Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Kjønnsroller og kjønnsforvirring'

Spørsmål 1. Er du mann eller kvinne? (Sett kryss)

Jeg er blitt plukket ut til å svare på en spørreundersøkelse. Ok, ikke egentlig, for dette er en hypotetisk situasjon som jeg har funnet opp bare for at jeg skal kunne skrive om dette temaet. Bare at det var inspirert av et faktisk spørreskjema jeg fikk i posten i dag, men som jeg ikke har tenkt å svare på fordi jeg ikke likte formuleringen på spørsmålene. Æh, nå roter vi oss vekk her. Bare glem de siste linjene.

Jeg har blitt plukket ut til å svare på en spørreundersøkelse. Det består i å fylle ut et skjema med eks antall påstander hvor jeg skal svare helt enig, delvis enig eller uenig. Ingen kreativ utfoldelse der altså. Men jeg går løs på denne oppgaven full av lyst og begynner å sette pennen til arket. Det åpner med noen trivielle spørsmål, med enkel personalia. Det skal jo gå fort unna.

Spørsmål 1. Er du mann eller kvinne? (Sett kryss)

Ehe…

Tja, si det du. Hva skal jeg svare her. Uansett hva jeg krysser av her så føler jeg en eller annen form for ubehag. Dersom jeg krysser av for mann, så føler jeg at jeg lyver, og da mest for meg selv. Det er riktignok mitt biologiske kjønn og det kjønnet jeg er oppført med i alle mulige register. Men i hodet mitt er jeg en jente. Det er det jeg føler meg som, så det frister å krysse av på kvinne. Men da føler jeg at jeg på en måte narrer de som skal analysere svarene etterpå i og med at jeg jo i alle offentlige papirer er mann.

Så da sitter jeg der da, og tenker mye frem og tilbake. Hvilket kjønn er jeg, og hva skal jeg krysse av på. Er jeg det kjønnet som sitter mellom bena, eller det som sitter mellom ørene mine? Hvilken som helst relevans har det egentlig hvilket kjønn jeg er? Blir resultatet noe annerledes om jeg velger det ene fremfor det andre?

Tenke, tenke, tenke…

Til slutt ender jeg opp med å utføre et slags kompromiss. Jeg krysser av et sted midt i mellom, slik at det med litt godvilje kan se ut som om jeg har bommet på et av alternativene, men det er umulig å bruke svaret mitt i statistikken og besvarelsen min er dermed sannsynligvis ubrukelig. Det gjør at de som skal bruke disse opplysningene for å sette sammen et forskningsresultat blir irriterte.

Og om ikke krysset mitt irriterer nok, så vil nok Star Wars-drodleriene jeg lagde, mens jeg tenkte på hva jeg skulle krysse av, irritere mer.


Jeg må vel legge til at jeg har stjålet dette fra http://dragabok.blogspot.no/, fordi jeg er for lat til å tegne noe lignende selv, bare for å poste det her.

Det har hendt at jeg har satt to kryss også, et på hvert kjønn for å markere. Men det er litt modigere, for da har jeg på en måte markert et standpunkt.

Men her på blogg.no har jeg krysset av på jente i profilen min. Og det føles godt.

The worm that turned

Nok en gang har jeg klart å snuble over noe merkverdig på verdensvevet, som da jeg fant realityseriene Boys will be girls og He’s a lady. Men denne gangen er det ikke i realitysjangeren, denne gangen skal vi inn i fiksjonen, og vi skal et stykke tilbake i tid. Vi skal se på en liten britisk serie kalt «The worm that turned». Etter hva jeg har skjønt så er denne serien et fast innslag fra det britiske humorshowet The Two Ronnies, ledet av duoen Ronnie Barker og Ronnie Corbett, som gikk på BBC1 fra 1971 til 1987, og «The worm that turned» ble så vidt jeg kan se vist i 1980-sesongen av programmet.

Serien er som sagt fra 1980, men er lagt til fremtiden og året 2012 (haha) hvor kvinner har overtatt makten, og kjønnsrollene er totalt reversert. Til og med tradisjonelle manns- og kvinnenavn har byttet om, og mennene er hjemmeværende og tvunget til å kle seg i kvinneklær.

Hele serien ligger på Youtube og jeg linker til første episode her. Du klarer å finne resten selv hvis du er interessert.

Jeg har faktisk sett gjennom hele serien, og har kommet frem til at egentlig var dette ganske teit. En del motsigelser var det også underveis, som at Big Ben i lys av det kvinnestyrte regimet hadde byttet navn til Big Brenda, noe som faller på egen urimelighet når navnene er byttet om slik at Ben ikke lenger er et mannsnavn, og Brenda ikke lenger er et kvinnenavn. Likevel, dette må sees som det det er. Det er en komedie, om enn noe datert og som derfor sannsynligvis fungerte bedre i 1980 enn det gjør i dag. Men jeg lo flere steder av poengene underveis, og jeg tror tilhengere av britisk humor vil finne dette underholdende.

…og jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke fant uniformen til den kvinnelige politistyrken litt tiltrekkende.

Jeg var litt i tvil om jeg skulle poste dette i bloggen min, fordi dette jo handler om menn i kvinneklær og i den tradisjonelle kvinnerollen. Det er jo ikke dette jeg ønsker for meg selv, jeg vil ikke være eller bli oppfattet som en gutt i jenteklær, jeg ønsker å bli oppfattet som og være en jente. Men jeg valgte å poste det fordi det på en måte er relevant til noe av det jeg tar opp i denne bloggen likevel.

Og som sagt, så ble jeg underholdt, selv om det var usedvanlig teit.

Stereotyper, Justin Bieber og generell forvirring

I dag skal jeg snakke om stereotyper. Stereotyper er sånt som man tyr til når man skal forklare hvordan forskjellige grupper mennesker er, og samtidlig avsløre hvilket snevert menneskesyn man selv har. For å holde det relevant til denne bloggen, snakker jeg om lesbestereotypen.

I gårdagens innlegg prøvde jeg å finne svar på om jeg er en lesbisk jente eller om jeg er en heterofil gutt i jenteklær, og etablerte at selv om de fleste ser meg som det siste, så ser jeg meg selv som det førstnevnte. Men det var det mange som kommenterte at jeg er for feminin til å være lesbe. Eller, absolutt ingen kommenterte det, men jeg kan ikke la slike små ubetydelige bagateller ødelegge en god idé til et blogginnlegg.

Men det later til at den generelle oppfatningen av lesbiske stammer fra den klassiske stereotypen om at vi ser mer maskuline ut enn feminine. Traktorlesbe-stereotypen ser ut til å være forbeholdt de mer voksne damene, og de er skremmende nok. Men for de litt yngre jentene så ser mønsteret ut til å være at de alle har et flatt og pregløst femint ansikt rammet inn av en kort, overdrevet frisyre med mer voks enn du finner på et hvilket som helst sett med øreplugger på gamlehjemmet, en uniform stort sett bestående av skaterklær i en litt for stor størrelse, tvunget ganglag, rituell piercing og en personlighet som virker steinhard på utsiden, men myk som sukkerspinn på innsiden.

Den stereotypiske unge lesba ser altså omtrent slik ut.


Håhåhå, her skal det bli lett å erte på seg de aller yngste bloggerne! Foto: Stella Pictures

Men stereotyper er vel nettopp det. Stereotyper. Som trønder er jeg en anelse svett av trønderstereotypen. Sist jeg var i hovedstaden ble jeg i heisen på hotellet spurt av en annen som bodde der om jeg skulle ut på byen senere på kvelden, eller om jeg hadde med meg medbrakt karsk på rommet. Barten og skinnvesten ble også etterlyst, men det sier vel seg selv at bart ikke er noen vinner for en transkjønnet som prøver å bli oppfattet som en kvinne.


Tenk dere hvor digg jeg hadde sett ut med bart?

Men det er vel sånn med stereotyper at det er de få som faktisk faller inn i de rammene som er satt, som blir lagt merke til, fordi de stikker seg litt ut. Alle andre, som ser ut som hvem som helst, blir oppfattet som akkurat det. Hvem som helst. Jeg har flere lesbiske venninner. Samtlige av dem er hva jeg vil kalle feminine, og siden det ikke står «lesbisk» stemplet i panna deres og de ikke faller inn under de stereotypiske rammene, så vil heller ingen tilfeldig forbipasserende se dem som noe annet enn vanlige jenter heller. Det er jo det de er, de bare forelsker seg tilfeldigvis i andre jenter.

Så for å snakke for meg selv igjen, så ser jo jeg også på meg selv som en vanlig jente som liker andre jenter, altså er jeg lesbisk. Men jeg har i tillegg feil kropp. Hadde det vært sånn at alle lesber må følge stereotypen, så hadde det vært temmelig meningsløst for meg å føle meg som en jente. Da kunne jeg like gjerne vært den gutten jeg ble født som.

Men siden ingen kommenterte dette, og det ikke ville blitt tatt opp med mindre jeg gjorde det selv, så er jo dette heller ingen reell problemstilling. Derfor ble dette et ganske meningsløst blogginnlegg. Men jeg kan ikke la det ødelegge en mulighet til å henge ut Justin Bieber.

Oppdatering 2. desember: Siden det kom så mange sinte meldinger fra fornærmede ungpiker så jeg meg nødt til å skrive et oppfølgerinnlegg. Dette finner du her, og jeg anbefaler deg å lese dette også før du sprer sinnet ditt utover kommentarfeltet mitt.

Lesbisk jente eller heterofil gutt i jenteklær?

Jeg skulle ønske jeg var jente. Det er ikke noe nytt, det har jeg sagt så mange ganger nå. Men nå fikk jeg plutselig enda en grunn til å ønske det. For da slipper jeg å skrive dette innlegget som jeg har planlagt så lenge, og som jeg nå har begynt å skrive bare på trass for å få det ferdig.

Opprinnelig var dette et innlegg som jeg fikk ideen til etter at jeg ble satt på plass av en annen transkjønnet, for at jeg brukte ordet «transe» (forkortelse for transperson) som paraplybegrep for uttrykk som begynner på trans-, kanskje med unntak av transport, transaksjon og den transsibirske jernbanen. Men her er det spesielt transvestitter, transkjønnede og eventuelle andre ord jeg ikke har fått med meg i farten, som jeg hadde i tankene. Så jeg tenkte å skrive et innlegg hvor jeg definerte disse begrepene en gang for alle. Det er bare et problem…

…jeg har ikke peiling på definisjonen av alle disse begrepene selv engang. Kort og godt fordi jeg ikke egentlig ser på meg selv som en transe eller en transkjønnet engang, så jeg har ikke tatt meg bryet å finne ut av det. Jeg ser på meg selv som en jente. En lesbisk jente til og med. Jeg har bare vært litt uheldig med utdelingen av kropp, så det stemmer ikke overens med hvordan jeg ser ut og derfor hvordan andre oppfatter meg.


Denne kjolen gjorde at jeg fikk komplimenter fra en mannlig butikkansatt i London. Sånn sett får den en ekstra stjerne i boka mi, men det ble ikke noe på ham…

«Så du er egentlig gutt?» er et spørsmål jeg er veldig vant med fra internett. Jeg ser hva de mener, og vel, nja, til nød kan jeg gå med på at jeg fra et biologisk perspektiv jo egentlig er gutt. Jeg har tissen på utsiden, det gror hår i ansiktet mitt og jeg har ikke engang store nok utvekster i brystområdet til å fylle en A-cup. Men mellom ørene mine, inne i hodet, er jeg en jente. Så spørsmålet om jeg har tenkt å skifte kjønn, som jeg også kunne tjent meg rik på om jeg hadde fått en krone hver gang noen spurte meg om akkurat det, så er svaret nei. For det er ikke mulig for meg å skifte kjønn, for jeg er allerede jente. En jente med utovertiss og skjeggvekst, ok, men like fullt en jente. Det eneste en operasjon kan gjøre, er å bekrefte dette utad så alle kan se det. Spørsmålet om jeg blir lesbisk da blir også meningsløs, i og med at det virker som om det er generell enighet om at homofil ikke er noe du blir. Jeg er jente som liker jenter. Sånn sett burde jeg vel egentlig åpnet innlegget med at jeg skulle ønske jeg var jente fysisk. Og her kunne det sluttet.


Møøøh! Dette er en ku! Den kan du sette i en bås! Det kan du ikke med meg… foto: freephotobank.org

Men så er det jo noen utfordringer til. Når jeg har det synet på meg selv, så har jeg faktisk noe problemer med å forholde meg til andre under den samme transeparaplyen. For det finnes så mange forskjellige nyanser (og her ber jeg på forhånd om unnskyldning til dem som jeg vet leser denne bloggen. Ikke meningen å trampe noen på tærne.). Noen er menn som er godt fornøyde med å være menn, men som tiltrekkes av det kvinnelige på en eller annen måte. Enten det er seksuelt motivert eller bare fordi det er knyttet til en form for spenning. Eller så handler det bare om å pynte seg og føle seg fin. Det må de gjerne få lov til for min del også. Jeg oppfordrer til og med til det hvis det gjør at de føler seg bra.

Men jeg er ikke der.

Visst liker jeg å pynte meg innimellom jeg også. Det gjør vel de fleste jenter (legg merke til at jeg ikke sier alle). Men for meg handler det mer om identitet, og at det jeg føler på innsiden skal stemme med utsiden. Det å kle seg i jenteklær handler for min del mer om at jeg føler meg «riktig», enn det handler om å føle seg fin. Det stemmer at jeg bare bruker kjoler eller skjørt når jeg endelig får muligheten til å være jente, men det handler også om at det er så sjelden jeg får den muligheten at da vil jeg også utnytte det litt. Men det er svært sjelden at det går i ballkjole og lange hansker av den grunn. Jeg har gradvis gått over i en hverdagslig stil, og det vises nok også på innleggene med plagg jeg kunne tenkt meg, såkalte «wants», at det er kjoler som fungerer godt på en helt vanlig onsdag. Men jeg tror at hadde jeg vært jente på fulltid så hadde jeg gått mer i jentebukser enn jeg gjør. Hvis «jentebukser» i det hele tatt er et ord.

I tillegg oppsøkte jeg et diskusjonsforum for transpersoner en gang i håp om å treffe likesinnede. Det første jeg traff på var et innlegg av en fyr som fortalte om den gangen han hadde runket i prøverommet på H&M iført en dametruse han ennå ikke hadde betalt for. Det var så fjernt fra alt jeg assosierer med meg selv, at jeg snek meg ut den virtuelle bakdøra og kom aldri tilbake. Det ble vel litt som at enkelte homofile jeg kjenner hater Gay Pride-parader, fordi de føler at det distanserer dem selv som homofile fra de øvrige i samfunnet.

Så jeg føler meg egentlig ikke som en transe, transperson, transkjønnet, MTF eller hva du måtte kalle meg. Selv om jeg ikke har noe i mot det…

…men jeg foretrekker om du kaller meg Emilie.

He’s a lady!

Jeg vet nå å finne dem også tydeligvis. For nå har jeg snublet over enda en realityserie som involverer å utfordre menn til å opptre som kvinner. Men i motsetning til «Boys will be girls» som jeg faktisk så da den gikk på norsk TV, så har jeg aldri sett denne amerikanske realityserien «He’s a lady». Men så har den aldri gått på norsk tv heller. Og det var helt tilfeldig at jeg snublet over den på YouTube.

Ikke spør meg hva det var jeg søkte etter…


Etter hva jeg kan se på wikipedia så gikk denne realityserien på amerikanske skjermer for hele åtte år siden, høsten 2004. 11 menn trodde de hadde meldt seg på til en serie ved navn All American Man, og gjennom gå fysisk og mentalt krevende oppgaver. Men så i første episode blir de forklart hva de egentlig har meldt seg på, at utfordringen består i å leve de neste ukene som kvinne, og etterpå stilt spørsmålet: er du mann nok til å ta denne utfordringen?

Nå har jeg bare sett den første episoden på nettet før jeg skrev dette innlegget, og selv om jeg som sagt cirka 117 ganger nå ikke liker når de lager sirkus av menn i dameklær fordi jeg da føler meg som en freak selv, så må jeg innrømme at dette var litt fascinerende også. Men jeg ble ikke helt grepet av det heller, det var noe med det som ble litt dumt. Det er sannsynligvis derfor jeg ikke bare måtte hoppe over på episode to for å se den med en gang heller, selv om jeg ikke utelukker at jeg kommer til å se den også etter hvert. For det var som sagt noe der som fascinerte, men jeg forstår godt at ingen norske kanaler kjøpte rettighetene i sin tid. Selv om TVNorge i den perioden, etter hva jeg kan huske, kjøpte det som kunne krype og gå av latterlige realityserier – jo teitere twister jo bedre.

Jeg linker like godt til første del av første episode, så kan de som er interesserte ta en titt på det. Beklager litt dårlig videokvalitet, men det var dette jeg fant. Det er likevel høyst severdig, og det var et par stykker der som så troverdige ut som kvinner også.

Og om jeg kunne deltatt på noe sånt? Tja… hadde jo vært fint å ha en unnskyldning til å kle seg og opptre som kvinne uten at noen stiller spørsmål ved det. Men ikke foran tv-kameraene. Jeg er litt for sjenert til det.

dw12dt

Måtte slåss for å være gutt

Nå har jeg gjennom 19 innlegg fortalt dere litt om hvordan det føles for meg å være en jente i guttekropp. Nå, i mitt innlegg nummer 20, vil jeg snu fokuset et kort øyeblikk mot en som har samme utfordring, bare motsatt. I kveld klokken 19:45 på NRK1 i programmet Puls får vi møte 15 år gamle Atle som er født med jentekropp, men hele tiden har følt seg som gutt. «Den lille jenta reiv museflettene ut av håret og dro for å spille fotball med gutta. Den lille jenta er i dag Atle.» skriver NRK i forhåndsomtalen på sine nettsider.

Jeg kan ikke annet enn å applaudere og si at jeg synes dette er beintøft av ham. Atle er flere år yngre enn meg, men så vidt jeg kan se av artikkelen så bor han på Lade i Trondheim. Det er ikke så langt unna der jeg selv bor, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Men med dette viser Atle nå at det er mulig å komme seg gjennom dette og er dermed en inspirasjon for andre i samme situasjon.

Jeg vet jeg kommer til å sitte klistret foran TV-skjermen i kveld.

Hva med deg?

Relaterte artikler fra nrk.no:
Måtte slåss for å være gutt
Når gutten vil ha tiara