Emilies skap » Min utvikling
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Hæh?! Bilde av meg på forsiden av Nettavisen? …i jenteklær?

Jeg har lyst til å åpne dette innlegget med et gledeshyl. Men fordi jeg mener at onomatopoetikon gjør seg dårlig i annet enn tegneserier (og der gjør de seg til gjengjeld veldig bra) så dropper jeg det. Men jeg har grunn til å være glad. Etter å ha slitt med synkende lesertall siden like før jul, noe som har ført til at jeg har mistet motivasjonen til å blogge og dermed mistet enda flere lesere, så skulle det endelig løsne. Det føles godt å endelig få anerkjennelse når jeg har vært så nære å legge ned bloggen som jeg jo har vært i det siste.

Jeg skrev jo for litt siden et innlegg om at jeg ikke følte meg komfortabel med å skrive raske innlegg hver dag om overfladiske ting som «outfits» og «wants», selv om jeg ikke har noe i mot å krydre med dette innimellom. Jeg savnet dybde. Så skrev jeg det lange innlegget «Hvorfor er kjoler og skjørt kun for jenter?» og fikk egentlig heller liten respons, og ble egentlig litt snurt for det. Jeg mistet igjen lysten til å blogge. Den siste måneden tror jeg at jeg har lagt ned bloggen cirka femten ganger. Jeg har bare ikke sagt det til noen.

Så i går, fikk jeg beskjed fra en god venninne ved navn Siri. Hun hadde tipset Magne som er sjef for Lesernes VG, som jo kommer med daglige blogganbefalinger. Hun hadde fått svar etter bare en halvtime om at han hadde sett på bloggen min og likt det han så, så nå kom han til å følge den (hei, Magne!). Derifra gikk det bare oppover.

For litt før halv tre i går, mer eller mindre samtidlig som Siri kontaktet meg, lå dette ute på Lesernes VGs facebookside, og samtidlig også Twitter.


Men det stoppet ikke der. Tre kvarter senere kunne vi nemlig se dette på forsiden av Nettavisen


Dette var litt surrealistisk egentlig. Ikke bare å se et bilde av seg selv på forsiden av Nettavisen, men også å se et bilde av seg selv kledd som jente! Det hadde jeg faktisk ikke trodd jeg noen gang kom til å få oppleve, ikke en gang da jeg opprettet denne bloggen. Men med masken fint på plass så er jeg ikke redd for at noen skal kjenne meg igjen.

Den gamle leserrekorden min i bloggen som jeg satte før jul en dag da jeg postet hele fire innlegg, ble sprengt i fillebiter. Etter å ha opplevd å bare ha fått lesere på overfladiske innlegg relatert til klær og mote, så er jeg glad for at det var et innlegg med mer dybde, slike som jeg ønsker å skrive mer av, som gjorde at jeg fikk denne muligheten. Så får det være at det til dels handler om klær dette innlegget også, men egentlig i hovedsak om kjønnsroller.

Det litt kjedelige er at jeg fikk veldig lite kommentarer, men det ble vel for langt å lese for den jevne besøker. For jeg er den første til å innrømme: innlegget var egentlig alt for langt.

Går alt etter planen kommer det flere innlegg av samme kaliber de neste dagene. Men helt slutt på innlegg om «outfits» og «wants» vil det ikke bli. Jeg er jo tross alt jente…

PS! Om du er en av de som har funnet bloggen min etter gårdagens linker fra VG og Nettavisen, og ønsker å følge den videre: jeg har en facebookside hvor jeg alltid varsler øyeblikkelig når jeg har oppdatert bloggen. Det hender jeg også kommer med små betraktninger du ikke finner i bloggen der inne også. Trykk på banneret under for å komme dit og like siden.

Hæh? Nyttårsforsetter…?

«Hva i all verden skal jeg blogge om» skrev jeg på facebooksiden min. «Nyttårsforsetter» var det noen som sa. «Ok, det var jo ikke så dumt, det skal jeg klare» tenkte jeg. Og så gikk dagene, og nå er vi kommet til nyttårsaften og her sitter jeg uten noen som helst idé om hva jeg skal føre opp på lista. Ikke fordi jeg er så perfekt, men fordi jeg ikke gidder å skrive ting som «spise mindre sjokolade» og «trene mer». Det er sånt som jeg kommer til å bryte før smellene fra rakettene har stilnet, og folk har rukket å sove av seg nyttårsrusen.

«Spise mindre sjokolade» er vel hakket mindre realistisk enn å «bli modig nok til å slutte å bruke maske på bildene i bloggen»

Men jeg prøver likevel. Her er hva jeg skal jobbe med, forhåpentligvis litt lenger enn et kvarter inn i det nye året.

1. Jeg skal bli flinkere til å bli sosial og omgås vennene mine
Som den kreative og skriveglade personen jeg er, har jeg litt for mange prosjekter gående samtidlig, og tilbringer vel litt vel mange timer hver kveld alene foran pc-en med Microsoft Word…

2. Jeg skal jobbe aktivt med jobbsøking slik at jeg får en fast jobb
Jeg jobber fulltid nå, men har ikke fast stilling så jeg får ikke boliglån, noe som gjør at jeg er tvunget til å bo i et kollektiv. Det fungerer dårlig for en skapjente som meg. Med egen leilighet blir det enklere å være meg selv, og ikke minst i forhold til å ta flere bilder til denne bloggen.

3. Jeg skal bli modigere i forhold til veien ut av skapet og skal ta minst en jentetur utenlands eller innenlands hvor jeg er kledd som jente under hele oppholdet
Turen til London i høst var jo en kjempesuksess, så Ida og jeg snakker allerede om en langhelg i Stockholm for å hilse på en annen venninne som bor der – å gå ut i hjembyen min tør jeg ikke håpe på ennå, selv om jeg ikke utelukker det.

4. Jeg skal prøve å ikke irritere meg så mye over hva som skjer i kommentarfeltet til denne bloggen
Sannsynligvis det punktet jeg kommer til å bryte først. En ting er alle «fin blogg, kommentere min?»-kommentarene, men jeg er mer svett av de som med kommentarene sine gjentatte ganger prøver å dytte meg inn i en bås under transkjønnetparaplyen hvor jeg ikke føler meg hjemme. Har allerede skrevet et innlegg om det, uten at det hjalp, så det kommer nok et til over nyttår. Frem til da (og sannsynligvis etterpå, fordi jeg har så lave tanker om de det gjelder) kommer jeg til å forsøke å ta på skylapper i håp om å klare å overse de kommentarene.

Tror du at dette er noe jeg kan klare?

Eller vil jeg bryte dem før nyttårskonserten er over?

Tidlige tegn på at jeg egentlig ville være jente: Min «Justin Bieber»

Før jeg begynte å oppdatere denne bloggen var jeg bekymret for å få sjikanøse kommentarer til innleggene mine. Det har jeg stort sett vært forskånet mot, bortsett fra i et innlegg, der hvor jeg kom til skade for å bruke Justin Bieber som en ingrediens for å understreke hvor dumme stereotyper kan være. Det resulterte i en storm av sinte meldinger fra beliebers som tydeligvis ikke hadde lest innlegget skikkelig slik at de forsto hva jeg ville, eller slett ikke ville forstå for den saks skyld. Det varte noen uker også, før det til slutt stanset. Men hvem vet, kanskje jeg nå blusser det opp igjen ved å skrive dette innlegget?

Likevel, så tok jeg ikke disse angrepene så tungt. Tvert i mot, så fant jeg dem ganske underholdende, og ikke minst fascinerende. Hvor kom alt dette hatet i fra, og hvor sykelig besatt man kan være av en person de aldri har møtt og som de kun kjenner gjennom media. Men det var ikke før Kine Tømmerdal blogget om sine ungdomsforelskelser at jeg ble minnet på at jeg i mine yngre år selv hadde en «Justin Bieber». Jeg skrev i kommentarfeltet der at jeg ikke var helt sikker på om jeg ville skrive om det her, og med god grunn. For nå blir det skikkelig flaut, for jeg vet at flere av mine beste venner leser dette, og jeg håper de aldri vil bruke dette mot meg…

Foto: Ukjent

Jepp, min store kjærlighet het Emma «Baby Spice» Bunton og var medlem av Spice Girls, som hadde sitt gjennombrudd med «Wannabe» sommeren 1996. På det tidspunktet hadde verken puberteten eller tenårene nådd meg, og den sommerdagen da jeg oppdaget at jeg var jente var langt unna, så dette ante jeg altså ingenting om ennå. Jeg var en guttunge med ring i venstre øre, kledd i svart, og som digget Metallica, forøvrig favorittbandet mitt fra jeg var cirka 10-11 til jeg var 15. Jeg var ganske uinteressert i musikken som lå på hitlistene, for det var veldig lite der jeg likte, men likevel fulgte jeg med på Topp 20 hver uke. Og gradvis merket jeg meg blondinen i hvitt i musikkvideoen til «Wannabe». Derifra gikk det ganske raskt fra «hun var egentlig ganske søt» til det vi kan kalle besettelse. Men jeg tror det var videoen til oppfølgersingelen «Say you’ll be there» som gjorde utslaget.

Jeg klarer ikke se denne videoen lenger uten at jeg kjenner rødmen bre seg utover ansiktet. Jeg vet, for jeg prøvde akkurat nå.

Nå er det vel ganske vanlig med slike forelskelser uansett kjønn, så hvorfor har jeg da valgt å legge dette under vignetten «Tidlige tegn på at jeg egentlig være jente»? Vel, det er måten jeg uttrykte det på. Og nå kjenner jeg at det begynner å bli i overkant varmt i ansiktet her.

For innimellom alle plakatene på gutterommet av fotballspillere og metalband jeg likte, så fant jeg altså plass til Spice Girls og Emma. En av plakatene var i nærheten av senga mi, og jeg vet jeg kysset den flere ganger. Var det en ledig flekk på veggen, så kunne du være sikker på at jeg hadde vært der og skrevet EB og tegnet et hjerte rundt. Det samme hadde jeg forøvrig skrevet i håndflaten min til enhver tid. Dette høres veldig guttete ut, ikke sant? Vel, det blir bedre. Eller verre, avhengig av hvordan du ser dette.

For i en utgave av TOPP, du vet det der sladrebladet som fungerer som Se & Hør for ungdom, og som jeg selvsagt kjøpte fast hver måned, så var det en ørliten notis med Emma avbildet med en ung mann på en ferietur og at han var kjæresten hennes. Jeg håper aldri bladet dukker opp på et loppemarked eller lignende med ordene «DIE» og «KILL» skrevet med min håndskrift over den unge mannen.


Foto: Alex E. Proimos/Flickr

Men etter hvert døde det ut og jeg gradvis mistet interessen. Jeg var jo heller aldri særlig interessert i Spice Girls, jeg kjøpte for eksempel aldri noen av albumene deres og selv om søsteren min hadde et par VHS-er med dem, så var det hun som så på dem, ikke jeg, så det handlet aldri om musikken for meg. Men når vi er inne på temaet «tidlige tegn på at jeg egentlig ville være jente». Når søsteren min og de andre jentene i nabolaget lekte at de var Spice Girls ute i gaten, så irriterte jeg meg over at det alltid var «den feite jenta» som insiterte på å være Emma (noe som så ut til å gå igjen i andre nabolag rundt om i landet, basert på det jeg så av innsendte hjemmevideoer på datidens ungdomsprogrammer på TV). Jeg ønsket aldri å ta plassen til «den feite jenta» der ute i gata med de andre jentene, men jeg vet at jeg ved minst en anledning så for meg selv i et av antrekkene til Baby Spice, selv om dette var før jeg gjorde den tidligere omtalte oppdagelsen av at jeg var jente.

Med disse tankene hentet opp fra glemselen, så forstår jeg de 10-12 år gamle Belieberene litt bedre, men jeg forsvarer dem ikke. Det spørs likevel om de vil tørre å skrive et slikt innlegg om 15 år, uten å måtte gjemme seg under dyna i to timer etterpå.

De to neste timene finner du meg under madrassen.

Jeg bryter stillheten med følgende budskap: Jeg er rå!

Det har ikke vært så lett i det siste. Søndag kveld for en uke siden skrev jeg om bursdagen fra helvete, hvor alt bare føltes feil og at jeg til og med klarte å skade meg selv og gi meg selv stygge sår i ansiktet. Uten å mene det, vel å merke, men en rask titt i speilet var nok til å minne meg på de vonde tankene om jeg skulle klare å glemme dem et lite nanosekund. Jeg oppdaterte ikke igjen på mandag, men jeg var ikke blitt noe bedre da jeg sto opp denne morgenen. Jeg dro på jobb, men kjente at selv om jeg klarte å utføre arbeidsoppgavene mine, så slet jeg.

En halvtime etter at butikken åpnet, så bestemte jeg meg for å kontakte fastlegen min. Jeg har en avtale med ham om at hvis det blir for ille, så kan jeg ringe dit og få time på dagen. Men damene på sentralbordet på legesenteret var ikke enige der, og ville ikke gi meg time før på onsdag. Nedstemt og ute av stand til å argumentere for meg selv, så godtok jeg dette. Men kollegene mine på jobb så hvor dårlig jeg var, og da en av dem sa at jeg måtte komme meg til legen, og jeg forklarte at de ikke ville ta meg inn denne dagen, så tok sjefen min affære og ringte legesenteret for meg. Dermed fikk jeg time på dagen likevel. Jeg er veldig takknemlig for at han gjorde dette. Jeg vil forøvrig legge til at de jeg jobber med (med unntak av en av dem da, men hun var ikke på jobb denne dagen) ikke vet noe som helst om transkjønnetheten min, men de vet at jeg sliter psykisk.

Etter en kort legevisitt, hvor jeg gråt noen tårer mens jeg fortalte om bursdagen og en vanskelig helg, fikk jeg beskjed av legen om å ta det med ro noen dager og ikke dra tilbake på jobb før jeg var klar for det. Jeg stakk innom jobben en liten tur likevel for å fortelle sjefen hva legen hadde sagt. Han sa han respekterte det, men gikk en tur inn på kontoret sitt og plukket en bok ut fra hylla si, blant alle bøkene han har stående om lederskap. Dette var en bok han hadde fått på et foredrag ganske nylig, og den er til og med signert med personlig hilsen til sjefen min. «Denne skal du få låne og lese, hvis du vil da» sa han. Dette er boken han stakk i hånden min før han ønsket meg god bedring og sendte meg hjem.


Forsideillustrasjonen er © 2012 J.M. Stenersen Forlag

Jeg begynte å lese allerede på bussen hjem samme dag, og ble overveldet. Forfatteren har gått fra å starte livet som mobbeoffer, via fallskjermjeger, til å bli mental trener for idrettstjerner som Petter Northug, artister som Silje Nergaard og flere næringslivstopper. I boken skriver han om flere teknikker som kan tas i bruk for å lettere takle stress, få bedre selvtillit og generelt føle seg mer komfortabel i hverdagen og til og med uvante situasjoner. Jeg bestemte meg for å prøve et par av triksene, om jeg skal kalle det det, i stedet for å bare lese om dem. Så de siste dagene har jeg, blant annet, når jeg har stått opp startet med å se meg selv i speilet, tvinge frem et smil, fordi kroppen assosierer det å smile med noe positivt, og utbryte «Jeg er rå!».

Jeg har problemer med å tro på dette selv, for det er jo så latterlig simpelt. Men det har faktisk virket. De siste dagene har generelt føltes veldig gode og humøret har vært enda bedre. Denne helgen hadde jeg lørdagsvakt i butikken, og en av kollegene mine bemerket at jeg virket som om jeg hadde fått ekstra energi og at jeg glødet. Men det var jo flere kunder enn til vanlig, i og med at vi nå står ovenfor starten på julerushet, og jeg har satt inn et ekstra gir for å kunne ta unna køen raskere men uten at noen av kundene føler seg oversett, så grunnen til at jeg virket mer energisk kan være dette. Men på mandag hadde jeg jo aldri i verden klart å sette inn det giret heller. Da begynte jeg jo å grine bare jeg tenkte på den katastrofale bursdagen min. Men nå er de tankene i ferd med å forsvinne, akkurat som sårene jeg pådro meg i pannen. De er nå grodd så godt at det kun er jeg som kan se dem nå. Hvis jeg myser og ser nøye etter, mener jeg.

Jeg vil riktignok se mer på langtidseffekten av dette først, men om det så bare har en kortvarig effekt og jeg skulle finne på å gå rett i kjelleren igjen innen neste helg, så vil jeg anbefale de som er nysgjerrige å løpe til nærmeste bokhandel og skaffe denne boken. For en uke i den sinnstemningen jeg er nå, er bedre enn ingenting, så langt nede som jeg har vært.

Jeg er Emilie. Og jeg er rå!

PS! Tenker å ta tilbake bursdagen min ved å reise bort en helg. Så da må jeg bare finne ut hvor jeg har venninner jeg kan reise til…

Tidlige tegn på at jeg egentlig ville være jente: En tidsreisende kvantefysiker i en uvant rolle.

En gang i mine yngre år gikk det en science fiction-serie på TV kalt Tidsmaskinen. Usedvanlig lite kreativt navn med tanke på at originaltittelen var Quantum Leap, men Kvantesprang var kanskje ikke en særlig god tittel det heller. Serien handlet om en kvantefysiker, Dr Sam Beckett (spilt av Scott Bakula), som hadde oppdaget en måte å reise i tid. Men eksperimentet slo feil, og han endte opp med å ta plassen til andre personer i fortiden. Alle andre rundt ham oppfattet ham som den personen han hadde tatt plassen til, mens vi seerne så ham alltid som ham selv, utenom når han så i et speil. Da så også vi den personen han hadde byttet plass med. Men der alle tidsreisefilmer og -serier handler om at man for guds skyld ikke må forandre fortiden, så er det akkurat dette Sam må gjøre for å komme seg videre. Og hver gang han klarer å endre historien til det bedre, så flyttes han til en annen person liv et annet sted i historien.

Hans eneste kontakt med sin egen tid var assistenten Al (Dean Stockwell) som bare Sam kunne se og høre, og som opptråtte som et hologram. En ekstremt fascinerende serie som gikk på amerikanske skjermer fra 1989 til 1993, og på norsk tv en gang på slutten av 90-tallet hvis jeg husker rett. Jeg var veldig ung da den gikk, men den tilfredstilte min nerdete side og fascinasjon for konseptet tidsreiser, selv om jeg ikke skjønte alt. Så jeg elsket den.

Introen til serien

Nå spør du kanskje hvorfor jeg tar opp dette i denne bloggen, som jo har et klart tema. Og den som spør skal få svar. For i en tidlig episode av sesong 2, dukket det opp en episode som brente seg inn på netthinnen min. Sam tar plassen til en ung sekretær i bilbyen Detroit på begynnelsen av 60-tallet. Sjefen hans, som jo ser ham som denne unge attraktive kvinnen, prøver å forføre ham og han må tåle kommentarer og blikk fra menn i en tid hvor kjønnsrollene var mer fastlåste enn i dag. Og det verste for ham – klærne. For oss seerne gir også denne episoden en ekstra komisk effekt av å se skuespiller Scott Bakula gå rundt i kvinneklær og kvinnerollen uten at noen rundt ham reagerer.

Jeg har funnet et klipp på YouTube, som viser siste scene av episoden hvor Sam har utført det oppdraget han ble sendt dit for å ta, men kan likevel ikke dra videre før han har tatt hevn på sjefen sin ved å kødde litt med ham. En fantastisk scene spør du meg…

Senere i serien havner Sam i rollen som en kvinne flere ganger, både som en enslig trebarnsmor, en gravid 16-åring og i en episode en missekandidat, men det blir ikke like intenst som i denne episoden hvor det tross alt er første gang. Men han hater det like mye hver gang. Jeg derimot, jeg satt der ved tv-skjermen og tenkte at om dette var meg, ville jeg ha hatet det like mye?

Mange år senere lastet jeg ned alle fem sesongene som ble laget, og jeg skjønte mye mer av konseptet da. Serien holder veldig høy kvalitet, spesielt sesong 2 og 3. Sesong 4 begynner de å vise hvordan nåtiden ser ut, altså deres fremtid. De tok veldig feil av hvordan «1999» ble, selv om det var under ti år unna da serien ble spilt inn, og derifra går serien nedover. Sesong fem er med noen få unntak like greit å bare hoppe over.

Men sjekk gjerne ut resten hvis du ble nysgjerrig etter mitt lille innlegg. Og jeg kan si, favorittepisodene mine fra denne serien er ikke de hvor han opptrer som kvinne. Ok, kanskje med unntak av denne som jeg akkurat snakket om da…

«Få bedre selvtillit, din dust!»

Nå blir det litt alvor her.

Jeg har aldri fått støtte for mitt ønske om å være jente fra foreldrene mine. Faren min har jeg aldri gitt sjansen, rett og slett fordi jeg er for redd, på grunn av de holdningene han viser i form av kommentarer mot tv-skjermen hver gang det dukker opp noen som faller innenfor kategorien skeiv. Moren min derimot fikk vite det da jeg var 16, men reaksjonen hennes var ikke som jeg hadde håpet. Hun ba meg om å holde dette for meg selv. Ikke fortell det til noen, ikke vennene mine, ingen! Jeg måtte bare tenke på hvordan alle i hele verden vil bruke dette mot meg, og at de ikke bare ville det bruke det mot meg, men mot dem, den nærmeste familien min også. Og naboene. Tenk hva naboene ville si?

Likevel. Selv om dette på ingen måte har vært til hjelp for meg i min søken etter min identitet, så vil jeg faktisk si det er noen som har vært enda mer til skade.

Bedreviterne.

Bedreviterne er dem som står på sidelinjen og roper om at jeg bare skal hoppe i det, og hvor dum jeg er som ikke skjønner at jeg aldri vil komme meg ut av skapet hvis jeg ikke gjør som de sier. De som i kommentar etter kommentar ber meg om kaste den dumme masken og blogge uten, for det er da ikke farlig. Det er ikke noe å være så forbanna redd for, nå må jeg skjerpe meg, og vise verden hvem jeg er. Det er bedre for meg på denne måten. Det må jeg da skjønne.

Men jeg tror ikke man lærer å svømme av å hoppe fra timeteren. Snarere tvert i mot tror jeg at du drukner hvis du ikke har tatt noen svømmetak på grunt vann først.

For de gangene jeg har prøvd å kaste meg ut i det, så har det gått galt. Både den gangen jeg skulle ut på byen i min hjemby Trondheim som jente med en venninne, men ikke kom så langt som å skifte til kjole engang før jeg brøt sammen i et angstanfall, og den første dagen i London for omtrent en måned siden da tanken på å være en hel dag ute som jente fikk meg til å bryte ut i gråt. Da blir nedturen dessto større. Hvorfor klarer jeg ikke dette hvis det er så forbanna enkelt som bedreviterne sier?

Londonturen er forsåvidt også en god analogi på hvordan jeg trenger å gå frem. Ida, som var med meg til London, trøstet meg den morgenen og sa at hvis det var så ille, så fikk jeg heller gå ut som gutt den dagen, så fikk vi kjenne litt på stemningen i byen sammen først før jeg eventuelt prøvde igjen. Sånn ble det. Etter å ha vært ute som gutt hele dagen, så bestemte jeg meg utpå kvelden for å prøve. Jeg brukte lang tid etter at sminken og jenteklærne var på før jeg turte å gå ut, og etter å ha vært ute i ti minutter, i en vandring rundt hotellet, så maktet jeg ikke mer. Da var jeg psykisk utslitt og måtte ta med Ida tilbake på rommet.


Vettskremt Emilie ute for første gang som jente i Londons gater. Her like før Ida og jeg går opp på rommet igjen.

Men jeg greide det. Med den vissheten i bakhodet kunne jeg legge ut på en lengre tur dagen etter, mot Camden Market. Det gikk også bra, og da var selvtilliten og lysten til å gå ut som jente enda større. Jeg forlot aldri hotellet i noe annet i jenteklær etter de ti minuttene den første kvelden. Ikke før vi skulle hjem. Men uten de ti minuttene, hvor jeg visste at jeg kunne bryte av når jeg ville, så hadde jeg aldri klart å dra til Camden Market som jente.

Det var det som hjalp på selvtilliten min. At Ida sa at jeg måtte ta det slik jeg følte for. Ikke hun som en gang nærmest skrek til meg gjennom facebookchatten at jeg måtte skjerpe meg, og at jeg var i ferd med å bli gammel, og at jeg derfor måtte komme meg ut av skapet snart. Nevnte jeg forresten at dette er et par år siden, og at jeg stadig er i 20-årene og ennå har et stykke igjen til 30?

Jeg snakker ikke med henne lenger.

Når bedreviterne er ute av systemet, må jeg jobbe med å få stemmen til mamma ut av hodet. Den som ber meg om tenke på at det ikke bare vil gå utover meg, men også familien min. Og om hva naboene vil si.

Naboene. Jeg vet ikke hvem naboene hennes er engang…

Tidlige tegn på at jeg egentlig ville være jente: En bukseløs and i lånte fjær…

Jeg skrev i innlegget «Da jeg oppdaget at jeg var jente» om at jeg som trettenåring helt plutselig oppdaget at det var jente jeg ville være, uten at jeg hadde følt meg som jente noen gang tidligere i livet. Men jeg avsluttet også med at når jeg tenker tilbake på min tidlige barndom så ser jeg enkelte tegn, selv om de ikke var spesielt tydelige. Et av dem skal jeg dra frem nå, og vi går over i litteraturens verden.

Øyvind Holen er for tiden aktuell med boken «Donald-landet» hvor han skriver om hvordan Walt Disneys and i matrosdress var med på å forme det moderne etterkrigs-Norge fra første utgivelse kom i desember 1948 og frem til i dag. Jeg må vel bare tilstå at Donald har vært med på å forme meg også. Som så mange andre så lærte jeg å lese av Donaldbladene, og jeg lærte å lese minst et år før jeg begynte på skolen. Faren min var også en ivrig samler av bladet i mange år, så jeg hadde tilgang til flere årganger, satt i permer, i oppveksten min.

Men det var en historie som jeg stadig vendte tilbake til. Om igjen og om igjen. Den var den første historien i det første bladet fra 1987, så jeg visste hvor jeg skulle se for å finne den. Helt fremst i permen som hadde 1987-1 på ryggen (hver perm har plass til en halv årgang). Som vanlig var Donald uten bukser. Men han trakk inn i andre tekstiler i denne historien, og her lå nok fascinasjonen min som gjorde at jeg stadig ville lese akkurat denne historien. Den heter «Donald Duck i dobbeltstilling»

Historien starter i en kjent situasjon hvor Donald søker jobb, og blir tilbudt en stilling som butler for en rik forretningsmann og hans familie. Men det er under forutsetningen at hans kone også tar jobben som hushjelp. Donald er som kjent ikke gift, og prøver å fri til Dolly, som blankt nekter. Dermed virker løpet kjørt til Donald får en idé.

Grønt hår er tydeligvis skjønt hår…

Neste morgen møter Donald opp på godset og sier at hans kone kommer senere. Han blir vist til rommet deres på loftet og får beskjed om at «Fru Duck» får det første oppdraget, nemlig å servere lunsj til familien. Så begynner forviklingene i beste Mrs. Doubtfire-stil.


Det går som alltid greit i begynnelsen. Men så begynner det å kreves at Donald er på to steder samtidlig, og det begynner å gå litt i surr for vår fjærkledde venn.

Før jeg hadde lært å lese tror jeg det var denne siden som fascinerte, og forvirret, meg mest. Liker forresten at det spesifiseres at det er et «dameskjørt» og ikke bare et «skjørt».

Etter dette ser vi at det blir mer og mer hektisk for Donald, og familien smiler mer og mer for hver krevende oppgave de gir tjenerene sine. Men så bryter helvete løs for full musikk, når Dolly får høre av sladrekjerringene i Andeby at Donald har giftet seg. Og direktøren har også en utfordring på vent.


Hvordan historien slutter vil jeg ikke si, for jeg vil at spesielt interesserte skal oppsøke den selv. Jeg fant nemlig ut at dette egentlig var en veldig godt fortalt historie, etter å ha lest gjennom den for første gang på mange år, og jeg gjetter da at sist var Donald Duck & co trykket den på nytt i reprise da jeg var blitt litt eldre. I følge coa.inducks.org var dette i nummer 15 i 1999, og det stemmer godt hva med hva jeg husker. Samme side sier at historien også har blitt trykket i bokserien Hall of Fame i bok nummer fire. Det er nok denne utgivelsen som er lettest å få tak i, for jeg har sett bokserien hos mange bokhandlere.

Det var forøvrig et par historier til med lignende tema, som vekket min oppmerksomhet. En hvor Donald hadde sølt kaffe på kjolen til Dolly, men hadde ikke råd til å betale renseriregningen, så han tok jobb som barnevakt, kledd i nettopp denne kjolen, som en impulshandling for å skaffe nok penger, og en hvor Mikke Mus kler seg ut som Minni for å hjelpe henne å bestå en opptaksprøve i en dameforening hun veldig gjerne vil bli medlem av. Men disse har jeg ikke klart å finne igjen. Det var nok også derfor akkurat denne ble så mye lest. Den var aller først i en av permene, ikke midt i.

Donald lærte meg som sagt å lese, og selv om jeg ikke leser så mye Donald lenger, så leser jeg veldig mye andre tegneserier, pluss en stor dose krim og annen skjønnlitteratur. Men det var her det startet, og særlig med denne historien som jeg leste om igjen og om igjen, uten å skjønne før flere år senere hvorfor den fascinerte så mye.

Men nå mange år etterpå så stiller jeg spørsmålet. Hadde jeg klart å overbevise noen om at jeg var min egen kone ved å kle meg i kjole?

Alle bilder i dette innlegget er © Walt Disney, og er scannet fra Donald Duck & co nr 1 1987. Burde vel takke pappa for lånet av bladet også.

Hvorfor jeg er singel, og hvorfor jeg foretrekker det sånn

Et spørsmål til jentene. Kunne du tenkt deg å deite en gutt som ønsker å kle seg omtrent slik?

Jeg skjønner godt hvis svaret er nei. Dere måtte jo ha satt opp timeplan og stemplingsur utenfor baderomsdøren. Men likevel.

Jeg har vært singel i noen år nå. Mitt siste forhold endte etter at jeg ba min daværende kjæreste stikke av etter at jeg oppdaget at hun drev og flørtet med en annen jente, som hun rett etter dette ble sammen med. På dette tidspunktet var jeg drittlei av alt som het forhold, for de fleste forholdene og nesten-forholdene jeg har vært involvert i har endt på nesten samme måte. Det var bare dette siste som avvek litt.

For det har vært mange av dem, men det har aldri vart over seks måneder. Det virker som om det nesten er formelbasert. Først er det veldig spennende for den andre å være med en annen jente, selv om denne fysisk har kroppen til en gutt. Mesteparten av tiden vi er sammen vil jeg også se ut som en gutt fordi jeg jo ikke tør å gå ut som jente blant folk, men når vi er alene så passer hun på å behandle meg som en prinsesse og kalle meg for jenta si og lignende. Dersom størrelsen tillater det så oppfordrer hun til å låne klær av hverandre også.

Men gradvis dabber dette av, som om det kun er spennende den første tiden fordi det er annerledes. Når hun har vært og kjøpt nye klær presiserer hun at dette er plagg hun tenker å ha helt for seg selv. Og på et tidspunkt kommer spørsmålet. «Kan du ikke prøve å være bare gutt en stund?». Det er da jeg vet at det er over, for da ber de meg om å gjøre noe som er helt umulig for meg. Det siste forholdet endte som sagt ikke sånn. Men det ga likevel avsmak for meg, for det føltes på en bisarr måte som om jeg ikke var jente nok for henne når hun da fant seg en «ekte» jente i stedet. Etter dette har jeg ikke søkt forhold. Jeg ville heller være alene.

Det virker som om jeg faller mellom to stoler. At jeg er for feminin for de heterofile jentene, mens de lesbiske har problemer med den maskuline kroppen min (noe som kanskje faller på sin egen urimelighet når man tenker på hvordan den stereotypiske traktorlesba ser ut). Og bijentene? Nesten alle forholdene jeg har vært i har vært med jenter som har sagt de var bifile da forholdet startet. Når det da har blitt slutt så er de ikke så sikre lenger. Hadde jeg vært like flink til å kurere homofile hadde jeg nok hatt en høy stjerne i den katolske kirke. Bortsett fra at jeg kler meg i jenteklær da. Men paven og kardinalene kler seg da virkelig i kjoler de også.

Nå skal det sies at jeg ikke har stengt døren helt. Jeg bare leter ikke mer. Men skulle den rette dukke opp, som man så poetisk sier, så er hun velkommen. Men jeg orker ikke lete. Det kan godt hende at jeg vil få det bedre i et forhold med ei jente som lar meg få være meg selv. Men…

Jeg har det bedre som en singel jente, enn jeg ville hatt det som en gutt i et forhold.

Da jeg oppdaget at jeg var jente

Det har begynt å komme frem en del transkjønnede i media etter hvert som alle forteller sin historie om hvordan de hele livet visste at de var feil kjønn. Historier om gutter som forlangte å få gå i kjole, og omvendt jenter som nektet. Dermed hører vi også at venner og familie sier ting som «dette forklarer en del» når de til slutt står frem.

Men slik er ikke min historie.

Jeg hadde nemlig ikke noen særlig annerledes barndom enn andre gutter. Ok, jeg var ikke spesielt tøff, og jeg spilte ikke fotball, selv om jeg prøvde en kort periode, men utover det var jeg ikke spesielt jentete. Jeg var veldig styrt av følelsene mine og tok lett til tårene, men det gjør jo ikke noen automatisk til jenter. Jeg var en gutt, og tvilte aldri på det. Men så en dag skjedde det noe som skulle forandre meg for alltid, og jeg vet faktisk ikke hva som utløste det. Det bare skjedde.

Det skjedde den dagen jeg gikk ut i sommerferie etter første året på ungdomsskolen. Jeg skal ikke si hvor lenge siden det er, men jeg var altså 13 år, og 14-årsdagen var noen måneder unna. Det var som sagt juni måned og forferdelig varmt. Alt for varmt for meg som er vant med trøndersk klima og omtrent ikke tåler varme. Jeg brukte store deler av dagen på springe inn og ut av huset, og badet, for å kaste kaldt vann i ansiktet. Foreldrene mine og søsteren min forlot etter hvert huset for å delta i et bursdagselskap, hvor jeg ikke orket å være med. Jeg var tretten år og alt for stor for den slags barnslige ting som å være med i et barneselskap. Jeg holdt meg hjemme, og fortsatte å løpe inn for å kjøle meg ned med ujevne mellomrom.

På en av disse turene inn på badet la jeg merke til en ting. Søsteren min hadde lagt fra seg en kjole på krakken inne på badet. Det var en lang grønn og hvit rutete sommerkjole, i et lett bomullstoff. Som sagt så aner jeg ikke hva det var som utløste det. Om det var varmen som spilte meg et puss, eller om det var tanken på hvor behagelig det måtte være med en sånn kjole i varmen, det aner jeg ikke. Men jeg måtte bare prøve den på. I neste øyeblikk sto jeg der og så meg selv i speilet, og jeg hadde på meg kjolen til søsteren min. Det var et merkelig øyeblikk, og av den grunn så er det litt tåkete når jeg tenker tilbake. Men jeg husker en ting, nemlig hvor riktig dette føltes. Dette var jo meg, den jeg hadde savnet å være, uten å vite det.

Men det stoppet ikke der. Selv om jeg vrengte av meg kjolen igjen i full fart fordi jeg skammet meg litt, så klarte jeg selvsagt ikke å slutte å tenke på den følelsen. Familien min var fortsatt borte i det bursdagselskapet. Jeg tenkte på hvis ting hadde vært litt annerledes, at jeg hadde blitt født som jente, og hvis jeg hadde blitt med dit, så hadde jeg hatt på meg en fin kjole nå. Kanskje ikke en kjempepyntet en, men i alle fall hadde jeg tatt på en sommerlig kjole. Jeg hadde aldri vært noe glad i å pynte meg, og hatet å gå i dress, noe jeg fortsatt gjør. Hadde ting vært annerledes hvis jeg var jente?

Så fant jeg meg selv igjen på badet, foran speilet. Denne gangen hadde jeg vært i skapet til mamma og funnet frem en knelang svart kjole, mørke strømpebukser og et par svarte pumps. Jeg hadde forsiktig tatt på strømpebuksene og registrert den rare følelsen av å ta dem på, men at det samtidlig lå helt naturlig for meg. Jeg kjempet etterpå for å holde meg oppreist på de høye hælene mens jeg så meg selv i speilet, og tenkte at nå så jeg jo faktisk veldig fin ut. Det var jo sånn det skulle ha vært. Det var jente jeg egentlig skulle ha vært.

Dette var som sagt den første dagen i sommerferien min det året. Jeg visste ikke at da skolen begynte på igjen to måneder senere, hadde vi hatt den varmeste sommeren i Trøndelag på flere år. Jeg hadde prøvd på sommerkjolene til søsteren min flere ganger i løpet av sommeren, og ingen visste noe om det. Da jeg kom tilbake til skolen var jeg naturlig nok veldig preget av det som hadde skjedd. Jeg følte meg ikke som de andre lenger, og begynte gradvis å distansere meg fra dem, og da vi to år senere fikk vitnemålet og gikk ut fra ungdomsskolen hadde jeg egentlig ingen venner igjen. Ingen visste noe som helst om hva jeg slet med, og det skulle ta et halvt år til før ei jente jeg var veldig forelsket i, som senere faktisk skulle bli min første kjæreste, skulle bli den første som fikk vite at jeg innerst inne følte meg som en jente og det var hun som begynte å kalle meg for Emilie, fordi det var det fineste jentenavnet hun visste om.

Og slik ble jeg altså den jenta som skriver denne bloggen.


Så min historie er ganske annerledes fra de andre som står frem i media og forteller at det alltid har vært sånn. Det har det ikke vært hos meg, og fortsatt tror folk at jeg kødder med dem når jeg forteller dem hemmeligheten min. Men når jeg tenker tilbake på barndommen min, så ser jeg faktisk tegn til at jeg egentlig følte meg som jente da også. De var bare ikke så tydelige.

Men dette eventyret får du en annen kveld. Så hold deg på denne kanalen.