Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Klar for å gå på jobb som jente?

Det er en voldsomt spennende tid jeg går gjennom nå, og jeg har flere ganger nevnt hvor nervøs jeg er for min første time og utredning for mulig kjønnsoperasjon om to uker. Likevel er det noe som skremmer meg enda mer, men som jeg også føler er den egentlige neste store utfordringen. Nemlig å møte på jobben som jente.

For selv om gutta på jobben vet at jeg er transkjønnet, og jeg faktisk har dratt på jobb med sminke – uten at noen la merke til det – så er dette noe som sitter veldig langt inne. For etterpå er det virkelig ingen vei tilbake.

Likevel er det noe jeg tenker mye på, og det har vært oppe nesten hver gang jeg har vært hos psykologen det siste året. «Du får prøve da?» sa hun faktisk en av de siste gangene jeg var der, som den letteste saken i verden. Og jo, det burde jo egentlig vært det. Som sagt vet de jo at jeg er transkjønnet, men ingen av kollegene mine, med unntak av han som passerte meg på gata uten å kjenne meg igjen, har ennå sett meg som jente. Det i seg selv er en terskel å komme over, men det er likevel ikke det verste.

For på kontoret jeg jobber er det mye kunder og kolleger fra andre bedrifter som flyr inn og ut, og om jeg møter på jobb som meg selv vil det på en måte bli offisielt at jeg er transkjønnet etterpå. Selvsagt kan jeg være heldig og oppleve at ingen kommer innom akkurat denne dagen, men jeg kommer ikke til å ha det bra med meg selv hvis jeg nervøst skal sitte på nåler ved kontorpulten min i åtte timer. Jeg kommer ikke til å få gjort stort. Derfor har jeg alltid sagt at jeg ikke kommer til å gjøre det før jeg faktisk er klar for å stå frem.

Men samtidig hadde det jo vært godt å få testet ut hvordan det føles, fremfor å møte på jobb i skjørt for første gang samme dag som jeg avslører hvem jeg er her i bloggen, og en potensiell mediestorm oppstår, og dermed få absolutt alt på en gang.

Så hva skal egentlig til for at jeg skal klare å gjennomføre det?

Bør jeg rådføre meg med sjefen først? Snakke med kollegene mine om hva jeg tenker å gjøre? Burde vi kanskje ta en kaffe sammen så de får møte meg som Emilie utenfor jobb først? Kanskje det blir litt mye med en hel arbeidsdag, og at et par timer holder i første omgang? Hva skal jeg ha på meg? Burde jeg kle meg så jeg føler meg fin, eller noe mer nøytralt som gjør at overgangen fra gutteklær ikke blir så stor? Hva med sminke?

Plutselig føltes ikke utredningstimen jeg snakket om innledningsvis så skremmende likevel…

Syk for første gang – som jente

Ja, jeg vet. Overskriften kan kanskje oppfattes som misvisende for enkelte, og jeg kan forstå hvorfor. Det ville jo selvsagt vært et mirakel på lik linje med jomfrufødsel og seriegull til Bryne om jeg hadde gått gjennom hele livet frem til nå uten å ha vært syk. Likevel er det faktisk ikke løgn.

For selv om jeg er transkjønnet og ønsker å leve som jente, er det alltids lettest å jukse og bli «gutt» når et virus slår til, i og med at jeg foreløpig bare lever som jente på deltid og i hemmelighet.

Jeg skriver «gutt» i hermetegn fordi jeg innerst inne føler meg som jente uansett hvordan jeg ser ut og hvordan jeg går kledd, men fordi jeg er født med tissen utenpå må jeg jo gjøre en ekstra innsats for å se ut som og bli oppfattet som jente av andre. Som alle andre jenter gidder jeg ikke finne frem sminkesakene og bry meg med hårfjerning når jeg uansett bare skal ligge under dyna i feberhallusinasjoner og rope på Jesus, men de andre har stort sett den fordelen at selv i denne tilstanden ser de fortsatt ut, og blir oppfattet, som jenter.

Det gjør ikke jeg, og derfor sier jeg at jeg aldri har opplevd å være syk som jente. Det vil si, ikke før nå.

For i går våknet jeg med rennende nese, sår hals og dundrende hodepine. Vanligvis ville jeg da valgt å avlyse alle eventuelle avtaler jeg måtte hatt om de innebar at jeg hadde skullet gå ut som jente. Men det kunne jeg ikke, for jeg hadde time hos psykologen, og det var også en viktig time fordi jeg som kjent skal til min første utredning for mulig kjønnsoperasjon om ikke så lenge, og derfor trengte å snakke med psykologen om dette.

Dermed trosset jeg det jeg oppfattet som en forkjølelse og tok på både sminke, parykk og jenteklær og gikk ut. Men på vei dit begynte jeg å føle de symptomene jeg bruker å få når en influensa er på vei, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke aner hvordan jeg kom meg hjem da timen var over.

Men jeg sovnet ganske raskt etter å ha kommet hjem og fått tatt en varm dusj, og da jeg våknet igjen i seks-tiden følte jeg meg mye bedre. Og selv om nesa fortsatt renner og jeg stadig er sår i halsen, er det ikke verre enn at jeg faktisk har vært på jobb som vanlig i dag. Så det var nok bare falsk alarm, heldigvis.

Likevel har dette gitt meg en erfaring jeg er sikker på at de fleste jenter er velkjente med.

For nå kjenner jeg også følelsen av å være heftig forkjølet og å ufrivillig smøre foundation og concealer utover hele trynet hver gang man nyser eller snyter seg.

Innkalt til utredning for kjønnsoperasjon!

Det var ikke uten grunn at jeg lørdag møtte opp kledd i en t-skjorte med påskriften «Female Future» på Skeiv Ungdoms seminar Stolt da jeg skulle holde foredrag om å blogge som transkjønnet. For som sagt på forhånd hadde jeg en avsløring å komme med, og til stor applaus fra tilhørerne annonserte jeg at nå er det alvor her.

I slutten av november skal jeg nemlig til Rikshospitalet i Oslo og utredning for kjønnskorrigerede behandling!

Det er litt over en måned siden jeg fikk brevet nå, og selv om det innerst inne er dette jeg har drømt om i mange år er det ikke noe jeg tar spesielt lett på. For å være ærlig er jeg livredd, og jeg tror det tok tre timer fra jeg åpnet brevet til jeg turte å titte frem igjen fra under dyna. For selv om jeg i det daglige ikke føler jeg kan være meg selv, og synes dette er utrolig slitsomt, så er det jo også det eneste livet jeg kjenner.

Det er ikke rart jeg er nervøs.

Likevel, som sjefen min sa da jeg fortalte ham nyheten en uke etter at jeg hadde fått brevet, og hva jeg følte om det, så er det jo sånn at de viktigste avgjørelsene her i livet tas under tvil.

Så jeg vil ta en ting av gangen, og i første omgang møte opp på Riksen og høre hva de har å si og hva de eventuelt har å tilby. Likevel, jeg har kjent det på kroppen i en måned. Nå er det ikke lenger snakk om å gå en runde rundt i kvartalet for å kjenne på hvordan det føles å gå ut kledd som jente.

Nå er det alvor!

Heisann, nerver!

Når jeg skriver dette er det sent fredag kveld, og jeg holder på å gjøre unna de siste forberedelsene til morgendagens seanse på Stolt hvor jeg skal prate om veien ut av skapet som transkjønnet, og hvordan det er å dele denne i en blogg. Jeg har akkurat satt sammen et antrekk jeg håper fortsatt vil føles like riktig og komfortabelt i morgen, og prøvd å fikse litt på parykken min slik at den ikke ser ut som en eneste stor floke.

Nervøs er bare fornavnet, og jeg er veldig spent på om jeg i det hele tatt får sove i natt.

Men selv om dette er første gang jeg skal prate foran en forsamling som Emilie, så er dette bare barnemat sammenlignet med den utfordringen som nå venter meg og som jeg skal avsløre omfanget av i morgen. Så om jeg i det hele tatt skal klare å komme meg gjennom den, må jeg nesten klare å gjennomføre i morgen også.

Og det går nok bra. Til syvende og sist gjør det jo stort sett det.

Dro ikke ut på byen som jente denne helgen

De siste månedene har jeg vært veldig flink til å utfordre meg selv på veien ut av skapet som transkjønnet, og planen var at jeg på fredag kveld skulle ut på Fri Trondheims månedlige treff på Tulla Fischer. Nå skal jeg fortelle grunnen til at dette ikke ble noe av, og samtidig si hvorfor det har vært så stille i bloggen den siste uka.

Selv om jeg er veldig glad for at jeg har fått fast ansettelse i drømmejobben, har det vært litt av en omstilling for meg å være i full stilling for første gang på flere år. Denne uka har det også vært mye å gjøre på jobb, særlig fordi halve staben har vært ute for å representere firmaet vårt på en messe i utlandet, og i tillegg måtte jeg i går, lørdag, delta på et seminar gjennom jobben.

Da jeg torsdag våknet med rennende nese og stive ledd fryktet jeg at influensaen hadde slått til, men heldigvis var det bare snakk om en forkjølelse. Likevel, fordi jeg var i så redusert form og i tillegg skulle på et jobbseminar dagen etter, valgte jeg å bytte ut sotede øyne og høye hæler med joggebukse og pledd på fredag.

Arkivbilde fra en tidligere bytur som jente for en måneds tid siden

Kanskje et fornuftig valg både karriere- og helsemessig, særlig med tanke på at jeg sovnet rett etter å ha kommet hjem i ni-tiden i går kveld, og at jeg i dag har vært i en slags zombielignende hangovertilstand. Da er det nok best å ta det rolig, men det blir ikke akkurat gode blogginnlegg av sånt.

Likevel skjer det ting i kulissene nå. Ting jeg ennå ikke vil skrive om fordi jeg ikke helt vet hva føler om det eller hvordan jeg vil formulere det. Men siden jeg hele tiden har visst at vi en dag ville komme hit, vil jeg skrive mer om dette når jeg har fått sortert tankene mine, og ikke minst fått kroppen til å spille litt mer på lag med meg.

Men jeg er live, og selv om det er blitt stille, så har jeg det bra. I alle fall etter forholdene.

…og dessuten har jeg fått lønn! Og jeg regner med du vet hva det betyr…?!

Jeg skal holde foredrag på Stolt 2017!

Som nevnt tidligere er det spennende tider i vente, og nå som det er under en måned igjen er vel kanskje tiden inne for å avsløre noe av det jeg skal utfordre meg selv med i høst. For når Stolt 2017 arrangeres 20.-22. oktober vil mitt navn stå på listen over foredragsholdere! Hvor kult er ikke det?

For de som ikke vet er Stolt et årlig seminar i regi av Skeiv Ungdom hvor ungdom fra hele landet samles for en sosial og lærerik helg her i Trondheim. I år har de altså kontaktet meg og spurt om jeg vil komme og prate litt om bloggen og dele mine erfaringer fra reisen på veien ut av skapet som transkjønnet.

Sant å si er dette langt utenfor komfortsonen min, men etter å ha diskutert formen på seminaret med arrangørene, kom jeg frem til at jeg rett og slett ble så beæret over å bli spurt at jeg ikke kunne si nei. Så da skal jeg visst gjøre dette da?

Men det skal sies at «foredrag» nok er litt misvisende, fordi jeg ser for meg det ville blitt veldig kjedelig å se meg holde en powerpoint-presentasjon, og derfor har jeg bedt om å få gjennomføre dette som et intervju/Q&A. Og jeg håper det kommer noen spørsmål, for hvis ikke er jeg forberedt på å bare sitte på scenen og bare se ut i luften hele den avsatte tiden.

De som kjenner meg vil nok nikke gjenkjennende og bekreftende på den siste setningen.

For spesielt interesserte, og uinteresserte, er det mulig å titte innom Stolts facebookside hvor det etter hvert vil komme mer informasjon, samt melde seg på årets Stolt.

Så da sees vi kanskje der? Fortell meg i kommentarfeltet om du tenker å dra!

Har ikke råd til å gå ut som jente

På min vei ut av skapet som transkjønnet er hver dag jeg går ut som jente en seier, og i løpet av den siste uka har jeg virkelig slått til. Jeg har tidligere skrevet at jeg var ute både fredag, lørdag og søndag, men også tirsdag tilbragte jeg mesteparten av dagen som den jenta jeg ønsker å leve som.

Det kribler egentlig etter å fortsette, og når jeg vet jeg burde utnytte denne lysten passer det vel utmerket at jeg har fått veldig mange forespørsler i det siste fra venner som ønsker at vi skal finne på noe sammen.

Likevel blir det nå bråstopp. Jeg har rett og slett ikke råd til å være mer sosial akkurat nå.

Foreløpig er jeg som kjent ikke tøff nok til å gå på jobb som jente, og jeg orker ikke å skifte til ønsket uttrykk når jeg kommer hjem bare for å gå en runde rundt i sentrum i et kvarter før jeg begynner å kjede meg, eller fryse, og drar hjem igjen. Derfor prøver jeg alltid å gjøre avtaler med venninner om å møtes, og siden det var så mange som måtte avlyse feiringen av bloggen på søndag, er det også flere av dem som ønsker å møte meg for å ta igjen det tapte. Det er selvsagt hyggelig, og i tillegg supert for min egen utvikling når det kribler sånn etter å fortsette å gå ut som jente. Men de neste ukene må jeg takke nei til dem alle. Jeg har ikke råd.

Som du kanskje husker begynte jeg i ny jobb i august. Vel, jeg har allerede jobbet i denne bedriften siden november 2015, men det var på løpende deltidskontrakter som stadig ble utvidet etter hvert som tiden gikk. Først fra 14. august, etter å ha hatt tre uker ferie, begynte jeg i en fast fulltidsstilling som ble opprettet til meg. Men fordi jeg begynte først i midten av august fikk jeg bare utbetalt halv lønn i begynnelsen av september.

Nå har jeg alltid hatt et sunt forhold til økonomi, og har derfor en del oppsparte midler slik at jeg lider ingen nød. Men middagen på søndag gjorde et solid innhugg i budsjettet mitt, og siden høsten for alvor har begynt å markere sin ankomst er det blitt for kaldt til å bare å møtes og sette seg ned i parken. Da må vi trekke inn på en kafé hvor det forventes at vi kjøper noe, og selv en enkel kaffekopp blir litt voldsomt for meg akkurat nå.

Utrolig synd, for jo mer jeg går ut som jente, jo mer trygg på meg selv blir jeg.

Men så skriver vi heldigvis 21. september i dag, og det betyr at 1. oktober og neste lønning er bare ti dager unna. Da vil jeg ikke bare få full lønn, men også et større beløp enn tidligere fordi jeg endelig har begynt å jobbe fulltid.

Så da håper jeg at jeg er like populær og at gnisten fortsatt er der når vi begynner å skrive oktober.

For det er faktisk viktig for meg at jeg kommer meg ut så mye som mulig som den jenta jeg ønsker å leve som.

PS! Som sagt var jeg ute en tur på tirsdag. Bilder kommer!

Emilies skap fyller fem år i dag!

«Kjære dagbok…»

Slik startet det første innlegget i denne bloggen, som jeg postet en sen kveld i september 2012, og dermed tok det første famlende steget på veien ut av skapet som transkjønnet. I dag er det nøyaktig fem år siden!

Jeg skal ærlig innrømme at hvis du hadde fortalt meg i 2012 at jeg fem år senere fortsatt ikke var kommet ut av det berømte skapet, ville jeg nok blitt litt motløs. Men med tanke på hvor fort jeg føler disse årene har gått så føler jeg ingen skam over at jeg fortsatt ikke er helt i mål. Dessuten har jeg jo ikke stått på stedet hvil heller.

Da bloggen ble startet opp turte jeg kun å kle meg som jente når jeg var alene eller med venninner jeg stolte veldig på, og det var så vidt jeg turte å gå ut i Londons gater som jente en uke etter at første innlegg ble postet. Nå gjør jeg det nesten uten å tenke over det, hjemme i Trondheim.

Bildene over er sånn sett ikke tilfeldig utvalgt. Det til venstre, som var det første bildet jeg publiserte i bloggen, ble tatt en sen februarkveld i den svakt opplyste leiligheten til min venninne Ida, og smilet mitt viser at jeg er ikke helt komfortabel med situasjonen. Men i bildet til høyre, som den samme Ida tok for to uker siden, ser vi at jeg er avslappet nok til å kunne gjøre meg til for fotografen, selv om vi står utendørs – midt i Trondheim sentrum.

Jeg føler det egentlig sier alt om hvor stor utvikling som har vært siden første innlegg ble postet denne kvelden for fem år siden, og selv om jeg fortsatt ikke er helt i mål, så føler jeg på meg at det ikke er så lenge igjen nå!

Tusen takk for at du leser bloggen min, uansett om du har fulgt den siden starten eller om du ramlet inn forrige torsdag. Det er med din hjelp jeg har kommet så langt!

PS! Jubileet ble selvsagt feiret. Titt innom senere i kveld for å se hvordan vi markerte begivenheten!

Vær forsiktig hva du ønsker…

Som transkjønnet ønsker jeg ikke bare å leve som jente, men også at omgivelsene skal oppfatte meg som en. På vei hjem fra byen i natt fikk jeg en ubehagelig påminnelse om hva det egentlig innebærer.

Det hadde vært en veldig hyggelig kveld på Tulla Fischer med det skeive miljøet i Trondheim, og jeg føler meg veldig fin og selvsikker der jeg går hjemover etter å ha fått masse komplimenter for den nye kjolen min denne kvelden. Plutselig stopper det en ung mann på sykkel ved siden av meg og på gebrokkent norsk spør han om jeg kan hjelpe ham. Samvittighetsfull som jeg er, er jeg programmert til å lytte når noen ber om hjelp, og stopper derfor opp og tar ham i hånden som han rekker ut for å hilse. Tror jeg.

For i det håndflatene våre møtes, drar han meg til seg og kysser meg på kinnet. Fy faen, deg ønsker jeg ikke å hjelpe, tenker jeg før jeg bare rister på hodet med et avvisende «nei», og går videre.

Men mannen på sykkelen følger etter.

Han sier han ønsker at jeg skal følge ham hjem. Han spør meg hvor jeg bor og hva jeg heter. Flere ganger. Hver gang svarer jeg kort og avvisende på en bestemt måte, uten å se på ham, at det vil jeg ikke svare på. Jeg bare fortsetter å gå, men har satt opp farten litt.

Etter å ha fulgt etter meg og gjentatt spørsmålene om og om igjen over fem minutter, spør han om jeg virkelig ønsker å gå alene. «Ja takk» sier jeg kjapt, fortsatt uten å se på ham. Han sukker oppgitt og sier javel, før han spør om han får kysse meg igjen. «Nei takk» sier jeg med samme tone, før han tydelig gir opp og sykler videre, og jeg ser ikke mer til ham.

Dette med uønsket oppmerksomhet i de sene nattetimer i helgen er ikke noen ny opplevelse for meg. Som gutt har jeg flere ganger opplevd at venninnegjenger på 40-50+, godt påvirket av rødvinen, har sett seg ut meg som et yndig offer for beføling på både utesteder og på nattbussen, sannsynligvis fordi jeg til gutt å være er litt liten av vekst med mine 1.70 og har litt androgyne trekk i ansiktet. Men dette med å få slike tilnærmelser på åpen gate og deretter bli forfulgt har jeg ikke opplevd før. Og mens damene har brukt å være i grupper som trekker opp hverandre, var denne mannen alene.

Men selv om jeg helst kunne vært foruten denne opplevelsen, opplevde jeg det som mer plagsomt enn skremmende, og selv om jeg er usikker på om det var på grunn av det selvsikre og avvisende kroppspråket mitt eller at det var en del folk i nærheten, så klarte jeg til slutt å få ham til å forsvinne og la meg være i fred.

Og i det minste fikk jeg bekreftet at selv om jeg er født som gutt, kan jeg fint passere som jente.

Skulle fortsatt å bruke sminke på jobben, men…

I forrige uke skrev jeg om hvordan jeg utfordret meg selv ved å møte på jobben for første gang med sminke. Temmelig nervøs, særlig fordi det var to stykker der jeg ennå ikke hadde stått frem for som transkjønnet, selv om jeg kun hadde på litt foundation og concealer under øynene. I ettertid har jeg jo faktisk fortalt dem hemmeligheten min, og de kunne fortelle at de faktisk ikke hadde lagt merke til det engang. Men som en venninne sa: «Du jobber med gutter, forventer du at de skal legge merke til at du bruker foundation?».

Point taken, men hvordan har det gått i ettertid? Har jeg gått med sminke på kontoret igjen?

Foto: RockStar Charlie

Det skulle vise seg at angsten min for å bli «avslørt» ikke er den største utfordringen ved å gå med sminke på jobb. Det er mitt eget sovehjerte. Selv om jeg setter på vekkerklokke ekstra tidlig så jeg skal få tid til å gjøre meg i stand, har jeg hatt store problemer med å bryte søvnmønsteret mitt og underbevisstheten som nekter meg å våkne før jeg absolutt må – en halvtime før jeg må dra for å rekke jobben klokken åtte.

På den tiden rekker jeg ikke å barbere ansiktet, la huden få hvile og deretter legge sminken. I hvert fall ikke om jeg skal gjøre nødvendigheter som å spise frokost og kle på meg i tillegg.

Med andre ord, jeg tror jeg står ovenfor min tøffeste utfordring noensinne og sitter igjen med en nyvunnet respekt som manifesterer seg i et enkelt, men kolossalt spørsmål:

Hvordan i all verden klarer dere andre det?