Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Dro ikke ut på byen som jente denne helgen

De siste månedene har jeg vært veldig flink til å utfordre meg selv på veien ut av skapet som transkjønnet, og planen var at jeg på fredag kveld skulle ut på Fri Trondheims månedlige treff på Tulla Fischer. Nå skal jeg fortelle grunnen til at dette ikke ble noe av, og samtidig si hvorfor det har vært så stille i bloggen den siste uka.

Selv om jeg er veldig glad for at jeg har fått fast ansettelse i drømmejobben, har det vært litt av en omstilling for meg å være i full stilling for første gang på flere år. Denne uka har det også vært mye å gjøre på jobb, særlig fordi halve staben har vært ute for å representere firmaet vårt på en messe i utlandet, og i tillegg måtte jeg i går, lørdag, delta på et seminar gjennom jobben.

Da jeg torsdag våknet med rennende nese og stive ledd fryktet jeg at influensaen hadde slått til, men heldigvis var det bare snakk om en forkjølelse. Likevel, fordi jeg var i så redusert form og i tillegg skulle på et jobbseminar dagen etter, valgte jeg å bytte ut sotede øyne og høye hæler med joggebukse og pledd på fredag.

Arkivbilde fra en tidligere bytur som jente for en måneds tid siden

Kanskje et fornuftig valg både karriere- og helsemessig, særlig med tanke på at jeg sovnet rett etter å ha kommet hjem i ni-tiden i går kveld, og at jeg i dag har vært i en slags zombielignende hangovertilstand. Da er det nok best å ta det rolig, men det blir ikke akkurat gode blogginnlegg av sånt.

Likevel skjer det ting i kulissene nå. Ting jeg ennå ikke vil skrive om fordi jeg ikke helt vet hva føler om det eller hvordan jeg vil formulere det. Men siden jeg hele tiden har visst at vi en dag ville komme hit, vil jeg skrive mer om dette når jeg har fått sortert tankene mine, og ikke minst fått kroppen til å spille litt mer på lag med meg.

Men jeg er live, og selv om det er blitt stille, så har jeg det bra. I alle fall etter forholdene.

…og dessuten har jeg fått lønn! Og jeg regner med du vet hva det betyr…?!

Jeg skal holde foredrag på Stolt 2017!

Som nevnt tidligere er det spennende tider i vente, og nå som det er under en måned igjen er vel kanskje tiden inne for å avsløre noe av det jeg skal utfordre meg selv med i høst. For når Stolt 2017 arrangeres 20.-22. oktober vil mitt navn stå på listen over foredragsholdere! Hvor kult er ikke det?

For de som ikke vet er Stolt et årlig seminar i regi av Skeiv Ungdom hvor ungdom fra hele landet samles for en sosial og lærerik helg her i Trondheim. I år har de altså kontaktet meg og spurt om jeg vil komme og prate litt om bloggen og dele mine erfaringer fra reisen på veien ut av skapet som transkjønnet.

Sant å si er dette langt utenfor komfortsonen min, men etter å ha diskutert formen på seminaret med arrangørene, kom jeg frem til at jeg rett og slett ble så beæret over å bli spurt at jeg ikke kunne si nei. Så da skal jeg visst gjøre dette da?

Men det skal sies at «foredrag» nok er litt misvisende, fordi jeg ser for meg det ville blitt veldig kjedelig å se meg holde en powerpoint-presentasjon, og derfor har jeg bedt om å få gjennomføre dette som et intervju/Q&A. Og jeg håper det kommer noen spørsmål, for hvis ikke er jeg forberedt på å bare sitte på scenen og bare se ut i luften hele den avsatte tiden.

De som kjenner meg vil nok nikke gjenkjennende og bekreftende på den siste setningen.

For spesielt interesserte, og uinteresserte, er det mulig å titte innom Stolts facebookside hvor det etter hvert vil komme mer informasjon, samt melde seg på årets Stolt.

Så da sees vi kanskje der? Fortell meg i kommentarfeltet om du tenker å dra!

Har ikke råd til å gå ut som jente

På min vei ut av skapet som transkjønnet er hver dag jeg går ut som jente en seier, og i løpet av den siste uka har jeg virkelig slått til. Jeg har tidligere skrevet at jeg var ute både fredag, lørdag og søndag, men også tirsdag tilbragte jeg mesteparten av dagen som den jenta jeg ønsker å leve som.

Det kribler egentlig etter å fortsette, og når jeg vet jeg burde utnytte denne lysten passer det vel utmerket at jeg har fått veldig mange forespørsler i det siste fra venner som ønsker at vi skal finne på noe sammen.

Likevel blir det nå bråstopp. Jeg har rett og slett ikke råd til å være mer sosial akkurat nå.

Foreløpig er jeg som kjent ikke tøff nok til å gå på jobb som jente, og jeg orker ikke å skifte til ønsket uttrykk når jeg kommer hjem bare for å gå en runde rundt i sentrum i et kvarter før jeg begynner å kjede meg, eller fryse, og drar hjem igjen. Derfor prøver jeg alltid å gjøre avtaler med venninner om å møtes, og siden det var så mange som måtte avlyse feiringen av bloggen på søndag, er det også flere av dem som ønsker å møte meg for å ta igjen det tapte. Det er selvsagt hyggelig, og i tillegg supert for min egen utvikling når det kribler sånn etter å fortsette å gå ut som jente. Men de neste ukene må jeg takke nei til dem alle. Jeg har ikke råd.

Som du kanskje husker begynte jeg i ny jobb i august. Vel, jeg har allerede jobbet i denne bedriften siden november 2015, men det var på løpende deltidskontrakter som stadig ble utvidet etter hvert som tiden gikk. Først fra 14. august, etter å ha hatt tre uker ferie, begynte jeg i en fast fulltidsstilling som ble opprettet til meg. Men fordi jeg begynte først i midten av august fikk jeg bare utbetalt halv lønn i begynnelsen av september.

Nå har jeg alltid hatt et sunt forhold til økonomi, og har derfor en del oppsparte midler slik at jeg lider ingen nød. Men middagen på søndag gjorde et solid innhugg i budsjettet mitt, og siden høsten for alvor har begynt å markere sin ankomst er det blitt for kaldt til å bare å møtes og sette seg ned i parken. Da må vi trekke inn på en kafé hvor det forventes at vi kjøper noe, og selv en enkel kaffekopp blir litt voldsomt for meg akkurat nå.

Utrolig synd, for jo mer jeg går ut som jente, jo mer trygg på meg selv blir jeg.

Men så skriver vi heldigvis 21. september i dag, og det betyr at 1. oktober og neste lønning er bare ti dager unna. Da vil jeg ikke bare få full lønn, men også et større beløp enn tidligere fordi jeg endelig har begynt å jobbe fulltid.

Så da håper jeg at jeg er like populær og at gnisten fortsatt er der når vi begynner å skrive oktober.

For det er faktisk viktig for meg at jeg kommer meg ut så mye som mulig som den jenta jeg ønsker å leve som.

PS! Som sagt var jeg ute en tur på tirsdag. Bilder kommer!

Emilies skap fyller fem år i dag!

«Kjære dagbok…»

Slik startet det første innlegget i denne bloggen, som jeg postet en sen kveld i september 2012, og dermed tok det første famlende steget på veien ut av skapet som transkjønnet. I dag er det nøyaktig fem år siden!

Jeg skal ærlig innrømme at hvis du hadde fortalt meg i 2012 at jeg fem år senere fortsatt ikke var kommet ut av det berømte skapet, ville jeg nok blitt litt motløs. Men med tanke på hvor fort jeg føler disse årene har gått så føler jeg ingen skam over at jeg fortsatt ikke er helt i mål. Dessuten har jeg jo ikke stått på stedet hvil heller.

Da bloggen ble startet opp turte jeg kun å kle meg som jente når jeg var alene eller med venninner jeg stolte veldig på, og det var så vidt jeg turte å gå ut i Londons gater som jente en uke etter at første innlegg ble postet. Nå gjør jeg det nesten uten å tenke over det, hjemme i Trondheim.

Bildene over er sånn sett ikke tilfeldig utvalgt. Det til venstre, som var det første bildet jeg publiserte i bloggen, ble tatt en sen februarkveld i den svakt opplyste leiligheten til min venninne Ida, og smilet mitt viser at jeg er ikke helt komfortabel med situasjonen. Men i bildet til høyre, som den samme Ida tok for to uker siden, ser vi at jeg er avslappet nok til å kunne gjøre meg til for fotografen, selv om vi står utendørs – midt i Trondheim sentrum.

Jeg føler det egentlig sier alt om hvor stor utvikling som har vært siden første innlegg ble postet denne kvelden for fem år siden, og selv om jeg fortsatt ikke er helt i mål, så føler jeg på meg at det ikke er så lenge igjen nå!

Tusen takk for at du leser bloggen min, uansett om du har fulgt den siden starten eller om du ramlet inn forrige torsdag. Det er med din hjelp jeg har kommet så langt!

PS! Jubileet ble selvsagt feiret. Titt innom senere i kveld for å se hvordan vi markerte begivenheten!

Vær forsiktig hva du ønsker…

Som transkjønnet ønsker jeg ikke bare å leve som jente, men også at omgivelsene skal oppfatte meg som en. På vei hjem fra byen i natt fikk jeg en ubehagelig påminnelse om hva det egentlig innebærer.

Det hadde vært en veldig hyggelig kveld på Tulla Fischer med det skeive miljøet i Trondheim, og jeg føler meg veldig fin og selvsikker der jeg går hjemover etter å ha fått masse komplimenter for den nye kjolen min denne kvelden. Plutselig stopper det en ung mann på sykkel ved siden av meg og på gebrokkent norsk spør han om jeg kan hjelpe ham. Samvittighetsfull som jeg er, er jeg programmert til å lytte når noen ber om hjelp, og stopper derfor opp og tar ham i hånden som han rekker ut for å hilse. Tror jeg.

For i det håndflatene våre møtes, drar han meg til seg og kysser meg på kinnet. Fy faen, deg ønsker jeg ikke å hjelpe, tenker jeg før jeg bare rister på hodet med et avvisende «nei», og går videre.

Men mannen på sykkelen følger etter.

Han sier han ønsker at jeg skal følge ham hjem. Han spør meg hvor jeg bor og hva jeg heter. Flere ganger. Hver gang svarer jeg kort og avvisende på en bestemt måte, uten å se på ham, at det vil jeg ikke svare på. Jeg bare fortsetter å gå, men har satt opp farten litt.

Etter å ha fulgt etter meg og gjentatt spørsmålene om og om igjen over fem minutter, spør han om jeg virkelig ønsker å gå alene. «Ja takk» sier jeg kjapt, fortsatt uten å se på ham. Han sukker oppgitt og sier javel, før han spør om han får kysse meg igjen. «Nei takk» sier jeg med samme tone, før han tydelig gir opp og sykler videre, og jeg ser ikke mer til ham.

Dette med uønsket oppmerksomhet i de sene nattetimer i helgen er ikke noen ny opplevelse for meg. Som gutt har jeg flere ganger opplevd at venninnegjenger på 40-50+, godt påvirket av rødvinen, har sett seg ut meg som et yndig offer for beføling på både utesteder og på nattbussen, sannsynligvis fordi jeg til gutt å være er litt liten av vekst med mine 1.70 og har litt androgyne trekk i ansiktet. Men dette med å få slike tilnærmelser på åpen gate og deretter bli forfulgt har jeg ikke opplevd før. Og mens damene har brukt å være i grupper som trekker opp hverandre, var denne mannen alene.

Men selv om jeg helst kunne vært foruten denne opplevelsen, opplevde jeg det som mer plagsomt enn skremmende, og selv om jeg er usikker på om det var på grunn av det selvsikre og avvisende kroppspråket mitt eller at det var en del folk i nærheten, så klarte jeg til slutt å få ham til å forsvinne og la meg være i fred.

Og i det minste fikk jeg bekreftet at selv om jeg er født som gutt, kan jeg fint passere som jente.

Skulle fortsatt å bruke sminke på jobben, men…

I forrige uke skrev jeg om hvordan jeg utfordret meg selv ved å møte på jobben for første gang med sminke. Temmelig nervøs, særlig fordi det var to stykker der jeg ennå ikke hadde stått frem for som transkjønnet, selv om jeg kun hadde på litt foundation og concealer under øynene. I ettertid har jeg jo faktisk fortalt dem hemmeligheten min, og de kunne fortelle at de faktisk ikke hadde lagt merke til det engang. Men som en venninne sa: «Du jobber med gutter, forventer du at de skal legge merke til at du bruker foundation?».

Point taken, men hvordan har det gått i ettertid? Har jeg gått med sminke på kontoret igjen?

Foto: RockStar Charlie

Det skulle vise seg at angsten min for å bli «avslørt» ikke er den største utfordringen ved å gå med sminke på jobb. Det er mitt eget sovehjerte. Selv om jeg setter på vekkerklokke ekstra tidlig så jeg skal få tid til å gjøre meg i stand, har jeg hatt store problemer med å bryte søvnmønsteret mitt og underbevisstheten som nekter meg å våkne før jeg absolutt må – en halvtime før jeg må dra for å rekke jobben klokken åtte.

På den tiden rekker jeg ikke å barbere ansiktet, la huden få hvile og deretter legge sminken. I hvert fall ikke om jeg skal gjøre nødvendigheter som å spise frokost og kle på meg i tillegg.

Med andre ord, jeg tror jeg står ovenfor min tøffeste utfordring noensinne og sitter igjen med en nyvunnet respekt som manifesterer seg i et enkelt, men kolossalt spørsmål:

Hvordan i all verden klarer dere andre det? 

Hva skjedde etter politianmeldelsen?

For en tid tilbake skrev jeg om hvordan to bekjente av meg fikk anonyme e-poster som var sendt for å henge meg ut og avsløre at jeg er transkjønnet. Siden dette har skjedd meg før, og at det var flere grunner til å tro at det er samme person som sto bak, valgte jeg å gå til anmeldelse. Etter dette har jeg fått noen spørsmål om utviklingen i saken, uten at jeg har villet svare, men i dag føler jeg at jeg endelig kan sette punktum.

Ikke overraskende ble saken raskt henlagt fra politiets side, men den ble i stedet overført til Konfliktrådet hvor jeg i morgentimene i dag var i møte med en mekler og personen jeg anmeldte.

På grunn av taushetsplikten i Konfliktrådet kan jeg ikke si noe som helst om hva som ble sagt, men det jeg derimot har fått tillatelse til å si er at den andre parten og jeg har kommet til en enighet og at så lenge denne avtalen holdes, kommer jeg ikke til å gjøre noe mer for å etterfølge denne saken videre.

For meg er den nå altså å regne som avsluttet, og det føles godt.


Men det som er enda bedre er at fordi jeg måtte be om fri fra jobben i noen timer for å dra på møtet, ble det naturlig å snakke med to av mine kolleger om bakgrunnen for depresjonen min. Som sagt sto jeg frem på jobben for ganske nøyaktig et år siden, og mine kolleger har bare vært støttende siden det, men siden vi er en bedrift i vekst har det kommet inn et nytt ansikt på kontoret siden da, og i tillegg har vi fått inn noen som er her på et korttidsengasjement ut året. Kjempetrivelige folk, men de har altså ikke visst noe.

Ikke før nå i alle fall, for ved å si at jeg måtte starte dagen hos Konfliktrådet neste dag, ble det naturlig å ta opp hvorfor jeg er hos psykologen en gang i måneden, og samtidig stå frem som transkjønnet også for dem.

Som forventet tok de det veldig pent, og i den grad jeg merket noen negativitet var det deres egen skuffelse over å ikke ha lagt merke til at jeg gikk på jobb med sminke i forrige uke.

Dermed kjenner jeg nå en enorm lettelse over å si meg ferdig med en sak som har vært bakgrunn for mye frustrasjon, og jeg kan med stolthet si at nå vet alle på kontoret at jeg er transkjønnet.

Nå kan jeg se videre og konsentrere meg om nye utfordringer.

Hvor deilig er ikke det?

Ute på byen med venninne – som jente!

Da min venninne Ida fortalte meg at hun skulle til Trondheim denne helgen, ble vi enige om at vi skulle gå ut på byen sammen, og da ville hun se meg som jente sa hun. Derfor ble det også stilt krav til antrekket – kort kjole og høye hæler på oss begge. Men mens Ida feiget ut og byttet til sneakers etter 500 meter, hadde jeg på mine hele kvelden. I alle fall til vi var tilbake på hotellrommet hennes, hvor jeg skiftet til Converse før jeg gikk hjem.

Jakke: Floyd | Kjole: H&M | Belte: Even & Odd | Sko: Buffalo | Veske: NLY | Halskjede: Snö of Sweden

Ida og jeg har kjent hverandre i ti år, og hun har visst at jeg er transkjønnet i åtte av dem. Det var hun som fikk meg til å gå ut kledd som jente for første gang på den motsatt kjønn-festen som forandret livet mitt for alltid, og hun var også reisefølget mitt på den første turen til London like etter at jeg begynte å blogge for fem år siden. Med henne i nærheten føler jeg meg alltid trygg og har lettere for å utfordre meg selv når hun er med.

Disse bildene ble tatt fredag kveld, og siden Ida var i Trondheim i forbindelse med jobb kunne vi ikke være ute så sent, og derfor gikk vi ut mye tidligere enn det som er vanlig for de fleste. Vi gikk vel til og med hjem før de fleste begynte å komme til utestedene etter å ha vært på vorspiel. Derfor ble det en rolig, og ganske trivelig kveld ute med en av mine beste venninner, og det føltes ikke det minste unaturlig for meg å gå som jente. Skjønt, de høye hælene mine kranglet en del med sprekkene mellom brosteinen. Men jeg følte meg veldig bra denne kvelden, og håper derfor det ikke blir like lenge til neste gang vi møtes og at vi kanskje får til en helaften neste gang.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg det i kommentarfeltet!

Første gang på jobben med sminke!

Veien ut av skapet som transkjønnet kan være overveldende og lang. Så for å gradvis tørre mer, tar jeg små skritt på veien mot å stå frem og bli jente på heltid. Men selv det som de fleste jenter ser på som hverdagslige gjøremål, kan for meg være like skremmende som å forsøke å forsere Grand Canyon på hoppestokk.

Da er det også desto mer tilfredsstillende når jeg faktisk klarer å gjennomføre dem også, sånn som i dag!

I disse dager er det et år siden jeg sto frem for gutta på jobben, men selv om de tok det skikkelig pent den gangen og bare har vært greie mot meg også etterpå, har de ennå ikke møtt meg som jente. I tillegg har firmaet ansatt en ny person i mellomtiden som jeg ikke har fortalt at jeg er transkjønnet ennå, og når det i løpet av en arbeidsdag kommer og går et uvisst antall klienter og samarbeidspartnere, sitter det ganske langt inne å møte på kontoret som den jenta jeg ønsker å leve som også. Det tror jeg ikke at jeg kan gjøre før den dagen jeg er klar for å la alle vite det, men det er et alt for stort steg å ta av gangen.

Derfor bestemte jeg meg for å starte rolig med å møte på kontoret i de vanlige klærne, men med sminke…

Da jeg ankom kontoret var jeg skikkelig nervøs. Selv om jeg hadde en ganske nøytral no makeup-look bestående av kun concealer og foundation, og pudder for å holde det på plass, var det så vidt jeg turte å hilse på sjefen da jeg gikk forbi ham på vei til pulten min da jeg ankom kontoret. Men verken han eller de andre oppførte seg noe annerledes mot meg, og da innså jeg at det egentlig ikke var noen grunn til å frykte at noen av dem skulle legge merke til sminken min engang.

Jeg jobber jo tross alt bare med gutter.

Ikke la deg lure! Dette er et arkivbilde, og ikke hva jeg hadde på meg i dag!

Dermed er jeg sykt fornøyd med meg selv i dag etter å ha for første gang gjennomført en åttetimers arbeidsdag med sminke, og bevist for meg selv at dette kan jeg faktisk klare, selv om det føltes i overkant utfordrende ut og fikk meg til å lokke frem angsten først.

Men når alt kommer til alt var det mest utfordrende ved dette å klare å stå opp en halvtime tidligere for å ordne seg. Jeg er spent på hvordan det skal gå i lengden.

PS! Ny utfordring til helgen…

Nå står utfordringene i kø

For noen dager siden hintet jeg litt om at jeg prøver å overtale RockStar Charlie til å bli med meg på tur til min favorittby London, siden hun jo aldri har vært der. Etter å ha vært innom nettbanken i dag for å gjøre et motvillig offer til regningsavguden, innser jeg at jeg nok har brukt nok penger på reise for en stund. Dermed må overtalelsestaktikkene legges i skuffen inntil videre. Det betyr likevel ikke at det skal bli kjedelig i bloggen fremover. Bare denne uka har jeg planlagt to utfordringer for meg selv, for å hjelpe meg på veien ut av skapet!

Begge utfordringene er et godt stykke utenfor komfortsonen min, og jeg kjenner jeg blir fylt med en blanding av frykt og spenning bare jeg tenker på dem. Om jeg klarer å gjennomføre vil de ha stor betydning for meg på veien mot å stå frem og bli jente på heltid.

Dessuten tror jeg ikke at jeg hadde vurdert noen av dem engang om det ikke hadde vært for turene jeg tok i sommer, som jo gjorde underverker for selvtilliten min, både med sminkekurs hos Charlie og mitt første møte som jente med min eks-sjef i Bergen og ikke minst oppgjøret med fortidens demoner og gamle angsttanker i Bodø. Det er verdt mer enn summen av kroner jeg brukte på turene.

Det vil nok også du som leser merke når du i løpet av de neste dagene får lese om utfordringene jeg nå planlegger. Etter at du har tilgitt den kryptiske tonen i dette innlegget, selvsagt.

Er det noe spesielt du ser for deg kunne vært en bra utfordring for å gi meg trening i å leve åpent som jente? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!