Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Dette ble min nye hårfrisyre

I forrige innlegg skrev jeg at jeg endelig hadde innsett at den trofaste parykken, som jeg kjøpte i full fart for snart fem år siden, var klar for pensjonisttilværelsen og at jeg derfor hadde bestilt noe nytt til å ha på hodet når jeg ønsker å fremstå som kvinne i samfunnet. Men jeg hadde ikke klart å bestemme meg, og bestilte derfor to, og i sist innlegg spurte jeg deg som leser denne bloggen om hvilken av de to du synes var finest.

Jeg visste hva jeg syntes selv allerede før jeg spurte, og bra var det. Hadde jeg ikke vært i stand til å gjøre meg opp en mening selv, så hadde jeg vært like blank etter dette. Resultatet var nemlig pinlig nøyaktig 50-50. Det var like mange stemmer på begge parykkene.

Da er det bra at jeg faktisk har en egen mening, og dermed kan avsløre at min favoritt var parykk nummer to.

Jeg vurderer faktisk å bruke dette bildet som bannerbilde. For det er klart at jeg må lage ny banner, nå som jeg har fått en ny look.

Som en av kommentarene jeg fikk inn sa, så var det nok vanskelig å bedømme parykkene helt i og med at jeg har maske på meg på alle bildene til denne bloggen. Faktisk så parykk nummer en bedre ut når jeg fikk på meg masken enn den gjorde uten også, merkelig som det høres ut.

Og faktisk er det noe som ikke vises på grunn av masken min som gjorde at nummer to ble min favoritt. Jeg har nemlig veldig markerte øyenbryn som jeg er redd for å nappe for mye. Ikke fordi jeg synes det gjør vondt eller noe sånt, men fordi jeg jo må gå rundt med de der øyenbrynene fullt synlig som gutt også, og derfor tør jeg ikke nappe mer enn absolutt nødvendig.

Panneluggen gjør derimot at pannen min, med øyenbrynene blir veldig dempet. Dette gjør også at jeg kan være litt modigere med sminken på øynene uten at jeg ser ut som en dragqueen, noe som hele tiden har vært den store skrekken min, fordi øynene kommer mye mer frem når ikke øyenbrynene vises så godt. I tillegg fungerer denne parykken veldig godt som en ramme rundt ansiktet mitt, og gir det en mye mer feminin form enn det opprinnelig har. Jeg prøvde faktisk å sette opp håret i en hestehale, og selv det så bra ut. Jeg har aldri sett bra ut med hestehale før.


Så derfor ble det parykken som kjæresten min hadde som sin favoritt, og som jeg først var i tvil om ville passe, som trakk det lengste strået her. Ikke det at den andre ser stygg ut på meg, så den vil bli brukt som en reserve, men akkurat denne gjorde så uendelig mye mer for meg enn jeg hadde trodd. For hvem ville trodd at en ny frisyre kan gjøre så mye for selvtilliten?

For akkurat det skal jeg snakke om i neste innlegg, når jeg endelig avslører hva som skjedde på lørdag.

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #mote #hår #hair #parykk #extensions #neinåsnekdetseginnenløgnigjen #fortsattingenextensionsher #vilduhainnleggomextensionsseetannetsted #beklager

Se så fin jeg er på håret! (x2)

Jeg skulle ønske jeg var jente.

Den setningen har jeg åpnet flerfoldige innlegg med i løpet av det halvannet året jeg har blogget. Men til å være en person med et slikt ønske, har ikke akkurat utseendet mitt endret seg nevneverdig i løpet av disse 18+ månedene. Vel har jeg forfattet en uant mengde med innlegg om antrekk og shopping, men jeg har ikke ofret så mange avsnitt til det som foregår på toppen av hodet mitt. Enhver rosablogger med respekt for seg selv har jo minst et innlegg hvert kvarter om sine nye extensions og siste hårkur, mens jeg fortsatt bruker den samme slitne parykken i innlegg etter innlegg. Da er det på tide å pensjonere den og skaffe seg noe nytt.

Derfor ber jeg deg, kjære leser, om å forberede deg på å møte den nye Emilie. Men først det obligatoriske «FØR»-bildet.

FØR:


Arkivbilde fra turen til London i september i fjor. Parykken som så trofast har vært med meg på alle disse utfordringene jeg har utsatt meg for, ble kjøpt i full fart på en norsk nettbutikk, som ikke eksisterer lenger, for snart fem år siden. Jeg valgte den ut i fra hva som var på lager slik at de kunne sende den fortest mulig, fordi jeg skulle på en motsatt kjønn-utkledningsfest og hadde ikke tid til å vente i 2-3 uker. Derfor fikk jeg ikke parykken så lang som jeg skulle ønske, og i tillegg ble fargen mye mørkere enn min naturlige hårfarge. Men det fikk gå.

Parykken rakk akkurat å komme frem i posten samme dag som festen fant sted, og jeg fikk masse skryt for hvor overbevisende jeg så ut som jente, fra folk som altså ikke kjente hemmeligheten min. Siden har jeg hatt en enorm utvikling, med en billig parykk av ikke så alt for god kvalitet som bare har blitt mer og mer slitt over årene som har gått. I det siste har jeg heller ikke følt meg som en overbevisende ekte jente med den på hodet. Nå var det på tide å finne noe nytt.

Men jeg hadde problemer med å bestemme meg da jeg skulle bestille, og etter å ha diskutert og delt linker med både kjæresten min og flere venninner, endte jeg likevel opp med to stykker. Derfor bestilte jeg like godt begge to, og satte meg ned for å vente på at de skulle kravle seg over Atlanterhavet fra Texas og hjem til meg. Og tidligere denne uken kom de.

ETTER:

Parykk nr 1

Parykk nr 2


Endelig fikk jeg så langt hår som jeg egentlig hadde lyst på da jeg kjøpte den forrige parykken min for fem år siden. Men den største forskjellen er likevel hårfargen. Parykkene er veldig tett opp mot min naturlige hårfarge, og jeg merker at dette kler meg mye bedre enn sort hår. Jeg vet ikke om det vises, men jeg stuttet virkelig av selvtillit da kjæresten min tok disse bildene i går kveld.

Samtidlig merket jeg også at det var en av dem jeg likte bedre enn den andre da jeg prøvde dem på og fikk sett meg selv i speilet, og hadde det gått an å prøve parykker online, hadde jeg nok bare bestilt denne ene. Derfor tror jeg at det er denne jeg kommer til å bruke fremover, men jeg liker også den andre og den kommer derfor til å fungere som reserve. Jeg er uansett veldig fornøyd med begge kjøpene, og er overrasket over hva dette hadde å gjøre for selvtilliten. Jeg har gått en lengre periode hvor jeg ikke har følt meg så bra med meg selv, og har vært usikker på om jeg orket å være jente mer fordi jeg ikke klarte å få meg til å føle meg som den jenta jeg ønsket å være. Men i går kom hun tilbake, og det føltes veldig godt å kjenne meg som Emilie igjen. Dette har jeg savnet! Og det fikk meg til å utfordre meg selv som jente igjen, for første gang siden nyttårsaften.

Men før jeg avslører både hva jeg gjorde i går, og hvilken parykk jeg valgte ut som min favoritt, så spør jeg deg som leser dette.

Hvilken av de to parykkene er din favoritt? Er du enig med meg eller har jeg forferdelig dårlig smak?

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #mote #hår #hair #parykk #extensions #densistehashtagenvarenløgn #ingenextensionsher #bareparykker #sorry

Så hvorfor må jeg være så redd?

Planen var klar. Jeg hadde funnet antrekket mitt og lagt det klart kvelden i forveien så jeg slapp å tenke på dette neste dag. Det eneste jeg trengte å gjøre neste dag var å ta det på, sminke meg og så ta bussen i underkant av en halvtime før jeg nådde målet mitt. Men neste morgen kom jeg ikke så langt at jeg fikk kledd på meg en gang. Tanken på å sitte innestengt i en trang buss med masse folk rundt meg, uten noe sted å rømme, ble for tøff. Bare fordi jeg hadde tenkt å gjennomføre bussreisen kledd i kjole og støvletter, og med mascara på øyevippene. Hvorfor må jeg være så redd for å gjøre noe en hvilken som helst annen jente kan gjøre uten å føle den samme angsten som grep meg?

Hvorfor må det være så annerledes for meg, bare fordi jeg tilfeldigvis er født som gutt?


Helt siden jeg som 13-åring fant ut at det egentlig var jente jeg ville være, har jeg gradvis prøvd å finne veien ut av skapet og fortelle verden at jeg ikke føler meg som den gutten samfunnet ser meg som. Jeg har gitt meg selv små utfordringer hele veien, og selv om jeg har vært utendørs kledd som jente hjemme i Trondheim før, så har dette alltid vært etter mørkets frembrudd. Jeg har kunnet gjemme ansiktet mitt fra de forbipasserende. Men denne gangen skulle jeg ta det til neste nivå, og jeg gjorde en avtale med psykologen min. Jeg skulle ut i dagslys, og jeg skulle sette meg på bussen til bydelen Lade, hvor Nidaros DPS ligger og psykologen min har kontor.

Men det er ikke bare det beryktede Østmarka som ligger på Lade i Trondheim. Det er en ganske travel bydel med flere kjøpesenter og handelsparker, utdanningsinstitusjoner og ikke minst tett befolkning. Jeg har tatt bussen dit så mange ganger, at jeg vet utmerket godt at på denne tiden av døgnet er bussen overfylt med passasjerer. Ofte må man finne seg en ståplass. Men å stå tett i en folkemenge over lengre tid uten mulighet til å rømme er ingen optimal løsning. Ikke når en er redd for dømmende blikk og hvisking.

Tanken på alt dette gjorde meg uvel, og det ble så jeg tok bussen til den oppsatte timen hos psykologen kledd som gutt. Ombord i bussen så jeg flere jenter kledd omtrent slik jeg opprinnelig hadde tenkt å gå denne morgenen. Ingen av disse så ut til å se nevneverdig redde ut.

Men hvorfor skulle de det? Det er jo den naturligste tingen i verden for dem. De gjør det hver eneste dag, og alle vet det. Ingen tenker over det engang, og derfor er det ingen grunn til at de skal være redde for å vise seg offentlig i skjørt og med sminke.

Så hvorfor må jeg være så redd?

Skulle ønske jeg var jente…

(PS! Gir ikke opp nå. Jeg prøver igjen senere. Men jeg sier selvsagt ikke når…)

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #angst

Ni måneder…

«Jeg er utrolig heldig som har bestevenninna mi som kjæreste» sa kjæresten min til meg her om dagen. Jeg tror dette er litt av grunnen til at dette er det lengste forholdet jeg noen gang har vært i, og at vi i dag kunne feire at vi har vært sammen i ni måneder. Hun har nemlig aldri spurt meg om jeg ikke kan prøve å være gutt en stund, slik jeg har opplevd i alle andre forhold jeg har vært i. Hun er veldig fornøyd med å være i et lesbisk forhold, og det er jeg også. Vi gjør jo bortimot alt sammen!

Dermed følte vi at dagen fortjente en markering, eventuelt at vi brukte dette som en unnskyldning for å få lov til å gå ut og spise, og planla å ta turen til Big Horn Steakhouse for å unne oss en skikkelig biffmiddag, slik vi også gjorde for tre måneder siden da vi feiret et halvt år sammen. Men der ble vi møtt av en lapp på døra om at de holdt stengt frem til fredag. Dette var en skikkelig nedtur, for vi hadde gledet oss begge til å spise biff i dag.

Men i stedet havnet vi hos en av de nærmeste naboene, O’Leary’s, og i stedet for biff ble det hamburger. Men da jeg tok første tygget så var jeg godt fornøyd likevel med at det ble som det ble. Selv om vi er enige om å ta turen til Big Horn en annen dag i nær fremtid i stedet.


Når jeg skriver dette har vi akkurat kommet hjem, og jeg skal straks til å snike meg inn på soverommet for å skifte. For selv om jeg ikke tør å gå ut på restaurant som jente ennå, så har jeg likevel lovt henne at hun skal få oppleve meg som jenta si i kveld.

Men når vi om tre måneder skal markere at vi har vært sammen et år, så lover jeg at jeg skal ha på meg kjole og høye hæler når vi går ut for å feire oss selv. For da er vi nemlig i London.

Og gjett om vi gleder oss!

#transkjønnet #transkjønnethet #forhold #samliv #kjærlighet #London #O’Leary’s #BigHorn #seoppfornamedroppingihashtagsene

Da jeg skulle til psykologen – som jente…

Jeg skulle ønske jeg var jente. Det begynner jeg gradvis å bli klar for å fortelle verden nå, og 2013 var et fantastisk år for min utvikling, i alle fall siste halvdel av det. Så om 2014 skulle bli bedre, måtte jeg fortsette å utfordre meg selv, selv om det fortsatt er vanskelig å bevege seg utenfor hjemmets trygge vegger kledd i jenteklær. Så allerede i desember la jeg en plan. Neste gang jeg hadde time hos psykologen skulle jeg møte opp som jente. I fullt dagslys skulle jeg ta bussen fra leiligheten til kjæresten min og til bydelen Lade i Trondheim, hvor jeg går til behandling ved Nidaros DPS. Nå skulle jeg virkelig utfordres!


Ute og feirer nyttårsaften som jente for første gang for tre uker siden. Den gangen gikk det veldig bra. Men hva med i forrige uke da jeg skulle prøve å ta bussen som jente i fullt dagslys?

Allerede her begynner nok den observante leser å ane at det ikke gikk helt etter planen, og muligens begynt å spekulere i hva som gikk galt. Et angstanfall kanskje?

Vel, det er ikke så dumt gjettet egentlig. For kvelden i forveien ble jeg grepet av alvoret. Alle mulige scenario av hva som kunne gå galt ble avspilt i en imaginær forestilling inne i hodet mitt. Det var så ille at jeg forsvant nærmest inni meg selv, og svarte ikke da kjæresten min snakket til meg. Jeg var kvalm, og nesten på gråten, og hadde mest lyst til å avlyse hele planen.

Men neste morgen var det en helt annen sinnstemning å spore hos meg. Jeg nesten spratt opp av sengen, og gikk på badet for å ta en kjapp dusj og fjerne litt uønsket skjeggvekst. Det var nå eller aldri, nå skulle jeg til psykologen og la henne få møte meg som den jenta jeg ønsker å være, for første gang. Jeg fant frem kjolen jeg hadde pakket ned i full fart før jeg dro hjemmefra kvelden før, og dro den nedover hodet og så meg i speilet…

…faen…

Selv om jeg hadde planlagt nøye og systematisk hva som ville være naturlig å gå med for en jente på min alder, på en helt vanlig onsdag, så var kjolen jeg hadde endt opp med ikke bare en passende del av et slikt antrekk. Men det var også lenge siden jeg hadde brukt den sist. Jeg hadde ikke tenkt på å faktisk prøve om den passet først. Men selv om den passet fint rundt kulemagen min og fremhevet midjen min på samme måte som den gjorde den gangen jeg bestemte meg for å kjøpe den, så var det noe som var annerledes. Lengden var kortere enn jeg kunne huske, og samme hvor mye kjolen ga meg feminine former ved midjen, så ville lengden gjøre det umulig å skjule de mindre feminine formene like ved kjolekanten. Med familiejuvelene delvis eksponerte gjennom strømpebuksene mine, ville jeg ikke klare å overbevise noen om at jeg var jente. Dette var eneste kjole jeg hadde pakket med meg, og det var ikke tid til å dra hjem, hente noe annet, og så rekke frem til psykologen til avtalt tid. Planen var avlyst.


Arkivbilde fra London oktober 2012. Da kjolen ennå var langt nok til at jeg kunne gå med den offentlig uten å få anklager for blotting.

Så selv om jeg er skuffet over at jeg ikke klarte å gjennomføre, og over at jeg har feilet som kvinne, som stadig får plagg til å krympe i vask, så trøster jeg meg selv med at det var eksterne årsaker til at jeg ikke klarte det. Jeg var jo klar, det er ikke min feil at vaskemaskinen og jeg ikke klarer å bli venner.

Og på tross av at kjæresten min, som bruker samme størrelse som meg men er litt kortere av vekst, nå har arvet to kjoler av meg i løpet av de siste månedene, nekter hun å la meg bruke mine fraværende husmorevner som argument for å overlate all fremtidig klesvask til henne. Men hun klapper meg i det minste på ryggen for at jeg var klar til å prøve, og heier på meg for at jeg skal klare det neste gang det passer slik.

#transkjønnet #transkjønnethet #klær #mote #klesvask #vask #krymping #utfordring #uperfekt #kallerdumegfeit ?

På veien ut av skapet i 2013

Det begynner å bli en del år siden den sommerdagen jeg plutselig fant ut at jeg heller ville være jente, etter at jeg prøvde på meg kjolen til søsteren min, da jeg var 13-14 år. Siden da har det vært en sakte utvikling, men aldri før har det skjedd så mye på et år som i 2013! Derfor synes jeg det er på sin plass å oppsummere året som gikk og hva det har betydd for min utvikling som deltidsjente og veien ut av (kles)skapet. For selv om det har vært skjedd mye på kort tid, så kunne året blitt ganske annerledes, om det ikke var for noe som skjedde i begynnelsen av april.


For om vi ser på de første tre månedene i bloggen, så er det ikke mye som skjer. Det skrives mest krampeaktige innlegg om wants og shopping bare for å fylle bloggen med noe, selv om det innimellom kommer innlegg som gjør at bloggen får litt oppmerksomhet. Først i begynnelsen av februar når jeg spør hvorfor kjoler og skjørt kun er for jenter, og viser til at bukser tradisjonelt sett kun er for gutter og at da det begynte å bli vanlig med bukser for jenter, ble mange av de samme argumentene som brukes mot kjoler for gutter brukt mot bukser for jenter. Dette innlegget ble plukket opp av Nettavisen som forærte meg en link fra forsiden. I slutten av mars fikk jeg også noen linker i tegneseriemiljøet da jeg stilte meg uforstående til at den feministiske serien Zelda ble for kraftig kost for avisa Nordlys, når samme avis trykker Rocky og erstattet Zelda med Radio Gaga. I denne perioden skriver jeg også sinnainnlegget «Fin blogg, kommentere tilbake?«, men på det personlige planet er det liten utvikling. Jeg sitter bare hjemme på hybelen og skriver, uten muligheten til å kunne kle meg og uttrykke meg som den jenta jeg vil være på grunn av dem jeg bor sammen med. Men så, første april, poster jeg et innlegg helt fritt for aprilspøker, hvor jeg annonserer at jeg skal på date.

Og da begynner ting å skje… etter hvert…

Skjermdump fra Nettavisen 5. februar 2013. Jeg blir nervøs over å se meg selv avbildet i jenteklær på forsiden av Nettavisen når de linker til et av mine innlegg for første gang denne dagen. Men det skjer i en ganske stillestående periode i livet mitt.

For daten gikk bra, og selv etter at jeg fortalte henne at jeg egentlig følte meg som en jente, klarte jeg ikke å skremme henne vekk. Hun hadde ingen problemer med å ha en jentekjæreste, og i slutten av april var vi et par, noe vi fortsatt er, åtte måneder senere. I kjæresten min fikk jeg en viktig støttespiller, på flere måter. På det tidspunktet vi ble sammen hadde jeg ikke tatt et eneste bilde av meg selv til bloggen siden nyttårsaften, og kun resirkulert gamle bilder til innleggene mine.

Det var nemlig et ork å hele tiden måtte hoppe på de få sjansene jeg hadde når jeg en sjelden gang i blant var alene hjemme i kollektivet, til å i full fart skifte klær og ta på sminke, sette kameraet noenlunde stabilt på et improvisert kamerastativ (som oftest et tørkestativ med en bunke bøker oppå, alt etter hvilken høyde jeg ville ha kameraet), og så prøve å finne en noenlunde naturlig positur i løpet av de ti sekundene det tar før selvutløseren blir aktivert, og så skynde seg å rydde opp og skifte tilbake og ta av sminken før de kom hjem igjen. Med kjæresten min sin hjelp ble det mye enklere. Nå kunne jeg bruke leiligheten hennes, og der kan jeg gå kledd som jente fra jeg kommer til jeg drar hjem, og jeg har noen til å hjelpe meg med å ta bildene til bloggen, både ved å instruere poseringene mine og ved å faktisk trykke på utløseren. Med et ble bloggingen mye enklere.


Jeg hadde lenge hatt ideen til et innlegg om kjønnsdiskriminering i utleiemarkedet, men trengte også et bilde av meg selv som møtte opp til visning i jenteklær for å heve innlegget litt. Med kjæresten min sin hjelp fikk jeg endelig tatt det utenfor leiligheten hennes i juni, og jeg fikk endelig ut innlegget jeg hadde tenkt på så lenge at jeg dessverre tenkte det i hjel, og det ble et av bloggens svakere innlegg.

Men det var ikke bare til bloggen kjæresten min skulle bli en viktig støttespiller. Nå slapp jeg å være alene om ting, og da ble terskelen lavere for å utfordre meg selv, fordi jeg hadde en hånd å holde i om det ble for skummelt. Så fra sommeren av begynte utviklingen min for alvor. I slutten av juli dro vi en tur til Oslo. Der gikk jeg for det meste rundt i gutteklær i løpet av oppholdet, men så var det en kveld hvor vi var invitert til jentekveld hos en venninne, og dit kunne jeg jo ikke dra som gutt. Selv om det hadde vært akseptert om jeg skiftet til jenteklær etter at vi hadde kommet frem valgte jeg altså å utfordre meg selv, og dermed gikk altså kjæresten min og jeg sammen i kjoler og høye hæler til Nationaltheateret for å ta t-banen hjem til venninna mi. Dette hadde jeg aldri klart alene, og jeg tror vi så fine ut også, i alle fall bakfra. For vi ble nesten stoppet av en horekunde da vi var på vei tilbake til hotellet, før jeg skremte vettet av ham da jeg snudde meg.


Slik gikk jeg altså kledd den kvelden i Oslo, minus masken selvsagt. Synes fortsatt ikke jeg ser spesielt horete ut…

Etter dette gikk det slag i slag. I september besøkte jeg BikBok på Sirkus kjøpesenter i Trondheim, og oppsøkte for første gang en av ekspeditørene for å få hjelp til å finne klær til meg selv. Det jeg vil legge til at det var delvis avtalt på forhånd siden jeg såvidt kjenner Kine som jobber der fra før gjennom bloggen hennes, og derfor kontaktet henne noen dager i forveien. Men jeg gjorde det, og det ble dokumentert i bloggen med bilder av meg og Kine like ved prøverommene, tatt av kjæresten min. Jeg har vært i prøverom med jenteklær mange ganger før, men det har alltid vært i skjul, og ikke så åpent som nå. En uke senere dro kjæresten min og jeg til London, og minus en dag gikk jeg hele uka vi var der kledd som jente, akkurat som jeg gjorde året før. Den britiske hovedstaden er bare fantastisk, og den blir ikke mindre fantastisk av å kunne gå rundt som meg selv.


Et litt dårlig bilde, men jeg liker det likevel. Fordi det jo dokumenterer at jeg er ute i Londons gater og går, som jente. Derfor har jeg brukt det mye, trass dårlig bildekvalitet.

Så etter en uke i London som jente var jeg proppfull av selvtillit og hadde ikke lyst til å gi meg nå. Så bare to dager etter at vi kom hjem til Norge, dro kjæresten min og jeg ut på byen i Trondheim sammen som jenter, på den månedlige jentepuben på Café 3B som arrangeres den siste fredagen hver måned. Dette hadde jeg drømt om å gjøre i flere år, og endelig hadde jeg klart å finne motet til å gjøre det. I den forbindelse ble jeg spurt av VG om jeg kunne skrive et innlegg om veien fra den dagen jeg oppdaget jeg var jente, og frem til jentepuben på Café 3B. Det gjorde jeg, og så eksploderte det.


Skjermdump fra VG.no den 8. oktober. Utrolig gøy!

Innlegget ble linket til av VG i fire dager og Nettavisen plukket også opp det og linket til det fra sin forside. I samme periode ble jeg også plukket ut til å være ukens blogg på blogg.no, så plutselig var det masse trafikk i bloggen min. Og det så ikke ut til å stoppe, for den påfølgende uken plukket også Nettavisen opp innlegget om da vi ble stoppet i tollen på vei hjem fra London og jeg måtte stå der og se på at tolleren gikk gjennom en koffert full av dameklær og sminke. Men om det var rart å se et bilde av kofferten min på forsiden av Nettavisen, så ble det faktisk litt ubehagelig da Nettavisen igjen linket til et av mine innlegg, og valgte å bruke et bilde av meg i bare bh-en mens jeg la i brystinnleggene mine, som illustrasjonsbilde.


Fjerde november debuterte jeg altså i bare undertøyet på forsiden av Nettavisen. Tror ikke mamma hadde vært stolt om hun hadde visst det…

Så 2013 ble året hvor jeg hadde gjentatt suksessen fra året før og gått rundt i London som jente i en uke, og også debutert utendørs hjemme i Norge som jente. Først en liten tur i Oslo, og så to ganger i Trondheim, på jentepubene i september og oktober. Dette krevde utrolig mye mot av meg, og jeg er stolt over hva jeg hadde fått til i løpet av dette året. Så hvorfor ikke avslutte det med en siste utfordring?

Så på nyttårsaften gikk jeg ut sammen med kjæresten min, kledd i nyttårskjolen min, for å se på fyrverkeriet og møte det nye året som jente. Og det gjorde vi sammen på et av de stedene i Trondheim hvor det er mest folk på nyttårsaften. Kristiansten Festning. Dermed fikk jeg avsluttet det fantastiske året 2013 som har betydd så mye for min utvikling, på en veldig passende måte. Og samtidlig fikk jeg møtt det nye året på samme måte. Som den jenta jeg ønsker å være.


På vei ned fra festningen etter at fyrverkeriet var over fant vi oss en stille sidegate, så jeg fikk tatt opp masken min og posert litt for bilder til bloggen… og lekt oss litt med stjerneskudd selvsagt.

Så selv om 2013 kanskje startet litt tregt, så skulle det vise seg å bety mye mer for meg og min utvikling enn noe annet år tidligere. Jeg tør ikke engang tenke på hvor vi står i januar 2015 om det skal fortsette i samme tempo.

Men det fine er at jeg kommer til å dele det med deg som leser denne bloggen. Akkurat som jeg delte fremgangen min i 2013.

#transkjønnet #transkjønnethet #nyttår #åretsomgikk #2013 #2014 #varetelling #oppsummering #sentimental #dængdetgikkfort

Inn i det nye året – som jente!

Det måtte jo ta slutt en gang, og nå har vi lagt 2013 bak oss. Et år som har vært utrolig positivt for meg med tanke på min utvikling og vei ut av skapet. Jeg har virkelig utfordret meg selv og har i tillegg til å reise tilbake til London og vandret rundt som en jente der i en uke, akkurat som jeg gjorde året før, så har jeg debutert utendørs som jente hjemme i Norge. Først i Oslo i sommer, og så to ganger hjemme i Trondheim. Året har kort og godt vært fantastisk, så hvorfor ikke avslutte det med en siste utfordring?

Derfor dro jeg like godt opp på Festningen utenfor Trondheim sentrum like før midnatt sammen med kjæresten min, for å se på fyrverkeriet. Kledd i nyttårskjolen min, klar til å forlate det gamle året og møte det nye som den jenta jeg ønsker å være.


Det var selvsagt ikke bare bare å ta opp masken min og la meg fotografere til bloggen oppe ved Festningen med alt folket rundt oss. Så disse bildene ble tatt i en stille sidegate på vei ned bakkene fra Festningen etter at fyrverkeriet var over.

For de som ikke er så kjent i Trondheim kan jeg fortelle at Kristiansten Festning, omtalt som Festningen av lokalbefolkningen, ligger på en høyde like utenfor Trondheim sentrum. Herifra ser man utover sentrum, og dessuten sender kommunen opp sitt fyrverkeri fra inne i det gamle festningsverket. Unødvendig å si så bruker det å være tjukt med festglade folk i parkanlegget rundt for å se på fyrverkeriet, og derfor var jeg passe nervøs der jeg sto i kjolen min med armen til kjæresten min rundt meg. Og jeg spurte meg selv flere ganger mens jeg sto der om hvorfor jeg skulle trenge å være så nervøs, det var jo mange andre kjolekledde der. Hvorfor skal jeg trenge å være redd bare fordi jeg har tissen på utsiden?

Likevel var jeg veldig glad for at jeg var der, og at jeg var der som jente. For det var den beste måten å avslutte det fantastiske året 2013, og samtidlig møte 2014 på. Måtte det nye året fortsette like bra som det startet.

#transkjønnet #transkjønnethet #outfit #kjole #antrekk #nyttår #nyttårsoutfit #nyttårskjole #nyttårsantrekk #nyttårsnyttårosv

The curse of being creative

Jeg har en forbannelse hengende over meg. Den kalles kreativitet. Dette gjør at hodet mitt til enhver tid jobber med 3-4 prosjekter samtidlig, enten det er en bokidé, komponering av musikk eller rett og slett denne bloggen. I det siste har jeg presset meg selv veldig mye, og særlig her i bloggen hvor jeg jo har oppdatert daglig. Dette samtidlig med at jeg har skrevet på tre andre skjønnlitterære manuskript på en gang. Til slutt måtte kroppen min si i fra, og midtveis forrige uke møtte jeg veggen. Jeg klarte ikke gjøre noe annet enn å se husbyggevideoer fra Sims 3 på YouTube når jeg satte meg ned foran pc-en for å jobbe med mitt. Så som jeg skrev i bloggen på fredag, jeg trengte en pause.

Så fredag ettermiddag forlot jeg min lille klamme hybel, hvor både arbeidstasjonen min og senga mi står side om side, og dro hjem til kjæresten min. Der ble jeg helt frem til søndag, og i ettertid føler jeg nå at dette ble en slags forsmak på samboerskapet. For selv om vi denne helgen jo gjorde ting som å se film sammen, og var i samme rom mesteparten av tiden, så gjorde vi likevel ting hver for oss også. Jeg fikk både spilt meg videre i Phoenix Wright-serien, og jeg fikk også lest litt i en av bøkene jeg fikk til bursdagen min for en uke siden. Og for all del, det er koselig å gjøre ting sammen også, men det er godt å vite at vi kan være i samme rom og likevel få den alenetiden vi begge har behov for.

…og det fine er at hjemme hos kjæresten min trenger jeg ikke å ta hensyn til de andre i kollektivet jeg bor i, og kan kle meg som meg selv. En mulighet jeg selvsagt grep med begge hender, og derfor også hjalp på avslappingen.


Jeg har lest cirka 20% av «Snow Crash» av Neal Stephenson, utgitt allerede i 1992, men ble ikke oversatt til norsk før i år. Jeg kan allerede si at dette er en av de beste bøkene jeg har lest noensinne. Men vi får se om jeg er like positiv når de siste 4/5 av boken er lest også.

Dermed har jeg fått slappet av i helgen, og er nå klar til å begynne å skrive igjen. Men selv om kroppen min nå har bedt meg om å roe ned, så tror jeg ikke at jeg kommer til å kutte ned på oppdateringsfrekvensen i denne bloggen. Jeg kommer til å fortsette å forsøke å oppdatere hver eneste dag. Forskjellen er at jeg nå vet at jeg kan ta meg pauser når det trengs, og at ingenting fælt vil skje om jeg gjør det.

Så nå er pausen over, og jeg har flere tema jeg gleder meg til å gripe. Noen av dem krever litt mer research, mens andre kan jeg kaste meg over med en gang. Jeg håper du som leser dette gleder deg like mye som jeg gjør!

#transkjønnet #transkjønnethet #litteratur #kreativ #pause #ladebatteriene #restandrecration #mennåskaldetskrivesigjen !

Avbildet (nesten) naken på Nettavisens forside!

Mandag kveld kunne jeg stryke «Å bli avbildet i bare bh-en på forsiden av en større norsk nettavis» fra min liste over ting jeg vil gjøre før jeg dør. Ikke at jeg har en sånn liste, men hadde jeg hatt det, og dette hadde stått der, kunne jeg strøket det nå. Med litt blandete følelser.

For på mandag skrev og postet jeg mitt innlegg «Er jeg mindre ekte enn rosabloggerne?«, og ble veldig fornøyd med dette innlegget. Så fornøyd at jeg håpet i det lengste på at enten Nettavisen eller VG ville plukke det opp og linke det, og gleden var derfor stor da jeg oppdaget at førstnevnte faktisk gjorde det et par timer før midnatt mandag kveld. Men så oppdaget jeg hvilket bilde de hadde valgt til å fronte innlegget mitt.


Skjermdump Nettavisen.no 4. november – lurer på hva foreldrene mine hadde sagt om de hadde visst om dette. Haha.

For la gå, jeg hadde faktisk postet dette bildet selv i selve innlegget, for å illustrere hva jeg gjør for å fremstå som den jenta jeg vil være. Så da har jeg jo offentliggjort det selv, og det er også et godt illustrasjonsbilde. Men forskjellen mellom å ha et bilde bortgjemt i et innlegg, mot å eksponere det på forsiden av en større avis, den er der. Litt ekkelt var det, selv om jeg klarte å le litt av det. Dessuten hadde jeg den samme følelsen som veldig mange andre, som bemerket til meg i går at dette ville om ikke annet generere masse treff til bloggen min.

Og de hadde rett. Dette bildet med link til bloggen min var synlig fra forsiden av Nettavisen i hele går, og det resulterte i 2773 besøk, noe som er det tredje beste resultatet i bloggen min noensinne. I tillegg er jeg på 38. plass over de mest leste bloggene på blogg.no i følge dagens toppliste, og dermed igjen inne på topp 40, altså den delen av topplisten som alltid er synlig fra forsiden av blogg.no. Da føles det nesten verdt det å vise litt kropp for å prostituere seg til lesertall, selv om det altså ikke var jeg som valgte akkurat dette bildet til Nettavisens forside. Jeg hadde nok valgt det andre selv.

Men før vi begynner å jamre over at man må kle av seg for å oppnå gode lesertall, så vil jeg igjen minne om at dette bildet genererte det tredje beste lesertallet i denne bloggens historie. De to beste resultatene fikk jeg henholdsvis 14. og 15. oktober i år. Og disse to dagene hadde Nettavisen linket til bloggen min med et bilde av det stikk motsatte av et bilde av meg, nesten uten klær.

Nemlig et bilde av klærne mine, uten meg.


Skjermdump fra Nettavisen.no 14. oktober – dette bildet lokket over 4000 innom bloggen min den ene dagen, og nesten 3000 dagen etter.

Så jeg kommer aldri til å bli helt klok på hva det er folk vil ha…

#transkjønnet #transkjønnethet #eksponering #prostitusjon #nakenbilder #skuffedeleseresomkommerinnpgahashtags #aiaiai

En sånn dag…

Selv om man har opplevd en psykisk opptur over lengre tid, er man dømt til å før eller siden få noen dårlige dager innimellom. Det er sånn livet fungerer. I dag har visst turen kommet til meg. Ikke at jeg helt vet hvorfor, for det er ikke noen grunn til at jeg skal ha en dårlig dag i dag. I går blogget jeg om at jeg er veldig fornøyd med utviklingen av bloggen min, og etter å ha postet dette dro jeg ut for å møte kjæresten min for å spise middag med henne. I morges våknet jeg ved siden av henne i leiligheten hennes. Vi sto opp og spiste frokost sammen og så Hobbiten på såkalt bluray utover dagen. Så dro jeg hjem tidsnok til å få med meg fotballkampen på TV2 og så at mitt kjære Rosenborg slo Viking 2-1 og fortsatt er med i gullkampen. Jeg har ingen grunn til å henge med hodet.

Likevel så har jeg visst en sånn dag i dag. Men det er vel en del av livets spill.

dczz9OxWuJE

Circus Maximus er et av mine favorittband, og det irriterer meg at jeg ikke fikk med meg at de spilte i Trondheim for en uke siden. Men det er ikke derfor jeg har en dårlig dag. Jeg vet faktisk ikke hvorfor.

Så da har jeg ikke så mye å tilby bloggmessig i dag heller, i og med at hodet ikke henger med. Men jeg lover å komme tilbake for full musikk i morgen, og jeg har allerede tematikken klar. Jeg bare er ikke i modus til å angripe det akkurat nå.

Jaja, ny dag i morgen, med nye muligheter.