Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Kjønnsroller og kjønnsforvirring'

Mann uten penis

I går rullet jeg øynene mine gjennom tv-programmet, da jeg ble tiltrukket av setningen «Mann uten penis». Ikke overraskende skulle det vise seg å være en dokumentar om transkjønnethet, og siden det jo er et tema som i høyeste grad berører meg, bestemte kjæresten min og jeg oss for å se programmet. Det angrer vi ikke på.


Illustrasjonsfoto: NRK

Dokumentaren handler om Luca som er født som jente, men nå lever som mann. Men selv om han definerer seg selv som mann, og oppfattes som en mann av de han passerer på gaten, så er han fortsatt juridisk kvinne. Dette skaper selvsagt utfordringer, når han ikke får sperret bankkortet over telefon fordi han har mannstemme og han i alle identifikasjonspapirer står oppført som kvinne, og han dermed ikke klarer å overbevise om at han virkelig er kortets eier.

Som jeg sa til kjæresten min på det punktet i programmet, det er derfor jeg ikke reiser til og fra London som kvinne, men skifter klær mens vi er der. Tenk deg oppstyret som ville oppstått i passkontrollen.

For selv om Luca er født som jente og lever som mann, og dermed er motsatt av meg som ønsker å leve som kvinne, så deler hans historie mange fellestrekk med min. Jeg kjente meg veldig igjen i hans historie fra juleballet hvor han ønsket å gå i dress, men ble «tvunget» inn i en kjole han følte seg ukomfortabel i på grunn av samfunnets normer. Hvor mange ganger har ikke jeg ønsket å brenne dressen min, og heller trekke inn i en kjole?

Jeg anbefaler alle som er nysgjerrige på hvordan det er å leve med «feil» kjønn, og utfordringene og fordommene vi kan oppleve også etter behandling på grunn av dagens lovgiving, å se dokumentaren. Den ligger tilgjengelig for streaming på NRKs Nett-TV, og kan dermed sees her.

Skremte vettet av horekunde i Oslo

Så våget jeg meg altså omsider ut i Oslos brosteinsbelagte gater kledd som jente i kjole og høye hæler, og som jeg skrev i et innlegg for noen dager siden så gikk det bedre enn forventet. Dessverre ble kvelden avsluttet på en litt guffen måte da en bil plutselig kjørte opp bakfra, ved siden av oss, helt oppi fortauet vi gikk på, da vi var på vei tilbake til hotellet vårt.


Oslo og Karl Johans gate by night, ikke så langt unna der vi gikk da hendelsen inntraff. Foto: Ignaz Wiradi/Wikipedia Commons

Kjæresten min og jeg hadde vært på jentekveld hos en venninne. Naturlig nok hadde vi derfor pyntet oss, og var kledd i fine kjoler og høye hæler. Vi hadde kommet opp fra t-banen ved Nationaltheateret og hadde et lite stykke igjen å gå til hotellet vårt. Vi gikk langs fortauet på høyre side av gaten, da vi merket at en bil kom kjørende bakfra og kjørte opp mot fortauet og stoppet opp ved siden av oss. Jeg snudde hodet mitt og så på sjåføren, som dermed tråkket på gassen, skiftet fil over mot venstre og kjørte vekk i full fart. Da det gikk opp for meg hva som hadde skjedd, begynte jeg å le. Jeg hadde gitt ham en litt ubehagelig overraskelse langt utenfor det han hadde forventet, da jeg snudde hodet mitt og så på ham.

Men etter hvert som timene gikk, begynte jeg å følge tanketoget videre. Vi var jo ikke horete kledd, vi hadde bare pyntet oss. Hvorfor kjørte han opp til oss? Hva hadde skjedd om jeg var født som jente, med et naturlig feminint ansikt som ikke hadde skremt ham. Hadde han da tatt nei for et nei? Er dette noe vi jenter skal være nødt til å finne oss i?


Antrekket mitt den aktuelle kvelden, minus masken selvsagt som jeg bare tok på for dette bildets skyld. Jeg synes ikke jeg har kledd meg spesielt horete…?

Jeg snakket med noen venninner som har bodd eller fortsatt bor i hovedstaden, og alle kunne bekrefte at de selv eller venninner flere ganger har opplevd at en bil har kjørt opp til dem for å forhandle om pris. Det holder å kle seg i skjørt eller kjole, så er man automatisk hore, sa en av dem. Dermed blir dette enda tristere. Skal ikke norske jenter få kunne pynte seg og føle seg fine uten å bli sett på som horer? Hva sier det om kvinnesynet til enkelte? Er vi virkelig annenrangs mennesker for dem?

Det føles i alle fall sånn, når jeg den første kvelden jeg våger meg ute som jente, i Norge i alle fall, opplever dette. Jeg har vært utendørs hundrevis og tusenvis av ganger som gutt uten å oppleve noe som ligner engang. Jeg visste jo fra før at jenter er mer utsatt, men det gir likevel et ekstra støkk når man får demonstrert det i praksis.

Men denne hendelsen skal ikke stoppe meg, selv om den var noe ubehagelig og guffen. For da lar jeg disse idiotene få lov til å behandle meg og andre jenter som mindreverdige i forhold til dem selv. Men det er vi ikke. Så for å svare på et spørsmål jeg stilte tidligere i dette innlegget, vi skal ikke være nødt til å finne oss i denne typen oppførsel. Jeg kommer til å fortsette å være jente, og fortsette å lete etter veien ut av skapet som den jenta jeg ønsker å være, uten å føle at jeg nedgraderer meg selv til et annenrangs menneske ved å gå fra å være gutt til å være jente.

Så når det gjelder den aktuelle episoden fra denne tirsdagskvelden i forrige uke, velger jeg å følge den første umiddelbare reaksjonen jeg hadde, før jeg hadde latt det få synke inn. Jeg ler av det. Mannen i bilen som stoppet hadde bare observert kjæresten min og meg bakfra, der vi gikk, og sett en mulighet. Han hadde slett ikke ventet seg en transkjønnet, og ble derfor ubehagelig overrasket da jeg snudde hodet og så på ham. Han fikk dermed panikk og jeg har aldri sett en bil kjøre unna så fort før, i alle fall ikke i så tettbygd strøk som Oslo sentrum, og jeg ler fortsatt når jeg spiller av denne scenen for meg selv i hodet mitt, på nytt og på nytt, og ser ham rase avgårde, samtidlig som hjulene hyler mot asfalten.

Jeg skremte altså vettet av ham. Men det fortjente han virkelig.

Den jævla gjøken.

Vi trenger en mann!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Selv om det visstnok er et sant helvete å være kvinne, og det mannsdominerte samfunnet går aktivt inn for å undertrykke kvinnen og har som agenda å degradere henne til et undermenneskelig nivå. Der nede med neanderthalere, romfolk og telefonselgere, skal vi tro de mest høyrøstede feministene i likestillingsdebatten. De der som ser ut som menn og kaller kvinner som velger familie fremfor karriere for hjernevaskede. Kvinner opplever nemlig et forventningspress uten like til hvordan man skal se ut, oppføre seg og hvilke egenskaper man skal besitte, og alt dette på grunn av det forferdelige mannsamfunnet.

Som om jeg ikke møter forventninger hver eneste dag fordi samfunnet ser meg som mann. Forventninger jeg ofte ikke klarer å fylle fordi jeg ikke ser meg selv som mann.


Jeg jobber i en butikk midt i tjukkeste Trondheim sentrum, i en bransje hvor det er flest kvinnelige medarbeidere. Min butikk er ikke noe unntak, jeg har nesten bare kvinnelige kolleger. Det i seg selv ser jeg ingen utfordringer med, jeg er jo jente selv, selv om jeg kun lever som jente i hemmelighet og det bare er en av mine kolleger i butikken som kjenner denne hemmeligheten. Men jeg trives i et slikt jobbmiljø og med de arbeidsoppgavene jeg dermed har i denne butikken. Det vil si, helt til hyllene skal monteres om eller det kommer et nytt stativ som skal skrus og settes sammen. Da er kollegene mine raske til å rope navnet mitt.

«Vi trenger en mann» ropes det. Det er det godt mulig at de faktisk gjør også. Så med min vanlige, lett ironiske tone, responderer jeg som oftest med formuleringer som «Jeg skal si i fra hvis jeg ser en» eller «hvorfor roper dere på meg da?». Uten at det hjelper meg nevneverdig, for i neste øyeblikk står jeg der med både skrujern, tang og en arbeidstegning fra produsenten av konstruksjonen, omtrent like kryptisk og forståelig som et polsk traktormagasin, og den er mer behjelpelig med å finne svaret på hvem som egentlig skrev Shakespeare, enn den er med å få satt sammen stativet.

På dette stadiet i arbeidet vil nok selv mine nærmeste venninner, som til vanlig sier at de ikke lenger var i tvil om at jeg er jente da de fikk se meg i en av kjolene mine, muligens gå tilbake på sine uttalelser, der jeg sitter på knærne, med fingrene fulle av olje fra metallkonstruksjonen, diverse skruer, muttere og unbrakonøkler, og forgifter mine omgivelser med et språkbruk en alkoholpåvirket sjømann verdig. Det er ikke rart enkelte kolleger føler nærvær av onde ånder i bygningen etter stengetid.

Likevel får jeg med nød og neppe satt sammen stativet, uten at det ser ut som et fuglereir. Etter at en av mine kvinnelige kolleger har måttet komme til unnsetning, og rotet like mye som meg, og vi blir enige om at dette hadde de klart å sette sammen like dårlig på egenhånd. Like fullt hører jeg navnet mitt neste gang et stativ skal settes sammen, eller det samme stativet skal skrus fra hverandre igjen og settes i kjelleren i påvente av neste sesong.


Men apropos mine nærmeste venninner, som jeg nevnte for et par avsnitt siden. En av dem fikk den geniale ideen om å be meg om hjelp med å bære en defekt vaskemaskin ned fra leiligheten hennes i andre etasje for noen år siden. Jeg advarte henne om at min fysiske styrke er så godt som ikke-eksisterende og ble sist observert i 2007, men spurte like fullt pent om jeg ikke kunne komme. Så jeg kom. Hun løftet på den ene siden, jeg på den andre, og hun så på meg og sa «du er virkelig så svak?».

Takk for den.

En kompis og en annen venninne av henne kom etter hvert over for å hjelpe til med å få det sementfylte treskeverket ned de bratte trappene fra den gamle arbeiderboligen på Møllenberg. Men kompisen hennes henvendte seg med en gang til meg for å legge strategi for løftingen. De to damene fikk lov til å stå å se på. På grunn av mitt mandige ytre gikk det som vanlig automatikk i at min styrke ligger i det fysiske og det tekniske. Men vi fikk omsider vaskemaskinen ut på gaten og opp på hengeren og kjørt den vekk.

Ja, jenter. Det er mye lettere å være mann.

Men selv om det følger med utfordringer uansett, så er disse forventningene i forhold til kjønn i begge tilfellene et resultat av det gamle mannsdominerte samfunnet. I det lange løp er ingen tjent med disse forestillingene om at det ene kjønnet er automatisk bedre enn det andre til utvalgte oppgaver. Men som vanlig så blir det litt på siden av det jeg føler er min kamp.

Jeg ønsker jo å være jente.

Kjønnsdiskriminering i utleiemarkedet

Å bo i kollektiv er ikke akkurat noen drømmesituasjon for meg, særlig når ingen av dem jeg bor sammen med kjenner til hemmeligheten min om at jeg egentlig ønsker å være jente, men jeg har dessverre måttet innse at jeg med min økonomi ikke har råd til å finne noe eget ennå. Det betyr derimot ikke at jeg ikke har prøvd. I fjor gikk jeg lei av å ikke ha muligheten til å være meg selv, og kjenne depresjonen presse seg gjennom fordi jeg ikke fikk uttrykt meg og gå i de klærne jeg ønsket. Så da begynte jeg å lete etter et eget sted.

Men det viste seg å være lettere sagt enn gjort. For det første var det lite på min vei som holdt en standard og en prisklasse jeg kunne leve med, men når jeg endelig fant noe interessant, så møtte jeg overskrifter som dette.

Jo, takk skal du ha du. Takk skal du ha, min fordømte skaper, for at du utstyrte meg med utovertiss da du fant det for godt å sende meg avgårde med storken. Her holder det ikke at jeg skal nektes å gå i kjolene jeg liker, nektes å bruke sminke for å føle meg fin, og nektes medlemskap i TL-klubben og den der facebookgruppa «Tips og triks for girlsn ;)» som er så hemmelig så. Neida, det hadde vært for enkelt. Jeg skal nektes leilighet også.

For hvor mange annonser om at utleier ønsket mannlig leieboer fant jeg? Ingen. Men annonser om kvinnelig leieboer? La meg vise et utdrag.

Jeg sensurerte telefonnummeret til denne utleieren. Skjønt vedkommende hadde fortjent å få en haug av sinte telefoner etter dette innlegget. På tross av at annonsen er over et år gammel.

Ikke bare har nærmeste nabo, Bymarka, et rikt sortiment av hvitevarer, nei her er det også et lite soverom til leie for jente. Kanskje jeg skulle ringt på denne, så kan jeg leie ut soverommet til kjæresten min? Den skal jo etter datoen å bedømme være ledig igjen nå…

Ikke bare vil de ha jente. De vil i tillegg ha vandelsattesten hennes fra politiet. Gutter på rommet forbudt etter barne-tv.

Disse IKEA-møblene ser da ganske maskuline ut, så hva er grunnen til at denne leiligheten ikke passer en gutt?


Kjenner du igjen dette huset, og vet hvem som bor der, står du fritt til å snakke stygt om bikkja deres, for de har sikkert oppdratt den også til å opptre diskriminerende. Bikkja som gjemmer seg til venstre i bildet altså. Du får lov av meg.

Jeg kunne skjønt det hvis det var snakk om et rom i et kollektiv, eller en hybel hvor man deler bad og/eller kjøkken med andre jenter. Da har det en praktisk årsak. Men en leilighet beregnet på en person? Her hjelper det ikke at jeg når som helst kan vise til fine referanser fra alle mine tidligere leieforhold på at jeg er en rolig person som aldri arrangerer ville fester eller roter og ødelegger inventar. Har man Y-kromosomet representert, er man ikke interessant for utleier.

Den siste skjermdumpen fra finn.no ble gjort i august i fjor. Det var på den tiden jeg begynte å innse at med mindre økonomien tok seg opp, så ville jeg ikke finne noe med det arealet og de fasilitetene jeg behøver. Jeg vurderte å sende skjermdumpene til likestillingsrådet, sammen med navnene på utleier. For slik jeg ser det er ikke dette det spor bedre enn å skrive «Hybelleilighet leies ut til etnisk nordmann av arisk rase». Alle ser hvorfor dette er provoserende.

Men jeg droppet det. Ingen av de over hadde villet leie ut til en som oppretter kontakt ved å anmelde dem. Derimot lurer jeg på hvor gode sjansene mine hadde vært om jeg hadde møtt opp på visning som den jenta jeg ønsker å være.


Spørs om jeg blir værende i dette kollektivet en stund til dessverre.

Bruker skjørt på jobb fordi de nektes å bruke shorts.

Togførerne i Stockholm blir nektet å bruke shorts som en del av uniformen, selv om temperaturen inne i vognsettet kan nå 35 grader. Dette har de valgt å løse ved å ikle seg skjørt. Sjefen sier ja for å ikke være diskriminerende.

Togfører Martin Åkersten (30) har valgt å gå på jobb i skjørt etter at arbeidsgiver nektet ham og kollegene å bruke shorts Foto: Expressen.se

Egentlig så er ikke dette en veldig unik eller ny sak. Med ujevne mellomrom så dukker det opp en sak hvor kleskoden gjør at menn må svette seg gjennom varme sommerdager i langbukser fordi shorts ikke blir sett på som «anstendig», mens korte skjørt er akseptert plagg for kvinner. Det som likevel skiller denne saken fra de andre er at det som oftest i disse sakene dreier seg om skoleelever i land som krever skoleuniform, hvor enkeltelever velger å gjøre opprør ved å møte opp i skjørt fordi shorts ikke er tillatt. Ikke dessto mindre liker jeg denne formen for aksjonering, og jeg synes det er utrolig tøft gjort av dem.

For hvorfor er det sånn at det blir sett på som mer anstendig for kvinner å blotte leggene med skjørt enn det er for menn å gå med shorts? Selv om jeg når som helst kan skrive under med mitt eget blod på at jeg foretrekker å gå med skjørt fremfor shorts, som jeg jo ikke liker å gå med, så er det ikke så stor forskjell på de to plaggene, og det hersker liten tvil om at det her handler om anstendighet og at det er en generell oppfattelse av at menn i shorts ikke passer seg i en slik sammenheng. Men det er ikke så lenge siden korte skjørt ble sett på som uanstendig heller, så det handler om hva man er vant med. Så hvorfor er det greit for kvinner å vise mer hud?

Da synes jeg også det er godt at disse modige mennene ikke blir nektet å gå i skjørt heller, for det ville vært enda verre. Da hadde vi kunnet rope ut om kjønnsdiskriminering, mens det nå kun er en debatt om tradisjonelle mannsklær vs. tradisjonelle kvinneklær. Og det er jo det sjefen i denne sammenhengen har sagt også, at alt annet hadde vært diskriminierende. Enda mer gledelig er det å lese at passasjerene heller ikke har reagert negativt på dette.

Derfor håper jeg at togførerne i Stockholm fortsetter å bruke skjørt så lenge det er for varmt i luften til å bruke bukser, helt til sjefene ser behovet til sine ansatte og de får endret uniformsreglementet innad i bedriften slik at shorts i en eller annen form igjen blir godtatt.

For selv om jeg går og håper på det i det lengste for min egen del, slik at det skal bli enklere for meg å gå i de klærne jeg vil (selv om jeg ser på meg selv som en kvinne, ikke en mann i kvinneklær), så tviler jeg på at skjørt blir sett på som et manns/unisexplagg med det første.

Hva mener du?

Slemme piker uønsket…

Jeg er veldig glad i å lese, og tegneserier er en interesse som har fulgt meg siden tidlige barneår. For noen år siden hadde jeg gleden av å lese en tegneserie ved navn Zelda i den svenske utgaven av Nemi. I en bransje som er så dominert av menn føltes det som et friskt pust. Jeg er ikke spesielt glad i Nemi, og derfor hadde jeg savnet et alternativ til de mange mannlige tegneserieheltene, selv om jeg liker og leser mange av dem også. I den frittalende feministen Zelda så jeg mye av det jeg hadde savnet, og gleden var stor da Lina Neidestams heltinne endelig fant veien til Norge i fjor. Først i Dagbladet, og senere i månedsbladet Pondus. Noe senere skulle også nordlenningene få lese serien da den Tromsøbaserte avisa Nordlys begynte å trykke Zelda fast på daglig basis.

Men den siste tiden har flere anonyme leserbrev i avisen krevd å få Zelda fjernet. Serien fremstår for de anonyme skribentene som skadelig og lite barnevennlig, og Zelda fremstår også som en dårlig rollemodell. For et par dager siden var det slutt, og på mandag denne uken var Zelda kastet ut og erstattet av norske Radio Gaga. For ordens skyld, jeg synes Radio Gaga er en morsom serie også, men la oss nå ta en titt på seriene. Først på Zelda av Lina Neidestam:


Zelda er © Lina Neidestam/ distr. Strandcomics.no

Denne serien, som altså ble for sterk kost for nordlenningene, ble mandag erstattet av Radio Gaga, tegnet og skrevet av Øyvind «Flis» Sagåsen:

Radio Gaga er © Flis/ distr. Norsk Seriebyrå

I tillegg har Nordlys trykket Rocky, av svenske Martin Kellerman, i en rekke år:


Rocky er © Martin Kellerman/ distr. Strandcomics.no

Jeg håper jeg nå ikke er den eneste, etter å ha sett på disse stripene, som lurer på hvorfor Zelda er så ille i motsetning til de andre. Rockystripa jeg har valgt ut er jo i tillegg snill i forhold til veldig mange andre striper jeg har sett av serien. Det eneste jeg kan se er at det virker truende på mange at Zelda, som kvinnelig serieheltinne, er en så skummel frittalende feminist. Lise Myhre, som tegner den allerede omtalte serien Nemi, har også uttalt at hun stadig opplever at Nemi kritiseres for å være en dårlig rollemodell.

Hvorfor fikk aldri Jokke i Pondus den samme kritikken, i de årene vi fulgte med på hans mange one night-stands med de stygge buruglene som serien var så kjent for? I samme serie ser vi også innimellom Jokkes mor Else hoppe i sengehalmen med den tyske dvergen Günther utstyrt med et arsenal av S&M-rekvisita. Hvorfor har dette aldri skapt en storm av leserbrev? Og hva med Rocky som Nordlys som sagt også trykker, som i mine øyne er mye verre?

Selv om jeg ikke leser Nordlys, synes jeg det er utrolig trist at dette skjer, både for Lina Neidestam og for alle som ønsker et kvinnelig alternativ i tegneseriefloraen. Og det er ikke engang gått en uke siden 8. mars heller…

Tegneseriestripene i dette innlegget er gjengitt i henhold til norsk lov om sitatrett.

OPPDATERING 14. MARS 10:40: Etter å ha sendt link til dette innlegget til Zeldas skaper Lina Neidestam, fikk jeg svar om at hun satte kjempestor pris på støtten og spurte om hun kunne linke til dette innlegget fra sin Facebookside. Det har hun nå gjort. Gå gjerne inn dit og vis din støtte du også.

Musikalsk kjønnsforvirring

Vokalisten i punkbandet Against Me! gikk i mai i fjor ut med nyheten om at han ønsket å bli kvinne. Dette er gammelt nytt.

Men denne uken har NRK P3s Totto Mjelde skrevet en kommentar med tittelen «Musikalsk kjønnsforvirring«, om sitt forhold til bandet Against Me! og hvordan dette forholdet ser ut til å endre seg nå som bandets vokalist Tom Gabel var blitt Laura Jane Grace. Han skriver at Against Me! lenge har vært et av hans favorittband, og at selv om han gjerne vil støtte Grace og bandet, og være glad på deres vegne, så føler han likevel at noe skurrer. Han føler at det ikke lenger er det samme bandet.

Dersom du forventer at jeg nå skal gå til angrep på Mjelde med en utskjelling av så episke proposjoner at de i verbal form ville dannet en lydbølge så kraftig at den ville slengt ham herifra til månen… så tar du grundig feil.

Men jeg har likevel noen umiddelbare tanker, og dem velger jeg å dele i et eget innlegg. Som en slags kommentar til kommentaren.

Against Me! med Laura Jane Grace lengst til høyre. Foto: Ryan Russell/Punknews.org

Mjeldes reaksjon er nemlig ikke så ulik den jeg har opplevd fra veldig mange opp igjennom årenes løp, når jeg har fortalt dem om hemmeligheten min, at jeg egentlig ønsker å være jente. Selv om jeg selv føler meg som den samme, så vil den jeg forteller det til føle at vedkommende må bli kjent med meg på nytt. Ikke bare det jeg gjør fra nå av blir sett som handlinger utført av den personen de nettopp har oppdaget at jeg er, men også tidligere hendelser og handlinger blir nå bevisst eller ubevisst analysert på nytt, fordi jeg ikke var den personen de trodde jeg var den gangen likevel. En vanlig reaksjon har vært «ah, nå forstår jeg mer!».

Litt sånn tror jeg det er for Mjelde akkurat nå. Han har fulgt dette bandet lenge, og følt han har kjent det. Han har spilt platene deres flere ganger og for hver lytting har det blitt som et gjensyn, eller gjenhør, med en god venn. Han har sannsynligvis også lært seg tekstene, og kanskje til og med ubevisst analysert dem. Men så viser det seg at ting ikke helt var slik de tilsynelatende var bak fasaden. Det er ikke som om bandet bytter vokalist og må starte på nytt, og det gamle materialet ligger der som om det alltid har gjort, uforanderlig. Men det er den samme vokalisten, og hun har ikke forandret seg heller. Hun har alltid vært sånn, hun har bare holdt det skjult for oss hele tiden. Dermed vil Mjelde plutselig også se det gamle i et nytt lys, og føle at disse gamle vennene ikke var slik han trodde, og at tekstene kanskje ikke betydde det han leste ut av dem likevel.

Foto: MTV

I kommentarfeltet under ser jeg noen som raser mot Mjeldes kommentar. Som kaller ham trangsynt og fordomsfull. Noen legger til og med ord i munnen hans og prøver å antyde at Mjelde mener Against Me! nå vil bli et dårligere band. Men dette tolker jeg som kommentarer fra folk som anstrenger seg for å virke politisk korrekte. De som prøver hardt å overbevise seg selv og andre om at det alltid kun handler om musikken, og ikke utøverne, og tenker ikke på at med en slik tankegang hadde aldri band som Kiss og Twisted Sister hatt det imaget som de skapte seg. Og hadde de ikke hatt det, hadde de etter min mening aldri solgt en plate heller…

Mjelde sier jo ikke noe annet enn at alt dette har gjort ham forvirret, fordi ting føles annerledes. Akkurat som alle vennene jeg har åpnet meg for å fortalt at jeg ønsker å være jente til. De begynner selvsagt å se annerledes på meg. Men de færreste har sett meg som et dårligere menneske etter dette (de få som har gjort det, har jeg gitt den utskjellingen av episke proposjoner jeg beskrev tidligere i innlegget), de har jo valgt å beholde meg som venn etterpå.

Det eneste Mjelde har gjort her er å skrive en ærlig kommentar om sin forvirring. Som sagt så er dette en forvirring som jeg kjenner igjen fra alle de gangene jeg har stått frem for venner. Men jeg vet at de fleste etter hvert klarer å venne seg til det, noen trenger bare lenger tid enn andre.

Selvsagt er det annerledes, ellers hadde Laura Jane Grace ikke tatt seg bryet med å gå gjennom behandlingen. Og det vil forbli annerledes for all evig fremtid. Men jeg tror Mjelde likevel vil klare å sette pris på det gamle som et av hans favorittband har utgitt tidligere, og om han ikke klarer å sette pris på det nye de gjør, så kan det like gjerne være helt andre grunner til det.

Og for de som ikke skjønner hva jeg mener i siste linje, så avslutter jeg med å fortelle en metal-vits:

«St. Anger«…

Nå kan også franske kvinner gå i bukser – lovlig!

For noen uker siden postet jeg innlegget «Hvorfor er kjoler og skjørt kun for jenter«. Det regner jeg med du vet, for det er mitt mest leste innlegg noensinne da både VG og Nettavisen linket til dette innlegget på samme dag. Men jeg var visst dagsaktuell uten å være klar over det, for kort tid etter får jeg melding fra en venninne som også er fast leser av denne bloggen. Hun gir meg en link til en artikkel i International Business Times. «Paris Drops Pants Ban For Women Legalizing Trousers After 214 Years«. Og jeg bare… «seriøst…?»

Jeg aner ikke hvilken nasjonalitet denne dama har. Men om hun er fransk bryter hun i alle fall ikke loven lenger. Med mindre Frankrike har en eller annen teit lov som forbyr blonde kvinner på høye hæler å spankulere langs bassengkanten. Noe som forsåvidt høres litt fornuftig ut når jeg tenker etter. Foto: H&M

Det viser seg altså at det i 1799, på den tiden Frankrike var i det revolusjonære humøret og Napoleon begynte å gjøre opp for mindreverdighetskomplekset sitt ved å snu alt og alle på hodet (de hodene som ennå ikke var tatt av giljotinen), ble det innført forbud mot bukser for kvinner, og franske mademoiselles måtte søke spesialtillatelse fra politiet for å få lov til å ikle seg benklær. Bakgrunnen for forbudet skal ha vært å forhindre at kvinner fra å utfordre menn i samfunnet og jobbmarkedet, ved å innsnevre tilgangen til enkelte jobber.

…og her vil jeg skyte inn til alle kvinnehatere og anti-feminister som for tiden sprer seg rundt i internettets mange kommentarfelt, som om de var mugg i en fuktig gymgarderobe: oppførselen deres er bare sååå 1799…

Men loven ble innført, og fra 1799 var det forbudt for kvinner å gå i bukser. Noe jeg tviler på at hadde særlig innvirkning der og da, for bibelen hadde jo allerede forbudt det i halvannet millenium, og det vanlige var fortsatt kjoler og skjørt for kvinner. Men etter hvert kom altså kvinnefrigjøringen rundt forrige århundreskifte. 1. verdenskrig kom i 1914, og kvinner tok industrijobbene til mennene som dro ut for å kjempe i fronten. I 1946 vedtok også Frankrike ny grunnlov som konstanterte menn og kvinner som like, og dermed ble loven som forbød bukser på kvinner en motsigelse mot grunnloven. Den ble en såkalt sovende lov, som ingen så seg bryet med å håndheve, selv om franske feminister irriterte seg over den av prinsippielle grunner.

Men nå, for en uke siden, ble loven fjernet, etter 214 år. Franske kvinner kan nå bevege seg fritt omkring i bukser, uten å føle at de bryter noen lov. Selv om jeg har en følelse av at de aldri noen gang har følt det.

Og da frister det å dra frem en av disse propagandaplakatene fra forrige århundreskifte (og den tidligere omtalte bloggposten jeg linket til øverst i dette innlegget)


Takk for oppmerksomheten!

Hvorfor er kjoler og skjørt kun for jenter?

Jeg skulle ønske jeg var jente. Dersom du vet hvor mange innlegg jeg har åpnet med denne setningen vinner du ikke en sydenreise, for det har jeg ikke råd til å utbetale. Men det er blitt sagt så mange ganger at det burde begynne å bli en kjent sak og etablert sannhet. Det er kvinne jeg ønsker å være og ikke en mann i kvinneklær. Derfor er det jeg tar opp i dette innlegget egentlig ikke noe som berører meg, men det er likevel beslektet da det jo handler om noe som hele denne bloggen er godt tuftet på. Kjønnsroller.

Jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget da en annen blogger stilte spørsmålet om sminke på gutter var hot og not. Ikke overraskende var flere jenter raskt ute med å proklamere at sminke helt klart er en jenteting. Det minnet meg på noe jeg leste på et diskusjonsforum, dominert av unge småbarnsmødre, for noen år siden hvor en mor hadde skrevet et innlegg om sin sønn som ønsket å gå i skjørt i barnehagen. Flere av debattantene mente at hvis gutten virkelig ville dette måtte han få lov, for det er jo bare klær. Men så kom det noen som freste og kunne ikke skjønne at så mange oppmuntret til dette. Hadde det vært hennes sønn hadde hun gjort det klart for ham at skjørt bare for jenter, og sånn er det bare. Å påpeke at jenter også kan gå i bukser falt på steingrunn for vedkommende. Bukser er jo tross alt unisex!

Selv om jeg ser argumentene så vil jeg kalle påstandene for historieløse. For hvis vi hadde skrudd klokken litt over hundre år tilbake, lenge før akkurat den klokken du skrur på ble laget, med mindre du har et veldig gammelt lommeur du har arvet av en forlengst avdødd slektning. Hva er det jenter i dag tar for gitt som ble sett på som like merkelig på jenter den gangen denne slektningen levde, som skjørt og sminke på gutter ble og fortsatt blir?


Gisp! En kvinne i bukser! Hadde din svært religiøse tipptippoldemor sett deg i dette hadde hun rotert så mye i graven at hun hadde skapt nok friksjon til å forsyne hele Florø sentrum med elektrisitet sammenhengende i tre år. Foto: H&M. Hele dette antrekket kan skaffes der, du syndige menneske. (Faen, nå ble dette et outfit-innlegg likevel)

Vi skal altså ikke lenger tilbake i tid enn hundre år for å komme til en tid da jenter i bukser var like utenkelig og latterlig som menn i kjoler. I bibelen står det til og med i mosebøkene at det er strengt forbudt for en kvinne å kle seg i mannsklær, og omvendt. Det finnes flere tilfeller fra så sent som 1800-tallet hvor kvinner har blitt arrestert og satt i fengsel for å kle seg i bukser. I tiltalen mot Jeanne d’Arc før hun ble brent på bålet står det også at hun er dømt delvis for å kledd seg som mann, skjønt dette nok ikke var hovedgrunnen til at hun gikk opp i røyk i 1431. Å mene det hadde i alle fall vært grunnlag for å bli kalt historieløs.

Men så begynte det å skje noe. I disse dager er det hundre år siden kvinner fikk stemmerett i Norge, og i den vestlige verden forøvrig, gi og ta noen år (glem Sveits, der fikk ikke kvinner stemmerett før utpå 70-tallet en gang). Da Europa ble rammet av første verdenskrig ble mange unge menn sendt ut i fronten, og for å holde samfunnet i gang ble det så kvinnene tok jobbene deres. Dette bidro også til at bukser på kvinner ble mer vanlig da bruken av benklær gjør det enklere å arbeide i industrien. Likevel tror jeg at kvinner begynte å adoptere klær og vaner som tidligere var forbeholdt menn for å markere sin selvstendighet, jfr. Marlene Dietrich, men det blir en avsporing i denne sammenhengen.

Men om du tror denne overgangen gikk fredelig for seg, så er du i beste fall naiv. Bare det at kvinner begynte å bruke bukser ble i enkelte kretser sett på som en trussel og grunnlag for å trykke propagandaplakater.

Joda, man kan le av plakaten nå og si at selv om kvinner har begynt å bruke bukser så har ikke menn blitt tvunget til å slutte. Jeg lo selv da jeg så denne første gang. Men likevel så er ikke veien derifra lang til et av argumentene jeg leste i det nevnte diskusjonsforumet om gutten som ville ha på skjørt i barnehagen. De som var i mot fikk det nemlig til å høres ut som at hvis det ble sosialt akseptert for menn å gå i skjørt, ville sannsynligvis kjønnsrollene snu også og «da må dere kvitte dere med sminken deres jenter, for det blir en gutteting». Jeg kan ikke annet å lure på om forfatteren av dette utsagnet også har et lederverv i Stopp forfølgelsen av oss paranoide.

Men joda, det var det de trodde ville skje for hundre år siden også, hvis kvinner fikk stemmerett og fikk lov til å gå i bukser. Så da var det vel på sin plass å lage flere propagandaplakater for å advare mot hva som ville skje.

Tysken min er ikke helt stødig, så jeg skal ikke forsøke å oversette hva som står her. Men jeg ser jo hva det forestiller. Ikke bare har kvinnen i dette bildet på seg bukser og mannen skjørt. Men han holder også barnet, samtidlig som hun holder en sko i hånden som om hun truer med å disiplinere ham med slag mot baken om han ikke oppfører seg.

Men det ble da flere propagandaplakater. Tysken min er ikke blitt noe stødigere siden forrige avsnitt, men med mitt språkøre klarer jeg å tyde meg frem til at overskriften er noe sånt som «Fremtidsbilder fra den kvinnelige staten».


De to til venstre handler om disiplinering av mannen. I det nederste står også den unge datteren og ser på mens hun smiler. I midten ser vi to damer kledd i dress og med hatter, henholdsvis flosshatt og fedorahatt, noe som begge deler er hatter som tradisjonelt ble brukt av menn. I tillegg ser vi dem røyke. Sigarer og piper var også noe som var forbeholdt menn på den tiden. Mennene i dette bildet derimot er kledd i tidsriktige kjoler. Lengst til høyre ser vi samme scene som fra plakaten over, og under ser vi mannen, kledd i skjørt, vaske klær mens kvinnene er på vei til jobb.

Så kan vi spørre oss selv. Kvinner fikk stemmerett, og bukser for kvinner ble sosialt akseptert. Ble samfunnet slik som det beskrives i bildene over?

Jeg tror ingen vil beskylde meg for å lide av vrangforestillinger hvis jeg svarer nei. Kvinner har riktignok erobret områder som tidligere kun var forbeholdt menn, men egentlig ikke på bekostning av mannen. Kvinner har heller ikke blitt mer maskuline av å adoptere buksene og dressen, men de har endret snittet og gjort det til sitt plagg ved å gjøre det feminint. Det er nok her de bommer, de som har bestemt seg for at skjørt og kjoler, og også sminke, kun er forbeholdt jenter. Det handler ikke nødvendigvis om å gjøre mennene feminine, det handler mer om å gjøre det til sitt eget. Det er jo til en viss grad gjort allerede. Se over til de nordlige delene av øyriket, til Skottland. Ingen vil kalle Seamus og kameratene hans for feminine. I alle fall ikke om de hører på og man føler for å beholde tennene sine.


Who ya’ callin’ a faggot, ya’ fookin’ shite?! Foto: David Ball/Wikipedia Commons

Jeg er derimot helt enig i at det ville bli sett på som rart i starten om gutter hadde adoptert de tradisjonelle jenteplaggene og gjort dem til sine egne. Men det ville gått over etter hvert. Akkurat som det gjorde da våre formødre begynte å gå med bukser.

Selv har jeg altså guttekropp og liker å kle meg i kjoler, og kommer derfor i følge bibelen til å havne i helvete sammen med Jeanne d’Arc (som forøvrig ble kanonisert og dermed ble helgen noen århundrer senere… merkelige folk de der prestene, som forøvrig også går i kjoler…). Jeg mener at klær egentlig er, og i alle fall burde være, kjønnsnøytrale. Likevel så føles ikke dette som min kamp. Jeg ønsker nemlig ikke å være en gutt i kjole.

Jeg ønsker å være en jente.

Noe å tenke på om klær og kjønn…

«I’m not ashamed to dress ‘like a woman’ because I don’t think it’s shameful to be a woman.» – Iggy Pop

«They’re not women’s clothes. They’re my clothes. I bought them.» – Eddie Izzard

Ta dette som en liten forsmak på et tema jeg tenker å ta opp i et innlegg i denne bloggen om ikke så alt for lenge (når jeg finner igjen bildematerialet jeg har lett etter i en halv evighet nå).