Emilies skap » Min utvikling
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Fikk jeg egentlig utnyttet ferien?

For nøyaktig en måned siden gikk jeg ut i ferie. Bare to uker etter at jeg begynte i ny jobb, og før det et halvt år som arbeidsledig. Det føltes derfor så utrolig unødvendig, og egentlig det siste jeg ville etter å ha isolert meg i leiligheten nesten uten kontakt med omverdenen i seks måneder. Men sånn ble det, og jeg bestemte meg for å prøve å utnytte sommeren til å bli vant med å gå ut som jente igjen og lufte sommerkjolene mine. Jeg hadde jo ikke vært utendørs som jente siden februar og siste time hos Riksen for utredning for kjønnsoperasjon.

Så hvordan ble egentlig denne ferien jeg egentlig ikke ville ha?

Vel, det startet akkurat slik jeg fryktet. Jeg merket at jeg igjen hadde vanskelig med å gå ut når jeg ikke lenger var nødt, og selv om jeg prøvde å ta opp kontakten med gamle venner, var det få som hadde tid eller ikke allerede hadde reist bort. Så det ble så jeg isolerte meg igjen. I alle fall den første uka, før jeg endelig fant noen som hadde tid til å møte meg. Og endelig, for første gang på fire måneder klarte jeg å gå ut som jente igjen.

Etter fem dager i Sundsvall med foreldrene mine kom jeg tilbake til Trondheim, og prøvde å legge nye planer for å komme meg ut og bli komfortabel med å gå ut som jente igjen. Men fortsatt var det vanskelig å finne noen som var hjemme og som hadde tid, og det ble enda en uke i isolasjon mens jeg så ut på det fine været og følte at jeg kastet bort sommerdagene og muligheten til å nyte dem.

Men så for en uke siden begynte visst folk å komme hjem fra ferie, og den siste uka hadde jeg hele fire avtaler og fikk foreviget like mange sommerantrekk i bloggen med deres hjelp. Fortsatt synes jeg det er vanskelig å gå ut, og da særlig som jente, men jeg merker at det er lettere nå enn det var for en uke siden.

Så det er egentlig nå jeg skulle hatt ferie. Det ville hjulpet meg så utrolig mye mer om jeg hadde hatt venner tilgjengelig til å komme over dørstokken når det var som tyngst. Men i stedet begynner jeg på jobb igjen i morgen, og for å være ærlig føles det litt skremmende. Fordi jeg ikke føler jeg rakk å bli varm i den etter de to ukene jeg jobbet der før ferien begynte, er jeg usikker på hvor mye av opplæringen som fortsatt sitter.

Og nå må jeg også snart ta et valg for hva jeg ønsker å gjøre videre.

Men jeg føler meg langt i fra klar for å ta det.

Endelig møttes vi igjen – som jenter!

I går kveld fikk jeg melding fra Kristine. Hun lurte på om jeg hadde lyst til å møte henne over en lunsj i dag. Etter å ha sjekket både værmelding og garderobe for å se om jeg hadde noe passende å ha på meg, sa jeg ja og vi ble enige om å møtes på Solsiden. Der slo vi oss ned på Selma, som jeg jo har skrevet flere ganger tidligere at har Trondheims beste pizza. Men siden det var såpass tidlig på dagen følte jeg meg ikke sulten nok for det, og bestilte en smårett i stedet – friterte reker og sardiner.

Det kan være litt skremmende med mat som stirrer på deg fra tallerkenen, men det kan absolutt anbefales!

Det ble litt spesielt å sitte der med Kristine. Forrige gang vi møttes var nemlig da bloggen var helt i startgropa. Den gangen jeg kun kledde meg som jente når jeg var alene eller med venninner jeg visste jeg kunne stole på. Kristine var med på flere av disse jentekveldene, og hun var også med meg på shopping og sto vakt utenfor prøverommet når jeg var inne og prøvde på kjoler, livredd for at noen skulle se meg.

Av uante grunner mistet vi kontakten, og hadde ikke hatt noe med hverandre å gjøre på flere år da jeg nylig, etter et halvt år i isolasjon og dyp depresjon, gikk gjennom vennelista mi på Facebook og prøvde å ta opp igjen kontakten med gamle venner i et forsøk på å komme meg ut og sosialisere med verden igjen.

Sånn sett ble det ekstra hyggelig å møte igjen Kristine etter så mange år. Ikke bare fordi gjensynsgleden var så stor, men også fordi det ble tydelig hvor stor utvikling jeg har hatt. Sist vi møttes turte jeg som sagt kun å kle meg som jente bak lukkede gardiner og med dem jeg visste jeg kunne stole på.

Nå satt vi der midt på Solsiden i sommervarmen som to venninner og spiste lunsj sammen, som den naturligste tingen i verden. Med meg kledd i en lang hvit sommerkjole.

Håper det ikke blir like lenge til neste gang!

PS! Antrekksbilder kommer senere!

I kjolen jeg fikk av mamma

I forrige uke skrev jeg om hvordan det føltes da mamma for første gang kjøpte en kjole i gave til meg, etter at jeg i så mange år har vært redd for å ikke bli akseptert som transkjønnet og jente. Da jeg i går skulle møte en av mine lesere gjennom mange år, fikk jeg endelig en anledning til å vise i bloggen hvordan den ser ut på.

Kjole: Gina Tricot | Veske: H&M | Halskjede: H&M | Armbånd: Glitter | Sko: Alley/Skopunkten

Kjolen ble altså, i likhet med skoene forøvrig, kjøpt på Birsta utenfor Sundsvall i Sverige. Jeg hadde plukket den ut selv, men i likhet med alt annet jeg hadde plukket ut den dagen, fikk jeg ikke lov til å betale for noe. Mamma skulle spandere absolutt alt, og plutselig hadde mamma for første gang kjøpt en kjole til meg!

Skoene var det derimot mamma som plukket ut, og selv om jeg først var veldig usikker, er jeg nå overbevist om at de passer stilen min veldig godt. Så sånn sett er dette innlegget historisk, fordi det er første gang i bloggens historie at jeg poserer i et antrekk som er kjøpt og betalt av mamma.

Ikke verst bare det, for noen med egen leilighet og høyskolegrad.

Hva synes du om kjolen min?

Back on track – ute kledd som jente igjen!

Tilgi det teite ordspillet. Men da disse bildene ble tatt i går ettermiddag var det nemlig over fire måneder siden sist jeg var ute kledd som jente. Dermed ble fristelsen for stor og jeg måtte lure med fotograf Mala ned på Svartlamon i Trondheim og dette sidesporet av Nordlandsbanen, i nærheten av der godsterminalen lå inntil nylig.

Topp: Twintip | Skjørt: New Yorker | Halskjede: Snö of Sweden | Veske: New Yorker | Sko: Vero Moda

Mala prøvde flere ganger mens hun fotograferte å få meg til å smile, og på noen av bildene som ble tatt klarte hun det også. Likevel kjente jeg på angsten som har preget livet mitt i så mange måneder nå, og som har gjort at jeg først i dag klarte å gå ut igjen som den jenta jeg føler meg som.

Men fra å føle meg kvalm og utilpass da jeg møtte Mala ved bussholdeplassen før vi gikk for å ta bildene, følte jeg meg rolig og avslappet da jeg så gjennom bildene som ble tatt etter å ha kommet hjem. Derfor tror jeg ikke at jeg kommer til å spore av igjen med det første, eller at det kommer til å ta fire nye måneder før jeg går ut som jente igjen. For i motsetning til i februar følte jeg meg ikke lenger som en utkledd gutt i går.

Jeg følte meg som Emilie.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Så mye for en retur til samfunnet

Det føltes så unødvendig å gå ut i ferie etter bare to uker i jobb, og før det seks måneder i isolasjon i leiligheten på grunn av depresjon og etter hvert sosial angst. Men når den nye jobben uansett stenger dørene i tre uker om sommeren, passet det jo bra at den ufrivillige ferien startet samtidig med en ny finværsperiode.

Jeg husker jo hvordan det var for noen måneder siden, da vi i begynnelsen av mai fikk en forsmak på sommeren, mens jeg satt inne og så med misunnelse på de som gikk forbi vinduet mitt. Hvor glade de så ut der de gikk sammen, og ikke minst over hvordan de gikk kledd. Her satt jeg altså inne og følte at jeg kastet bort sommeren ved å ikke gå ut og nyte de varme dagene i en av sommerkjolene mine. Men jeg turte rett og slett ikke å gå ut. I alle fall ikke alene. I hvert fall ikke som jente.

Arkivbilde fra sommeren for to år siden. En dag jeg ser tilbake på med veldig stor glede!

Nå som ting igjen føltes lettere fordi jeg igjen har en jobb å gå til, og dermed litt mer stabil økonomi, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne utnytte de neste ukene til å trene meg opp sosialt igjen i en slags retur til samfunnet etter å ha stengt meg inne så lenge. Jeg begynte å kontakte venner jeg ikke har snakket med på flere måneder for å komme i gang igjen. Jeg gjorde en avtale om å treffe en venninne på søndag. Jeg begynte å planlegge antrekk og forberede meg psykisk på å skulle gå ut som jente igjen, for første gang siden februar, og prøve å glemme den negative følelsen fra den dagen. Nå skulle ting endelig løse seg igjen.

Jeg kjente at jeg gledet meg.

Sånn skulle det visst ikke bli. Alle jeg kontaktet var enten reist på sommerferie eller for travle den kommende uken. Avtalen på søndag ble også avlyst fordi noe kom i veien. Plutselig satt jeg der igjen og følte at jeg var i ferd med å kaste bort en ny periode med finværsdager. Fordi ingen har tid og fordi jeg ikke tør gå ut alene i frykt for å trigge den sosiale angsten og ensomhetsfølelsen av å se at alle andre hygger seg sammen med noen.

Og så ble jeg syk. Søndag kveld begynte nesa å renne, og etter det har jeg oppholdt meg på sofaen under dyna.

Det er i sånne øyeblikk det er lett å bli paranoid og spørre seg om samfunnet konspirerer mot en.

I dag føler jeg meg riktignok mye bedre, og har åpne luftveier igjen. I teorien vil jeg være frisk nok til å gå ut igjen i morgen, og i følge storm.no vil været holde seg frem til lørdag. Så det er fortsatt ikke for sent. Men fortsatt er terskelen alt for høy til å tørre gå ut alene. I alle fall hvis jeg skal gjøre det som jente.

Likevel har jeg et håp om at det skal løse seg.

PS! Etter å ha korrekturlest innlegget før publisering, føler jeg teksten nærmest gir inntrykk av at jeg føler meg sviktet av vennene mine. Derfor ønsker jeg å presisere at det ikke er intensjonen min. Det jeg ønsker er som vanlig å dokumentere utfordringene med å komme ut som transkjønnet og alt som følger med, i dette tilfellet sosial angst og ensomhetsfølelsen, og jeg har full forståelse av at man i dagens travle samfunn ikke uten videre klarer å slippe alt man har i hendene for noen som ikke har gitt lyd fra seg på et halvt år.

Jeg håper ingen føler seg truffet.

Det føles så unødvendig å ta sommerferie!

Så var det visst den tiden på året. Tiden for å ta sommerferie, noe man jo vanligvis gjør med glede. Men nå er det to uker siden jeg begynte i ny jobb, etter å ha stengt meg inne i leiligheten i et halvt år som arbeidsledig.

Siden jeg kun har jobbet i to uker og kontoen før det var bunnskrapt, er det å reise bort utelukket, og dermed vil det i praksis medføre nye tre uker i leiligheten. Jeg hadde mye heller jobbet de neste ukene, hadde jeg hatt muligheten. Men siden det er så lite å gjøre om sommeren, lukker bedriften like godt dørene og dermed har jeg ikke noe annet valg enn å ta ufrivillig ferie i tre uker. Etter seks måneder med «fri» og to uker i arbeid.

Det føles så unødvendig!

Arkivbilde fra i fjor sommer. Med unntak av besøket på Riksen i februar har jeg ikke vært ute som jente i 2018.

Mange har forøvrig spurt meg om hvordan det har gått i ny jobb. Det kommer vel ikke som en overraskelse på noen at det har vært en stor overgang, og at det har vært tungt å komme seg opp om morgenen, og i tillegg sette seg inn i helt nye arbeidsoppgaver i og med at jeg aldri har jobbet i denne bransjen før.

Likevel har jeg relevant utdannelse og har hatt tidligere jobber som ligner på denne, så jeg føler det har gått greit. Kollegene er dessuten veldig trivelige og behjelpelige, så jeg har en god følelse for dette stedet, også om jeg kommer til det punktet at det blir nødvendig å stå frem for dem og fortelle om min transkjønnethet.

Så nå når jeg likevel har fri de neste tre ukene, kanskje det er dette jeg skal bruke dem til. Selv om jeg fortsatt ikke er rik, så har jeg i alle fall penger på konto nå, og vet at jeg har en jobb med inntekt som venter på andre siden av sommeren. Dermed er ikke terskelen for å gå ut og bruke penger på en kaffekopp like høy som den var i vinter, selv om månedene i isolasjon har gjort underverker for den sosiale angsten. Så kanskje disse ukene skal brukes til å finne meg selv på nytt?

Om du befinner deg i Trondheim i sommer, send meg gjerne en melding!

Derfor avbrøt jeg utredningen for kjønnsoperasjon

Da jeg i februar møtte til min andre utredning for kjønnskorrigerende behandling, ba jeg om å få videre behandling satt på vent. Jeg oppga det at jeg nettopp hadde mistet jobben som grunn, fordi jeg ikke lenger hadde råd til å dra til Oslo for å få behandling og fordi jeg trengte mer stabilitet i hverdagen.

Men dette er bare en liten del av sannheten. I virkeligheten er jeg usikker på om jeg i det hele tatt ønsker å møte til den oppsatte timen jeg har i september. Fordi jeg synes kravene de stiller, uten noen garanti for at de faktisk vil gi meg behandling om jeg oppfyller dem, minner om uthenging og grenser til tortur.

De krever at jeg skal stå frem, skifte juridisk navn og kjønn, og leve et år som jente.

Ingen hjelp med laserbehandling for fjerning av hår, hormoner, kirurgiske inngrep eller stemmetrening. Først etter at jeg har gjennomført dette året vil de vurdere om jeg kvalifiserer til få behandling fra dem, og dermed gjøre de inngrepene jeg mener er nødvendige. Uten at de lover noe på forhånd.

«Selvsagt må du jo bevise at du virkelig klarer å fungere i hverdagen som jente før de kaster bort skattepengene mine på deg», hører jeg noen si. Men saken er at dette like gjerne kan være oppskriften på en katastrofe.

For det første. Det de krever av meg er at jeg med guttekroppen min, med skjeggvekst, dyp stemme og alt, skal gå ut i samfunnet og forvente at det møter meg som en jente. Det tror jeg ikke at samfunnet kommer til å gjøre. Oppfatter det meg som en gutt, er det også dette det vil behandle meg som, selv med jenteklær og sminke.

Forskjellen er at mens jeg i dag i det minste klarer å forsvinne i mengden, vil føle meg i enda større grad som et utskudd med folks blikk, hvisking og kommentarer. Denne testen vil ikke vise at jeg klarer meg i hverdagen som jente. Fra å leve et liv som noe jeg ikke er, tvinger de meg til å leve et liv som noe annet jeg heller ikke er.

For det andre. Med min bakgrunn kommer det at jeg står frem nesten garantert til å bli mediemat, i alle fall i lokalpressen. På en måte er jo det fint fordi da vil jo alle vite om det og jeg vil ikke trenge å stå frem gang på gang på gang. Men hva gjør jeg om et år når Riksen, som har monopol på denne typen behandling i Norge, sier at jeg etter deres vurdering ikke kvalifiserer til å få hjelp? Har jeg noen mulighet til å gå tilbake da? Eller er jeg dømt til å leve resten av livet som en mann i kvinneklær, noe jeg allerede har etablert at jeg ikke vil være?

Nå mener jeg ikke at man bare skal kunne møte opp i skranken på Riksen og bestille en kjønnsoperasjon med liten pommes frites, takk. Men det må da finnes andre løsninger, hvor man ikke kaster deg ut i den dype enden av bassenget og skylder på at du ikke var innstilt nok på å lære deg å svømme hvis du drukner.

Enn så lenge har jeg fortsatt en ny time for utredning i september. Jeg vet ikke om jeg kommer til å møte til denne timen eller om jeg vil avlyse den, med tanke på hvor uvennlige og dømmende de har fremstått og hvilke krav de stiller til meg. Men jeg har forsøkt tidligere å bare leve som gutt, og det var jo det som sendte meg inn i depresjonen og fikk meg til å søke hjelp i utgangspunktet.

Så hele denne situasjonen føles akkurat nå passe catch 22.

Mitt første møte med Riksen – november 2017
Mitt andre møte med Riksen – februar 2018

Gode nyheter – men jeg er likevel kvalm og urolig

Sist jeg oppdaterte skrev jeg at jeg var på et jobbintervju i forrige uke. Dette gikk visst bra, for i dag mottok jeg en telefon om at de ville ha meg med på laget, i alle fall i tre måneder fremover. Mandag er jeg i jobb igjen.

Uten å si for mye er det en bransje jeg aldri har jobbet i tidligere, men som likevel er relevant for min bakgrunn og utdannelse, og sjefen sa da han så på CV-en min at jeg med min erfaring ikke ville ha noe problem med å lære det jeg trenger for å kunne sette meg inn i arbeidsoppgavene. Det virker generelt ganske lovende.

Derfor burde jeg vært lettet nå. Etter så lang tid som arbeidsledig med konstant bekymring for økonomien.

Men det er jeg ikke. Jeg er både kvalm og urolig, og regelrett gruer meg til mandag. Nettopp fordi jeg har gått arbeidsledig så lenge, og fordi jeg i løpet av disse seks månedene har stengt meg inne i leiligheten min, og har utviklet sosial angst. Tanken på å begynne å stå opp om morgenen og gå til en jobb hvor jeg ikke kjenner noen av de andre som jobber der fremstår nå like angstfremkallende som å balansere på kanten av Trollveggen.

Likevel, jeg har selvsagt takket ja. Det blir ikke bedre av å sitte hjemme. Dessuten er det en bransje jeg alltid har vært nysgjerrig på. Nå har jeg fått en mulighet til å lære meg dette faget også.

Derfor skal jeg selvsagt møte opp mandag morgen for å signere arbeidskontrakt. Det vil nok kreve litt av meg, og jeg vil garantert være utslitt mandag ettermiddag, men det kan bare gå oppover herifra. Selv om jeg enn så lenge velger å holde transkjønnetheten min hemmelig, og derfor i praksis starter helt på nytt.

Så ønsk meg lykke til! Jeg tror jeg kan trenge det…

Første gang på tre og en halv måned

De snakker om hvor viktig det er med sminkefrie dager. Når dette skrives er det tre og en halv måned siden sist jeg i det hele tatt sminken min. Den ble nemlig ikke pakket ut etter at jeg kom tilbake fra Oslo og den siste timen for utredning for kjønnskorrigerende behandling i februar.

Søndag turte jeg å pakke den ut. Spent på om den fortsatt var mulig å bruke eller om jeg måtte kjøpe ny.

Etter den dagen i Oslo i midten av februar ga jeg liksom litt opp. Både fordi jeg uten jobb og uten stønad fra NAV ikke hadde råd til å gå ut og treffe folk, og fordi jeg hadde begynt å føle at jeg aldri kom til å oppnå det jeg ville. Nå så jeg ikke lenger en jente i speilet eller på bilder som ble tatt av meg. Jeg så en utkledd gutt i jenteklær. Målet har alltid vært å kunne leve som jente. Hvis jeg uansett blir oppfattet som gutt kan det egentlig være det samme. Derfor ga jeg opp, og stengte meg inne. Det var kun foreldrene mine, og til en viss grad søsteren min og samboeren hennes, som fikk slippe inn.

Så kom sommeren. Siden jeg bor ganske sentralt kunne jeg se at byen hadde våknet til liv. Fra bak gardinen så jeg med misunnelse på alle de glade menneskene som passerte vinduet mitt, både fordi de var sammen med noen og fordi jentene hadde tatt på seg sommerkjolene sine. Selv klarte jeg knapt ta mine egne ut av skapet for å se på dem, og å ta dem på var i alle fall utenkelig.

Det ble klart at dette ikke kunne fortsette. Jeg tok jo sakte men sikkert livet av meg selv.

Dermed begynte jeg å ta kontakt med gamle venner igjen gjennom sosiale medier. Jeg gravde frem sminkeveska fra der den hadde ligget bortgjemt siden februar, og fant samtidig igjen parykken min og brystinnleggene.

Tenk at det var gått så lang tid siden sist.

Så nå prøver jeg sakte men sikkert å vende tilbake til samfunnet, og jeg starter med å trene på å være sosial igjen. Etter tre måneder i isolasjon med sosial angst som følge av dette, føles dette lettere sagt enn gjort.

Derfor prøver jeg å ikke gape over for mye, og dette er også grunnen til at jeg ikke har noen bilder å dele fra da min venninne Marianne tok med seg sjokoladekake og kom på besøk i går.

Men jeg lover at både sminken og kjolen var på til hun kom. For første gang på tre og en halv måned.

Hvilket kjønn jeg er betyr liksom ikke noe lenger

Nå kommer blogginnlegget jeg har begynt å skrive flere ganger, men som jeg like mange ganger har avbrutt fordi jeg egentlig ikke har lyst til å poste det. Fordi jeg misliker intenst kølsvarte utredninger om hvor meningsløst alt føles, og man sitter igjen med følelsen av at alt forfatteren ønsker å formidle er «buhu, det er synd på meg!».

Men nå har det vært stille i bloggen så lenge, og siden jeg har sett at antallet følgere på facebooksiden har stupt drastisk den siste måneden, burde jeg vel komme med en forklaring på hvorfor.

Jeg har gitt opp. Fordi jeg føler ingenting betyr noe lenger. Og minst av alt hvilket kjønn jeg er.

Jeg tilbringer absolutt all tid hjemme i leiligheten og gar aldri ut, utenom når jeg må på nærbutikken for å fylle på med kneippbrød eller nudler så jeg har mat, eller når jeg skal til psykolog. Jeg får ingen penger eller oppfølging av NAV, og jeg har forlengst passert punktet at jeg ikke lenger har overskudd til å ta kontakt med dem for å få hjelp, for det skjer aldri noe uansett. Om et par uker er kontoen tom, og da har jeg ikke lenger råd til mat og boutgifter. Hva som skjer da tør jeg ikke tenke på engang.

I mens føler jeg leiligheten rundt meg forfaller. Det har ikke vært ryddet eller vasket rundt meg på en evighet. Jeg orker bare ikke. Det betyr ingenting for meg lenger. Det eneste som betyr noe er å overleve. Enn så lenge.

Derfor er det umulig for meg å holde en blogg om prosessen med å komme ut som transkjønnet i gang også. Ikke bare føler jeg ikke jeg har noe å relevant å skrive om, men når jeg uansett ikke har noen interaksjon med samfunnet, betyr det utrolig lite om jeg er jente eller gutt, når jeg uansett bare er alene i hodet mitt hver dag.

Men samtidig skal det ingenting til for å knekke meg akkurat nå. Jeg griner når jeg ser at enda en person har sluttet å følge bloggens facebookside. Jeg begynte å grine da mamma ringte og ville spandere en burger på meg da hun sluttet tidlig en dag, fordi jeg var på vei til psykologen og derfor måtte si nei til denne muligheten til å oppleve noe positivt. Nå gruer jeg meg til å møte kommentarfeltet under dette innlegget, for selv om jeg vet de aller fleste kommer til å være snille, så kommer det alltid en kommentar fra noen som ber meg om å «ta meg sammen». Jeg vet denne ene kommentaren kan være nok. Derfor har jeg ikke villet skrive dette innlegget.

Men nå er det her, og nå vet du som leser hvorfor bloggen ikke har blitt fulgt opp på lang tid, og at det kan ta enda lenger tid før du hører fra meg igjen. Så får du velge selv hva du vil gjøre, om du vil avfølge bloggen min i sosiale medier, eller om du vil kommentere dette innlegget.

Men om du velger det siste – be gentle.