Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Tidlige tegn på at jeg egentlig ville være jente: En bukseløs and i lånte fjær…

Jeg skrev i innlegget «Da jeg oppdaget at jeg var jente» om at jeg som trettenåring helt plutselig oppdaget at det var jente jeg ville være, uten at jeg hadde følt meg som jente noen gang tidligere i livet. Men jeg avsluttet også med at når jeg tenker tilbake på min tidlige barndom så ser jeg enkelte tegn, selv om de ikke var spesielt tydelige. Et av dem skal jeg dra frem nå, og vi går over i litteraturens verden.

Øyvind Holen er for tiden aktuell med boken «Donald-landet» hvor han skriver om hvordan Walt Disneys and i matrosdress var med på å forme det moderne etterkrigs-Norge fra første utgivelse kom i desember 1948 og frem til i dag. Jeg må vel bare tilstå at Donald har vært med på å forme meg også. Som så mange andre så lærte jeg å lese av Donaldbladene, og jeg lærte å lese minst et år før jeg begynte på skolen. Faren min var også en ivrig samler av bladet i mange år, så jeg hadde tilgang til flere årganger, satt i permer, i oppveksten min.

Men det var en historie som jeg stadig vendte tilbake til. Om igjen og om igjen. Den var den første historien i det første bladet fra 1987, så jeg visste hvor jeg skulle se for å finne den. Helt fremst i permen som hadde 1987-1 på ryggen (hver perm har plass til en halv årgang). Som vanlig var Donald uten bukser. Men han trakk inn i andre tekstiler i denne historien, og her lå nok fascinasjonen min som gjorde at jeg stadig ville lese akkurat denne historien. Den heter «Donald Duck i dobbeltstilling»

Historien starter i en kjent situasjon hvor Donald søker jobb, og blir tilbudt en stilling som butler for en rik forretningsmann og hans familie. Men det er under forutsetningen at hans kone også tar jobben som hushjelp. Donald er som kjent ikke gift, og prøver å fri til Dolly, som blankt nekter. Dermed virker løpet kjørt til Donald får en idé.

Grønt hår er tydeligvis skjønt hår…

Neste morgen møter Donald opp på godset og sier at hans kone kommer senere. Han blir vist til rommet deres på loftet og får beskjed om at «Fru Duck» får det første oppdraget, nemlig å servere lunsj til familien. Så begynner forviklingene i beste Mrs. Doubtfire-stil.


Det går som alltid greit i begynnelsen. Men så begynner det å kreves at Donald er på to steder samtidlig, og det begynner å gå litt i surr for vår fjærkledde venn.

Før jeg hadde lært å lese tror jeg det var denne siden som fascinerte, og forvirret, meg mest. Liker forresten at det spesifiseres at det er et «dameskjørt» og ikke bare et «skjørt».

Etter dette ser vi at det blir mer og mer hektisk for Donald, og familien smiler mer og mer for hver krevende oppgave de gir tjenerene sine. Men så bryter helvete løs for full musikk, når Dolly får høre av sladrekjerringene i Andeby at Donald har giftet seg. Og direktøren har også en utfordring på vent.


Hvordan historien slutter vil jeg ikke si, for jeg vil at spesielt interesserte skal oppsøke den selv. Jeg fant nemlig ut at dette egentlig var en veldig godt fortalt historie, etter å ha lest gjennom den for første gang på mange år, og jeg gjetter da at sist var Donald Duck & co trykket den på nytt i reprise da jeg var blitt litt eldre. I følge coa.inducks.org var dette i nummer 15 i 1999, og det stemmer godt hva med hva jeg husker. Samme side sier at historien også har blitt trykket i bokserien Hall of Fame i bok nummer fire. Det er nok denne utgivelsen som er lettest å få tak i, for jeg har sett bokserien hos mange bokhandlere.

Det var forøvrig et par historier til med lignende tema, som vekket min oppmerksomhet. En hvor Donald hadde sølt kaffe på kjolen til Dolly, men hadde ikke råd til å betale renseriregningen, så han tok jobb som barnevakt, kledd i nettopp denne kjolen, som en impulshandling for å skaffe nok penger, og en hvor Mikke Mus kler seg ut som Minni for å hjelpe henne å bestå en opptaksprøve i en dameforening hun veldig gjerne vil bli medlem av. Men disse har jeg ikke klart å finne igjen. Det var nok også derfor akkurat denne ble så mye lest. Den var aller først i en av permene, ikke midt i.

Donald lærte meg som sagt å lese, og selv om jeg ikke leser så mye Donald lenger, så leser jeg veldig mye andre tegneserier, pluss en stor dose krim og annen skjønnlitteratur. Men det var her det startet, og særlig med denne historien som jeg leste om igjen og om igjen, uten å skjønne før flere år senere hvorfor den fascinerte så mye.

Men nå mange år etterpå så stiller jeg spørsmålet. Hadde jeg klart å overbevise noen om at jeg var min egen kone ved å kle meg i kjole?

Alle bilder i dette innlegget er © Walt Disney, og er scannet fra Donald Duck & co nr 1 1987. Burde vel takke pappa for lånet av bladet også.

Hvorfor jeg er singel, og hvorfor jeg foretrekker det sånn

Et spørsmål til jentene. Kunne du tenkt deg å deite en gutt som ønsker å kle seg omtrent slik?

Jeg skjønner godt hvis svaret er nei. Dere måtte jo ha satt opp timeplan og stemplingsur utenfor baderomsdøren. Men likevel.

Jeg har vært singel i noen år nå. Mitt siste forhold endte etter at jeg ba min daværende kjæreste stikke av etter at jeg oppdaget at hun drev og flørtet med en annen jente, som hun rett etter dette ble sammen med. På dette tidspunktet var jeg drittlei av alt som het forhold, for de fleste forholdene og nesten-forholdene jeg har vært involvert i har endt på nesten samme måte. Det var bare dette siste som avvek litt.

For det har vært mange av dem, men det har aldri vart over seks måneder. Det virker som om det nesten er formelbasert. Først er det veldig spennende for den andre å være med en annen jente, selv om denne fysisk har kroppen til en gutt. Mesteparten av tiden vi er sammen vil jeg også se ut som en gutt fordi jeg jo ikke tør å gå ut som jente blant folk, men når vi er alene så passer hun på å behandle meg som en prinsesse og kalle meg for jenta si og lignende. Dersom størrelsen tillater det så oppfordrer hun til å låne klær av hverandre også.

Men gradvis dabber dette av, som om det kun er spennende den første tiden fordi det er annerledes. Når hun har vært og kjøpt nye klær presiserer hun at dette er plagg hun tenker å ha helt for seg selv. Og på et tidspunkt kommer spørsmålet. «Kan du ikke prøve å være bare gutt en stund?». Det er da jeg vet at det er over, for da ber de meg om å gjøre noe som er helt umulig for meg. Det siste forholdet endte som sagt ikke sånn. Men det ga likevel avsmak for meg, for det føltes på en bisarr måte som om jeg ikke var jente nok for henne når hun da fant seg en «ekte» jente i stedet. Etter dette har jeg ikke søkt forhold. Jeg ville heller være alene.

Det virker som om jeg faller mellom to stoler. At jeg er for feminin for de heterofile jentene, mens de lesbiske har problemer med den maskuline kroppen min (noe som kanskje faller på sin egen urimelighet når man tenker på hvordan den stereotypiske traktorlesba ser ut). Og bijentene? Nesten alle forholdene jeg har vært i har vært med jenter som har sagt de var bifile da forholdet startet. Når det da har blitt slutt så er de ikke så sikre lenger. Hadde jeg vært like flink til å kurere homofile hadde jeg nok hatt en høy stjerne i den katolske kirke. Bortsett fra at jeg kler meg i jenteklær da. Men paven og kardinalene kler seg da virkelig i kjoler de også.

Nå skal det sies at jeg ikke har stengt døren helt. Jeg bare leter ikke mer. Men skulle den rette dukke opp, som man så poetisk sier, så er hun velkommen. Men jeg orker ikke lete. Det kan godt hende at jeg vil få det bedre i et forhold med ei jente som lar meg få være meg selv. Men…

Jeg har det bedre som en singel jente, enn jeg ville hatt det som en gutt i et forhold.

Da jeg oppdaget at jeg var jente

Det har begynt å komme frem en del transkjønnede i media etter hvert som alle forteller sin historie om hvordan de hele livet visste at de var feil kjønn. Historier om gutter som forlangte å få gå i kjole, og omvendt jenter som nektet. Dermed hører vi også at venner og familie sier ting som «dette forklarer en del» når de til slutt står frem.

Men slik er ikke min historie.

Jeg hadde nemlig ikke noen særlig annerledes barndom enn andre gutter. Ok, jeg var ikke spesielt tøff, og jeg spilte ikke fotball, selv om jeg prøvde en kort periode, men utover det var jeg ikke spesielt jentete. Jeg var veldig styrt av følelsene mine og tok lett til tårene, men det gjør jo ikke noen automatisk til jenter. Jeg var en gutt, og tvilte aldri på det. Men så en dag skjedde det noe som skulle forandre meg for alltid, og jeg vet faktisk ikke hva som utløste det. Det bare skjedde.

Det skjedde den dagen jeg gikk ut i sommerferie etter første året på ungdomsskolen. Jeg skal ikke si hvor lenge siden det er, men jeg var altså 13 år, og 14-årsdagen var noen måneder unna. Det var som sagt juni måned og forferdelig varmt. Alt for varmt for meg som er vant med trøndersk klima og omtrent ikke tåler varme. Jeg brukte store deler av dagen på springe inn og ut av huset, og badet, for å kaste kaldt vann i ansiktet. Foreldrene mine og søsteren min forlot etter hvert huset for å delta i et bursdagselskap, hvor jeg ikke orket å være med. Jeg var tretten år og alt for stor for den slags barnslige ting som å være med i et barneselskap. Jeg holdt meg hjemme, og fortsatte å løpe inn for å kjøle meg ned med ujevne mellomrom.

På en av disse turene inn på badet la jeg merke til en ting. Søsteren min hadde lagt fra seg en kjole på krakken inne på badet. Det var en lang grønn og hvit rutete sommerkjole, i et lett bomullstoff. Som sagt så aner jeg ikke hva det var som utløste det. Om det var varmen som spilte meg et puss, eller om det var tanken på hvor behagelig det måtte være med en sånn kjole i varmen, det aner jeg ikke. Men jeg måtte bare prøve den på. I neste øyeblikk sto jeg der og så meg selv i speilet, og jeg hadde på meg kjolen til søsteren min. Det var et merkelig øyeblikk, og av den grunn så er det litt tåkete når jeg tenker tilbake. Men jeg husker en ting, nemlig hvor riktig dette føltes. Dette var jo meg, den jeg hadde savnet å være, uten å vite det.

Men det stoppet ikke der. Selv om jeg vrengte av meg kjolen igjen i full fart fordi jeg skammet meg litt, så klarte jeg selvsagt ikke å slutte å tenke på den følelsen. Familien min var fortsatt borte i det bursdagselskapet. Jeg tenkte på hvis ting hadde vært litt annerledes, at jeg hadde blitt født som jente, og hvis jeg hadde blitt med dit, så hadde jeg hatt på meg en fin kjole nå. Kanskje ikke en kjempepyntet en, men i alle fall hadde jeg tatt på en sommerlig kjole. Jeg hadde aldri vært noe glad i å pynte meg, og hatet å gå i dress, noe jeg fortsatt gjør. Hadde ting vært annerledes hvis jeg var jente?

Så fant jeg meg selv igjen på badet, foran speilet. Denne gangen hadde jeg vært i skapet til mamma og funnet frem en knelang svart kjole, mørke strømpebukser og et par svarte pumps. Jeg hadde forsiktig tatt på strømpebuksene og registrert den rare følelsen av å ta dem på, men at det samtidlig lå helt naturlig for meg. Jeg kjempet etterpå for å holde meg oppreist på de høye hælene mens jeg så meg selv i speilet, og tenkte at nå så jeg jo faktisk veldig fin ut. Det var jo sånn det skulle ha vært. Det var jente jeg egentlig skulle ha vært.

Dette var som sagt den første dagen i sommerferien min det året. Jeg visste ikke at da skolen begynte på igjen to måneder senere, hadde vi hatt den varmeste sommeren i Trøndelag på flere år. Jeg hadde prøvd på sommerkjolene til søsteren min flere ganger i løpet av sommeren, og ingen visste noe om det. Da jeg kom tilbake til skolen var jeg naturlig nok veldig preget av det som hadde skjedd. Jeg følte meg ikke som de andre lenger, og begynte gradvis å distansere meg fra dem, og da vi to år senere fikk vitnemålet og gikk ut fra ungdomsskolen hadde jeg egentlig ingen venner igjen. Ingen visste noe som helst om hva jeg slet med, og det skulle ta et halvt år til før ei jente jeg var veldig forelsket i, som senere faktisk skulle bli min første kjæreste, skulle bli den første som fikk vite at jeg innerst inne følte meg som en jente og det var hun som begynte å kalle meg for Emilie, fordi det var det fineste jentenavnet hun visste om.

Og slik ble jeg altså den jenta som skriver denne bloggen.


Så min historie er ganske annerledes fra de andre som står frem i media og forteller at det alltid har vært sånn. Det har det ikke vært hos meg, og fortsatt tror folk at jeg kødder med dem når jeg forteller dem hemmeligheten min. Men når jeg tenker tilbake på barndommen min, så ser jeg faktisk tegn til at jeg egentlig følte meg som jente da også. De var bare ikke så tydelige.

Men dette eventyret får du en annen kveld. Så hold deg på denne kanalen.