Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Kjønnsroller og kjønnsforvirring'

Dametoalett vs. herretoalett?

Jeg skulle ønske jeg var jente. Eller kanskje jeg skal omformulere setningen litt. Jeg skulle ønske verden så meg som den jenta jeg føler meg som, og glemme at jeg er født som gutt. For det virker som at for hver utfordring jeg klarer å overvinne, så dukker det opp en ny. Men når jeg nå endelig har klart å gå ut på byen i jenteklær, så bryter jeg teknisk sett ingen lover. At ikke alle ser på meg som jente, selv om det er det jeg vil være, får jeg ikke gjort så mye med. Men de kan heller ikke nekte meg det på noe som helst vis, uansett om jeg er gutt eller jente i deres øyne. De trenger ikke å like det, men de må bare akseptere at jeg er der. Men så utover kvelden, når jeg kjenner naturen kalle så oppstår konflikten, og en ny utfordring melder seg.


Hvilket toalett velger jeg?

For her kan de faktisk nekte meg adgang på dametoalettet med de rette argumentene. De fleste jenter og kvinner vil nok nikke med på påstanden om at det ville vært ubehagelig om en mann kom inn på damedoen, selv om man jo gjerne gjør sitt fornødne inne i små avlukker så ingen kan se verken det ene eller det andre uansett. Men det er noe med det psykiske virker det som. Jeg kan argumentere med at jeg føler meg som jente, og at jeg jo er kledd i kjole og høye hæler. Men om de peker på det rent biologiske og at en jente i bukser ikke automatisk blir gutt, så har jeg lite å stille opp med. For jeg har mørk stemme, flat brystkasse og tissen på utsiden. Rent biologisk er jeg gutt.


Ikke det at herretoalettet er et dårligere alternativ, selv når vi glemmer den stramme lukten av urin fra urinalene på veggen, og eventuelt avlukkene fordi menn insisterer på å tisse stående, men ikke alltid er like gode til å sikte. Men på herretoalettet handler det om å komme seg inn, få ting gjort, og komme seg fort ut igjen. Ingen snakker sammen, det er en slags pinlig stillhet der inne. På dametoalettet er situasjonen en ganske annen. Dit går man nesten ikke alene, man tar med seg venninner og fortsetter samtalen fra utsiden også på innsiden, og man bruker god tid foran vasken og speilet etterpå til å eventuelt fikse på utseendet mens samtalen med venninnen fortsatt pågår. Med andre ord, på herretoalettet er det mye mindre kø og man slipper å vente så lenge.

Likevel så vil jeg ikke gå dit når jeg faktisk er ute og går kledd som jente. Ubehagelige blikk fra de andre som befinner seg der inne vil det selvsagt bli, men herretoalettet er et pinlig sted å være i utgangspunktet, uansett om jeg har på jenteklær eller ikke.

Men går jeg inn der så har jeg tapt. For da sender jeg et slags signal til verden om at jeg ikke er jente. Men det er jo jente jeg vil være.

Spørs om jeg bare må holde meg til jeg kommer hjem…

Hva er din mening? Ville du synes det var ubehagelig med en gutt/mann på dametoalettet, og ville det blitt mindre ubehagelig om vedkommende var kledd som jente/kvinne?

Hvorfor vil jeg være jente egentlig?

Jeg skulle ønske jeg var jente. «Men hvorfor i all verden ønsker du egentlig det?» er det noen som sier da, og skremmende mange av de som er spør er faktisk jenter selv. «Du må ikke tro at det er så mye bedre å være jente» sier de. Som om noen av dem har prøvd å være gutt.


Jeg er født som gutt. Hvorfor driver jeg da og kler meg opp slik som dette da? Frivillig?

For la gå, det er en del fordeler ved å være gutt også. Jeg slipper å bruke så mye tid på utseende. Om morgenen holder det med en rask dusj og frokost, og jeg er derfor klar til å møte verden og dra på jobb bare 20 minutter etter at jeg hoppet ut av senga. Som om det noen gang har skjedd at jeg har utført noen som helst bevegelse som krever spenst på vei ut av senga. Jeg slipper unna morgenritualet med foundation, eyeliner og mascara. Jeg kan ligge og dra meg langt utover fordi jeg ikke trenger å sette av tid til å påføre krigsmalingen før jeg skal ut i kamp med hverdagen.

Men det er ikke bare i hverdagen det er enklere. Valget av antrekk til festlige anledninger er også enkelt, for når jentene ikke kan gå i samme kjole som forrige gang, så kan jeg lett stille i den samme svarte dressen jeg kjøpte for et par år siden og har brukt hver eneste jul, 17. mai, konfirmasjon, begravelse og omskjæring siden den gang, uten at noen hever så mye som et øyenbryn. Ikke trenger jeg å pine føttene mine gjennom en hel kveld på ubehagelige, men moteriktige sko med høye, syltynne hæler heller. Jeg har flate sko, og ingen sier noe på det. Ingen tenker over det engang.

I tillegg til dette så har jeg som mann mulighet til å søke om å bli opptatt i det «hemmelige» brorskapet og bli frimurer. Som jente må man ta til takke med den «hemmelige» facebookgruppa Tips og triks for girlsn.

Og så slipper jeg mensen. Den kommer vi ikke utenom. Vi kan virkelig ikke glemme mensen. Nei, la oss nå for Guds skyld ikke glemme mensen, for den er fæl den. Den er så fæl at det er ikke nok å være takknemlig for at jeg ikke har den, den er så fæl at jeg skal være takknemlig for at jeg er født som gutt. Jeg må virkelig være potte tett mellom ørene og eller ha hodet fylt med vakuum, når jeg sier jeg skulle ønske jeg var jente, for mensen er så fæl, så fæl, så fæl.

Og så kan jo gutter tisse stående om de vil. Likevel, så ønsker jeg altså å være jente. Hvorfor?

Fordi jeg liker faktisk å ha på meg sminke, fordi det får meg til å føle meg fin. Jeg vil også når som helst ha på meg en fin kjole og høye hæler, fremfor den stive dressen som jeg hater, fordi det føles mer naturlig for meg, samme hvor mye ekstra arbeid det medfører å velge antrekk for kvelden, og balansere på syltynne hæler en hel kveld, noe jeg av erfaring vet at går lettere jo mer man trener på det.

Uansett hvilken grunn du måtte dikte opp eller finne, og om du så spiller ut mensenkortet, så får det meg ikke til å endre mitt ønske om å være jente, selv om jeg må sitte når jeg tisser. Fordi det ikke handler om hva som er best av å være gutt eller jente.


Det handler om hva som føles riktig.

Og for meg føles det riktig å være jente.

Da gutter gikk i rosa kjoler

Jeg har fått en mail fra en venninne. Hun er småbarnsmor og litt oppgitt over de uskrevne reglene som er for barneklær, og hvor kjønnsbestemte fargene er. Hun skriver at datteren hennes naturlig nok har en del rosa og lilla klær, men at hun også har arvet en del blått fra sønnen til en venninne. Og dette er greit. Men andre veien er det visstnok ikke så greit, for ikke snakk om at sønnene til venninnene hennes skal gå i noe rosa eller lilla. Selv ikke den lilla fleecedressen med blåskjær ble akseptert da venninna mi skulle sende vekk klær som var blitt for små for datteren. På grunn av fargen.


Prøv å gjett hvilket kjønn eieren av disse klærne har. Bare prøv! Bilde er hentet fra rannveigheitmann.blogg.no med tillatelse

Dette berører jo et tema jeg har snakket om før, at samfunnet fortsatt henger litt igjen i den tradisjonen at menn har høyere status enn kvinner, og at jenter som oppfører seg guttete og leker med biler fremfor dukker på en måte opphøyer seg selv og blir sett på som tøff og selvstendig. Mens en gutt som er mer jentete og foretrekker dukker fremfor biler blir sett på som om han nedgraderer seg selv. Dette gjelder alle aspekter i samfunnet, så jenter som går med gutteklær er det ingen som ser noe galt med, men om noen våger å kle sønnen sin i rosa, eller enda verre, kjoler, uavhengig av om dette er guttens eget ønske eller ikke, trues det med å koble inn barnevernet.

Enn om gutten blir homo av å gå i rosa?

Men sånn har det ikke alltid vært. La oss ta en liten gjettelek. Dette bildet fra 1884 forestiller en berømt historisk person. Klarer du å gjette hvem?


Det ser ut som en liten jente, ikke sant? Men nei. Dette bildet viser ingen andre enn to år gamle Franklin D. Roosevelt, han som senere skulle bli USAs 32. president og også den lengstsittende fra 1933 til 1945, og den eneste som har vært president i USA i mer enn to perioder. Han fikk seks barn med sin kone, den like kjente Eleanor Roosevelt, og var beryktet for sine mange sidesprang med andre kvinner, så at foreldrene kledde ham slik gjorde ham så definitivt ikke til homofil. Men hvorfor kledde de ham som en jente i utgangspunktet?

De gjorde faktisk ikke det. For på den tiden dette bildet ble tatt ble alle gutter kledd i kjoler frem til de var 6-7 år, som også var tidspunktet de fikk håret klippet for første gang. Det ble rett og slett sett som det mest praktiske å kle barna slik, særlig i forhold til bleieskift, og for den tiden ble det også sett som et kjønnsnøytralt antrekk. Både gutter og jenter ble kledd sånn. Det var altså ikke som i dag hvor man på død og liv må vise barnets kjønn fra dag en, som ved å feste et bånd med en sløyfe rundt det skallede hodet til en liten jente.


Knapt nok fått hår, men sløyfe i håret skal hun ha, slik at alle ser at hun er en jente Foto: Ukjent/Wikipedia Commons

Dette gjenspeiles også i fargene. Rosa og lyseblått dukket ikke opp som typiske babyfarger før midten av 1800-tallet, men de var heller ikke mer fremtredende enn andre pasteller i grønt, gult, brunt og så videre. Det var først rundt første verdenskrig at de to fargene begynte å dominere og vise kjønnet, men ikke på samme måte som i dag. Rosa ble sett på som en guttefarge, som en lysere variant av den aggressive og sterke rødfargen som ble sett som maskulin, mens den mildere og mer passive blåfargen ble forbundet med femininitet. Det var først på 1940-tallet at dagens oppfattelse av at rosa er for jenter og lyseblått for gutter begynte å bli vanlig. På det tidspunktet hadde også de tidligere tradisjonelle barneklærne forsvunnet, og det var blitt mer vanlig at guttene ble kledd som far, i bukser og jentene som mor, i kjoler. Skjønt, bukser for jenter hadde også blitt allment akseptert på denne tiden, som en del av at kvinner markerte sin selvstendighet, noe jeg har skrevet om i et tidligere innlegg.

Men historien viser at alle påstander om at det er unaturlig for gutter å gå i kjoler, og rosa plagg er grunnløse, og at klær i seg selv ikke er maskuline eller feminine. Likevel sier normene vi har satt for samfunnet i dag noe annet, og faren for å bryte disse normene kan føre til fordommer og også mobbing. Men en ting vet jeg, og det er at på slutten av 80-tallet, og tidlig på 90-tallet, var rosa for gutter in. I denne perioden opplevde jeg mine første bekymringsløse barneår, og jeg vet at jeg hadde flere plagg med innslag av rosa. Har dette påvirket meg på noe som helst vis?


…ok, dårlig eksempel, glem at jeg sa noe. Men jeg var nå ikke den eneste, og jeg tror vi trygt kan si at mine jevngamle ikke har vokst opp til å bli en generasjon med transkjønnede heller. Så det var nok bare meg det var noe galt med i utgangspunktet.

PS! Tenk hvis ikke oppfatningen av gutte- og jentefarger hadde endret på 1940-tallet. Da hadde vi snakket om lyseblåbloggere nå, i stedet for rosabloggere… eller lyseblåggere? Ok, jeg skal slutte…

Kilde benyttet til dette innlegget: http://www.smithsonianmag.com/arts-culture/When-Did-Girls-Start-Wearing-Pink.html

Mann uten penis

I går rullet jeg øynene mine gjennom tv-programmet, da jeg ble tiltrukket av setningen «Mann uten penis». Ikke overraskende skulle det vise seg å være en dokumentar om transkjønnethet, og siden det jo er et tema som i høyeste grad berører meg, bestemte kjæresten min og jeg oss for å se programmet. Det angrer vi ikke på.


Illustrasjonsfoto: NRK

Dokumentaren handler om Luca som er født som jente, men nå lever som mann. Men selv om han definerer seg selv som mann, og oppfattes som en mann av de han passerer på gaten, så er han fortsatt juridisk kvinne. Dette skaper selvsagt utfordringer, når han ikke får sperret bankkortet over telefon fordi han har mannstemme og han i alle identifikasjonspapirer står oppført som kvinne, og han dermed ikke klarer å overbevise om at han virkelig er kortets eier.

Som jeg sa til kjæresten min på det punktet i programmet, det er derfor jeg ikke reiser til og fra London som kvinne, men skifter klær mens vi er der. Tenk deg oppstyret som ville oppstått i passkontrollen.

For selv om Luca er født som jente og lever som mann, og dermed er motsatt av meg som ønsker å leve som kvinne, så deler hans historie mange fellestrekk med min. Jeg kjente meg veldig igjen i hans historie fra juleballet hvor han ønsket å gå i dress, men ble «tvunget» inn i en kjole han følte seg ukomfortabel i på grunn av samfunnets normer. Hvor mange ganger har ikke jeg ønsket å brenne dressen min, og heller trekke inn i en kjole?

Jeg anbefaler alle som er nysgjerrige på hvordan det er å leve med «feil» kjønn, og utfordringene og fordommene vi kan oppleve også etter behandling på grunn av dagens lovgiving, å se dokumentaren. Den ligger tilgjengelig for streaming på NRKs Nett-TV, og kan dermed sees her.

Skremte vettet av horekunde i Oslo

Så våget jeg meg altså omsider ut i Oslos brosteinsbelagte gater kledd som jente i kjole og høye hæler, og som jeg skrev i et innlegg for noen dager siden så gikk det bedre enn forventet. Dessverre ble kvelden avsluttet på en litt guffen måte da en bil plutselig kjørte opp bakfra, ved siden av oss, helt oppi fortauet vi gikk på, da vi var på vei tilbake til hotellet vårt.


Oslo og Karl Johans gate by night, ikke så langt unna der vi gikk da hendelsen inntraff. Foto: Ignaz Wiradi/Wikipedia Commons

Kjæresten min og jeg hadde vært på jentekveld hos en venninne. Naturlig nok hadde vi derfor pyntet oss, og var kledd i fine kjoler og høye hæler. Vi hadde kommet opp fra t-banen ved Nationaltheateret og hadde et lite stykke igjen å gå til hotellet vårt. Vi gikk langs fortauet på høyre side av gaten, da vi merket at en bil kom kjørende bakfra og kjørte opp mot fortauet og stoppet opp ved siden av oss. Jeg snudde hodet mitt og så på sjåføren, som dermed tråkket på gassen, skiftet fil over mot venstre og kjørte vekk i full fart. Da det gikk opp for meg hva som hadde skjedd, begynte jeg å le. Jeg hadde gitt ham en litt ubehagelig overraskelse langt utenfor det han hadde forventet, da jeg snudde hodet mitt og så på ham.

Men etter hvert som timene gikk, begynte jeg å følge tanketoget videre. Vi var jo ikke horete kledd, vi hadde bare pyntet oss. Hvorfor kjørte han opp til oss? Hva hadde skjedd om jeg var født som jente, med et naturlig feminint ansikt som ikke hadde skremt ham. Hadde han da tatt nei for et nei? Er dette noe vi jenter skal være nødt til å finne oss i?


Antrekket mitt den aktuelle kvelden, minus masken selvsagt som jeg bare tok på for dette bildets skyld. Jeg synes ikke jeg har kledd meg spesielt horete…?

Jeg snakket med noen venninner som har bodd eller fortsatt bor i hovedstaden, og alle kunne bekrefte at de selv eller venninner flere ganger har opplevd at en bil har kjørt opp til dem for å forhandle om pris. Det holder å kle seg i skjørt eller kjole, så er man automatisk hore, sa en av dem. Dermed blir dette enda tristere. Skal ikke norske jenter få kunne pynte seg og føle seg fine uten å bli sett på som horer? Hva sier det om kvinnesynet til enkelte? Er vi virkelig annenrangs mennesker for dem?

Det føles i alle fall sånn, når jeg den første kvelden jeg våger meg ute som jente, i Norge i alle fall, opplever dette. Jeg har vært utendørs hundrevis og tusenvis av ganger som gutt uten å oppleve noe som ligner engang. Jeg visste jo fra før at jenter er mer utsatt, men det gir likevel et ekstra støkk når man får demonstrert det i praksis.

Men denne hendelsen skal ikke stoppe meg, selv om den var noe ubehagelig og guffen. For da lar jeg disse idiotene få lov til å behandle meg og andre jenter som mindreverdige i forhold til dem selv. Men det er vi ikke. Så for å svare på et spørsmål jeg stilte tidligere i dette innlegget, vi skal ikke være nødt til å finne oss i denne typen oppførsel. Jeg kommer til å fortsette å være jente, og fortsette å lete etter veien ut av skapet som den jenta jeg ønsker å være, uten å føle at jeg nedgraderer meg selv til et annenrangs menneske ved å gå fra å være gutt til å være jente.

Så når det gjelder den aktuelle episoden fra denne tirsdagskvelden i forrige uke, velger jeg å følge den første umiddelbare reaksjonen jeg hadde, før jeg hadde latt det få synke inn. Jeg ler av det. Mannen i bilen som stoppet hadde bare observert kjæresten min og meg bakfra, der vi gikk, og sett en mulighet. Han hadde slett ikke ventet seg en transkjønnet, og ble derfor ubehagelig overrasket da jeg snudde hodet og så på ham. Han fikk dermed panikk og jeg har aldri sett en bil kjøre unna så fort før, i alle fall ikke i så tettbygd strøk som Oslo sentrum, og jeg ler fortsatt når jeg spiller av denne scenen for meg selv i hodet mitt, på nytt og på nytt, og ser ham rase avgårde, samtidlig som hjulene hyler mot asfalten.

Jeg skremte altså vettet av ham. Men det fortjente han virkelig.

Den jævla gjøken.

Vi trenger en mann!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Selv om det visstnok er et sant helvete å være kvinne, og det mannsdominerte samfunnet går aktivt inn for å undertrykke kvinnen og har som agenda å degradere henne til et undermenneskelig nivå. Der nede med neanderthalere, romfolk og telefonselgere, skal vi tro de mest høyrøstede feministene i likestillingsdebatten. De der som ser ut som menn og kaller kvinner som velger familie fremfor karriere for hjernevaskede. Kvinner opplever nemlig et forventningspress uten like til hvordan man skal se ut, oppføre seg og hvilke egenskaper man skal besitte, og alt dette på grunn av det forferdelige mannsamfunnet.

Som om jeg ikke møter forventninger hver eneste dag fordi samfunnet ser meg som mann. Forventninger jeg ofte ikke klarer å fylle fordi jeg ikke ser meg selv som mann.


Jeg jobber i en butikk midt i tjukkeste Trondheim sentrum, i en bransje hvor det er flest kvinnelige medarbeidere. Min butikk er ikke noe unntak, jeg har nesten bare kvinnelige kolleger. Det i seg selv ser jeg ingen utfordringer med, jeg er jo jente selv, selv om jeg kun lever som jente i hemmelighet og det bare er en av mine kolleger i butikken som kjenner denne hemmeligheten. Men jeg trives i et slikt jobbmiljø og med de arbeidsoppgavene jeg dermed har i denne butikken. Det vil si, helt til hyllene skal monteres om eller det kommer et nytt stativ som skal skrus og settes sammen. Da er kollegene mine raske til å rope navnet mitt.

«Vi trenger en mann» ropes det. Det er det godt mulig at de faktisk gjør også. Så med min vanlige, lett ironiske tone, responderer jeg som oftest med formuleringer som «Jeg skal si i fra hvis jeg ser en» eller «hvorfor roper dere på meg da?». Uten at det hjelper meg nevneverdig, for i neste øyeblikk står jeg der med både skrujern, tang og en arbeidstegning fra produsenten av konstruksjonen, omtrent like kryptisk og forståelig som et polsk traktormagasin, og den er mer behjelpelig med å finne svaret på hvem som egentlig skrev Shakespeare, enn den er med å få satt sammen stativet.

På dette stadiet i arbeidet vil nok selv mine nærmeste venninner, som til vanlig sier at de ikke lenger var i tvil om at jeg er jente da de fikk se meg i en av kjolene mine, muligens gå tilbake på sine uttalelser, der jeg sitter på knærne, med fingrene fulle av olje fra metallkonstruksjonen, diverse skruer, muttere og unbrakonøkler, og forgifter mine omgivelser med et språkbruk en alkoholpåvirket sjømann verdig. Det er ikke rart enkelte kolleger føler nærvær av onde ånder i bygningen etter stengetid.

Likevel får jeg med nød og neppe satt sammen stativet, uten at det ser ut som et fuglereir. Etter at en av mine kvinnelige kolleger har måttet komme til unnsetning, og rotet like mye som meg, og vi blir enige om at dette hadde de klart å sette sammen like dårlig på egenhånd. Like fullt hører jeg navnet mitt neste gang et stativ skal settes sammen, eller det samme stativet skal skrus fra hverandre igjen og settes i kjelleren i påvente av neste sesong.


Men apropos mine nærmeste venninner, som jeg nevnte for et par avsnitt siden. En av dem fikk den geniale ideen om å be meg om hjelp med å bære en defekt vaskemaskin ned fra leiligheten hennes i andre etasje for noen år siden. Jeg advarte henne om at min fysiske styrke er så godt som ikke-eksisterende og ble sist observert i 2007, men spurte like fullt pent om jeg ikke kunne komme. Så jeg kom. Hun løftet på den ene siden, jeg på den andre, og hun så på meg og sa «du er virkelig så svak?».

Takk for den.

En kompis og en annen venninne av henne kom etter hvert over for å hjelpe til med å få det sementfylte treskeverket ned de bratte trappene fra den gamle arbeiderboligen på Møllenberg. Men kompisen hennes henvendte seg med en gang til meg for å legge strategi for løftingen. De to damene fikk lov til å stå å se på. På grunn av mitt mandige ytre gikk det som vanlig automatikk i at min styrke ligger i det fysiske og det tekniske. Men vi fikk omsider vaskemaskinen ut på gaten og opp på hengeren og kjørt den vekk.

Ja, jenter. Det er mye lettere å være mann.

Men selv om det følger med utfordringer uansett, så er disse forventningene i forhold til kjønn i begge tilfellene et resultat av det gamle mannsdominerte samfunnet. I det lange løp er ingen tjent med disse forestillingene om at det ene kjønnet er automatisk bedre enn det andre til utvalgte oppgaver. Men som vanlig så blir det litt på siden av det jeg føler er min kamp.

Jeg ønsker jo å være jente.

Kjønnsdiskriminering i utleiemarkedet

Å bo i kollektiv er ikke akkurat noen drømmesituasjon for meg, særlig når ingen av dem jeg bor sammen med kjenner til hemmeligheten min om at jeg egentlig ønsker å være jente, men jeg har dessverre måttet innse at jeg med min økonomi ikke har råd til å finne noe eget ennå. Det betyr derimot ikke at jeg ikke har prøvd. I fjor gikk jeg lei av å ikke ha muligheten til å være meg selv, og kjenne depresjonen presse seg gjennom fordi jeg ikke fikk uttrykt meg og gå i de klærne jeg ønsket. Så da begynte jeg å lete etter et eget sted.

Men det viste seg å være lettere sagt enn gjort. For det første var det lite på min vei som holdt en standard og en prisklasse jeg kunne leve med, men når jeg endelig fant noe interessant, så møtte jeg overskrifter som dette.

Jo, takk skal du ha du. Takk skal du ha, min fordømte skaper, for at du utstyrte meg med utovertiss da du fant det for godt å sende meg avgårde med storken. Her holder det ikke at jeg skal nektes å gå i kjolene jeg liker, nektes å bruke sminke for å føle meg fin, og nektes medlemskap i TL-klubben og den der facebookgruppa «Tips og triks for girlsn ;)» som er så hemmelig så. Neida, det hadde vært for enkelt. Jeg skal nektes leilighet også.

For hvor mange annonser om at utleier ønsket mannlig leieboer fant jeg? Ingen. Men annonser om kvinnelig leieboer? La meg vise et utdrag.

Jeg sensurerte telefonnummeret til denne utleieren. Skjønt vedkommende hadde fortjent å få en haug av sinte telefoner etter dette innlegget. På tross av at annonsen er over et år gammel.

Ikke bare har nærmeste nabo, Bymarka, et rikt sortiment av hvitevarer, nei her er det også et lite soverom til leie for jente. Kanskje jeg skulle ringt på denne, så kan jeg leie ut soverommet til kjæresten min? Den skal jo etter datoen å bedømme være ledig igjen nå…

Ikke bare vil de ha jente. De vil i tillegg ha vandelsattesten hennes fra politiet. Gutter på rommet forbudt etter barne-tv.

Disse IKEA-møblene ser da ganske maskuline ut, så hva er grunnen til at denne leiligheten ikke passer en gutt?


Kjenner du igjen dette huset, og vet hvem som bor der, står du fritt til å snakke stygt om bikkja deres, for de har sikkert oppdratt den også til å opptre diskriminerende. Bikkja som gjemmer seg til venstre i bildet altså. Du får lov av meg.

Jeg kunne skjønt det hvis det var snakk om et rom i et kollektiv, eller en hybel hvor man deler bad og/eller kjøkken med andre jenter. Da har det en praktisk årsak. Men en leilighet beregnet på en person? Her hjelper det ikke at jeg når som helst kan vise til fine referanser fra alle mine tidligere leieforhold på at jeg er en rolig person som aldri arrangerer ville fester eller roter og ødelegger inventar. Har man Y-kromosomet representert, er man ikke interessant for utleier.

Den siste skjermdumpen fra finn.no ble gjort i august i fjor. Det var på den tiden jeg begynte å innse at med mindre økonomien tok seg opp, så ville jeg ikke finne noe med det arealet og de fasilitetene jeg behøver. Jeg vurderte å sende skjermdumpene til likestillingsrådet, sammen med navnene på utleier. For slik jeg ser det er ikke dette det spor bedre enn å skrive «Hybelleilighet leies ut til etnisk nordmann av arisk rase». Alle ser hvorfor dette er provoserende.

Men jeg droppet det. Ingen av de over hadde villet leie ut til en som oppretter kontakt ved å anmelde dem. Derimot lurer jeg på hvor gode sjansene mine hadde vært om jeg hadde møtt opp på visning som den jenta jeg ønsker å være.


Spørs om jeg blir værende i dette kollektivet en stund til dessverre.

Bruker skjørt på jobb fordi de nektes å bruke shorts.

Togførerne i Stockholm blir nektet å bruke shorts som en del av uniformen, selv om temperaturen inne i vognsettet kan nå 35 grader. Dette har de valgt å løse ved å ikle seg skjørt. Sjefen sier ja for å ikke være diskriminerende.

Togfører Martin Åkersten (30) har valgt å gå på jobb i skjørt etter at arbeidsgiver nektet ham og kollegene å bruke shorts Foto: Expressen.se

Egentlig så er ikke dette en veldig unik eller ny sak. Med ujevne mellomrom så dukker det opp en sak hvor kleskoden gjør at menn må svette seg gjennom varme sommerdager i langbukser fordi shorts ikke blir sett på som «anstendig», mens korte skjørt er akseptert plagg for kvinner. Det som likevel skiller denne saken fra de andre er at det som oftest i disse sakene dreier seg om skoleelever i land som krever skoleuniform, hvor enkeltelever velger å gjøre opprør ved å møte opp i skjørt fordi shorts ikke er tillatt. Ikke dessto mindre liker jeg denne formen for aksjonering, og jeg synes det er utrolig tøft gjort av dem.

For hvorfor er det sånn at det blir sett på som mer anstendig for kvinner å blotte leggene med skjørt enn det er for menn å gå med shorts? Selv om jeg når som helst kan skrive under med mitt eget blod på at jeg foretrekker å gå med skjørt fremfor shorts, som jeg jo ikke liker å gå med, så er det ikke så stor forskjell på de to plaggene, og det hersker liten tvil om at det her handler om anstendighet og at det er en generell oppfattelse av at menn i shorts ikke passer seg i en slik sammenheng. Men det er ikke så lenge siden korte skjørt ble sett på som uanstendig heller, så det handler om hva man er vant med. Så hvorfor er det greit for kvinner å vise mer hud?

Da synes jeg også det er godt at disse modige mennene ikke blir nektet å gå i skjørt heller, for det ville vært enda verre. Da hadde vi kunnet rope ut om kjønnsdiskriminering, mens det nå kun er en debatt om tradisjonelle mannsklær vs. tradisjonelle kvinneklær. Og det er jo det sjefen i denne sammenhengen har sagt også, at alt annet hadde vært diskriminierende. Enda mer gledelig er det å lese at passasjerene heller ikke har reagert negativt på dette.

Derfor håper jeg at togførerne i Stockholm fortsetter å bruke skjørt så lenge det er for varmt i luften til å bruke bukser, helt til sjefene ser behovet til sine ansatte og de får endret uniformsreglementet innad i bedriften slik at shorts i en eller annen form igjen blir godtatt.

For selv om jeg går og håper på det i det lengste for min egen del, slik at det skal bli enklere for meg å gå i de klærne jeg vil (selv om jeg ser på meg selv som en kvinne, ikke en mann i kvinneklær), så tviler jeg på at skjørt blir sett på som et manns/unisexplagg med det første.

Hva mener du?

Slemme piker uønsket…

Jeg er veldig glad i å lese, og tegneserier er en interesse som har fulgt meg siden tidlige barneår. For noen år siden hadde jeg gleden av å lese en tegneserie ved navn Zelda i den svenske utgaven av Nemi. I en bransje som er så dominert av menn føltes det som et friskt pust. Jeg er ikke spesielt glad i Nemi, og derfor hadde jeg savnet et alternativ til de mange mannlige tegneserieheltene, selv om jeg liker og leser mange av dem også. I den frittalende feministen Zelda så jeg mye av det jeg hadde savnet, og gleden var stor da Lina Neidestams heltinne endelig fant veien til Norge i fjor. Først i Dagbladet, og senere i månedsbladet Pondus. Noe senere skulle også nordlenningene få lese serien da den Tromsøbaserte avisa Nordlys begynte å trykke Zelda fast på daglig basis.

Men den siste tiden har flere anonyme leserbrev i avisen krevd å få Zelda fjernet. Serien fremstår for de anonyme skribentene som skadelig og lite barnevennlig, og Zelda fremstår også som en dårlig rollemodell. For et par dager siden var det slutt, og på mandag denne uken var Zelda kastet ut og erstattet av norske Radio Gaga. For ordens skyld, jeg synes Radio Gaga er en morsom serie også, men la oss nå ta en titt på seriene. Først på Zelda av Lina Neidestam:


Zelda er © Lina Neidestam/ distr. Strandcomics.no

Denne serien, som altså ble for sterk kost for nordlenningene, ble mandag erstattet av Radio Gaga, tegnet og skrevet av Øyvind «Flis» Sagåsen:

Radio Gaga er © Flis/ distr. Norsk Seriebyrå

I tillegg har Nordlys trykket Rocky, av svenske Martin Kellerman, i en rekke år:


Rocky er © Martin Kellerman/ distr. Strandcomics.no

Jeg håper jeg nå ikke er den eneste, etter å ha sett på disse stripene, som lurer på hvorfor Zelda er så ille i motsetning til de andre. Rockystripa jeg har valgt ut er jo i tillegg snill i forhold til veldig mange andre striper jeg har sett av serien. Det eneste jeg kan se er at det virker truende på mange at Zelda, som kvinnelig serieheltinne, er en så skummel frittalende feminist. Lise Myhre, som tegner den allerede omtalte serien Nemi, har også uttalt at hun stadig opplever at Nemi kritiseres for å være en dårlig rollemodell.

Hvorfor fikk aldri Jokke i Pondus den samme kritikken, i de årene vi fulgte med på hans mange one night-stands med de stygge buruglene som serien var så kjent for? I samme serie ser vi også innimellom Jokkes mor Else hoppe i sengehalmen med den tyske dvergen Günther utstyrt med et arsenal av S&M-rekvisita. Hvorfor har dette aldri skapt en storm av leserbrev? Og hva med Rocky som Nordlys som sagt også trykker, som i mine øyne er mye verre?

Selv om jeg ikke leser Nordlys, synes jeg det er utrolig trist at dette skjer, både for Lina Neidestam og for alle som ønsker et kvinnelig alternativ i tegneseriefloraen. Og det er ikke engang gått en uke siden 8. mars heller…

Tegneseriestripene i dette innlegget er gjengitt i henhold til norsk lov om sitatrett.

OPPDATERING 14. MARS 10:40: Etter å ha sendt link til dette innlegget til Zeldas skaper Lina Neidestam, fikk jeg svar om at hun satte kjempestor pris på støtten og spurte om hun kunne linke til dette innlegget fra sin Facebookside. Det har hun nå gjort. Gå gjerne inn dit og vis din støtte du også.

Musikalsk kjønnsforvirring

Vokalisten i punkbandet Against Me! gikk i mai i fjor ut med nyheten om at han ønsket å bli kvinne. Dette er gammelt nytt.

Men denne uken har NRK P3s Totto Mjelde skrevet en kommentar med tittelen «Musikalsk kjønnsforvirring«, om sitt forhold til bandet Against Me! og hvordan dette forholdet ser ut til å endre seg nå som bandets vokalist Tom Gabel var blitt Laura Jane Grace. Han skriver at Against Me! lenge har vært et av hans favorittband, og at selv om han gjerne vil støtte Grace og bandet, og være glad på deres vegne, så føler han likevel at noe skurrer. Han føler at det ikke lenger er det samme bandet.

Dersom du forventer at jeg nå skal gå til angrep på Mjelde med en utskjelling av så episke proposjoner at de i verbal form ville dannet en lydbølge så kraftig at den ville slengt ham herifra til månen… så tar du grundig feil.

Men jeg har likevel noen umiddelbare tanker, og dem velger jeg å dele i et eget innlegg. Som en slags kommentar til kommentaren.

Against Me! med Laura Jane Grace lengst til høyre. Foto: Ryan Russell/Punknews.org

Mjeldes reaksjon er nemlig ikke så ulik den jeg har opplevd fra veldig mange opp igjennom årenes løp, når jeg har fortalt dem om hemmeligheten min, at jeg egentlig ønsker å være jente. Selv om jeg selv føler meg som den samme, så vil den jeg forteller det til føle at vedkommende må bli kjent med meg på nytt. Ikke bare det jeg gjør fra nå av blir sett som handlinger utført av den personen de nettopp har oppdaget at jeg er, men også tidligere hendelser og handlinger blir nå bevisst eller ubevisst analysert på nytt, fordi jeg ikke var den personen de trodde jeg var den gangen likevel. En vanlig reaksjon har vært «ah, nå forstår jeg mer!».

Litt sånn tror jeg det er for Mjelde akkurat nå. Han har fulgt dette bandet lenge, og følt han har kjent det. Han har spilt platene deres flere ganger og for hver lytting har det blitt som et gjensyn, eller gjenhør, med en god venn. Han har sannsynligvis også lært seg tekstene, og kanskje til og med ubevisst analysert dem. Men så viser det seg at ting ikke helt var slik de tilsynelatende var bak fasaden. Det er ikke som om bandet bytter vokalist og må starte på nytt, og det gamle materialet ligger der som om det alltid har gjort, uforanderlig. Men det er den samme vokalisten, og hun har ikke forandret seg heller. Hun har alltid vært sånn, hun har bare holdt det skjult for oss hele tiden. Dermed vil Mjelde plutselig også se det gamle i et nytt lys, og føle at disse gamle vennene ikke var slik han trodde, og at tekstene kanskje ikke betydde det han leste ut av dem likevel.

Foto: MTV

I kommentarfeltet under ser jeg noen som raser mot Mjeldes kommentar. Som kaller ham trangsynt og fordomsfull. Noen legger til og med ord i munnen hans og prøver å antyde at Mjelde mener Against Me! nå vil bli et dårligere band. Men dette tolker jeg som kommentarer fra folk som anstrenger seg for å virke politisk korrekte. De som prøver hardt å overbevise seg selv og andre om at det alltid kun handler om musikken, og ikke utøverne, og tenker ikke på at med en slik tankegang hadde aldri band som Kiss og Twisted Sister hatt det imaget som de skapte seg. Og hadde de ikke hatt det, hadde de etter min mening aldri solgt en plate heller…

Mjelde sier jo ikke noe annet enn at alt dette har gjort ham forvirret, fordi ting føles annerledes. Akkurat som alle vennene jeg har åpnet meg for å fortalt at jeg ønsker å være jente til. De begynner selvsagt å se annerledes på meg. Men de færreste har sett meg som et dårligere menneske etter dette (de få som har gjort det, har jeg gitt den utskjellingen av episke proposjoner jeg beskrev tidligere i innlegget), de har jo valgt å beholde meg som venn etterpå.

Det eneste Mjelde har gjort her er å skrive en ærlig kommentar om sin forvirring. Som sagt så er dette en forvirring som jeg kjenner igjen fra alle de gangene jeg har stått frem for venner. Men jeg vet at de fleste etter hvert klarer å venne seg til det, noen trenger bare lenger tid enn andre.

Selvsagt er det annerledes, ellers hadde Laura Jane Grace ikke tatt seg bryet med å gå gjennom behandlingen. Og det vil forbli annerledes for all evig fremtid. Men jeg tror Mjelde likevel vil klare å sette pris på det gamle som et av hans favorittband har utgitt tidligere, og om han ikke klarer å sette pris på det nye de gjør, så kan det like gjerne være helt andre grunner til det.

Og for de som ikke skjønner hva jeg mener i siste linje, så avslutter jeg med å fortelle en metal-vits:

«St. Anger«…