Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Hvilket kjønn jeg er betyr liksom ikke noe lenger

Nå kommer blogginnlegget jeg har begynt å skrive flere ganger, men som jeg like mange ganger har avbrutt fordi jeg egentlig ikke har lyst til å poste det. Fordi jeg misliker intenst kølsvarte utredninger om hvor meningsløst alt føles, og man sitter igjen med følelsen av at alt forfatteren ønsker å formidle er «buhu, det er synd på meg!».

Men nå har det vært stille i bloggen så lenge, og siden jeg har sett at antallet følgere på facebooksiden har stupt drastisk den siste måneden, burde jeg vel komme med en forklaring på hvorfor.

Jeg har gitt opp. Fordi jeg føler ingenting betyr noe lenger. Og minst av alt hvilket kjønn jeg er.

Jeg tilbringer absolutt all tid hjemme i leiligheten og gar aldri ut, utenom når jeg må på nærbutikken for å fylle på med kneippbrød eller nudler så jeg har mat, eller når jeg skal til psykolog. Jeg får ingen penger eller oppfølging av NAV, og jeg har forlengst passert punktet at jeg ikke lenger har overskudd til å ta kontakt med dem for å få hjelp, for det skjer aldri noe uansett. Om et par uker er kontoen tom, og da har jeg ikke lenger råd til mat og boutgifter. Hva som skjer da tør jeg ikke tenke på engang.

I mens føler jeg leiligheten rundt meg forfaller. Det har ikke vært ryddet eller vasket rundt meg på en evighet. Jeg orker bare ikke. Det betyr ingenting for meg lenger. Det eneste som betyr noe er å overleve. Enn så lenge.

Derfor er det umulig for meg å holde en blogg om prosessen med å komme ut som transkjønnet i gang også. Ikke bare føler jeg ikke jeg har noe å relevant å skrive om, men når jeg uansett ikke har noen interaksjon med samfunnet, betyr det utrolig lite om jeg er jente eller gutt, når jeg uansett bare er alene i hodet mitt hver dag.

Men samtidig skal det ingenting til for å knekke meg akkurat nå. Jeg griner når jeg ser at enda en person har sluttet å følge bloggens facebookside. Jeg begynte å grine da mamma ringte og ville spandere en burger på meg da hun sluttet tidlig en dag, fordi jeg var på vei til psykologen og derfor måtte si nei til denne muligheten til å oppleve noe positivt. Nå gruer jeg meg til å møte kommentarfeltet under dette innlegget, for selv om jeg vet de aller fleste kommer til å være snille, så kommer det alltid en kommentar fra noen som ber meg om å «ta meg sammen». Jeg vet denne ene kommentaren kan være nok. Derfor har jeg ikke villet skrive dette innlegget.

Men nå er det her, og nå vet du som leser hvorfor bloggen ikke har blitt fulgt opp på lang tid, og at det kan ta enda lenger tid før du hører fra meg igjen. Så får du velge selv hva du vil gjøre, om du vil avfølge bloggen min i sosiale medier, eller om du vil kommentere dette innlegget.

Men om du velger det siste – be gentle.

Avbryter utredning for kjønnsoperasjon

Etter to runder med utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet, avbrytes nå behandlingen inntil videre etter eget ønske. Med dagens situasjon hvor jeg står uten jobb og inntekt, og derfor går og bekymrer meg for fremtiden, har jeg verken råd eller psyke til å møte den i overkant tøffe påkjenningen det er å gå til denne lite vennlige avdelingen ved Riksen som har monopol på denne typen behandling i Norge.

Det de tilbyr er rett og slett ikke det jeg behøver akkurat nå. Jeg trenger mer stabilitet før jeg går videre.

Riktignok er det blitt satt opp en time til meg i september, som jeg har lov til å utsette ytterligere dersom ting ennå ikke har stabilisert seg når vi kommer dit, men for å være ærlig er jeg blitt veldig usikker på om det er dette jeg vil, med tanke på hva de krever av meg for at jeg skal få det. Men alternativet med å leve som gutt har jeg jo prøvd, og selv om det virket en stund så var det jo det at jeg ikke fikk være meg selv som skjøv meg ned i depresjonen og fikk meg til å forsøke å ta livet mitt.

Dermed føles hele situasjonen ganske catch-22 akkurat nå, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker å gjøre videre. Men jeg har fått innvilget en sju måneders pause med muligheter for forlengelse til å forsøke å finne ut hva det er jeg egentlig vil gjøre, og hva som føles best for meg.

Men før jeg gjør noe som helst annet skal jeg finne en ny jobb!

Er de blitt paranoide ved Rikshospitalet?

«Hvorfor identifiserer du deg som mann?». «Det er faktisk problematisk at du kommer til oss kledd som kvinne!». «Det er jo bare å la være å snakke når du er ute blant folk det». Dette er sitater fra min andre utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet på fredag. Likevel var ikke dette møtet like ille som det første.

Etter at jeg i november hadde et lite positivt første møte med den lille avdelingen ved Rikshospitalet som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge, kan jeg ikke akkurat si at jeg gledet meg til neste time for utredning i forrige uke. Det ble ikke bedre da samme behandler som sist kom og ropte meg opp, med det folkeregistrerte mannsnavnet mitt minus etternavn, som sist. Strålende, tenkte jeg.

I det jeg reiste meg pekte hun på speilrefleksen jeg hadde hengende over skulderen og ga meg beskjed om at kamera fikk jeg ikke ta med inn. Det måtte legges igjen hos min venninne Tina som hadde fulgt meg til timen og nå satt igjen på venterommet. Inne på kontoret fikk jeg også beskjed om å sette mobilen i flymodus.

Har den siste tidens skriverier i avisene gjort dem paranoide tro?

Bilder tatt et par timer etter besøket på Riksen fredag. Med speilrefleksen.

Deretter var det rett på sak. «Hvorfor identifiserer du deg som mann?» spurte hun. «Hæh?» sa jeg. Hun poengterte at jeg siden sist fortsatt ikke har skiftet til kvinnenavn i folkeregisteret og at siden jeg har et mannsnavn må det bety at jeg identifiserer meg som mann. Godt å være tilbake ja, tenkte jeg, og forklarte at jeg har mine grunner til å ikke stå frem ennå, blant annet på grunn av jobbsituasjonen min, mens blikket mitt sannsynligvis flakket litt rundt og nervøst fiklet litt med hendene. Da sa hun noe som jeg ikke hadde ventet.

«Du virket ikke så nervøs da du satt ute på venterommet. Hvorfor er du så nervøs nå? Vi er jo her for å hjelpe deg». Javel, jeg måtte ærlig talt si at jeg følte meg like nervøs der ute, og at jeg generelt er nervøs for fremtiden nå siden jeg står uten jobb og inntekt, og heller ikke får stønad fra NAV. Tonen var med ett veldig mye mildere, og hun begynte å spørre om hvorfor NAV ikke utbetalte stønad og prøvde oppriktig komme med forslag til hvordan jeg kunne løse situasjonen. Da vi kom over på jobbsøking spurte hun om jeg søkte som mann eller som kvinne, og jeg sa at siden jeg ikke er kommet ut og har et mannsnavn i folkeregisteret, søker jeg naturligvis som mann og tar det derifra. «For du lever ikke som kvinne hele tiden?» sa hun. «Stemmer» sa jeg.

Da sa hun plutselig at det var problematisk at jeg kom til dem kledd som kvinne, for da ga jeg dem et falskt inntrykk av at det var slik jeg levde og kledde meg til vanlig.

«Hvorfor har du med kamera?» spurte hun underveis i samtalen. «Jeg skal ta bilder av antrekket mitt til bloggen etterpå» sa jeg. «Hvorfor må du ta bildene her i Oslo? Hvorfor kan du ikke ta dem hjemme i Trondheim?» Som om alle antrekksbilder må taes i samme by, på samme sted…

Dermed var vi tilbake, selv om jeg ikke opplevde at tonen var like fiendtlig som sist. Men jeg klarte likevel ikke å fatte hvorfor dette var problematisk. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde kommet kledd som mann hadde det også vært problematisk. Men hun sa at dersom jeg skulle få behandling hos dem, måtte jeg begynne å leve som jente på heltid, og med en usedvanlig positiv tone sa hun «og det klarer du. Du er heldig med utseendet, du kler deg bra og du sminker deg bra. Ingen vil tenke på deg som noe annet enn en kvinne». Jeg rynket litt på nesen og sa at stemmen er et problem for meg og at jeg føler den ødelegger og gjør at jeg ikke helt tør. «Det er jo bare å la være å snakke når du er ute blant folk det!» svarte hun.

Hvordan i all verden kan du gi et slikt råd? Jeg skal jo fungere i hverdagen også, tenkte jeg. Men sa ingenting.

Det ble med andre ord sagt en del denne gangen også som får meg til å reagere, og at det virker som om det ikke er alt de har satt seg like godt inn i, så var jeg faktisk roligere etter mitt andre møte med Riksen enn jeg var etter mitt første. Selv om det ikke sier så mye. Det var fortsatt ikke et behagelig sted å være.

Derfor blir veien videre nå ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg da vi søkte henvisning dit i høst. Men hva vi ble enige om, skal jeg ta opp i løpet av de neste dagene.

Tilbake fra langhelg i Oslo – uten penger

Sent i går kveld var jeg igjen hjemme i Trondheim etter en langhelg i Oslo, hvor hovedmålet med turen var en ny utredning for kjønnskorrigerende behandling. Jeg vet leserne mine er veldig spente på hvordan det gikk og hva som skjer videre nå, og det skal jeg også forsøke å gi svar på. Men om jeg var sliten fra før på grunn av de siste månedenes hendelser, så er jeg nærmest i koma nå. Selv om jeg ikke gjorde noen avtaler om å møte venner og bekjente i Oslo denne gangen, med unntak av Tina som fulgte meg til timen på Rikshospitalet, og selvsagt Bård og samboeren hans, som jeg bodde hos. Alle har tatt godt vare på meg denne helgen, og jeg ble påspandert både burger og kinobillett, så det ble en vel fin helg selv om jeg egentlig ikke hadde råd til denne turen.

Så jeg har litt å fortelle fra helgen som var, og jeg håper du kommer tilbake for å se, selv om jeg ikke vet hvor fort jeg klarer å gjenfortelle hva som skjedde. For det er en del tanker som må bearbeides, både positive og negative, og jeg forbereder meg dessverre på at noe av det ikke kommer til å bli spesielt populært.

Men tiden får vise.

Ennå ikke gått med sminke eller jenteklær i 2018

Så var det bestemt at jeg at likevel skal til Oslo og møte til neste time for utredning til kjønnskorrigerende behandling. Men som om det ikke var skummelt nok å gå og grue seg til selve timen, så vet jeg at det nærmest forventes av meg at jeg skal møte til timen i såkalt ønsket kjønnsuttrykk, altså kledd som jente.

Sist jeg gikk med sminke og jenteklær var på julaften. Jeg har ikke gjort det i det hele tatt i 2018.

Nå kan vi selvsagt krangle om hvor sann denne påstanden er og hva som egentlig defineres som jenteklær. Tiden etter nyttår har jeg jo stort sett trødd hjemme i t-skjorter og joggebukser, noe som på ingen måte er eksklusive plagg for gutter, og like ofte brukes av jenter. Men om noen hadde sett meg, hadde de neppe tenkt at det der er noen som forsøker å oppfattes som en jente. Dessuten har både sminken min og parykken min fortsatt ikke pakket ut etter at jeg kom hjem fra foreldrene mine i begynnelsen av januar.

Siden dette med å gå kledd som jente når jeg er født med tissen på utsiden er noe som er utenfor de vanlige normene i samfunnet, må jeg gjøre det så ofte som mulig sånn at jeg er vant med det og ikke tenker over hva jeg har på meg. Når det er så lenge siden sist er jeg fullstendig ute av trening og det vil lettere føles skremmende å skulle møte samfunnet som den jenta jeg føler meg som.

Med andre ord – jeg gruer meg voldsomt til å skulle møte til timen som jente.

Så selv om jeg besto tidenes utfordring med glans før jul, da jeg reiste sørover som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, gjør bare tanken på å gjenta dette meg kvalm nå. Selv om jeg vet utrolig godt at dette er irrasjonelt, og at det ikke er noe farligere å gå ut som jente nå enn det var i november.

Men når det føles uvant vil jeg også føle at alle stirrer.

Og da hjelper det ikke hvor mye jeg egentlig trives i disse klærne, kledd som jente.

Har ikke råd til å avlyse neste utredning for kjønnsoperasjon

I forrige uke skrev jeg hvordan jeg vurderte å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon. Både fordi jeg som arbeidsledig uten inntekt ikke har råd til å reise til Oslo hver tredje måned og fordi jeg er så mentalt utslitt at jeg ikke orker den psykiske belastningen det er å møte den nærmest fiendtlig innstilte avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge.

Nå skal jeg likevel reise til Oslo og i alle fall møte til neste utredning. Det vil bli dyrere for meg å ikke dra.

Fordi billettene for både tog og fly gjerne er billigere jo tidligere du bestiller, ble togbillettene til denne turen kjøpt og betalt med en gang jeg fikk vite datoen for neste utredning. Siden jeg reiser i forbindelse med en behandling, og jeg må til Oslo for å få den, får jeg beløpet tilbakebetalt gjennom Pasientreiser.

Men bare hvis jeg faktisk møter til timen.

Så selv om jeg i forrige innlegg skrev at det passer meg dårlig med utgifter på egenandel og mat på reisen med dagens økonomi, så vil dette tilsammen være snakk om et tresifret beløp. Får jeg refundert reiseutgiftene jeg allerede har betalt, er dette faktisk firesifret. Dermed vil det være dyrere for meg å ikke dra.

Så da blir det visst Oslotur likevel.

Men jeg kommer ikke til å gjøre noen avtaler om å møte venner denne gangen. Det har jeg ikke overskudd til.

På jentetur til København?

De som har fulgt bloggen min i det siste er godt kjent med hvor vanskelig hverdagen min har vært, etter to måneder som arbeidsledig uten noen inntekt eller hjelp fra NAV, med en stadig krympende sparekonto som eneste hjelp. På toppen av det hele gikk nettopp et familiemedlem som sto meg svært nært bort.

Tolv-tretten mil unna sitter Ida som for tiden går gjennom et samlivsbrudd hvor hun må starte helt på nytt, uten møbler eller et sted å bo, og på grunn av dette er blitt delvis sykemeldt. Gjennom facebook messenger prøver vi så godt vi kan å støtte og holde hverandre oppe med trøstende ord, og være gode venninner for hverandre, selv om vi begge er ganske slitne og langt nede selv.

Det er da Ida sier: «Det vi trenger er et nytt eventyr. Vi trenger å dra på jentetur sammen igjen» og refererer til da vi dro til London sammen i 2012, den første turen hvor jeg klarte å gå ut som jente.

Arkivbilde tatt av Ida sist vi møttes, da hun var på besøk i Trondheim i høst.

Hun foreslår Praha fordi det er en by hun lenge har hatt lyst til å besøke, mens jeg som har vært der to ganger allerede og er også litt usikker på hvor lyst jeg har til å dra som jente til Tsjekkia, et gammelt østblokkland. Hun begynner å ramse opp steder hun allerede har vært, og ber meg komme med forslag, før hun sier:

«Jeg har aldri vært i Danmark da».

Jeg har vært i Danmark to ganger. Men begge gangene var jeg sammen med familien min mens jeg var tidlig i tenårene. Og København har ofte dukket opp i tankene mine som en by jeg kunne tenke meg å besøke igjen en dag, om så bare for en langhelg dersom det passer sånn. Dessuten har jeg ingen problemer med å se for meg at jeg kan ferdes trygt som jente der.

Dermed blir vi enige om jentetur til København. «Men det blir ikke i morgen» sier jeg. «Først vil jeg ha en jobb, og så trenger jeg tid til å spare opp penger og få økonomien min på fote igjen». Ida er enig, og sier at hun også trenger å spare unna de pengene hun har akkurat nå for å få orden på bosituasjonen sin. Hun har dessuten allerede planer for sommeren.

«Men til høsten» sier hun «da skal vi på tur sammen. Samme hva! Og om det ikke blir København, så skal vi i alle fall ta en tur ut på byen i Trondheim igjen»

Da vi avsluttet samtalen og jeg gikk for å legge meg var det med et smil om munnen, selv om de siste tiders hendelser har gjort meg både nedslått, frustrert og trist. For nå har jeg et mål. Jeg skal komme meg opp på bena igjen. Og når jeg har klart det, så skal jeg på tur til Kongens by, med en av mine beste venninner.

Og jeg gleder meg!

Vurderer å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon

Da jeg i går leste kronikken «Rikshospitalet har all makt over oss transpersoner» i Aftenposten, kjente jeg at luften bare sank ut av meg. Selv om jeg bare har vært til én utredning hos Riksen så langt, så kjente jeg meg veldig igjen i forfatterens beskrivelse av hvor lite imøtekommende de er ved den lille avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge. For det er virkelig noe av det verste jeg har vært med på.

Plutselig hørte jeg min egen stemme sukke høyt. Dette helvetet orker jeg ikke nå. Jeg klarer det bare ikke.

Hverdagen min ble jo brått snudd på hodet da jeg ble arbeidsledig før jul. Siden har jeg trødd hjemme uten inntekt fordi alt jo koster penger, mens pengene jeg har spart over flere år nå gradvis forsvinner i løpet av bare noen måneder. Å bare være alene i leiligheten hver dag gjør noe med psyken, og det hjelper jo heller ikke at den økonomiske tryggheten bare forsvinner ut vinduet.

En ting er da at jeg ikke lenger vil kunne ta meg råd til å reise til Oslo hver tredje måned for utredning, selv om jeg får dekket selve reisen gjennom pasientreiser. Men jeg må jo betale en egenandel og sørge for å få i meg mat i løpet av turen også, og det passer dårlig på et budsjett som allerede går betraktelig i minus.

Noe annet er om jeg er sterk nok psykisk til å reise den lange veien for å bestå «auditionen» til disse fiendtlig innstilte folkene som innehar holdninger om at du ikke kan være jente dersom du lekte med Lego som liten. Jeg vet rett og slett ikke om jeg har krefter igjen.

Men hva er alternativet?

Det er det som er det triste. Det finnes ikke noe alternativ. Ikke med mindre jeg er villig til å utbetale et femtedels sentralafrikansk statsbudsjett til en klinikk i utlandet. Men uten inntekt er ikke dette noe reelt alternativ, samme hvor stor samarbeidsvilje jeg måtte ha.

Det siste alternativet derimot, vil jeg helst ikke tenke på…

…og der var bankkontoen tom

Så var vi kommet til månedens siste dag, og den dagen avdraget på boliglånet trekkes fra bankkontoen. Det er snart to måneder siden jeg var i jobb, og en måned siden jeg fikk lønn for den uka i desember jeg jobbet.

Selv om jeg har vært veldig sparsommelig på hva jeg har brukt penger på den siste måneden, og hovedutgiften min er det billigste brødet jeg finner på Rema når jeg trenger påfyll av mat, betyr det at brukskontoen min nå er tom. Nå er jeg nødt til å gå over på å bruke pengene jeg har satt av til sparing, men om omtrent to måneder vil også denne kontoen etter all sannsynlighet være tom, selv om jeg fortsetter å være sparsommelig.

Det har kommet til det punktet at jeg vurderer å avlyse neste time for kjønnskorrigerende behandling. Selv om jeg får dekket reiseutgiftene, er jeg usikker på om jeg kan ta meg råd til egenandelen til timen og utgifter til mat underveis, samt om jeg vil takle den psykiske påkjennelsen det er å reise til Oslo under disse omstendighetene. Ikke minst med tanke på hvor fiendtlig innstilte jeg opplevde dem da jeg besøkte Riksen i november.

Jeg orker rett og slett ikke møte dem og fortsette prosessen nå!

Så hva skjer egentlig nå? NAV mener fortsatt jeg ikke har rett på stønad fra dem og at jeg må kvitte meg med sparepengene mine før de i det hele tatt er villige til å vurdere det. Så da sitter jeg her og forbanner foreldrene mine for at de lærte meg å være ansvarlig og at jeg ikke har festet bort pengene mine slik jeg opplever at mange av mine jevngamle har gjort. Men det hjelper jo så lite. Jeg får ikke mer penger inn på konto av det. Så hva skal man egentlig gjøre?

Kanskje man skal ta en titt i klesskapet om det er noen plagg der som trenger en ny eier?

Min første jobbsøknad signert Emilie?

Etter to måneder uten et eneste relevant treff i stillingsutlysningene på NAVs hjemmesider, ble jeg tipset av en venninne fra studietiden om at de vurderte å få inn et nytt ansikt ved hennes arbeidsplass, i en stilling som passer både utdannelsen og den tidligere karrieren min. Og interessene mine, ikke minst!

Men siden kunnskap innen bruk av sosiale medier er et stort pluss i den jobben, anbefalte hun meg å ta med erfaringene mine som blogger i søknaden. Selv om jeg altså blogger anonymt fordi jeg ikke er åpen om at jeg er transkjønnet, som jo denne bloggen handler om, tenkte jeg faktisk at jo, dette kan jeg faktisk bruke til min fordel.

Faktisk, tenkte jeg, hvorfor ikke levere hele jobbsøknaden som Emilie i stedet for mannsnavnet mitt?

Men så har det jo seg sånn da at jeg i folkeregisteret står oppført med dette mannsnavnet og ikke som Emilie. Å bruke et annet navn kan tolkes som bruk av falsk identitet, og det er kanskje ikke noe sjakktrekk når man faktisk veldig gjerne kunne tenke seg å jobbe akkurat der. Slik jeg jo har.

Dermed droppet jeg den ideen, men jeg kommer til å sende dem en søknad og jeg kommer til å nevne at jeg blant annet har flere års erfaring som blogger. Kommer jeg så langt som et intervju kan jeg heller legge kortene på bordet da, og fortelle hvordan det henger sammen. Det at jeg tenker slik overrasker meg, for det ville vært utenkelig sist jeg var i en jobbsøkeprosess, og det viser hvor mye mer trygg på meg selv jeg begynner å bli.

Men inntil videre får vi bare vente og se hva som skjer, om det i det hele tatt blir så de tar inn noen. Om ikke annet har min tidligere studievenninne lovt å legge inn et godt ord for meg, og det er da noe.