Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Tilbake fra langhelg i Oslo – uten penger

Sent i går kveld var jeg igjen hjemme i Trondheim etter en langhelg i Oslo, hvor hovedmålet med turen var en ny utredning for kjønnskorrigerende behandling. Jeg vet leserne mine er veldig spente på hvordan det gikk og hva som skjer videre nå, og det skal jeg også forsøke å gi svar på. Men om jeg var sliten fra før på grunn av de siste månedenes hendelser, så er jeg nærmest i koma nå. Selv om jeg ikke gjorde noen avtaler om å møte venner og bekjente i Oslo denne gangen, med unntak av Tina som fulgte meg til timen på Rikshospitalet, og selvsagt Bård og samboeren hans, som jeg bodde hos. Alle har tatt godt vare på meg denne helgen, og jeg ble påspandert både burger og kinobillett, så det ble en vel fin helg selv om jeg egentlig ikke hadde råd til denne turen.

Så jeg har litt å fortelle fra helgen som var, og jeg håper du kommer tilbake for å se, selv om jeg ikke vet hvor fort jeg klarer å gjenfortelle hva som skjedde. For det er en del tanker som må bearbeides, både positive og negative, og jeg forbereder meg dessverre på at noe av det ikke kommer til å bli spesielt populært.

Men tiden får vise.

Ennå ikke gått med sminke eller jenteklær i 2018

Så var det bestemt at jeg at likevel skal til Oslo og møte til neste time for utredning til kjønnskorrigerende behandling. Men som om det ikke var skummelt nok å gå og grue seg til selve timen, så vet jeg at det nærmest forventes av meg at jeg skal møte til timen i såkalt ønsket kjønnsuttrykk, altså kledd som jente.

Sist jeg gikk med sminke og jenteklær var på julaften. Jeg har ikke gjort det i det hele tatt i 2018.

Nå kan vi selvsagt krangle om hvor sann denne påstanden er og hva som egentlig defineres som jenteklær. Tiden etter nyttår har jeg jo stort sett trødd hjemme i t-skjorter og joggebukser, noe som på ingen måte er eksklusive plagg for gutter, og like ofte brukes av jenter. Men om noen hadde sett meg, hadde de neppe tenkt at det der er noen som forsøker å oppfattes som en jente. Dessuten har både sminken min og parykken min fortsatt ikke pakket ut etter at jeg kom hjem fra foreldrene mine i begynnelsen av januar.

Siden dette med å gå kledd som jente når jeg er født med tissen på utsiden er noe som er utenfor de vanlige normene i samfunnet, må jeg gjøre det så ofte som mulig sånn at jeg er vant med det og ikke tenker over hva jeg har på meg. Når det er så lenge siden sist er jeg fullstendig ute av trening og det vil lettere føles skremmende å skulle møte samfunnet som den jenta jeg føler meg som.

Med andre ord – jeg gruer meg voldsomt til å skulle møte til timen som jente.

Så selv om jeg besto tidenes utfordring med glans før jul, da jeg reiste sørover som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, gjør bare tanken på å gjenta dette meg kvalm nå. Selv om jeg vet utrolig godt at dette er irrasjonelt, og at det ikke er noe farligere å gå ut som jente nå enn det var i november.

Men når det føles uvant vil jeg også føle at alle stirrer.

Og da hjelper det ikke hvor mye jeg egentlig trives i disse klærne, kledd som jente.

Har ikke råd til å avlyse neste utredning for kjønnsoperasjon

I forrige uke skrev jeg hvordan jeg vurderte å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon. Både fordi jeg som arbeidsledig uten inntekt ikke har råd til å reise til Oslo hver tredje måned og fordi jeg er så mentalt utslitt at jeg ikke orker den psykiske belastningen det er å møte den nærmest fiendtlig innstilte avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge.

Nå skal jeg likevel reise til Oslo og i alle fall møte til neste utredning. Det vil bli dyrere for meg å ikke dra.

Fordi billettene for både tog og fly gjerne er billigere jo tidligere du bestiller, ble togbillettene til denne turen kjøpt og betalt med en gang jeg fikk vite datoen for neste utredning. Siden jeg reiser i forbindelse med en behandling, og jeg må til Oslo for å få den, får jeg beløpet tilbakebetalt gjennom Pasientreiser.

Men bare hvis jeg faktisk møter til timen.

Så selv om jeg i forrige innlegg skrev at det passer meg dårlig med utgifter på egenandel og mat på reisen med dagens økonomi, så vil dette tilsammen være snakk om et tresifret beløp. Får jeg refundert reiseutgiftene jeg allerede har betalt, er dette faktisk firesifret. Dermed vil det være dyrere for meg å ikke dra.

Så da blir det visst Oslotur likevel.

Men jeg kommer ikke til å gjøre noen avtaler om å møte venner denne gangen. Det har jeg ikke overskudd til.

På jentetur til København?

De som har fulgt bloggen min i det siste er godt kjent med hvor vanskelig hverdagen min har vært, etter to måneder som arbeidsledig uten noen inntekt eller hjelp fra NAV, med en stadig krympende sparekonto som eneste hjelp. På toppen av det hele gikk nettopp et familiemedlem som sto meg svært nært bort.

Tolv-tretten mil unna sitter Ida som for tiden går gjennom et samlivsbrudd hvor hun må starte helt på nytt, uten møbler eller et sted å bo, og på grunn av dette er blitt delvis sykemeldt. Gjennom facebook messenger prøver vi så godt vi kan å støtte og holde hverandre oppe med trøstende ord, og være gode venninner for hverandre, selv om vi begge er ganske slitne og langt nede selv.

Det er da Ida sier: «Det vi trenger er et nytt eventyr. Vi trenger å dra på jentetur sammen igjen» og refererer til da vi dro til London sammen i 2012, den første turen hvor jeg klarte å gå ut som jente.

Arkivbilde tatt av Ida sist vi møttes, da hun var på besøk i Trondheim i høst.

Hun foreslår Praha fordi det er en by hun lenge har hatt lyst til å besøke, mens jeg som har vært der to ganger allerede og er også litt usikker på hvor lyst jeg har til å dra som jente til Tsjekkia, et gammelt østblokkland. Hun begynner å ramse opp steder hun allerede har vært, og ber meg komme med forslag, før hun sier:

«Jeg har aldri vært i Danmark da».

Jeg har vært i Danmark to ganger. Men begge gangene var jeg sammen med familien min mens jeg var tidlig i tenårene. Og København har ofte dukket opp i tankene mine som en by jeg kunne tenke meg å besøke igjen en dag, om så bare for en langhelg dersom det passer sånn. Dessuten har jeg ingen problemer med å se for meg at jeg kan ferdes trygt som jente der.

Dermed blir vi enige om jentetur til København. «Men det blir ikke i morgen» sier jeg. «Først vil jeg ha en jobb, og så trenger jeg tid til å spare opp penger og få økonomien min på fote igjen». Ida er enig, og sier at hun også trenger å spare unna de pengene hun har akkurat nå for å få orden på bosituasjonen sin. Hun har dessuten allerede planer for sommeren.

«Men til høsten» sier hun «da skal vi på tur sammen. Samme hva! Og om det ikke blir København, så skal vi i alle fall ta en tur ut på byen i Trondheim igjen»

Da vi avsluttet samtalen og jeg gikk for å legge meg var det med et smil om munnen, selv om de siste tiders hendelser har gjort meg både nedslått, frustrert og trist. For nå har jeg et mål. Jeg skal komme meg opp på bena igjen. Og når jeg har klart det, så skal jeg på tur til Kongens by, med en av mine beste venninner.

Og jeg gleder meg!

Vurderer å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon

Da jeg i går leste kronikken «Rikshospitalet har all makt over oss transpersoner» i Aftenposten, kjente jeg at luften bare sank ut av meg. Selv om jeg bare har vært til én utredning hos Riksen så langt, så kjente jeg meg veldig igjen i forfatterens beskrivelse av hvor lite imøtekommende de er ved den lille avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge. For det er virkelig noe av det verste jeg har vært med på.

Plutselig hørte jeg min egen stemme sukke høyt. Dette helvetet orker jeg ikke nå. Jeg klarer det bare ikke.

Hverdagen min ble jo brått snudd på hodet da jeg ble arbeidsledig før jul. Siden har jeg trødd hjemme uten inntekt fordi alt jo koster penger, mens pengene jeg har spart over flere år nå gradvis forsvinner i løpet av bare noen måneder. Å bare være alene i leiligheten hver dag gjør noe med psyken, og det hjelper jo heller ikke at den økonomiske tryggheten bare forsvinner ut vinduet.

En ting er da at jeg ikke lenger vil kunne ta meg råd til å reise til Oslo hver tredje måned for utredning, selv om jeg får dekket selve reisen gjennom pasientreiser. Men jeg må jo betale en egenandel og sørge for å få i meg mat i løpet av turen også, og det passer dårlig på et budsjett som allerede går betraktelig i minus.

Noe annet er om jeg er sterk nok psykisk til å reise den lange veien for å bestå «auditionen» til disse fiendtlig innstilte folkene som innehar holdninger om at du ikke kan være jente dersom du lekte med Lego som liten. Jeg vet rett og slett ikke om jeg har krefter igjen.

Men hva er alternativet?

Det er det som er det triste. Det finnes ikke noe alternativ. Ikke med mindre jeg er villig til å utbetale et femtedels sentralafrikansk statsbudsjett til en klinikk i utlandet. Men uten inntekt er ikke dette noe reelt alternativ, samme hvor stor samarbeidsvilje jeg måtte ha.

Det siste alternativet derimot, vil jeg helst ikke tenke på…

…og der var bankkontoen tom

Så var vi kommet til månedens siste dag, og den dagen avdraget på boliglånet trekkes fra bankkontoen. Det er snart to måneder siden jeg var i jobb, og en måned siden jeg fikk lønn for den uka i desember jeg jobbet.

Selv om jeg har vært veldig sparsommelig på hva jeg har brukt penger på den siste måneden, og hovedutgiften min er det billigste brødet jeg finner på Rema når jeg trenger påfyll av mat, betyr det at brukskontoen min nå er tom. Nå er jeg nødt til å gå over på å bruke pengene jeg har satt av til sparing, men om omtrent to måneder vil også denne kontoen etter all sannsynlighet være tom, selv om jeg fortsetter å være sparsommelig.

Det har kommet til det punktet at jeg vurderer å avlyse neste time for kjønnskorrigerende behandling. Selv om jeg får dekket reiseutgiftene, er jeg usikker på om jeg kan ta meg råd til egenandelen til timen og utgifter til mat underveis, samt om jeg vil takle den psykiske påkjennelsen det er å reise til Oslo under disse omstendighetene. Ikke minst med tanke på hvor fiendtlig innstilte jeg opplevde dem da jeg besøkte Riksen i november.

Jeg orker rett og slett ikke møte dem og fortsette prosessen nå!

Så hva skjer egentlig nå? NAV mener fortsatt jeg ikke har rett på stønad fra dem og at jeg må kvitte meg med sparepengene mine før de i det hele tatt er villige til å vurdere det. Så da sitter jeg her og forbanner foreldrene mine for at de lærte meg å være ansvarlig og at jeg ikke har festet bort pengene mine slik jeg opplever at mange av mine jevngamle har gjort. Men det hjelper jo så lite. Jeg får ikke mer penger inn på konto av det. Så hva skal man egentlig gjøre?

Kanskje man skal ta en titt i klesskapet om det er noen plagg der som trenger en ny eier?

Min første jobbsøknad signert Emilie?

Etter to måneder uten et eneste relevant treff i stillingsutlysningene på NAVs hjemmesider, ble jeg tipset av en venninne fra studietiden om at de vurderte å få inn et nytt ansikt ved hennes arbeidsplass, i en stilling som passer både utdannelsen og den tidligere karrieren min. Og interessene mine, ikke minst!

Men siden kunnskap innen bruk av sosiale medier er et stort pluss i den jobben, anbefalte hun meg å ta med erfaringene mine som blogger i søknaden. Selv om jeg altså blogger anonymt fordi jeg ikke er åpen om at jeg er transkjønnet, som jo denne bloggen handler om, tenkte jeg faktisk at jo, dette kan jeg faktisk bruke til min fordel.

Faktisk, tenkte jeg, hvorfor ikke levere hele jobbsøknaden som Emilie i stedet for mannsnavnet mitt?

Men så har det jo seg sånn da at jeg i folkeregisteret står oppført med dette mannsnavnet og ikke som Emilie. Å bruke et annet navn kan tolkes som bruk av falsk identitet, og det er kanskje ikke noe sjakktrekk når man faktisk veldig gjerne kunne tenke seg å jobbe akkurat der. Slik jeg jo har.

Dermed droppet jeg den ideen, men jeg kommer til å sende dem en søknad og jeg kommer til å nevne at jeg blant annet har flere års erfaring som blogger. Kommer jeg så langt som et intervju kan jeg heller legge kortene på bordet da, og fortelle hvordan det henger sammen. Det at jeg tenker slik overrasker meg, for det ville vært utenkelig sist jeg var i en jobbsøkeprosess, og det viser hvor mye mer trygg på meg selv jeg begynner å bli.

Men inntil videre får vi bare vente og se hva som skjer, om det i det hele tatt blir så de tar inn noen. Om ikke annet har min tidligere studievenninne lovt å legge inn et godt ord for meg, og det er da noe.

Joda, jeg er kommet hjem nå

Ved en tilfeldighet så jeg at min bloggportal Femelle.no for noen timer siden delte innlegget «Ikke klar for den nye hverdagen» som jeg skrev tirsdag i forrige uke. Siden innlegget handler om hvordan jeg ikke tør å dra hjem til leiligheten min etter jul fordi jeg er redd for å avslutte ferien, tenkte jeg at det kanskje var på sin plass å komme med en oppdatering. For jeg er faktisk hjemme nå, og jeg har vært her noen dager også!

Det ble ikke så jeg dro hjem dagen etter at jeg skrev det innlegget slik jeg skrev jeg skulle, for det var virkelig vanskelig å gi slipp på julefølelsen. Men etter hvert som julepynten ble plukket ned skulle det vise seg å bli enklere å omstille seg, og i det helgen kom klarte jeg endelig å pakke sammen bagen min og dra hjem til leiligheten min for første gang i 2018. Og jeg fant den akkurat slik jeg forlot den 3. juledag med julegavene mine stablet oppe i et hjørne klare for fotografering.

Så siden har jeg vært hjemme da, med fryseskapet fullt av rester etter julematen og billig svensk ferdigmat etter en dagstur til Sverige, med tekoppen min og nok av tid til å både lese alle bøkene og se alle filmene jeg har lagt unna fordi tiden ikke har strukket til tidligere. Men selv med all verdens tid er jeg mer stresset nå enn før jul, da tiden ikke strakk til. Det suger virkelig å være arbeidsledig og ikke ha tryggheten fast inntekt gir deg.

Men forhåpentligvis skjer det ting nå, da NAV ringte meg to ganger i forrige uke. Først for å skremme meg ved å påstå at jeg hadde fylt ut meldekortet mitt feil og at det kom til å få konsekvenser for meg, før hun som ringte plutselig innså at det var de selv som hadde gjort en feil og dermed fikk det travelt med å si «ha det» og legge på. Dagen etter ringte det en mannsperson fra NAV som ønsket å kalle meg inn til et møte for å hjelpe meg med å få fortgang i jobbsøkeprosessen, slik jeg ble lovt en gang før jul.

Så nå håper jeg virkelig at de kan hjelpe meg med å komme ut i jobb igjen og det ganske kjapt. For jeg trenger inntekt, jeg trenger å se folk, og ikke minst en grunn til å stå opp om morgenen.

Men nå skjer det kanskje noe. Og da er jeg litt roligere i det minste.

Jeg er blitt anbefalt å gå ned i vekt…

Det er allerede blitt skrevet litt om hva som ble sagt og gjort på min første utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet i slutten av november, og at jeg ikke ser tilbake med besøket med glede. Men jeg har også skrevet at jeg fikk positiv respons på min holdning til kropp og vekt, og at det at jeg ikke hadde stått på en vekt siden jeg var 12 men likevel hadde en normal kroppsfasong.

Likevel fikk jeg en mindre hyggelig beskjed etter at jeg hadde kommet meg på vekten og legen på stedet regnet ut BMI-en min. I neste øyeblikk ble jeg nemlig anbefalt å gå ned i vekt. Men ikke fordi jeg er overvektig…

For som jeg skrev i et tidligere innlegg veide jeg faktisk mindre enn jeg ville gjettet, og er under den definerte grensen som ville kvalifisert som overvekt. Men det vil endre seg den dagen jeg begynner på hormoner, ble jeg fortalt. Da vil kroppen ese ut, og selv om jeg er innenfor nå så er jeg ikke akkurat i det nedre sjiktet av skalaen, og jeg vil fort kunne bli overvektig når prosessen begynner. Derfor ble jeg anbefalt å prøve å gå ned allerede nå.

«Særlig at jeg gidder å tenke på dette nå, på denne siden av jul» tenkte jeg da jeg forlot Riksen denne novemberdagen, og dro ut for å ta en burger med min venninne Tina slik vi hadde avtalt.

Nå er derimot julens fråtserigilde over, og vi er kommet til januar, den måneden da flere har som mål å spise sunnere og bli kvitt noe av kroppens overskuddslager. Jeg som aldri har likt nyttårsforsetter eller har brydd meg noe særlig om hva jeg spiser, og stort sett har den holdningen til mat at jeg spiser når jeg er sulten og stopper når jeg er mett, er litt usikker på hvordan jeg skal gå frem for å klare dette.

Jeg har selvsagt tenkt at kanskje det er hell i uhellet at jeg står uten jobb og inntekt akkurat nå og derfor må kutte ned på utgiftene så sparepengene varer lenger. Hadde det ikke vært for at mamma sørget for å sende med meg rester av godsakene fra jula. Jeg har faktisk mer godter i skapene nå enn jeg har til vanlig.

…og all den sjokoladen roper jo selvsagt ikke på meg til alle døgnets tider heller. Neida…

Så da har jeg visst et nyttårsforsett likevel da. Jeg tror ikke jeg skal forsøke å spise noe mindre, men kanskje bli mer bevisst på hva jeg spiser, og kanskje også bevege meg litt mer. For selv om det kanskje ikke er nødvendig akkurat nå, så betyr det faktisk noe når noen med medisinsk bakgrunn gir meg slike råd.

Hurra for 2018, dere…

PS! …men jeg har IKKE medisinsk bakgrunn, og derfor kommer jeg ikke til å dele detaljene i prosessen her i bloggen. For jeg har ikke lyst til å gi andre råd om noe jeg ikke har nok grunnlag til å uttale meg om.

Mitt 2017 på veien ut av skapet

Året 2017 sto i kontrastenes tegn for meg og min utvikling, med både de høye toppene og de dype dalene. Skjønt selv om jeg skulle ønske at avslutningen var litt bedre, har egentlig året behandlet meg jevnt over ganske bra, og jeg tok flere viktige steg på veien ut som transkjønnet og jente på heltid.

Kort fortalt var dette året da jeg tok flere oppgjør med selv, fortiden min og ikke minst min egen fremtid.

Det startet likevel ganske rolig med at jeg annonserte at sminke skulle bli min nye hobby, og at jeg tok to sminkekurs på MakeUpStore i januar og februar, uten at jeg nå et år senere ser ut til å ha funnet den store fascinasjonen for kosmetikk ennå. I samme periode sa jeg farvel til blogg.no, og byttet bloggportal til Femelle samtidig som jeg tok i bruk eget domene.

Da våren og påsken kom dro jeg på spontantur til Kristiansund, og selv om jeg nok ikke fant byen i seg selv spesielt minneverdig, ble jeg likevel litt sjarmert av byens innbyggere og ikke minst mattradisjoner.

FISHAN! Jeg begynner faktisk å lure på denne retten alene er grunn nok til å reise til nordmørshovedstaden…

Det ble flere turer da sommeren sto for tur, og hver gang jeg reiste til et nytt sted tilbragte jeg hele eller mesteparten av oppholdet som jente, og utfordret fortidens demoner.

I Bergen spiste jeg middag med min gamle sjef som fikk møte meg som Emilie for første gang, og jeg fikk endelig henge litt med den fantastiske Rockstar Charlie som jeg ser så alt for sjelden. Og ved å gå gjennom Bodøs gater kledd i skjørt kunne jeg gjenerobre byen hvor jeg ikke turte å gå inn i butikkene for å se på jenteklær engang da jeg en gang bodde der.

Igjen. Eneste bilde som ble tatt av Charlie og meg sammen i løpet av turen min til Bergen i sommer.

Mindre hyggelig var grunnen til at jeg møtte eks-sjefen min i Bergen denne sommeren, og oppgjøret jeg måtte ta etter at han hadde mottatt en anonym mail fra en person med så mye hat i seg at han med ujevne mellomrom så seg nødt til å avsløre for familiemedlemmer, venner og andre bekjente at jeg er transkjønnet.

Når min tidligere sjef nå føyde seg inn i rekken av personer som har fått en slik mail så jeg meg nødt til å levere min første politianmeldelse. Saken er nå forhåpentligvis ute av verden, men det var likevel en påminnelse om hvilke fiendtlige holdninger vi transpersoner er nødt til å forholde oss til i hverdagen. Heldigvis vet jeg at disse er menneskene i mindretall, og at hatefulle ytringer som oftest bare fører til mer utbredt støtte, noe reaksjonen fra min tidligere sjef som altså ikke visste noe, viser.

Emilie tok tilbake Bodøs gater! Ikke at det strengt tatt var nødvendig, for det er ikke en by jeg har særlig tilknytning til, annet enn at jeg bodde her i et par måneder for noen år siden. Men moro likevel!

Høsten kom med optimisme, og da jeg endelig ble tilbudt fast jobb etter halvannet år med løpende kontrakter i drømmejobben, ante jeg ikke at jeg bare tre måneder senere skulle få den nedslående beskjeden at firmaet likevel ikke hadde økonomi til å beholde meg i denne nyopprettede stillingen.

Når ting derfor så ut til å endelig ordne seg gikk jeg ytterligere ut av komfortsonen ved å først takke ja til å snakke om mine erfaringer som transkjønnet ved Skeiv Ungdoms seminar Stolt, hvor jeg også slapp den store bomben om at jeg nå fått psykologen min til å sende henvisning til Rikshospitalet for kjønnskorrigerende behandling. Det ble også tur ut på byen med min venninne Ida, og bloggen feiret femårsjubileum noe jeg markerte sammen med leserne mine.

Så begynte nedturen, og to uker etter å ha fått oppsigelsen skulle jeg oppdage hvor lite de liker transpersoner på Rikshospitalet. Helgen i Oslo ble likevel reddet da jeg klarte å gjennomføre utfordringene jeg hadde gitt meg selv ved å reise som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, og at en av mine beste kompiser gjennom ti år endelig fikk møte meg som Emilie.

Dette til tross var de siste to månedene av 2017 tunge, og jeg har vært på nippet å gi opp et par ganger og spurt meg selv om det egentlig er verdt å fortsette.

Derfor er jeg veldig glad for at jeg på selveste julaften klarte å ta mot til meg og gjøre det jeg har drømt om i mange år, nemlig legg vekk dressen og feire jul kledd i kjole, sammen med familien min!

Med det var 2017 plutselig over, og all usikkerheten som avsluttet året for min del har jeg motvillig blitt nødt til å ta med meg inn i 2018. Jeg aner ikke hvordan de neste månedene vil bli, nå som jeg står uten jobb eller inntekt, og jeg ser heller ikke akkurat frem til neste time hos Rikshospitalet i februar heller.

Men når jeg nå leser over hva jeg har gjort i året som gikk, så har det i stor grad handlet om å ta oppgjør med det jeg synes er vanskelig. Så når utfordringene fra siste del av 2017 blir med meg over til det nye året, får jeg vel også ta med meg viljen til å gjøre noe med dem, selv om det kanskje ser litt mørkt ut nå.

Så selv om jeg ikke liker nyttårsforsetter, så vet jeg hva mitt skal bli i år. Jeg skal begynne i ny jobb, og det raskt.

Og så skal det nok vise seg at 2018 ikke blir så verst heller.