Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Ute i Oslos gater – som jente!

Ok ok, så tok jeg feil, da jeg i et innlegg i februar sa at Oslo neppe ble den første byen i Norge hvor jeg prøvde meg som jente. Men med to avlyste forsøk hjemme i Trondheim i etterkant av dette innlegget, måtte det skje noe snart. Nå bød anledningen seg når kjæresten og jeg for en uke siden dro på ferie til Norges hovedstad. Mesteparten av tiden var vi bare turister, og jeg gikk da rundt kledd i det samfunnet forventer av meg, men en av kveldene vi var der var vi invitert på venninnekveld hos en av mine beste venninner, Maja, som tidligere har skrevet gjesteinnlegg i denne bloggen. Det var bare å gripe muligheten til å dytte litt på grensene og komfortsonen.

Slik så jeg altså ut da jeg var ute og gikk på tirsdag i Oslo sentrum, minus masken da, som jeg tok på kun for å ta dette bildet. Svak billedkvalitet, men dårlig opplyst hotellrom og mobilkamera er en uheldig kombinasjon. For speilrefleksen min ble gjenglemt hjemme…

Avtalen var slik den alltid er når jeg er invitert til venninnekveld et sted, nemlig at jeg ankommer med en pose eller bag over skulderen og sniker meg inn på badet i noen minutter for å skifte, før jeg slutter meg til de andre. Men allerede i løpet av dagene før kjæresten min og jeg reiste sørover, begynte jeg å leke med tanken på å pynte meg før jeg dro for en gangs skyld. Jeg skulle jo ha med meg kjæresten min på turen, så hun kom til å være der og holde meg oppe hele tiden, pluss at hun jo kom til å være ferdigpyntet før vi dro.

Men jeg sa ingenting til Maja. Både fordi jeg har for uvane å ombestemme meg i siste sekund, når min gamle fiende angsten titter innom, og fordi jeg hadde lyst til å overraske henne ved å møte henne kledd som jente. Det ble derfor sånn at jeg et par timer før vi skulle dra bare tok på meg kjolen inne på hotellrommet, sammen med skoene for å se om det føltes «riktig» for meg å gjøre det, eller om jeg kollapset av frykt bare ved tanken. Jeg kan avsløre at det ble en blandet følelse og at angsten ikke klarte å holde seg helt borte, så vi ble dessverre veldig forsinket til jentekvelden. Men heldigvis føltes det mest riktig, og etter å ha gått noen meter over brostein i sentrumsgatene fra hotellet, sto jeg i kjole og høye hæler og sukket tungt før vi entret t-banen ved Nationaltheateret.

Foto: Kjetil Lenes/Wikipedia Commons

Jeg satt stille hele veien og klemte hånda til kjæresten min, livredd for dømmende blikk og kommentarer fra de andre passasjerene. Selv om jeg har tatt t-bane før kledd som jente, så var dette i London, en metropol i et helt annet land. Nå var jeg på en måte «hjemme» selv om vi befant oss 50 mil sør for hjembyen vår, og det gjorde det hele mer skremmende. Nervøsiteten og den heftige sommervarmen vi ble utsatt for under hele Oslooppholdet, kombinert med at jeg hadde gjemt det tykke håret mitt under en parykk som der og da føltes som en pelslue, hjalp heller ikke, og jeg kjente svetten renne nedover pannen. Det var generelt en ganske ubehagelig opplevelse.

Da var det dessto bedre å kunne gå av banen på en av plattformene på østsiden av byen og kunne konstantere at ingen hadde gjort noe av det jeg hadde fryktet på turen. Da jeg noen minutter senere kunne møte de store øynene til Maja, som øyeblikkelig kastet seg rundt meg for å gi en klem og fortelle meg hvor fin jeg var, klarte jeg å slappe av igjen. Men noe av det første jeg gjorde da vi kom inn i leiligheten var å gå inn på badet og tørke av svetten så best jeg kunne.

Etter dette var det bare kos med Maja, romkameraten hennes, og to andre venninner av henne, med god mat, film og skitprat. Det var en veldig fin kveld, og jeg var langt mer avslappet da vi tok t-banen tilbake til Nationaltheateret da klokken begynte å nærme seg nattestid. Likevel skjedde det noe da vi gikk fra Nationaltheateret til hotellet som jeg ønsker å snakke om. Men dette tar jeg i et senere innlegg.

Her og nå ønsker jeg bare å klappe meg selv på skulderen og kunne konstatere fakta: jeg har vært ute i Oslos gater som jente, og det gikk faktisk bra. Jeg tviler riktignok på at jeg hadde klart det uten kjæresten min som gikk sammen med meg hele veien og som selv var nervøs, men måtte være sterk for oss begge og gjorde en kjempejobb der. Men likevel: jeg gjorde det. Og det gikk jo bra.

Så da spør jeg som jeg alltid gjør når jeg har tøyet grensene mine.

Hvor går veien herifra?

Fortsatt ikke ute av skapet

Av og til føles det som at universet motarbeider meg. Som om alle naturens krefter går sammen for å hindre meg i min utvikling og vei ut av skapet, selv om det hver gang bare er små bagateller som står i veien. Men liten tue kan velte stort lass, sa de gamle da de fant opp ordtak. Jeg regner med det var sånt folk gjorde på lørdagskveldene før i tiden, da TV og internett ikke var oppfunnet. Men de hadde rett. For det trengs bare å fjerne en liten stein for at hele pyramiden min skal rase sammen, og den tryggheten jeg trenger for å klare å gjennomføre forsvinner. For uten tryggheten, så kommer angsten snikende.

Dette skjedde denne gangen også.

For en måned siden skrev jeg om et innlegg om at jeg hadde tenkt meg ut på byen som jente, for første gang i hjembyen min. Å dra rett ut på en «vanlig» pub er et for stort steg i første omgang, fordi sjansen for å treffe på kjente er for stor, så jeg har lenge sett for meg LLHs månedlige jentepub som det beste alternativet. Den arrangeres den siste fredagen hver måned, og bare jenter får komme inn. På en slik kveld og et sånt sted forventes det at klientellet er skeive, så derfor er det enklere å dra dit. Men jeg har aldri fått muligheten fordi det har vært for mange faktorer som må være plass for at jeg skal klare det. Jeg må ha noen å dra med, og jeg må ha et sted i nærheten å skifte, fordi jeg ikke tør å ta buss til sentrum kledd i jenteklær. Det hadde jeg ikke før jeg for noen måneder siden ble kapret av verdens nydeligste jente, og ble kjæresten hennes.

Vi skulle altså dra sammen for en måned siden. Men som jeg skrev i blogginnlegget etterpå, så gikk det i vasken. Alt fordi jeg mens vi holdt på å skifte, oppdaget at jeg hadde glemt igjen parykken min hjemme. Parykken min er viktig, for uten den ser jeg ut som en mann i dameklær, og det ønsker jeg ikke å være.

Bedre lykke neste gang, heter det, kanskje sagt av de samme gamle en annen lørdagskveld. En måned senere var det klart for en ny jentepub på samme sted, og vi skulle dra. Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for hvilken kjole jeg skulle ha, hvilket tilbehør og smykker som passet best til denne kjolen og anledningen og så videre. Det var viktig for meg at alt skulle være perfekt sånn at det å ta dette neste steget ut av skapet skulle gå mest mulig smertefritt. Jeg pakket sekken kvelden før, og skulle dra hjem til kjæresten min etter jobb. Så skulle vi skifte der og dra sammen.


Arkivfoto: Jeg ringer på hos kjæresten min

Men så skjedde det. Et par timer før jeg skulle slenge sekken på ryggen og ønske mine kolleger god helg, så fikk jeg en sms fra kjæresten min. Jeg så på måten hun skrev at hun var veldig lei seg. Hun kunne ikke bli med meg. Jeg vil ikke skrive årsaken her av hensyn til personvern, men jeg kan si såpass at hun hadde en veldig god grunn. Hun hadde virkelig ikke noe valg.

Dermed var det ikke noe annet for meg å gjøre enn å dra hjem. Jeg hadde ingen å dra med, og heller ikke noe sted å skifte i nærheten av utestedet. Jeg kjente bare en stor skuffelse. Men ikke ovenfor kjæresten min. Samme hvor mye jeg ser på henne som en gudinne og forguder henne, så vet jeg at hun ikke har overmenneskelige og gudommelige evner heller, så jeg klandrer ikke henne for å måtte trekke seg. Men all forventningen, all planleggingen, alle kreftene jeg brukte på å grue meg og glede meg om hverandre, og ikke minst på å velge ut en kjole og glede meg til å gå i den og føle meg fin. Og så ble det ingen ting. Ikke denne gangen heller. Jeg ble sittende hjemme med en følelse av tomhet i hele kroppen.

For de to tilfellene med jentepuben er ikke enestående. Alt for mange ganger har det kommet noe ikke-angstrelatert i veien som har spolert planene. Jeg har flere ganger sittet på et hotellrom i en annen by og stirret tomt på tv-skjermen uten å klare å bry meg om hva som vises, fordi de jeg hadde reist den lange veien for å møte, som jente, avlyste i siste sekund. Da er det ikke gøy lenger, og da spør jeg meg selv hvorfor jeg gidder å i det hele tatt prøve.


En av de planene som ikke gikk i vasken var turen til London i fjor høst, hvor jeg gikk rundt som jente en hel uke. Og for en uke! Men selv denne turen var planlagt i noen år og avlyst flere ganger før det til slutt kom en åpning som gjorde det mulig å gjennomføre. Jeg er veldig glad for det.

Så er det alltids neste gang da. Huff, neste gang. Hvorfor skal jeg alltid måtte vente til neste gang? Mulighetene er få og spredte siden jeg ikke bare kan hoppe i det. Jeg trenger at mange faktorer er på plass. Det kan hende at det er dette som gjør at ting skjærer seg gang på gang også, at en ørliten faktor forsvinner og det velter resten. Men det er fordi jeg ikke er helt trygg ennå. Føler jeg meg ikke trygg kommer svimmelheten og kvalmen, og med den angsten. Og når angsten kommer, så får jeg ikke gjort noe som helst. Jeg føler meg heldig om jeg klarer å holde meg oppreist da.

Nå har forøvrig arrangørene av jentepuben tatt sommerferie. Det er flere måneder til neste gang. Det gjør at dette føles ekstra bittert, men jeg håper at det dukker opp en annen mulighet, et annet sted, til å sprenge grenser og ta et nytt steg ut av skapet.

For det er alt for lenge å måtte vente til høsten. Igjen.

PS! Takk til min venninne Hanne som stilte opp for meg i går kveld, og satt og pratet med meg på facebook hele kvelden så jeg slapp å sitte alene med tankene mine og bli gal. Hun er flink til å få meg til å smile. Hun er faktisk flink til å få folk til å smile generelt… Men det skal jeg snakke om senere en gang.

Siste lille museskritt ut av skapet…

Det skal ikke være lett, det å stå frem og komme ut av skapet, som det så fint heter. De aller fleste som står utenfor, langs sidelinjen, sier det bare er å hoppe i det. Jeg som selv er midt oppi vet at det å hoppe i det kan virke utmerket for enkelte, men for andre, som meg, må det tas gradvis. Å ta for store steg av gangen fremprovoserer bare kvalme, svimmelhet og innimellom også angstanfall. Jeg må derfor ta små steg av gangen. Type museskritt.

Det forrige innlegget mitt, om kjønnsdiskriminering i utleiemarkedet, hadde jeg planlagt lenge. Faktisk før jeg åpnet denne bloggen til og med. Men jeg manglet et viktig bilde for å få til et morsomt avslutningspoeng i innlegget. Et bilde av meg selv som smilende ringer på en dør, klar for å gå på visning. Men der kom med en gang utfordringen. Hvordan skulle jeg klare å ta det bildet, når jeg ikke tør å gå ut kledd som jente eller egentlig hadde noe sted å ta det?


Så kom redningen, i form av min fantastiske kjæreste, som snudde livet mitt rundt da hun bestemte seg for å bli en del av det. Ikke bare fikk jeg nå et sted jeg fikk lov til å være meg selv, i og med at hun har en liten leilighet helt alene, men nå fikk jeg også muligheten til å ta dette bildet i oppgangen utenfor leiligheten. Så da var det bare å gjøre det.

Men selv ikke dette var så lett for meg å bare hoppe i. Det er jo flere leiligheter i denne oppgangen. Hva hvis det kom noen? Vi ville hørt dem komme opp trappen i god tid til å smette inn, selvsagt, men hva med naboen rett over gangen? Mange slike tanker surret gjennom hodet mitt. Også mens jeg sto der og kjæresten min knipset bilder i full fart. Derfor ser vi ikke noe glis i ansiktet mitt, slik jeg burde for å få maksimal effekt av avslutningsvitsen til innlegget mitt, selv om jeg smiler likevel etter beste evne.

Likevel, så er jeg stolt av meg selv for at jeg klarte det. Det er et bittelite skritt, så lite at jeg er sikker på at noen vil trekke på smilebåndet og kanskje le over hvor latterlig lite steg dette egentlig er. Men det må de gjerne gjøre. For jeg vet at de kjenner ikke meg, og jeg vet også at de står ikke midt oppi det selv, og vet ikke at det å gå ut en dør kan være like skremmende som å hoppe over Grand Canyon på et strykebrett.

Men jeg klarte det. Neste gang kanskje jeg klarer å gå ned trappene og stille meg utenfor inngangsdøren, i friluft. Jeg er med andre ord et skritt nærmere det å gå utendørs i hjembyen min Trondheim, kledd som kvinne.

Det må da være noe?

Neste steg ut av skapet – gone wrong…

Denne bloggen er som kjent et ledd i et stort prosjekt hvor målet er at jeg skal en dag finne motet til meg så jeg en dag klarer å leve åpent som kvinne i hverdagen. Jeg har for lengst innsett at jeg ikke klarer å ta sats og hoppe ut av skapet, jeg må ta gradvise steg. Det var dette jeg skulle gjøre nå, og til og med skrev et lite subtilt hint om i slutten av forrige innlegg. Jeg fryktet å få et angstanfall, slik at jeg måtte avlyse uten å få prøvd engang, men uansett hva så skulle jeg blogge om det. Enten som et innlegg om en triumf og en ny milepæl, eller som et innlegg om at jeg forsøkte i alle fall, begge utgavene med et bilde av antrekket for kvelden.

Derfor er det ekstra irriterende å nå rapportere at det ble ikke noe av, verken bilder til dette innlegget eller den faktiske gjennomføringen. Og det var ikke noe angstanfall som hindret meg, for jeg ville faktisk gjennomføre det. Men jeg ble likevel hindret. Men hva var det jeg planla å gjennomføre?


LLH, Landsforeningen for Lesbiske og Homofile, i Trondheim bruker å arrangere såkalt jentepub på et utested i Trondheim sentrum den siste fredagen hver måned. Opplegget er enkelt, bare jenter og damer får slippe inn, og arrangementet er ganske enkelt for at byens skeive damer skal ha et møtested, om ikke annet i alle fall en gang i måneden. Jeg har lenge sett på dette som en mulighet for meg til å prøve meg ute blant folk som den jenta jeg ønsker å være, men det har aldri passet sånn tidligere både fordi jeg ikke har hatt noen å dra med og fordi jeg ikke har hatt noe sted i nærheten å skifte, og det å ta bussen ned til sentrum alene kledd i kjole er et litt for stort steg for meg.

Men så fikk jeg jo meg kjæreste for en måneds tid siden, og hun ikke bare godtar min feminine side, hun mener det er jente jeg er ment å være, så hun var mer enn villig til å ta meg med på jentepub. Vi kontaktet arrangøren for sikkerhets skyld for å forsikre oss om at vi ikke fikk en pinlig situasjon i døra, min situasjon som jente i guttekropp tatt i betraktning, og fikk som svar at alle jenter og damer var velkomne, og det gjalt meg også. Dermed var det bestemt at vi alle fall skulle prøve oss neste gang, som altså var fredag 31. mai, altså i går.

Så i går dro jeg hjem til dama mi etter jobb. Først spiste vi middag og koste oss litt sammen sånn at jeg skulle finne roen, før vi begynte så smått å gjøre oss klare til en kveld på byen. Jeg fant frem kjolen jeg hadde pakket med meg, en lilla blomstrete sommerkjole. Sommerlig og feminin, men samtidlig rocka og tøff, i mine øyne perfekt til en slik kveld. Jeg fikk den på meg og prøvde den med to ulike skopar jeg hadde tatt med for å finne ut hvilket som passet best. Da jeg endelig hadde bestemt meg, og skulle til å begynne med sminken, kunne kjæresten min plutselig høre et faen-brøl fra meg.

Jeg fant ikke parykken min.

Frustrert rotet jeg gjennom bagen min og kastet innholdet utover gulvet, uten å finne noe. Parykken min var ikke der. Den var sannsynligvis gjenglemt hjemme. Klokka var blitt alt for mye til at jeg kunne dra hjem og hente den og så dra ned til henne igjen, og deretter ut på jentepub, så det var ikke noe alternativ. Å gå ut uten parykken ble også raskt avskrevet. Den er nemlig essensiell for at jeg skal få det feminine utseendet og føle meg bra med meg selv. Sminken får meg bare til å se ut som en dragqueen, helt til parykken kommer på. Det er den som gjør hele forskjellen, og får sminken til å komme til sin rett. Det var ikke noe annet å gjøre enn å fortelle kjæresten min at vi måtte avbryte.

Resten av kvelden var jeg utrøstelig. Jeg hadde lagt inn i beregningene at jeg kunne få et angstanfall og måtte avbryte på grunn av det, og hadde kjøpt inn godteri og snacks beregnet på en hjemmekveld i tilfelle angsten kom snikende. Dette hadde ikke føltes som et nederlag. Men nå var jeg faktisk tent, og hadde veldig lyst. Så gikk alt i vasken på grunn av min egen glemsomhet. Ikke engang et bilde av antrekket mitt fikk jeg tatt.

Men jeg beholdt kjolen på, og det ble filmkveld med dama mi i stedet. Hun fortjener en medalje for jobben hun gjorde med å trøste meg og roe meg ned etterpå, og forsikret meg om at det kom flere muligheter. Det har hun jo rett i, for LLH arrangerer jo som sagt disse kveldene den siste fredagen hver måned. Men det kan dessverre bli lenge til neste gang jeg har muligheten: jeg har sjekket kalenderen min og de neste to gangene er jeg opptatt. Det får kanskje bli til høsten, selv om det blir lenge å vente.

Og ja, parykken min fant jeg på plassen sin hjemme da jeg kom hjem i dag ettermiddag. Faen…

Men jeg prøvde i det minste.

På tur til Sverige med kjæresten min

For en tid tilbake spurte dama mi meg om vi ikke skulle reise bort sammen. Hun hadde vel noe eksotisk i tankene, men siden vi bare har vært sammen i noen uker mente jeg at det kanskje var greit å starte med en liten helgetur et sted.

Men hvor? Hvis vi tar utgangspunkt i Trondheim hvor vi bor, så er det ikke så mange spennende steder man kommer seg til uten å måtte ty til flytransport. Oslo er kanskje unntaket da det går direktetog dit, men jeg føler hovedstaden er litt oppbrukt. Så slo det meg at det jo går direktetog fra Trondheim til Sverige, og med endestasjon i Østersund. Så hvorfor ikke dra dit? Sånn ble det, og i helga var vi altså på vår første tur sammen.


Slik så stortorget i Østersund sentrum ut lørdag ettermiddag, etter at butikkene hadde stengt. Som du ser så var været helt fantastisk, på tross av at det var meldt overskyet og tidvis regn.

Men før du sier «Vent litt, jeg kjenner jo noen som var i Østersund i helga. Nå vet jeg hvem du er!», så er det jo en kjent sak at det alltid er masse trønderske turister i Østersund, og jeg kan fortelle at vi hørte trøndersk overalt hvor vi gikk. Ved frokostbuffeeten på hotellet, i alle butikker og på alle kafeer og restauranter. På de sistnevnte hørte vi omtrent bare svensk fra servitørene, og dermed var det jo praksis akkurat som hjemme i Norge…

Så hva gjorde vi da egentlig denne helgen. Vel, fredag gjorde vi ikke stort. Vi kom frem sent på kvelden etter fire timer på toget, ganske sultne, bare for å oppdage at restaurantene i Sverige stenger veldig tidlig. Vi fant likevel en asiatisk restaurant som hadde åpent en halvtime lenger enn de andre, så vi rakk å kaste i oss litt mat før de låste dørene. Etter dette var det rett opp på hotellrommet for å sove etter en lang dag.

Lørdag derimot ble langt mer spennende, og vi dro ut for å gjøre det vi kom for: shopping og å generelt se oss rundt. Først ble det så vi havnet på Konsum og Systembolaget for å gjøre unna harryhandelen, og alle som kjenner meg og har fulgt denne bloggen siden Londonturen i september i fjor vet at jeg har problemer med å begrense meg når det gjelder godteri, så det ble en ganske stor bærepose med saltmat og søtmat denne gangen også. Jeg skammer meg litt for mye over mengden til å ønske å dele en fotografisk gjengivelse av fangsten.

Men vi besøkte selvsagt byens moteforretninger også, etter å ha vært innom hotellet med sukkervarene vel å merke, men av en eller annen grunn fant vi ikke så mye av interesse denne lørdagen. Jeg klarte å psyke meg opp til å gå i prøverommet på Indiska og prøve en lilla kjole jeg forelsket meg i, men dessverre hadde de ikke min størrelse. Det ble en liten nedtur, og kjæresten min prøvde etter beste evne å trøste meg ved å si at jeg var modig som i alle fall turte å gå i prøverommet. Hun fant seg derimot noen søte ballerinasko denne lørdagen.

Men det var ikke alt jeg stoppet og så på som jeg følte for å kjøpe heller.


Denne bh-en, som vi fant på Gina Tricot, ble ikke kjøpt. Jeg stoppet opp og så på den, men fikk klar beskjed fra dama mi om at hvis jeg tenkte å kjøpe og bruke den, kunne jeg bare glemme å kose med henne. Jeg forstår henne bedre enn jeg forstår meg på denne moten med å sette nagler på alt. Jeg begynner å bli gammel.

Etter en bedre middag på en italiensk restaurant brukte vi resten av kvelden bare på å vandre rundt i gatene i finværet og se oss rundt, deretter trakk vi oss tilbake til hotellrommet, og tok en rolig kveld sammen der.

Søndag var vi litt skeptiske på, for vi måtte sjekke ut fra hotellet klokka 12, mens toget hjem gikk jo ikke før klokka 16. Hva skulle vi finne på i mellomtiden? Det tok riktignok ikke lang tid før vi oppdaget at mange av butikkene faktisk var åpne på søndag også, og det i tidsrommet 12-16. Det kunne ikke være mer perfekt, så da ble det en butikkrunde denne dagen også. I de samme butikkene som lørdag riktignok, men det gjorde oss ingenting.

Denne gangen fant jeg faktisk en kjole på H&M, og jeg våget meg nok en gang inn på prøverommet med den. Det holdt på å gå galt fordi kjæresten min sto ikke vakt slik hun pleier, hun var i prøverommet ved siden av og prøvde en kjole selv, og dermed var det ingen som stoppet den jenta som ikke hadde fått med seg at det avlukket jeg sto i var opptatt. Jenta så heldigvis ingenting, men det var nok til å gi meg panikk, og kjæresten min fikk litt av en jobb med å roe meg ned etterpå. Men det ble også kjole, for jeg fant da ut at den passet meg fint.


Beklager at jeg ikke har noe bilde av kjolen på meg. Det får komme senere.

Da vi satte oss på toget hjem litt etter klokka fire på ettermiddagen var det akkurat som om himmelens sluser åpnet seg, og regnet fosset ned. Det var jo meldt regn den helgen, men at det viste seg først da og omtrent på sekundet toget skulle kjøre ut fra stasjonen tok vi nesten som et tegn på at værgudene hadde vært på vår side og holdt unna regnet så lenge som mulig for at vi skulle ha en fin helg.

Og det hadde vi absolutt, jeg er svært glad for at vi valgte å dra til Østersund sammen og at vi på denne måten også fikk oppleve hvordan det var å være sammen hele tiden, 24 timer i døgnet. Når det gikk så bra blir det også mer naturlig å begynne å tenke på å ta en langtur til et mer eksotisk reisemål sammen, for jeg føler meg mer trygg på henne nå enn jeg gjorde før denne turen.

Det ligger nok et stykke frem i tid. Men jeg håper likevel at det ikke er for lenge. For nå har jeg veldig lyst til å dra med henne på en utenlandstur som kvinne…

Jeg fikk kjæresten min til å gråte…

For noen dager siden var jeg på hjemmedate hos kjæresten min. Hun hadde på en måte latt meg få skjønne at hun hadde sine planer, både ved å sende meg bilder av et par håndjern, og ved å be meg om å ta med en ekstra pen kjole.

Liten forsmak på antrekket mitt for kvelden. Resten kommer i neste innlegg.

Så det gjorde jeg, sammen med et par høye hæler, og ikke lenge etter at jeg kom til leiligheten hennes skjønte jeg at hun hadde lagt opp til en ekstra romantisk kveld for oss begge, og det var derfor hun insisterte på at jeg skulle pynte meg. Hun hadde jo pyntet seg for meg også i en nydelig svart og lilla kjole og matchende øredobber. Så det første jeg gjorde var selvsagt å skifte, før hun hjalp meg med sminken. Nå var alt klart for en skikkelig jentekveld med bare meg og dama mi.

Nøyaktig hva vi gjorde ønsker jeg ikke å dele, og jeg skjønner det hvis du blir skuffet, særlig etter det jeg sa med håndjernene. Men det er vel unødvendig å si at vi koste oss, og at kvelden var preget av en nær magisk stemning. Det var derfor en stor nedtur da jeg så på klokka at jeg måtte begynne å tenke på hjemveien. Jeg skulle tross alt på jobb neste dag.

Ferden gikk så inn på badet hennes, både for å skifte tilbake til gutteklær og vaske bort sminken, noe som er like stor nedtur hver gang, men det går i det minste raskere å gå fra jente til gutt enn omvendt. Det var da jeg kom ut fra badet at jeg så skuffelsen i ansiktet hennes. «Det var noe annet ja…» sa hun og studerte t-skjorten min og jeansen min. Så ble hun rød i øynene og omfavnet meg.

«Det er så urettferdig!» sa hun rolig. «At du ikke får være den du er, og at du må late som du er noe annet! Det der er jo ikke deg!» forsatte hun og pekte på det jeg hadde på meg. «Og dette må du gjøre hver dag… det er så urettferdig!» Akkurat da merket jeg at tårene hadde begynt å trille ned kinnene hennes. Hun gråt faktisk for meg.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å holde rundt henne og trøste henne så best jeg kunne med at jeg klarte meg da på et vis. Dessverre kunne jeg ikke stå sånn lenge, for jeg måtte gå for å rekke siste bussen hjem. Dette gjorde at det ble ekstra vanskelig å dra hjem denne kvelden, for jeg ville ikke dra fra henne mens hun gråt. Men jeg var nødt.

Hele veien hjem tenkte jeg på henne. Hun bryr seg faktisk så mye om meg at hun begynte å gråte på grunn av urettferdigheten jeg opplever daglig. Det er selvsagt ikke noe koselig når noen man er glad i gråter. Men jeg ble likevel veldig rørt. Hun er tydeligvis en veldig følsom jente, og hun bryr seg veldig om meg.

Henne må jeg ta godt vare på.

Lagt ut med tillatelse fra kjæresten min.

Jeg har fått kjæreste! Og hun godtar meg som jenta si!

Når jeg skriver dette er det torsdag kveld. Jeg har akkurat kommet hjem fra jobb, og det er over et døgn siden sist jeg var hjemme. I natt valgte jeg nemlig å overnatte hos kjæresten min. Ja, jeg sa det. Kjæresten min. Jeg er i et forhold! Hun er endelig blitt min!


Nok en gang smiler jeg i et arkivfoto for å illustrere mitt gode humør.

Det ble en lang dag på jobb i dag, for selv om jeg hadde en veldig fin natt hos kjæresten min, så ble ikke akkurat søvn prioritert. Nå når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg skal finne senga tidlig i kveld.

I mellomtiden sitter jeg her i overtrøtt tilstand og filosoferer litt over hva jeg skal kalle henne her i bloggen min. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal bruke hennes virkelige navn både for å fortsette å anonymisere meg selv, men også for å beskytte henne. Av samme grunn legger jeg jo ikke bilder av henne heller, selv om jeg har veldig lyst til å vise henne frem. Men jeg vil ikke bare kalle henne kjæresten min. Om jeg var lei av spørsmålet «hvorfor bruker du maske på alle bildene?» fra før, så frykter jeg masse spørsmål om hvorvidt jeg er sammen med en gutt eller ikke, min egen situasjon som jente i guttekropp tatt i betraktning.

Men det er vel ikke så farlig hva jeg kaller henne egentlig. Hun er kjæresten min, jeg er veldig glad i henne, og veldig glad for å ha funnet noen som ikke bare godtar at jeg føler meg som en jente, men som i tillegg insisterer på at det er det jeg er. Og som i tillegg helt oppriktig likte meg i den lille sorte blondenattkjolen jeg hadde tatt på meg da jeg overnattet hos henne i natt. Jeg kunne se det på blikket hennes at dette ikke var noe hun sa bare for å få meg til å føle meg bra. Hun mente det helt oppriktig. Hun synes virkelig jeg var sexy i den, og fikk derfor meg til å føle meg sexy også.

Unødvendig å si, kanskje. Men jeg er så forelsket nå. Og jeg håper det varer lenge…

Jeg er så forelsket…

I går inviterte hun meg hjem til seg for første gang. Hun hadde insistert på at jeg skulle ta med meg en kjole, parykken min og litt sminke så hun fikk se meg som jente. Jeg var med andre ord veldig nervøs, noe jeg alltid er når noen skal se meg som jente for første gang og brukte noen ekstra sekunder inne på badet hennes etter at jeg hadde tatt på sminken for å psyke meg opp før jeg gikk ut. Men derifra gikk det bare oppover. Det gikk rett og slett så bra at vi glemte å få tatt bilder av antrekket til dette innlegget. Oppmerksomheten min var et helt annet sted.


Jeg hadde på meg denne kjolen i går, men med et halskjede med en lys lilla blomst (skal vise frem dette i neste innlegg siden jeg kjøpte det i går), lyse strømper og lilla pumps med leopardmønster til. Hun hadde pyntet seg for meg også i en beige kjole i et 50-tallsinspirert snitt med kirsebærmønster. Hun var virkelig nydelig og det er utrolig synd at jeg ikke har noen bilder å dele av noen av oss. Selv om jeg nok ikke hadde delt bilde av henne uansett, for å beskytte henne.

Det er merkelig hvor fort det har gått. Fredag for snart to uker siden møttes vi for første gang, noe jeg skrev innlegg om. Onsdagen etter, altså for en uke siden, møttes vi igjen, og da jeg møtte opp til den var jeg fortsatt usikker på om vi kom til å innlede et forhold eller om vi bare kom til å bli venninner. Men samme kveld kom det første kysset, og jeg begynte å bli betatt av henne. Særlig da hun hvisket meg i øret like før vi sa farvel med hverandre «jeg gleder meg til neste gang, Emilie». Vi møttes igjen på mandag. I går var det fjerde gangen jeg møtte henne, og første gang hun fikk se meg i kjole, som den jenta jeg ønsker å være. Men det føles som om jeg har kjent henne i en evighet.

Jeg føler meg så utrolig heldig som ikke bare har truffet en så herlig jente som jeg har så mange felles interesser med, men som i tillegg har funnet noen som godtar meg som den jeg er. Hun ser ikke på meg som en gutt, det har hun fortalt meg. Fra jeg fortalte henne hemmeligheten min, så har jeg vært jenta hennes. Hun har til og med sagt at hun nå føler seg ferdig med menn nå som hun har møtt meg, og det tror jeg er det største komplimentet hun kunne ha gitt meg.

Så får jeg bare beklage om du som leser synes dette ble et veldig klissete innlegg. Men sånn er det. For jeg merker ekstra godt at jeg er jente nå som jeg er forelsket, hvordan følelsene mine for henne bare eksploderer inni meg og kommer ut i form av en lang svulstig kjærlighetserklæring på denne måten…

…i stedet for et lite «faen, hun er fin az».

Jeg har fortalt henne at jeg ønsker å være jente…

På fredag var jeg altså på date, noe jeg skrev et innlegg om i går. Jeg hadde ikke så mye å si om daten, annet enn at jeg synes den gikk bra og vi avtalte å møtes igjen. Jeg skrev også noe om at hvis dette skulle utvikle seg så måtte jeg være åpen og fortelle henne at jeg føler meg som en jente og det er det jeg aller helst vil være. Opprinnelig hadde jeg tenkt å vente til etter neste date for å la henne få bli litt trygg på meg før jeg sa det.

Men så klarte jeg ikke å vente lenger, og la det frem for henne via facebookchatten. Etter mye oppsyking selvsagt, for hvordan forteller man en jente at gutten hun dater egentlig også ønsker å være jente, og kler seg derfor som jente i skjul?


«Vi har vel alle våre skjeletter i skapet. Men mitt skap er visst fullt av kjoler i tillegg» (Ja, jeg sa faktisk det til henne…)

Nå regner jeg med at du sitter ytterst på stolen og med hendene på skjermen og roper «jammen, hvordan reagerte hun da, Emilie?!!!». Eller, du er i alle fall nysgjerrig. Så da skal jeg fortelle deg uten noe mer dramatikk hvordan hun reagerte. For det var akkurat sånn hun reagerte, uten noe mer dramatikk. Hun sa rett og slett at det ikke gjorde noe, og at hun fortsatt ville møte meg for en andre date. Da jeg viste henne bloggen min like etterpå, sa hun til og med at jeg var fin i kjole, og refererte til nyttårskjolen min som jeg hadde postet i innlegget om daten.

Når jeg skriver dette har hun for ikke lenge siden spurt om jeg vil at hun skal kalle meg Emilie. Med andre ord kunne jeg ikke forventet en bedre reaksjon.

I morgen, onsdag, skal vi møtes igjen. Jeg gledet meg villt fra før, men nå som hun vet sannheten om meg og i tillegg godtar den, så gleder jeg meg enda mer.

Dette må bare bli bra!

Så hvordan gikk daten?

Jeg var på date på fredag. Det burde ikke være noen overraskelse for mine faste lesere, i og med at jeg skrev et innlegg om det like før. Bare at jeg lot være å nevne hvilken dag det skulle skje. Men jeg skrev om hvor spent jeg var, og ikke minst hvor lyst jeg hadde til å møte opp i kjole for å pynte meg for henne. Rent bortsett fra at dette sannsynligvis ville gjort henne skremt eller forvirret i og med at hun jo ikke visste noe om at jeg ser på meg selv som jente. Hun trodde jo at hun hadde invitert ut en gutt på date.


Min ikke-outfit for daten. Altså ikke det jeg hadde på meg da vi gikk ut. Jeg hadde på meg gutteklær, for jeg gikk som gutt. Men dette er den kjolen jeg hadde lyst til å ha på meg…

Men siden dette innlegget har jeg fått spørsmål om hvordan det gikk, og jeg visste at jeg måtte skrive et innlegg. Dette har jeg prøvd på siden jeg kom hjem på fredag, men det blir bråstopp hver gang. Jeg har rett og slett ikke så mye å fortelle. Men nå skal jeg prøve likevel.

Jeg møtte en veldig søt jente på et spisested i Trondheim sentrum. Vi spiste og pratet sammen. Vi pratet om alt mulig og det føltes helt naturlig å gjøre det også. Begge var også overrasket over hvor fort timene gikk mens vi satt der. Men stemningen var god, og vi lo mye, så det var kanskje ikke så rart likevel at tiden fløy. Da vi hadde forlatt spisestedet og funnet oss en benk nede på Marinen, altså parken nedenfor Nidarosdomen, for de uinvidde, spurte jeg henne om det kom til å bli en date nummer to. Hun svarte at hvis hun fikk bestemme, så ble det det. «Bra, da er vi enige da» svarte jeg. Jeg merket nemlig at jeg trivdes veldig godt i hennes selskap.


Om jeg er forelsket? Nei, det kan jeg ikke si. Men det bekymrer meg heller ikke. Jeg er ikke fjorten år lenger, jeg blir ikke kjæreste med noen etter et par sekunder, og jeg følger heller ikke med på klokka bare for å konstantere at «nå har vi vært sammen i et kvarter». Man må ofte møtes flere ganger før man kan i det hele tatt kjenne om gnisten er der. Likevel, så kan jeg si at jeg likte å være med henne. Om dette kan utvikle seg til å bli et forhold eller ikke, det kan jeg ikke svare på akkurat nå. Jeg må møte henne flere ganger før jeg kan svare på det.

Så vi skal møtes igjen om noen dager, og jeg gleder meg veldig. Men jeg vet at hun må få vite om og bli kjent med meg som jente om dette skal i det hele tatt kunne bli et forhold. Hvis jeg skal late som om jeg er gutt for henne, så kommer jeg til å bruke mye krefter på dette skuespillet, og da vil jeg også holde så mye tilbake at det ikke vil bli mulig å åpne meg selv for henne. Og uten åpenhet, vil det bare visne bort.

Men jeg har en god følelse for dette. Og som sagt gleder jeg meg veldig til å møte henne igjen, og se hvor dette går. For hun er en veldig søt jente, og jeg har på følelsen av at hun kommer til å bety mye for meg i fremtiden, uansett om vi havner i et forhold eller om vi «bare» blir venninner.