Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Trodde jeg mislikte sminke…

Av alt jeg må gjennom på veien mot å stå frem som transkjønnet og bli jente på heltid, er sminke kanskje det jeg har slitt mest med. Selv om jeg ofte hører at «det finnes da mange jenter som ikke bruker sminke» så har vel de fleste av dem den fordelen at de fortsatt ser ut som jenter selv om de dropper sminken.

Derfor annonserte jeg i bloggen for en tid tilbake at sminke skulle bli min nye hobby, slik at jeg lettere skulle lære meg kunsten. Så skjedde det egentlig ikke mer. Jeg følte at jeg ikke lærte noe mer, og det fortsatte bare å være noe jeg mislikte intenst å gjøre men som jeg fortsatte med av nødvendighet.

Derfor er jeg nå litt overrasket når jeg for noen dager siden nærmest hoppet i taket i spenning da jeg fikk mail om at noen nye produkter jeg har bestilt var blitt sendt og er på vei til meg i posten.

Under oppholdet mitt i Bergen for noen uker siden fikk jeg litt enkel innføring i sminke fra RockStar Charlie. Ikke noe avansert, men bare for at jeg skulle få litt mer forståelse av hva jeg holdt på med og for å forenkle sminkerutinene mine betydelig. Jeg ble samtidig presentert for et par produkter som jeg også fikk prøve, og uten overdrivelse ble jeg faktisk satt ut over hvor mye enklere de var å ta i bruk enn det jeg bruker fra før og hvor mye bedre resultatet ble. Selvfølgelig måtte jeg bestille dette når jeg kom hjem!

Så det gjorde jeg selvsagt. Tidligere denne uken fikk jeg som sagt mail om at produktene var på vei, og siden da har jeg gått og gledet meg. I morges ble jeg vekket av en sms fra Posten som fortalte at en pakke til meg hadde ankommet Trondheim og ville bli forsøkt levert i løpet av dagen. Jeg begynte ikke akkurat å glede meg noe mindre av den grunn, for hele meg sitter her og kribler over av spenning nå. Over en pakke med sminkeprodukter, liksom!

Også jeg som trodde jeg mislikte sminke?

PS! Hvilke produkter det er kommer jeg tilbake til når jeg har fått dem

Begynner i fulltidsstilling i drømmejobben!

Så var sommerferien over for min del, og etter tre uker fri er jeg i morgen tilbake på jobb. Men når jeg møter på kontoret i morgen er det for første gang i en fulltidsstilling og som fast ansatt!

Det finnes ikke ord i mitt vokabular som kan beskrive hvor glad jeg er!

I november er det to år siden jeg begynte å jobbe for denne bedriften, i første omgang på en kontrakt for tre dager i uken i tre måneder. Kontrakten ble stadig utvidet, og siden februar har jeg jobbet fire dager i uken. Så en dag i juni ble jeg innkalt på sjefens kontor for å snakke om fremtiden, og jeg gikk derifra med tilbud om fast jobb fra 14. august i en 100%-stilling. Jeg kunne ikke annet enn å si ja, og plutselig var det som om universet var i balanse igjen etter den tunge helgen jeg akkurat hadde gjennomgått i Oslo bare noen dager tidligere.

Selv om jeg aldri har sagt her i bloggen nøyaktig hva jeg jobber med, så har jeg flere ganger kommet med små hint om hvor godt jeg trives og hvilke fantastiske karer det er jeg jobber med. Når vi entrer september er det også et år siden jeg sto frem som transkjønnet for dem, og akkurat som de lovte den dagen så har ikke det forandret noen ting. Jeg føler meg rett og slett ganske heldig som har fått denne muligheten og nå er det opp til meg å fortsette å gjøre en god jobb for dem. For det er virkelig ikke meg i mot å bli i denne bedriften frem til den dagen jeg går av med pensjon.

Men dette kommer nok garantert til å få konsekvenser for bloggen også. Vel vitende om at det i forumet på Kvinneguiden insisteres på at blogging ikke kvalifiserer som arbeid, så har jeg likevel lagt ned ganske mange timer i hvert innlegg i denne bloggen, og selv om jeg har hatt fulltidsjobber før, så har jeg alltid hatt det så lenge denne bloggen har eksistert. Det kan godt hende at jeg klarer det, men jeg har en følelse av at det kan bli litt tøft, i det minste i en overgangsperiode mens jeg blir vant med denne nye hverdagen. Akkurat som at tre dager i uken føltes mye etter å ha gått arbeidsledig i et halvt år.

Dermed kan dette føye seg inn i rekken over årsaker som har ført til at det har vært lange perioder med stillhet her inne. Men som sagt, så er dette noe jeg er veldig glad for og selv om innleggene kanskje uteblir, så går det veldig bra med meg for tiden.

PS! Om du vil følge med på når det kommer nye innlegg, kan det å like facebooksiden min være en idé. Om du ikke allerede gjør det da…

Tok et oppgjør med fortidens demoner – og vant!

Denne sommeren hadde en av mine beste kompiser og jeg bestemt at vi skulle ta Nordlandsbanen sammen, som en slags reprise fra da vi tok Sørlandsbanen sammen for to år siden. For min del betød det et gjensyn med Nordlandsbanens endestasjon, Bodø. Vi hadde knapt kommet oss av toget før hjernen begynte å leke assosiasjonsleken, da synet av gatene jeg pleide å gå i vekket til live tankene jeg tenkte sist jeg gikk i dem.

For det var her jeg bodde da jeg ikke lenger maktet det daglige skuespillet med å være den gutten samfunnet forventet at jeg var, mens jeg selv følte meg som jente.

Det som skulle bli en spennende studietid ble i stedet en hverdag preget av angst og depresjon, og fordi jeg ikke klarte å passe inn i klassemiljøet satt jeg mye alene på hybelen. Trøsten ble at der kunne i alle fall ingen se at jeg kledde meg som den jenta jeg følte meg som, men å kjøpe disse klærne var ingen enkel oppgave. Når jeg gikk inn i butikkene i Glasshuset og på City Nord for å se på jenteklær følte jeg blikkene til de andre i nakken, og særlig husker jeg hvor dømmende jeg følte en godt voksen dame i kassen hos H&M på sistnevnte kjøpesenter så på meg da jeg skulle betale for en kjole og et par strømpebukser.

Det er med andre ord få gode minner jeg har fra de månedene jeg tilbragte der oppe før jeg skjønte motivasjonen var borte, avbrøt studiene for å flytte hjem til Trondheim, og dro aldri tilbake – før nå.

Det hadde gått seks år siden sist jeg gikk i Storgata og gjennom Glasshuset da min gode venn Bård og jeg ankom Bodø med toget mandag ettermiddag, og gjensynet med de kjente bygatene gjorde at hodet mitt øyeblikkelig sendte meg tilbake til denne tunge tiden og de vonde tankene jeg ikke hadde tenkt siden sist jeg gikk i disse gatene, kom nå tilbake. Hvordan jeg følte en trang til å gå inn i nesten hver butikk med dameklær jeg så, men følte en angst for at noen skulle skjønne at jeg så etter klær til meg selv og at de skulle dømme meg. Denne påminnelsen jeg helst skulle vært foruten.

Men så fikk jeg også en påminnelse om hvor lang tid som har gått, og hvor mye som har skjedd siden da.

For mens jeg sist gikk og var redd for at noen skulle skjønne at jeg så på jenteklær til meg selv, gikk jeg nå rundt inne i både Glasshuset og City Nord kledd i skjørt og med sminke i ansiktet. Selv om sistnevnte i mellomtiden er blitt såpass ombygd at jeg ikke lenger kjente meg igjen, føltes det som en personlig seier at jeg nå klarte å gå som den jenta jeg følte meg som. Akkurat her hvor jeg for noen år siden hadde gått og vært så redd for å bli dømt at jeg ofte ikke klarte å nærme meg butikkene engang. Jeg kjøpte riktignok ikke noe denne gangen heller, men det var fordi jeg ikke fant noe som fenget min oppmerksomhet.

Og jeg skal innrømme – det er et par av butikkene jeg husker jeg så drømmende mot den gangen, som jeg nå bare kastet et blikk på og tenkte «Hæh, her har de jo bare kjerringklær. Hva så jeg egentlig i dette?!»

Så selv om det ble et vondt møte med fortiden til å begynne med, er jeg nå stolt av meg selv for at jeg klarte å konfrontere dem og at jeg nå har dratt fra Bodø med gode minner i bagasjen, og en påminnelse om at det faktisk går fremover med utviklingen min!

Men mest imponert er jeg over at Bård frivillig ble med meg på denne butikkrunden uten å klage…

For en fantastisk dag!

Som overskriften sier hadde jeg en fantastisk fin dag i Bergen i går, og nesten hele dagen ble tilbragt sammen med Rockstar Charlie. Vi startet dagen på hotellrommet mitt hvor hun ga meg litt grunnleggende sminkeopplæring, og noen produktanbefalinger som skulle vise seg å være bedre enn dem jeg har brukt til nå. Plutselig ser jeg mye lysere på det å skulle lære seg sminke – og ikke minst det å være mer selvsikker når jeg går ut som jente. For da vi gikk ut følte jeg meg skikkelig fin, og jeg hadde gjort mye av jobben med sminken selv!

Videre gikk vi litt rundt i Bergen hvor vi så litt i butikker og tok en del bilder, før vi spiste middag sammen på Bergen Matbørs. Etterpå måtte Charlie hjem, så jeg avsluttet dagen på Bergen kino i deres helt nye storsal hvor jeg så Dunkirk. Det er den beste filmen jeg har sett i år, så den må du også se!

Siden jeg i skrivende stund sitter på hotellrommet og gjør meg klar til å pakke og reise hjem til Trøndelag, ble dagen i går et fantastisk punktum for mitt Bergensopphold. Og Charlie, du er en utrolig herlig person og jeg er så glad for at jeg har fått lov til å bli kjent med deg og kan kalle deg min venninne. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til at dagen i går skulle ta slutt, og hadde i hvertfall ikke lyst til å vaske av meg sminken og legge meg, og våkne opp som «gutt» igjen noen timer senere.

Det er så utrolig synd at vi bor så langt unna hverandre, men håper det ikke blir like lenge til neste gang!

Siste mulighet til et anonymt liv?

I det siste har jeg holdt litt øye med en tråd i forumet hos Kvinneguiden hvor det hevdes at bloggere har flere narsissistiske trekk, for hvorfor skulle vi ellers handle i den tro av at folk er så utrolig interesserte i livene våre at vi trenger å brette ut om dem åpen på verdensvevet?

Vel, selv er jeg en person som ikke takler oppmerksomhet spesielt godt. Men jeg har ikke alltid vært sånn. Da jeg var i slutten av tenårene var jeg, uten å si for mye, i ferd med å bygge meg et navn og en karriere som gjorde at jeg var en del i media og ble i visse kretser omtalt som «det neste store». Kjendis var jeg nok aldri, men jeg elsket hvert sekund av det, selv når terningen rullet til en toer, noe den gjorde innimellom. Men selv da var jeg opptatt av at jeg skulle bli lagt merke til på grunn av det jeg gjorde, ikke på grunn av hvem jeg var som person.

Derfor skulle jeg aldri gå ut med at jeg innerst inne følte meg som jente, for da kom jeg bare til å bli vurdert og omtalt som «den transkjønnede». Og det funket å leve med et konstruert image som maskulin med maskinklipt hår og skjegg på haka, inntil en dag jeg traff veggen og sank ned i en dyp depresjon som gjorde det umulig å fortsette karrieren min, selv om det var noe jeg elsket å holde på med. Jeg som tidligere hadde elsket å være midtpunktet, trakk meg nå tilbake i skyggene. Dermed forsto jeg at jeg var nødt til å stå frem, men hvordan? Jeg som ikke hadde noen trening i å leve som jente utover i trygge hjemlige omgivelser og kun foran de venninnene jeg stolte mest på?

En venninne foreslo at jeg kunne begynne å blogge, anonymt, og på den måten ta det litt gradvis. Jeg tente ikke på ideen med det første, men etter en stund innså jeg at alternativet med å bare stå frem over natten aldri ville fungere for meg, og for snart fem år siden var Emilies skap et faktum. Dermed hadde jeg både et utløp for tankene mine på veien, samtidig som jeg igjen gradvis ble vant med å få oppmerksomhet mot meg som transkjønnet slik at jeg lettere skulle takle medieoppstyret som på grunn av min bakgrunn uansett ville komme den dagen jeg sto frem.

Men vil det egentlig det? For noen uker siden traff jeg igjen en gammel venninne av mamma som jeg brukte å være mye hos i oppveksten. Hun fortalte smilende at hun hadde tatt vare på en del dokumentasjon av mine tidlige arbeider fra sen barndom og tidlige ungdomsår som hun tenkte å ta frem når jeg ble kjent. Da faren min lo og sa at «det toget har nok gått nå» slo det meg at han jo hadde helt rett. Nå er det over fem år siden jeg tok en pause fra min tidligere karriere for å begynne å jobbe med meg selv og depresjonen, og det er enda lenger siden sist jeg sto på en scene. Selv om jeg fortsatt bruker mine kunnskaper og evner til noe beslektet i min nåværende jobb, fronter jeg ikke lenger meg selv eller mitt eget navn, det skjer under et firmanavn. Jeg er rett og slett i ferd med å bli glemt og har forsvunnet inn i en anonym åtte til fire-jobb.

Og jeg tenkte: det passer meg egentlig utmerket!

Men med den tanken forsvant også noe av bloggens funksjon plutselig. Drømmen min hadde jo alltid vært å kunne gå ut og forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, men med tanke på bakgrunnen min tenkte jeg at dette aldri kom til å skje. Nå derimot, som jeg er i ferd med å bli glemt for det jeg en gang gjorde under mannsnavnet mitt, kan det faktisk hende at jeg får oppleve dette. Men ikke så lenge jeg blogger!

For det siste året har jeg opplevd å bli kjent igjen når jeg går ut som Emilie. Jeg merker at flere ser på meg og smiler lurt, og at når jeg kommer hjem finner meldinger fra lesere som forteller at de har sett meg der og der, noe som stemmer med hvor jeg faktisk var denne dagen. Så derfor spør jeg meg selv om denne bloggen nå faktisk virker mot sin hensikt?

Samtidig klarer jeg ikke helt å gi slipp heller. Som nevnt tidligere er det godt å ha denne kanalen for å dokumentere prosessen min slik at jeg ikke føler jeg står helt alene. Dette er derfor en av mange grunner til at jeg den siste måneden har måttet ta en pause for å tenke gjennom hva jeg egentlig vil gjøre videre og om denne bloggen skal fortsette.

Men først skal jeg på ferie, og der tenker jeg du som leser skal få lov til å bli med. I alle fall på første del av turen.

Første politianmeldelse levert

Etter årevis med mobbing i oppveksten har jeg ganske høy smerteterskel for hets, og ignorerer stort sett det som kommer inn av hatkommentarer gjennom denne bloggen. Men når de begynner å blande inn familie og bekjente for å krenke meg, er toleransen betydelig lavere. Nå har jeg levert min første politianmeldelse.

Det var med mørke poser under øynene jeg møtte opp på politistasjonen i Trondheim mandag morgen. Natten i forveien hadde jeg sovet tilsammen to timer, fordi jeg var så sint at jeg ikke fikk sove. Jeg kunne ikke fatte hvordan noen kunne gjøre noe så ondskapsfullt, og hvordan noen kunne finne glede i dette.

Det er snart tre år siden faren min mottok en mail med link til bloggen min, og spørsmål om dette var sønnen hans kledd i dameklær. Nå hadde det skjedd igjen, og denne gangen var det en av mine beste venner og en tidligere sjef som hadde mottatt mail, hvorav sistnevnte ikke ante noe som helst om at jeg er transkjønnet.

Som forrige gang var de sendt midt på natten natt til søndag. Likhetene mellom mailen pappa mottok like før jul i 2014 og de to som ble sendt i helgen er så mange at det finnes ikke tvil i min sjel om at de er sendt av samme person. Så selv om jeg skulle ønske at jeg slapp å gå til dette drastiske steget, føles det nå som en nødvendighet og eneste alternativ for å få slutt på denne adferden ved å la ham ta konsekvensene av sine handlinger.

Nå er jeg selvsagt klar over at det alltid er en risiko for at jeg blir gjenkjent når jeg legger ut bilder av meg selv i bloggen, men akkurat det gjør meg ikke så mye. Likevel har jeg alltid vært ganske klar på at jeg ennå trenger tid til å tørre å stå frem, og det finnes virkelig ingen unnskyldning for å kontakte mine nærmeste og tidligere arbeidsgivere for å anonymt dele dette med dem i håp om å skade meg. For det er åpenbart at det er dette avsender ønsker å gjøre om vi ser på måten mailene er skrevet.

Men klarte han det? Vel, da min tidligere sjef kontaktet meg om mailen han hadde fått, åpnet han med «Hei Emilie». Etter å ha fordømt handlingene til avsender skrev han at han synes bloggen min var et flott tiltak, at han ønsket meg lykke til og at han håpet på å få møte Emilie en gang.

Tilfeldighetene ville det også slik at jeg faktisk skal en liten tur til Bergen, hvor han bor, i løpet av neste uke. Så nå har vi avtalt å treffes, og det ser jeg frem til siden jeg ikke har sett ham siden arbeidsforholdet opphørte.

Dermed kan vi vel si at det er bare en person som ender opp med å ta skade av dette?

Dro nesten på jobb som jente i dag!

I morges våknet jeg en time tidligere enn jeg pleier, uten at jeg vet hvorfor. Etter å ha vridd meg noen minutter skjønte jeg at jeg ikke kom til å klare å sovne igjen, og sto like godt opp. Da slo det meg at en dag blir jeg kanskje nødt til å stå opp så tidlig hver morgen. Nå når jeg ennå lever mesteparten av tiden som gutt, går jeg jo nærmest rett fra senga og til jobb. Det eneste jeg gjør er å kle på meg, spise og deretter gå ut.

Hvordan kommer jeg til å klare meg når jeg blir nødt til å gjøre sminkeritualet til en del av morgenrutinen?

Så jeg gjorde et forsøk nå som jeg likevel var så tidlig oppe. Jeg fant frem sminkesakene og begynte å gjennomføre rutinen min, og jeg var klar i god tid før tidspunktet jeg må gå hjemmefra hvis jeg skal rekke frem til jobb i tide. Dermed gikk jeg like godt et skritt lenger og satte sammen et hverdagsantrekk som jeg tok på, og så meg selv i speilet der jeg sto nysminket og kledd som jente. Fortsatt var det et kvarter til jeg måtte gå. Kunne jeg gått på jobb kledd slik som dette?

Ja, det kunne jeg faktisk. Det føltes helt naturlig for meg å beholde disse klærne på og gå på jobb.

Men jeg gjorde det ikke.

For selv om jeg sto frem for kollegene mine i september, så er det noe med at jeg omgås jo ikke bare dem, selv om jeg sitter på et kontor. Det kommer jo folk innom hele tiden, fra andre deler av bransjen, som vet hvem jeg er og derfor kan jeg ikke møte på kontoret som meg selv før den dagen jeg er klar for å stå frem helt. Derfor ble sminken vasket av, og jeg gikk som gutt i stedet. Som vanlig.

Likevel er jeg litt stolt av meg selv i dag, for at jeg i det hele tatt vurderte det, og kom frem til at dette var noe som var naturlig for meg å gjøre.

Selv om jeg liker å sove lenge om morgenen…

Hva er det som skjer med meg?

I går var en fantastisk dag hvor alt bare stemte. I dag har jeg følt meg veldig urolig og hatt problemer med å konsentrere meg på jobb. Den mest markante forskjellen var at jeg i går tilbragte hele dagen som jente, mens jeg i morges gikk på jobb som gutt. Vanligvis bruker jeg å ha ekstra energi på jobb dagen etter at jeg har kunnet være meg selv. Men ikke i dag. Jeg ville bare hjem og skifte, og komme tilbake på jobb som Emilie.

På lørdag fikk jeg også et angstanfall fordi jeg skulle ut som gutt, og ikke som jente slik jeg hadde lyst til, altså det motsatte av det som har vært normalen. Hva er det som skjer med meg?

Dagen i går fikk en skikkelig dårlig start, da jeg var i skikkelig dårlig humør da jeg våknet. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til å klare å komme meg til timen hos psykologen, verken som gutt eller som jente.

Men etter å ha tatt en dusj, barbert ansiktet og fått på sminken og parykken var det som om skyene forsvant fra himmelen, og jeg gikk smilende til timen min, uten å kjenne den vanlige angsten for at alle jeg passerer på veien kan se at jeg ikke er født som jente og at de stirrer. Det overrasket meg skikkelig da jeg ankom timen og det gikk opp for meg at jeg denne gangen ikke hadde tenkt tanken engang.

Som alltid forble jeg i jenteuttrykket etter timen hos psykologen, men i stedet for å dra hjem, dro jeg på shopping på City Lade og heller ikke nå tenkte jeg over at jeg hadde på meg skjørt og hva andre måtte tenke om meg. Etter å ha funnet noe grønt til fredagens trafikklysfest dro jeg hjem, men etter noen timer innså jeg at jeg ikke var helt fornøyd med fangsten min likevel, og dro ut på en ny shoppingrunde, denne gangen på Solsiden like før stengetid. Fortsatt som jente, og fortsatt uten å bekymre meg for om andre stirret fordi jeg gikk i skjørt.

Oppsummert var det en fantastisk dag, og jeg gikk smilende til sengs, særlig opprørt over mine nye innkjøp og at jeg gledet meg til å gå med plaggene på fredag. Men når jeg vanligvis klarer å ta med meg denne følelsen til neste dag, selv om jeg igjen må ut som den gutten jeg er født som, så klarte jeg ikke dette i dag. Det ble en urolig dag på jobben hvor jeg slet med å konsentrere meg og bare ville hjem og skifte.

Da jeg i går fortalte psykologen om angstanfallet på lørdag, sa hun at det hørtes ut som at jeg begynte å bli klar for å gå videre. Jeg tror hun har rett i det, særlig når jeg ser på hvordan jeg har reagert på det som har skjedd etter timen hos henne. Det holder ikke lenger å leve som jente nå og da i skjul, og mesteparten av tiden kle meg ut som den gutten samfunnet forventer at jeg. Jeg kjenner disse tankene skremmer vettet av meg, og at jeg fortsatt ikke har lyst til å forhaste meg fordi jeg av erfaring vet at det sjelden kommer noe godt ut av det hvis jeg gjør noe jeg ikke er klar for. Likevel føler jeg at det som skjer nå er uunngåelig.

Tiden begynner å bli moden for det leserne av denne bloggen har ventet på i flere år. At jeg skal kaste masken, og gå ut av rollen som deltidsjente i skjul og bli jente på heltid.

Fikk angst for å gå ut som gutt!

Det å få angstanfall når jeg skal utfordre meg selv ved å gå ut som jente er ikke noe nytt. Men da jeg lørdag skulle gå ut i det uttrykket alle forventer av meg fordi jeg er født som gutt, kjente jeg den velkjente kvalmen som sa at dette kom jeg ikke til å klare og at jeg hadde mye mer lyst til å gå som jente.

Dette er en helt ny opplevelse jeg aldri har kjent før!

Lørdag var det en musikkfestival i en gate på Møllenberg i Trondheim, faktisk ikke så langt unna leiligheten min. Jeg kjenner en av arrangørene, og hadde gratisbillett fordi jeg var med og hjalp til litt i kulissene helt i begynnelsen av planleggingen og tenkte derfor å dra. Men akkurat i det jeg skulle til å ta på meg jakken og gå ut, kjente jeg at jeg ble kvalm og at angsten spredte seg gjennom hele kroppen. Dette føltes bare ikke riktig, og jeg hadde ikke lyst til å gå på festival hvis jeg ikke fikk gå kledd som den jenta jeg føler meg som.

Dette er helt det motsatte av hva jeg bruker å føle, for selv om jeg synes det føles mer naturlig for meg å gå med jenteklær, så føles det også utrygt for meg fordi jeg vet det er noe annet enn hva som er forventet av meg siden jeg er født som gutt. Derfor føler jeg nesten alltid at alle stirrer på meg om jeg går ut som den jenta jeg føler meg som og ønsker å være, mens det å gå i gutteklær går greit fordi jeg jo er vant med det. Likevel, ble det altså helt kræsj på lørdag, og jeg hadde ikke lyst til å dra på festivalen hvis jeg ikke kunne gå som jente.

Så hvorfor gjorde jeg det ikke?

Vel, som sagt kjenner jeg en av arrangørene, og vi har også flere felles bekjente som jeg visste kom til å være der. Noen av dem sto til og med på scenen. Ingen av disse vet at jeg er transkjønnet, og siden jeg ennå ikke er klar til å stå frem turte jeg heller ikke dette, selv om jeg hadde veldig lyst.

Derfor ble lørdagskvelden i stedet tilbragt hjemme med potetgull og Minecraft.

Men selv om det selvsagt ikke er noe gøy med angstanfall, så får dette meg til å tenke litt. Hvis det nå er sånn at jeg får angstanfall med å gå ut som gutt, noe jeg jo er vant med, fordi det føles mer naturlig for meg å gå ut som jente – betyr dette at jeg begynner å bli klar for neste steg?

Eller hva tror du?

Transjente søker nye utfordringer!

Det hender jeg blar litt i arkivet til bloggen min og ser hva jeg gjorde på denne tiden i fjor, og året før, og så videre. Det som slår meg er hvor mye mer interessante innlegg jeg skrev før, fordi jeg var flinkere til å utfordre meg selv og det derfor var mer å skrive om.

Det er ikke dermed sagt at jeg har blitt mer pysete etter hvert som tiden har gått, snarere tvert i mot. Mens jeg tidligere skrev om angsten rundt å gå på butikken kledd som jente for eksempel, er dette noe jeg nå fikser, om ikke på strak arm, så i alle fall relativt enkelt. Da er det heller ikke så interessant å lese at jeg går på butikken, og når fokuset mitt i tillegg ser ut til å ha endret seg fra å tørre å gå ut som jente til det å se mest mulig ut som en jente, sier det seg selv at de konkrete utfordringene uteblir og blir erstattet med mer abstrakte spørsmål.

Men det hjelper meg egentlig ikke med å stå frem, og jeg merker at utviklingen har stått på stedet hvil en stund.

Med andre ord, jeg trenger nye utfordringer som gjør at jeg får mer trening i å gå ut som jente slik at jeg på sikt skal finne motet til å stå frem som transkjønnet. Ikke bare for min egen del, men også for at bloggen skal bli mer interessant for deg som leser også. Men hva? Jeg skal innrømme jeg er helt blank her jeg sitter.

Forslag som «lettkledd intimkonsert i fjæra» utgår…

Så derfor spiller jeg like godt ballen over til deg som leser dette akkurat nå, og spør deg om du har noen forslag til hva jeg kan finne på av aktiviteter som tvinger meg ut av komfortsonen, men som kan være til hjelp for meg på min vei mot et liv som jente på heltid, og som i tillegg kan bli et godt blogginnlegg eller femten?

Vær så god, ballen er på din halvdel! Nå har du sjansen til å virkelig sende meg ut i det ukjente!

…men jeg forbeholder meg retten til å si nei til forslag som utsetter meg for fare for liv og helse.