Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'London 2014'

I miss London…


I dag er det tre måneder siden jeg kom hjem fra London, og min tredje tur til den britiske hovedstaden på under to år. Det er en grunn til at jeg har reist dit så mye. Alle de hyggelige folkene, stemningen, butikkene… og ikke minst at jeg der kan gå rundt som den jenta jeg vil være, uten at noen bryr seg.

Flertallet av befolkningen har sommerferie i disse dager, og derfor deles det veldig mange bilder og reiserapporter fra ulike verdenshjørner i bloggeland akkurat nå. London er veldig godt representert, naturlig nok. Det får meg på en merkelig måte til å føle en slags hjemlengsel. London har på en måte blitt mitt andre hjem.

Men siden jeg har en jobb hvor det er mest aktivitet i sommermånedene, kan jeg ikke ta ut ferie akkurat nå. Jeg må bare sitte her og se alle andre dele sine opplevelser fra mitt favorittsted på jord, mens jeg lengter dit, vel vitende om at mine ferieuker kommer en gang utpå høsten. Og da er det ikke umulig at det blir en ny tur dit, med egne, nye reiserapporter til bloggen min.

Så mens jeg i mellomtiden sitter her og titter på de andre bloggernes bilder og opplevelser, og sukker litt lengtende for meg selv.

…I miss London…

Les mine reiserapporter fra London her: høsten 2012, høsten 2013 og våren 2014.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #shopping #sommer #reise #hverdag #London

London 2014: Svidd biff, ravioli og fish & chips

Det er vanskelig å skrive reiseblogg, eller reiserapporter for den saks skyld, uten å dedikere et innlegg eller to til mat. For enten du liker det eller ikke, mat må man ha, også på reise, og uten eget kjøkken på hotellet blir det jo så man spiser ute hver dag. Uten forhåndskjennskap til spisestedene kan det også bli en del hit and miss. Du kan være veldig heldig eller du kan havne i en skikkelig turistfelle.

Men hvor mange oppsøker egentlig turistfella med vilje, etter å ha allerede spist der en gang, sju måneder tidligere?


Arkivbilde: Aberdeen Steak Houses i Coventry Street London, tatt i september 2013

Sist kjæresten min og jeg var i London, i september i fjor, hadde vi på vei til et av de mange teatrene i West End lagt merke til en biffrestaurant som vi synes så interessant ut i Coventry Street, like ved Piccadilly Circus. Da vi et par dager senere kom på at vi jo hadde fem-månedersjubileum som kjærester fant ut at vi ville kose oss litt ekstra, og derfor hadde lyst på biff, fant vi ut at vi ville dra tilbake dit og ta en titt. Stedet hadde et stilig lokale og var jo ganske fullt, noe jeg tok som et godt tegn på at maten var bra. Så vi gikk inn og bestilte hver vår biff, og deretter dessert. Det kostet litt, men begge deler smakte fantastisk, betjeningen var svært vennlige og vi hadde bare fine ting å si om stedet da jeg skrev dagsrapport fra vår fjerde dag i London.

Derfor var jeg svært overrasket da vi kom hjem og kunne lese at Aberdeen Steak Houses tilhører en kjede av biffrestauranter som har et svært dårlig rykte i England, og at de karakteriseres som nettopp turistfeller på grunn av at lokalbefolkningen ikke spiser der, og hadde det ikke vært for beliggenheten midt i turistområdene, hadde ingen spist der. Jeg fant også en artikkel som fortalte at det under en inspeksjon i Coventry Street-filialen av kjeden i 2001 var blitt funnet museavføring i et kar med saus. Det var jo nettopp i Coventry Street vi var!

Men 2001 begynner jo å bli en del år siden, og vi var jo kjempefornøyde med maten sist. Det var kanskje det beste måltidet vi hadde hatt i London i løpet av oppholdet, så hva så om stedet har et dårlig rykte? Derfor ble det bestemt da vi bestilte en ny tur sju måneder senere at vi den 22. april, samme dag som vi feiret vårt ett-årsjubileum som kjærester, skulle tilbake dit og spise biff. Det passet også bra med planene våre om å se musikalen The Book of Mormon samme kveld, siden restauranten jo ligger i West End sammen med alle teatrene. Og nettopp Prince of Wales Theater ligger faktisk bare et kvartal unna restauranten. Perfekt!

Lever det opp til forventningene eller ryktet?

Fordi jeg var så fornøyd sist, bestilte jeg akkurat det samme som da. En entrecôte med bearnaise med chips av søtpotet med et dryss av havsalt. Kjæresten min bestilte også en entrecôte, men med løkringer som tilbehør. Og om vi ikke var sultne fra før, så ble vi det da maten kom på bordet. Litt lite salat, men ellers så jo dette riktig godt ut!


Derfor ble skuffelsen stor da jeg kuttet biffen og tok første tygg. Dette var ikke medium stekt, dette var gjennomstekt. Jeg vet jeg skulle ha klaget, men jeg var veldig sulten og vi hadde et tidsskjema å følge siden vi skulle i teateret etterpå, så det fikk gå. Det var jo godt. Kanskje ikke så godt som det kunne ha vært, men det var jo ikke vondt…

…ikke før jeg hadde gjort meg nesten ferdig med å spise. For på slutten kom jeg til en bit av biffen som rett og slett var svidd. Det smakte kull av den. Jeg klarte derfor ikke å spise den opp, og ble sittende og spise søtpotet-chips med bearnaise i stedet. Som forøvrig var veldig godt, men det hadde smakt enda bedre sammen med en saftig biff. Så dette ble en skuffelse.

Jeg vil legge til at kjæresten min bestilte biffen sin blodig, og hun var veldig fornøyd med sin. Så moralen her er kanskje at på Aberdeen Steak Houses bestiller man ikke biffen medium stekt? Men man skal uansett ikke oppleve å få svidd biff på restaurant, og jeg begynte å skjønne hvorfor stedet har et dårlig rykte.

Så selv om jeg var skuffet etter hovedretten, hadde vi på forhånd bestemt oss for å bestille dessert også denne gangen. Det var jo tross alt ettårsdagen vår. Kanskje denne kunne rette opp inntrykket litt? Det var i alle fall en god del på dessertmenyen som fristet, og jeg hadde problemer med å bestemme meg.


Men jeg endte opp med det samme som sist, en Rocky Road-kake, nettopp fordi jeg hadde drømt om denne helt siden sist vi var der i september året før. Kjæresten min bestilte iskrem. Så var det bare å vente og se om også denne kom til å skuffe, slik biffen gjorde?


Men nei, nam! Dette smakte rett og slett himmelsk og det var med en smule dårlig samvittighet at jeg nærmest slukte dette kakestykket på høykant, for så godt var det. Dette var rett og slett verdt hele turen dit alene, og rettet opp et inntrykk som var blitt noe ødelagt etter hovedretten. Men det spørs likevel om det blir et nytt besøk hos Aberdeen Steak Houses igjen etter dette, selv om det ligger an til mange Londonbesøk i fremtiden. Det kan hende at vi heller ser etter et alternativ neste gang.

Moderne italiensk uten kjøtt!

Det beste måltidet vårt fikk vi likevel den siste kvelden vår i London, da vi hadde forvillet oss bort til Brunswick Centre hvor det ligger flere små spisesteder på rekke og rad. Etter å ha sett litt rundt på det som befant seg der, fant vi ut at vi hadde lyst på italiensk mat og valgte restauranten Strada etter å ha sett på utsiden at de hadde en ganske spennende meny. Til kjæresten min sin store overraskelse bestilte jeg faktisk noe vegetarisk…


Jada, jeg elsker kjøtt og klarer ikke å forstå meg på vegetarianere… men det betyr ikke at jeg ikke kan sette pris på noe vegetarisk også innimellom…

Jeg var litt sulten og det var så godt at jeg hadde gomlet i meg store deler før jeg kom på at jeg kanskje skulle tatt et bilde til bloggen også. Men det jeg bestilte var altså ravioli med ricottaost og spinat i en tomatsaus med pesto. Det var rett og slett en eksplosjon av smaker, og når dette var så godt måtte vi vel prøve oss på desserten også?


Her ble det en mørk sjokoladefontant med en kjerne av varm, smeltet sjokolade og en kule vaniljeis ved siden av. Den var faktisk nesten på høyde med Rocky Road-kakestykket jeg spiste to dager før på Aberdeen Steak House, men var en god del rimeligere i pris. Dette er definitivt en plass jeg kan anbefale og har lyst til å besøke igjen, dersom jeg har lyst på moderne italiensk mat!

Hva med fisken da?

Men som den observante leser du er, la du nok merke til at det mangler en dag og et måltid mellom biffen på Aberdeen Steak House og ravioli på Strada i Brunswick. Denne dagen var vi på Camden Market hele dagen, hvor vi tilfeldigvis snublet over et lite sted ved navn Seawise som jeg hadde hørt hadde et godt rykte for sine fish & chips. Vi glemte å ta bilder av maten denne dagen, men det er egentlig like greit for jeg har ikke så mye å si om den annet at den var helt grei. Ikke mer, ikke mindre. Den var helt grei. Men jeg tror likevel at jeg har kjøpt fish & chips for siste gang i London. For jeg har vært i London tre ganger nå på to år. Alle tre gangene har jeg spist fish & chips, og det har forsåvidt vært godt.

Men den beste fish & chipsen jeg noen gang har spist, spiste jeg faktisk en uke før kjæresten min og jeg dro til London. Og det gjorde jeg i min hjemby Trondheim, midt i sentrum i en pub med det treffende navnet Lille London.

Bilde fra da kjæresten min og jeg spiste fish & chips sammen på Lille London i Trondheim i påska. Koster bare 99 kroner også!

Så selv om jeg er veldig glad i fish & chips, så kommer jeg under mitt neste Londonopphold heller til å bruke tid på å lete opp et alternativ til den svidde biffen på Aberdeen Steak Houses. Etter at jeg har vært på Strada i Brunswick og testet et av kjøttalternativene deres også.

#reise #London #mat #biff #steakhouse #italiensk #pasta #strada #fishnchips #fishandchips #lillelondon #Trondheim

London 2014: The Book of Mormon

Akkurat som sist vi var i London for sju måneder siden, insisterte kjæresten min på at vi skulle se en musikal. Siden hun fikk velge sist, mente hun det var mest rettferdig at jeg fikk velge denne gangen. Jeg er riktignok ingen musikal-person, men det var en jeg virkelig hadde lyst til å se, men det var mest fordi jeg er fan av animasjonsserien South Park. Dermed er det kanskje lett å skjønne hvilken musikal jeg snakker om, nemlig The Book of Mormon, skrevet av South Park-skaperne Trey Parker og Matt Stone, i samarbeid med Robert Lopez.

Dette er ikke første gang Parker og Stone tuller med den mormonske tro. Tidlig i karrieren skrev og spilte de inn actionkomedien «Orgazmo» (1997), om en mormonsk misjonær som ved en tilfeldighet blir hovedrolleinnehaver i en pornofilm. Senere fortalte de historien om kirkens grunnlegger Joseph Smith i en episode av South Park kalt «All about Mormons«. Men selv om det de fortalte var den offisielle historien som mormonerne faktisk tror på, ble det oppfattet som så virkelighetsfjernt at Parker og Stone ble beskyldt for å ha funnet opp alt sammen. Men hvordan blir verdens raskest voksende religion fremstilt i denne musikalen?


Illustrasjonsbilde: Visitlondon.com

En ny gruppe unge mormonere har bestått opplæringen og er klare til å dra ut i verden som misjonærer, to og to, for å rekruttere nye medlemmer til sin tro. Elder Price er den beste i klassen og er godt likt av de andre misjonærene. Han er overbevist om at Gud har en spesiell plan for ham og drømmer om å bli sendt til sitt favorittsted i hele verden: Orlando. Men det ellers så perfekte smilet hans blekner når kirken velger den nerdete og lite selvsikre Elder Cunningham til hans partner. For en av reglene sier at det eneste tidspunktet den ene kan gå fra den andre er om han skal på toalettet, ellers må de alltid være sammen, så lenge misjonen varer.


«Africa is nothing like Lion King!» Illustrasjonsfoto: Joan Marcus/Visitlondon.com

Bedre blir det ikke når de to unge misjonærene sendt til Uganda i det mørkeste Afrika, langt unna Florida og Disney World, hvor lokalbefolkningen ikke er spesielt interesserte i å høre om denne nye religionen. De har nok med å sloss mot sult, epidemier og geriljaen som truer dem. Elder Price oppfatter situasjonen som at Gud forsøker å sette ham på prøve, og prøver gjentatte ganger å presse frem sitt største smil. Men det må gå som det må gå, når lokalbefolkningen ikke viser noe som helst interesse for budskapet Elder Price prøver og dele, og Elder Cunninghams side som lystløgner kommer for en dag. Gradvis mister Price troen på sin Gud. Inntil…

sZIFqaqKoBI

Akkurat som i «All about Mormons»: Alt Elder Price synger at han tror på i dette nummeret, er hva mormonere faktisk tror på.

Akkurat som South Park kan musikalen «The Book of Mormon» ved første øyekast fremstå som barnslig med prepubertale underbuksevitser og uthenging. Men vi trenger ikke se langt under overflaten for å se at historien er egentlig ganske intelligent fortalt. Visst blir den mormonske tro plukket fra hverandre og latterliggjort, men samtidlig klarer de å få frem en moral. Javisst er historiene mormonerne tror på hinsides enhver fornuft dumme, men så lenge de gir folk en glede og en mening i hverdagen, hva så?

Selve musikken er også godt plantet i musikaltradisjonen, da flere godt etablerte klisjeer fra sjangeren blir benyttet og utnyttet til det fulle. Men selv om dette er en del av sjarmen, så er det ikke vanskelig å høre at dette er godt håndverk. Vi er innom flere stilarter gjennom denne musikalen, både typiske musikalnummer som åpingsnummeret «Hello!» og «I Believe», via afrikanske rytmer i «Hasa Diga Eebowai» til rockehymnen «Man up!», uten at det på noen som helst måte virker sprikende. Snarere tvert i mot, de som har skrevet disse numrene har visst nøyaktig hva de holdt på med. Så selv om dette er like mye en parodi på sjangeren, står den fjellstøtt på egne ben som en selvstendig musikal.

Jeg gikk inn i teatersalen med skyhøye forventninger. Egentlig urealistiske forventninger når jeg tenker etter. Og til min store overraskelse klarte den ikke bare å innfri, den var faktisk bedre enn forventet. Og siden ordene ikke helt strekker til, velger jeg å vise hvor vellykket kvelden var gjennom innkjøpene kjæresten min og jeg gjorde etter at forestillingen var ferdig.

T-skjorte, buttons, bok om prosessen med å lage musikalen, soundtrack og… en frosk du nesten må ha sett musikalen for å skjønne hensikten med.

Kjæresten min og jeg har allerede bestemt oss for at hvis The Book of Mormon fortsatt vises neste gang vi er i London, så kommer vi til å se den igjen, for så god var den. Men da skal vi passe på å bestille billetter i god tid før, for selv om det var verdt en prislapp på tett opp mot tusen kroner per billett, så setter nok lommeboka mer pris på det om jeg forsøker å få tak i rabatterte billetter.

Kunne du tenke deg å se The Book of Mormon? Eller kanskje du har sett den? Del det med meg i kommentarfeltet!

#reise #London #musikal #bookofmormon #southpark #hasadigaeebowai

London 2014: Min hotellopplevelse

Det har blitt en vane for meg å bo på hoteller i bydelen Bloomsbury når jeg er i London, særlig på grunn av nærheten til Oxford Street, og denne gangen bodde kjæresten min og jeg på Radisson Blu Edwardian Grafton Hotel i Tottenham Court Road. Likevel skiller hotellvalget seg ut fra de tidligere oppholdene på de små trestjerners hotellene i den parallelle nabogaten Gower Street, for som jeg skrev i et innlegg i januar, fikk jeg et veldig godt tilbud på dette firestjerners hotellet og vi betalte kun 5200 kroner for fire netter i et queen size-rom som vanligvis går for rundt 7000 kroner i samme periode. Eneste forutsetning var at vi betalte på forskudd. Det virket nesten for godt til å være sant, men bestillingen ble gjort gjennom en av de store bookingagentene på nettet, som jeg har bare gode erfaringer med fra tidligere. Kjæresten min så derfor frem til fire dager i en queen size-seng på et rom med eget badekar.

Men helt slik ble det ikke…


Her bodde kjæresten min og jeg under siste Londonopphold, første natt i et rom nesten rett over hovedinngangen som er avbildet her, mens de neste tre nettene i etasjen over med vindu mot bakgården. Foto hentet fra Lastminute.com

Vi ankom London sent mandag kveld og tok t-banen rett til Warren Street Station som ligger nesten vegg i vegg med hotellet. Førsteprioritet nå var å få sjekket inn og satt fra oss bagasjen, så ut for å finne en liten matbit, og deretter gå rett til sengs. Men under innsjekkingen fikk vi oss en liten overraskelse. Vi fikk ingen forklaring på hvorfor, men mens resepsjonisten sto og trykket på pc-en foran seg for å fylle inn mine personlige opplysninger, sa han uten å løfte blikket fra skjermen at han hadde oppgradert rommet vårt fra queen size til king size, uten ekstra kostnad.

Om øynene våre ikke ble store av å få den beskjeden, så ble øyenbrynene skutt langt opp i hårfestet da vi tok heisen opp en etasje og fikk se det faktiske rommet. Og dette betalte vi 1290 kroner natten for? Jeg trodde vi hadde gjort et kupp i utgangspunktet, men dette var bare villt.

Panorama av det første rommet vi fikk tildelt, med sofa og greier. Silhuetten til venstre i bildet er det nærmeste du kommer et bilde av meg som gutt i denne bloggen enn så lenge, der jeg står og ser gjennom mappen med praktisk info om hotellet.
Panorama av det første rommet vi fikk tildelt, med sofa og greier. Silhuetten til venstre i bildet er det nærmeste du kommer et bilde av meg som gutt i denne bloggen enn så lenge, der jeg står og ser gjennom mappen med praktisk info om hotellet. Klikk for å se det i større format.

Det ble så vi brukte litt ekstra tid på å gå rundt i rommet og måpe mens vi så oss rundt. Selv om senga var diger, så var rommet så stort at vi hadde fått plass til en til om vi hadde presset de øvrige møblene sammen. Dette på tross av at det midt på gulvet sto en liten sofa. Ingen av de tidligere hotellrommene jeg har bodd på i London har tilbudt noen annen sitteplass enn selve senga, eller hatt plass til noe annet for den saks skyld. I beste fall har det vært en ekstra stol skjøvet under en liten kontorpult.

På et av nattbordene lå det en liten blå lapp med beskjed om hotellets 100% fornøyd-garanti. Var det noe vi var misfornøyde med måtte vi si i fra, og hvis de ikke klarte å ordne det, skulle vi slippe å betale sto det. Lite ante vi, der vi gikk rundt i rommet og smilte overveldet, at vi allerede etter første natten ble nødt til å ta i bruk denne fornøyd-garantien. Vi var jo i himmelen!

Men så gikk vi for å legge oss. Kjæresten min sovnet som alltid med en gang, mens jeg ble liggende og høre på en irriterende, høyfrekvent lyd som kom fra badet. Jeg skulle neste morgen oppdage at denne lyden var fra vifteanlegget i taket. Jeg ble liggende lenge og høre på den, og hver gang jeg sovnet så våknet jeg igjen bare noen minutter senere av lyden. Med andre ord, jeg sov veldig dårlig denne natten og da vekkerklokka ringte for å få oss opp til å rekke hotellfrokosten, hadde jeg hodepine og var i skikkelig dårlig humør. Dette kunne ikke fortsette, så kjæresten min gikk ned for å snakke med resepsjonen om det fantes noen mulighet for å slå av viftene slik at det ble mulig for meg også å sove.

Dessverre var det ingenting de kunne gjøre med viftene, men de tilbød oss å bytte til et annet rom i en annen etasje hvor viftene forhåpentligvis ikke bråkte like mye, og vi skulle fortsatt få king size-seng, sa de. Dette godtok vi, og da et rom i tredje etasje ble tilgjengelig klokken 12, flyttet vi koffertene våre opp dit. Dette rommet var en liten nedtur først, da dette var noe mindre, og i stedet for sofa hadde to stoler på hver sin side av et bord. Men senga var fortsatt king size, og rommet var fortsatt mye større enn det jeg har hatt på andre Londonhotell hvor det knapt var plass til å legge ned kofferten for å åpne den på gulvet. Vi hadde uansett fått mer enn vi betalte for, og da alt kom til alt så var det mye bedre å spise sammen på hver vår side av et bord enn sammenklemt i en love seat-sofa.

Etter en søvnløs natt og en lang dag med både byvandring og teaterbesøk, er jeg ikke så veldig villig til å posere for bilder til bloggen. Men antrekket må jo deles, så hvorfor ikke gjøre det sittende ved bordet på det nye hotellrommet?

De neste nettene sovnet jeg nesten før hodet traff puta, og sov sammenhengende gjennom hele natten. Dermed ble det verdt det å gi opp sofaen, utsikten mot Tottenham Court Road og all gulvplassen. For ingenting av dette betyr noe om man ikke får sove, noe som jo er hovedårsaken til at man trenger et hotellrom i utgangspunktet. Og hadde vi fått tildelt rom nummer to med en gang, så hadde vi sannsynligvis vært i ekstase over dette også. Og etter en lang dag ute i London, enten det var Camden Market eller Oxford Street, så var det deilig å legge seg ned sammen med kjæresten min i et varmt badekar.

Dermed er summen at jeg er storfornøyd med oppholdet mitt på Edwardian Grafton Hotel, og jeg har ingen problemer med å anbefale dette hotellet til andre som har tenkt seg til den engelske hovedstaden. Men om jeg må betale fullpris, så spørs det nok om jeg ikke heller går for et av de billigere trestjerners hotellene i området. For når alt kommer til alt, så er det viktigste å få tak over hodet og en seng å sove i. Og utvalget ved frokostbufeen var omtrent like kjedelig som på de andre London-hotellene jeg har bodd på, den var bare av bedre kvalitet. Det er grenser for hvor mange morgener på rad man har lyst på toast og tomatbønner med bacon. Da er det bedre å sove litt lenger, og heller kjøpe et ferdig påsmurt smørbrød til £2 på Tesco.

Men om jeg får et lignende tilbud igjen, så slår jeg til uten å nøle. Jeg er til og med villig til å betale bittelitt mer. For dette var en av de beste hotellopplevelsene jeg har hatt, og jeg vil gjerne bo der igjen. Om prisen er riktig.

#reise #London #jentetur #hotell #anbefaling

Hjemme igjen fra London

En gang like før begge viserne på den analoge urskiva pekte oppover mot 12-tallet i natt, satte kjæresten min og jeg bena våre på norsk jord igjen for første gang siden mandag, da vi satte oss på et fly med kurs for London. Vi har hatt noen fantastiske dager i den engelske hovedstaden, og selv om det er min tredje tur dit på under to år, så blir det aldri nok. Vi hadde ikke lyst til å dra hjem igjen, og vi har allerede bestemt at vi må tilbake om ikke så alt for lenge. Igjen og igjen og igjen.

Jeg må bare beklage at det ikke ble noen oppdateringer underveis denne gangen, og hovedskylden legger jeg på hotellets noe ustabile wi-fi-tilkobling som hadde det med å falle ut litt for ofte. Men dette er også omtrent den eneste negative opplevelsen vi hadde, og dette kan jeg jo enkelt gjøre opp for ved å dele rapporter fra reisen i løpet av dagene som kommer, nå som jeg er hjemme med stabil nettverkslinje. For jeg har en del jeg ønsker å dele, fra det som kanskje var noen av de beste dagene i mitt liv, for å si det passe svulstig.

For akkurat som under tidligere opphold gikk jeg der i Londons gater, kledd som den jenta jeg ønsker å være. Men jeg vil likevel si det var mer vellykket denne gangen, og faktisk har det gjort noe med meg. Faktisk litt negativt, men for det meste positivt. Dette kommer jeg til å skrive mer om i kommende innlegg.

Så titt innom igjen de neste dagene for fortsettelsen. Du vil ikke angre!

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #reise #London #shopping #jentetur

London, here we come!

Da er vi klare. Koffertene er pakket og passet ligger klart på innelomma. I dag skal kjæresten min og jeg legge ut på vår andre jentetur sammen til vår felles favorittby London. Nok en gang skal vi vandre rundt med store øyne på Camden Market. Nok en gang skal vi gå amok hos Primark og Dorothy Perkins. Og nok en gang skal jeg benytte anledningen av å være i en storby hvor ingen kjenner meg til å være den jeg vil være, og gå rundt i Londons gater i kjoler og høye hæler. Som en jente.

Som tidligere har jeg tatt med meg laptopen min på turen, og håper å kunne gi deg reiserapporter underveis. Men i og med at vi bare skal være der i fire dager denne gangen, og ikke en uke som sist, sier det seg selv at tiden vi har til rådighet er ganske dyrebar. I tillegg har laptopen min begynt å signalisere at den er sliten og lei, og har det med å henge seg opp når det gjelder, noe som gjør blogging, og ikke minst den tilhørende bilderedigeringen, ganske tidkrevende.


Et av bildene kjæresten min tok i London Eye i september i fjor. Trykk på bildet for å se det i større format.

Men jeg skal forsøke å holde deg oppdatert underveis. Så jeg håper du titter innom de neste dagene.

Vi gleder oss villt!

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #reise #London #shopping

Billetter til The Book of Mormon bestilt!

Nå er det bare ti dager igjen til kjæresten min og jeg drar på vår andre Londontur sammen. Akkurat som sist har vi bestilt billetter til en musikal, men denne gangen fikk jeg bestemme hvilken. Så samme dag som vi feirer at vi har vært kjærester i et år, skal vi på Prince of Wales Theater og se «The Book of Mormon».


Illustrasjonsbilde: Visitlondon.com

Denne multiprisbelønnede musikalen kombinerer to ting som jeg enten liker eller bare fascinerer meg noe veldig. For å ta det sistnevnte først, så er jeg nemlig utrolig fascinert av mormonere. Jeg fungerer nemlig som en slags mormoner-magnet, for jeg blir stoppet av dem i ett sett på mine mange vandringer rundt i Trondheim sentrum. Likevel, så har jeg ikke et eneste vondt ord å si om dem. Alle er så genuint og gjennomført smilende og hyggelige, og uansett hva du sier til dem, så svarer de med å bare smile og være hyggelig. Jeg rett og slett elsker mormonere. De er så utrolig fascinerende.


Illustrasjonsfoto: Joan Marcus/Visitlondon.com

Men den andre årsaken til at jeg vil se denne musikalen er at den er skrevet av Trey Parker og Matt Stone, skaperne av South Park. Jeg er en stor South Park-fan, i alle fall frem til sesong 14. Sesongene etter det har vært litt varierende i kvalitet. Men likevel er humoren i denne serien en type satire av samfunnet som på overflaten kan virke som bare prepubertal underbuksehumor. Og ja, det er en del av det også, men under overflaten leveres en langt mer intelligent humor som ofte gjør like mye narr av begge sider av den saken de vitser med. South Park har også brukt mye musikk som en del av humoren, og filmen fra 1999 var i praksis en musikal, selv om de ikke markedsførte den som dette.

Men dette er langt fra første gang duoen brukte musikk for å vitse med mormonerne. De gjorde det også i South Park-episoden «All about the Mormons?» fra 2003, hvor de med musikk forteller historien om den mormonske tros grunnlegger Joseph Smith, en historie som er så vill at folk beskyldte Parker og Stone for å ha funnet opp hele greia. Men alt dette er hva mormonerne faktisk tror på, noe som gjør dem enda mer fascinerende.

Denne historien er ikke noe sykt som South Park-skaperne har funnet på. Dette er hva mormonere faktisk tror på!

Jeg kan ikke si noe annet enn at vi gleder oss, og har troen på at dette vil bli veldig bra. Det bør i alle fall det, med tanke på at vi betalte mer for billettene til denne forestillingen enn vi betalte for flybillettene. Men vi ble enige om at dette var et once in a lifetime-tilfelle. Men som sagt, vi gleder oss.

#reise #musikal #London #Bookofmormon #treyparker #mattstone #southpark #fysjfornoendyrebilletter #mendetmåblibra

Mens vi venter på Londonturen: Fish and chips i Trondheim…?

Om cirka to måneder reiser kjæresten min og jeg på vår andre jentetur til London sammen. Det er kanskje unødvendig å si at vi gleder oss. Vi gleder oss så mye at vi knapt klarer å vente, og da vi i går var vitner til at det ble tilberedt fish and chips på både Masterchef Australia og Gordon Ramsay’s Kitchen Nightmares i TV-ruta, så var det gjort. Vi bare måtte ha en porsjon fish and chips hver. Men hvor får man tak i en slik rett i Trondheim?

Det måtte selvsagt bli det nærmeste man kommer en klassisk brun engelsk pub i Trønderhovedstaden. Nemlig Lille London.

Lille London Pub i Trondheim. Illustrasjonsfoto hentet fra uit.no

Så dit dro vi. Begge har vært der før, men aldri sammen, og selv om jeg har spist der et par ganger så har jeg aldri prøvd noe annet enn burgerne deres. Så jeg var litt spent da jeg gikk opp til disken og bestilte to fish and chips. Fish and chips kan være fantastisk godt, men det finnes også mange dårlige varianter der ute. Hva kom vi til å få servert denne gangen?


Men da den kom måtte jeg trekke på smilebåndet. Dette så jo akkurat riktig ut, med fisken og chipsen servert i avispapir, slik ekte fish and chips skal serveres. Eller i alle fall i etterligning av avispapir, men de får i alle fall god karakter for denne lille detaljen. Etter å ha tatt en liten bit måtte jeg smile mer. Dette var jo nesten det samme som vi fikk servert på Gigs i London da vi var der i september, og de er anbefalt i flere reiseguider for sin utgave av fish and chips. Kjæresten min mente til og med den var bedre, selv om jeg ikke er så sikker på om jeg er enig i det. Men det var i alle fall veldig godt. Retten ble servert med remulade, sitrusvinagrette og en syrlig råkostsalat. Og dette betalte vi bare 99 kroner per porsjon for!

Det eneste jeg har å utsette på måltidet var at lokalet var fullt av lerret og prosjektorer som viste kunstløp, og jeg finner kunstløp omtrent like spennende som å se på at maling tørker. Men er det OL, så er det OL.

Så om man befinner seg i Trondheim, så er ikke nødvendigvis London så langt unna, om det er fish and chips man er ute etter. Men det fikk meg ikke til å glede meg noe mindre til jenteturen vår om to måneder!

#London #Lillelondon #Trondheim #fishandchips #fishnchips #mat

Hotell i London også bestilt!

I forrige uke skrev jeg at kjæresten min og jeg hadde gjort et aldri så lite kupp da vi bestilte flybilletter til London gjennom Norwegians nyttårssalg. Men ennå gjensto det å finne et hotell, og som vanlig gikk jeg ikke etter det første og beste. Nei, jeg satt med fire-fem vinduer med online bookingagenter for å finne et rimelig alternativ blant de trestjernes hotellene. Det eneste kravet jeg satte var eget bad og helst minibar/kjøleskap på rommet, slik at vi kunne kjøpe smørbrød på Tesco i stedet for å betale ekstra for et rom med dårlig hotellfrokost inkludert i prisen.

Men så plutselig snublet jeg over et tilbud som virket for godt til å være sant. Men det var gjennom et av de mest brukte og kjente bookingselskapene, som jeg også har benyttet meg av før, og dermed var det bare å kaste seg på og booke oss inn på et firestjerners hotell i Tottenham Court Road, bare fem minutters gange fra Oxford Street, nemlig Radisson Blu Edwardian Grafton Hotel.


Her skal kjæresten min og jeg bo i fire netter i løpet av våren. Foto hentet fra Lastminute.com

Dobbeltrom på dette hotellet går vanligvis for rundt 1700 kroner natten, selv om mange av bookingsidene jeg så på tilbød forhåndsbestilling nede i 1500 kroner, noe som gir en samlet sum på cirka 6000 kroner for fire netter. Men jeg fant altså et tilbud på en av bookingsidene som tilbød oss dobbeltrom der for 1290 kroner natten, noe som fikk oss opp i en totalsum på litt over 5000 kroner for fire netter. Det var riktignok mer enn hva vi opprinnelig hadde tenkt å bruke, for vi så for oss rundt 4000 kroner for oppholdet. Men siden dette tross alt ligger over den trestjerners standarden vi i utgangspunktet ser etter og det er et tilbud vi neppe vil se igjen med det første, så valgte vi å slå til. Dermed gleder vi oss enda mer.

Hotellet ligger som sagt i Tottenham Court Road, like ved Warren Street Station på undergrunnen. Vi holder oss med andre ord i samme nabolag som før, for sist kjæresten min og jeg var i London sammen bodde vi på Regency House i sidegaten Gower Street som går parallelt med den mer travle handlegaten Tottenham Court Road. Året før, da jeg reiste med min venninne Ida, bodde vi også i Gower Street, men på Bloomsbury Palace Hotel. Alle som nå har kartboka oppe på London, med hotellene området merket av, vil se at vi beveger oss gradvis nordover og vekk fra Oxford Street, særlig fordi Warren Street Station ligger i motsatt ende av Tottenham Court Road fra der gaten svinger til venstre og blir til Oxford Street. Men det er fortsatt bare noen få minutter å gå.


Meg utenfor Bloomsbury Palace Hotel i Gower Street. Et bra hotell til å være trestjerners, og hadde jeg fått en god deal på rom der denne gangen også, som i 2012, så hadde jeg ikke nølt med å bo der igjen. Selv om Regency House var hakket bedre med kjøleskap og mikrobølgeovn på rommet. Frokosten var derimot temmelig trist begge steder.

Så om vi ikke gledet oss fra før, så gjør vi det i alle fall nå. Måtte de neste månedene fly avgårde

#reise #London #jentetur #hotellkupp #helmaksegon

Ny Londontur bestilt!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Men selv om jeg er født med tissen på utsiden, finnes det et sted på denne planeten hvor jeg har vist at jeg tør å gå kledd i kjoler og bare være meg selv.

Derfor har en ny kategori dukket opp i listen til høyre for blogginnleggene, og dette er det første innlegget i denne kategorien. Ordlyden er temmelig lik to tidligere kategorier der, med unntak av det siste tegnet som er erstattet med et firetall. For i kveld, i forbindelse med nyttårsalget til Norwegian, har kjæresten min og jeg fått tak i billige billetter og reiser i løpet av våren tilbake til min favorittby på jord, London!


Et stykk motlysbilde fra Themsens bredder i september som var. Min andre tur til den britiske hovedstaden, men min første tur med kjæresten min.

Det var i denne byen jeg i september 2012 gikk mine første skjelvende skritt på høye hæler, kledd som jente for første gang ute blant folk, noe som ble godt dokumentert i denne bloggen da den ennå var helt fersk. Så da kjæresten min kom inn i livet mitt, og fikk høre hvor trygg jeg føler meg der i forhold til å gå ut offentlig kledd som jente, så bestemte hun at vi måtte dra dit sammen. Dette gjorde vi nesten nøyaktig et år senere, og da hun også forelsket seg i byen og det faktum at vi her kunne gå rundt sammen som et lesbisk par, ble vi enige om at vi måtte tilbake. Så da Norwegian kunne friste med direktebilletter fra Trondheim Lufthavn Værnes helt nede i 199 kroner, så bestilte vi billetter så fort vi kunne, og gjorde dermed et aldri så lite kupp.


Gleder meg til å gå rundt i Londons gater kledd i kjolene mine igjen.

Men det aller beste er jo at du som leser dette sannsynligvis får bli med igjen, akkurat som du fikk på de to andre turene, for jeg kommer nok til å skrive reiserapporter denne gangen også. Muligens i en litt annen form enn sist, men likevel kommer jeg til å rapportere fra reisen vår.

Nå gjenstår det bare å lete opp et billig hotell. Så får vi bare se da om det blir så spennende denne gangen. Nå har jeg jo tross alt vært der to ganger før og gått rundt der som den jenta jeg ønsker å være, så da er det vel ingen grunn til at det skal føles så skremmende denne gangen… eller?

#transkjønnet #transkjønnethet #reise #London #Norwegian #billigeflybilletterahgitt #finnervilikebillighotelltro ?