Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'London 2012'

Jeg var i London som jente i en uke… hva nå?

Så klarte jeg faktisk det jeg satte ut for å gjøre. Jeg har aldri turt å gå ut i jenteklær før, mest fordi jeg var redd for å bli gjenkjent, men også på grunn av angsten for å bli stirret på og høre folk hviske bak ryggen min. Det var derfor jeg dro til London. Ikke bare er det en by som jeg har hatt lyst til å besøke lenge, men jeg kjenner heller ingen der. Jeg fikk med meg bestevenninna mi, Ida, for å ha litt psykisk støtte så jeg slapp å gjøre alt helt alene. Jeg tror ikke jeg hadde klart dette uten hennes hjelp.

For greide det, det gjorde jeg. Etter en litt trøblete start den første dagen, hvor jeg knapt turte å gå rundt i kvartalene rundt hotellet, så forlot jeg ikke hotellet i noe annet enn jenteklær de neste dagene. Overalt hvor vi gikk, så ble vi møtt med smilende hilsener når vi kom inn i butikker og restauranter. «Good morning, ladies» og «Are you girls ready to order?» ble vanlig for meg å høre. Selv når jeg snakket tilbake med min mørke mannstemme. Jeg tenkte til slutt ikke over det engang. Londonturen ble på en måte som en drøm.


Men så var det på tide å våkne opp tydeligvis. Prinsessa var i ferd med å bli et gresskar igjen.

Tirsdag morgen skulle vi reise hjem, og da kjente jeg det. Hvor merkelig det var å ikke gjennomføre morgenritualet med sminke, som jeg nå var blitt vant til, og det å ta seg gutteklær føltes også rart. Ikke ubehagelig, men rart. Jeg hadde lyst til å fortsette nå som jeg var inne i en så fin flyt. Jeg ville ikke tilbake til livet som gutt, hvor alle ser og omtaler meg som gutt, og hvor bosituasjonen min i et kollektiv gjør at jeg ikke kan kle meg som den jenta jeg ønsker å være. Eventyret fikk på en måte en veldig brå slutt.

Likevel, jeg har vokst veldig på denne turen. Jeg er ikke den samme som jeg var da jeg reiste for over en uke siden. Jeg har sett at jeg klarer å gå som meg selv ute blant folk, i alle fall i utlandet. Det i seg selv et stort steg på veien ut av skapet.

Spørsmålet nå er, når er lille Trondheim klar for meg?

——-

Dagsrapporter (med outfits for dem som bryr seg om sånt):
London dag 1: Jeg har debutert som jente utendørs!
London dag 2: Camden market, ny kjole og fish & chips
London dag 3: Oxford Street på en lørdag
London dag 4: Sea Life og Oxford Street… igjen
London dag 5: Døde dinosaurer, Hamley’s og Oxford Street for tredje gang.

London dag 5: Døde dinosaurer, Hamley’s og Oxford Street for tredje gang + gårdagens outfit

Vår siste dag i London begynte igjen med at Ida angret på å ha latt noe hun hadde lyst på forbli ukjøpt på Oxford Street, og satte opp tidenes bambiblikk for å overtale meg til å returnere til handlegaten hun snakket så nettsettende om to dager tidligere. Det fikk gå. Det lå uansett på veien til Hamley’s, verdens desidert kuleste leketøysbutikk, som jeg hadde satt som krav at vi skulle besøke denne dagen. Ida lot seg villig overtale,og for tredje gang på like mange dager fant vi oss selv traske bortover Oxford Street. Igjen ble det mange avstikkere langs gaten innom ulike butikker, og jeg fant en kjole i en av dem som jeg bare måtte prøve på. Og den så rå ut på meg. Helt til jeg prøvde å ta igjen glidelåsen. Da viste det seg at den var for liten for meg. Så liten at jeg faktisk ødela glidelåsen. Jeg hang kjolen pent på plass og listet meg ut av butikken med planer om å rømme landet dagen etter.

Etter flere tilsvarende avstikkere, havnet vi til slutt på Hamley’s. Det indre barnet mitt våknet for alvor opp og jeg hadde det svært travelt med å komme seg opp i toppetasjen hvor Legoen befant seg. Der oppe ble jeg også positivt overrasket over at drømmejobben min faktisk eksisterer, men at den dessverre er opptatt av en fyr hvis navn, i følge navneskiltet hans, er Mark. Han jobber med å sitte i Lego-avdelingen og sette sammen Lego-byggverk til allmenn beskuelse. Den jobben skulle jeg gjerne hatt! Skulle jeg finne på å flytte til London, må denne Mark finne seg i å se seg forsiktig over skulderen på vei hjem når han går hjem om kvelden etter en lang arbeidsdag.

Mange fine Lego-sett hadde de også, men på grunn av plassmangel i kofferten ble det ikke så jeg kjøpte noe. Dette er kanskje ikke en typisk jenteinteresse, men jeg hadde virkelig likt å bli eieren av dette settet (det er i det minste shoppingrelatert, og DET liker vi, ikke sant jenter?):

…ok, da var jeg ferdig med nerdeinteressene mine.

Vel, nesten. Ida hadde nemlig klart å overtale meg til å bli med på naturhistorisk museum (jeg var ikke så vanskelig å overtale egentlig), så da tok vi undergrunnen til South Kensington for å se på fossiler av døde dinosaurer. Jeg aner ikke hva det er med disse forhistoriske skapningene, men de har fascinert meg helt siden jeg som seksåring gråt meg gjennom «The Land Before Time«. Jeg vet at Ida på sin Facebookvegg har påstått at jeg bare diltet etter, men sannheten var at jeg var i ferd med å bli litt dårlig i magen og i tillegg sliten av å gå så mye. Til tross for at jeg denne dagen hadde valgt å la de høye hælene bli igjen på hotellet og i stedet gå i ballerinaskoene jeg hadde kjøpt et sted på Oxford Street dagen før.

Men i tillegg til ballerinasko, hva hadde jeg så på meg i går?


Enkelte vil kanskje kjenne igjen kjolen fra H&M som jeg nevnte i et innlegg rett før jeg reiste. Endelig fikk jeg brukt den. Ellers er skinnjakken stadig fra Cubus, og skoene fra en tilfeldig butikk på Oxford Street. Jeg husker faktisk ikke. Samme gjelder smykket som jeg ikke klarer å huske å ha kjøpt.

Når jeg skriver dette har jeg for lengst tatt flyet tilbake til Norge, og jeg har begynt å reflektere litt over turen til London. Hvordan ble den i forhold til mine forventninger, og hva har den gjort med meg?

Jeg kommer til å skrive et eget innlegg om det så snart jeg har fått samlet tankene mine.

London dag 4: Sea Life og Oxford Street… igjen + gårdagens outfit

Litt av utfordringen med å reise med noen som har usedvanlig dårlig råd er at det er begrenset hva vi får gjort. Planene for i går var å dra opp i London Eye, som jeg hadde ekstremt lyst til og ta en tur til Sea Life Aquarium, noe Ida hadde ekstremt lyst til. Begge attraksjonene ligger mer eller mindre rett ved siden av hverandre, noe som egentlig er mer naturlig enn at bare den ene gjorde det, så da skulle vi ta dem rett etter hverandre.

Men vel fremme, etter å ha tatt en æresrunde rundt Waterloo Station fordi ingen av oss kan lese kart, fant Ida ut at det ble for dyrt med begge. Så da ble det bare Sea Life i går. Det var interessant nok, men jeg har vært i et par akvarier tidligere og jeg synes dette ble for «samlebåndspreget» i og med at man ikke på samme måte går rundt og så selv som man vil, man blir geleidet gjennom en serie av lange ganger med forskjellige sjødyr på hver side. Jeg liker ikke følelsen av å gjøre ting i kø. Ida derimot var som en unge i sukkerrus i en godteributikk og storkoste seg.

Utenfor Sea Life fikk vi også sett Big Ben på andre siden av Themsen, og jeg vurderte å få tatt et bilde av meg selv med dette monumentet i bakgrunnen. Men det var for mye folk der og jeg følte bare ikke for å stille meg opp, fiske frem masken min og så ta bildet. Så det utgikk.

Og apropos folkemengder og stress. I forrige innlegg skrev jeg om hvor stressende Oxford Street fortonet seg for oss, og særlig for Ida som ikke er vant med store folkemengder. Men etter Sea Life ble det så vi dro tilbake til Oxford Street igjen, mest fordi Ida angret på å ikke ha kjøpt en skinnjakke hun hadde fått prutet ned til £100, en femtedel av prisen, men likevel mer enn hun egentlig hadde råd til. Det ble altså så vi dro tilbake til butikken med den ekstremt flørtende selgeren, og Ida smilte fra øre til øre etterpå. Selgeren prøvde også å selge meg en annen jakke, og prøvde å få meg på gli ved å flørte og fortelle meg hvor fin kjole jeg hadde på meg. Han sa at med den jakken han skulle selge meg så kom jeg til å få alle guttene jeg ville ved retur til Trondheim. Jeg bare smilte og takket høflig nei. Jeg lot også være å nevne at jeg foretrekker jenter og ser på meg selv som lesbisk.

Men det ble da så jeg kjøpte noe jeg også. Siden vi likevel var i Oxford Street skulle jeg se etter en ny veske til meg selv, siden den jeg har (ja, jeg har bare en! Hva slags kvinne er jeg?) egentlig er alt for liten til noe annet enn festbruk. Men jeg fant ikke noen jeg likte som ikke kostet mer enn jeg strengt tatt var villig til å betale. Derimot kjøpte jeg et par ballerinasko. Etter fire dager på høye hæler har føttene mine begynt å protestere. Jeg takler kanskje høye hæler bedre enn Ida, men føttene mine er jo ikke vant med det over lengre tid de heller.

Så var vi over på gårdagens outfit. I går gikk jeg altså rundt i dette.


Elsker den kjolen! Den kommer fra H&M, og det samme gjør skjerfet, hvis jeg husker rett. Skoene er fra DinSko, men det ble ikke så jeg brukte dem. Det ble for heftig for føttene mine. Jeg gikk tilbake til de skoene jeg har hatt på de øvrige dagene. Og jakken er fortsatt fra Cubus.

I morgen reiser vi hjem og må stå opp veldig tidlig for å rekke flyet tilbake til Norge. Derfor kommer nok ikke rapporten fra dag 5 før om to dager, dessverre. Men følg med, følg med.

London dag 3: Oxford Street på en lørdag + gårdagens outfit

Så var det klart for vår tredje dag i London, og vi følte for å shoppe litt til, og med berømte Oxford Street like i nærheten av hotellet måtte vi jo selvsagt dit for å se. Og det gjorde vi. Men konklusjonen ble satt temmelig raskt: Oxford Street på en lørdag er for sadomachosister. Jeg takler nok folkemengder i langt større grad enn bygdejenta jeg reiser sammen med (jeg får sikkert juling av henne etter å ha kalt henne det), men det er ikke gøy å shoppe i kø. Det eneste jeg kjøpte på en hele dagen var litt sminke på Topshop fordi jeg merket i går morges at det begynte å bli litt lite igjen av enkelte utvalgte artikler. Topshop var forresten en usedvanlig kjedelig butikk etter hva jeg har hørt på forhånd.

Men det som skulle bli en dag for avslapning endte opp med det motsatte, og vi var begge utslitte da vi returnerte til hotellet noen timer senere. Der ble vi liggende så lenge at vi ikke kom oss ut før like før restaurantene i området stengte, men vi fant en italiensk restaurant like ved hvor vi fikk komme inn og spise oss ferdig selv om de begynte rengjøringen og ta oppgjøret mens vi satt der. Veldig koselig sted med god mat og hyggelig betjening, men i skrivende stund er jeg ikke i stand til å huske hva det het dessverre. Anbefalingen får komme senere.

Igjen var jeg kledd som jente hele tiden, og det slo meg at jeg ikke har vært utendørs som gutt siden den første dagen. Og igjen, flere av selgerne jeg snakket med i Oxford Street omtalte meg som jente. På Topshop fikk jeg også hjelp med å finne riktig foundation til huden min, uten at det føltes unaturlig på noen som helst måte. Jeg liker London!

Men over til gårdagens outfit. Dette er hva jeg hadde på meg i Oxford Street og da vi besøkte den italienske restauranten i går. Liker virkelig dette antrekket, men jeg liker ikke den latterlige poseringen min. Jeg må lære meg å slutte å gjøre meg til på den måten.


Topp fra H&M, skjørt fra Vero Moda og skjerf fra Glitter. Og har du fulgt med de siste dagene i denne bloggen så vet du at jakken er fra Cubus og skoene fra Nelly.com. Byttet ut skoene med et par sorte pumps da vi gikk til restauranten, og det drepte føttene mine som var slitne etter å gå så mye i utgangspunktet. En av baksidene med å være jente, helt klart.

Titt innom igjen i morgen for dag 4!

London dag 2: Camden Market, ny kjole og fish & chips

I går skrev jeg om min første dag i London, og mitt første møte med verden kledd som jente. Etter en litt vanskelig start, hvor det tross alt gikk bra, skulle jeg kaste meg ut i en større utfordring i går. Ida og jeg satte kurs for Camden Market, og jeg lot gutteklærne bli igjen på hotellrommet. Jeg har allerede vist frem antrekket mitt i et innlegg jeg la ut i natt, men her er en liten ønskereprise for de av dere som er for late til å følge lenkene.

Selv om jeg følte meg veldig fin i det jeg gikk ut, så var jeg ikke spesielt høy i hatten. Jeg unngikk øyekontakt med folk, og jeg skulle absolutt ikke prate med noen! Stemmen min ville jo avsløre at jeg ikke er jente sånn rent fysisk. Men denne frykten forsvant overraskende fort. Etter å ha sittet noen minutter ombord i en t-banevogn, hvor jeg satt og følte alles blikk rettet mot meg, var vi i Camden.

Og allerede i den første butikken vi stoppet, en typisk suvernirbutikk, ble Ida og jeg møtt av et «Good morning, ladies». Det skulle bli mange slike hilsener i løpet av dagen. Litt nervøst spurte jeg selgeren der inne litt om priser og slikt, med min vanlige stemme, da jeg ikke har sjanse (i alle fall akkurat nå) til å gjøre stemmen min lysere uten å bringe assosiasjoner til en viss julekalender og et kvinnfolk som står under mistelteinen. Men fyren så ikke ut til å reagere nevneverdig på dette.

Og slik fortsatte det. Gjennom hele Camden Market ble vi møtt av smil og ingen hevede øyenbryn. Det hele toppet seg da vi ankom en butikk som solgte alternative klær, og som hadde flere kjoler av et av mine favorittmerker, Hell Bunny. Der så jeg en kjole som jeg faktisk hadde bestilt på nettet for noen år siden, men som jeg måtte sende tilbake fordi den var for liten, og dette var den største størrelsen de hadde inne. I denne butikken hadde de den faktisk i min størrelse, så jeg ble stående og holde den opp foran meg mens jeg så på den.

Det var da en av ekspeditrisene i butikken, som det var den naturligste tingen i verden, spurte meg smilende om jeg ville prøve den på, og viste meg til et prøverom. Hun spurte også om jeg ville prøve et underskjørt til. Jeg måtte jo det. Da jeg kom ut av prøverommet med kjolen etterpå, ble jeg møtt av store øyne og store smil både fra Ida og ekspeditrisen. Hun kommenterte til og med hvor fin jeg var, og tilbød seg å rette på sløyfen foran på kjolen. En utrolig god shoppingopplevelse. Og i og med at jeg jo strengt tatt hadde kjøpt denne kjolen før, men måtte returnere den fordi den jeg fikk var for liten, så var ikke valgte vanskelig. Jeg måtte ta den.


Prøver på den nye kjolen på hotellrommet etterpå. Den blir sikkert enda finere med høye hæler til. Nå trenger jeg bare en anledning til å bruke den…

Vi brukte kanskje fire eller fem timer på Camden Market, og vi storkoste oss, men det ble mange inntrykk, og særlig for Ida virket det som. Hun var veldig sliten da vi dro fra derifra. Like før vi ankom hotellet begynte jeg også å kjenne det på føttene mine at jeg var sliten selv. Straks vi var inne på hotellrommet vårt, slengte vi oss ned i hver vår seng og ble liggende som veislakt i noen timer med britiske gameshows på tv-skjermen i andre enden av rommet.

Da vi hadde fått hvilt litt, gikk vi ut igjen, og jeg hadde stadig på meg den samme kjolen som jeg hadde hatt på meg i Camden. Denne gangen var det for å finne et sted å spise, og vi fant en liten intim restaurant ikke langt fra hotellet hvor vi bestilte hver vår fish & chips, som forøvrig var helt grei. Ikke noe vondt å si om den annet enn at det var ikke noe spesielt fantastisk med maten heller. Men ingen i restauranten leet på et øyelokk heller over den mørke og maskuline stemmen min. Jeg begynner å lure på hva jeg var så redd for.

Alt i alt en fantastisk dag, med masse inntrykk og positive opplevelser. Og ingen så meg som gutt denne dagen, med unntak av ved hotellfrokosten. Dette går jo bedre enn jeg hadde trodd på forhånd.

Så var det bare å finne ut hva vi skal gjøre i dag…

London dag 1: Jeg har debutert som jente utendørs!

Fra den dagen bloggen ble opprettet har det vært klart for meg at jeg ikke ville fremstille meg selv som et offer. Selv om dette er noe som er vanskelig og som tærer på meg psykisk, så vil jeg ikke at dette skal være en «buuuhuuu, det er synd på meg»-blogg. En sånn blogg hadde jeg aldri klart å lese selv om den var skrevet om noen andre. Tårene får jeg spare til psykologen. Hun får betalt for å høre på sutring. Det gjør ikke du som leser dette. Med mindre du faktisk er psykologen min da, og i såfall sier jeg hei. Men er du ikke det så er du her for å bli underholdt og kanskje engasjert. Håper jeg da.

Men jeg må si det som det er. Min første dag i London var tøff. Vi landet ganske sent på onsdag, på grunn av forsinket fly, så derfor gikk vi mer eller mindre rett i seng etter ankomst, og dermed ble gårdagen i praksis dag 1. Jeg våknet lenge før Ida, bestevenninna mi, som er reisefølget mitt på denne turen og som er med for at jeg skal føle meg trygg. Jeg ville ikke vekke henne, så jeg satte meg opp i senga for å lese i en bok jeg har tatt med hjemmefra.

Men etter en stund ville ikke øynene mine fokusere mer. Tankene og frykten hadde tatt over og jeg sank sammen med hodet i fanget og begynte å strigråte, livredd for hva som ventet meg ute i Londons gater. Jeg aner ikke hvor lenge jeg satt sånn, men plutselig kjente jeg en hånd som strøk meg på ryggen. Ida hadde våknet. Vi ble enige om at det ikke var så lurt å legge ut på langtur som jente første dag, så da gikk jeg rundt i Londons gater som gutt i går mesteparten av dagen. Du lurer kanskje på hva vi gjorde, men det var ikke særlig spennende. Dagen besto i å se i butikker og føle på stemningen som det heter. Ingen turistattraksjoner ble besøkt.

Men da kvelden nærmet seg, så tok jeg motet til meg. Jeg visste jeg måtte ut som jente før eller siden, og jeg hadde ikke lyst til å utsette det mer enn nødvendig. Så etter at vi returnerte til hotellet rundt klokken ni på kvelden, lokal tid, skiftet jeg endelig til jenteklær. Det tok noen minutter til etterpå med oppsyking og motivasjonstale fra Ida før jeg til slutt tok vesken min over skulderen og sa «Nå drar vi ut».

Vi gikk ikke så langt, bare noen runder rundt i nabolaget, og deler av ruten vi tok inkluderte en lengre strekning med yrende folkeliv, noe som gjorde meg veldig nervøs, for å underdrive kraftig. Men ingen så ut til å reagere på meg. Jeg fikk ingen merkelige blikk, og ingen snudde seg etter å ha passert meg. Alt i alt gikk det veldig bra, men etter å ha vært ute i ti minutter ville jeg tilbake til hotellrommet. Jeg måtte la inntrykkene samle seg og roe meg ned.


En nervøs Emilie utenfor hotellet. For de som er opptatt av outfits og sånt, så kan jeg avsløre at toppen, skjørtet og skjerfet er fra H&M. Jakken er fra Cubus, smykket fra Glitter og skoene fra Nelly.com. Masken hadde jeg selvsagt ikke på da jeg var ute og gikk, men tok den på i noen sekunder for dette bildet.

Men siden det gikk så bra i går, skal jeg prøve å utfordre meg selv ytterligere i dag. Mer om dette i morgen.

Hvis jeg overlever…

Snart klar for min aller første reise som jente – London i morgen!

Tidenes største utfordring er bare en dag unna. I morgen reiser jeg til London hvor jeg som sagt skal prøve meg som jente ute blant folk. Jeg er mildt sagt vettskremt, og har i dag gått rundt med både hodepine, kvalme og en liten dose uro bare for å krydre blandingen. Jeg har prøvd alle tenkelige metoder for å justere adrenalinnivået ned et par hakk, og finne tilbake til roen. Men panfløyter og hvalsang i forening blir bare feil på så mange måter, og får meg overhodet ikke til å slappe av. Da får jeg bare finne meg i å være nervøs og stresset av situasjonen som venter meg, av mangel på bedre ord.

Men når man skal være borte i en ukes tid så må man pakke kofferten med et rikt utvalg tekstiler. Det har jeg gjort i kveld, og under kan dere se hva dere kanskje kan vente på såkalte outfit-bilder etter hvert. Når jeg ser organiseringen i kofferten på dette bildet begynner jeg forresten å lure på om jeg ikke er litt gutt likevel, men det blir en digresjon.


Straks jeg er ferdig med å skrive dette skal jeg legge et lite lag med gutteklær øverst i kofferten. Det kan jo hende at jeg finner ut at det blir for tøft. Eller enda verre, jeg kan finne ut at dette ikke er noe for meg. Da kan jeg ikke sitte på hotellrommet og furte i en uke fordi jeg ikke har noe å ha på meg, kan jeg vel?

Men i utgangspunktet skal jeg være jente i en uke. Dette kommer til å bli tøft. Jeg er vettskremt.

Men jeg skal i alle fall forsøke.

(PS! Masken min, på bildet pakket i en gul H&M-pose, kameraet mitt og laptopen min blir med meg på turen. Hvis du vil følge med hvordan det går, følg meg på Bloglovin (link i kolonnen til høyre), så går du ikke glipp av oppdateringene. De kommer enten underveis, eller rett etter turen, avhengig av om vi får tak i litt internett på vår ferd…

…eller du kan bare titte innom når du føler for. Skader jo ikke det heller).

Første gang i London… som jente…

Overskriften sier vel alt. Jeg skal straks ut for den største utfordringen noensinne. Jeg skal til London, en by jeg har hatt lyst til å besøke lenge. Men det blir ikke bare første gang jeg reiser dit. Det blir også første gang jeg beveger meg ute blant folk som meg selv, og dermed i jenteklær.


Foto: David Iliff / Wikipedia Commons

Som jeg har nevnt tidligere så lever jeg til daglig som det kjønnet jeg ble født som og som derfor samfunnet har bestemt at jeg har. Jeg viser meg aldri utendørs som den jenta jeg ønsker å være, jeg kler meg bare som jente når jeg er alene eller hjemme hos venninner som jeg stoler veldig på. Jeg har hatt lyst til å gå ut flere ganger, men har aldri turt av frykt for å bli gjenkjent. Trondheim er kanskje en storby etter norsk standard for folketall, men med et så kompakt sentrum er muligheten for å treffe kjente er alltid til stede.

Jeg skal innrømme, jeg har så vidt vært ute og gått som jente en gang. Jeg skulle på en fest med motsatt kjønn-tema hvor alle kledde seg ut som det motsatte kjønn, og benyttet selvsagt sjansen selv om jeg i mitt hode ikke kledde meg ut, men det var det jo bare noen få der som visste. For de fleste på festen så hadde jeg bare kledd meg ut som jente for anledningen. Jeg hadde ikke mange meterne å gå fra hybelen min og til festen, men det gjorde meg veldig urolig, og jeg hadde nok aldri klart det om jeg ikke hadde hatt med bestevenninna mi (for anledningen kledd som mann) til å holde meg i hånda. Ingen kan få meg til å føle meg så trygg som henne.

Nå har jeg bestemt meg for å se hvordan takler jeg takler å være utendørs som jente over lengre tid, så da drar jeg til en by hvor jeg ikke kjenner noen og muligheten for å bli gjenkjent er mikroskopisk. Bestevenninna mi skal være med denne gangen også, men ingen av oss skal kle oss ut heldigvis. Det blir en jentetur hvor meningen er at jeg skal finne meg selv. Jeg har bare stilt et krav til henne, og det er at hvis det blir for tøft for meg og angsten begynner å melde seg, så er det lov å bryte av å ta en timeout et sted eller til og med dra tilbake til hotellet. Men utover det skal vi bare kose oss og gjøre de tingene som to venninner gjør på tur i London. Dette gleder jeg meg veldig til.

Vi har ikke lagt noe særlig planer, da vi begge foretrekker å ta ting litt som den kommer. Men shopping og lunsj i Hyde Park hører selvsagt med på programmet.

Jeg kommer til å ta med meg både den etter hvert berømte masken min, et kamera og laptopen min. Dersom vi får tilgang på internett på hotellet kommer jeg til å poste bilder derifra. Hvis ikke, så vil jeg rapportere når vi kommer tilbake.

Onsdag 26. september er den magiske datoen. Jeg både gruer og gleder meg. Men gleder meg mest 🙂

Men når målet med turen er å finne seg selv, så håper jeg virkelig at det er i London jeg er. Det hadde vært utrolig kjedelig hvis det skulle vise seg at jeg er i Norwich. Eller Ålesund for den saks skyld…