Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Takk for alt, Make Up Store

Av alt jeg har måttet lære meg på veien ut av skapet som transkjønnet er sminke kanskje det jeg har slitt mest med. Men som alt annet du ønsker å lære mer om er det lurt å spørre noen som kan det, selv om det kan være litt utfordrende når man er født som gutt og føler seg som jente.

Redningen viste seg å bli Make Up Store i Trondheim hvor jeg først var ganske nervøs da jeg stakk innom, i gutteuttrykk, for å få hjelp til å finne riktige produkter, og hvor jeg senere også bestilte sminkekurs ved to anledninger. Hver gang ble jeg tatt i mot med store smil og en veldig entusiasme til å hjelpe.

Derfor ble jeg veldig trist da jeg for noen dager siden fikk nyheten om at det nå er slutt.

Arkivbilder fra et av sminkekursene jeg var på i regi av Make Up Store, tatt i januar i år

For nå legges Trondheimsavdelingen av butikken ned. Selvsagt kan jeg fortsatt bruke nettbutikken, men det blir virkelig ikke det samme som å gå inn og få veiledningen fra mennesker som kan faget sitt og som kan gi anbefalinger på produkter som passer meg. Derfor blir denne nedleggelsen et tap for meg personlig.

Etter hva jeg hører holder de åpent til og med førstkommende mandag, den 28. august, før de stenger for godt. Frem til da er det også 40% avslag på alt i sortimentet, noe som timingmessig dessverre passer meg litt dårlig siden jeg nettopp har gjort ganske mange nye innkjøp og neppe kommer til å rekke å bruke alt jeg har engang før produktene går ut på dato. Men jeg håper alle andre i Trondheim slår til på denne muligheten til å skaffe gode produkter til en billig penge.

Så tusen takk for hjelpen, Make Up Store Trondheim. Dere har betydd mye for meg på veien ut av skapet, og håper dere går ut stolte når dere låser døra for siste gang på mandag.

Kan jeg virkelig fungere i hverdagen – som jente?

Klokken er litt før ti på kvelden og jeg er på vei hjem etter å ha møtt en venninne i sentrum. Selv om jeg egentlig er i veldig godt humør etter en hyggelig kveld, kjenner jeg at jeg begynner å føle meg litt nervøs etter hvert som jeg nærmer meg ytterdøren til oppgangen jeg bor i.

Det har nemlig vært problemer med låsen den siste tiden og jeg er redd for at jeg igjen skal bli stående og streve med en nøkkel som ikke vil gå rundt og dermed vil tiltrekke meg oppmerksomhet. Særlig fordi jeg ikke lever åpent om min transkjønnethet ennå, og akkurat nå faktisk er kledd som den jenta jeg ønsker å være. Når jeg kommer frem og fisker frem nøkkelen fra veska kjenner jeg panikken bre seg over hele kroppen, når låsen på ytterdøren viser enda mindre samarbeidsvilje enn til vanlig.

Nøkkelen vil faktisk ikke passe i det hele tatt.

Mens jeg står der og strever og prøver å få nøkkelen presset inn, ser jeg i øyekroken at noen andre nærmer seg. Det er ikke noen jeg kjenner, men jeg ser hun er på vei mot døra hvor jeg står og krangler med låsen. Jeg prøver hardere, men nøkkelen vil ikke inn. Pulsen øker og jeg kjenner angsten tvinge seg frem i det hun kommer nærmere og nærmere. Hun stopper så opp ved siden av meg, og jeg ser opp på henne.

«Hei» sier hun smilende.

Stillhet et halvt sekund før jeg svarer «…denne nøkkelen vil jo bare ikke!». «Nei, den låsen blir jo bare verre og verre. De må få sett å få fikset den snart». Hun finner frem sin nøkkel som heller ikke vil inn i nøkkelhullet, og mens hun fortsetter å prøve snakker vi litt om hvordan styret er klar over problemet og at det ble lovt for lenge siden at låsen skulle bli ordnet. Med ett går nøkkelen hennes inn, og hun klarer å få opp døren. Hun holder den opp for meg og smiler. Jeg smiler tilbake og sier takk, før vi begge går mot hver vår leilighet.

Inne i leiligheten tenker jeg at det der var da ikke så ille? Jeg som ofte unngår folk når jeg går ut som jente fordi jeg er redd for at noen skal kunne se på meg, eller høre på stemmen min, at jeg er født som gutt. Nå aner jeg ikke om hun virkelig ikke merket noe til det eller om hun bare ikke brydde seg. Likevel hadde jeg akkurat ført en normal samtale med en ukjent, uten å føle at denne så rart på meg.

Plutselig får jeg troen på at jo, jeg kan faktisk fungere normalt i hverdagen.

Også etter at jeg har stått frem og begynt å leve som jente på heltid.

Trodde jeg mislikte sminke…

Av alt jeg må gjennom på veien mot å stå frem som transkjønnet og bli jente på heltid, er sminke kanskje det jeg har slitt mest med. Selv om jeg ofte hører at «det finnes da mange jenter som ikke bruker sminke» så har vel de fleste av dem den fordelen at de fortsatt ser ut som jenter selv om de dropper sminken.

Derfor annonserte jeg i bloggen for en tid tilbake at sminke skulle bli min nye hobby, slik at jeg lettere skulle lære meg kunsten. Så skjedde det egentlig ikke mer. Jeg følte at jeg ikke lærte noe mer, og det fortsatte bare å være noe jeg mislikte intenst å gjøre men som jeg fortsatte med av nødvendighet.

Derfor er jeg nå litt overrasket når jeg for noen dager siden nærmest hoppet i taket i spenning da jeg fikk mail om at noen nye produkter jeg har bestilt var blitt sendt og er på vei til meg i posten.

Under oppholdet mitt i Bergen for noen uker siden fikk jeg litt enkel innføring i sminke fra RockStar Charlie. Ikke noe avansert, men bare for at jeg skulle få litt mer forståelse av hva jeg holdt på med og for å forenkle sminkerutinene mine betydelig. Jeg ble samtidig presentert for et par produkter som jeg også fikk prøve, og uten overdrivelse ble jeg faktisk satt ut over hvor mye enklere de var å ta i bruk enn det jeg bruker fra før og hvor mye bedre resultatet ble. Selvfølgelig måtte jeg bestille dette når jeg kom hjem!

Så det gjorde jeg selvsagt. Tidligere denne uken fikk jeg som sagt mail om at produktene var på vei, og siden da har jeg gått og gledet meg. I morges ble jeg vekket av en sms fra Posten som fortalte at en pakke til meg hadde ankommet Trondheim og ville bli forsøkt levert i løpet av dagen. Jeg begynte ikke akkurat å glede meg noe mindre av den grunn, for hele meg sitter her og kribler over av spenning nå. Over en pakke med sminkeprodukter, liksom!

Også jeg som trodde jeg mislikte sminke?

PS! Hvilke produkter det er kommer jeg tilbake til når jeg har fått dem

Begynner i fulltidsstilling i drømmejobben!

Så var sommerferien over for min del, og etter tre uker fri er jeg i morgen tilbake på jobb. Men når jeg møter på kontoret i morgen er det for første gang i en fulltidsstilling og som fast ansatt!

Det finnes ikke ord i mitt vokabular som kan beskrive hvor glad jeg er!

I november er det to år siden jeg begynte å jobbe for denne bedriften, i første omgang på en kontrakt for tre dager i uken i tre måneder. Kontrakten ble stadig utvidet, og siden februar har jeg jobbet fire dager i uken. Så en dag i juni ble jeg innkalt på sjefens kontor for å snakke om fremtiden, og jeg gikk derifra med tilbud om fast jobb fra 14. august i en 100%-stilling. Jeg kunne ikke annet enn å si ja, og plutselig var det som om universet var i balanse igjen etter den tunge helgen jeg akkurat hadde gjennomgått i Oslo bare noen dager tidligere.

Selv om jeg aldri har sagt her i bloggen nøyaktig hva jeg jobber med, så har jeg flere ganger kommet med små hint om hvor godt jeg trives og hvilke fantastiske karer det er jeg jobber med. Når vi entrer september er det også et år siden jeg sto frem som transkjønnet for dem, og akkurat som de lovte den dagen så har ikke det forandret noen ting. Jeg føler meg rett og slett ganske heldig som har fått denne muligheten og nå er det opp til meg å fortsette å gjøre en god jobb for dem. For det er virkelig ikke meg i mot å bli i denne bedriften frem til den dagen jeg går av med pensjon.

Men dette kommer nok garantert til å få konsekvenser for bloggen også. Vel vitende om at det i forumet på Kvinneguiden insisteres på at blogging ikke kvalifiserer som arbeid, så har jeg likevel lagt ned ganske mange timer i hvert innlegg i denne bloggen, og selv om jeg har hatt fulltidsjobber før, så har jeg alltid hatt det så lenge denne bloggen har eksistert. Det kan godt hende at jeg klarer det, men jeg har en følelse av at det kan bli litt tøft, i det minste i en overgangsperiode mens jeg blir vant med denne nye hverdagen. Akkurat som at tre dager i uken føltes mye etter å ha gått arbeidsledig i et halvt år.

Dermed kan dette føye seg inn i rekken over årsaker som har ført til at det har vært lange perioder med stillhet her inne. Men som sagt, så er dette noe jeg er veldig glad for og selv om innleggene kanskje uteblir, så går det veldig bra med meg for tiden.

PS! Om du vil følge med på når det kommer nye innlegg, kan det å like facebooksiden min være en idé. Om du ikke allerede gjør det da…

Tok et oppgjør med fortidens demoner – og vant!

Denne sommeren hadde en av mine beste kompiser og jeg bestemt at vi skulle ta Nordlandsbanen sammen, som en slags reprise fra da vi tok Sørlandsbanen sammen for to år siden. For min del betød det et gjensyn med Nordlandsbanens endestasjon, Bodø. Vi hadde knapt kommet oss av toget før hjernen begynte å leke assosiasjonsleken, da synet av gatene jeg pleide å gå i vekket til live tankene jeg tenkte sist jeg gikk i dem.

For det var her jeg bodde da jeg ikke lenger maktet det daglige skuespillet med å være den gutten samfunnet forventet at jeg var, mens jeg selv følte meg som jente.

Det som skulle bli en spennende studietid ble i stedet en hverdag preget av angst og depresjon, og fordi jeg ikke klarte å passe inn i klassemiljøet satt jeg mye alene på hybelen. Trøsten ble at der kunne i alle fall ingen se at jeg kledde meg som den jenta jeg følte meg som, men å kjøpe disse klærne var ingen enkel oppgave. Når jeg gikk inn i butikkene i Glasshuset og på City Nord for å se på jenteklær følte jeg blikkene til de andre i nakken, og særlig husker jeg hvor dømmende jeg følte en godt voksen dame i kassen hos H&M på sistnevnte kjøpesenter så på meg da jeg skulle betale for en kjole og et par strømpebukser.

Det er med andre ord få gode minner jeg har fra de månedene jeg tilbragte der oppe før jeg skjønte motivasjonen var borte, avbrøt studiene for å flytte hjem til Trondheim, og dro aldri tilbake – før nå.

Det hadde gått seks år siden sist jeg gikk i Storgata og gjennom Glasshuset da min gode venn Bård og jeg ankom Bodø med toget mandag ettermiddag, og gjensynet med de kjente bygatene gjorde at hodet mitt øyeblikkelig sendte meg tilbake til denne tunge tiden og de vonde tankene jeg ikke hadde tenkt siden sist jeg gikk i disse gatene, kom nå tilbake. Hvordan jeg følte en trang til å gå inn i nesten hver butikk med dameklær jeg så, men følte en angst for at noen skulle skjønne at jeg så etter klær til meg selv og at de skulle dømme meg. Denne påminnelsen jeg helst skulle vært foruten.

Men så fikk jeg også en påminnelse om hvor lang tid som har gått, og hvor mye som har skjedd siden da.

For mens jeg sist gikk og var redd for at noen skulle skjønne at jeg så på jenteklær til meg selv, gikk jeg nå rundt inne i både Glasshuset og City Nord kledd i skjørt og med sminke i ansiktet. Selv om sistnevnte i mellomtiden er blitt såpass ombygd at jeg ikke lenger kjente meg igjen, føltes det som en personlig seier at jeg nå klarte å gå som den jenta jeg følte meg som. Akkurat her hvor jeg for noen år siden hadde gått og vært så redd for å bli dømt at jeg ofte ikke klarte å nærme meg butikkene engang. Jeg kjøpte riktignok ikke noe denne gangen heller, men det var fordi jeg ikke fant noe som fenget min oppmerksomhet.

Og jeg skal innrømme – det er et par av butikkene jeg husker jeg så drømmende mot den gangen, som jeg nå bare kastet et blikk på og tenkte «Hæh, her har de jo bare kjerringklær. Hva så jeg egentlig i dette?!»

Så selv om det ble et vondt møte med fortiden til å begynne med, er jeg nå stolt av meg selv for at jeg klarte å konfrontere dem og at jeg nå har dratt fra Bodø med gode minner i bagasjen, og en påminnelse om at det faktisk går fremover med utviklingen min!

Men mest imponert er jeg over at Bård frivillig ble med meg på denne butikkrunden uten å klage…

For en fantastisk dag!

Som overskriften sier hadde jeg en fantastisk fin dag i Bergen i går, og nesten hele dagen ble tilbragt sammen med Rockstar Charlie. Vi startet dagen på hotellrommet mitt hvor hun ga meg litt grunnleggende sminkeopplæring, og noen produktanbefalinger som skulle vise seg å være bedre enn dem jeg har brukt til nå. Plutselig ser jeg mye lysere på det å skulle lære seg sminke – og ikke minst det å være mer selvsikker når jeg går ut som jente. For da vi gikk ut følte jeg meg skikkelig fin, og jeg hadde gjort mye av jobben med sminken selv!

Videre gikk vi litt rundt i Bergen hvor vi så litt i butikker og tok en del bilder, før vi spiste middag sammen på Bergen Matbørs. Etterpå måtte Charlie hjem, så jeg avsluttet dagen på Bergen kino i deres helt nye storsal hvor jeg så Dunkirk. Det er den beste filmen jeg har sett i år, så den må du også se!

Siden jeg i skrivende stund sitter på hotellrommet og gjør meg klar til å pakke og reise hjem til Trøndelag, ble dagen i går et fantastisk punktum for mitt Bergensopphold. Og Charlie, du er en utrolig herlig person og jeg er så glad for at jeg har fått lov til å bli kjent med deg og kan kalle deg min venninne. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til at dagen i går skulle ta slutt, og hadde i hvertfall ikke lyst til å vaske av meg sminken og legge meg, og våkne opp som «gutt» igjen noen timer senere.

Det er så utrolig synd at vi bor så langt unna hverandre, men håper det ikke blir like lenge til neste gang!

Siste mulighet til et anonymt liv?

I det siste har jeg holdt litt øye med en tråd i forumet hos Kvinneguiden hvor det hevdes at bloggere har flere narsissistiske trekk, for hvorfor skulle vi ellers handle i den tro av at folk er så utrolig interesserte i livene våre at vi trenger å brette ut om dem åpen på verdensvevet?

Vel, selv er jeg en person som ikke takler oppmerksomhet spesielt godt. Men jeg har ikke alltid vært sånn. Da jeg var i slutten av tenårene var jeg, uten å si for mye, i ferd med å bygge meg et navn og en karriere som gjorde at jeg var en del i media og ble i visse kretser omtalt som «det neste store». Kjendis var jeg nok aldri, men jeg elsket hvert sekund av det, selv når terningen rullet til en toer, noe den gjorde innimellom. Men selv da var jeg opptatt av at jeg skulle bli lagt merke til på grunn av det jeg gjorde, ikke på grunn av hvem jeg var som person.

Derfor skulle jeg aldri gå ut med at jeg innerst inne følte meg som jente, for da kom jeg bare til å bli vurdert og omtalt som «den transkjønnede». Og det funket å leve med et konstruert image som maskulin med maskinklipt hår og skjegg på haka, inntil en dag jeg traff veggen og sank ned i en dyp depresjon som gjorde det umulig å fortsette karrieren min, selv om det var noe jeg elsket å holde på med. Jeg som tidligere hadde elsket å være midtpunktet, trakk meg nå tilbake i skyggene. Dermed forsto jeg at jeg var nødt til å stå frem, men hvordan? Jeg som ikke hadde noen trening i å leve som jente utover i trygge hjemlige omgivelser og kun foran de venninnene jeg stolte mest på?

En venninne foreslo at jeg kunne begynne å blogge, anonymt, og på den måten ta det litt gradvis. Jeg tente ikke på ideen med det første, men etter en stund innså jeg at alternativet med å bare stå frem over natten aldri ville fungere for meg, og for snart fem år siden var Emilies skap et faktum. Dermed hadde jeg både et utløp for tankene mine på veien, samtidig som jeg igjen gradvis ble vant med å få oppmerksomhet mot meg som transkjønnet slik at jeg lettere skulle takle medieoppstyret som på grunn av min bakgrunn uansett ville komme den dagen jeg sto frem.

Men vil det egentlig det? For noen uker siden traff jeg igjen en gammel venninne av mamma som jeg brukte å være mye hos i oppveksten. Hun fortalte smilende at hun hadde tatt vare på en del dokumentasjon av mine tidlige arbeider fra sen barndom og tidlige ungdomsår som hun tenkte å ta frem når jeg ble kjent. Da faren min lo og sa at «det toget har nok gått nå» slo det meg at han jo hadde helt rett. Nå er det over fem år siden jeg tok en pause fra min tidligere karriere for å begynne å jobbe med meg selv og depresjonen, og det er enda lenger siden sist jeg sto på en scene. Selv om jeg fortsatt bruker mine kunnskaper og evner til noe beslektet i min nåværende jobb, fronter jeg ikke lenger meg selv eller mitt eget navn, det skjer under et firmanavn. Jeg er rett og slett i ferd med å bli glemt og har forsvunnet inn i en anonym åtte til fire-jobb.

Og jeg tenkte: det passer meg egentlig utmerket!

Men med den tanken forsvant også noe av bloggens funksjon plutselig. Drømmen min hadde jo alltid vært å kunne gå ut og forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, men med tanke på bakgrunnen min tenkte jeg at dette aldri kom til å skje. Nå derimot, som jeg er i ferd med å bli glemt for det jeg en gang gjorde under mannsnavnet mitt, kan det faktisk hende at jeg får oppleve dette. Men ikke så lenge jeg blogger!

For det siste året har jeg opplevd å bli kjent igjen når jeg går ut som Emilie. Jeg merker at flere ser på meg og smiler lurt, og at når jeg kommer hjem finner meldinger fra lesere som forteller at de har sett meg der og der, noe som stemmer med hvor jeg faktisk var denne dagen. Så derfor spør jeg meg selv om denne bloggen nå faktisk virker mot sin hensikt?

Samtidig klarer jeg ikke helt å gi slipp heller. Som nevnt tidligere er det godt å ha denne kanalen for å dokumentere prosessen min slik at jeg ikke føler jeg står helt alene. Dette er derfor en av mange grunner til at jeg den siste måneden har måttet ta en pause for å tenke gjennom hva jeg egentlig vil gjøre videre og om denne bloggen skal fortsette.

Men først skal jeg på ferie, og der tenker jeg du som leser skal få lov til å bli med. I alle fall på første del av turen.

Første politianmeldelse levert

Etter årevis med mobbing i oppveksten har jeg ganske høy smerteterskel for hets, og ignorerer stort sett det som kommer inn av hatkommentarer gjennom denne bloggen. Men når de begynner å blande inn familie og bekjente for å krenke meg, er toleransen betydelig lavere. Nå har jeg levert min første politianmeldelse.

Det var med mørke poser under øynene jeg møtte opp på politistasjonen i Trondheim mandag morgen. Natten i forveien hadde jeg sovet tilsammen to timer, fordi jeg var så sint at jeg ikke fikk sove. Jeg kunne ikke fatte hvordan noen kunne gjøre noe så ondskapsfullt, og hvordan noen kunne finne glede i dette.

Det er snart tre år siden faren min mottok en mail med link til bloggen min, og spørsmål om dette var sønnen hans kledd i dameklær. Nå hadde det skjedd igjen, og denne gangen var det en av mine beste venner og en tidligere sjef som hadde mottatt mail, hvorav sistnevnte ikke ante noe som helst om at jeg er transkjønnet.

Som forrige gang var de sendt midt på natten natt til søndag. Likhetene mellom mailen pappa mottok like før jul i 2014 og de to som ble sendt i helgen er så mange at det finnes ikke tvil i min sjel om at de er sendt av samme person. Så selv om jeg skulle ønske at jeg slapp å gå til dette drastiske steget, føles det nå som en nødvendighet og eneste alternativ for å få slutt på denne adferden ved å la ham ta konsekvensene av sine handlinger.

Nå er jeg selvsagt klar over at det alltid er en risiko for at jeg blir gjenkjent når jeg legger ut bilder av meg selv i bloggen, men akkurat det gjør meg ikke så mye. Likevel har jeg alltid vært ganske klar på at jeg ennå trenger tid til å tørre å stå frem, og det finnes virkelig ingen unnskyldning for å kontakte mine nærmeste og tidligere arbeidsgivere for å anonymt dele dette med dem i håp om å skade meg. For det er åpenbart at det er dette avsender ønsker å gjøre om vi ser på måten mailene er skrevet.

Men klarte han det? Vel, da min tidligere sjef kontaktet meg om mailen han hadde fått, åpnet han med «Hei Emilie». Etter å ha fordømt handlingene til avsender skrev han at han synes bloggen min var et flott tiltak, at han ønsket meg lykke til og at han håpet på å få møte Emilie en gang.

Tilfeldighetene ville det også slik at jeg faktisk skal en liten tur til Bergen, hvor han bor, i løpet av neste uke. Så nå har vi avtalt å treffes, og det ser jeg frem til siden jeg ikke har sett ham siden arbeidsforholdet opphørte.

Dermed kan vi vel si at det er bare en person som ender opp med å ta skade av dette?

Dro nesten på jobb som jente i dag!

I morges våknet jeg en time tidligere enn jeg pleier, uten at jeg vet hvorfor. Etter å ha vridd meg noen minutter skjønte jeg at jeg ikke kom til å klare å sovne igjen, og sto like godt opp. Da slo det meg at en dag blir jeg kanskje nødt til å stå opp så tidlig hver morgen. Nå når jeg ennå lever mesteparten av tiden som gutt, går jeg jo nærmest rett fra senga og til jobb. Det eneste jeg gjør er å kle på meg, spise og deretter gå ut.

Hvordan kommer jeg til å klare meg når jeg blir nødt til å gjøre sminkeritualet til en del av morgenrutinen?

Så jeg gjorde et forsøk nå som jeg likevel var så tidlig oppe. Jeg fant frem sminkesakene og begynte å gjennomføre rutinen min, og jeg var klar i god tid før tidspunktet jeg må gå hjemmefra hvis jeg skal rekke frem til jobb i tide. Dermed gikk jeg like godt et skritt lenger og satte sammen et hverdagsantrekk som jeg tok på, og så meg selv i speilet der jeg sto nysminket og kledd som jente. Fortsatt var det et kvarter til jeg måtte gå. Kunne jeg gått på jobb kledd slik som dette?

Ja, det kunne jeg faktisk. Det føltes helt naturlig for meg å beholde disse klærne på og gå på jobb.

Men jeg gjorde det ikke.

For selv om jeg sto frem for kollegene mine i september, så er det noe med at jeg omgås jo ikke bare dem, selv om jeg sitter på et kontor. Det kommer jo folk innom hele tiden, fra andre deler av bransjen, som vet hvem jeg er og derfor kan jeg ikke møte på kontoret som meg selv før den dagen jeg er klar for å stå frem helt. Derfor ble sminken vasket av, og jeg gikk som gutt i stedet. Som vanlig.

Likevel er jeg litt stolt av meg selv i dag, for at jeg i det hele tatt vurderte det, og kom frem til at dette var noe som var naturlig for meg å gjøre.

Selv om jeg liker å sove lenge om morgenen…

Hva er det som skjer med meg?

I går var en fantastisk dag hvor alt bare stemte. I dag har jeg følt meg veldig urolig og hatt problemer med å konsentrere meg på jobb. Den mest markante forskjellen var at jeg i går tilbragte hele dagen som jente, mens jeg i morges gikk på jobb som gutt. Vanligvis bruker jeg å ha ekstra energi på jobb dagen etter at jeg har kunnet være meg selv. Men ikke i dag. Jeg ville bare hjem og skifte, og komme tilbake på jobb som Emilie.

På lørdag fikk jeg også et angstanfall fordi jeg skulle ut som gutt, og ikke som jente slik jeg hadde lyst til, altså det motsatte av det som har vært normalen. Hva er det som skjer med meg?

Dagen i går fikk en skikkelig dårlig start, da jeg var i skikkelig dårlig humør da jeg våknet. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til å klare å komme meg til timen hos psykologen, verken som gutt eller som jente.

Men etter å ha tatt en dusj, barbert ansiktet og fått på sminken og parykken var det som om skyene forsvant fra himmelen, og jeg gikk smilende til timen min, uten å kjenne den vanlige angsten for at alle jeg passerer på veien kan se at jeg ikke er født som jente og at de stirrer. Det overrasket meg skikkelig da jeg ankom timen og det gikk opp for meg at jeg denne gangen ikke hadde tenkt tanken engang.

Som alltid forble jeg i jenteuttrykket etter timen hos psykologen, men i stedet for å dra hjem, dro jeg på shopping på City Lade og heller ikke nå tenkte jeg over at jeg hadde på meg skjørt og hva andre måtte tenke om meg. Etter å ha funnet noe grønt til fredagens trafikklysfest dro jeg hjem, men etter noen timer innså jeg at jeg ikke var helt fornøyd med fangsten min likevel, og dro ut på en ny shoppingrunde, denne gangen på Solsiden like før stengetid. Fortsatt som jente, og fortsatt uten å bekymre meg for om andre stirret fordi jeg gikk i skjørt.

Oppsummert var det en fantastisk dag, og jeg gikk smilende til sengs, særlig opprørt over mine nye innkjøp og at jeg gledet meg til å gå med plaggene på fredag. Men når jeg vanligvis klarer å ta med meg denne følelsen til neste dag, selv om jeg igjen må ut som den gutten jeg er født som, så klarte jeg ikke dette i dag. Det ble en urolig dag på jobben hvor jeg slet med å konsentrere meg og bare ville hjem og skifte.

Da jeg i går fortalte psykologen om angstanfallet på lørdag, sa hun at det hørtes ut som at jeg begynte å bli klar for å gå videre. Jeg tror hun har rett i det, særlig når jeg ser på hvordan jeg har reagert på det som har skjedd etter timen hos henne. Det holder ikke lenger å leve som jente nå og da i skjul, og mesteparten av tiden kle meg ut som den gutten samfunnet forventer at jeg. Jeg kjenner disse tankene skremmer vettet av meg, og at jeg fortsatt ikke har lyst til å forhaste meg fordi jeg av erfaring vet at det sjelden kommer noe godt ut av det hvis jeg gjør noe jeg ikke er klar for. Likevel føler jeg at det som skjer nå er uunngåelig.

Tiden begynner å bli moden for det leserne av denne bloggen har ventet på i flere år. At jeg skal kaste masken, og gå ut av rollen som deltidsjente i skjul og bli jente på heltid.