Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Kjønnsroller og kjønnsforvirring'

Hva er det som skjer med meg?

I går var en fantastisk dag hvor alt bare stemte. I dag har jeg følt meg veldig urolig og hatt problemer med å konsentrere meg på jobb. Den mest markante forskjellen var at jeg i går tilbragte hele dagen som jente, mens jeg i morges gikk på jobb som gutt. Vanligvis bruker jeg å ha ekstra energi på jobb dagen etter at jeg har kunnet være meg selv. Men ikke i dag. Jeg ville bare hjem og skifte, og komme tilbake på jobb som Emilie.

På lørdag fikk jeg også et angstanfall fordi jeg skulle ut som gutt, og ikke som jente slik jeg hadde lyst til, altså det motsatte av det som har vært normalen. Hva er det som skjer med meg?

Dagen i går fikk en skikkelig dårlig start, da jeg var i skikkelig dårlig humør da jeg våknet. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til å klare å komme meg til timen hos psykologen, verken som gutt eller som jente.

Men etter å ha tatt en dusj, barbert ansiktet og fått på sminken og parykken var det som om skyene forsvant fra himmelen, og jeg gikk smilende til timen min, uten å kjenne den vanlige angsten for at alle jeg passerer på veien kan se at jeg ikke er født som jente og at de stirrer. Det overrasket meg skikkelig da jeg ankom timen og det gikk opp for meg at jeg denne gangen ikke hadde tenkt tanken engang.

Som alltid forble jeg i jenteuttrykket etter timen hos psykologen, men i stedet for å dra hjem, dro jeg på shopping på City Lade og heller ikke nå tenkte jeg over at jeg hadde på meg skjørt og hva andre måtte tenke om meg. Etter å ha funnet noe grønt til fredagens trafikklysfest dro jeg hjem, men etter noen timer innså jeg at jeg ikke var helt fornøyd med fangsten min likevel, og dro ut på en ny shoppingrunde, denne gangen på Solsiden like før stengetid. Fortsatt som jente, og fortsatt uten å bekymre meg for om andre stirret fordi jeg gikk i skjørt.

Oppsummert var det en fantastisk dag, og jeg gikk smilende til sengs, særlig opprørt over mine nye innkjøp og at jeg gledet meg til å gå med plaggene på fredag. Men når jeg vanligvis klarer å ta med meg denne følelsen til neste dag, selv om jeg igjen må ut som den gutten jeg er født som, så klarte jeg ikke dette i dag. Det ble en urolig dag på jobben hvor jeg slet med å konsentrere meg og bare ville hjem og skifte.

Da jeg i går fortalte psykologen om angstanfallet på lørdag, sa hun at det hørtes ut som at jeg begynte å bli klar for å gå videre. Jeg tror hun har rett i det, særlig når jeg ser på hvordan jeg har reagert på det som har skjedd etter timen hos henne. Det holder ikke lenger å leve som jente nå og da i skjul, og mesteparten av tiden kle meg ut som den gutten samfunnet forventer at jeg. Jeg kjenner disse tankene skremmer vettet av meg, og at jeg fortsatt ikke har lyst til å forhaste meg fordi jeg av erfaring vet at det sjelden kommer noe godt ut av det hvis jeg gjør noe jeg ikke er klar for. Likevel føler jeg at det som skjer nå er uunngåelig.

Tiden begynner å bli moden for det leserne av denne bloggen har ventet på i flere år. At jeg skal kaste masken, og gå ut av rollen som deltidsjente i skjul og bli jente på heltid.

Utfordring akseptert: jeg skal på trafikklysfest!

I mitt søk etter nye utfordringer på veien ut av skapet som transkjønnet, har jeg takket ja til å bli med på en trafikklysfest på fredag. Hva er egentlig en trafikklysfest, spør du kanskje. Da kan jeg fortelle at det er enten den smarteste eller dummeste varianten av treff for single som finnes.

Det vet jeg, for jeg har vært på trafikklysfest før, nemlig.

Alt du trenger å vite er at på en trafikklystfest skal du kle deg i en farge som markerer din sivilstatus. Rødt betyr no-go, du har fast følge. Gult betyr at du i utgangspunktet er opptatt, men er åpen for forslag. Grønt derimot betyr singel, og at her er det, som i trafikken, bare å kjøre på. Egentlig et smart konsept, sett bort fra én detalj.

Hvorfor i all verden drar du på en fest for single hvis du har tenkt å gå i rødt?!!

Er ikke det litt som å være amish på en teknologimesse og bare gå rundt fra stand til stand og mumle «ikke interessert» gjentatte ganger etter hverandre? Hva i all verden gjør du der? Gå hjem, for faen!

Siden rødt er en av mine favorittfarger har jeg masse rødt i skapet… men ikke noe grønt. Typisk…

Likevel har lokalet en tendens til å være fullt av personer med røde trøyer, og du begynner å føle at grønnfargen på overdelen din, som i utgangspunktet skulle bety singel, nå skriker ensom taper i stedet. Men når du plutselig observerer en jente i andre enden av rommet som ikke bare er kledd i grønt, men som i tillegg er behagelig for øyet, kan du banne på at du ikke er den eneste som har lagt merke til henne. Det er da du innser hvorfor det egentlig heter trafikklysfest, der du havner bakerst i en saktegående kø, og håper i det lengste på at hun fortsatt er grønn innen du kommer frem.

Men å møte i gult er likevel det mest risikable på en trafikklysfest. Vi vet jo alle hvor mange trafikanter det finnes der ute som mener at gult i praksis er det samme som grønt, bare man er kjapp nok.

Så når jeg har vært på nok trafikklysfester før til å kunne merke meg disse tendensene og derfor skrive denne teksten, hvorfor presenterte jeg det da innledningsvis som en utfordring?

…men jeg har én gul topp da…

Vel, siden jeg ikke er helt åpen om min transkjønnethet har jeg kun vært på trafikklysfest som gutt, og i en heteronormativ setting hvor fargekodene fungerer fordi single jenter og gutter enkelt finner frem til hverandre.

Men nå skal jeg ikke bare gå på trafikklysfest som jente. Jeg skal til og med på en trafikklysfest i regi av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Selv med et så enkelt fargesystem som viser sivilstatus, er det ingen garanti for at de andre som er grønne der har samme preferanser som deg! Jeg spår et kaos uten like!

Likevel tenker jeg altså å dra. Men av mangel på noe grønt i skapet undrer jeg nå litt over om jeg skal dra på shopping i dag eller om jeg skal ta på den eneste gule toppen jeg har. Bare for spenningen sin skyld.

Men dersom lokalet viser seg å være fullt av rødkledde heterofile, så snur jeg i døra.

ME Nightclub, Trondheim, fredag 12. mai klokken 22:00 – 50/100 kroner CC. 20 års aldersgrense.

Hvor går grensen for diskriminering?

Så var Tonje Gjevjon tilbake, og til tross for at hun i sin siste kronikk forsikrer oss alle om at hun ikke er transfob, bruker hun nok en gang sin tildelte spalteplass til å snakke nedsettende om oss transpersoner.

Som vanlig skyr hun ingen midler, og bruker blant annet argumentet at fellesgarderober skal være et sted man trygt skal kunne kle av og på seg uten å bli betraktet som et seksuelt objekt. Et argument jeg sist hørte da jeg gikk i klasse med en homofil gutt på videregående.

Selvsagt skal jeg ikke nekte for at biologien nok er noe annerledes hos meg enn hos de fleste andre kvinner, men selv om det kan være store forskjeller i fysikken også dem i mellom, holder ikke dette for Gjevjon. Nei, videre i sin argumentasjon for at transkvinner ikke er kvinner, sier hun at vi jo er født som og dermed sosialisert som menn. Derfor har vi i følge Gjevjon aldri gjort oss den erfaringen av hvordan kvinner blir sett og behandlet.

I følge Tonje Gjevjon har jeg altså aldri opplevd å bli befølt av fremmede ute på byen og få beskjed om å ikke være så prippen når jeg har gjort det klart at jeg ikke er interessert. Jeg har heller aldri mottatt private meldinger i sosiale medier fra menn i 40-50-årsalderen som ytret sitt ønske om å pumpe varme kroppsvæsker inn i baken min. Jeg har aldri opplevd at en horekunde har kjørt inntil og stoppet opp ved siden av meg der jeg gikk på fortauet i Stortingsgata i Oslo sentrum. Jeg har heller aldri opplevd å være nervøs for å gå hjem alene etter mørkets frembrudd med skrekkhistoriene om alle voldsepisodene mot transpersoner i bakhodet. Og jeg har i hvertfall aldri tatt bena fatt og løpt vekk fra et utested, hvor en ukjent beruset person ble provosert av min blotte tilstedeværelse, med frykt for eget liv.

Merkelig. Jeg kunne sverge på at alt dette har skjedd meg. Kan jeg bare ha drømt?

Derimot har jeg venninner som sier de aldri har opplevd noe slikt selv. Jeg vet ikke om det stemmer, jeg må bare ta dem på ordet, men om de har rett så tror jeg likevel ikke Gjevjon vil protestere for at disse omtaler seg selv som kvinner. I motsetning til meg er de jo tross alt født med tissen på innsiden.

Med andre ord. Tonje Gjevjon reduserer altså det å være kvinne til å utelukkende være et kjønnsorgan.

Det er akkurat det feminismen ønsker å oppnå ikke sant?

Men hva Gjevjon faktisk prøver å oppnå er ikke godt å si, for på tross av at hun i kronikken sier at hun ikke har noen fobier, at hun ikke ser transkvinner som annenrangs eller at hun ikke ønsker å diskriminere noen, så sier resten av denne teksten, samt tidligere kronikker hun har vært involvert i, noe annet.

Som sagt benekter jeg ikke at biologien er noe annerledes hos meg enn andre kvinner. Likevel har det aldri vært noe problem for meg å gå på dametoalettet, for selv om jeg selvkritisk ofte stiller meg tvilende når jeg ser meg selv i speilet, blir jeg stadig forsikret av bekjente at jeg passerer fint som kvinne. De færreste vil oppfatte meg som noe annet om de går forbi meg på gaten eller møter meg på et offentlig toalett, sier de. Men fordi Gjevjon vurderer den mikroskopiske sjansen for at alle transkvinner potensielt er utkledde voldtekstforbrytere som bare later som de er trans, ser hun helst at jeg gjør mitt fornødne andre et annet sted, hvor sjansen for at jeg tiltrekker meg negativ oppmerksomhet er mye større.

Dersom dette ikke er diskriminerende kan man jo undre på hvilke overgrep man må ty til for å opptre transfobisk. Men det hadde vært interessant å høre hvor Tonje Gjevjon mener at grensen går.

Det kommer til å bli hardt å droppe parykken

Stadig vekk får jeg kommentarer som «du blir ikke kvinne av å gå med parykk og kjole» slengt etter meg på internett – sist som en kommentar til et innlegg hvor jeg tilfeldigvis var avbildet kledd i bukser. Hva parykken angår har jeg hele tiden tenkt at den forsvinner den dagen jeg føler mitt ekte hår er blitt langt nok og jeg har fått formet det slik jeg vil. Men nå som dagen nærmer seg kjenner jeg at jeg gruer meg til det.

Sophie Elise skrev for litt siden at hun hadde droppet extensions til fordel for parykk. Way ahead of you…

Helt siden den magiske kvelden jeg våget meg ut som jente for første gang har jeg brukt en eller annen form for parykk. Grunnen er ganske enkelt at akkurat som de riktige plaggene hjelper meg med å fremheve de riktige formene, har også frisyren mye å si for hvordan jeg blir oppfattet.

Samme hvor bra antrekk jeg klarte å sette sammen, så ble det likevel feil med en kort, delvis maskinklipt maskulin frisyre. Jeg merker det selv nå som jeg har latt håret mitt gro ut i tre år at jeg ikke aner om plagg ser bra ut på meg før jeg har fått på parykken min, selv om det ekte håret mitt nå er langt. For det er nettopp det, mens jeg bruker en parykk som er formet slik at det rammer inn ansiktet mitt og ikke minst skjuler pannen som kanskje er den mest maskuline delen av ansiktet mitt, så er det ekte håret mitt bare langt.

Men nå som håret mitt begynner å nærme seg den lengden jeg ønsker, og jeg derfor snart kan ta det med til frisøren, sammen med resten av hodet mitt, for å få det formet, så kjenner jeg at jeg gruer meg vilt til dette.

Selv om det sikkert blir deilig å ikke gå og kjenne på strikken rundt hodet, og ikke minst slippe å dra ned panneluggen når håret rømmer bakover – noe som dessverre ikke funker for dere menn i overgangsalderen – så er det likevel en slags trygghet i å gå med den. Jeg er redd for å føle meg naken og mer sårbar den dagen jeg tar den av for siste gang. Riktignok har jeg byttet ut parykken fire ganger siden jeg begynte å blogge fordi de jo slites etterhvert, men like fullt føles den som en del av meg og hvem jeg er.

Men det er vel slik det er. Akkurat som at jeg en dag skal stå frem som transkjønnet og ikke lenger bare leve i det skjulte som jente på deltid, men hver eneste dag i hver eneste situasjon. Som jeg nylig skrev kommer jeg aldri til å bli klar for dette. Men jeg vet det likevel nærmer seg, og at det er noe jeg må gjøre. For meg selv og for min egen psyke, fordi jeg genuint tror på at ting vil bli bedre etterpå, når folk har vennet seg til tanken og ting har roet seg ned. Klarer jeg det, så vil det nok det å droppe parykken være som en tur i parken i sammenligning.

Så får jeg bare prise meg lykkelig over at det ekte håret mitt er tykkere enn det i parykken min, og at jeg har store muligheter for å få det akkurat slik som jeg vil!

Hurra, jeg er ikke psykotisk!

Internett får virkelig frem det verste i folk, og som transkjønnet slipper jeg absolutt ikke unna folks meninger!

Det har jeg fått merke i det siste, særlig i en diskusjonsgruppe på facebook jeg har vært medlem av lenge, hvor enkelte later til å ha gjort det til sin livsoppgave å opplyse verden at transkjønnethet ikke eksisterer. Jeg kunne ikke poste noe uten å bli bombardert med meldinger om at jeg ikke er kvinne, men en mann med store mentale problemer og at den eneste grunnen til at jeg holder på slik som jeg gjør er fordi jeg vil ha oppmerksomhet.

Akkurat dette med oppmerksomhet har jeg allerede avfeid i et tidligere innlegg, men dette med psykotisk oppførsel er ikke like lett å avfeie. Det er jo slik at de som lider under en psykose vet det som oftest ikke selv. Så når jeg daglig får slike beskyldninger slengt i mot meg i så stort omfang blir det vanskelig å ikke la seg påvirke ved å bli redd og stille seg spørsmålet om de kanskje har rett.

Heldigvis har jeg jo noen jeg kan snakke med om dette, for jeg har jo gått til den samme psykologen i tre år. I løpet av disse tre årene har det ikke vært snakk om å avvende meg noen innbilte tvangstanker og få meg til å forstå at jeg egentlig er mann. I stedet har jeg fått hjelp til å tørre mer, til å klare å være meg selv uten å kjenne på denne angsten som har forfulgt meg i så mange år, og siden det er krav om henvisning fra psykolog for å få denne behandlingen, har hun også sagt at hun mer enn gjerne tar kontakt med Rikshospitalet den dagen jeg er klar for å stå frem og gjennomgå hormonell behandling.

Derfor pustet jeg svært lettet ut da psykologen min under siste time sa til meg at «du er ikke psykotisk, det kan du ta med ro. Da hadde jeg plukket det opp for lenge siden».

Den aktuelle facebookgruppa har jeg nå meldt meg ut av både fordi det ikke var bra for meg å være der lenger, og fordi det var lite i de bombastiske utsagnene der inne som vitnet om et ønske om å diskutere. De hadde vel sagt noe om at helsevesenet er forpestet av venstrevridd politisk korrekthet hadde jeg fortalt om psykologens syn på saken, men deres meninger betyr ikke noe som helst mot at en fagperson som har kjent meg i flere år kan berolige meg med å si at jeg ikke er psykotisk!

Men nå skal jeg ut og legge meg i buskene og spionere på leiligheten til eksen noen timer, så jeg er sikker på at hun ikke er hjemme når jeg bryter meg inn for å barbere marsvinet hennes. Så dere får unnskylde meg litt…

…huff, som jeg hater barnåler…

Kan jeg date før jeg er ute av skapet?

Det begynner å nærme seg to år siden sist jeg var i et forhold. Egentlig har jeg det jo fint som singel, så jeg føler ikke noe desperat behov for å finne noen, som de sier. Likevel merker jeg jo at det er visse ting jeg savner, og innimellom tar jeg meg selv i å tenke at det hadde jo vært fint.

Men tatt i betraktning at jeg jo ikke har stått frem som transkjønnet, og ennå lever som gutt utad, mens jeg lever som jente i det skjulte. Blir det for belastende for en partner å måtte skjule hvem hun egentlig er sammen med?

Det er jo komplisert nok fra før å være transkjønnet når det kommer til det rent seksuelle. Jeg kan si at jeg identifiserer meg som jente, og at siden jeg kun forelsker meg i jenter, så er jeg lesbisk. Case closed. Likevel har jeg jo den kroppen jeg har, og man faller liksom lett mellom to stoler når det at jeg ser ut som en jente gjør de heterofile jentene uinteresserte, og kroppen min skremmer vekk de lesbiske. Det kan være utfordrende å peile ut dem som ikke finner det problematisk at jeg, i alle fall enn så lenge, har tissen på utsiden.

Men ville alt vært bare fryd og gammen om akkurat dette skulle vise seg å være uproblematisk?

For som sagt lever jeg jo fortsatt utad som gutt, og lever kun som jente i det skjulte fordi jeg ennå ikke har funnet motet til å stå frem som transkjønnet. Hvordan vil det være å måtte dele denne hemmeligheten og utad være sammen med meg som mann, men i det skjulte egentlig være sammen med meg som kvinne?

Selvsagt kan vi jo argumentere for at innerst inne er jeg den samme personen uansett hvilket kjønn jeg identifiserer meg som, men dette er jeg like mye enig i som jeg er uenig. Dersom man er den samme personen uansett ville det jo ikke være noe poeng med å gjennomgå denne tunge og langt fra ufarlige prosessen som jeg er i ferd med å gjennomgå, og det er nok av tilfeller hvor samliv har gått i oppløsning når den ene har begynt en slik prosess fordi den andre føler at partneren ikke lenger er den samme personen denne ble sammen med.

Flere år med terapi har også vist meg at jeg har endret meg i takt med at jeg gradvis har latt meg selv få lov til å leve som den jenta jeg føler meg som. Depresjonen som har plaget meg i mange år slipper stadig taket og jeg har også større selvtillit. Jeg er fortsatt meg selv, men jeg er i ferd med å bli en bedre versjon av meg selv.

Likevel vet jeg fortsatt ikke hvor lang tid det vil ta før jeg tør å gi slipp på dette dobbeltlivet jeg lever nå. Derfor spør jeg meg selv om det er urimelig å la noen være nødt til å ta del i dette dobbeltspillet mens hun venter på at jeg skal finne motet til å slippe løs den virkelige meg. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart det selv, og det er kanskje en grunn til at jeg bare har vært på én date i løpet av disse to årene jeg har vært singel.

Eller hva tror du? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet mitt

Jeg blir nok aldri klar for å stå frem

«Ikke faen, jeg er pissredd!» er svaret jeg kommer med hver gang noen spør meg om jeg er klar for å stå frem.

Det begynner å bli ganske mange år siden jeg oppdaget at jeg følte meg som jente, og helt siden den dagen har jeg levd med denne hemmeligheten om at jeg er transkjønnet, som bare vokser og vokser inni meg til det punktet hvor jeg kjenner at jeg holder på å sprekke. Det er ingen behagelig situasjon å være i.

Men selv om det er tanken på at jeg en dag skal stå frem og begynne å leve som meg selv som gjør at jeg kommer meg gjennom hverdagen, så utsetter jeg denne dagen i det lengste. Jeg er rett og slett alt for redd for konsekvensene av det, både i form av reaksjonene som vil komme og ikke minst risikoene ved eventuelle inngrep på kroppen, som jo er langt fra ufarlige. Selv om situasjonen er uholdbar, så gir det meg en slags trygghet å gjemme seg inne i skapet bare én dag til. Og enda en dag. Og enda en dag.

Så lenge du spør meg om jeg er klar for å stå frem, tror jeg aldri du vil få et annet svar enn nei.

Men kanskje jeg kan formulere spørsmålet for meg selv på en annen måte?

For tiden holder jeg på å lese science fiction-romanen «Old Man’s War» av John Scalzi, hvor hovedpersonen er en 75 år gammel mann som verver seg for å kjempe i en intergalaktisk krig. På grunn av hans høye alder er ikke kroppen hans skikket til krigføring lenger, og han må begå et større medisinsk inngrep for å kunne slutte seg til troppene. Det er her jeg kjenner meg igjen når han fra legen i boken får spørsmålet om han er klar til å si farvel til sin gamle kropp, for i likhet med meg sier han nei. Selv om det er dette han vil mer enn noe annet, blir det alt for skremmende å gi slipp på tryggheten ved et liv han jo kjenner, på tross av at han misliker det. Men når spørsmålet omformuleres til om han er klar til å få det overstått, blir svaret et annet.

Burde jeg i stedet begynne å spørre meg selv om jeg er klar for å få det uunngåelige overstått?

Ville hun falle for en jente med pikk?

Det er vanskelig nok å være lesbisk og på sjekker’n. Er man i tillegg transkjønnet som meg er det ekstra utfordrende å gjette om hun kan falle for en jente med tissen på utsiden. Særlig om en ennå er inne i skapet.

Gjennom min noe spesielle jobb, hvor vi enkelte dager forlater kontoret til fordel for feltarbeid, ofte utenfor byen, havnet mine kolleger og jeg på et afterski-party på en fjellhytte for en tid tilbake. Omringet av et tjuetalls dansende jenter kledd i ullundertøy skal jeg innrømme at det var mye pent å se på, men det var likevel en av dem jeg la spesielt merke til – hun som av en uviss grunn sto og spilte med til musikken over anlegget på en elektrisk gitar. Jeg visste jeg måtte prøve å komme i prat med henne. Men hvordan?

Sjansen bød seg da jeg mellom en av låtene hørte henne si at hun skulle ønske hun hadde med seg et gitarplekter. «That’s my cue» tenkte jeg, som jo alltid går med et plekter i lommeboka, og jeg tilbød henne å låne mitt, noe hun takket ja til. Dermed ble det naturlig å gå bort og prate med henne etterpå, og det gjorde jeg.

Det ble riktignok ikke tid til lange praten siden jeg jo var der på jobb, men den var hyggelig så lenge den varte og jeg kjente at dette var en person jeg hadde lyst til å bli bedre kjent med, og kanskje til og med noe mer. Det er jo to år siden sist jeg var i et forhold, så kanskje tiden var inne igjen.

Men som alltid bombarderte hodet mitt meg med spørsmål. Nå hadde hun jo møtt meg mens jeg var i den mannsrollen jeg lever ut til daglig fordi jeg ennå ikke har turt å stå frem som transkjønnet. Var hun i det hele tatt interessert i jenter, og i tillegg en transjente med tissen på utsiden?

Det tok litt tid fra jeg fant ut hva hun het til jeg turte å sende henne en venneforespørsel på facebook, og etter dette satt jeg i en uke og trommet nervøst i bordet mens jeg ventet spent på om hun kom til å godkjenne den, samtidig som jeg stilte meg de samme spørsmålene om og om igjen. Var hun interessert? Kom hun til å miste denne interessen når hun fikk høre at jeg var transkjønnet? Hadde det kanskje stilt seg annerledes om jeg hadde vært født som jente?

Etter en uke fikk jeg omsider et varsel på facebook om at hun hadde godkjent venneforespørselen min, og med tilgang til profilen hennes kunne jeg begynne å finne ut mer om henne før jeg kanskje spurte henne ut. Jeg jublet litt inni meg da jeg så at hun var singel, og det skadet jo heller ikke at musikksmaken hennes var ganske lik min egen. Jeg fant også ut at hun var veganer og…

…vent litt. Veganer? VEGANER?!!!

Det ble aldri så jeg fikk svar på om hun var interessert i å deite en transkjønnet.

 

Å kalle meg feminist føles som et svik mot meg selv

En gang i tiden kalte jeg meg selv feminist. Dersom vi ser på definisjonen i ordboken alene så er jeg det vel fortsatt, for selv om vi alle er forskjellige så mener jeg at kjønn ikke skal være det som står i veien for at en skal ha de samme mulighetene som andre. Men det er få miljøer jeg som transkjønnet har følt meg mindre velkommen i enn i de feministiske kretsene.

Det som først gjorde meg skeptisk til feminismen var at jeg la merke til hvordan meningene mine var mindre verdt om jeg signerte med mitt folkeregistrerte mannsnavn enn om jeg signerte med Emilie. I alle fall hvis jeg unngikk å oppgi at jeg er transkjønnet og født som gutt, for med den tilleggsopplysningen er jeg i deres øyne mann uansett samme hva, og da er jeg for privilegert til å mene noe. Selv om jeg har opparbeidet meg verdifulle erfaringer ved å se hvordan samfunnet behandler meg både som mann og kvinne, særlig innen temaet netthets.

Men den siste tiden har det virkelig blitt sagt en del rart i de feministiske miljøene, og jeg kan ikke forstå at de virkelig tror de sympatiserer transpersoner når de lirer av seg slikt som de gjør.

Ta for eksempel kronikken «Slutt på egne kvinnerom?» som ble publisert i UiBs uavhengige avis På høyden for et par dager siden. Det starter så bra med kritikk mot Universistetsbiblioteket i Bergen som har tatt vekk dametoalettet til fordel for et unisextoalett, mens de har latt herretoalettet få stå urørt. Dette vil nok de fleste transpersoner være enig i at er lite heldig. Likevel tar kronikken plutselig en vending og plutselig peker forfatterne ut oss transkjønnede som syndebukker. Selv om det såvidt meg bekjent aldri var noe krav fra transaktivistene å beholde herretoalettene, og at det er ledelsen selv som tok valget av økonomiske årsaker.

Men når kronikken videre plutselig kommer inn på Julie Bindel og hvordan hun blir stemplet som transfob bare fordi hun er uenig i transbevegelsens ideologi, blir det som kunne vært en god kronikk om UiBs lite gjennomtenkte valg, i stedet en nedrakking av transpersoner. Kronikkforfatterne har alle verv i feministiske organisasjoner, og en av dem, Tonje Gjevjon, skrev også for litt siden en annen kronikk hvor hun blant annet hyller radikalfeminist Magdalen Berns for å ta til orde mot transbevegelsens retorikk. Samtidig linket hun til et gitt punkt i en av Berns YouTube-videoer hvor Berns sier rett ut at transkvinner ikke er kvinner og aldri vil kunne bli det.

På hvilken måte er det å ha sympati for transpersoner?

Hva Julie Bindel angår er jeg lei av å bli forklart at vi må tåle at noen er uenige, og at vi tross alt må huske at hun ba om unnskyldning for sine tidligere transfobiske ytringer tilbake i 2004, også når jeg påpeker at hun så sent som i januar i år omtalte en 17-årig transjente som «this penis» på Twitter. Jeg tviler på at det hadde blitt avfeid som uenighet om kjønnsidentitet om en mann hadde omtalt en feminist som «denne fitta».  Ikke tror jeg hun hadde taklet å bli forklart av en mann hvordan hun skal reagere på dette heller.

Det er noe hyklersk og navlebeskuende med den organiserte feminismen og de virker lite villige til å lytte til noen med andre erfaringer enn de som passer med deres verdenssyn, og den nevnte kronikken føyer seg bare inn i rekken av min opplevelse av at mine erfaringer og mine rettigheter er mindre verdt å kjempe for, og at de helst ser at jeg oppholder meg et sted hvor de slipper å forholde seg til at jeg finnes. Det gjør ikke akkurat at jeg får lyst til å kjempe for dem og deres rettigheter heller.

Så kan man jo spørre seg hvem det er som skal få definere hva feminisme er, om det er disse feministorganisasjonene eller om det er hverdagsfeministene som sier at «så lenge du er for likestilling så er du feminist». Derfor har jeg ingen problemer med at andre omtaler seg selv som feminister.

Men for min egen del føles det som et svik mot meg selv om jeg gjør det.

Vinterkåpa du aldri får se…?

Da jeg fylte år i november, kjøpte jeg en helt fantastisk vinterkåpe i bursdagsgave til meg selv. Like lenge har jeg hatt lyst til å vise frem denne vinrøde Miss Selfridge-kåpa med sort krage i fuskepels her i bloggen, men det virker som om det aldri kommer til å skje.

For hadde jeg vært religiøs hadde jeg hatt mistanke om at høyere makter aktivt jobber for at den aldri skal bli en del av vignetten dagens antrekk her i bloggen. Hver gang jeg tar den på og tar med kamera for å få foreviget den i bloggen, kommer noe i veien. Til min store irritasjon. Kåpa er jo nydelig, og jeg har blitt glad i den.

Ta for eksempel da jeg var i Oslo med jobben for en uke siden. Siden jeg ikke lever åpent om min transkjønnethet ennå, er det litt begrenset når jeg får kledd meg som den jenta jeg føler meg som, og i løpet av disse fire dagene var det kun lørdag jeg fikk muligheten.

Dermed pakket jeg bare ett jenteantrekk, og sørget for at denne kåpa ble med slik at jeg endelig skulle få vist den frem. Selv om den tok opp minst 50% av kofferten. For jeg hadde jo avtale om å møte to venninner denne lørdagen, og minst en av dem kunne vel hjelpe meg med den stadig evigvarende problemstillingen i denne bloggen: hjelp til å ta antrekksbilder. Men dengang ei. Den ene hadde det ganske travelt så vi prioriterte å spise sammen fremfor å bruke tid på en photoshoot, og da den andre jeg skulle møte hadde tid, var dagslyset borte. Nok en plan om å få delt et antrekk og samtidig få vist frem den fantastiske Miss Selfridge-kåpa mi gikk i vasken. Det er som om den ikke vil bli fotografert.

Så hvordan får jeg vist den frem når universet og jeg tydeligvis ikke klarer å samarbeide?

Må jeg virkelig snike meg innpå den for at du i det hele tatt skal få et glimt? Eller…?

Nå vet du i alle fall at den eksisterer! Så da får vi bare se om kommende slekter en dag får oppleve at jeg klarer å forevige et av øyeblikkene hvor jeg faktisk har den på meg! Men jeg begynner å få mer tro på at vi vil finne intelligent liv på Fosen før det skjer…