Emilies skap » Min utvikling
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Neste steg ut av skapet – gone wrong…

Denne bloggen er som kjent et ledd i et stort prosjekt hvor målet er at jeg skal en dag finne motet til meg så jeg en dag klarer å leve åpent som kvinne i hverdagen. Jeg har for lengst innsett at jeg ikke klarer å ta sats og hoppe ut av skapet, jeg må ta gradvise steg. Det var dette jeg skulle gjøre nå, og til og med skrev et lite subtilt hint om i slutten av forrige innlegg. Jeg fryktet å få et angstanfall, slik at jeg måtte avlyse uten å få prøvd engang, men uansett hva så skulle jeg blogge om det. Enten som et innlegg om en triumf og en ny milepæl, eller som et innlegg om at jeg forsøkte i alle fall, begge utgavene med et bilde av antrekket for kvelden.

Derfor er det ekstra irriterende å nå rapportere at det ble ikke noe av, verken bilder til dette innlegget eller den faktiske gjennomføringen. Og det var ikke noe angstanfall som hindret meg, for jeg ville faktisk gjennomføre det. Men jeg ble likevel hindret. Men hva var det jeg planla å gjennomføre?


LLH, Landsforeningen for Lesbiske og Homofile, i Trondheim bruker å arrangere såkalt jentepub på et utested i Trondheim sentrum den siste fredagen hver måned. Opplegget er enkelt, bare jenter og damer får slippe inn, og arrangementet er ganske enkelt for at byens skeive damer skal ha et møtested, om ikke annet i alle fall en gang i måneden. Jeg har lenge sett på dette som en mulighet for meg til å prøve meg ute blant folk som den jenta jeg ønsker å være, men det har aldri passet sånn tidligere både fordi jeg ikke har hatt noen å dra med og fordi jeg ikke har hatt noe sted i nærheten å skifte, og det å ta bussen ned til sentrum alene kledd i kjole er et litt for stort steg for meg.

Men så fikk jeg jo meg kjæreste for en måneds tid siden, og hun ikke bare godtar min feminine side, hun mener det er jente jeg er ment å være, så hun var mer enn villig til å ta meg med på jentepub. Vi kontaktet arrangøren for sikkerhets skyld for å forsikre oss om at vi ikke fikk en pinlig situasjon i døra, min situasjon som jente i guttekropp tatt i betraktning, og fikk som svar at alle jenter og damer var velkomne, og det gjalt meg også. Dermed var det bestemt at vi alle fall skulle prøve oss neste gang, som altså var fredag 31. mai, altså i går.

Så i går dro jeg hjem til dama mi etter jobb. Først spiste vi middag og koste oss litt sammen sånn at jeg skulle finne roen, før vi begynte så smått å gjøre oss klare til en kveld på byen. Jeg fant frem kjolen jeg hadde pakket med meg, en lilla blomstrete sommerkjole. Sommerlig og feminin, men samtidlig rocka og tøff, i mine øyne perfekt til en slik kveld. Jeg fikk den på meg og prøvde den med to ulike skopar jeg hadde tatt med for å finne ut hvilket som passet best. Da jeg endelig hadde bestemt meg, og skulle til å begynne med sminken, kunne kjæresten min plutselig høre et faen-brøl fra meg.

Jeg fant ikke parykken min.

Frustrert rotet jeg gjennom bagen min og kastet innholdet utover gulvet, uten å finne noe. Parykken min var ikke der. Den var sannsynligvis gjenglemt hjemme. Klokka var blitt alt for mye til at jeg kunne dra hjem og hente den og så dra ned til henne igjen, og deretter ut på jentepub, så det var ikke noe alternativ. Å gå ut uten parykken ble også raskt avskrevet. Den er nemlig essensiell for at jeg skal få det feminine utseendet og føle meg bra med meg selv. Sminken får meg bare til å se ut som en dragqueen, helt til parykken kommer på. Det er den som gjør hele forskjellen, og får sminken til å komme til sin rett. Det var ikke noe annet å gjøre enn å fortelle kjæresten min at vi måtte avbryte.

Resten av kvelden var jeg utrøstelig. Jeg hadde lagt inn i beregningene at jeg kunne få et angstanfall og måtte avbryte på grunn av det, og hadde kjøpt inn godteri og snacks beregnet på en hjemmekveld i tilfelle angsten kom snikende. Dette hadde ikke føltes som et nederlag. Men nå var jeg faktisk tent, og hadde veldig lyst. Så gikk alt i vasken på grunn av min egen glemsomhet. Ikke engang et bilde av antrekket mitt fikk jeg tatt.

Men jeg beholdt kjolen på, og det ble filmkveld med dama mi i stedet. Hun fortjener en medalje for jobben hun gjorde med å trøste meg og roe meg ned etterpå, og forsikret meg om at det kom flere muligheter. Det har hun jo rett i, for LLH arrangerer jo som sagt disse kveldene den siste fredagen hver måned. Men det kan dessverre bli lenge til neste gang jeg har muligheten: jeg har sjekket kalenderen min og de neste to gangene er jeg opptatt. Det får kanskje bli til høsten, selv om det blir lenge å vente.

Og ja, parykken min fant jeg på plassen sin hjemme da jeg kom hjem i dag ettermiddag. Faen…

Men jeg prøvde i det minste.

På tur til Sverige med kjæresten min

For en tid tilbake spurte dama mi meg om vi ikke skulle reise bort sammen. Hun hadde vel noe eksotisk i tankene, men siden vi bare har vært sammen i noen uker mente jeg at det kanskje var greit å starte med en liten helgetur et sted.

Men hvor? Hvis vi tar utgangspunkt i Trondheim hvor vi bor, så er det ikke så mange spennende steder man kommer seg til uten å måtte ty til flytransport. Oslo er kanskje unntaket da det går direktetog dit, men jeg føler hovedstaden er litt oppbrukt. Så slo det meg at det jo går direktetog fra Trondheim til Sverige, og med endestasjon i Østersund. Så hvorfor ikke dra dit? Sånn ble det, og i helga var vi altså på vår første tur sammen.


Slik så stortorget i Østersund sentrum ut lørdag ettermiddag, etter at butikkene hadde stengt. Som du ser så var været helt fantastisk, på tross av at det var meldt overskyet og tidvis regn.

Men før du sier «Vent litt, jeg kjenner jo noen som var i Østersund i helga. Nå vet jeg hvem du er!», så er det jo en kjent sak at det alltid er masse trønderske turister i Østersund, og jeg kan fortelle at vi hørte trøndersk overalt hvor vi gikk. Ved frokostbuffeeten på hotellet, i alle butikker og på alle kafeer og restauranter. På de sistnevnte hørte vi omtrent bare svensk fra servitørene, og dermed var det jo praksis akkurat som hjemme i Norge…

Så hva gjorde vi da egentlig denne helgen. Vel, fredag gjorde vi ikke stort. Vi kom frem sent på kvelden etter fire timer på toget, ganske sultne, bare for å oppdage at restaurantene i Sverige stenger veldig tidlig. Vi fant likevel en asiatisk restaurant som hadde åpent en halvtime lenger enn de andre, så vi rakk å kaste i oss litt mat før de låste dørene. Etter dette var det rett opp på hotellrommet for å sove etter en lang dag.

Lørdag derimot ble langt mer spennende, og vi dro ut for å gjøre det vi kom for: shopping og å generelt se oss rundt. Først ble det så vi havnet på Konsum og Systembolaget for å gjøre unna harryhandelen, og alle som kjenner meg og har fulgt denne bloggen siden Londonturen i september i fjor vet at jeg har problemer med å begrense meg når det gjelder godteri, så det ble en ganske stor bærepose med saltmat og søtmat denne gangen også. Jeg skammer meg litt for mye over mengden til å ønske å dele en fotografisk gjengivelse av fangsten.

Men vi besøkte selvsagt byens moteforretninger også, etter å ha vært innom hotellet med sukkervarene vel å merke, men av en eller annen grunn fant vi ikke så mye av interesse denne lørdagen. Jeg klarte å psyke meg opp til å gå i prøverommet på Indiska og prøve en lilla kjole jeg forelsket meg i, men dessverre hadde de ikke min størrelse. Det ble en liten nedtur, og kjæresten min prøvde etter beste evne å trøste meg ved å si at jeg var modig som i alle fall turte å gå i prøverommet. Hun fant seg derimot noen søte ballerinasko denne lørdagen.

Men det var ikke alt jeg stoppet og så på som jeg følte for å kjøpe heller.


Denne bh-en, som vi fant på Gina Tricot, ble ikke kjøpt. Jeg stoppet opp og så på den, men fikk klar beskjed fra dama mi om at hvis jeg tenkte å kjøpe og bruke den, kunne jeg bare glemme å kose med henne. Jeg forstår henne bedre enn jeg forstår meg på denne moten med å sette nagler på alt. Jeg begynner å bli gammel.

Etter en bedre middag på en italiensk restaurant brukte vi resten av kvelden bare på å vandre rundt i gatene i finværet og se oss rundt, deretter trakk vi oss tilbake til hotellrommet, og tok en rolig kveld sammen der.

Søndag var vi litt skeptiske på, for vi måtte sjekke ut fra hotellet klokka 12, mens toget hjem gikk jo ikke før klokka 16. Hva skulle vi finne på i mellomtiden? Det tok riktignok ikke lang tid før vi oppdaget at mange av butikkene faktisk var åpne på søndag også, og det i tidsrommet 12-16. Det kunne ikke være mer perfekt, så da ble det en butikkrunde denne dagen også. I de samme butikkene som lørdag riktignok, men det gjorde oss ingenting.

Denne gangen fant jeg faktisk en kjole på H&M, og jeg våget meg nok en gang inn på prøverommet med den. Det holdt på å gå galt fordi kjæresten min sto ikke vakt slik hun pleier, hun var i prøverommet ved siden av og prøvde en kjole selv, og dermed var det ingen som stoppet den jenta som ikke hadde fått med seg at det avlukket jeg sto i var opptatt. Jenta så heldigvis ingenting, men det var nok til å gi meg panikk, og kjæresten min fikk litt av en jobb med å roe meg ned etterpå. Men det ble også kjole, for jeg fant da ut at den passet meg fint.


Beklager at jeg ikke har noe bilde av kjolen på meg. Det får komme senere.

Da vi satte oss på toget hjem litt etter klokka fire på ettermiddagen var det akkurat som om himmelens sluser åpnet seg, og regnet fosset ned. Det var jo meldt regn den helgen, men at det viste seg først da og omtrent på sekundet toget skulle kjøre ut fra stasjonen tok vi nesten som et tegn på at værgudene hadde vært på vår side og holdt unna regnet så lenge som mulig for at vi skulle ha en fin helg.

Og det hadde vi absolutt, jeg er svært glad for at vi valgte å dra til Østersund sammen og at vi på denne måten også fikk oppleve hvordan det var å være sammen hele tiden, 24 timer i døgnet. Når det gikk så bra blir det også mer naturlig å begynne å tenke på å ta en langtur til et mer eksotisk reisemål sammen, for jeg føler meg mer trygg på henne nå enn jeg gjorde før denne turen.

Det ligger nok et stykke frem i tid. Men jeg håper likevel at det ikke er for lenge. For nå har jeg veldig lyst til å dra med henne på en utenlandstur som kvinne…

Jeg fikk kjæresten min til å gråte…

For noen dager siden var jeg på hjemmedate hos kjæresten min. Hun hadde på en måte latt meg få skjønne at hun hadde sine planer, både ved å sende meg bilder av et par håndjern, og ved å be meg om å ta med en ekstra pen kjole.

Liten forsmak på antrekket mitt for kvelden. Resten kommer i neste innlegg.

Så det gjorde jeg, sammen med et par høye hæler, og ikke lenge etter at jeg kom til leiligheten hennes skjønte jeg at hun hadde lagt opp til en ekstra romantisk kveld for oss begge, og det var derfor hun insisterte på at jeg skulle pynte meg. Hun hadde jo pyntet seg for meg også i en nydelig svart og lilla kjole og matchende øredobber. Så det første jeg gjorde var selvsagt å skifte, før hun hjalp meg med sminken. Nå var alt klart for en skikkelig jentekveld med bare meg og dama mi.

Nøyaktig hva vi gjorde ønsker jeg ikke å dele, og jeg skjønner det hvis du blir skuffet, særlig etter det jeg sa med håndjernene. Men det er vel unødvendig å si at vi koste oss, og at kvelden var preget av en nær magisk stemning. Det var derfor en stor nedtur da jeg så på klokka at jeg måtte begynne å tenke på hjemveien. Jeg skulle tross alt på jobb neste dag.

Ferden gikk så inn på badet hennes, både for å skifte tilbake til gutteklær og vaske bort sminken, noe som er like stor nedtur hver gang, men det går i det minste raskere å gå fra jente til gutt enn omvendt. Det var da jeg kom ut fra badet at jeg så skuffelsen i ansiktet hennes. «Det var noe annet ja…» sa hun og studerte t-skjorten min og jeansen min. Så ble hun rød i øynene og omfavnet meg.

«Det er så urettferdig!» sa hun rolig. «At du ikke får være den du er, og at du må late som du er noe annet! Det der er jo ikke deg!» forsatte hun og pekte på det jeg hadde på meg. «Og dette må du gjøre hver dag… det er så urettferdig!» Akkurat da merket jeg at tårene hadde begynt å trille ned kinnene hennes. Hun gråt faktisk for meg.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å holde rundt henne og trøste henne så best jeg kunne med at jeg klarte meg da på et vis. Dessverre kunne jeg ikke stå sånn lenge, for jeg måtte gå for å rekke siste bussen hjem. Dette gjorde at det ble ekstra vanskelig å dra hjem denne kvelden, for jeg ville ikke dra fra henne mens hun gråt. Men jeg var nødt.

Hele veien hjem tenkte jeg på henne. Hun bryr seg faktisk så mye om meg at hun begynte å gråte på grunn av urettferdigheten jeg opplever daglig. Det er selvsagt ikke noe koselig når noen man er glad i gråter. Men jeg ble likevel veldig rørt. Hun er tydeligvis en veldig følsom jente, og hun bryr seg veldig om meg.

Henne må jeg ta godt vare på.

Lagt ut med tillatelse fra kjæresten min.

Jeg har fått kjæreste! Og hun godtar meg som jenta si!

Når jeg skriver dette er det torsdag kveld. Jeg har akkurat kommet hjem fra jobb, og det er over et døgn siden sist jeg var hjemme. I natt valgte jeg nemlig å overnatte hos kjæresten min. Ja, jeg sa det. Kjæresten min. Jeg er i et forhold! Hun er endelig blitt min!


Nok en gang smiler jeg i et arkivfoto for å illustrere mitt gode humør.

Det ble en lang dag på jobb i dag, for selv om jeg hadde en veldig fin natt hos kjæresten min, så ble ikke akkurat søvn prioritert. Nå når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg skal finne senga tidlig i kveld.

I mellomtiden sitter jeg her i overtrøtt tilstand og filosoferer litt over hva jeg skal kalle henne her i bloggen min. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal bruke hennes virkelige navn både for å fortsette å anonymisere meg selv, men også for å beskytte henne. Av samme grunn legger jeg jo ikke bilder av henne heller, selv om jeg har veldig lyst til å vise henne frem. Men jeg vil ikke bare kalle henne kjæresten min. Om jeg var lei av spørsmålet «hvorfor bruker du maske på alle bildene?» fra før, så frykter jeg masse spørsmål om hvorvidt jeg er sammen med en gutt eller ikke, min egen situasjon som jente i guttekropp tatt i betraktning.

Men det er vel ikke så farlig hva jeg kaller henne egentlig. Hun er kjæresten min, jeg er veldig glad i henne, og veldig glad for å ha funnet noen som ikke bare godtar at jeg føler meg som en jente, men som i tillegg insisterer på at det er det jeg er. Og som i tillegg helt oppriktig likte meg i den lille sorte blondenattkjolen jeg hadde tatt på meg da jeg overnattet hos henne i natt. Jeg kunne se det på blikket hennes at dette ikke var noe hun sa bare for å få meg til å føle meg bra. Hun mente det helt oppriktig. Hun synes virkelig jeg var sexy i den, og fikk derfor meg til å føle meg sexy også.

Unødvendig å si, kanskje. Men jeg er så forelsket nå. Og jeg håper det varer lenge…

Jeg er så forelsket…

I går inviterte hun meg hjem til seg for første gang. Hun hadde insistert på at jeg skulle ta med meg en kjole, parykken min og litt sminke så hun fikk se meg som jente. Jeg var med andre ord veldig nervøs, noe jeg alltid er når noen skal se meg som jente for første gang og brukte noen ekstra sekunder inne på badet hennes etter at jeg hadde tatt på sminken for å psyke meg opp før jeg gikk ut. Men derifra gikk det bare oppover. Det gikk rett og slett så bra at vi glemte å få tatt bilder av antrekket til dette innlegget. Oppmerksomheten min var et helt annet sted.


Jeg hadde på meg denne kjolen i går, men med et halskjede med en lys lilla blomst (skal vise frem dette i neste innlegg siden jeg kjøpte det i går), lyse strømper og lilla pumps med leopardmønster til. Hun hadde pyntet seg for meg også i en beige kjole i et 50-tallsinspirert snitt med kirsebærmønster. Hun var virkelig nydelig og det er utrolig synd at jeg ikke har noen bilder å dele av noen av oss. Selv om jeg nok ikke hadde delt bilde av henne uansett, for å beskytte henne.

Det er merkelig hvor fort det har gått. Fredag for snart to uker siden møttes vi for første gang, noe jeg skrev innlegg om. Onsdagen etter, altså for en uke siden, møttes vi igjen, og da jeg møtte opp til den var jeg fortsatt usikker på om vi kom til å innlede et forhold eller om vi bare kom til å bli venninner. Men samme kveld kom det første kysset, og jeg begynte å bli betatt av henne. Særlig da hun hvisket meg i øret like før vi sa farvel med hverandre «jeg gleder meg til neste gang, Emilie». Vi møttes igjen på mandag. I går var det fjerde gangen jeg møtte henne, og første gang hun fikk se meg i kjole, som den jenta jeg ønsker å være. Men det føles som om jeg har kjent henne i en evighet.

Jeg føler meg så utrolig heldig som ikke bare har truffet en så herlig jente som jeg har så mange felles interesser med, men som i tillegg har funnet noen som godtar meg som den jeg er. Hun ser ikke på meg som en gutt, det har hun fortalt meg. Fra jeg fortalte henne hemmeligheten min, så har jeg vært jenta hennes. Hun har til og med sagt at hun nå føler seg ferdig med menn nå som hun har møtt meg, og det tror jeg er det største komplimentet hun kunne ha gitt meg.

Så får jeg bare beklage om du som leser synes dette ble et veldig klissete innlegg. Men sånn er det. For jeg merker ekstra godt at jeg er jente nå som jeg er forelsket, hvordan følelsene mine for henne bare eksploderer inni meg og kommer ut i form av en lang svulstig kjærlighetserklæring på denne måten…

…i stedet for et lite «faen, hun er fin az».

Jeg har fortalt henne at jeg ønsker å være jente…

På fredag var jeg altså på date, noe jeg skrev et innlegg om i går. Jeg hadde ikke så mye å si om daten, annet enn at jeg synes den gikk bra og vi avtalte å møtes igjen. Jeg skrev også noe om at hvis dette skulle utvikle seg så måtte jeg være åpen og fortelle henne at jeg føler meg som en jente og det er det jeg aller helst vil være. Opprinnelig hadde jeg tenkt å vente til etter neste date for å la henne få bli litt trygg på meg før jeg sa det.

Men så klarte jeg ikke å vente lenger, og la det frem for henne via facebookchatten. Etter mye oppsyking selvsagt, for hvordan forteller man en jente at gutten hun dater egentlig også ønsker å være jente, og kler seg derfor som jente i skjul?


«Vi har vel alle våre skjeletter i skapet. Men mitt skap er visst fullt av kjoler i tillegg» (Ja, jeg sa faktisk det til henne…)

Nå regner jeg med at du sitter ytterst på stolen og med hendene på skjermen og roper «jammen, hvordan reagerte hun da, Emilie?!!!». Eller, du er i alle fall nysgjerrig. Så da skal jeg fortelle deg uten noe mer dramatikk hvordan hun reagerte. For det var akkurat sånn hun reagerte, uten noe mer dramatikk. Hun sa rett og slett at det ikke gjorde noe, og at hun fortsatt ville møte meg for en andre date. Da jeg viste henne bloggen min like etterpå, sa hun til og med at jeg var fin i kjole, og refererte til nyttårskjolen min som jeg hadde postet i innlegget om daten.

Når jeg skriver dette har hun for ikke lenge siden spurt om jeg vil at hun skal kalle meg Emilie. Med andre ord kunne jeg ikke forventet en bedre reaksjon.

I morgen, onsdag, skal vi møtes igjen. Jeg gledet meg villt fra før, men nå som hun vet sannheten om meg og i tillegg godtar den, så gleder jeg meg enda mer.

Dette må bare bli bra!

Så hvordan gikk daten?

Jeg var på date på fredag. Det burde ikke være noen overraskelse for mine faste lesere, i og med at jeg skrev et innlegg om det like før. Bare at jeg lot være å nevne hvilken dag det skulle skje. Men jeg skrev om hvor spent jeg var, og ikke minst hvor lyst jeg hadde til å møte opp i kjole for å pynte meg for henne. Rent bortsett fra at dette sannsynligvis ville gjort henne skremt eller forvirret i og med at hun jo ikke visste noe om at jeg ser på meg selv som jente. Hun trodde jo at hun hadde invitert ut en gutt på date.


Min ikke-outfit for daten. Altså ikke det jeg hadde på meg da vi gikk ut. Jeg hadde på meg gutteklær, for jeg gikk som gutt. Men dette er den kjolen jeg hadde lyst til å ha på meg…

Men siden dette innlegget har jeg fått spørsmål om hvordan det gikk, og jeg visste at jeg måtte skrive et innlegg. Dette har jeg prøvd på siden jeg kom hjem på fredag, men det blir bråstopp hver gang. Jeg har rett og slett ikke så mye å fortelle. Men nå skal jeg prøve likevel.

Jeg møtte en veldig søt jente på et spisested i Trondheim sentrum. Vi spiste og pratet sammen. Vi pratet om alt mulig og det føltes helt naturlig å gjøre det også. Begge var også overrasket over hvor fort timene gikk mens vi satt der. Men stemningen var god, og vi lo mye, så det var kanskje ikke så rart likevel at tiden fløy. Da vi hadde forlatt spisestedet og funnet oss en benk nede på Marinen, altså parken nedenfor Nidarosdomen, for de uinvidde, spurte jeg henne om det kom til å bli en date nummer to. Hun svarte at hvis hun fikk bestemme, så ble det det. «Bra, da er vi enige da» svarte jeg. Jeg merket nemlig at jeg trivdes veldig godt i hennes selskap.


Om jeg er forelsket? Nei, det kan jeg ikke si. Men det bekymrer meg heller ikke. Jeg er ikke fjorten år lenger, jeg blir ikke kjæreste med noen etter et par sekunder, og jeg følger heller ikke med på klokka bare for å konstantere at «nå har vi vært sammen i et kvarter». Man må ofte møtes flere ganger før man kan i det hele tatt kjenne om gnisten er der. Likevel, så kan jeg si at jeg likte å være med henne. Om dette kan utvikle seg til å bli et forhold eller ikke, det kan jeg ikke svare på akkurat nå. Jeg må møte henne flere ganger før jeg kan svare på det.

Så vi skal møtes igjen om noen dager, og jeg gleder meg veldig. Men jeg vet at hun må få vite om og bli kjent med meg som jente om dette skal i det hele tatt kunne bli et forhold. Hvis jeg skal late som om jeg er gutt for henne, så kommer jeg til å bruke mye krefter på dette skuespillet, og da vil jeg også holde så mye tilbake at det ikke vil bli mulig å åpne meg selv for henne. Og uten åpenhet, vil det bare visne bort.

Men jeg har en god følelse for dette. Og som sagt gleder jeg meg veldig til å møte henne igjen, og se hvor dette går. For hun er en veldig søt jente, og jeg har på følelsen av at hun kommer til å bety mye for meg i fremtiden, uansett om vi havner i et forhold eller om vi «bare» blir venninner.

Jeg skal på date!

Det er som overskriften sier. Jeg skal på date. Jeg er spent, forventningsfull, nervøs og sikkert mange andre fine ord og uttrykk du selv kan slå opp i nærmeste synonymordbok. Alle disse følelsene har gjort meg en anelse forvirret. Jeg aner ikke hvor mange ganger, siden hun spurte meg ut og jeg sa ja, jeg har tenkt «Herregud, hvilken kjole skal jeg ha på meg?» og deretter raskt måttet slå bort den tanken med «Hva er det du tenker på da? Du skal ikke ha kjole. Hun vet ikke at du er jente, og du tør dessuten ikke gå ut som jente heller».


Antrekket mitt fra nyttårsaften. Jeg tror jeg hadde kommet til å bruke denne kjolen, med litt annet tilbehør og sko om jeg hadde turt å gå ut som jente, og daten min hadde visst at det er en jente hun har bedt med seg ut.

For under en uke siden satt jeg på et av internettets mange møtesteder. Akkurat dette nettstedet har jeg egentlig sluttet å bruke, men jeg har en profil der ennå, så jeg titter innom av og til for å sjekke om det ligger noen meldinger til meg der. Akkurat denne dagen, mens jeg tilfeldigvis tittet innom, dukket det opp en jente som sendte meg et digitalt blunk. Jeg tittet innom profilen hennes, og så at hun bodde i Trondheim, akkurat som meg, og at hun hadde en del interesser som overlappet mine egne. Så jeg begynte å skrive til henne, som det sosiale vesenet jeg er. Vi fant raskt tonen og snakket sammen i flere timer. Jeg fikk generelt et ganske positivt inntrykk av henne og kjente at henne hadde jeg lyst til å bli bedre kjent med, så jeg returnerte til nettstedet neste dag for å se etter henne. Hun må ha følt det samme, for ikke lenge etter at vi hadde fortsatt samtalen fra der den slapp dagen før, spurte hun om vi ikke skulle treffes. «Som i en date?» spurte jeg. «Ja» svarte hun.

Jeg har tidligere uttalt at jeg føler meg ferdig med alt som heter forhold, og det er faktisk noen år siden sist jeg hadde kjæreste. Som jeg skrev i innlegget den gangen, så ble jeg på et tidspunkt lei av å bli avvist fordi jeg ønsker å være jente, og lever som jente i hemmelighet. Selv av dem som i utgangspunktet sier at de ikke har noen problemer med det, men som gradvis går lei og til slutt spør om jeg ikke kan prøve å være gutt en stund. Det svir så mye at det ønsker jeg ikke å oppleve igjen.

Men jeg ble nysgjerrig, og hun virket som sagt veldig trivelig så jeg brukte ikke lang tid på å tenke at dette kunne bli spennende, og svarte ja.

Jeg kjenner ikke det mennesket som jeg nå skal ut og spise med. Jeg har aldri møtt henne før. For en uke siden ante jeg ikke engang at hun eksisterte. Jeg aner ikke hvordan hun kommer til å ta det når eller hvis jeg forteller det, at vi har enda mer til felles enn hun kunne lese ut i fra profilen min.

Men tatt i betraktning at det var hun som spurte ut meg på en date, og at hun dermed i praksis har spurt ut en gutt, tolker jeg som at hun ikke er så opphengt i tradisjonelle kjønnsroller. Det tar jeg som et positivt tegn.

Skulle daten vise seg å gå bra, så kommer jeg ikke til å vente særlig lenge med å fortelle henne hemmeligheten. Jeg liker ikke å lyve for noen, og dersom det er et problem for henne, så er det bedre å få vite det nå, fremfor en gang langt inne i uoverskuelig fremtid.

Men om hun derimot skulle ta det pent, så kan jeg kanskje se frem til å faktisk la tanken «hvilken kjole skal jeg ha på meg» få bli i hodet mitt lenge nok finne et svar på spørsmålet, ved en senere date.

Ønsk meg lykke til!

Tidlige tegn på at jeg egentlig ville være jente: Fjols til fjells

Jeg regner med de fleste har fått med seg at det er påske, og påskehøytiden har sine tradisjoner. Ikke like mange og sterke tradisjoner som julehøytiden har (jeg utfordrer deg til å prøve å nevne mer enn en kjent påskesang), men likevel tilstedeværende. I tillegg til påskekrim, påskeegg fyllt av smågodt og påskenøtter, og for noen gærninger å tvinge seg milevis innover vidda med stokker under bena, så har vi også den norske filmklassikeren Fjols til fjells fra 1957. NRK passer på å vise den en gang i løpet av påska, og i år valgte de å vise den på Skjærtorsdag. Altså i går.

Og om du er en av de få som ikke har sett filmen så bør du stoppe å lese nå, eventuelt scrolle ned til slutten av innlegget, for å se hele filmen. Men før innlegget kommer så langt, kommer jeg til å avsløre en del av handlingen.

Sitat fra klippet over: «Og så sier han ting som han sier han ikke har sagt, like etter at han har stått og sagt det. Også glemmer han at han har glemt det han sa etter at han hadde glemt det han skulle si da han hadde glemt det». Høh, er det Jens Stoltenberg han prater om?

Jeg kan huske første gang jeg så den. Jeg tror jeg var 9-10 år gammel den påsken, men den forvirret meg. Mange vil nok si jeg er generelt forvirret, og det stemmer jo forsåvidt bra, men i dette tilfellet er det ikke så rart jeg ble forvirret. Da TV-en ble slått på denne dagen i påskeferien min, så var filmen allerede begynt. Jeg hadde gått glipp av de første minuttene. Det første jeg så var at Leif Juster sto og proklamerte ovenfor skuespillerinne Eva Sommer at skuespiller Teddy Winther var på vei. Det var tidsnok til å skjønne mesteparten av handlingen, da dobbeltgjengeren hans (jeg tror ikke han noen gang omtales med noe navn) ennå ikke hadde kommet, og forviklingen var ikke et faktum ennå.

Men jeg hadde mistet den delen hvor hotelldirektøren og hans datter var blitt introdusert, og hvor hun reiser opp til hotellet og inntar rollen som pikkolo. Så første gang jeg så henne var da Leif Juster roper «Rudolf» og hun kommer løpende i pikkolouniformen for å ta kofferten til dobbeltgjengeren opp på rommet hans. Jeg hadde altså ikke fått med meg at dette var en kvinne forkledd som en unggutt. For meg var dette faktisk en ung gutt ved navn Rudolf. Dermed ble jeg skikkelig forvirret da scenen hvor Juster kommer og banker løs på døra «hans» for å finne et sted å sove, og vi ser «ham» uten uniformsjakken, i kledd en bh. Hva faen?

Det er mulig jeg var usedvanlig treg som liten, for jeg hang fortsatt ikke med da «Rudolf», kledd i en lang kjole, stopper Juster i trappen når han er på vei ut mot slutten av filmen. Men der fikk jeg også forklaringen de som hadde sett filmen i sin helhet hadde visst hele tiden. Og selv om det ennå var noen år igjen til den sommeren hvor jeg oppdaget at jeg ville være jente, så vet jeg at dette synet pirret meg litt uten at jeg kan utdype det mer.


Mindfuck for en niåring som gikk glipp av de første ti minuttene av filmen. © Carlmar Film 1957

Fjols til fjells er ganske interessant sånn sett. Vanligvis når det spilles komedie ved at en eller flere av rolleinnehaverene spiller det motsatte kjønn, så er det menn som utgir seg for å være kvinner. Her er det motsatt, og vi ser også at den komiske effekten av dette ikke er like stor. Når en mann på film inntar kvinnerollen så er det lagt opp til at vi skal le sammenhengende gjennom hele filmen, på grunn av «fisk på land»-effekten hvor den gjeldende personen ikke er i sitt rette element. Men når det snur andre veien blir ikke denne effekten like stor. Skyldes det dette som jeg har snakket om før, at «likestillingen» har ført til at kvinner har adoptert så mange mannlige verdier, fordi de sees på som mer verdifulle, mens kvinnelige verdier fortsatt blir sett på som svakere og mindre verdt?

Jeg er likevel en av de som må se denne filmen når NRK sender den i påsken, og derfor så jeg den også i går. Det er også derfor dette innlegget kommer i etterkant av visningen, for det var sånn jeg fikk ideen til dette innlegget. Tegnene som viste at jeg innerst inne ønsket å være jente var riktignok ikke så tydelige som jeg ga inntrykk av med denne overskriften i og med at jeg ikke klarer å utdype hva jeg tenkte og følte da jeg så den første gang, men det er påske og da passet det med et påskerelatert innlegg, selv om det er aldri så lite knyttet til grunntemaet for denne bloggen.

Og er du altså en av de få som ikke har sett denne filmen, så kan jeg vel sitere skuespiller Teddy Winther: «Det fins altså ennå analfabeter i landet». Men vil du gjøre noe med det, så kan du nå se den i sin helhet her:

Men jeg har ikke tenkt å se den sammen med deg. Jeg så den i går, og det holder med én gang per påske. For morsom er den ikke, i stedet returnerer jeg til stabelen min med bøker og posen med smågodt. Som skremmende nok snart er tom.

Fortsatt god påske!

Neste stopp? Ikke Oslo i alle fall…

Det begynner å bli en stund siden sist jeg var ute blant folk som jente nå, den uka jeg var i London i månedskiftet september/oktober. Det var en fantastisk uke, men det endte så alt for brått. Akkurat som om jeg slo av en bryter, var det plutselig slutt på morgenritualene, som det å ta på sminke, den dagen vi dro hjem. Selv om det hadde gått bra, så ble jeg nå tvunget til å gå tilbake til mannsrollen igjen. Jeg er rett og slett ikke tøff nok til å gå rundt som jente i Trondheim ennå. Jeg vet at jeg må på flere turer utenlands, eller kanskje til og med bare utenbys, først for å føle meg trygg nok til å gjøre dette hjemme.

Da er det mange som foreslår at jeg skal ta turen til Oslo. Oslo er jo Norges største by, og sjansen for at jeg skal møte noen kjente er jo uendelig mye mindre. Selv om jeg egentlig er enig, så tror jeg ikke Oslo er det smarteste stedet å dra til for å få trygghetsfølelsen. Muligheten er kanskje ikke stor for å møte kjente, men jeg ville trygt satset penger på at jeg hadde måttet omgås en annen type mennesker jeg ikke liker. Oslofolk.


Foto (av Per Ervland) er stjålet fra en artikkel på DinSide.no med tittelen «Oslofolk er Norges sureste«. Jo takk…

Joda, nå hører jeg buingen fra hovedstaden temmelig godt her jeg sitter over 50 mil nord for Sinsenkrysset. Men definisjonen min av Oslofolk er ikke nødvendigvis alle som bor i Oslo. Det er de navlebeskuerne som ikke forstår at for nordmenn flest er Oslo en provins nede i høyre hjørne av norgeskartet. De som mener at alle som er noe bor i Oslo, eller kommer til å flytte dit på et tidspunkt. De som mener at det er en skandale hver gang et større arrangement legges til, eller blir foreslått lagt til, et annet sted i landet, og som helst hadde sett at både Nidarosdomen, Urnes stavkirke og Saltstraumen ble flyttet til hovedstaden, så det ble lettere tilgjengelig for folk flest, altså dem selv. Fordi de har et sånt syn på hvor viktige de selv er, så må de jo sørge for å holde resten av landets innbyggere nede.

Jeg møter dessverre representanter fra denne gruppen hver gang jeg er i hovedstaden, og straks jeg åpner munnen og avslører trønderdialekten min, så får jeg høre det. Sist jeg var i Oslo var i forbindelse med et bryllup, og jeg ankom sent fredag kveld fordi jeg hadde reist fra Trondheim rett etter jobb. Jeg var litt sliten, og tenkte jeg skulle ta en rolig kveld på hotellrommet. Det ble jo sannsynligvis nok festligheter i bryllupet dagen etter, så etter å ha sjekket inn på hotellrommet skulle jeg bare ta en tur ut for å kjøpe noe snacks til tv-kvelden som var i vente. I heisen møtte jeg et feststemt par som lurte på om jeg skulle ut på barrunde jeg også. Nei, jeg tenkte bare å ta en rolig kveld på rommet, svarte jeg. «Ja, du har vel med deg karsk hjemmefra du» sa den ene og det ble rå latter. Og sånn er det alltid, gjerne etterfulgt av spørsmål om hvor barten min er og om jeg har lagt igjen skinnvesten hjemme. De som leste innlegget mitt om movember, vet forresten at jeg kler bart veldig dårlig.


Se! En trønder med både bart og skinn…jakke?

Nå kan man jo selvsagt unnskylde paret som var på vei ut at de var temmelig påvirket av alkoholprosentene i blodet, men det er slett ikke bare alkoholpåvirkede Oslofolk som oppfører seg sånn. Jeg ble gjort narr av på samme måte en gang jeg kjøpte en notatblokk på Tanum på Byporten, da den unge jenta bak disken begynte å etterape dialekten min og slenge stereotypiske bemerkninger. Hvis det var alkohol inne i bildet her også, bør Tanum Byporten ta en liten runde med sine ansatte. Da jeg under en salgsmesse i Oslo i fjor sommer bemerket ovenfor en potensiell kunde at jeg til daglig jobber hos en navngitt, større butikkjede, og besvarte spørsmålet «her i Oslo?» med «nei, i Trondheim», fikk jeg svaret «ja, du får nok ikke jobb her i Oslo med den dialekten der».

Sånn er det hele tiden, så jeg føler meg ukomfortabel nok når jeg går rundt i Oslo som gutt. Dermed hopper hjernen min automatisk over på spørsmålet, hvordan vil det være å gå rundt i Oslo i kvinneklær i tillegg?

Jeg har på følelsen av at de færreste vil klare å motstå fristelsen når det dukker opp noe de oppfatter som en trøndersk mann i kjole. Selv om jeg vet at de ikke er kreative nok til å skjønne at de ikke er den første som kommer med «morsomheten» så vil det bli veldig slitsomt når jeg i utgangspunktet synes det er vanskelig nok å gå ut kledd som jente i seg selv.

Jeg kommer nok til å besøke Oslo som kvinne en dag. Men jeg må bli ekstremt mye tryggere på meg selv først. I mellomtiden står en annen nordisk hovedstad og to andre norske byer høyere opp på listen over steder jeg skal prøve meg ute blant folk som jente.

Og London? Dit skal jeg tilbake, for der både følte jeg meg og ble behandlet som en kvinne. Det var en fantastisk uke…


(Som tydeligvis ikke er helt fordomsfri selv…)