Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Min utvikling'

Nære på å måtte stå frem på jobben

I juni begynte jeg i ny jobb etter å ha gått arbeidsledig siden desember. Det er ikke en fast jobb, jeg jobber bare tre dager i uken, og selv om jeg føler selv jeg har stått veldig på siden jeg begynte, aner jeg ikke hva som skjer når avtalen min går ut i slutten av oktober. Jo nærmere denne datoen vi kommer, jo mer urolig blir jeg for å være ærlig. Men fordi jeg foreløpig bare er der på lånt tid og fordi hele fremtiden min føles så usikker, har jeg ikke sett poenget i å fortelle at jeg er transkjønnet eller at jeg er under utredning for mulig behandling og operasjon hos Riksen. Selv om jeg sto frem for kollegene på min gamle arbeidsplass for to år siden.

Men det var nære på at jeg måtte fortelle sjefen det likevel, noe jeg overhodet ikke var forberedt på.

For noen dager siden kom nemlig sjefen min bort til meg og spurte om jeg hadde mulighet til å jobbe ekstra på fredag. Egentlig hadde jeg jo lyst til å si ja, men jeg reiser jo til Oslo i morgen kveld og har time hos Riksen dagen etter. Men det hadde jeg jo ikke lyst til å fortelle, og fordi jeg ble tatt så på senga datt det bare ut et «…eh, det blir dessverre vanskelig». Han så litt overrasket ut over svaret mitt. «Ja vel? Hvorfor det egentlig?».

Ok, jeg har ikke lyst til å lyve for arbeidsgiveren når jeg er i denne situasjonen og gjerne vil fortsette i jobben.

Så jeg prøvde heller å fortelle sannheten, men samtidig ikke fortelle for mye. Så kom jeg på at jeg har nevnt for ham at jeg har visse psykiske plager som jeg jo får oppfølging for hos psykolog uten å være spesifikk. «Ehm… jeg har flybilletter til Oslo det ikke bare er å få avbestilt, fordi jeg har time hos spesialist på nettopp fredag» svarte jeg med en litt nervøs stemme og la til «ellers skulle jeg gjerne sagt ja». «Ah, ok, jeg skjønner. Da går jo ikke det» sa han bare. Og så lot han meg gå tilbake til arbeidsoppgavene mine, uten å spørre noe mer.

Og han har ikke spurt noe mer i løpet av dagene som fulgte heller.

På en måte føler jeg at jeg klarte å unngå å ta en kule her, selv om jeg i ettertid føler det er helt legitimt å svare at «det blir litt for personlig til at jeg er komfortabel til å prate om det» om han hadde spurt mer. Sannsynligvis hadde han nok tatt det pent også, for de aller fleste er jo hyggelige og forståelsesfulle, og sjefen min er alt for hyggelig til at jeg kan se ham som en av de som skriver støtteerklæringer til Kari Jaquesson på facebook.

Likevel ønsker jeg, særlig fordi ting føles så utrolig usikre akkurat nå, å få styre dette selv så langt det lar seg gjøre. For når alt kommer til alt er det egentlig ingen andre enn meg som har noe med dette å gjøre heller.

Kommer til å møte til utredning for kjønnsoperasjon

Sist jeg var i Oslo og Rikshospitalet var det andre gang jeg var på såkalt utredning for mulig kjønnskorrigerende behandling. På det tidspunktet var det februar. Jeg sto helt uten jobb og inntekt, var langt nede i en tung depresjon jeg ikke så noen ende av, så jeg ba om å få utsette videre behandling. Rett og slett fordi jeg ikke engang hadde råd til å betale egenandelen, men også fordi situasjonen min var så uholdbar at det ville vært umulig å gjennomføre det de krever av meg for å få behandling.

Overraskende nok ga de meg medhold, og satte opp ny time til meg sju måneder senere med beskjed om å melde fra og be om ytterligere utsettelse hvis ting ikke hadde bedret seg. Nå er snart sju måneder gått og ting har faktisk bedret seg. Likevel har jeg vært veldig tvil om jeg egentlig har lyst til å returnere til Riksen.

Jeg vet ikke hvorfor. Men av en eller annen grunn har jeg en stygg følelse av at jeg kommer til å bli avvist.

For det er jo visse ting som ikke har forandret seg. Jeg synes fortsatt at måten jeg har blitt møtt på de to gangene jeg har vært der har vært kritikkverdig, og jeg synes fortsatt de er svært firkantede og stiller urimelige krav. Uten å love meg noe som helst vil de blant annet at jeg skal skifte juridisk navn og endre juridisk kjønn til kvinne med en gang, og leve sånn i minst et år før de i det hele tatt vil vurdere å tilby hormoner eller behandling.

Gjør jeg ikke dette er det et bevis på at jeg egentlig ikke vil dette.

Men jeg kan ikke forstå hva denne testen egentlig skal bevise, for jeg hadde jo ikke søkt om behandling hvis det hadde vært greit for meg å leve som gutt i jenteklær. Visst skjønner jeg at man ikke kan dele ut kjønnsoperasjoner til alle som spør etter det, men det må da finnes bedre metoder som ikke innebærer å gjøre seg selv til en vandrende målskive for hets, og som kanskje gjør oss bedre rustet for å klare å leve i ønsket uttrykk i et år. Jeg kunne for eksempel tenke meg hjelp med stemmetrening fordi jeg føler stemmen min er en av de tingene som ødelegger og avslører meg når jeg går ut som jente.

Da jeg tok opp dette fikk jeg til svar at «det er da bare å la være å snakke det».

De vil altså at jeg skal holde kjeft i et år. Litt av en måte å tilpasse seg samfunnet på!

Ikke gis det noen garanti for at de vil tilby hjelp om jeg går gjennom dette året som gutt i jenteklær på heltid heller. Skjønt, jeg har ennå ikke hørt om noen som har blitt avvist etter å ha gjennomført denne testen. Men jeg synes likevel det er for mye forlangt av dem at jeg skal gjøre dette over natten, fremfor å gi meg muligheten til en litt mykere overgang. Noe som altså kan brukes mot meg som et bevis for at jeg egentlig ikke vil.

Derfor har jeg altså vært veldig i tvil om det i det hele tatt er noen vits i å dra tilbake, nettopp fordi jeg er så redd for å bli avvist og få vite at jeg aldri vil komme til å kunne leve som meg selv. Men så er det jo sånn at hvis jeg ikke drar, så kommer det i alle fall ikke til å skje noe…

Så da får jeg bare bite tennene sammen?

Psykologen min kjente meg ikke igjen!

Fredag morgen satt jeg på venterommet på Nidaros DPS og ventet på psykologen, for første gang på denne siden av sommerferien. Jeg har gått til ham siden februar etter at min forrige behandler begynte i ny jobb et annet sted, men på grunn av dyp depresjon i forbindelse med at jeg mistet jobben og fordi jeg ble møtt på en så lite vennlig måte ved Riksen, hadde jeg ingen energi til å klare å møte til timene hos ham som jente.

Det fikk ham til å spørre om jeg virkelig ønsket kjønnskorrigerende behandling, i og med at jeg hadde «gitt opp».

Men siden forrige time i slutten av juni har jeg jo tatt opp tråden igjen og utfordret meg selv til å gjenoppta kontakten med gamle venner og dra ut for å møte dem som jente. Derfor føltes det naturlig å møte til timen som jente også. Men det var visst ikke psykologen min forberedt på.

Improviserte bilder av antrekket, tatt i prøverommet på H&M, City Lade, etter timen hos psykologen

Han kom som vanlig ut til venterommet for å hente meg, men i stedet for å møte meg med blikket stoppet han opp og så seg forvirret rundt, før han fikk blikkontakt med meg og skjøt øyenbrynene opp i hårfestet og hilste smilende med et nikk. Da vi kom inn på kontoret kunne han fortelle hvorfor. Selv om jeg satt på samme sted som jeg pleier i venterommet, så hadde han ikke koblet at det var meg. Han hadde ikke kjent meg igjen.

«Men wow, du ser fantastisk bra ut! Så utrolig bra!» fortsatte han.

Timen ble så brukt til å snakke om hva som hadde skjedd siden sist. Hvordan jeg bestemte meg for å bruke den ufrivillige ferien til å prøve å finne ut hva jeg egentlig vil, og hvordan det etter en vanskelig start faktisk har gitt meg mer energi. Han kommenterte at å møte meg nå mot før sommeren var som natt og dag. Da satt jeg der nedtynget og så ingen løsninger noe sted. Nå satt jeg der og smilte, og viste vilje til å ta tak i problemene jeg møtte. Så noe har tydeligvis skjedd i løpet av sommeren, sa han.

Men fortsatt måtte jeg innrømme at jeg er veldig skeptisk til å returnere til Riksen, til timen jeg har i slutten av september, etter måten jeg har blitt møtt de to gangene jeg har vært der. Jeg er også fortsatt usikker på timingen i og med at jobbsituasjonen min ennå ikke er helt i orden, da jeg foreløpig bare har jobb ut oktober, og jeg ikke ønsker å gjøre en ny eventuell søkeprosess vanskeligere ved å starte «komme ut»-prosessen samtidig som jeg skal prøve å fremstå som en attraktiv jobbkandidat.

Dette, sa jeg, er riktignok noe jeg har vurdert om jeg kanskje skal ta opp med Riksen om jeg bestemmer meg for å dra til timen, noe jeg nå heller mer og mer mot å gjøre. Jeg vurderer også å sende et brev i forkant hvor jeg klager på måten jeg føler meg behandlet, og informerer at om jeg blir møtt av samme person som møtte meg de to foregående gangene, kommer jeg til å snu i døra og dra hjem. Psykologen sa at både det å ta opp slike spørsmål samt å sende brevet ikke trengte å være så dumt. Men han hadde en innvending.

«Da du var her før sommeren var alt bare sorgen. Nå sitter du her i kvinneuttrykk og smiler fra øre til øre. Det er tydelig at dette er bra for deg. Kan egentlig skriften på veggen bli noe tydeligere?»

Vi avtalte ny time om noen uker, og han sa det var veldig hyggelig å endelig få møte meg som Emilie. Og i det jeg snudde meg for å forlate kontoret så jeg at han kastet et blikk på rumpa mi. Vanligvis ville jeg ikke registrert en slik liten ubetydelig detalj, men denne gangen fikk det meg til å smile litt for meg selv.

Hvorfor skal jeg komme tilbake til neste gang.

Jeg gikk hjemover med et smil om munnen og en god følelse i kroppen, men hadde også blitt gitt en del å tenke på. I vår hadde han stilt spørsmål om hvorvidt jeg egentlig ville dette nok til å fortsette. Nå derimot spurte han meg om hvor mye tydeligere skriften på veggen kan bli med tanke på hvor sterkt jeg ønsker dette.

Så hva skjer nå?

Fikk jeg egentlig utnyttet ferien?

For nøyaktig en måned siden gikk jeg ut i ferie. Bare to uker etter at jeg begynte i ny jobb, og før det et halvt år som arbeidsledig. Det føltes derfor så utrolig unødvendig, og egentlig det siste jeg ville etter å ha isolert meg i leiligheten nesten uten kontakt med omverdenen i seks måneder. Men sånn ble det, og jeg bestemte meg for å prøve å utnytte sommeren til å bli vant med å gå ut som jente igjen og lufte sommerkjolene mine. Jeg hadde jo ikke vært utendørs som jente siden februar og siste time hos Riksen for utredning for kjønnsoperasjon.

Så hvordan ble egentlig denne ferien jeg egentlig ikke ville ha?

Vel, det startet akkurat slik jeg fryktet. Jeg merket at jeg igjen hadde vanskelig med å gå ut når jeg ikke lenger var nødt, og selv om jeg prøvde å ta opp kontakten med gamle venner, var det få som hadde tid eller ikke allerede hadde reist bort. Så det ble så jeg isolerte meg igjen. I alle fall den første uka, før jeg endelig fant noen som hadde tid til å møte meg. Og endelig, for første gang på fire måneder klarte jeg å gå ut som jente igjen.

Etter fem dager i Sundsvall med foreldrene mine kom jeg tilbake til Trondheim, og prøvde å legge nye planer for å komme meg ut og bli komfortabel med å gå ut som jente igjen. Men fortsatt var det vanskelig å finne noen som var hjemme og som hadde tid, og det ble enda en uke i isolasjon mens jeg så ut på det fine været og følte at jeg kastet bort sommerdagene og muligheten til å nyte dem.

Men så for en uke siden begynte visst folk å komme hjem fra ferie, og den siste uka hadde jeg hele fire avtaler og fikk foreviget like mange sommerantrekk i bloggen med deres hjelp. Fortsatt synes jeg det er vanskelig å gå ut, og da særlig som jente, men jeg merker at det er lettere nå enn det var for en uke siden.

Så det er egentlig nå jeg skulle hatt ferie. Det ville hjulpet meg så utrolig mye mer om jeg hadde hatt venner tilgjengelig til å komme over dørstokken når det var som tyngst. Men i stedet begynner jeg på jobb igjen i morgen, og for å være ærlig føles det litt skremmende. Fordi jeg ikke føler jeg rakk å bli varm i den etter de to ukene jeg jobbet der før ferien begynte, er jeg usikker på hvor mye av opplæringen som fortsatt sitter.

Og nå må jeg også snart ta et valg for hva jeg ønsker å gjøre videre.

Men jeg føler meg langt i fra klar for å ta det.

Endelig møttes vi igjen – som jenter!

I går kveld fikk jeg melding fra Kristine. Hun lurte på om jeg hadde lyst til å møte henne over en lunsj i dag. Etter å ha sjekket både værmelding og garderobe for å se om jeg hadde noe passende å ha på meg, sa jeg ja og vi ble enige om å møtes på Solsiden. Der slo vi oss ned på Selma, som jeg jo har skrevet flere ganger tidligere at har Trondheims beste pizza. Men siden det var såpass tidlig på dagen følte jeg meg ikke sulten nok for det, og bestilte en smårett i stedet – friterte reker og sardiner.

Det kan være litt skremmende med mat som stirrer på deg fra tallerkenen, men det kan absolutt anbefales!

Det ble litt spesielt å sitte der med Kristine. Forrige gang vi møttes var nemlig da bloggen var helt i startgropa. Den gangen jeg kun kledde meg som jente når jeg var alene eller med venninner jeg visste jeg kunne stole på. Kristine var med på flere av disse jentekveldene, og hun var også med meg på shopping og sto vakt utenfor prøverommet når jeg var inne og prøvde på kjoler, livredd for at noen skulle se meg.

Av uante grunner mistet vi kontakten, og hadde ikke hatt noe med hverandre å gjøre på flere år da jeg nylig, etter et halvt år i isolasjon og dyp depresjon, gikk gjennom vennelista mi på Facebook og prøvde å ta opp igjen kontakten med gamle venner i et forsøk på å komme meg ut og sosialisere med verden igjen.

Sånn sett ble det ekstra hyggelig å møte igjen Kristine etter så mange år. Ikke bare fordi gjensynsgleden var så stor, men også fordi det ble tydelig hvor stor utvikling jeg har hatt. Sist vi møttes turte jeg som sagt kun å kle meg som jente bak lukkede gardiner og med dem jeg visste jeg kunne stole på.

Nå satt vi der midt på Solsiden i sommervarmen som to venninner og spiste lunsj sammen, som den naturligste tingen i verden. Med meg kledd i en lang hvit sommerkjole.

Håper det ikke blir like lenge til neste gang!

PS! Antrekksbilder kommer senere!

I kjolen jeg fikk av mamma

I forrige uke skrev jeg om hvordan det føltes da mamma for første gang kjøpte en kjole i gave til meg, etter at jeg i så mange år har vært redd for å ikke bli akseptert som transkjønnet og jente. Da jeg i går skulle møte en av mine lesere gjennom mange år, fikk jeg endelig en anledning til å vise i bloggen hvordan den ser ut på.

Kjole: Gina Tricot | Veske: H&M | Halskjede: H&M | Armbånd: Glitter | Sko: Alley/Skopunkten

Kjolen ble altså, i likhet med skoene forøvrig, kjøpt på Birsta utenfor Sundsvall i Sverige. Jeg hadde plukket den ut selv, men i likhet med alt annet jeg hadde plukket ut den dagen, fikk jeg ikke lov til å betale for noe. Mamma skulle spandere absolutt alt, og plutselig hadde mamma for første gang kjøpt en kjole til meg!

Skoene var det derimot mamma som plukket ut, og selv om jeg først var veldig usikker, er jeg nå overbevist om at de passer stilen min veldig godt. Så sånn sett er dette innlegget historisk, fordi det er første gang i bloggens historie at jeg poserer i et antrekk som er kjøpt og betalt av mamma.

Ikke verst bare det, for noen med egen leilighet og høyskolegrad.

Hva synes du om kjolen min?

Back on track – ute kledd som jente igjen!

Tilgi det teite ordspillet. Men da disse bildene ble tatt i går ettermiddag var det nemlig over fire måneder siden sist jeg var ute kledd som jente. Dermed ble fristelsen for stor og jeg måtte lure med fotograf Mala ned på Svartlamon i Trondheim og dette sidesporet av Nordlandsbanen, i nærheten av der godsterminalen lå inntil nylig.

Topp: Twintip | Skjørt: New Yorker | Halskjede: Snö of Sweden | Veske: New Yorker | Sko: Vero Moda

Mala prøvde flere ganger mens hun fotograferte å få meg til å smile, og på noen av bildene som ble tatt klarte hun det også. Likevel kjente jeg på angsten som har preget livet mitt i så mange måneder nå, og som har gjort at jeg først i dag klarte å gå ut igjen som den jenta jeg føler meg som.

Men fra å føle meg kvalm og utilpass da jeg møtte Mala ved bussholdeplassen før vi gikk for å ta bildene, følte jeg meg rolig og avslappet da jeg så gjennom bildene som ble tatt etter å ha kommet hjem. Derfor tror jeg ikke at jeg kommer til å spore av igjen med det første, eller at det kommer til å ta fire nye måneder før jeg går ut som jente igjen. For i motsetning til i februar følte jeg meg ikke lenger som en utkledd gutt i går.

Jeg følte meg som Emilie.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Så mye for en retur til samfunnet

Det føltes så unødvendig å gå ut i ferie etter bare to uker i jobb, og før det seks måneder i isolasjon i leiligheten på grunn av depresjon og etter hvert sosial angst. Men når den nye jobben uansett stenger dørene i tre uker om sommeren, passet det jo bra at den ufrivillige ferien startet samtidig med en ny finværsperiode.

Jeg husker jo hvordan det var for noen måneder siden, da vi i begynnelsen av mai fikk en forsmak på sommeren, mens jeg satt inne og så med misunnelse på de som gikk forbi vinduet mitt. Hvor glade de så ut der de gikk sammen, og ikke minst over hvordan de gikk kledd. Her satt jeg altså inne og følte at jeg kastet bort sommeren ved å ikke gå ut og nyte de varme dagene i en av sommerkjolene mine. Men jeg turte rett og slett ikke å gå ut. I alle fall ikke alene. I hvert fall ikke som jente.

Arkivbilde fra sommeren for to år siden. En dag jeg ser tilbake på med veldig stor glede!

Nå som ting igjen føltes lettere fordi jeg igjen har en jobb å gå til, og dermed litt mer stabil økonomi, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne utnytte de neste ukene til å trene meg opp sosialt igjen i en slags retur til samfunnet etter å ha stengt meg inne så lenge. Jeg begynte å kontakte venner jeg ikke har snakket med på flere måneder for å komme i gang igjen. Jeg gjorde en avtale om å treffe en venninne på søndag. Jeg begynte å planlegge antrekk og forberede meg psykisk på å skulle gå ut som jente igjen, for første gang siden februar, og prøve å glemme den negative følelsen fra den dagen. Nå skulle ting endelig løse seg igjen.

Jeg kjente at jeg gledet meg.

Sånn skulle det visst ikke bli. Alle jeg kontaktet var enten reist på sommerferie eller for travle den kommende uken. Avtalen på søndag ble også avlyst fordi noe kom i veien. Plutselig satt jeg der igjen og følte at jeg var i ferd med å kaste bort en ny periode med finværsdager. Fordi ingen har tid og fordi jeg ikke tør gå ut alene i frykt for å trigge den sosiale angsten og ensomhetsfølelsen av å se at alle andre hygger seg sammen med noen.

Og så ble jeg syk. Søndag kveld begynte nesa å renne, og etter det har jeg oppholdt meg på sofaen under dyna.

Det er i sånne øyeblikk det er lett å bli paranoid og spørre seg om samfunnet konspirerer mot en.

I dag føler jeg meg riktignok mye bedre, og har åpne luftveier igjen. I teorien vil jeg være frisk nok til å gå ut igjen i morgen, og i følge storm.no vil været holde seg frem til lørdag. Så det er fortsatt ikke for sent. Men fortsatt er terskelen alt for høy til å tørre gå ut alene. I alle fall hvis jeg skal gjøre det som jente.

Likevel har jeg et håp om at det skal løse seg.

PS! Etter å ha korrekturlest innlegget før publisering, føler jeg teksten nærmest gir inntrykk av at jeg føler meg sviktet av vennene mine. Derfor ønsker jeg å presisere at det ikke er intensjonen min. Det jeg ønsker er som vanlig å dokumentere utfordringene med å komme ut som transkjønnet og alt som følger med, i dette tilfellet sosial angst og ensomhetsfølelsen, og jeg har full forståelse av at man i dagens travle samfunn ikke uten videre klarer å slippe alt man har i hendene for noen som ikke har gitt lyd fra seg på et halvt år.

Jeg håper ingen føler seg truffet.

Det føles så unødvendig å ta sommerferie!

Så var det visst den tiden på året. Tiden for å ta sommerferie, noe man jo vanligvis gjør med glede. Men nå er det to uker siden jeg begynte i ny jobb, etter å ha stengt meg inne i leiligheten i et halvt år som arbeidsledig.

Siden jeg kun har jobbet i to uker og kontoen før det var bunnskrapt, er det å reise bort utelukket, og dermed vil det i praksis medføre nye tre uker i leiligheten. Jeg hadde mye heller jobbet de neste ukene, hadde jeg hatt muligheten. Men siden det er så lite å gjøre om sommeren, lukker bedriften like godt dørene og dermed har jeg ikke noe annet valg enn å ta ufrivillig ferie i tre uker. Etter seks måneder med «fri» og to uker i arbeid.

Det føles så unødvendig!

Arkivbilde fra i fjor sommer. Med unntak av besøket på Riksen i februar har jeg ikke vært ute som jente i 2018.

Mange har forøvrig spurt meg om hvordan det har gått i ny jobb. Det kommer vel ikke som en overraskelse på noen at det har vært en stor overgang, og at det har vært tungt å komme seg opp om morgenen, og i tillegg sette seg inn i helt nye arbeidsoppgaver i og med at jeg aldri har jobbet i denne bransjen før.

Likevel har jeg relevant utdannelse og har hatt tidligere jobber som ligner på denne, så jeg føler det har gått greit. Kollegene er dessuten veldig trivelige og behjelpelige, så jeg har en god følelse for dette stedet, også om jeg kommer til det punktet at det blir nødvendig å stå frem for dem og fortelle om min transkjønnethet.

Så nå når jeg likevel har fri de neste tre ukene, kanskje det er dette jeg skal bruke dem til. Selv om jeg fortsatt ikke er rik, så har jeg i alle fall penger på konto nå, og vet at jeg har en jobb med inntekt som venter på andre siden av sommeren. Dermed er ikke terskelen for å gå ut og bruke penger på en kaffekopp like høy som den var i vinter, selv om månedene i isolasjon har gjort underverker for den sosiale angsten. Så kanskje disse ukene skal brukes til å finne meg selv på nytt?

Om du befinner deg i Trondheim i sommer, send meg gjerne en melding!

Derfor avbrøt jeg utredningen for kjønnsoperasjon

Da jeg i februar møtte til min andre utredning for kjønnskorrigerende behandling, ba jeg om å få videre behandling satt på vent. Jeg oppga det at jeg nettopp hadde mistet jobben som grunn, fordi jeg ikke lenger hadde råd til å dra til Oslo for å få behandling og fordi jeg trengte mer stabilitet i hverdagen.

Men dette er bare en liten del av sannheten. I virkeligheten er jeg usikker på om jeg i det hele tatt ønsker å møte til den oppsatte timen jeg har i september. Fordi jeg synes kravene de stiller, uten noen garanti for at de faktisk vil gi meg behandling om jeg oppfyller dem, minner om uthenging og grenser til tortur.

De krever at jeg skal stå frem, skifte juridisk navn og kjønn, og leve et år som jente.

Ingen hjelp med laserbehandling for fjerning av hår, hormoner, kirurgiske inngrep eller stemmetrening. Først etter at jeg har gjennomført dette året vil de vurdere om jeg kvalifiserer til få behandling fra dem, og dermed gjøre de inngrepene jeg mener er nødvendige. Uten at de lover noe på forhånd.

«Selvsagt må du jo bevise at du virkelig klarer å fungere i hverdagen som jente før de kaster bort skattepengene mine på deg», hører jeg noen si. Men saken er at dette like gjerne kan være oppskriften på en katastrofe.

For det første. Det de krever av meg er at jeg med guttekroppen min, med skjeggvekst, dyp stemme og alt, skal gå ut i samfunnet og forvente at det møter meg som en jente. Det tror jeg ikke at samfunnet kommer til å gjøre. Oppfatter det meg som en gutt, er det også dette det vil behandle meg som, selv med jenteklær og sminke.

Forskjellen er at mens jeg i dag i det minste klarer å forsvinne i mengden, vil føle meg i enda større grad som et utskudd med folks blikk, hvisking og kommentarer. Denne testen vil ikke vise at jeg klarer meg i hverdagen som jente. Fra å leve et liv som noe jeg ikke er, tvinger de meg til å leve et liv som noe annet jeg heller ikke er.

For det andre. Med min bakgrunn kommer det at jeg står frem nesten garantert til å bli mediemat, i alle fall i lokalpressen. På en måte er jo det fint fordi da vil jo alle vite om det og jeg vil ikke trenge å stå frem gang på gang på gang. Men hva gjør jeg om et år når Riksen, som har monopol på denne typen behandling i Norge, sier at jeg etter deres vurdering ikke kvalifiserer til å få hjelp? Har jeg noen mulighet til å gå tilbake da? Eller er jeg dømt til å leve resten av livet som en mann i kvinneklær, noe jeg allerede har etablert at jeg ikke vil være?

Nå mener jeg ikke at man bare skal kunne møte opp i skranken på Riksen og bestille en kjønnsoperasjon med liten pommes frites, takk. Men det må da finnes andre løsninger, hvor man ikke kaster deg ut i den dype enden av bassenget og skylder på at du ikke var innstilt nok på å lære deg å svømme hvis du drukner.

Enn så lenge har jeg fortsatt en ny time for utredning i september. Jeg vet ikke om jeg kommer til å møte til denne timen eller om jeg vil avlyse den, med tanke på hvor uvennlige og dømmende de har fremstått og hvilke krav de stiller til meg. Men jeg har forsøkt tidligere å bare leve som gutt, og det var jo det som sendte meg inn i depresjonen og fikk meg til å søke hjelp i utgangspunktet.

Så hele denne situasjonen føles akkurat nå passe catch 22.

Mitt første møte med Riksen – november 2017
Mitt andre møte med Riksen – februar 2018