Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Shopping'

Nelly.com beklager at de sender meg et gavekort…?

Jeg husker da jeg var liten, hvor stas det var å få brev. Og den enorme irritasjonen over at mamma og pappa fikk brev nesten hver dag når jeg nesten aldri fikk noe. En dag ble jeg stor nok til å skjønne hva brevene deres faktisk inneholdt, og da var jeg egentlig glad for å ikke motta så mange brev.

Men å motta elektronisk post, eller «mail» som vi så opplyst kaller det her til lands, har visst ikke den samme sjarmen. Likevel ble jeg litt nysgjerrig da det lå en «mail» og ventet på meg i innboksen i går. Fra Nelly.com. «100 kroner til deg!» sto det i emnefeltet. Virkelig? Dette må sjekkes ut, så med en viss spenning i luften åpnet jeg det vedlagte HTML-dokumentet, for å se om det virkelig skjulte 100 kroner eller et ildsint virus som ville utslette alt innhold på hardisken min og alt øvrig liv slik vi kjenner det. Men her er hva som møtte blikket mitt…

Vi beklager, du har fått 100 kroner til å shoppe for

Jaha? Det var da virkelig ikke noe å beklage, jeg synes det bare er positivt å få penger til å shoppe for jeg. Det er en egenskap jeg deler med de fleste der ute, at vi ikke opplever det som negativt å få gaver, vi synes faktisk det er ganske trivelig, det… åh, det var ikke det dere beklager?


Her begynner jeg å gruble litt. Holdt jeg ut med dem under sommeren? Jeg bruker ikke handle noe særlig på Nelly.com. Men jeg kjøpte vel et par sko der i sommer til svært nedsatt pris. De kom etter noen få dager, og de satt godt på bena mine, og jeg brukte dem hver dag under oppholdet mitt i London, helt til bena mine ikke ville gå med høye hæler lenger og begynte å protestere. Dette beklager de at jeg holdt ut med? Den jevne kundekretsen deres må virkelig ha få utfordringer i hverdagen, hvis de føler det er på sin plass med en unnskyldning etter en slik opplevelse.

Men jeg bruker som sagt ikke handle noe særlig på Nelly.com. Klart, de har noen fine kjoler der, og mye jeg sikkert kunne tenkt meg å gå med. Hvis jeg ikke hadde hatt en mannekropp med manneformer jeg prøver å gjemme bort, noe som er vanskelig så mye hud som de klærne de har i sortimentet sitt blotter, og det på de underligste steder. Og om det er vanskelig å skjule manneformer, så tror jeg de ikke er laget for kvinner med former heller. «Modellen er 178 cm og bruker størrelse x-small» står det i beskrivelsen ved siden av illustrasjonsfotoet. I all verden… Jeg er 170 cm og bruker størrelse her står det host!. Det finnes altså tilfeller av underernæring i den vestlige verden også, og her sender vi millioner av kroner i u-hjelp ut av landet når vi ikke har klart å rydde opp hjemme. En skam!

Men her slår altså min kvinnelige side inn for fullt. Jeg kan ikke la bagateller som at de ikke bruker å ha noe for meg i sortimentet sitt ødelegge for det faktum at de akkurat har gitt meg 100 kroner som jeg kan bruke til å handle hos dem innen søndag. At ingen av plaggene på siden deres koster 100 kroner, utenom noen få stygge plagg i tilbudskroken som ingen vil ha uansett, det er derfor de er så billige, og at jeg dermed også må bruke noen midler i tillegg for å få det jeg sannsynligvis ikke ville ha kjøpt ellers, det er irrelevant. Jeg taper ikke 499 på å kjøpe en kjole som koster 599, jeg sparer jo 100 kroner på det! Det er en kjempedeal.

Så kommer skuffelsen. Når jeg oppdager at lite har forandret seg siden sist jeg var innom Nelly.com. Jeg finner faktisk ingenting jeg har lyst på. Ingenting. Ok, jeg finner noen plagg som koster over tusenlappen, men så dum er ikke engang jeg. At jeg tror at hundre kroner rabatt vil hjelpe mot en sum som i utgangspunktet er firesifret, og sannsynligvis er det etter at rabatten er trukket fra også. Samme hvor mye Nelly.com øverst på siden lokker med et ytterligere gavekort på 50 kroner hvis jeg handler for over 600 kroner.

Og da begynner nedturen. For nå føler jeg at jeg har tapt hundre kroner, og da blir jeg nedstemt og henfaller inn i fristelsen med å søke trøst i importerte sukkervarer. (Åjada, jeg har fortsatt igjen mesteparten av det jeg tok med hjem fra London. Jeg er litt stolt av meg selv sånn sett).

Med et skjønner jeg hvorfor Nelly.com følte de måtte beklage at de ga meg den hundrelappen. Vel, beklagelsen er på sin plass. Det frister å bla opp i en eller annen kontroversiell bok og kaste et par-tre forbannelser i deres retning. Men siden de lover at de får inn nye varer hver dag, venter jeg med å ønske dem kjønnsykdommer til etter søndag, når gavekortet har gått ut, hvis jeg ennå ikke har funnet noe.

Til da får dere ha en fin dag 🙂

Da jeg kjøpte favorittskoene mine – kanskje min beste shoppingopplevelse

Nå vil jeg fortelle om en av de beste shoppeopplevelsene jeg noen gang har hatt. Det er bare en dag siden jeg postet innlegget om utfordringen ved å bruke prøverom når man er jente i guttekropp, og helst ikke vil bli lagt merke til. I skobutikker er det verre. Der har de jo ikke prøverom, for hallo, hva er vitsen med det? Men likevel, det vil skape en del reaksjoner når en gutt begynner å prøve et par pumps. Derfor prøver jeg aldri sko før jeg kjøper dem. Jeg har en venninne som bruker nesten samme størrelse som meg, som det hender prøver for meg. Men hun bor et stykke unna, så det er ikke så ofte vi treffes eller shopper sammen. Det er bare et par ganger i året. Som oftest går jeg altså alene.

Det gjorde jeg den gangen også. Den sommerdagen jeg vandret rundt på kjøpesenteret City Syd i Trondheim for å finne litt sommerklær til meg selv. Tilfeldigvis gikk jeg forbi Din Sko i første etasje, og la merke til et stativ med lilla pumps til nedsatt pris. 199 kroner. Du trenger ikke la blikket bevege seg mye rundt i denne bloggen for å skjønne at jeg er over middels begeistret for den fargen. Jeg måtte ha dem.

Så jeg gikk inn og så på dem. Jeg tok selvsagt en ekstra runde med blikket rundt i lokalet for å passe på at jeg ikke tiltrakk meg noen oppmerksomhet fra de andre kundene der jeg sto, kledd som gutt som vanlig fordi jeg ikke tør å gå ut som jente. Så plukket jeg opp en, og prøvde å se på størrelsen. På merkelappen inni fant jeg ikke noe annet enn 36-41. Jeg nektet å tro at de var laget med innebygd stretch, så jeg gikk til kassen og spurte om dette var størrelse 41 som jeg jo bruker, heldig som jeg er. Hadde jeg brukt 42 hadde jeg hatt problemer med skoshoppingen. Damen bak kassen så litt på skoen og sa at jo, det var det, og spurte etterpå om jeg skulle ha den da. Jeg nikket og bekreftet, hvorav damen gikk ut på lageret for å hente den andre skoen. Og da hun kom tilbake skjedde det.

Som om det var den naturligste tingen i verden spurte hun meg om jeg ville prøve dem på.

Der og da fikk jeg panikk. Jeg var overhodet ikke forberedt på å få servert det spørsmålet, så jeg reagerte med å rope «GAVE!». Damens reaksjon var da å si at «ok, da vil du kanskje ha med esken rundt da?». Jeg nikket igjen, og betalte og nærmest løp ut av senteret.

Men ute på parkeringsplassen så begynte hodet mitt å virke igjen. Den damen der var egentlig veldig kul. Hun kunne ha risikert å fornærmet noen ved å stille det spørsmålet, men hun gjorde det likevel, som om det var et helt naturlig spørsmål å stille en ung mann kledd i jeans og hettejakke med opprullede ermer. Dette gjorde faktisk at jeg fikk lyst til å gå tilbake dit og handle igjen. Og det har jeg gjort, også når jeg trenger nye sko til det mannlige aliaset jeg går rundt med til vanlig.

Så dersom noen der ute som leser denne bloggen kanskje vet hvem denne damen var, så fortell henne gjerne hvor mye jeg satte pris på denne lille enkle setningen. Hun så ut som om hun var i tretti-førtiårene, hvis ikke hukommelsen min spiller meg et puss, så hun hadde nok jobbet der en stund og sett flere slike som meg handle sko til seg selv. Det var nok derfor hun klarte å si dette med den største selvfølgelighet.

Men tenk hvis alle var som henne!


Det ble da nye sko på meg den dagen, og siden har jeg brukt dem en del med ujevne mellomrom. Nå er det jo ikke alle antrekk de passer til på grunn av lillafargen sin, men når de gjør det, så passer de også perfekt på foten min og føles veldig gode å gå med. Jeg elsker dem rett og slett, og bruker favorittskoene som oftest sammen med favorittkjolen min, den lille sorte.


Kanskje ikke helt egnet for en jobb på catwalken? Men jeg prøver i det minste å posere, med varierende hell.


Jeg har forresten brukt denne kjolen ganske mye nå i diverse bilder på denne bloggen, inkludert i headerbildet. Kanskje på tide å skrive et innlegg om «min lille sorte»?

Dagens innkjøp – Sirkus Shopping

I dag har det vært Toilldag i Trondheim sentrum. Toilldag arrangeres to ganger i året, og er et stort salg med masse varer satt ned til latterlig lave priser i flere butikker i hele midtbyen! Og når jeg sier latterlige lave priser så mener jeg vanvittige lave priser!

…derfor dro jeg i stedet til det relativt nye kjøpesenteret Sirkus shopping litt utenfor sentrum for å se hvordan det hadde blitt der. Jeg regnet med det ville bli mindre folk der hvis alle dro til sentrum på Toilldag.

Det begynner å bli noen uker siden åpningen av Sirkus nå, og jeg har sett at det har vært mye folk der de gangene jeg har kjørt forbi på vei til og fra jobb etter åpningen. Det har også vært grunnen til at jeg ikke har dratt dit før nå, jeg liker ikke å shoppe når det blir for mye folk. Men i dag slo spådommen min til, og det var ganske lite folk på senteret så det ut til. Jeg fikk det bekreftet av en av ekspeditørene jeg småpratet litt med underveis i shoppingen min. Det hadde vært mye folk der hver dag siden åpningen, men akkurat denne lørdagen var det rolig.

Grunnen til at jeg ikke liker å shoppe når det er mye folk rundt meg er at jeg vil ha muligheten til å gå litt i fred og gjemme meg bort litt. Selv om det kan være vanskelig nok når man er den eneste (tilsynelatende) mannlige personen i butikken som faktisk står og studerer plaggene, og som ikke enten henger på slep etter madammen med et oppgitt og uengasjert ansiktsuttrykk, eller står utenfor prøverommet og utålmodig taster på en smarttelefon. Min adferd i butikken kan dermed få et fåtall til å reagere, men jeg har oppdaget at de fleste gir jevnt faen. Etter London hvor jeg gikk rundt som jente hele tiden, og oppdaget at det slett ikke var «farlig», så skulle jeg tro at det var en smal sak å gå inn i en butikk med jenteklær og begynne å se og deretter kanskje prøve.

Jeg tok feil.

Det var fortsatt en prøvelse å bare gå inn i butikkene for å se seg rundt uten å føle paranoiaen min. I London gikk jeg rundt kledd som jente, og jeg er visstnok også ganske overbevisende som jente (i alle fall til jeg åpner munnen og begynner å snakke). Nå gikk jeg som den gutten samfunnet har bestemt at jeg skal være, og det å se på jenteklær og til og med gå i prøverommet med dem ville bryte med et halvt dusin normer, minst. Derfor følte jeg alle rundt meg sine dømmende blikk i nakken. Jeg måtte gå flere runder i butikkene for å roe meg selv ned, og klarte det da jeg bestemte meg for å se om det i det hele tatt var noen som stirret og pekte. Det fant jeg raskt ut at det ikke var (i hvertfall ikke som jeg kunne se), og dermed klarte jeg å gjennomføre en shoppingrunde denne gangen også. Litt bedre selvfølelse etter i dag altså, på tross av en forvirret, ung ekspeditrise hos H&M da jeg la dette på disken sammen med noen pakker med min største forbruksvare, strømpebukser:

Synes denne svarte toppen var litt søt, derfor ble den med. Passer til cirka alle skjørtene jeg har i skapet mitt så, og kan sikkert pyntes både ned, opp, til siden og i lufta med. Hvis jeg gidder. Den ser grå ut på bildet, men det er fordi jeg satte opp lyshetsnivået i bildet for å få frem blondemønsteret øverst.


Fordi lilla er den tøffeste fargen som finnes, og fordi vi går en kald tid i møte, ble denne cardiganen med meg hjem.


Fordi lilla er den tøffeste fargen som finnes, så ble det denne toppen i vinrødt fordi de ikke hadde igjen samme topp i lilla i min størrelse. Men dette er en stilig, og ikke minst fin farge i forhold til høstsesongen dette også. Halsen ser litt rar ut når den ligger brettet ut sånn, men alle mine forsøk på å få den til å se bedre ut feilet. Du må nok vente til jeg får anledning til å vise dette på i form av en outfit senere.

Og når blir det, jeg som tidligere har skrevet om min frustrasjon over at jeg ikke kan gå kledd som jente hjemme i kollektivet hvor jeg bor?

Jo, kanskje ikke så alt for lenge faktisk. Jeg hører nemlig rykter om at noen av dem jeg bor med har tenkt å reise utenlands en uke. Jeg krysser fingre, tær og andre kroppsdeler som krysses kan (jeg vet hva du tenker, og skam deg for det) for at dette stemmer.

I såfall snakkes vi om veldig kort tid.

En aldri så liten «WANT» – eller «NOE SÅ HINSIDES LYST PÅ» – gone wrong!

Etter å ha ryddet i skapet og kastet ut en haug med klær som etter hvert har blitt for små som følge av for mye sjokoladespising (kanskje), eller at jeg har innsett at jeg aldri kommer til å bruke det uansett, har gjort skapet for tomt. Jeg trenger å fylle det med nye tekstiler jeg sannsynligvis aldri kommer til å bruke. Det er bare å innrømme, jeg elsker å surfe rundt på nettet og finne klær jeg skulle ønske jeg kunne eie, og enda mer ønske at det fantes nok arrangementer til at jeg faktisk kunne bruke dem alle sammen.

Så plutselig dukker det opp noe. I mitt favorittklesmerke Hell Bunny. I min favorittfarge lilla. Jeg blir bare sittende og gape. Så nydelig den kjolen var! Den vil jeg ha, uansett hva!


Men så legger jeg merke til en litt kjedelig detalj. De har den ikke i min størrelse, bare i mindre størrelser. Dette setter i gang en serie med reaksjoner hos meg. Først furter jeg litt for meg selv, før jeg begynner å mumle litt for meg selv om at kjolen er alt for fin til at jeg får brukt den til vanlig uansett, og når det først dukker opp en anledning til å kle seg pent så forventes det at jeg dukker opp i den teite dressen min fordi samfunnet ikke ser meg som jente. Da er det like greit at jeg ikke får kjøpt den, den kommer jo bare til å bli hengende i skapet uansett. Deretter blir jeg sur på meg selv for å prøve å narre meg selv til å tro at det er en god unnskyldning for å ikke kjøpe noe som er så pent. Dessuten hadde den tatt seg jævlig bra ut som sceneantrekk hvis jeg en dag får startet opp det der bandet jeg drømmer om å starte. Jeg må bare lære meg et femte grep på gitar først.

Nei, jeg får bare holde øynene åpne. Det kan jo hende den dukker opp i min størrelse på min vei et eller annet sted i verden. Det skjedde jo med en viss rød kjole jeg egentlig hadde gitt opp, før jeg plutselig fant den i Camden under Londonoppholdet mitt. Enda en grunn til å dra tilbake til byen jeg har forelsket meg i altså. Men jakten på noe nytt og pent til å samle støv i klesskapet mitt fortsetter.

Og bare så du er advart. Alle kommentarer om at jeg sikkert hadde kommet inn i en av de tilgjengelige størrelsene hvis jeg hadde kuttet ned sjokoladeinntaket blir først forsøkt ignorert, og deretter fulgt opp med raseri og angrep på utsagnets opphavsperson med en sløv potetkniv.

Takk for oppmerksomheten.

Noe av det jeg tok med hjem fra London…

Noen kommer hjem fra London med kofferten full av klær. Andre prøver å snike seg gjennom tollen ubemerket med ildvann. Mens da jeg landet på Værnes litt før klokka fire på tirsdag så inneholdt kofferten min store mengder av:


…noen som klarer å gjette hvilket sjokolademerke jeg er helt gal etter, men som ikke har vært for salg i Norge siden slutten av 90-tallet? Jeg skal gi deg et hint.

Så nå prøver jeg å rasjonere ut så jeg ikke blir feit. Jeg hadde jo tross alt med meg blant annet en veldig fin kjole hjem fra London også som jeg gjerne ser at passer litt lenger enn ut denne måneden. Helst dette året også.

Tror du at jeg klarer å ikke spise opp alt med en gang?

Litt shopping FØR jeg drar til London

Jeg vet det høres litt bakvendt ut å shoppe før man drar til London. Men som dere etter hvert vet så lever ikke jeg som jente i det daglige, og når jeg nå skal være jente sammenhengende i en uke så må jeg ha noe å ha på meg når jeg drar til London også.

Siden jeg sluttet tidlig på jobb denne dagen tok jeg motet til meg og gikk en tur innom H&M. Det var lite folk der. Bra! Noe av det verste jeg vet er å snike meg gjennom Divided Girl-avdelingen for å se på klær som gutt med masse folk rundt meg. Når det er lite folk der kan jeg gå og se på klær i fred uten å bekymre meg for om noen legger merke til meg. Jeg kan også snike meg inn og ut av prøverommet usett, men det er det ikke alltid jeg klarer uansett av psykiske årsaker. Av og til må jeg snike med meg plaggene jeg velger ut over i herreavdelingen og prøve der for å ikke vekke for mye oppmerksomhet – men det virker omtrent bare på H&M. Jeg utfordrer alle til å finne herreavdelingen på Gina Tricot for å si det sånn…

Men det var som sagt lite folk på H&M, så selv om jeg hørte det var folk i de andre båsene, så gikk jeg inn og prøvde flere plagg. Valget falt til slutt på denne kjolen.


Det fine med denne er at den dekker over de brede manneskuldrene mine og runder dem av. Beltet gir meg en naturlig feminin midje også. Den er bittelitt kort, men ikke verre enn at det går bra med leggings til.

Dere må dessverre bare ta meg på ordet om at den så bra ut på meg (og jeg kunne benyttet anledningen til å utbrodere hvilken supermodell jeg så ut som, og sagt at dere bare må tro meg. Men jeg lar det være). Siden jeg bor i et kollektiv og det er folk hjemme nesten hele tiden kan jeg dessverre ikke gi dere noe bilde av meg med denne kjolen på, eller andre outfit-bilder akkurat nå.

Men jeg er som sagt på vei til London, og der skal jeg være jente hele tiden, så jeg regner med det vil bli tatt nok av bilder der.

Gled dere. Eller gru dere. Alt ettersom. Men jeg gleder meg.

Og jeg vet det er vanskelig å svare på når dere ikke har sett den på, men hva synes dere om valget mitt av kjole?