Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Joda, jeg er kommet hjem nå

Ved en tilfeldighet så jeg at min bloggportal Femelle.no for noen timer siden delte innlegget «Ikke klar for den nye hverdagen» som jeg skrev tirsdag i forrige uke. Siden innlegget handler om hvordan jeg ikke tør å dra hjem til leiligheten min etter jul fordi jeg er redd for å avslutte ferien, tenkte jeg at det kanskje var på sin plass å komme med en oppdatering. For jeg er faktisk hjemme nå, og jeg har vært her noen dager også!

Det ble ikke så jeg dro hjem dagen etter at jeg skrev det innlegget slik jeg skrev jeg skulle, for det var virkelig vanskelig å gi slipp på julefølelsen. Men etter hvert som julepynten ble plukket ned skulle det vise seg å bli enklere å omstille seg, og i det helgen kom klarte jeg endelig å pakke sammen bagen min og dra hjem til leiligheten min for første gang i 2018. Og jeg fant den akkurat slik jeg forlot den 3. juledag med julegavene mine stablet oppe i et hjørne klare for fotografering.

Så siden har jeg vært hjemme da, med fryseskapet fullt av rester etter julematen og billig svensk ferdigmat etter en dagstur til Sverige, med tekoppen min og nok av tid til å både lese alle bøkene og se alle filmene jeg har lagt unna fordi tiden ikke har strukket til tidligere. Men selv med all verdens tid er jeg mer stresset nå enn før jul, da tiden ikke strakk til. Det suger virkelig å være arbeidsledig og ikke ha tryggheten fast inntekt gir deg.

Men forhåpentligvis skjer det ting nå, da NAV ringte meg to ganger i forrige uke. Først for å skremme meg ved å påstå at jeg hadde fylt ut meldekortet mitt feil og at det kom til å få konsekvenser for meg, før hun som ringte plutselig innså at det var de selv som hadde gjort en feil og dermed fikk det travelt med å si «ha det» og legge på. Dagen etter ringte det en mannsperson fra NAV som ønsket å kalle meg inn til et møte for å hjelpe meg med å få fortgang i jobbsøkeprosessen, slik jeg ble lovt en gang før jul.

Så nå håper jeg virkelig at de kan hjelpe meg med å komme ut i jobb igjen og det ganske kjapt. For jeg trenger inntekt, jeg trenger å se folk, og ikke minst en grunn til å stå opp om morgenen.

Men nå skjer det kanskje noe. Og da er jeg litt roligere i det minste.

Jeg er blitt anbefalt å gå ned i vekt…

Det er allerede blitt skrevet litt om hva som ble sagt og gjort på min første utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet i slutten av november, og at jeg ikke ser tilbake med besøket med glede. Men jeg har også skrevet at jeg fikk positiv respons på min holdning til kropp og vekt, og at det at jeg ikke hadde stått på en vekt siden jeg var 12 men likevel hadde en normal kroppsfasong.

Likevel fikk jeg en mindre hyggelig beskjed etter at jeg hadde kommet meg på vekten og legen på stedet regnet ut BMI-en min. I neste øyeblikk ble jeg nemlig anbefalt å gå ned i vekt. Men ikke fordi jeg er overvektig…

For som jeg skrev i et tidligere innlegg veide jeg faktisk mindre enn jeg ville gjettet, og er under den definerte grensen som ville kvalifisert som overvekt. Men det vil endre seg den dagen jeg begynner på hormoner, ble jeg fortalt. Da vil kroppen ese ut, og selv om jeg er innenfor nå så er jeg ikke akkurat i det nedre sjiktet av skalaen, og jeg vil fort kunne bli overvektig når prosessen begynner. Derfor ble jeg anbefalt å prøve å gå ned allerede nå.

«Særlig at jeg gidder å tenke på dette nå, på denne siden av jul» tenkte jeg da jeg forlot Riksen denne novemberdagen, og dro ut for å ta en burger med min venninne Tina slik vi hadde avtalt.

Nå er derimot julens fråtserigilde over, og vi er kommet til januar, den måneden da flere har som mål å spise sunnere og bli kvitt noe av kroppens overskuddslager. Jeg som aldri har likt nyttårsforsetter eller har brydd meg noe særlig om hva jeg spiser, og stort sett har den holdningen til mat at jeg spiser når jeg er sulten og stopper når jeg er mett, er litt usikker på hvordan jeg skal gå frem for å klare dette.

Jeg har selvsagt tenkt at kanskje det er hell i uhellet at jeg står uten jobb og inntekt akkurat nå og derfor må kutte ned på utgiftene så sparepengene varer lenger. Hadde det ikke vært for at mamma sørget for å sende med meg rester av godsakene fra jula. Jeg har faktisk mer godter i skapene nå enn jeg har til vanlig.

…og all den sjokoladen roper jo selvsagt ikke på meg til alle døgnets tider heller. Neida…

Så da har jeg visst et nyttårsforsett likevel da. Jeg tror ikke jeg skal forsøke å spise noe mindre, men kanskje bli mer bevisst på hva jeg spiser, og kanskje også bevege meg litt mer. For selv om det kanskje ikke er nødvendig akkurat nå, så betyr det faktisk noe når noen med medisinsk bakgrunn gir meg slike råd.

Hurra for 2018, dere…

PS! …men jeg har IKKE medisinsk bakgrunn, og derfor kommer jeg ikke til å dele detaljene i prosessen her i bloggen. For jeg har ikke lyst til å gi andre råd om noe jeg ikke har nok grunnlag til å uttale meg om.

Mitt 2017 på veien ut av skapet

Året 2017 sto i kontrastenes tegn for meg og min utvikling, med både de høye toppene og de dype dalene. Skjønt selv om jeg skulle ønske at avslutningen var litt bedre, har egentlig året behandlet meg jevnt over ganske bra, og jeg tok flere viktige steg på veien ut som transkjønnet og jente på heltid.

Kort fortalt var dette året da jeg tok flere oppgjør med selv, fortiden min og ikke minst min egen fremtid.

Det startet likevel ganske rolig med at jeg annonserte at sminke skulle bli min nye hobby, og at jeg tok to sminkekurs på MakeUpStore i januar og februar, uten at jeg nå et år senere ser ut til å ha funnet den store fascinasjonen for kosmetikk ennå. I samme periode sa jeg farvel til blogg.no, og byttet bloggportal til Femelle samtidig som jeg tok i bruk eget domene.

Da våren og påsken kom dro jeg på spontantur til Kristiansund, og selv om jeg nok ikke fant byen i seg selv spesielt minneverdig, ble jeg likevel litt sjarmert av byens innbyggere og ikke minst mattradisjoner.

FISHAN! Jeg begynner faktisk å lure på denne retten alene er grunn nok til å reise til nordmørshovedstaden…

Det ble flere turer da sommeren sto for tur, og hver gang jeg reiste til et nytt sted tilbragte jeg hele eller mesteparten av oppholdet som jente, og utfordret fortidens demoner.

I Bergen spiste jeg middag med min gamle sjef som fikk møte meg som Emilie for første gang, og jeg fikk endelig henge litt med den fantastiske Rockstar Charlie som jeg ser så alt for sjelden. Og ved å gå gjennom Bodøs gater kledd i skjørt kunne jeg gjenerobre byen hvor jeg ikke turte å gå inn i butikkene for å se på jenteklær engang da jeg en gang bodde der.

Igjen. Eneste bilde som ble tatt av Charlie og meg sammen i løpet av turen min til Bergen i sommer.

Mindre hyggelig var grunnen til at jeg møtte eks-sjefen min i Bergen denne sommeren, og oppgjøret jeg måtte ta etter at han hadde mottatt en anonym mail fra en person med så mye hat i seg at han med ujevne mellomrom så seg nødt til å avsløre for familiemedlemmer, venner og andre bekjente at jeg er transkjønnet.

Når min tidligere sjef nå føyde seg inn i rekken av personer som har fått en slik mail så jeg meg nødt til å levere min første politianmeldelse. Saken er nå forhåpentligvis ute av verden, men det var likevel en påminnelse om hvilke fiendtlige holdninger vi transpersoner er nødt til å forholde oss til i hverdagen. Heldigvis vet jeg at disse er menneskene i mindretall, og at hatefulle ytringer som oftest bare fører til mer utbredt støtte, noe reaksjonen fra min tidligere sjef som altså ikke visste noe, viser.

Emilie tok tilbake Bodøs gater! Ikke at det strengt tatt var nødvendig, for det er ikke en by jeg har særlig tilknytning til, annet enn at jeg bodde her i et par måneder for noen år siden. Men moro likevel!

Høsten kom med optimisme, og da jeg endelig ble tilbudt fast jobb etter halvannet år med løpende kontrakter i drømmejobben, ante jeg ikke at jeg bare tre måneder senere skulle få den nedslående beskjeden at firmaet likevel ikke hadde økonomi til å beholde meg i denne nyopprettede stillingen.

Når ting derfor så ut til å endelig ordne seg gikk jeg ytterligere ut av komfortsonen ved å først takke ja til å snakke om mine erfaringer som transkjønnet ved Skeiv Ungdoms seminar Stolt, hvor jeg også slapp den store bomben om at jeg nå fått psykologen min til å sende henvisning til Rikshospitalet for kjønnskorrigerende behandling. Det ble også tur ut på byen med min venninne Ida, og bloggen feiret femårsjubileum noe jeg markerte sammen med leserne mine.

Så begynte nedturen, og to uker etter å ha fått oppsigelsen skulle jeg oppdage hvor lite de liker transpersoner på Rikshospitalet. Helgen i Oslo ble likevel reddet da jeg klarte å gjennomføre utfordringene jeg hadde gitt meg selv ved å reise som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, og at en av mine beste kompiser gjennom ti år endelig fikk møte meg som Emilie.

Dette til tross var de siste to månedene av 2017 tunge, og jeg har vært på nippet å gi opp et par ganger og spurt meg selv om det egentlig er verdt å fortsette.

Derfor er jeg veldig glad for at jeg på selveste julaften klarte å ta mot til meg og gjøre det jeg har drømt om i mange år, nemlig legg vekk dressen og feire jul kledd i kjole, sammen med familien min!

Med det var 2017 plutselig over, og all usikkerheten som avsluttet året for min del har jeg motvillig blitt nødt til å ta med meg inn i 2018. Jeg aner ikke hvordan de neste månedene vil bli, nå som jeg står uten jobb eller inntekt, og jeg ser heller ikke akkurat frem til neste time hos Rikshospitalet i februar heller.

Men når jeg nå leser over hva jeg har gjort i året som gikk, så har det i stor grad handlet om å ta oppgjør med det jeg synes er vanskelig. Så når utfordringene fra siste del av 2017 blir med meg over til det nye året, får jeg vel også ta med meg viljen til å gjøre noe med dem, selv om det kanskje ser litt mørkt ut nå.

Så selv om jeg ikke liker nyttårsforsetter, så vet jeg hva mitt skal bli i år. Jeg skal begynne i ny jobb, og det raskt.

Og så skal det nok vise seg at 2018 ikke blir så verst heller.

Ikke klar for den nye hverdagen

Lille julaften forlot jeg leiligheten min og dro hjem til foreldrene mine. Med unntak av noen timer tredje juledag hvor jeg dro hjem for å ta og redigere bilder til bloggen, siden jeg ikke har Photoshop på laptopen min, har jeg vært her siden da. Rett og slett fordi det å dra hjem vil bli som å markere at ferien er over.

Derfor tør jeg ikke dra hjem. Jeg er ikke klar for den nye hverdagen.

Jeg er alt for redd for å møte den. Nå som jeg er arbeidsledig og ikke har noen inntekt, og fordi jeg hadde fast ansettelse over for kort tid og dessverre også har vært alt for flink til å sette penger på sparekonto mens jeg hadde inntekt, heller ikke får noe stønad fra NAV.

Ut fra erfaringene jeg gjorde sist jeg var arbeidsledig frykter jeg nå at jeg vil bli apatisk, at jeg vil slutte å stå opp om morgenen, og nå som jeg ikke har inntekt heller vil jeg også slutte å gå ut og være sosial fordi jeg ikke har råd til den obligatoriske kaffekoppen som må inntas hver gang man skal treffe noen.

Derfor tviholder jeg nå på denne følelsen av å ha ferie, og derfor har jeg ikke pakket bagen min med julekjolen min, tannbørsten min og det hele, og hoppet på bussen som bruker tjue minutter på å ta meg til leiligheten min. Men selv om mamma foreløpig bare synes det er hyggelig å ha meg hjemme, så vet jeg egentlig det ikke kommer noe godt ut av å utsette den nye hverdagen, for den vil komme uansett.

Så i kveld skal jeg pakke sammen sakene mine, i og morgen skal jeg dra jeg hjem. Til en ny hverdag med usikkerhet, søknadskriving, venting og krangling med NAV, før den forhåpentligvis raskt erstattes av en ny og bedre hverdag med større preg av ro og stabilitet.

I morgen skal jeg hjem.

Kanskje.

Gruer meg til 2018

Når jeg skriver dette er det under fire timer igjen av 2017, et år som har vært fylt av kontraster med både de høye toppene og de dype avgrunnene. De sistnevnte så ut til å samle seg mot slutten av året, særlig da jeg plutselig ble arbeidsledig igjen og NAV i tillegg ga meg beskjed om at jeg ikke har noe krav på støtte fra dem.

Jeg går med andre ord inn i det nye året med stor usikkerhet om hvordan jeg skal klare meg fremover. Selv om jeg har vært flink til å spare og derfor har en del penger lagt til side, så vil jo dette bare vare en liten stund.

Dette kombinert med den nærmest fiendtlige mottakelsen på Rikshospitalet for en måned siden, og nyheten om at jeg blir nødt til å bytte psykolog etter å ha gått til den samme behandleren i fire år, gjør at det eneste som er sikkert er hvor usikkert alt er når vi går inn i 2018 og hverdagen begynner.

Det var vel ikke meningen at alt pratet om nytt år og blanke ark skulle tolkes så bokstavelig?

Nei, jeg håper i det lengste på at det nye året kommer med gode nyheter, og litt mer trygghet og stabilitet i hverdagen. Men jeg holder ikke pusten.

PS! Oppsummering av året som gikk kommer senere

Antrekk – første jul som jente!

Kjole: Goddiva | Sko: Anna Field | Øredobber: Glitter | Armbånd: BikBok | Ring: Gina Tricot

«Oi, har jeg to døtre nå?» utbrøt mamma da hun og pappa kom hjem etter runden sin på kirkegården på julaften, og fikk se søsteren min og meg der vi sto og tok disse bildene, begge kledd i sorte blondekjoler og høye hæler. Etterfulgt av et «den var litt kort, den kjolen din» før hun prøvde å trekke den ned. Sånn er vel mødre?

Etter så mange år hvor jeg har tvunget på meg dressen jeg hater og misunnelig sett jentene dele sine julekjoler i sosiale medier, var det endelig min tur til å få dele min og få føle meg fin som en av jentene! Mamma prøvde også å få pappa, som fikk ansvaret for gavelappopplesningen i år, om å «oversette» gavene som var til meg, noe han jo selvsagt ikke gjorde, han som har vanskelig nok med å huske navn fra før. Men det gjorde ikke noe, for det var jo flere pakker der med «Til Emilie» påskrevet.

Inkludert en fra mamma og pappa!

Da jeg konstaterte at dette måtte være den beste julaftenen jeg noen gang har opplevd, spurte mamma meg om gavene virkelig hadde vært så bra. Og vel, selv om jeg er fornøyd med dem også, har jeg vel opplevd bedre fangst tidligere år. Likevel betyr alt det andre så uendelig mye mer for meg enn det materielle.

For endelig fikk jeg lov til å feire jul med familien min som meg selv! Og den følelsen det ga meg vil aldri kunne kjøpes, pakkes inn i gavepapir og legges under grana, uansett hvor stort gavebudsjett du måtte ha.

Hva synes du om antrekket mitt? / Har du hatt en fin julefeiring?

PS! …og ja, masken ble selvsagt tatt av straks søsteren min og jeg var ferdige med å ta disse bildene.

Siste time hos psykologen

I godt over fire år har jeg gått til den samme psykologen ved Nidaros DPS i Trondheim. Det har jeg gjort for å få hjelp både med depresjonen min og med å få mer selvtillit til å finne veien ut av skapet som transkjønnet. Samarbeidet vårt har fungert veldig bra, og det har vært godt å hele tiden ha noen med fagkompetanse å snakke med når nye utfordringer har dukket opp, og som jeg visste at jeg kunne stole på.

Men alt har en ende, og for litt over en måned siden fikk jeg beskjed om at hun etter nyttår begynner i ny jobb et annet sted. I dag hadde jeg derfor min siste time hos min faste behandler gjennom fire år. Når vi begynner å skrive 2018 skal jeg begynne på nytt hos en helt ny behandler.

Det kommer til å bli veldig rart.

Så da jeg kom til denne siste timen i dag, ble det selvsagt brukt noen minutter på refleksjon over hvilken utvikling jeg har hatt siden jeg kom dit til min første time en gang i 2013, på et tidspunkt da jeg jo hadde vært på en venninnetur til London, men ennå ikke turte å gå ut som jente hjemme i Trondheim. Nå har jeg vært på min første utredning for kjønnskorrigerende behandling i Oslo, etter henvisning fra henne, og jeg kan faktisk jeg ikke huske sist jeg møtte til time hos behandleren min som noe annet enn Emilie.

Jeg tror ikke jeg hadde klart dette uten hennes hjelp.

Så, siden jeg vet at du leser bloggen min, benytter jeg anledningen til å nok en gang si tusen takk for hjelpen, og si at det jeg synes det er synd at våre veier nå skilles, men ønsker deg lykke til i ny jobb. Etterfølgeren din kommer til å få en tøff oppgave, og siden ingen husker Wirkola, får jeg si at det for vedkommende nok vil bli som å hoppe etter fallskjermen…

Tusen takk!

PS! Bjørn Wirkola var en fyr som drev litt med skihopp før han tok serie- og cupgull med Rosenborg i 1971…

Hadde kun med jenteklær i bagasjen til Oslo!

Som jeg har skrevet i en rekke innlegg nå var jeg utslitt og fullstendig utladet etter min første utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet og de negative opplevelsene jeg fikk der. Så utladet at lysten til å gå ut og være sosial dagen etter var fullstendig fraværende. Men så hadde jeg jo ikke sett Eirik siden mai i fjor, og siden vi sjelden er på samme kant av landet samtidig måtte jeg bare ut og følge opp avtalen.

Nå kunne de neste linjene fort handlet om hvordan jeg feiget ut og valgte å møte opp som gutt i stedet. Men da jeg tok toget til Oslo to dager før hadde jeg reist som jente, og i bagasjen hadde jeg med vilje ikke pakket et eneste gutteplagg, for å utfordre meg selv. Jeg hadde med andre ord ikke noe annet valg enn å møte som jente!

Bilder fra dagen etter besøket på Riksen, like før Bård og jeg tok t-banen inn til sentrum for å møte Eirik.

I dag er jeg veldig glad for at jeg ga meg selv denne utfordringen. Fordi jeg var så sliten og redd for et angstanfall hadde jeg garantert valgt det noe «tryggere» alternativet og gått som gutt, hadde jeg gitt meg selv muligheten. Men når jeg kun hadde pakket jenteklær hadde jeg ikke noe annet valg enn å holde meg til den opprinnelige planen.

Det skulle jo vise seg å gå veldig bra, og vi hadde da en veldig hyggelig kveld sammen med både taco og kino, slik jeg har rapportert om tidligere. Også hjemreisen dagen etter gikk veldig bra, selv om jeg garantert hadde valgt å gjennomføre denne som gutt, med tanke på hvor sliten jeg var.

Og da jeg kom hjem til leiligheten min, etter å ha gått av toget i Trondheim i ellevetiden på kvelden, og skulle til å legge meg slo det meg: jeg hadde faktisk ikke gått i gutteklær siden onsdag kveld. Jeg hadde vært i jenteuttrykket, som jeg kaller det, sammenhengende i fire dager. Og på tross av det som skjedde fredag hadde det jo faktisk gått bra!

Det er som pappa alltid har sagt til meg: Det er utrolig hva du får til når du er helt nødt!

Om planen var å skremme meg, så lyktes det!

Det har jo gått noen historier om hvordan Rikshospitalet møter de som søker kjønnskorrigerende behandling, og derfor var jeg veldig redd da jeg skulle til min første utredning for tre uker siden. Derfor var jeg veldig lettet over at Tegnehanne sa seg villig til å bli med meg til timen. Men det var før Hanne ble beordret til å vente på gangen og jeg ble tatt inn til noe som minnet mest om et politiavhør. Og «The Good Cop» hadde tatt ut avspasering…

Selv om jeg var veldig spent og nervøs hadde jeg en slags følelse av trygghet da jeg ankom Riksen sammen med Hanne den fredagen, og hadde vel troen på at dette skulle gå bra. Men etter å ha meldt meg i luken og ventet noen minutter, dukker det opp en lege som roper ut mannsnavnet mitt, minus etternavn, med en streng mine. Jaja, jeg reiser meg opp og håndhilser. Hanne gjør det samme, og presenterer seg med navn og legger til «venninne» til slutt. Men før Hanne har rukket å fullføre setningen avbryter legen henne med et «nei, nei, nei» før hun peker på meg og sier «han er et voksent menneske som klarer seg selv, så du må vente her». Der står jeg altså med sminke og skjørt, og ble akkurat omtalt som «han» av en fagperson ved Riksen.

Jeg får med en gang følelsen av at denne timen kan komme til å bli veldig lang…

Arkivbilde. Har ingen bilder av meg fra denne dagen da det var mørkt på det tidspunktet jeg dro fra Riksen.

Inne på kontoret blir det raskt klart for meg at språk skal bli en utfordring da hun er fremmedspråklig og snakker gebrokkent norsk og jeg har problemer med å plukke opp en del av det hun sier. Senere skal det også bli klart at hun av samme grunn har problemer med å forstå min trønderske dialekt, og det fører til mye gjentakelser for oss begge. Men om språkbarrieren gjør meg bekymret for at hun ikke forstår halvparten av hva jeg sier, føler jeg at hun er direkte uinteressert i resten. Selv det hun spør om.

«Hvorfor har du ikke skiftet navn og juridisk kjønn?» spør hun med et kaldt og strengt blikk. «Fordi jeg ikke er åpen om min transkjønnethet ennå» forteller jeg. «Hvorfor ikke?» spør hun. Jeg forteller om min spesielle karriere hvor jeg ble regnet som et av de store talentene innen mitt fagfelt da jeg ennå var i tenårene, og hvordan jeg fortsatt har et kjent navn i visse miljøer, noe som gjør at jeg er redd for en massiv mediedekning den dagen jeg står frem. Men jeg sier også at jeg skriver blogg anomymt og bruker den som et verktøy for å ta denne prosessen gradvis og venne meg til det. «Hvorfor blogger du anonymt?» spør hun. «Fordi jeg ikke er åpen, vel!» svarer jeg. «Hvorfor er du ikke åpen?». «Jammen hallo, jeg svarte jo på det nå nettopp!»

Når jeg blir spurt om hvordan jeg oppdaget min kjønnsidentitet, og begynner å fortelle om den sommerdagen da jeg var tretten, blir jeg avbrutt. «Stopp stopp!» sier hun etter at jeg har fortalt om hvordan oppdagelsen av at jeg er transkjønnet gjorde at jeg trakk meg unna mine gamle venner og at jeg ble bekymret for karrieren min. «Nå er vi på ungdomsskolen, ingen tenker på karriere da, det kommer mye senere. På ungdomsskolen er det lekser og karakterer man bryr seg om». Har jeg ikke akkurat fortalt om hvordan jeg debuterte innen mitt felt som 15-åring mens jeg ennå gikk i tiende?!

Men når hun nærmest prøver å dra ut av meg at besøket mitt hos Riksen er den egentlige grunnen til at jeg to uker tidligere fikk beskjed fra sjefen om at de måtte si meg opp, holder det på å svartne for meg. Både sjefen og kollegene mine fikk jo vite om transkjønnetheten min lenge før jeg i det hele tatt fikk fast ansettelse, og selv når jeg sier dette fortsetter hun å få meg til å vurdere muligheten av at dette kan være grunnen.

Er det mulig?!

Halvannen time senere forlater jeg kontoret for å ta blod- og urinprøve, og da er jeg veldig glad for å ha med meg Hanne som jo har jobbet på Riksen som sykepleier og dermed kan vise meg veien til laben. Deretter må jeg fylle ut en katalog av et skjema, med svært intime og personlige spørsmål, som det tar omtrent en time å fylle ut, før jeg kan gå. Om jeg ikke er takknemlig fra før for at Hanne ble med som støtte og for at hun har sittet der og ventet på meg i nærmere tre timer tilsammen, så er jeg det nå. Jeg er fullstendig utladet og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Er det denne gjengen jeg har lagt skjebnen min i hendene til?

Det har nå gått tre uker, og fortsatt er alle inntrykkene fra denne dagen tunge å fordøye. Jeg kan ikke fatte hvordan man kan bli møtt på denne måten, når man kommer dit i en sårbar situasjon som man ikke aner hvordan man skal takle. Det som ble klart for meg var i alle fall at de som konspirerer om at helsevesenet tvinger usikker ungdom gjennom kjønnskorrigerende behandling ikke aner hva de prater om. Mitt første møte med Riksen fikk meg faktisk til å vurdere om det i det hele tatt var verdt å fortsette.

Likevel skal jeg tilbake til en ny time i løpet av februar. Jeg kan ikke si jeg ser frem til det, men per i dag er det det eneste alternativet jeg har, så da får det bare stå til. Dessuten har jeg noe positivt å trekke frem fra besøket mitt på Riksen også, selv om helhetsinntrykket er negativt.

Men nøyaktig hva dette er, ønsker jeg å fortelle om i et eget innlegg ved en senere anledning.

Taco med gutta – som jente!

Da jeg fikk høre at min kompis Eirik tilfeldigvis var i Oslo samme helg som jeg hadde min første utredning for kjønnskorrigerende behandling, måtte vi selvsagt møtes. Særlig fordi vi bor så langt fra hverandre at vi sjelden treffes, og særlig fordi han aldri før har truffet meg som Emilie.

Og når den gamle trioen bestående av meg, Eirik og vår felles venn Bård, som jeg som vanlig bodde hos mens jeg var i Oslo, gjenforenes over en middag, er det vel ingen overraskelse for de som kjenner oss og historien vår at vi selvsagt måtte spise taco. Men hvordan skulle det gå når en av gutta plutselig var blitt jente?

Meg etter å ha fortært den beste tacoen jeg noen gang har spist hos Mucho Mas på Grünerløkka. God stemning og godt selskap var det også. Bilder av antrekket kommer senere.

Eirik og jeg har kjent hverandre i ti år, men de siste årene har vi møttes svært sjelden og har mest kontakt gjennom sosiale medier. Derfor hadde han heller aldri møtt meg som Emilie før, selv om det nå er noen år siden jeg fortalte ham at jeg er transkjønnet. Dermed var jeg svært spent på hvordan det skulle gå da Bård og jeg sammen tok t-banen til Stortinget for å møte ham, lørdag ettermiddag for en uke siden.

Men etter at vi hadde stått der og ventet en liten stund dukket han plutselig opp og hilste meg med et «hei, Emilie!» uten noe mer om og men. Deretter begynte vi å traske mot Grünerløkka, og på veien gikk praten akkurat som den alltid har gjort når vi tre er sammen, i den samme useriøse tonen som sist vi møttes.

Etter hvert kom vi frem til Mucho Mas hvor vi fikk satt oss ned, og etter å ha studert menyen endte alle opp med å bestille det samme, nemlig deres anbefaling taco de carnitas, taco med pulled pork. Uten å overdrive vil jeg si at det er den beste tacoen jeg noen gang har spist noe sted, og når jeg i tillegg klarte å få bartenderen til å spille Journey – «Any way you want it» over anlegget er det ingen tvil om at dette var en bra kveld. Men vi avrundet like godt med å dra på kino for å se Thor: Ragnarok, som har fått noe blandede kritikker, men vi tre var enige om at den var fantastisk. Min terning ruller i alle fall til en femmer, så den skal du også se.

Det beste bildet jeg fikk til med mobilkamera og ukontrollerte håndskjelvinger. Damn you, essensiell tremor!

Noen dager senere, etter at jeg hadde kommet meg hjem til Trondheim, måtte jeg selvsagt kontakte Eirik og spørre hvordan han synes det var å møte meg som jente, og om han synes det føltes rart på noe vis. Svaret hans var at, nei det synes han egentlig ikke. Jeg var jo fortsatt den samme, og det tok ikke lang tid før han sluttet å tenke på hva jeg hadde på meg og at jeg hadde sminke i ansiktet. Faktisk føltes det mest rart å se meg uten solbrillene jeg alltid har på meg når jeg tar bilder til denne bloggen.

Pussig nok er det det samme som Bård sa da han møtte meg som jente for første gang, for to år siden.

Så når jeg i det siste har fått føle hvor midlertidig alt i livet egentlig er, føles det godt å få en slags bekreftelse på at enkelte ting i alle fall varer, selv om man blir eldre og forandrer seg litt selv underveis.

Jeg er veldig glad for at jeg har dere i livet mitt!