Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Ut av skapet og ut på byen…

Fredag kveld. Det er mørkt og regntungt når kjæresten min og jeg beveger oss bortover Brattørgata i Trondheim, og jeg må med jevne mellomrom holde kjolen min nede så ikke den kalde vinden tar tak i den. Jeg har vært nervøs helt siden vi gikk fra leiligheten til kjæresten min, og har knapt sagt et ord før vi nå når målet vårt, Café 3B, hvor Landsforeningen for Lesbiske og Homofile i Trondheim holder jentepub den siste fredagen hver måned. Men nå blir jeg nødt til å åpne munnen.


For i det vi skal til å gå ned trappa til kjellerlokalet hvor utestedet ligger, blir vi stoppet av en dørvakt som ber om legitimasjon. Jeg ser opp på ham og sier med min bassfylte stemme at det er ok, men at det er ikke sikkert at han kjenner meg igjen på bildet, og gir ham et bankkort med et bilde fra jeg var 19 og den daværende kjæresten min hadde insistert på at jeg skulle legge an skjegg på haka. En av jentene som står utenfor og røyker ser på meg og deretter på dørvakten mens hun ler litt. Dørvakten skyter øyenbrynene langt opp i hårfestet, men sier at så lenge tallene stemmer, gjør det ikke noe. Vi blir sluppet inn, og jeg erkjenner at det er en historisk kveld.

Jeg er kledd som den jenta jeg ønsker å være, i full offentlighet. Og jeg har til og med gått i sentrumsgatene som jente! Hjemme i Trondheim!


Antrekket mitt denne fredagskvelden.

Dette å kunne gå ut som jente i full offentlighet er jo noe jeg har drømt om lenge, men som alt annet må det tas gradvis, og jeg har for lengst sett for meg LLHs jentepub i Trondheim som en utmerket arena å begynne på, siden jeg ikke tør å kaste meg ut av det berømte skapet, og gå på Rema som jente med en gang. Men også dette har vært vanskelig å gjennomføre og jeg har prøvd tre ganger tidligere uten hell.

Men denne gangen er det bare to dager siden vi kom hjem fra London, hvor jeg klarte å venne meg til å gå i kjole ute blant folk som den største selvfølge, akkurat som en hvilken som helst jente. Dermed er overgangen mindre og det blir lettere å glemme at for veldig mange er jeg en gutt i jenteklær, selv om jeg ser på meg selv som en jente.

Stempelet som jeg får på håndbaken som synlig bevis på at jeg har betalt inngangspengene, blir også et synlig bevis på at jeg er inne på jentepuben. På et område som for kvelden bare er åpent for jenter og damer, og jeg har kjæresten min ved siden av meg, også hun med et stempel på håndbaken. Hun hvisker i øret mitt hvor stolt hun er av meg.

Jeg har klart å nå målet om å gå ut i min hjemby Trondheim som den jenta jeg ønsker å være. Men denne gangen spør jeg ikke «hva nå?». For jeg vet hva det neste blir…

Fikk hjelp til å shoppe jenteklær – til meg selv…

Førstkommende onsdag fyller denne bloggen ett år, og siden da har jeg, utenom det du leser nå, skrevet 206 innlegg om mitt hemmelige liv som en jente i guttekropp. Men selv etter så mange innlegg, er det stadig et av mine tidligste innlegg jeg stadig vender tilbake til som mitt beste. Det hvor jeg beskriver utfordringen med å kjøpe og prøve jenteklær i prøverom, og hvordan jeg planlegger fluktruter og hvordan jeg skal bevege meg rundt i butikken ubemerket. Jeg blir ikke overrasket om min adferd i butikken kan oppfattes som adferden til en butikktyv, der jeg sniker meg rundt og gjør alt jeg kan for å ikke tiltrekke meg oppmerksomhet og håpe i det lengste på at ingen av personalet spør om jeg trenger hjelp.

Nå var det på tide å bryte noen barrierer igjen, ved å gjøre det motsatte og faktisk be om hjelp. Men å bare gå inn i en butikk og si til den første og beste ekspeditøren jeg fant at jeg trengte hjelp til å finne jenteklær blir i barskeste laget. Derfor ble det så jeg sendte en melding til en blogger jeg har fulgt sporadisk omtrent like lenge som jeg har blogget selv, Kine Tømmerdal, som jeg visste jobber på BikBok på et kjøpesenter i Trondheim, ikke langt unna der jeg selv bor, og som jeg vet har kjennskap til bloggen min fordi hun har kommentert den et par ganger. Hun fortalte meg når hun jobbet, og på lørdag tok jeg med meg kjæresten min dit. Etter noen runder med oppsyking inne i butikken, tok jeg til slutt mot til meg ved å gå bort til henne og gjøre meg til kjenne.


Kine slo meg med en gang som en veldig kul person, og med den største selvfølgelighet spurte hun meg hva jeg så etter, hva jeg liker og geleidet deretter meg og kjæresten rundt i butikken for å komme med forslag. Hun fikk meg til å føle meg så avslappet at jeg glemte fullstendig at det var andre kunder i butikken, og også min vanlige taktikk om å late som om jeg handlet til noen andre. Eventuelle tilhørere ville ikke hatt noen problemer med å overhøre at jeg var på jakt etter klær til meg selv. Men det hadde jeg fullstendig glemt å bry meg om der og da.

Som bildet viser så gikk jeg ikke bare i prøverommet etterpå, men jeg turte til og med å gå utenfor med klærne vi fant frem til sammen for å forevige øyeblikket sammen med Kine. Men det er det ikke sikkert jeg hadde turt om jeg ikke hadde hatt med parykken og masken min til butikken.

Jeg forlot butikken med en ny topp, et nytt skjørt, et nytt halskjede og en kropp full av adrenalin. Ikke bare hadde jeg for første gang prøvd klær i prøverommet i en butikk med bare jenteklær hjemme i Trondheim (jeg har vært det flere ganger i utlandet), men jeg hadde til og med oppsøkt en av de som jobber der for å få hjelp til å finne noe, og uten å legge skjul på at det var til meg selv.

Så selv om jeg var veldig shaky da jeg forlot butikken like før stengetid, så var jeg veldig fornøyd med meg selv for å ha brutt flere barrierer på en gang.

PS! Bloggen til Kine finner du på kinetommerdal.blogg.no

Umulig å finne et hverdagsantrekk?

Jeg skulle ønske jeg var jente. Det har du fått med deg, dersom du følger denne bloggen fast. Men i såfall har du også fått med deg at jeg gjentatte ganger refererer til en av mine største utfordringer. Altså, ikke frykten for å ikke få aksept ute i samfunnet, men det å finne hverdagsantrekk. Seriøst, det er noe jeg sliter veldig med, og hver gang jeg drar ut for å lete, eller surfer meg innom nettbutikkene, så er sjansen stor for at jeg finner enda en fin kjole. En sånn som er for fin for å gå ut på byen i, for fin til julebordet, og krever minimum at en av venninnene dine passerer en alder hvor siste sifferet er 0 eller 5 eller i verste fall gifter seg for at den skal passe inn i omgivelsene. Sjansen er altså stor for at om jeg kjøper den så blir den hengende i skapet lenge nok til at arkeologene som finner den må karbondatere skapet mitt for å avgjøre hvor lenge den har hunget der.


Og så var det alle parene med pumps jeg har da. Jeg tror jeg snart må dekket hele fargespekteret, inkludert et par usynlige farger som infrarødt og ultrafiolett, og et par til i farger fysikerne ikke har oppdaget ennå.

Men hvorfor har jeg så vanskelig for å finne hverdagslige klær?


Jeg tror svaret ligger i at jeg ikke får kle meg som jente så alt for ofte. Mesteparten av tiden jeg vandrer rundt i Trondheims gater ser du meg med slitte jeans, en t-skjorte med en eller annen nerdete referanse som ville gjort Sheldon Cooper stolt, pent innrammet av den obligatoriske hettejakka i en nøytral farge som passer til alt. Grått og kjedelig med andre ord, slik guttemoten med få unntak stort sett er. Når jeg da en sjelden gang i blant får muligheten til å kle meg som den jenta jeg ønsker å være, så ønsker jeg jo å utnytte det. Da har jeg for uvane å tiltrekkes litt for lett av de fineste kjolene og de høyeste hælene.

Så nå har jeg bedt om hjelp. En annen blogger jeg har fulgt en stund, som jeg har fått med meg jobber i en klesbutikk her i Trondheim, og som jeg også vet har vært innom bloggen min fra tid til annen, har fått spørsmål om hun kan hjelpe meg om jeg dukker opp på jobb hos henne en dag. Hun har sagt ja.

Derfor er jeg veldig spent på hva vi får ut av det, og hva hun eventuelt finner frem og foreslår. Hvis jeg tør da.

Følg med, følg med, og ønsk meg lykke til.

PS! Tviler på at hun får meg inn i bukser. Det synes jeg at jeg går i nok som det er, med mindre hun virkelig insisterer. Men det må da finnes noen hverdagskjoler eller skjørt i den butikken?

Så prøver jeg meg utenfor skapet igjen

Så var det den tiden av måneden igjen. Og jeg vet hva du tenker, men jeg snakker ikke om månedlige besøk av en tante oppkalt etter en primærfarge, men Landsforeningen for Lesbiske og Homofiles månedlige jentepub, hvor bare jenter har adgang. To ganger tidligere har jeg forsøkt å gå, og begge gangene kom det noe i veien som gjorde at jeg ikke kunne dra, selv om jeg var klar for det og hadde veldig lyst. Så, alle gode ting er tre, og på fredag var det nok en gang klart for jentepub i Trondheim, etter en liten sommerpause, og jeg var klar til å dra. Så hvordan gikk det?

Og her skulle det altså vært noen ord om hvor nervøst jeg bevegde meg bortover sentrumsgatene fra leiligheten til kjæresten min, kledd i kjole og høye hæler, med blikket godt plantet i asfalten. Men de ordene kan jeg ikke servere denne gangen heller, for som de to forrige gangene jeg hadde tenkt å dra, så kom noe i veien. Men denne gangen var det ikke eksterne forhold. Det var meg selv.

For samme dag hadde jeg min siste dag på jobb. Det er ganske udramatiske årsaker til at jeg sluttet der, og jeg er fortsatt på talefot med min tidligere sjef og mine kolleger, men det var likevel en ganske emosjonell dag for meg, og da jeg hentet kjæresten min på hennes jobb to timer senere var jeg psykisk utslitt. Jeg klarte knapt å holde øynene åpne på vei hjem til henne, og vi ble derfor enige om at det ikke var noe poeng i å stresse med å komme oss dit når jeg var så utslitt. Jeg kom ikke til å ha noe glede av det uansett.

I stedet ble det hjemmekveld med film og pizza, skjønt jeg mesteparten av kvelden lå og småsov med hodet mitt i fanget til kjæresten min. Jeg orket ikke engang å skifte til jenteklær, slik jeg som oftest pleier når vi er alene.

Derfor har jeg heller ikke noe outfitbilde å vise dere. Men noe må jeg jo vise dere… hva med…

Så nå satser vi nok en gang på neste gang, selv om jeg begynner å bli veldig lei av å si «neste gang». For det må liksom alltid skje «neste gang», aldri «nå». Men når denne «neste gang» kommer, så har vi akkurat kommet hjem fra London, og der har jeg forhåpentligvis klart å gå kledd som jente en hel uke, slik jeg jo klarte i fjor. Det vil sannsynligvis gjøre at jeg er mer tent til å klare det, og derfor også gjennomføre det.

Og om det skulle dukke opp noen skjær i sjøen da, så har jeg med dynamitt!

Ute i Oslos gater – som jente!

Ok ok, så tok jeg feil, da jeg i et innlegg i februar sa at Oslo neppe ble den første byen i Norge hvor jeg prøvde meg som jente. Men med to avlyste forsøk hjemme i Trondheim i etterkant av dette innlegget, måtte det skje noe snart. Nå bød anledningen seg når kjæresten og jeg for en uke siden dro på ferie til Norges hovedstad. Mesteparten av tiden var vi bare turister, og jeg gikk da rundt kledd i det samfunnet forventer av meg, men en av kveldene vi var der var vi invitert på venninnekveld hos en av mine beste venninner, Maja, som tidligere har skrevet gjesteinnlegg i denne bloggen. Det var bare å gripe muligheten til å dytte litt på grensene og komfortsonen.

Slik så jeg altså ut da jeg var ute og gikk på tirsdag i Oslo sentrum, minus masken da, som jeg tok på kun for å ta dette bildet. Svak billedkvalitet, men dårlig opplyst hotellrom og mobilkamera er en uheldig kombinasjon. For speilrefleksen min ble gjenglemt hjemme…

Avtalen var slik den alltid er når jeg er invitert til venninnekveld et sted, nemlig at jeg ankommer med en pose eller bag over skulderen og sniker meg inn på badet i noen minutter for å skifte, før jeg slutter meg til de andre. Men allerede i løpet av dagene før kjæresten min og jeg reiste sørover, begynte jeg å leke med tanken på å pynte meg før jeg dro for en gangs skyld. Jeg skulle jo ha med meg kjæresten min på turen, så hun kom til å være der og holde meg oppe hele tiden, pluss at hun jo kom til å være ferdigpyntet før vi dro.

Men jeg sa ingenting til Maja. Både fordi jeg har for uvane å ombestemme meg i siste sekund, når min gamle fiende angsten titter innom, og fordi jeg hadde lyst til å overraske henne ved å møte henne kledd som jente. Det ble derfor sånn at jeg et par timer før vi skulle dra bare tok på meg kjolen inne på hotellrommet, sammen med skoene for å se om det føltes «riktig» for meg å gjøre det, eller om jeg kollapset av frykt bare ved tanken. Jeg kan avsløre at det ble en blandet følelse og at angsten ikke klarte å holde seg helt borte, så vi ble dessverre veldig forsinket til jentekvelden. Men heldigvis føltes det mest riktig, og etter å ha gått noen meter over brostein i sentrumsgatene fra hotellet, sto jeg i kjole og høye hæler og sukket tungt før vi entret t-banen ved Nationaltheateret.

Foto: Kjetil Lenes/Wikipedia Commons

Jeg satt stille hele veien og klemte hånda til kjæresten min, livredd for dømmende blikk og kommentarer fra de andre passasjerene. Selv om jeg har tatt t-bane før kledd som jente, så var dette i London, en metropol i et helt annet land. Nå var jeg på en måte «hjemme» selv om vi befant oss 50 mil sør for hjembyen vår, og det gjorde det hele mer skremmende. Nervøsiteten og den heftige sommervarmen vi ble utsatt for under hele Oslooppholdet, kombinert med at jeg hadde gjemt det tykke håret mitt under en parykk som der og da føltes som en pelslue, hjalp heller ikke, og jeg kjente svetten renne nedover pannen. Det var generelt en ganske ubehagelig opplevelse.

Da var det dessto bedre å kunne gå av banen på en av plattformene på østsiden av byen og kunne konstantere at ingen hadde gjort noe av det jeg hadde fryktet på turen. Da jeg noen minutter senere kunne møte de store øynene til Maja, som øyeblikkelig kastet seg rundt meg for å gi en klem og fortelle meg hvor fin jeg var, klarte jeg å slappe av igjen. Men noe av det første jeg gjorde da vi kom inn i leiligheten var å gå inn på badet og tørke av svetten så best jeg kunne.

Etter dette var det bare kos med Maja, romkameraten hennes, og to andre venninner av henne, med god mat, film og skitprat. Det var en veldig fin kveld, og jeg var langt mer avslappet da vi tok t-banen tilbake til Nationaltheateret da klokken begynte å nærme seg nattestid. Likevel skjedde det noe da vi gikk fra Nationaltheateret til hotellet som jeg ønsker å snakke om. Men dette tar jeg i et senere innlegg.

Her og nå ønsker jeg bare å klappe meg selv på skulderen og kunne konstatere fakta: jeg har vært ute i Oslos gater som jente, og det gikk faktisk bra. Jeg tviler riktignok på at jeg hadde klart det uten kjæresten min som gikk sammen med meg hele veien og som selv var nervøs, men måtte være sterk for oss begge og gjorde en kjempejobb der. Men likevel: jeg gjorde det. Og det gikk jo bra.

Så da spør jeg som jeg alltid gjør når jeg har tøyet grensene mine.

Hvor går veien herifra?

Fortsatt ikke ute av skapet

Av og til føles det som at universet motarbeider meg. Som om alle naturens krefter går sammen for å hindre meg i min utvikling og vei ut av skapet, selv om det hver gang bare er små bagateller som står i veien. Men liten tue kan velte stort lass, sa de gamle da de fant opp ordtak. Jeg regner med det var sånt folk gjorde på lørdagskveldene før i tiden, da TV og internett ikke var oppfunnet. Men de hadde rett. For det trengs bare å fjerne en liten stein for at hele pyramiden min skal rase sammen, og den tryggheten jeg trenger for å klare å gjennomføre forsvinner. For uten tryggheten, så kommer angsten snikende.

Dette skjedde denne gangen også.

For en måned siden skrev jeg om et innlegg om at jeg hadde tenkt meg ut på byen som jente, for første gang i hjembyen min. Å dra rett ut på en «vanlig» pub er et for stort steg i første omgang, fordi sjansen for å treffe på kjente er for stor, så jeg har lenge sett for meg LLHs månedlige jentepub som det beste alternativet. Den arrangeres den siste fredagen hver måned, og bare jenter får komme inn. På en slik kveld og et sånt sted forventes det at klientellet er skeive, så derfor er det enklere å dra dit. Men jeg har aldri fått muligheten fordi det har vært for mange faktorer som må være plass for at jeg skal klare det. Jeg må ha noen å dra med, og jeg må ha et sted i nærheten å skifte, fordi jeg ikke tør å ta buss til sentrum kledd i jenteklær. Det hadde jeg ikke før jeg for noen måneder siden ble kapret av verdens nydeligste jente, og ble kjæresten hennes.

Vi skulle altså dra sammen for en måned siden. Men som jeg skrev i blogginnlegget etterpå, så gikk det i vasken. Alt fordi jeg mens vi holdt på å skifte, oppdaget at jeg hadde glemt igjen parykken min hjemme. Parykken min er viktig, for uten den ser jeg ut som en mann i dameklær, og det ønsker jeg ikke å være.

Bedre lykke neste gang, heter det, kanskje sagt av de samme gamle en annen lørdagskveld. En måned senere var det klart for en ny jentepub på samme sted, og vi skulle dra. Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for hvilken kjole jeg skulle ha, hvilket tilbehør og smykker som passet best til denne kjolen og anledningen og så videre. Det var viktig for meg at alt skulle være perfekt sånn at det å ta dette neste steget ut av skapet skulle gå mest mulig smertefritt. Jeg pakket sekken kvelden før, og skulle dra hjem til kjæresten min etter jobb. Så skulle vi skifte der og dra sammen.


Arkivfoto: Jeg ringer på hos kjæresten min

Men så skjedde det. Et par timer før jeg skulle slenge sekken på ryggen og ønske mine kolleger god helg, så fikk jeg en sms fra kjæresten min. Jeg så på måten hun skrev at hun var veldig lei seg. Hun kunne ikke bli med meg. Jeg vil ikke skrive årsaken her av hensyn til personvern, men jeg kan si såpass at hun hadde en veldig god grunn. Hun hadde virkelig ikke noe valg.

Dermed var det ikke noe annet for meg å gjøre enn å dra hjem. Jeg hadde ingen å dra med, og heller ikke noe sted å skifte i nærheten av utestedet. Jeg kjente bare en stor skuffelse. Men ikke ovenfor kjæresten min. Samme hvor mye jeg ser på henne som en gudinne og forguder henne, så vet jeg at hun ikke har overmenneskelige og gudommelige evner heller, så jeg klandrer ikke henne for å måtte trekke seg. Men all forventningen, all planleggingen, alle kreftene jeg brukte på å grue meg og glede meg om hverandre, og ikke minst på å velge ut en kjole og glede meg til å gå i den og føle meg fin. Og så ble det ingen ting. Ikke denne gangen heller. Jeg ble sittende hjemme med en følelse av tomhet i hele kroppen.

For de to tilfellene med jentepuben er ikke enestående. Alt for mange ganger har det kommet noe ikke-angstrelatert i veien som har spolert planene. Jeg har flere ganger sittet på et hotellrom i en annen by og stirret tomt på tv-skjermen uten å klare å bry meg om hva som vises, fordi de jeg hadde reist den lange veien for å møte, som jente, avlyste i siste sekund. Da er det ikke gøy lenger, og da spør jeg meg selv hvorfor jeg gidder å i det hele tatt prøve.


En av de planene som ikke gikk i vasken var turen til London i fjor høst, hvor jeg gikk rundt som jente en hel uke. Og for en uke! Men selv denne turen var planlagt i noen år og avlyst flere ganger før det til slutt kom en åpning som gjorde det mulig å gjennomføre. Jeg er veldig glad for det.

Så er det alltids neste gang da. Huff, neste gang. Hvorfor skal jeg alltid måtte vente til neste gang? Mulighetene er få og spredte siden jeg ikke bare kan hoppe i det. Jeg trenger at mange faktorer er på plass. Det kan hende at det er dette som gjør at ting skjærer seg gang på gang også, at en ørliten faktor forsvinner og det velter resten. Men det er fordi jeg ikke er helt trygg ennå. Føler jeg meg ikke trygg kommer svimmelheten og kvalmen, og med den angsten. Og når angsten kommer, så får jeg ikke gjort noe som helst. Jeg føler meg heldig om jeg klarer å holde meg oppreist da.

Nå har forøvrig arrangørene av jentepuben tatt sommerferie. Det er flere måneder til neste gang. Det gjør at dette føles ekstra bittert, men jeg håper at det dukker opp en annen mulighet, et annet sted, til å sprenge grenser og ta et nytt steg ut av skapet.

For det er alt for lenge å måtte vente til høsten. Igjen.

PS! Takk til min venninne Hanne som stilte opp for meg i går kveld, og satt og pratet med meg på facebook hele kvelden så jeg slapp å sitte alene med tankene mine og bli gal. Hun er flink til å få meg til å smile. Hun er faktisk flink til å få folk til å smile generelt… Men det skal jeg snakke om senere en gang.

Siste lille museskritt ut av skapet…

Det skal ikke være lett, det å stå frem og komme ut av skapet, som det så fint heter. De aller fleste som står utenfor, langs sidelinjen, sier det bare er å hoppe i det. Jeg som selv er midt oppi vet at det å hoppe i det kan virke utmerket for enkelte, men for andre, som meg, må det tas gradvis. Å ta for store steg av gangen fremprovoserer bare kvalme, svimmelhet og innimellom også angstanfall. Jeg må derfor ta små steg av gangen. Type museskritt.

Det forrige innlegget mitt, om kjønnsdiskriminering i utleiemarkedet, hadde jeg planlagt lenge. Faktisk før jeg åpnet denne bloggen til og med. Men jeg manglet et viktig bilde for å få til et morsomt avslutningspoeng i innlegget. Et bilde av meg selv som smilende ringer på en dør, klar for å gå på visning. Men der kom med en gang utfordringen. Hvordan skulle jeg klare å ta det bildet, når jeg ikke tør å gå ut kledd som jente eller egentlig hadde noe sted å ta det?


Så kom redningen, i form av min fantastiske kjæreste, som snudde livet mitt rundt da hun bestemte seg for å bli en del av det. Ikke bare fikk jeg nå et sted jeg fikk lov til å være meg selv, i og med at hun har en liten leilighet helt alene, men nå fikk jeg også muligheten til å ta dette bildet i oppgangen utenfor leiligheten. Så da var det bare å gjøre det.

Men selv ikke dette var så lett for meg å bare hoppe i. Det er jo flere leiligheter i denne oppgangen. Hva hvis det kom noen? Vi ville hørt dem komme opp trappen i god tid til å smette inn, selvsagt, men hva med naboen rett over gangen? Mange slike tanker surret gjennom hodet mitt. Også mens jeg sto der og kjæresten min knipset bilder i full fart. Derfor ser vi ikke noe glis i ansiktet mitt, slik jeg burde for å få maksimal effekt av avslutningsvitsen til innlegget mitt, selv om jeg smiler likevel etter beste evne.

Likevel, så er jeg stolt av meg selv for at jeg klarte det. Det er et bittelite skritt, så lite at jeg er sikker på at noen vil trekke på smilebåndet og kanskje le over hvor latterlig lite steg dette egentlig er. Men det må de gjerne gjøre. For jeg vet at de kjenner ikke meg, og jeg vet også at de står ikke midt oppi det selv, og vet ikke at det å gå ut en dør kan være like skremmende som å hoppe over Grand Canyon på et strykebrett.

Men jeg klarte det. Neste gang kanskje jeg klarer å gå ned trappene og stille meg utenfor inngangsdøren, i friluft. Jeg er med andre ord et skritt nærmere det å gå utendørs i hjembyen min Trondheim, kledd som kvinne.

Det må da være noe?

Neste steg ut av skapet – gone wrong…

Denne bloggen er som kjent et ledd i et stort prosjekt hvor målet er at jeg skal en dag finne motet til meg så jeg en dag klarer å leve åpent som kvinne i hverdagen. Jeg har for lengst innsett at jeg ikke klarer å ta sats og hoppe ut av skapet, jeg må ta gradvise steg. Det var dette jeg skulle gjøre nå, og til og med skrev et lite subtilt hint om i slutten av forrige innlegg. Jeg fryktet å få et angstanfall, slik at jeg måtte avlyse uten å få prøvd engang, men uansett hva så skulle jeg blogge om det. Enten som et innlegg om en triumf og en ny milepæl, eller som et innlegg om at jeg forsøkte i alle fall, begge utgavene med et bilde av antrekket for kvelden.

Derfor er det ekstra irriterende å nå rapportere at det ble ikke noe av, verken bilder til dette innlegget eller den faktiske gjennomføringen. Og det var ikke noe angstanfall som hindret meg, for jeg ville faktisk gjennomføre det. Men jeg ble likevel hindret. Men hva var det jeg planla å gjennomføre?


LLH, Landsforeningen for Lesbiske og Homofile, i Trondheim bruker å arrangere såkalt jentepub på et utested i Trondheim sentrum den siste fredagen hver måned. Opplegget er enkelt, bare jenter og damer får slippe inn, og arrangementet er ganske enkelt for at byens skeive damer skal ha et møtested, om ikke annet i alle fall en gang i måneden. Jeg har lenge sett på dette som en mulighet for meg til å prøve meg ute blant folk som den jenta jeg ønsker å være, men det har aldri passet sånn tidligere både fordi jeg ikke har hatt noen å dra med og fordi jeg ikke har hatt noe sted i nærheten å skifte, og det å ta bussen ned til sentrum alene kledd i kjole er et litt for stort steg for meg.

Men så fikk jeg jo meg kjæreste for en måneds tid siden, og hun ikke bare godtar min feminine side, hun mener det er jente jeg er ment å være, så hun var mer enn villig til å ta meg med på jentepub. Vi kontaktet arrangøren for sikkerhets skyld for å forsikre oss om at vi ikke fikk en pinlig situasjon i døra, min situasjon som jente i guttekropp tatt i betraktning, og fikk som svar at alle jenter og damer var velkomne, og det gjalt meg også. Dermed var det bestemt at vi alle fall skulle prøve oss neste gang, som altså var fredag 31. mai, altså i går.

Så i går dro jeg hjem til dama mi etter jobb. Først spiste vi middag og koste oss litt sammen sånn at jeg skulle finne roen, før vi begynte så smått å gjøre oss klare til en kveld på byen. Jeg fant frem kjolen jeg hadde pakket med meg, en lilla blomstrete sommerkjole. Sommerlig og feminin, men samtidlig rocka og tøff, i mine øyne perfekt til en slik kveld. Jeg fikk den på meg og prøvde den med to ulike skopar jeg hadde tatt med for å finne ut hvilket som passet best. Da jeg endelig hadde bestemt meg, og skulle til å begynne med sminken, kunne kjæresten min plutselig høre et faen-brøl fra meg.

Jeg fant ikke parykken min.

Frustrert rotet jeg gjennom bagen min og kastet innholdet utover gulvet, uten å finne noe. Parykken min var ikke der. Den var sannsynligvis gjenglemt hjemme. Klokka var blitt alt for mye til at jeg kunne dra hjem og hente den og så dra ned til henne igjen, og deretter ut på jentepub, så det var ikke noe alternativ. Å gå ut uten parykken ble også raskt avskrevet. Den er nemlig essensiell for at jeg skal få det feminine utseendet og føle meg bra med meg selv. Sminken får meg bare til å se ut som en dragqueen, helt til parykken kommer på. Det er den som gjør hele forskjellen, og får sminken til å komme til sin rett. Det var ikke noe annet å gjøre enn å fortelle kjæresten min at vi måtte avbryte.

Resten av kvelden var jeg utrøstelig. Jeg hadde lagt inn i beregningene at jeg kunne få et angstanfall og måtte avbryte på grunn av det, og hadde kjøpt inn godteri og snacks beregnet på en hjemmekveld i tilfelle angsten kom snikende. Dette hadde ikke føltes som et nederlag. Men nå var jeg faktisk tent, og hadde veldig lyst. Så gikk alt i vasken på grunn av min egen glemsomhet. Ikke engang et bilde av antrekket mitt fikk jeg tatt.

Men jeg beholdt kjolen på, og det ble filmkveld med dama mi i stedet. Hun fortjener en medalje for jobben hun gjorde med å trøste meg og roe meg ned etterpå, og forsikret meg om at det kom flere muligheter. Det har hun jo rett i, for LLH arrangerer jo som sagt disse kveldene den siste fredagen hver måned. Men det kan dessverre bli lenge til neste gang jeg har muligheten: jeg har sjekket kalenderen min og de neste to gangene er jeg opptatt. Det får kanskje bli til høsten, selv om det blir lenge å vente.

Og ja, parykken min fant jeg på plassen sin hjemme da jeg kom hjem i dag ettermiddag. Faen…

Men jeg prøvde i det minste.

På tur til Sverige med kjæresten min

For en tid tilbake spurte dama mi meg om vi ikke skulle reise bort sammen. Hun hadde vel noe eksotisk i tankene, men siden vi bare har vært sammen i noen uker mente jeg at det kanskje var greit å starte med en liten helgetur et sted.

Men hvor? Hvis vi tar utgangspunkt i Trondheim hvor vi bor, så er det ikke så mange spennende steder man kommer seg til uten å måtte ty til flytransport. Oslo er kanskje unntaket da det går direktetog dit, men jeg føler hovedstaden er litt oppbrukt. Så slo det meg at det jo går direktetog fra Trondheim til Sverige, og med endestasjon i Østersund. Så hvorfor ikke dra dit? Sånn ble det, og i helga var vi altså på vår første tur sammen.


Slik så stortorget i Østersund sentrum ut lørdag ettermiddag, etter at butikkene hadde stengt. Som du ser så var været helt fantastisk, på tross av at det var meldt overskyet og tidvis regn.

Men før du sier «Vent litt, jeg kjenner jo noen som var i Østersund i helga. Nå vet jeg hvem du er!», så er det jo en kjent sak at det alltid er masse trønderske turister i Østersund, og jeg kan fortelle at vi hørte trøndersk overalt hvor vi gikk. Ved frokostbuffeeten på hotellet, i alle butikker og på alle kafeer og restauranter. På de sistnevnte hørte vi omtrent bare svensk fra servitørene, og dermed var det jo praksis akkurat som hjemme i Norge…

Så hva gjorde vi da egentlig denne helgen. Vel, fredag gjorde vi ikke stort. Vi kom frem sent på kvelden etter fire timer på toget, ganske sultne, bare for å oppdage at restaurantene i Sverige stenger veldig tidlig. Vi fant likevel en asiatisk restaurant som hadde åpent en halvtime lenger enn de andre, så vi rakk å kaste i oss litt mat før de låste dørene. Etter dette var det rett opp på hotellrommet for å sove etter en lang dag.

Lørdag derimot ble langt mer spennende, og vi dro ut for å gjøre det vi kom for: shopping og å generelt se oss rundt. Først ble det så vi havnet på Konsum og Systembolaget for å gjøre unna harryhandelen, og alle som kjenner meg og har fulgt denne bloggen siden Londonturen i september i fjor vet at jeg har problemer med å begrense meg når det gjelder godteri, så det ble en ganske stor bærepose med saltmat og søtmat denne gangen også. Jeg skammer meg litt for mye over mengden til å ønske å dele en fotografisk gjengivelse av fangsten.

Men vi besøkte selvsagt byens moteforretninger også, etter å ha vært innom hotellet med sukkervarene vel å merke, men av en eller annen grunn fant vi ikke så mye av interesse denne lørdagen. Jeg klarte å psyke meg opp til å gå i prøverommet på Indiska og prøve en lilla kjole jeg forelsket meg i, men dessverre hadde de ikke min størrelse. Det ble en liten nedtur, og kjæresten min prøvde etter beste evne å trøste meg ved å si at jeg var modig som i alle fall turte å gå i prøverommet. Hun fant seg derimot noen søte ballerinasko denne lørdagen.

Men det var ikke alt jeg stoppet og så på som jeg følte for å kjøpe heller.


Denne bh-en, som vi fant på Gina Tricot, ble ikke kjøpt. Jeg stoppet opp og så på den, men fikk klar beskjed fra dama mi om at hvis jeg tenkte å kjøpe og bruke den, kunne jeg bare glemme å kose med henne. Jeg forstår henne bedre enn jeg forstår meg på denne moten med å sette nagler på alt. Jeg begynner å bli gammel.

Etter en bedre middag på en italiensk restaurant brukte vi resten av kvelden bare på å vandre rundt i gatene i finværet og se oss rundt, deretter trakk vi oss tilbake til hotellrommet, og tok en rolig kveld sammen der.

Søndag var vi litt skeptiske på, for vi måtte sjekke ut fra hotellet klokka 12, mens toget hjem gikk jo ikke før klokka 16. Hva skulle vi finne på i mellomtiden? Det tok riktignok ikke lang tid før vi oppdaget at mange av butikkene faktisk var åpne på søndag også, og det i tidsrommet 12-16. Det kunne ikke være mer perfekt, så da ble det en butikkrunde denne dagen også. I de samme butikkene som lørdag riktignok, men det gjorde oss ingenting.

Denne gangen fant jeg faktisk en kjole på H&M, og jeg våget meg nok en gang inn på prøverommet med den. Det holdt på å gå galt fordi kjæresten min sto ikke vakt slik hun pleier, hun var i prøverommet ved siden av og prøvde en kjole selv, og dermed var det ingen som stoppet den jenta som ikke hadde fått med seg at det avlukket jeg sto i var opptatt. Jenta så heldigvis ingenting, men det var nok til å gi meg panikk, og kjæresten min fikk litt av en jobb med å roe meg ned etterpå. Men det ble også kjole, for jeg fant da ut at den passet meg fint.


Beklager at jeg ikke har noe bilde av kjolen på meg. Det får komme senere.

Da vi satte oss på toget hjem litt etter klokka fire på ettermiddagen var det akkurat som om himmelens sluser åpnet seg, og regnet fosset ned. Det var jo meldt regn den helgen, men at det viste seg først da og omtrent på sekundet toget skulle kjøre ut fra stasjonen tok vi nesten som et tegn på at værgudene hadde vært på vår side og holdt unna regnet så lenge som mulig for at vi skulle ha en fin helg.

Og det hadde vi absolutt, jeg er svært glad for at vi valgte å dra til Østersund sammen og at vi på denne måten også fikk oppleve hvordan det var å være sammen hele tiden, 24 timer i døgnet. Når det gikk så bra blir det også mer naturlig å begynne å tenke på å ta en langtur til et mer eksotisk reisemål sammen, for jeg føler meg mer trygg på henne nå enn jeg gjorde før denne turen.

Det ligger nok et stykke frem i tid. Men jeg håper likevel at det ikke er for lenge. For nå har jeg veldig lyst til å dra med henne på en utenlandstur som kvinne…

Jeg fikk kjæresten min til å gråte…

For noen dager siden var jeg på hjemmedate hos kjæresten min. Hun hadde på en måte latt meg få skjønne at hun hadde sine planer, både ved å sende meg bilder av et par håndjern, og ved å be meg om å ta med en ekstra pen kjole.

Liten forsmak på antrekket mitt for kvelden. Resten kommer i neste innlegg.

Så det gjorde jeg, sammen med et par høye hæler, og ikke lenge etter at jeg kom til leiligheten hennes skjønte jeg at hun hadde lagt opp til en ekstra romantisk kveld for oss begge, og det var derfor hun insisterte på at jeg skulle pynte meg. Hun hadde jo pyntet seg for meg også i en nydelig svart og lilla kjole og matchende øredobber. Så det første jeg gjorde var selvsagt å skifte, før hun hjalp meg med sminken. Nå var alt klart for en skikkelig jentekveld med bare meg og dama mi.

Nøyaktig hva vi gjorde ønsker jeg ikke å dele, og jeg skjønner det hvis du blir skuffet, særlig etter det jeg sa med håndjernene. Men det er vel unødvendig å si at vi koste oss, og at kvelden var preget av en nær magisk stemning. Det var derfor en stor nedtur da jeg så på klokka at jeg måtte begynne å tenke på hjemveien. Jeg skulle tross alt på jobb neste dag.

Ferden gikk så inn på badet hennes, både for å skifte tilbake til gutteklær og vaske bort sminken, noe som er like stor nedtur hver gang, men det går i det minste raskere å gå fra jente til gutt enn omvendt. Det var da jeg kom ut fra badet at jeg så skuffelsen i ansiktet hennes. «Det var noe annet ja…» sa hun og studerte t-skjorten min og jeansen min. Så ble hun rød i øynene og omfavnet meg.

«Det er så urettferdig!» sa hun rolig. «At du ikke får være den du er, og at du må late som du er noe annet! Det der er jo ikke deg!» forsatte hun og pekte på det jeg hadde på meg. «Og dette må du gjøre hver dag… det er så urettferdig!» Akkurat da merket jeg at tårene hadde begynt å trille ned kinnene hennes. Hun gråt faktisk for meg.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å holde rundt henne og trøste henne så best jeg kunne med at jeg klarte meg da på et vis. Dessverre kunne jeg ikke stå sånn lenge, for jeg måtte gå for å rekke siste bussen hjem. Dette gjorde at det ble ekstra vanskelig å dra hjem denne kvelden, for jeg ville ikke dra fra henne mens hun gråt. Men jeg var nødt.

Hele veien hjem tenkte jeg på henne. Hun bryr seg faktisk så mye om meg at hun begynte å gråte på grunn av urettferdigheten jeg opplever daglig. Det er selvsagt ikke noe koselig når noen man er glad i gråter. Men jeg ble likevel veldig rørt. Hun er tydeligvis en veldig følsom jente, og hun bryr seg veldig om meg.

Henne må jeg ta godt vare på.

Lagt ut med tillatelse fra kjæresten min.