Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

En sånn dag…

Selv om man har opplevd en psykisk opptur over lengre tid, er man dømt til å før eller siden få noen dårlige dager innimellom. Det er sånn livet fungerer. I dag har visst turen kommet til meg. Ikke at jeg helt vet hvorfor, for det er ikke noen grunn til at jeg skal ha en dårlig dag i dag. I går blogget jeg om at jeg er veldig fornøyd med utviklingen av bloggen min, og etter å ha postet dette dro jeg ut for å møte kjæresten min for å spise middag med henne. I morges våknet jeg ved siden av henne i leiligheten hennes. Vi sto opp og spiste frokost sammen og så Hobbiten på såkalt bluray utover dagen. Så dro jeg hjem tidsnok til å få med meg fotballkampen på TV2 og så at mitt kjære Rosenborg slo Viking 2-1 og fortsatt er med i gullkampen. Jeg har ingen grunn til å henge med hodet.

Likevel så har jeg visst en sånn dag i dag. Men det er vel en del av livets spill.

dczz9OxWuJE

Circus Maximus er et av mine favorittband, og det irriterer meg at jeg ikke fikk med meg at de spilte i Trondheim for en uke siden. Men det er ikke derfor jeg har en dårlig dag. Jeg vet faktisk ikke hvorfor.

Så da har jeg ikke så mye å tilby bloggmessig i dag heller, i og med at hodet ikke henger med. Men jeg lover å komme tilbake for full musikk i morgen, og jeg har allerede tematikken klar. Jeg bare er ikke i modus til å angripe det akkurat nå.

Jaja, ny dag i morgen, med nye muligheter.

Ute som jente i Trondheim igjen – og hva så?

For en måned siden klarte jeg det jeg har drømt om i mange år, da jeg endelig våget meg ut på byen i Trondheim som jente. Målet var den månedlige jentepuben på Café 3B, som arrangeres den siste fredagen hver måned til glede for byens skeive jenter, og jeg var nervøs. Nervene satt nesten utenpå kroppen, jeg unngikk øyekontakt med alle jeg møtte og holdt meg generelt tett inntil kjæresten min hele veien dit. Så selv om jeg kunne erkjenne da vi var framme og hadde kommet inn at jeg hadde klart det, så var det fortsatt ulidelig skummelt. Jeg skjønte der og da at dette måtte jeg gjenta ofte for å venne meg til å være ute blant folk, frem til jeg blir trygg nok på meg selv til å kunne gå på for eksempel en handlerunde, som jente.


Illustrasjonsfoto: Café 3B under mitt forrige besøk som jente for en måned siden. Men du hadde sikkert ikke sett forskjell, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg informerer om dette.

Så en måned passerte og vi kom til den 25. dagen og siste fredagen i oktober. Kjæresten min og jeg tilrettela alt slik at vi skulle få til dette, selv om hun sluttet sent på jobb denne dagen. Vi løste det ved at jeg dro hjem til henne, låste meg inn, skiftet til kjolen jeg skulle ha på meg og hadde middagen klar til hun kom hjem fra jobb. Deretter var vi igjen klare til å dra, og jeg kjente igjen at jeg var litt nervøs i det vi gikk ut utgangsdøren.


Antrekket mitt fra fredagen. Eller outfiten som det heter i bloggverdenen.

Men straks vi kom ut på gaten merket jeg at jeg var i en helt annen sinnstemning enn jeg var sist. Jeg var mye roligere, og i stedet for å unngå øyekontakt med de vi passerte, bestemte jeg meg for å studere dem for å se om jeg fikk noen reaksjoner og om noen stirret. Men jeg tror ikke noen klarte å registrere at jeg var en jente litt utenom det vanlige. Høstmørket var kanskje en mektig alliert.

Vel fremme ved Café 3B dro jeg smilende opp legitimasjonen min til dørvakten og sa «du kjenner meg ikke igjen uansett» flirende, noe han litt forpauset, men smilende kunne bekrefte. Da vi kom inn fant vi oss raskt en stol hver og satte oss ned, og tenkte med meg selv at «Jeg har klart det igjen…

…men hva nå?»

For det var akkurat det jeg kjente på da jeg satt der. Forrige gang var jeg veldig urolig og redd. Denne gangen var jeg langt roligere, men likevel var noe galt. Jeg kjedet meg rett og slett i hjel der vi satt. For nå hadde jeg kommet forbi det stadiet at det var skummelt å gå dit kledd som jente, og da dukket problematikken jeg har møtt så mange ganger ute på byen før. Jeg liker jo ikke å gå ut på byen som gutt heller, og har aldri gjort det, for jeg finner det ulidelig kjedelig. Så når kjæresten min har det på akkurat samme måten, og også kjedet seg, så vi ikke noe poeng i å være der noe lenger. Cirka en halvtime før midnatt tok vi på oss jakkene og gikk hjem. Vi fant ut at vi ville ha mer glede av hverandres armkrok i sofaen foran tv-skjermen.

Dermed har jeg konkludert med at jentepuben egentlig er feil arena for meg. Det er ikke arrangørene sin feil, det er hos meg feilen ligger fordi jeg aldri har vært noe fan av det å være ute på byen. Så nå må jeg se meg om etter andre måter å komme meg ut som jente i hjembyen min, for jeg føler på ingen måte at jeg er klar for å dra på Rema for å kjøpe melk og brød i et kvinnelig uttrykk. Men jeg vil heller ikke avskrive jentepuben helt, selv om jeg ikke tror vi kommer til å satse på å dra dit hver gang. Men gåturen til og fra jentepuben er jo også verdifull for min utvikling, fordi jeg får trening på å gå ute blant folk i gatene som jente.

Men jeg velger å se det positive i dette. Når jeg sitter på jentepuben og kjeder vettet av meg, så betyr det at jeg er avslappet. Det vil si at jeg ikke er redd, og underforstått at det føles helt naturlig for meg å være der i jenteklær.

Dermed var faktisk kvelden veldig vellykket, for jeg viste jo en enorm trygghet denne kvelden, og dermed er jeg nærmere å hoppe ut av skapet enn jeg har vært før, noen gang! Jeg mener, jeg var trygg nok til å gå innom en kiosk på vei hjem for å kjøpe cola til det som var igjen av kvelden!

Så da var det bare å finne ny arena som kanskje passer meg og min utvikling bedre, selv om jeg kommer til å returnere til jentepuben en annen gang også. Men sannsynligvis ikke om en måned.

#transkjønnet #transkjønnethet #kjønnsforvirring #uteliv #3B #utavskapet

Nå er det alvor!

Om noen dager har kjæresten min og jeg vært sammen i et halvt år, som i seks måneder om du vil være pirkete. Dette skal selvsagt feires, men allerede denne helgen ville kjæresten min vise at hun var klar til å ta forholdet til neste nivå. Fra før har jeg altså en del matvarer i kjøleskapet hennes og en tannbørste som tilhører meg på badet hennes. Nå har hun altså gitt meg denne:


Og vet du hva? Den passer faktisk i døra til leiligheten hennes også! Jeg har nemlig prøvd den for sikkerhets skyld.

Samtidlig lurer jeg på om det ikke er noe alvorlig galt med meg i og med at jeg hørte denne lyden i hodet samtidlig som jeg fikk nøkkelen…

ly5C2dAUF-o

Dette er faktisk første gang jeg har opplevd noe sånt, så jeg er både skremt og samtidlig rørt over tilliten. Så får vi håpe at dette ikke er noe hun kommer til å angre på.

PS! Minner om spørrerunden i forrige innlegg. Masse fine spørsmål så langt, men la dem strømme på! La dette bli en spørrerunde av episke proposjoner!

#forhold #nøkkel #nøkkelbarn #hvaeregentligrelevantehashtags ?

Vi tar forholdet til neste nivå!

Kjæresten min og jeg har vært sammen i fem, nesten seks måneder. Siden hun har egen leilighet, mens jeg bor i et kollektiv, er det naturlig at jeg har overnattet mye mer hos henne enn hun har overnattet hos meg. I perioder har jeg sovet der flere netter på rad enn jeg har sovet hjemme. På grunn av dette har vi sett oss nødt til å ta forholdet til neste nivå. Mange lurer nok på hvorfor jeg har ventet så lenge, og derfor var det kanskje på høy tid at jeg nå vært ute og kjøpt denne.


Så har vi altså kommet til dette punktet. Jeg har en egen tannbørste hjemme hos henne, slik at jeg slipper å drasse på reisetannbørsten min i hytt og pine. Og så har den jo et utrolig tøft motiv også, i stil til mitt trønderpatriotiske hjerte.


Så da er det i alle fall ingen fare for at tannhygienen min kommer i mellom oss.

Ja? Det er da alt for tidlig å flytte sammen?

Mitt liv som deltidsjente – til nå


Det er en sen fredagskveld i september når kjæresten min og jeg på høye hæler beveger oss bortover de regnvåte brosteinsgatene i Trondheim sentrum. Selv om dette er byen jeg er født og oppvokst i, er jeg mer på vakt enn jeg bruker å være. Ikke fordi den kalde høstvinden innimellom truer med å ta tak i kjolen min, og tvinger meg til å holde den nede. Heller ikke fordi sminken min ikke er vannfast og det har begynt å regne igjen. Men det er første gang jeg går ut i hjembyen min kledd som en jente. Den jenta jeg ønsker å være, innerst inne, og har ønsket å være i mange år uten å tørre å vise det. Jeg er redd, og går og tviholder hånden til kjæresten min. For jeg vet at for veldig mange så er jeg ikke en jente. For dem er jeg en gutt i jenteklær. Så jeg sier ingenting og unngår blikkontakt med folk vi passerer, i håp om at ingen vil oppdage at jeg er litt annerledes, og slenge ubehagelige kommentarer etter meg.

Likevel er jeg litt stolt av meg selv der vi går. Jeg er jo i ferd med å klare det jeg har drømt om i flere år. Jeg er jo kommet så utrolig mye lenger enn jeg var den dagen for mange år siden da det gikk opp for meg. Og mens kjæresten min og jeg går i regnet tenker jeg at denne septemberkvelden står i sterk kontrast til den dagen for så mange år siden.


Det var første dag i sommerferien, og jeg var tretten, nesten fjorten år og akkurat gjort meg ferdig med første året på ungdomsskolen. Jeg hadde huset for meg selv, men klarte ikke helt å nyte det. Det var nemlig ekstremt varmt denne junidagen. Jeg slet med å finne måter å kjøle meg ned på, men valgte å løse det ved å løpe inn på badet med jevne mellomrom og kaste vann i ansiktet. Det var på en av disse turene jeg la merke til den. Den grønne sommerkjolen som søsteren min hadde lagt fra seg der inne på baderomskrakken. Jeg tok det lette stoffet mellom fingrene og kjente på det. Så luftig det føltes. Skulle jeg… nei… eller?

Jeg husker ikke noe mer før jeg sto og så meg selv i speilet på badet. Det var som om det plutselig ble lysere, klarere og helt stille rundt meg. Det så jo helt riktig ut. Det føltes også helt riktig. Var det dette det var meningen at jeg skulle være? Nei, det kunne det ikke. Jeg vrengte av meg kjolen i skam, la den fra meg på samme sted som jeg fant den og forlot badet med stor fart og kurs for rommet mitt, klar for å slenge igjen døra bak meg. Men ikke mange minuttene senere var jeg tilbake igjen. Denne gangen hadde jeg med meg en liten sort kjole, mørke strømpebukser og sorte pumps. Alt fra skapet til mamma. I det jeg igjen studerte meg selv i speilet, der jeg hadde problemer med å balansere på de høye hælene, så skjønte jeg at her er det ingen vei tilbake. Det var jente jeg egentlig var. Men ingen måtte noen gang få vite det. Ingen. Jeg kom jo til å bli utstøtt hvis noen fikk vite det!


Så det ble noen ensomme år med hemmelige besøk i klesskapene til mamma og søsteren min, mens jeg drømte om å være en av jentene i skolegården. Men ingen fikk vite noe og jeg følte meg derfor ikke som verken en av jentene eller en av guttene. Jeg var helt alene i verden. Først da jeg ble 16 og hadde begynt på videregående skulle dette forandre seg, da en jente jeg var forelsket i fikk det ut av meg. Det var da jeg proklamerte gråtende hvilken freak jeg var som jo egentlig skulle ønske jeg var jente. Hun svarte ganske rolig at hvis jeg ville være jente så var det helt ok for henne, men da måtte jeg ha et jentenavn. Hun plukket ut Emilie til meg fordi det var det fineste hun visste om. Det har siden grodd fast og blitt navnet mitt.

Etter dette løsnet det for alvor, og jeg begynte å skjønne at jeg ikke trengte å skamme meg. Etter hvert som jeg fikk venninner begynte jeg å fortelle dem om hemmeligheten min, og de fleste tok det veldig bra. Noen av dem gikk til og med fra å være bekjentskaper jeg pratet med nå og da, til og bli mine beste venninner som jeg begynte å gjøre ALT med, fordi det jo nå kom frem at vi hadde enda flere felles interesser enn det overflaten min skulle tilsi. De begynte å hjelpe meg med shopping og sminke, og lot meg også få være med på venninnekvelder. Noen få ville ikke vite av meg mer etter at jeg hadde sagt det, men slike venner vil jeg ikke ha uansett så det ser jeg ikke som noe stort tap. Disse har heldigvis vært i mindretall, men likevel har alle jeg har betrodd meg til fått den samme beskjeden. Ikke del dette med noen andre, med mindre de vet det fra før selvsagt.


For selv om jeg har lest utallige historier på internett fra andre i lignende situasjoner hvor de oppfordrer til å bare hoppe i det, for det er jo ikke så farlig, så har jeg erfart at dette fungerer dårlig for meg. For jeg prøvde også en gang tidligere for noen år siden å gå ut på byen i Trondheim som jente. Men jeg var ikke klar for det. Frykten for å bli gjenkjent var for stor, og angsten og kvalmen spredte seg i hele kroppen før jeg i det hele tatt fikk skiftet til kjolen jeg hadde funnet frem. Jeg skjønte at jeg måtte ta ting i mitt tempo, ellers ville det aldri skje. Og mitt tempo er gradvis.

Siden har jeg fulgt denne filosofien. Jeg dro til London med en av mine beste venninner i fjor, og var ute i ti minutter den første kvelden i jenteklær, før jeg måtte inn på hotellrommet og roe meg ned. Den neste dagen dro vi litt lenger, og da vi dro hjem til Norge en uke senere var jeg så vant med å gå i kjoler offentlig at jeg nesten ikke tenkte på det lenger, selv om jeg fortsatt ikke var klar til å ta på meg jenteklær offentlig hjemme. Så da jeg i løpet av våren i år plutselig fant kjærligheten i en fantastisk jente som mer enn gjerne vil at jeg skal være jenta hennes på heltid, ble det bestemt at vi til høsten skulle ta en tur sammen til London fordi vi begge visste at der tør jeg å gå rundt kledd som meg selv. Det ble litt startproblemer denne gangen også, men etter noen dager var det bare fantastisk å gå rundt som et lesbisk par i den engelske hovedstaden, og det føltes bare naturlig.


Så naturlig at allerede to dager etter at vi kom tilbake til Trøndelag beveger vi oss på høye hæler bortover de regnvåte brosteinene i Trondheim sentrum, og jeg prøver å ikke la vinden få tak i kjolen min. Når vi endelig når målet vårt, Café 3B hvor det den siste fredagen hver måned arrangeres jentepub for byens skeive jenter, puster jeg lettet ut. I det vi går inn hvisker kjæresten min i øret mitt at hun er så stolt av meg. Jeg har klart det jeg har drømt om i mange år, å gå ut på byen i Trondheim som jente.

Veien fra den dagen jeg prøvde på sommerkjolen til søsteren min og frem til denne kvelden har vært lang. Men jeg greide det, og jeg skal greie å en dag bli helt åpen og leve på fulltid som kvinne også. Fordi jeg har tatt stegene i mitt eget tempo, og fordi jeg har gode venner og venninner i ryggen å støtte meg til når det trengs.

Det neste kapittelet av min historie om veien ut av (kles)skapet begynner nå.

September var en fantastisk måned!

Vi skriver nå den tredje dagen i oktober, og vi har gjort oss ferdig med den første høstmåneden, så slår det meg hvilken bra måned september egentlig var for meg og min utvikling. For selv om jeg føler det har gått litt tregt med ferden ut av skapet, ser jeg at den siste måneden har vært innholdsrik og spennende, og jeg har brutt barrierer og nådd mål jeg har drømt om å nå i flere år.


I midten av september dro kjæresten min og jeg som kjent til London, med målet om at jeg skulle gå ut blant folk som jente og bare være meg selv. Selv om jeg også gjorde dette med en venninne i september i fjor, så merket jeg at det likevel var vanskelig å komme i gang igjen, og at det ikke bare var å ta på seg kjole og gå ut første dag, selv om jeg på slutten var blitt så vant med det at jeg ikke tenkte over hva jeg hadde på meg når jeg gikk i jenteklær. Denne gangen måtte jeg til og med ha en pause og gå ut i gutteklær en av de første dagene fordi det ble for tøft. Men etter å ha kommet over dette hindret, klarte jeg å venne meg til det igjen. Det denne erfaringen har lært meg er at jeg hele tiden må holde maskineriet i gang. Blir det for lenge mellom hver gang, kommer min gamle fiende angsten lettere tilbake.

Men nettopp fordi jeg nå var i London en uke, og jeg på slutten klarte å venne meg til å gå ut i jenteklær, og derfor hadde maskineriet gående, så klarte jeg å bryte neste barriere, det jeg hadde drømt om i to år. Nemlig å gå ut på byen i min hjemby Trondheim som jente.

Det var på ingen måte uproblematisk det heller, men fordi jeg hadde gått rundt i London som jente bare to dager tidligere så ble det lettere å ikke hele tiden gå å tenke over hva jeg hadde på meg, men heller fokusere på å være meg selv. Emilie.

Så får det bare være at utestedet jeg oppsøkte for anledningen fylt opp av lesbiske, bifile og andre jenter. Noen av dem til og med hetero. Men poenget er at selv om det var på et utested og et arrangement hvor takhøyden er litt høyere og man på en måte forventer å treffe på skeive så var det likevel et enormt steg, og jeg er veldig stolt over å ha klart det.


Nå spørs det hvordan det blir den siste fredagen denne måneden, neste gang det arrangeres jentepub, om jeg tør møte opp denne gangen. For når kvelden kommer vil det ha gått en måned siden sist jeg var ute og gikk som jente. Dermed vil jeg ikke være like inne i det som jeg var sist.

Det er altså her utfordringen ligger fremover, og prøve å holde meg selv i gang på de få sjansene jeg har, selv om det kan ta litt tid mellom hver gang. For jeg er fortsatt ikke klar for å gå ut som jente i det daglige og gjøre vanlige ting som å handle mat eller gå på kafé i jenteklær.

Likevel har september vært en fantastisk måned for min utvikling, og jeg håper vi i slutten av november kan si at dette har vært en fantastisk høst. For jeg merker nå at dagen hvor jeg hopper ut av skapet og viser verden hvem jeg egentlig er faktisk nærmer seg.

Og det føles godt.

«De nye» på jentepuben…

Fredag ble uten tvil en stor merkedag for meg, da jeg endelig klarte å gjøre det jeg har drømt om i mange år, nemlig å gå ut på byen som jente i min hjemby Trondheim. La gå, det var på den månedlige jentepuben til Landsforeningen for Lesbiske og Homofile i Trondheim, hvor bare jenter og damer får slippe inn, men like fullt har jeg nå klart det. Dette har jeg som kjent allerede skrevet et innlegg om.

Det jeg derimot ikke skrev var hvordan det gikk etter at kjæresten min og jeg hadde betalt inngangspengene og kommet inn i lokalet. Men siden vi var på et sånt sted bare ville være omgitt av skeive så ville det vel gå helt på skinner, ikke sant?

Vel, eh… ikke helt. Men det er i ganske stor grad min egen skyld også. La meg fortelle nærmere.


Da jeg ankom Café 3B sammen med kjæresten min hadde jeg nervene på utsiden av kroppen. Jeg hadde gått fra leiligheten til kjæresten min, gjennom deler av sentrum for å komme frem til utestedets lokaler i Brattørgata 3b. Jeg var så nervøs at jeg visste rett og slett ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg.

På forhånd hadde jeg også blitt fortalt at det lesbiske miljøet i Trondheim er lite og tett, og de fleste kjenner hverandre. Det så ut til å stemme veldig godt fra der vi satt og observerte i sofaen like ved inngangsdøren, for det var skyhøy klemmefaktor mellom jentene i lokalet hver gang en ny person kom inn døra, og minst like stor gjensynsglede. Så når det var nervepirrende nok for meg å bare være tilstede, kledd som jente, i utgangspunktet, så ble det i tøffeste laget å gå rundt og prøve å mingle med en gruppe mennesker som så ut til å være veldig godt sammensveiset. På en måte ble det så kjæresten min og jeg som begge var nykommere, følte oss litt utenfor det som skjedde.

Men det er nok minst like mye vår egen feil, for jeg tror ikke vi sendte så mange signaler om at vi ønsket kontakt med andre, der vi satt tett med hvert vårt glass og holdt rundt hverandre og var temmelig rause med å gi hverandre kyss. Jeg ville ikke ha forstyrret et par som så ut til å ha en romantisk stund selv i alle fall.


Men ett bekjentskap ble i alle fall stiftet den kvelden. Kort tid etter at vi kom var det nemlig en hyggelig jente ved navn Ida, som tydeligvis var en av arrangørene for kvelden, som tok initiativ og spurte om hun fikk slå seg ned med oss en liten stund. Hun synes det var koselig med nye fjes, og kunne også fortelle at hun hadde lest bloggen min og at det var bra at jeg endelig fant motet til å komme. Dette er noe nytt for meg, for siden jeg jo blogger anonymt og går rundt som gutt i det daglige, har jeg aldri opplevd før at ukjente jeg har møtt ansikt til ansikt forteller meg at de har lest og likte bloggen min. Men det kan jeg si at hvis alle i det lesbiske miljøet i Trondheim er like trivelige som henne, så har jeg ingen grunn til å være nervøs for å mingle neste gang i alle fall.

Så det blir mitt neste mål. Fordi jeg fortsatt ikke er klar for å gå på Rema og gjøre dagligvarehandelen som jente, så må det bli å fortsette å dra på LLHs jentepub. Kanskje ikke hver gang, men i alle fall ofte nok til at jeg blir komfortabel med å dra dit som jente. Dette var riktignok første gangen og da er det naturlig at jeg var nervøs, men om det føles trygt å dra dit kledd som den jenta jeg vil være, så vil veien være kortere til å sprenge grensene i det daglige også.

Likevel kjente jeg på stemningen at LLHs jentepub er et godt sted å være for oss jenter som liker andre jenter. Så jeg gleder meg allerede veldig til neste gang, og håper jeg tør å være litt mer sosial da.

Ut av skapet og ut på byen…

Fredag kveld. Det er mørkt og regntungt når kjæresten min og jeg beveger oss bortover Brattørgata i Trondheim, og jeg må med jevne mellomrom holde kjolen min nede så ikke den kalde vinden tar tak i den. Jeg har vært nervøs helt siden vi gikk fra leiligheten til kjæresten min, og har knapt sagt et ord før vi nå når målet vårt, Café 3B, hvor Landsforeningen for Lesbiske og Homofile i Trondheim holder jentepub den siste fredagen hver måned. Men nå blir jeg nødt til å åpne munnen.


For i det vi skal til å gå ned trappa til kjellerlokalet hvor utestedet ligger, blir vi stoppet av en dørvakt som ber om legitimasjon. Jeg ser opp på ham og sier med min bassfylte stemme at det er ok, men at det er ikke sikkert at han kjenner meg igjen på bildet, og gir ham et bankkort med et bilde fra jeg var 19 og den daværende kjæresten min hadde insistert på at jeg skulle legge an skjegg på haka. En av jentene som står utenfor og røyker ser på meg og deretter på dørvakten mens hun ler litt. Dørvakten skyter øyenbrynene langt opp i hårfestet, men sier at så lenge tallene stemmer, gjør det ikke noe. Vi blir sluppet inn, og jeg erkjenner at det er en historisk kveld.

Jeg er kledd som den jenta jeg ønsker å være, i full offentlighet. Og jeg har til og med gått i sentrumsgatene som jente! Hjemme i Trondheim!


Antrekket mitt denne fredagskvelden.

Dette å kunne gå ut som jente i full offentlighet er jo noe jeg har drømt om lenge, men som alt annet må det tas gradvis, og jeg har for lengst sett for meg LLHs jentepub i Trondheim som en utmerket arena å begynne på, siden jeg ikke tør å kaste meg ut av det berømte skapet, og gå på Rema som jente med en gang. Men også dette har vært vanskelig å gjennomføre og jeg har prøvd tre ganger tidligere uten hell.

Men denne gangen er det bare to dager siden vi kom hjem fra London, hvor jeg klarte å venne meg til å gå i kjole ute blant folk som den største selvfølge, akkurat som en hvilken som helst jente. Dermed er overgangen mindre og det blir lettere å glemme at for veldig mange er jeg en gutt i jenteklær, selv om jeg ser på meg selv som en jente.

Stempelet som jeg får på håndbaken som synlig bevis på at jeg har betalt inngangspengene, blir også et synlig bevis på at jeg er inne på jentepuben. På et område som for kvelden bare er åpent for jenter og damer, og jeg har kjæresten min ved siden av meg, også hun med et stempel på håndbaken. Hun hvisker i øret mitt hvor stolt hun er av meg.

Jeg har klart å nå målet om å gå ut i min hjemby Trondheim som den jenta jeg ønsker å være. Men denne gangen spør jeg ikke «hva nå?». For jeg vet hva det neste blir…

Fikk hjelp til å shoppe jenteklær – til meg selv…

Førstkommende onsdag fyller denne bloggen ett år, og siden da har jeg, utenom det du leser nå, skrevet 206 innlegg om mitt hemmelige liv som en jente i guttekropp. Men selv etter så mange innlegg, er det stadig et av mine tidligste innlegg jeg stadig vender tilbake til som mitt beste. Det hvor jeg beskriver utfordringen med å kjøpe og prøve jenteklær i prøverom, og hvordan jeg planlegger fluktruter og hvordan jeg skal bevege meg rundt i butikken ubemerket. Jeg blir ikke overrasket om min adferd i butikken kan oppfattes som adferden til en butikktyv, der jeg sniker meg rundt og gjør alt jeg kan for å ikke tiltrekke meg oppmerksomhet og håpe i det lengste på at ingen av personalet spør om jeg trenger hjelp.

Nå var det på tide å bryte noen barrierer igjen, ved å gjøre det motsatte og faktisk be om hjelp. Men å bare gå inn i en butikk og si til den første og beste ekspeditøren jeg fant at jeg trengte hjelp til å finne jenteklær blir i barskeste laget. Derfor ble det så jeg sendte en melding til en blogger jeg har fulgt sporadisk omtrent like lenge som jeg har blogget selv, Kine Tømmerdal, som jeg visste jobber på BikBok på et kjøpesenter i Trondheim, ikke langt unna der jeg selv bor, og som jeg vet har kjennskap til bloggen min fordi hun har kommentert den et par ganger. Hun fortalte meg når hun jobbet, og på lørdag tok jeg med meg kjæresten min dit. Etter noen runder med oppsyking inne i butikken, tok jeg til slutt mot til meg ved å gå bort til henne og gjøre meg til kjenne.


Kine slo meg med en gang som en veldig kul person, og med den største selvfølgelighet spurte hun meg hva jeg så etter, hva jeg liker og geleidet deretter meg og kjæresten rundt i butikken for å komme med forslag. Hun fikk meg til å føle meg så avslappet at jeg glemte fullstendig at det var andre kunder i butikken, og også min vanlige taktikk om å late som om jeg handlet til noen andre. Eventuelle tilhørere ville ikke hatt noen problemer med å overhøre at jeg var på jakt etter klær til meg selv. Men det hadde jeg fullstendig glemt å bry meg om der og da.

Som bildet viser så gikk jeg ikke bare i prøverommet etterpå, men jeg turte til og med å gå utenfor med klærne vi fant frem til sammen for å forevige øyeblikket sammen med Kine. Men det er det ikke sikkert jeg hadde turt om jeg ikke hadde hatt med parykken og masken min til butikken.

Jeg forlot butikken med en ny topp, et nytt skjørt, et nytt halskjede og en kropp full av adrenalin. Ikke bare hadde jeg for første gang prøvd klær i prøverommet i en butikk med bare jenteklær hjemme i Trondheim (jeg har vært det flere ganger i utlandet), men jeg hadde til og med oppsøkt en av de som jobber der for å få hjelp til å finne noe, og uten å legge skjul på at det var til meg selv.

Så selv om jeg var veldig shaky da jeg forlot butikken like før stengetid, så var jeg veldig fornøyd med meg selv for å ha brutt flere barrierer på en gang.

PS! Bloggen til Kine finner du på kinetommerdal.blogg.no

Umulig å finne et hverdagsantrekk?

Jeg skulle ønske jeg var jente. Det har du fått med deg, dersom du følger denne bloggen fast. Men i såfall har du også fått med deg at jeg gjentatte ganger refererer til en av mine største utfordringer. Altså, ikke frykten for å ikke få aksept ute i samfunnet, men det å finne hverdagsantrekk. Seriøst, det er noe jeg sliter veldig med, og hver gang jeg drar ut for å lete, eller surfer meg innom nettbutikkene, så er sjansen stor for at jeg finner enda en fin kjole. En sånn som er for fin for å gå ut på byen i, for fin til julebordet, og krever minimum at en av venninnene dine passerer en alder hvor siste sifferet er 0 eller 5 eller i verste fall gifter seg for at den skal passe inn i omgivelsene. Sjansen er altså stor for at om jeg kjøper den så blir den hengende i skapet lenge nok til at arkeologene som finner den må karbondatere skapet mitt for å avgjøre hvor lenge den har hunget der.


Og så var det alle parene med pumps jeg har da. Jeg tror jeg snart må dekket hele fargespekteret, inkludert et par usynlige farger som infrarødt og ultrafiolett, og et par til i farger fysikerne ikke har oppdaget ennå.

Men hvorfor har jeg så vanskelig for å finne hverdagslige klær?


Jeg tror svaret ligger i at jeg ikke får kle meg som jente så alt for ofte. Mesteparten av tiden jeg vandrer rundt i Trondheims gater ser du meg med slitte jeans, en t-skjorte med en eller annen nerdete referanse som ville gjort Sheldon Cooper stolt, pent innrammet av den obligatoriske hettejakka i en nøytral farge som passer til alt. Grått og kjedelig med andre ord, slik guttemoten med få unntak stort sett er. Når jeg da en sjelden gang i blant får muligheten til å kle meg som den jenta jeg ønsker å være, så ønsker jeg jo å utnytte det. Da har jeg for uvane å tiltrekkes litt for lett av de fineste kjolene og de høyeste hælene.

Så nå har jeg bedt om hjelp. En annen blogger jeg har fulgt en stund, som jeg har fått med meg jobber i en klesbutikk her i Trondheim, og som jeg også vet har vært innom bloggen min fra tid til annen, har fått spørsmål om hun kan hjelpe meg om jeg dukker opp på jobb hos henne en dag. Hun har sagt ja.

Derfor er jeg veldig spent på hva vi får ut av det, og hva hun eventuelt finner frem og foreslår. Hvis jeg tør da.

Følg med, følg med, og ønsk meg lykke til.

PS! Tviler på at hun får meg inn i bukser. Det synes jeg at jeg går i nok som det er, med mindre hun virkelig insisterer. Men det må da finnes noen hverdagskjoler eller skjørt i den butikken?