mens blikket mitt sannsynligvis flakket litt rundt og nervøst fiklet litt med hendene. Da sa hun noe som jeg ikke hadde ventet.

«Du virket ikke så nervøs da du satt ute på venterommet. Hvorfor er du så nervøs nå? Vi er jo her for å hjelpe deg». Javel, jeg måtte ærlig talt si at jeg følte meg like nervøs der ute, og at jeg generelt er nervøs for fremtiden nå siden jeg står uten jobb og inntekt, og heller ikke får stønad fra NAV. Tonen var med ett veldig mye mildere, og hun begynte å spørre om hvorfor NAV ikke utbetalte stønad og prøvde oppriktig komme med forslag til hvordan jeg kunne løse situasjonen. Da vi kom over på jobbsøking spurte hun om jeg søkte som mann eller som kvinne, og jeg sa at siden jeg ikke er kommet ut og har et mannsnavn i folkeregisteret, søker jeg naturligvis som mann og tar det derifra. «For du lever ikke som kvinne hele tiden?» sa hun. «Stemmer» sa jeg.

Da sa hun plutselig at det var problematisk at jeg kom til dem kledd som kvinne, for da ga jeg dem et falskt inntrykk av at det var slik jeg levde og kledde meg til vanlig.

«Hvorfor har du med kamera?» spurte hun underveis i samtalen. «Jeg skal ta bilder av antrekket mitt til bloggen etterpå» sa jeg. «Hvorfor må du ta bildene her i Oslo? Hvorfor kan du ikke ta dem hjemme i Trondheim?» Som om alle antrekksbilder må taes i samme by, på samme sted…

Dermed var vi tilbake, selv om jeg ikke opplevde at tonen var like fiendtlig som sist. Men jeg klarte likevel ikke å fatte hvorfor dette var problematisk. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde kommet kledd som mann hadde det også vært problematisk. Men hun sa at dersom jeg skulle få behandling hos dem, måtte jeg begynne å leve som jente på heltid, og med en usedvanlig positiv tone sa hun «og det klarer du. Du er heldig med utseendet, du kler deg bra og du sminker deg bra. Ingen vil tenke på deg som noe annet enn en kvinne». Jeg rynket litt på nesen og sa at stemmen er et problem for meg og at jeg føler den ødelegger og gjør at jeg ikke helt tør. «Det er jo bare å la være å snakke når du er ute blant folk det!» svarte hun.

Hvordan i all verden kan du gi et slikt råd? Jeg skal jo fungere i hverdagen også, tenkte jeg. Men sa ingenting.

Det ble med andre ord sagt en del denne gangen også som får meg til å reagere, og at det virker som om det ikke er alt de har satt seg like godt inn i, så var jeg faktisk roligere etter mitt andre møte med Riksen enn jeg var etter mitt første. Selv om det ikke sier så mye. Det var fortsatt ikke et behagelig sted å være.

Derfor blir veien videre nå ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg da vi søkte henvisning dit i høst. Men hva vi ble enige om, skal jeg ta opp i løpet av de neste dagene.

Tilbake fra langhelg i Oslo – uten penger

Sent i går kveld var jeg igjen hjemme i Trondheim etter en langhelg i Oslo, hvor hovedmålet med turen var en ny utredning for kjønnskorrigerende behandling. Jeg vet leserne mine er veldig spente på hvordan det gikk og hva som skjer videre nå, og det skal jeg også forsøke å gi svar på. Men om jeg var sliten fra før på grunn av de siste månedenes hendelser, så er jeg nærmest i koma nå. Selv om jeg ikke gjorde noen avtaler om å møte venner og bekjente i Oslo denne gangen, med unntak av Tina som fulgte meg til timen på Rikshospitalet, og selvsagt Bård og samboeren hans, som jeg bodde hos. Alle har tatt godt vare på meg denne helgen, og jeg ble påspandert både burger og kinobillett, så det ble en vel fin helg selv om jeg egentlig ikke hadde råd til denne turen.

Så jeg har litt å fortelle fra helgen som var, og jeg håper du kommer tilbake for å se, selv om jeg ikke vet hvor fort jeg klarer å gjenfortelle hva som skjedde. For det er en del tanker som må bearbeides, både positive og negative, og jeg forbereder meg dessverre på at noe av det ikke kommer til å bli spesielt populært.

Men tiden får vise.

Ennå ikke gått med sminke eller jenteklær i 2018

Så var det bestemt at jeg at likevel skal til Oslo og møte til neste time for utredning til kjønnskorrigerende behandling. Men som om det ikke var skummelt nok å gå og grue seg til selve timen, så vet jeg at det nærmest forventes av meg at jeg skal møte til timen i såkalt ønsket kjønnsuttrykk, altså kledd som jente.

Sist jeg gikk med sminke og jenteklær var på julaften. Jeg har ikke gjort det i det hele tatt i 2018.

Nå kan vi selvsagt krangle om hvor sann denne påstanden er og hva som egentlig defineres som jenteklær. Tiden etter nyttår har jeg jo stort sett trødd hjemme i t-skjorter og joggebukser, noe som på ingen måte er eksklusive plagg for gutter, og like ofte brukes av jenter. Men om noen hadde sett meg, hadde de neppe tenkt at det der er noen som forsøker å oppfattes som en jente. Dessuten har både sminken min og parykken min fortsatt ikke pakket ut etter at jeg kom hjem fra foreldrene mine i begynnelsen av januar.

Siden dette med å gå kledd som jente når jeg er født med tissen på utsiden er noe som er utenfor de vanlige normene i samfunnet, må jeg gjøre det så ofte som mulig sånn at jeg er vant med det og ikke tenker over hva jeg har på meg. Når det er så lenge siden sist er jeg fullstendig ute av trening og det vil lettere føles skremmende å skulle møte samfunnet som den jenta jeg føler meg som.

Med andre ord – jeg gruer meg voldsomt til å skulle møte til timen som jente.

Så selv om jeg besto tidenes utfordring med glans før jul, da jeg reiste sørover som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, gjør bare tanken på å gjenta dette meg kvalm nå. Selv om jeg vet utrolig godt at dette er irrasjonelt, og at det ikke er noe farligere å gå ut som jente nå enn det var i november.

Men når det føles uvant vil jeg også føle at alle stirrer.

Og da hjelper det ikke hvor mye jeg egentlig trives i disse klærne, kledd som jente.

Har ikke råd til å avlyse neste utredning for kjønnsoperasjon

I forrige uke skrev jeg hvordan jeg vurderte å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon. Både fordi jeg som arbeidsledig uten inntekt ikke har råd til å reise til Oslo hver tredje måned og fordi jeg er så mentalt utslitt at jeg ikke orker den psykiske belastningen det er å møte den nærmest fiendtlig innstilte avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge.

Nå skal jeg likevel reise til Oslo og i alle fall møte til neste utredning. Det vil bli dyrere for meg å ikke dra.

Fordi billettene for både tog og fly gjerne er billigere jo tidligere du bestiller, ble togbillettene til denne turen kjøpt og betalt med en gang jeg fikk vite datoen for neste utredning. Siden jeg reiser i forbindelse med en behandling, og jeg må til Oslo for å få den, får jeg beløpet tilbakebetalt gjennom Pasientreiser.

Men bare hvis jeg faktisk møter til timen.

Så selv om jeg i forrige innlegg skrev at det passer meg dårlig med utgifter på egenandel og mat på reisen med dagens økonomi, så vil dette tilsammen være snakk om et tresifret beløp. Får jeg refundert reiseutgiftene jeg allerede har betalt, er dette faktisk firesifret. Dermed vil det være dyrere for meg å ikke dra.

Så da blir det visst Oslotur likevel.

Men jeg kommer ikke til å gjøre noen avtaler om å møte venner denne gangen. Det har jeg ikke overskudd til.

Vurderer å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon

Da jeg i går leste kronikken «Rikshospitalet har all makt over oss transpersoner» i Aftenposten, kjente jeg at luften bare sank ut av meg. Selv om jeg bare har vært til én utredning hos Riksen så langt, så kjente jeg meg veldig igjen i forfatterens beskrivelse av hvor lite imøtekommende de er ved den lille avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge. For det er virkelig noe av det verste jeg har vært med på.

Plutselig hørte jeg min egen stemme sukke høyt. Dette helvetet orker jeg ikke nå. Jeg klarer det bare ikke.

Hverdagen min ble jo brått snudd på hodet da jeg ble arbeidsledig før jul. Siden har jeg trødd hjemme uten inntekt fordi alt jo koster penger, mens pengene jeg har spart over flere år nå gradvis forsvinner i løpet av bare noen måneder. Å bare være alene i leiligheten hver dag gjør noe med psyken, og det hjelper jo heller ikke at den økonomiske tryggheten bare forsvinner ut vinduet.

En ting er da at jeg ikke lenger vil kunne ta meg råd til å reise til Oslo hver tredje måned for utredning, selv om jeg får dekket selve reisen gjennom pasientreiser. Men jeg må jo betale en egenandel og sørge for å få i meg mat i løpet av turen også, og det passer dårlig på et budsjett som allerede går betraktelig i minus.

Noe annet er om jeg er sterk nok psykisk til å reise den lange veien for å bestå «auditionen» til disse fiendtlig innstilte folkene som innehar holdninger om at du ikke kan være jente dersom du lekte med Lego som liten. Jeg vet rett og slett ikke om jeg har krefter igjen.

Men hva er alternativet?

Det er det som er det triste. Det finnes ikke noe alternativ. Ikke med mindre jeg er villig til å utbetale et femtedels sentralafrikansk statsbudsjett til en klinikk i utlandet. Men uten inntekt er ikke dette noe reelt alternativ, samme hvor stor samarbeidsvilje jeg måtte ha.

Det siste alternativet derimot, vil jeg helst ikke tenke på…

Gi meg den gratis filmen min, Pringles!!

Etter to måneder som arbeidsledig har dagene blitt så monotone og like at jeg har begynt å sette spørsmålstegn ved det lineære tidsperspektivet. Går virkelig tiden fremover eller er alt bare ett eneste stort virrvarr av minutter og sekunder som glir over i hverandre? Når slike tanker kommer vet jeg at jeg burde komme meg ut, men alt som er moro koster penger jeg ikke har og siden været utenfor står i februars tegn med snøføyker og sur vind fra alle retninger samtidig, blir det så jeg holder meg hjemme i leiligheten. Uten penger.

Her er det mamma kommer inn. «Ungen min skal ikke sulte!» sa hun etter å ha oppdaget at middagen min for tredje dag på rad besto av nudler til ti kroner pakken, vel vitende om at selv da jeg var student og bodde på hybel, hadde jeg bedre matvaner enn dette. Så hun tok affære, og for noen dager siden kom hun innom med et par bæreposer med mat – og tre rør med Pringles, for det var tre for 50 kroner på Obs denne uka, må vite.

Og nå er vi endelig kommet til sakens kjerne her.

Det begynner jo å bli noen uker siden jeg har kunnet unne meg denne typen luksus. Men like etter at de inntrykksutsultede smaksløkene mine har oppnådd en forsmak av nirvana i det det første flaket av stivnet potetmel med paprikasmak når tungen, legger jeg merke til en liten detalj på innpakningen. «Buy 2 cans and get movie» står det. Hei, jeg har jo tre rør!

Etter flere uker sammenhengende i denne leiligheten med begrenset tilgang på nye sanseinntrykk, er jeg like utsultet på underholdning som jeg er på mat uten vannkraft med smakstilsetning som hovedingrediens. Ser vi bort i fra det der bladet Jehovas Vitner prakket på meg da de ringte på her på tirsdag (høyglanset papir er forresten ikke godt å tørke seg bak med), er absolutt alt av underholdning velkomment så lenge det er gratis.

Hvor kan jeg få den gratis filmen min?

Jeg følger anvisningen på pakken, og kommer etter hvert inn på den norskspråklige delen av Pringles.com hvor jeg blir bedt om å skrive inn kodene fra undersiden av rørene. Jeg er lydig og gjør som de sier, men blir avvist. Kodene er ugyldige, sier de. Hæh? Jeg prøver igjen, leser koden nøye samtidig som jeg taster den inn for å forsikre meg om at jeg har skrevet riktig. Fortsatt ugyldig. Jeg prøver meg på det siste av de tre rørene, uten at det hjelper stort. Pringles vil fortsatt ikke godta kodene mine. På tross av at innpakningen lover meg at de skal være gyldig valuta på Pringles.com frem til midten av juni 2018, altså i fire måneder til.

Og det på tross av at det faktisk står en grønn hake ved siden av koden når jeg har tastet den inn!

Så her sitter jeg, uten gratis film, men med knuste forventninger, og må finne på noe annet å fylle de neste timene med. Men jeg nekter å innse nederlaget og at storkapitalen sannsynligvis aldri kommer til å gi meg noe gratis, selv om de har lovet det aldri så mye. Derfor skriver jeg nå disse ordene:

Gi meg den gratis filmen min, Pringles! Jeg vil se The Maze Runner!

Og til de som synes jeg tar denne trivielle saken litt vel alvorlig: Jeg er helt enig, men det er alt jeg har slik hverdagen min er blitt. Gi meg en jobb, noen!

Avslo sjansen til første julebord som jente

For noen dager siden fikk jeg en sms fra eks-sjefen min. Jobben jeg sluttet i før jul skulle ha et forsinket julebord denne uka, og ville gjerne ha meg med. Joda, mine tidligere kolleger er fantastiske, og siden de vet at jeg er transkjønnet kunne dette bli en mulighet til å oppfylle drømmen om å for første gang dra på julebord i kjole!

Likevel endte jeg opp med å takke nei.

Sant å si føles det vondt å være så avvisende, for det er som sagt en herlig gjeng jeg har jobbet med, men det er også delvis derfor jeg gjorde det. Den siste måneden jeg jobbet der etter å ha fått beskjeden om at jeg måtte gå grunnet nedskjæringer i bedriften, har føltes som å daglig måtte omgås en eks du fortsatt har følelser for, og derfor trenger jeg å få dem litt på avstand for å komme meg videre.

Men jeg kunne likevel vurdert å ta en siste middag med dem. Hadde det ikke vært for valget deres av spisested. De har nemlig booket bord på et fancy sted hvor man ikke opererer med en á la carte-meny, men hvor alle får den samme fem- eller tiretteren og kan bestille en tilpasset vinpakke ved siden av. Fantastisk hvis man er matelsker. Et mareritt når man som meg, på grunn av nedsatt smak- og luktesans, har et anstrengt forhold til mat. Hadde jeg fortsatt vært ansatt i bedriften kunne dette fått meg til å uansett stå over julebordet.

Så når det eneste jeg føler jeg kunne fått ut av å dra hadde vært et nytt antrekk å dele i bloggen, så er det like greit å stå over. Jeg har en stygg følelse av at kvelden bare ville vært anstrengende, og derfor finnes det ikke et fiber i kroppen som har lyst til å dra. På tross av muligheten til å oppfylle drømmen om et julebord som jente.

Men det føles likevel vondt å avvise dem, og takke nei.

Joda, jeg er kommet hjem nå

Ved en tilfeldighet så jeg at min bloggportal Femelle.no for noen timer siden delte innlegget «Ikke klar for den nye hverdagen» som jeg skrev tirsdag i forrige uke. Siden innlegget handler om hvordan jeg ikke tør å dra hjem til leiligheten min etter jul fordi jeg er redd for å avslutte ferien, tenkte jeg at det kanskje var på sin plass å komme med en oppdatering. For jeg er faktisk hjemme nå, og jeg har vært her noen dager også!

Det ble ikke så jeg dro hjem dagen etter at jeg skrev det innlegget slik jeg skrev jeg skulle, for det var virkelig vanskelig å gi slipp på julefølelsen. Men etter hvert som julepynten ble plukket ned skulle det vise seg å bli enklere å omstille seg, og i det helgen kom klarte jeg endelig å pakke sammen bagen min og dra hjem til leiligheten min for første gang i 2018. Og jeg fant den akkurat slik jeg forlot den 3. juledag med julegavene mine stablet oppe i et hjørne klare for fotografering.

Så siden har jeg vært hjemme da, med fryseskapet fullt av rester etter julematen og billig svensk ferdigmat etter en dagstur til Sverige, med tekoppen min og nok av tid til å både lese alle bøkene og se alle filmene jeg har lagt unna fordi tiden ikke har strukket til tidligere. Men selv med all verdens tid er jeg mer stresset nå enn før jul, da tiden ikke strakk til. Det suger virkelig å være arbeidsledig og ikke ha tryggheten fast inntekt gir deg.

Men forhåpentligvis skjer det ting nå, da NAV ringte meg to ganger i forrige uke. Først for å skremme meg ved å påstå at jeg hadde fylt ut meldekortet mitt feil og at det kom til å få konsekvenser for meg, før hun som ringte plutselig innså at det var de selv som hadde gjort en feil og dermed fikk det travelt med å si «ha det» og legge på. Dagen etter ringte det en mannsperson fra NAV som ønsket å kalle meg inn til et møte for å hjelpe meg med å få fortgang i jobbsøkeprosessen, slik jeg ble lovt en gang før jul.

Så nå håper jeg virkelig at de kan hjelpe meg med å komme ut i jobb igjen og det ganske kjapt. For jeg trenger inntekt, jeg trenger å se folk, og ikke minst en grunn til å stå opp om morgenen.

Men nå skjer det kanskje noe. Og da er jeg litt roligere i det minste.