Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Dro nesten på jobb som jente i dag!

I morges våknet jeg en time tidligere enn jeg pleier, uten at jeg vet hvorfor. Etter å ha vridd meg noen minutter skjønte jeg at jeg ikke kom til å klare å sovne igjen, og sto like godt opp. Da slo det meg at en dag blir jeg kanskje nødt til å stå opp så tidlig hver morgen. Nå når jeg ennå lever mesteparten av tiden som gutt, går jeg jo nærmest rett fra senga og til jobb. Det eneste jeg gjør er å kle på meg, spise og deretter gå ut.

Hvordan kommer jeg til å klare meg når jeg blir nødt til å gjøre sminkeritualet til en del av morgenrutinen?

Så jeg gjorde et forsøk nå som jeg likevel var så tidlig oppe. Jeg fant frem sminkesakene og begynte å gjennomføre rutinen min, og jeg var klar i god tid før tidspunktet jeg må gå hjemmefra hvis jeg skal rekke frem til jobb i tide. Dermed gikk jeg like godt et skritt lenger og satte sammen et hverdagsantrekk som jeg tok på, og så meg selv i speilet der jeg sto nysminket og kledd som jente. Fortsatt var det et kvarter til jeg måtte gå. Kunne jeg gått på jobb kledd slik som dette?

Ja, det kunne jeg faktisk. Det føltes helt naturlig for meg å beholde disse klærne på og gå på jobb.

Men jeg gjorde det ikke.

For selv om jeg sto frem for kollegene mine i september, så er det noe med at jeg omgås jo ikke bare dem, selv om jeg sitter på et kontor. Det kommer jo folk innom hele tiden, fra andre deler av bransjen, som vet hvem jeg er og derfor kan jeg ikke møte på kontoret som meg selv før den dagen jeg er klar for å stå frem helt. Derfor ble sminken vasket av, og jeg gikk som gutt i stedet. Som vanlig.

Likevel er jeg litt stolt av meg selv i dag, for at jeg i det hele tatt vurderte det, og kom frem til at dette var noe som var naturlig for meg å gjøre.

Selv om jeg liker å sove lenge om morgenen…

Hva er det som skjer med meg?

I går var en fantastisk dag hvor alt bare stemte. I dag har jeg følt meg veldig urolig og hatt problemer med å konsentrere meg på jobb. Den mest markante forskjellen var at jeg i går tilbragte hele dagen som jente, mens jeg i morges gikk på jobb som gutt. Vanligvis bruker jeg å ha ekstra energi på jobb dagen etter at jeg har kunnet være meg selv. Men ikke i dag. Jeg ville bare hjem og skifte, og komme tilbake på jobb som Emilie.

På lørdag fikk jeg også et angstanfall fordi jeg skulle ut som gutt, og ikke som jente slik jeg hadde lyst til, altså det motsatte av det som har vært normalen. Hva er det som skjer med meg?

Dagen i går fikk en skikkelig dårlig start, da jeg var i skikkelig dårlig humør da jeg våknet. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til å klare å komme meg til timen hos psykologen, verken som gutt eller som jente.

Men etter å ha tatt en dusj, barbert ansiktet og fått på sminken og parykken var det som om skyene forsvant fra himmelen, og jeg gikk smilende til timen min, uten å kjenne den vanlige angsten for at alle jeg passerer på veien kan se at jeg ikke er født som jente og at de stirrer. Det overrasket meg skikkelig da jeg ankom timen og det gikk opp for meg at jeg denne gangen ikke hadde tenkt tanken engang.

Som alltid forble jeg i jenteuttrykket etter timen hos psykologen, men i stedet for å dra hjem, dro jeg på shopping på City Lade og heller ikke nå tenkte jeg over at jeg hadde på meg skjørt og hva andre måtte tenke om meg. Etter å ha funnet noe grønt til fredagens trafikklysfest dro jeg hjem, men etter noen timer innså jeg at jeg ikke var helt fornøyd med fangsten min likevel, og dro ut på en ny shoppingrunde, denne gangen på Solsiden like før stengetid. Fortsatt som jente, og fortsatt uten å bekymre meg for om andre stirret fordi jeg gikk i skjørt.

Oppsummert var det en fantastisk dag, og jeg gikk smilende til sengs, særlig opprørt over mine nye innkjøp og at jeg gledet meg til å gå med plaggene på fredag. Men når jeg vanligvis klarer å ta med meg denne følelsen til neste dag, selv om jeg igjen må ut som den gutten jeg er født som, så klarte jeg ikke dette i dag. Det ble en urolig dag på jobben hvor jeg slet med å konsentrere meg og bare ville hjem og skifte.

Da jeg i går fortalte psykologen om angstanfallet på lørdag, sa hun at det hørtes ut som at jeg begynte å bli klar for å gå videre. Jeg tror hun har rett i det, særlig når jeg ser på hvordan jeg har reagert på det som har skjedd etter timen hos henne. Det holder ikke lenger å leve som jente nå og da i skjul, og mesteparten av tiden kle meg ut som den gutten samfunnet forventer at jeg. Jeg kjenner disse tankene skremmer vettet av meg, og at jeg fortsatt ikke har lyst til å forhaste meg fordi jeg av erfaring vet at det sjelden kommer noe godt ut av det hvis jeg gjør noe jeg ikke er klar for. Likevel føler jeg at det som skjer nå er uunngåelig.

Tiden begynner å bli moden for det leserne av denne bloggen har ventet på i flere år. At jeg skal kaste masken, og gå ut av rollen som deltidsjente i skjul og bli jente på heltid.

Fikk angst for å gå ut som gutt!

Det å få angstanfall når jeg skal utfordre meg selv ved å gå ut som jente er ikke noe nytt. Men da jeg lørdag skulle gå ut i det uttrykket alle forventer av meg fordi jeg er født som gutt, kjente jeg den velkjente kvalmen som sa at dette kom jeg ikke til å klare og at jeg hadde mye mer lyst til å gå som jente.

Dette er en helt ny opplevelse jeg aldri har kjent før!

Lørdag var det en musikkfestival i en gate på Møllenberg i Trondheim, faktisk ikke så langt unna leiligheten min. Jeg kjenner en av arrangørene, og hadde gratisbillett fordi jeg var med og hjalp til litt i kulissene helt i begynnelsen av planleggingen og tenkte derfor å dra. Men akkurat i det jeg skulle til å ta på meg jakken og gå ut, kjente jeg at jeg ble kvalm og at angsten spredte seg gjennom hele kroppen. Dette føltes bare ikke riktig, og jeg hadde ikke lyst til å gå på festival hvis jeg ikke fikk gå kledd som den jenta jeg føler meg som.

Dette er helt det motsatte av hva jeg bruker å føle, for selv om jeg synes det føles mer naturlig for meg å gå med jenteklær, så føles det også utrygt for meg fordi jeg vet det er noe annet enn hva som er forventet av meg siden jeg er født som gutt. Derfor føler jeg nesten alltid at alle stirrer på meg om jeg går ut som den jenta jeg føler meg som og ønsker å være, mens det å gå i gutteklær går greit fordi jeg jo er vant med det. Likevel, ble det altså helt kræsj på lørdag, og jeg hadde ikke lyst til å dra på festivalen hvis jeg ikke kunne gå som jente.

Så hvorfor gjorde jeg det ikke?

Vel, som sagt kjenner jeg en av arrangørene, og vi har også flere felles bekjente som jeg visste kom til å være der. Noen av dem sto til og med på scenen. Ingen av disse vet at jeg er transkjønnet, og siden jeg ennå ikke er klar til å stå frem turte jeg heller ikke dette, selv om jeg hadde veldig lyst.

Derfor ble lørdagskvelden i stedet tilbragt hjemme med potetgull og Minecraft.

Men selv om det selvsagt ikke er noe gøy med angstanfall, så får dette meg til å tenke litt. Hvis det nå er sånn at jeg får angstanfall med å gå ut som gutt, noe jeg jo er vant med, fordi det føles mer naturlig for meg å gå ut som jente – betyr dette at jeg begynner å bli klar for neste steg?

Eller hva tror du?

Transjente søker nye utfordringer!

Det hender jeg blar litt i arkivet til bloggen min og ser hva jeg gjorde på denne tiden i fjor, og året før, og så videre. Det som slår meg er hvor mye mer interessante innlegg jeg skrev før, fordi jeg var flinkere til å utfordre meg selv og det derfor var mer å skrive om.

Det er ikke dermed sagt at jeg har blitt mer pysete etter hvert som tiden har gått, snarere tvert i mot. Mens jeg tidligere skrev om angsten rundt å gå på butikken kledd som jente for eksempel, er dette noe jeg nå fikser, om ikke på strak arm, så i alle fall relativt enkelt. Da er det heller ikke så interessant å lese at jeg går på butikken, og når fokuset mitt i tillegg ser ut til å ha endret seg fra å tørre å gå ut som jente til det å se mest mulig ut som en jente, sier det seg selv at de konkrete utfordringene uteblir og blir erstattet med mer abstrakte spørsmål.

Men det hjelper meg egentlig ikke med å stå frem, og jeg merker at utviklingen har stått på stedet hvil en stund.

Med andre ord, jeg trenger nye utfordringer som gjør at jeg får mer trening i å gå ut som jente slik at jeg på sikt skal finne motet til å stå frem som transkjønnet. Ikke bare for min egen del, men også for at bloggen skal bli mer interessant for deg som leser også. Men hva? Jeg skal innrømme jeg er helt blank her jeg sitter.

Forslag som «lettkledd intimkonsert i fjæra» utgår…

Så derfor spiller jeg like godt ballen over til deg som leser dette akkurat nå, og spør deg om du har noen forslag til hva jeg kan finne på av aktiviteter som tvinger meg ut av komfortsonen, men som kan være til hjelp for meg på min vei mot et liv som jente på heltid, og som i tillegg kan bli et godt blogginnlegg eller femten?

Vær så god, ballen er på din halvdel! Nå har du sjansen til å virkelig sende meg ut i det ukjente!

…men jeg forbeholder meg retten til å si nei til forslag som utsetter meg for fare for liv og helse.

Klar for kinopremiere

Ved midnatt er det verdenspremiere på det nyeste tilskuddet til Marvel Cinematic Universe, Guardians of the Galaxy vol. 2, og jeg har skaffet meg kinobilletter. Det blir med andre ord en lang natt, men jeg gleder meg vilt, for jeg har et helt spesielt forhold til den første filmen som gikk på norske kinoer for snart tre år siden.

Utsnitt fra filmplakaten til Guardians of the Galaxy vol. 2, copyright: Marvel Studios / Walt Disney Motion Pictures

Ikke bare elsket jeg den første filmen så mye at jeg så den to ganger da den gikk på kino for snart tre år siden. Ikke bare har den Chris Pratt, en av tre menn som kunne gjort meg hetero, i hovedrollen som Starlord. Men da jeg så den første filmen var det også første gang jeg var på kino, som jente.

Den gang da: første gang på kino som jente da jeg skulle se den første Guardians of the Galaxy-filmen i september 2014 på Nova kino i Trondheim. Og jeg tror du lett kan se på bildet at jeg var nervøs!

Derfor er det jo en selvfølge nå som det har kommet en oppfølger at jeg måtte følge opp suksessen ved å komme meg på selve verdenspremieren for filmen, og jeg er glad jeg klarte å skaffe billetter.

Og jeg har selvsagt satt sammen et helt spesielt antrekk til i natt, som jeg håper jeg får delt i bloggen i morgentimene i morgen, sammen med en liten omtale av filmen. Så titt gjerne innom igjen da.

Nevnte jeg at jeg gleder meg villt?

Har du planer om å se denne filmen? Hva er dine forventninger? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Reisenerver…?

Kofferten er pakket. I morgen drar jeg på tur, alene. Jeg skal reise til et sted jeg aldri har vært, ikke vet noe som helst om, eller kjenner noen for den saks skyld. Og jeg planlegger å være i jenteuttrykk under hele oppholdet!

Dette er langt utenfor komfortsonen min for å si det pent, og det ville vært en underdrivelse å si at jeg nå begynner å kjenne på reisenervene. Om noe begynner jeg å kjenne at angsten kommer snikende!

Likevel tror og håper jeg det blir bra. Jeg skal ikke være borte så lenge, men det er viktig for meg at jeg får utfordret meg litt og pushe litt på grensene mine. Jeg kommer aldri til å finne motet til å stå frem som transkjønnet og begynne å leve som jente på heltid dersom jeg bare skal sitte hjemme og se i veggen. Det er nødvendig at jeg kommer meg ut litt.

Men jeg har klart å få tak i to lesere som befinner seg på dette stedet i påsken, og siden jeg jo som alle andre bloggere har verdens beste lesere, så vil jeg tro at jeg er i gode hender. Selv om jeg ikke kjenner dem fra før.

I morgen etter avreise vil jeg avsløre hvor jeg er på vei. Frem til da ber jeg deg igjen om å ønske meg lykke til.

…og om du ikke hører fra meg innen torsdag kveld, vet du sikkert nummeret til politiet.

Det kommer til å bli hardt å droppe parykken

Stadig vekk får jeg kommentarer som «du blir ikke kvinne av å gå med parykk og kjole» slengt etter meg på internett – sist som en kommentar til et innlegg hvor jeg tilfeldigvis var avbildet kledd i bukser. Hva parykken angår har jeg hele tiden tenkt at den forsvinner den dagen jeg føler mitt ekte hår er blitt langt nok og jeg har fått formet det slik jeg vil. Men nå som dagen nærmer seg kjenner jeg at jeg gruer meg til det.

Sophie Elise skrev for litt siden at hun hadde droppet extensions til fordel for parykk. Way ahead of you…

Helt siden den magiske kvelden jeg våget meg ut som jente for første gang har jeg brukt en eller annen form for parykk. Grunnen er ganske enkelt at akkurat som de riktige plaggene hjelper meg med å fremheve de riktige formene, har også frisyren mye å si for hvordan jeg blir oppfattet.

Samme hvor bra antrekk jeg klarte å sette sammen, så ble det likevel feil med en kort, delvis maskinklipt maskulin frisyre. Jeg merker det selv nå som jeg har latt håret mitt gro ut i tre år at jeg ikke aner om plagg ser bra ut på meg før jeg har fått på parykken min, selv om det ekte håret mitt nå er langt. For det er nettopp det, mens jeg bruker en parykk som er formet slik at det rammer inn ansiktet mitt og ikke minst skjuler pannen som kanskje er den mest maskuline delen av ansiktet mitt, så er det ekte håret mitt bare langt.

Men nå som håret mitt begynner å nærme seg den lengden jeg ønsker, og jeg derfor snart kan ta det med til frisøren, sammen med resten av hodet mitt, for å få det formet, så kjenner jeg at jeg gruer meg vilt til dette.

Selv om det sikkert blir deilig å ikke gå og kjenne på strikken rundt hodet, og ikke minst slippe å dra ned panneluggen når håret rømmer bakover – noe som dessverre ikke funker for dere menn i overgangsalderen – så er det likevel en slags trygghet i å gå med den. Jeg er redd for å føle meg naken og mer sårbar den dagen jeg tar den av for siste gang. Riktignok har jeg byttet ut parykken fire ganger siden jeg begynte å blogge fordi de jo slites etterhvert, men like fullt føles den som en del av meg og hvem jeg er.

Men det er vel slik det er. Akkurat som at jeg en dag skal stå frem som transkjønnet og ikke lenger bare leve i det skjulte som jente på deltid, men hver eneste dag i hver eneste situasjon. Som jeg nylig skrev kommer jeg aldri til å bli klar for dette. Men jeg vet det likevel nærmer seg, og at det er noe jeg må gjøre. For meg selv og for min egen psyke, fordi jeg genuint tror på at ting vil bli bedre etterpå, når folk har vennet seg til tanken og ting har roet seg ned. Klarer jeg det, så vil det nok det å droppe parykken være som en tur i parken i sammenligning.

Så får jeg bare prise meg lykkelig over at det ekte håret mitt er tykkere enn det i parykken min, og at jeg har store muligheter for å få det akkurat slik som jeg vil!

Hurra, jeg er ikke psykotisk!

Internett får virkelig frem det verste i folk, og som transkjønnet slipper jeg absolutt ikke unna folks meninger!

Det har jeg fått merke i det siste, særlig i en diskusjonsgruppe på facebook jeg har vært medlem av lenge, hvor enkelte later til å ha gjort det til sin livsoppgave å opplyse verden at transkjønnethet ikke eksisterer. Jeg kunne ikke poste noe uten å bli bombardert med meldinger om at jeg ikke er kvinne, men en mann med store mentale problemer og at den eneste grunnen til at jeg holder på slik som jeg gjør er fordi jeg vil ha oppmerksomhet.

Akkurat dette med oppmerksomhet har jeg allerede avfeid i et tidligere innlegg, men dette med psykotisk oppførsel er ikke like lett å avfeie. Det er jo slik at de som lider under en psykose vet det som oftest ikke selv. Så når jeg daglig får slike beskyldninger slengt i mot meg i så stort omfang blir det vanskelig å ikke la seg påvirke ved å bli redd og stille seg spørsmålet om de kanskje har rett.

Heldigvis har jeg jo noen jeg kan snakke med om dette, for jeg har jo gått til den samme psykologen i tre år. I løpet av disse tre årene har det ikke vært snakk om å avvende meg noen innbilte tvangstanker og få meg til å forstå at jeg egentlig er mann. I stedet har jeg fått hjelp til å tørre mer, til å klare å være meg selv uten å kjenne på denne angsten som har forfulgt meg i så mange år, og siden det er krav om henvisning fra psykolog for å få denne behandlingen, har hun også sagt at hun mer enn gjerne tar kontakt med Rikshospitalet den dagen jeg er klar for å stå frem og gjennomgå hormonell behandling.

Derfor pustet jeg svært lettet ut da psykologen min under siste time sa til meg at «du er ikke psykotisk, det kan du ta med ro. Da hadde jeg plukket det opp for lenge siden».

Den aktuelle facebookgruppa har jeg nå meldt meg ut av både fordi det ikke var bra for meg å være der lenger, og fordi det var lite i de bombastiske utsagnene der inne som vitnet om et ønske om å diskutere. De hadde vel sagt noe om at helsevesenet er forpestet av venstrevridd politisk korrekthet hadde jeg fortalt om psykologens syn på saken, men deres meninger betyr ikke noe som helst mot at en fagperson som har kjent meg i flere år kan berolige meg med å si at jeg ikke er psykotisk!

Men nå skal jeg ut og legge meg i buskene og spionere på leiligheten til eksen noen timer, så jeg er sikker på at hun ikke er hjemme når jeg bryter meg inn for å barbere marsvinet hennes. Så dere får unnskylde meg litt…

…huff, som jeg hater barnåler…

Kollegaen min kjente meg ikke igjen!

Siden jeg lever et hemmelig dobbeltliv og ennå ikke har stått frem som transkjønnet er jeg alltid litt nervøs for å treffe noen jeg kjenner og som ikke vet når jeg er ute som jente. Men det kan jeg visst ta helt med ro.

Innlegget er på ingen måte sponset av verken New Yorker eller Espresso House…

I dag har jeg vært på besøk hos behandleren min hos Nidaros DPS for oppfølging i min prosess på vei ut av skapet. Når jeg likevel var på den kanten av byen kombinerte jeg det med shopping og et kafébesøk på City Lade med min venninne Lisa.

Jeg må innrømme at jeg unnet meg en sjokolademuffin til kaffen, på tross av at jeg prøver å kutte ned på søtinntaket. Men samvittigheten er likevel hvit som snø da Lisa og jeg like godt bestemte oss for å gå inn til sentrum etterpå, i stedet for å ta buss. En strekning som tar nærmere 40 minutter å tilbakelegge til fots.

På vei inn til sentrum ser jeg plutselig en kjent skikkelse nærme seg på sykkel. Jeg smiler litt til ham i det han passerer, men selv om han ser på meg i et sekund før han trekker til seg blikket igjen, hilser han ikke. Det er også lite som tyder på at han har kjent meg igjen. Selv om dette er en person jeg omgås daglig som gutt.

For ikke bare jobber vi sammen – vi deler også kontor!

Om han hadde kjent meg igjen hadde det ikke gjort meg noen verdens ting da jeg jo som kjent sto frem på jobben for et halvt år siden, og han er kanskje den av gutta på jobben – inkludert sjefen – som har spurt meg mest om hvordan det går med prosessen og veien ut av skapet. Han er derfor fullstendig klar over min situasjon og selv om jeg tviler på at han leser den fast, så kjenner han til denne bloggen.

Likevel kjente han meg ikke igjen da vi passerte hverandre på gata. Og det er faktisk helt greit!

For når jeg vet at jeg ikke blir gjenkjent av en person som jeg omgås hver eneste dag og som i tillegg vet at jeg er transkjønnet og lever et hemmelig dobbeltliv – hva er da sjansen for at jeg blir gjenkjent om jeg treffer noen jeg kjenner som ikke vet?

Dermed kjenner jeg at skuldrene er litt senket nå. Men jeg kommer til å fortelle ham det på jobb i morgen…

Jeg blir nok aldri klar for å stå frem

«Ikke faen, jeg er pissredd!» er svaret jeg kommer med hver gang noen spør meg om jeg er klar for å stå frem.

Det begynner å bli ganske mange år siden jeg oppdaget at jeg følte meg som jente, og helt siden den dagen har jeg levd med denne hemmeligheten om at jeg er transkjønnet, som bare vokser og vokser inni meg til det punktet hvor jeg kjenner at jeg holder på å sprekke. Det er ingen behagelig situasjon å være i.

Men selv om det er tanken på at jeg en dag skal stå frem og begynne å leve som meg selv som gjør at jeg kommer meg gjennom hverdagen, så utsetter jeg denne dagen i det lengste. Jeg er rett og slett alt for redd for konsekvensene av det, både i form av reaksjonene som vil komme og ikke minst risikoene ved eventuelle inngrep på kroppen, som jo er langt fra ufarlige. Selv om situasjonen er uholdbar, så gir det meg en slags trygghet å gjemme seg inne i skapet bare én dag til. Og enda en dag. Og enda en dag.

Så lenge du spør meg om jeg er klar for å stå frem, tror jeg aldri du vil få et annet svar enn nei.

Men kanskje jeg kan formulere spørsmålet for meg selv på en annen måte?

For tiden holder jeg på å lese science fiction-romanen «Old Man’s War» av John Scalzi, hvor hovedpersonen er en 75 år gammel mann som verver seg for å kjempe i en intergalaktisk krig. På grunn av hans høye alder er ikke kroppen hans skikket til krigføring lenger, og han må begå et større medisinsk inngrep for å kunne slutte seg til troppene. Det er her jeg kjenner meg igjen når han fra legen i boken får spørsmålet om han er klar til å si farvel til sin gamle kropp, for i likhet med meg sier han nei. Selv om det er dette han vil mer enn noe annet, blir det alt for skremmende å gi slipp på tryggheten ved et liv han jo kjenner, på tross av at han misliker det. Men når spørsmålet omformuleres til om han er klar til å få det overstått, blir svaret et annet.

Burde jeg i stedet begynne å spørre meg selv om jeg er klar for å få det uunngåelige overstått?