Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Kjønnsroller og kjønnsforvirring'

Jeg er alt for streit til å være «skeiv»

Som nevnt i flere tidligere blogginnlegg har Trondheim Pride funnet sted denne uka, med en rekke ulike arrangement av både sosialt og faglig innhold under regnbuen. Nå gikk jeg jo glipp av omtrent alt som var mens jeg lå til sengs med minst like fargerike feberbilder på netthinnen, men jeg må likevel berømme komiteen for et program like mangfoldig som organisasjonen bak. I alle fall helt til du ramler inn på en av festene.

For hvorfor er man nødt til å ha ubehjelpelig dårlig musikksmak for å passe inn i de såkalt skeive miljøene?

DISCO SUCKS! Stort sett i alle fall… det er kanskje denne jeg skulle hatt på meg i helga?

Selvsagt skjønner jeg at stemningen ikke akkurat beføler takbjelkene om DJ-en snurrer i gang King Crimson, Tom Waits eller Antonín Dvořáks niende symfoni. Men må vi absolutt grave i bunnen av musikkens søppelbøtte når det skal arrangeres en homofest? Er vi virkelig så sykelig opphengte i å oppfylle alle stereotypiene at vi fylle kveldens repertoar med Madonna, Modern Talking og de svetteste låtene fra Eurovision Song Contest?

Uten å si for mye gikk det enda villere for seg i moshpiten av punkere foran scenen, den gangen jeg ennå hamret løs på gitaren min og vi i bandet gjorde alt vi kunne for å skjelle ut publikum – og mødrene deres – over de aggressive tonene vi pumpet ut. Det var partystemning det, og det uten en eneste antydning til diskorytmer. Så det er ikke det det står på, men likevel var det jo en helt annen verden.

Og det er kanskje det som er utfordringen?

For en gang i tiden var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle stå frem som transkjønnet, og jeg lo litt da jeg i helga fant et gammelt bilde av meg selv med maskinklippet hår og skjegg på haka, alvorlig poserende med en gitar foran et av gravmonumentene ved Nidarosdomen. Bildet var tatt som en spøk, men det var sånn jeg prøvde å fremstå, for å lettere få følelsen av å passe inn. Noe som virket en stund, men etter hvert som tiden gikk ble jeg bare mer og mer sliten og deprimert, og jeg forsto at jeg måtte tillate meg å være meg selv.

Og nå skal jeg altså anstrenge meg for å passe inn i en verden av glitter, glam og svette danserytmer?

Likevel hadde jeg nok møtt på både «kvinnekvelden» fredag og hovedfesten i går om jeg hadde vært sikker på at formen hadde tillatt det. For selv om jeg lider meg gjennom danserytmene, og tidvis føler meg mest som en outsider som observerer de skeives festritualer, så tilbyr Trondheim Pride og Fri Trondheims øvrige arrangementer resten av året noe langt viktigere. Nemlig en trygg arena for å møte og bli kjent med andre som faller utenfor de heteronormative forventningene samfunnet har. Og som jeg merket i helga får man ikke sosialisert noe av å sitte hjemme og høre på Wobbler og Emerson, Lake and Palmer.

Men likevel. Når vi snakker om å dyrke mangfoldet og det fargerike fellesskapet under regnbuen. Er det for mye å be om litt fuzzpedal mellom Carola og Village People?

Trondheim Pride er i gang!

I går ble Trondheim Pride sparket i gang, og en av de første postene på programmet for den kommende uka var altså en uformell sosial sammenkomst på Mikrobryggeriet. Der var jeg, på tross av at jeg tidligere på kvelden hadde følt meg litt kvalm og derfor var i tvil om jeg skulle dra. Men det skulle altså vise seg at alt jeg trengte var en porsjon Blue Cheese Fries for å bli kvitt kvalmen, og at jeg kanskje bare var sulten. Selv om jeg hadde spist pizza på Tulla Fischer med Amita tidligere på dagen, like etter at vi hadde tatt antrekksbilder til bloggen.

Dessverre ble det ikke tatt noe særlig av bilder fra kvelden. De eneste jeg har er faktisk relatert til maten min…


Fries med bacon, jalapeños og blåostsaus. NAM!

Likevel kan jeg rapportere om en trivelig kveld med rundt femti-ish fremmøtte og jeg fikk pratet med både gamle og nye bekjentskaper, så jeg angrer ikke på at jeg dro i stedet for å bli hjemme med en eller annen smal science fiction-film og et rør med Pringles. Men når det gjelder resten av programmet for den kommende uka har jeg ikke lagt noen planer. Jeg tenker å ta det etter dagsformen og dukke opp hvis jeg føler for det der og da.

Hadde bare flere av de sosiale sammenkomstene vært tilpasset de av oss som har god musikksmak…

Befinner du deg i Trondheim og har planer om å delta på Trondheim Pride? Og hva i såfall?

…men tør jeg reise med fly som jente?

Mot slutten av måneden har jeg min neste time hos Rikshospitalet og utredning for kjønnskorrigerende behandling. Det betyr at jeg må til Oslo, og de forrige gangene jeg har møtt til behandling har jeg reist med tog dagen før. Men fordi toget forlater Trondheim sentralstasjon omtrent klokken halv fire innebærer det at jeg må gå tidlig fra jobben. Det har jeg ikke lyst til, all den tid jeg ikke har stått frem som transkjønnet på jobben og jeg uansett har fri den dagen jeg har time så jeg slipper å si noe.

Derfor har jeg akkurat vært på telefonen med Pasientreiser for å få bestilt flybilletter. Men mens jeg tidligere har reist med toget som jente flere ganger, kjenner jeg nå at tanken på å skulle fly som jente skremmer vettet av meg. Ikke bare har jeg aldri gjort det før, men jeg er ikke spesielt glad i å fly i utgangspunktet…

Vel, egentlig er ikke det helt sant. Akkurat det med å fly i seg selv synes jeg faktisk er gøy og jeg har tidligere blogget om min første flytur som jente da jeg var oppe i en fireseters Cessna for to år siden. Men med kommersiell flyging er det alt det rundt selve reisen som stresser meg. Mens man på toget bare går og finner plassen sin og legger kofferten i nærmest tilgjengelige bagasjehylle, må man her møte opp på flyplassen i god tid før for å sjekke inn og levere inn bagasjen, før man kommer til den delen jeg misliker mest.

Sikkerhetskontrollen!

Du vet, der hvor man må stoppe opp og ta alle metallgjenstander ut av lommene, legge alt flytende i en liten gjennomsiktig plastpose, samt ta ut laptop og speilreflekskamera av sekken, mens andre folk står i kø bak deg og venter utålmodige på at du skal gjøre deg ferdig, før du sender dette gjennom for scanning og du selv må gjennom en metalldetektor. Piper det når du går gjennom, må også skoene av og sendes gjennom scanneren.

Alt dette synes jeg er ille nok når jeg reiser som gutt. Men hva med når jeg reiser som jente og har et utseende som ikke stemmer overens med det kjønnet og navnet som står på boardingpasset som jeg går og bærer på?

Tanken på å skulle gjøre alt dette i jentemodus, når jeg allerede har lav terskel for stress og høy frykt for å tiltrekke meg negativ oppmerksomhet, er nok til at jeg innbiller meg å kjenne svak prikking oppover venstre arm. Særlig om detektoren skal finne på å pipe i det jeg går gjennom og jeg må ta av meg skoene og foreta en manuell scan foran alle de andre. Det gjør også at jeg begynner å planlegge antrekket ut i fra hvilke sko jeg må ta på for å bruke minst mulig tid på sånt. Converse er jo ikke akkurat kjent for kunne lett smettes av og på.

Om jeg må ned på knær for å åpne skolisser, tviler på at jeg kommer til å reise i miniskjørt i alle fall!

Samtidig vurderer jeg om jeg må pakke et lite minimum av sminke i håndbagasjen i tilfelle den innsjekkede bagasjen forsvinner, fordi det ikke er snakk om å gå ut som jente neste dag uten sminke, og hvis jeg reiser som jente kommer jeg jo ikke til å ha noen gutteklær tilgjengelig heller. Men hvor mye klarer jeg egentlig å få med, og hvor mye av det trenger jeg egentlig? Hva kan jeg klare meg uten?

Det påstås om meg at jeg er flink til å overanalysere…

Riktignok var det litt sånn jeg følte det første gangen jeg skulle ta tog som jente også, men da hadde jeg i det minste med meg reisefølge som ga meg moralsk støtte på veien, noe som gjorde det lettere å gjennomføre på egenhånd senere. Det hadde vært fint om jeg hadde hatt den muligheten nå også.

Noen som vet hvor man kan henvende seg for å få et «jeg reiser alene»-skilt?

Angsten for å se ut som en «utkledd gutt» ble jaget vekk!

Fredag kveld hadde min venninne Ida noen timer å slå i hjel i Trondheim og hadde lyst til å møte meg. Formen min var riktignok ikke den aller beste, og jeg hadde siden dagen før følt meg både svimmel og kvalm, samt at jeg var ekkel i halsen, så jeg lurte på om jeg gikk og brygget på noe. Men siden Ida og jeg bor så langt unna hverandre og treffes alt for sjelden måtte jeg nesten ut og møte henne – og da som jente såklart. Selv om angsten og frykten for å ikke se overbevisende nok ut, og at alle skal se meg som en «utkledd gutt», blir sterkere når jeg føler meg redusert. Men det var jo fint vær også, så kanskje vi fikk tatt bilder til bloggen samtidig?


Jakke: Miss Selfridge | Topp: New Yorker | Skjørt: New Yorker | Veske: H&M | Halskjede: H&M Sko:Converse

Det vises ikke på bildene, men jeg hadde det ganske tøft til å begynne med denne dagen. I alle fall frem til jeg møtte Ida på hotellet og fikk kommet oss på Friday’s for å ta en burger sammen. Da vi etterpå skulle ta disse bildene av antrekket mitt var det eneste som var tydelig at det var alt for lenge siden sist vi møttes, og at humoren vår fortsatt er like barnslig som den alltid har vært. Som jeg viste på bloggens facebookside på fredag, hadde jeg tidvis problemer med å holde latteren inne.

Sånne venninner er virkelig gull verdt!

Jeg kan forøvrig legge til, for spesielt uinteresserte, at jeg her tester ut den nye rumpa mi under skjørtet. Og for ordens skyld har jeg ikke retusjert vekk verken kviser eller ekstra kilo denne gangen heller.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Nekter å retusjere kroppen min – selv om jeg kan!

Der lyset er sterkest er også skyggene på sitt mørkeste. Det fikk jeg igjen oppleve da jeg i går hadde usedvanlig høye lesertall for innlegget «Hentet den nye rumpa mi på posten» hvor jeg skrev om min nye bottom booster, og samtidig spurte om jeg er med på å dyrke det urealistiske kroppsidealet ved å ta i bruk slike triks for å få kroppen min til å se mest mulig kvinnelig ut. Stort sett har kommentarene i bloggen og på facebook vært saklige, men det kom likevel en kommentar som fikk meg til å reagere litt.

«fyfaen det der så ikke ut.. beklager.. du ser dvask og ustelt og møkkete ut. du kunne hvertfall fjernet kvisene på lårene før du la ut bildene. begynn å tren. også kanskje fjerne hår på lårene og gå ned rundt 15 kg i vekt.»

Selv om jeg ikke kan annet enn å trekke på skuldrene og beklage at jeg har noen kilo mer enn enkelte ser ut til å foretrekke, gjorde denne kommentaren meg veldig trist. Ikke fordi jeg tok meg personlig nær av den. Men fordi et blogginnlegg som blant annet stiller spørsmål ved kroppsidealet faktisk blir møtt med holdninger som stiller enda strengere krav til hvordan en kropp skal være. Hvor deprimerende er ikke det?

Særlig den setningen med å fjerne kvisene på låret får meg til å reagere.

Det er ikke det at jeg ikke kan. Jeg har fiolett belte i Photoshop og bruker en del tid på justere lys og kontrast, samtidig som jeg tidligere har manipulert inn både blod og flammer på bilder i bloggen for humoristisk effekt. Men jeg skjønner ikke hvorfor kvisene provoserer så mye at jeg må retusjere dem vekk før jeg publiserer.

De er jo der. De er en del av kroppen min. Det er sånn jeg ser ut. Hvorfor skal de ikke med?

Eksempel på retusjering jeg faktisk gjør. Til venstre originalbildet. Til høyre bildet som kom i bloggen.

Saken er at selv om jeg klarer å fjerne både kviser, arr og ekstra sideflesk, så vil jeg ikke gjøre det. Det gjør jo ikke annet enn å skape et falskt glansbilde av meg selv, som både svekker troverdigheten min når folk som møter meg ser at jeg ser annerledes ut i virkeligheten, og som i tillegg gjør at andre transpersoner kan få et urealistisk sammenligningsgrunnlag når de ser på bildene mine. Og jeg vil ikke få det noe bedre med meg selv heller. Derfor vil jeg ikke. Selv om det er veldig lett for meg å gjøre det.

Å fjerne imaginære hår fra leggene får jeg derimot ikke til. Jeg hadde nemlig shavet leggene samme dag som bildene ble tatt, og jeg er ikke så god med bildebehandling at jeg klarer å fjerne noe som ikke er der.

Nå antar jeg at forfatteren av denne kommentaren er i grunnskolealder med tanke på rettskrivingen, så jeg kan vel ikke annet enn å tilgi hennes umodne måte å slippe ut innestengt aggresjon på. Jeg tar meg som sagt ikke nær av sånt som dette. Men hva som skjer om hun forsøpler kommentarfeltet til noen som faktisk gjør det? Hvilke konsekvenser kan det få for vedkommende i lengden?

Hvorfor er vi egentlig så slemme mot hverandre?

Hentet den nye rumpa mi på posten!

Som transkjønnet er jeg alltid på utkikk etter nye metoder for å få kroppen min til å se mer kvinnelig ut, og da særlig måter å stramme inn de delene jeg ikke skal ha mellom bena, fordi jeg ikke har lyst til å bli oppfattet som en gutt i jenteklær. En kveld satt jeg og så etter nye alternativer på nettet da jeg snublet innom Bubbleroom. Der var det et produkt fra Magic Bodyfashion, kalt Bottom Boost, som vekket min interesse. Ikke bare strammet det inn magen – og forhåpentligvis også familiejuvelene – men det skulle også gi meg en feminin sprettrumpe!

Selvsagt måtte jeg teste ut dette produktet, og for noen dager siden kunne jeg gå på min lokale post i butikk og plukke opp den nye rumpa mi. Og jeg tenkte for meg selv «Drit i å dra til Istanbul. PostNord leverer der du bor».

Men hvordan ble den egentlig på? Og er jeg fornøyd med kjøpet?

«Helt ærlig nå, kjære – Ser rumpa mi stor ut i denne?»

Det er vel ingen hemmelighet at jeg på grunn av min situasjon har ganske store komplekser for kroppen min. Men rumpa mi har aldri vært særlig høyt på lista over kroppsdeler jeg kunne tenkt meg å gjøre noe med. Faktisk tror jeg ikke den har vært på lista i det hele tatt når jeg tenker meg om. Jeg har større problemer med magen min, mangel på pupper og mangel på midje, og selv om dette produktet også hjelper meg med å stramme inn dette – og mere til – har jeg allerede andre produkter fra Lindex som jeg synes holder inn bedre.

Dessuten har jeg lenge fundert på om brystinnleggene jeg bruker er for små sammenlignet med kroppen min og om jeg burde skaffe noen som er litt større. Når jeg ser på silhuetten min i det øverste bildet her, føler jeg at padsene på baken gjør problemstillingen mer tydelig og at puppene virker enda mindre.

Visst fikk jeg en fin rumpe av dette. Men jeg kan ikke unngå å spørre meg selv om jeg med dette bidrar til å opprettholde det urealistiske kroppsidealet ved å etterligne idealformene som bare en liten prosent av alle kvinner faktisk har. Særlig når rumpa mi er en av de kroppsdelene jeg aldri har hatt komplekser for, men som jeg snarere tvert i mot har vært fornøyd med fra tid til annen. Så er det egentlig verdt det?

Vel. Nå har det seg sånn at selv om jeg egentlig ikke følte at jeg trengte dette, så har jeg oppdaget at jeg er mer fornøyd med midjen nå fordi jeg opplever kroppen min som mer formfull. For det er nå engang sånn at siden jeg er transkjønnet, så blir jeg i bedre humør når kroppen min fremstår som mer kvinnelig og jeg ser mer ut som den jenta jeg føler meg som enn en gutt i jenteklær. Så selv om jeg ikke tenker å gå med dette hele tiden, spørs det nå om jeg må bestille flere så jeg har noen å bytte i, og om ikke annet en i svart også.

Og det spørs om jeg ikke må se meg om etter noen nye og større brystinnlegg også…

Eller hva tror du? Fortell meg gjerne i kommentarfeltet mitt, og spar for all del ikke på ærligheten!

Uventet støtte fra en jobbkollega

Helt siden jeg begynte å blogge har jeg vært klar på at dette ikke skal være en tungt politisk aktivistblogg. Jeg tror ikke det å sitte med pekefingeren og hyle ut hva du burde mene er måten å få sympati. Dessuten tror jeg at man med en slik vinkling fort kan tippe over og at man etter en tid bevisst oppsøker konfliktene for å holde bloggen og publikum varme. For meg høres det utrolig slitsomt ut. Jeg har større tro på å bryte fordommene ved å la leserne bli kjent med hverdagsmennesket og la dem oppdage at vi kanskje ikke er så forskjellige.

Likevel har jeg naturlig nok ikke klart å unngå de stadig gjentakende konspiratoriske og transfobiske uttalelsene i media fra Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson, og jeg hadde løyet om jeg hadde sagt at de ikke har påvirket meg. Selv om jeg er overbevist om at flertallet er mot dem, så ser jeg også hva slags folk som støtter dem i kommentarfeltene og hva de faktisk skriver. Og det gjør meg redd for min egen sikkerhet. Det er ikke slike allierte feminister vanligvis ønsker seg, for å si det sånn.

Men så får jeg plutselig støtte fra uventet hold.

Som kjent for mine lesere begynte jeg nylig i ny jobb. Siden jeg er ny og ennå ikke vet hvor lenge jeg kommer til å bli der, har jeg ikke sagt noe som helst til mine kolleger om at jeg er transkjønnet. I et ledig øyeblikk i dag står jeg og småprater med en av dem. Fra jobblokalene har vi utsikt ut mot en av Trondheims travleste gater, og når det passerer et par unge mennesker med litt uklar kjønnsidentitet nede på gaten, ser jeg at han følger dem undersøkende med blikket.

Han sier han skremmer seg selv av og til. Han ønsker jo å være åpen, og mener at alle skal få lov til å være seg selv, men av og til klarer han bare ikke å la være å undre over de som føler de har et annet kjønn enn det de er født med. Det handler vel kanskje om at han ikke forstår, sier han. Jeg trekker på skuldrene og sier det er vel sånn vi er. Vi har vel alle våre fordommer og det er vanskelig å bli kvitt dem. Men vi kan gjøre noe med måten vi håndterer dem. Han sperrer nærmest opp øynene. «Ja, vet du… har du fått med deg de der greiene med Kari Jaquesson? Fy faen!» Så rister han på hodet.

«Hva skjedde egentlig med den dama? Enn at det går an å være så hatefull og smålig!»

Tema skifter etter hvert over mot at det haster for Rosenborg å handle nye spillere innen overgangsvinduet stenger på onsdag, før oppmerksomheten igjen går tilbake til arbeidsoppgavene våre.

Han vet det ikke. Men plutselig fikk jeg fornyet tro på menneskeheten. Dagen min ble cirka hundre ganger bedre på grunn av støtten han ikke vet at han ga meg. Og en dag, når tiden er inne, så skal jeg takke ham for det.

En «takk» til transfobene Gjevjon og Jaquesson

I alt for lang tid har Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson etterlyst en saklig debatt omkring lovgivingen om endring av juridisk kjønn, da de mener at påstandene fra deres meningsmotstandere mangler dokumentasjon og at det er alt for lett å få meningene sine stemplet som hatprat. Dessverre gjør de det umulig for oss andre å følge spillereglene når de selv tyr til de villeste konspirasjonsteorier, cherrypicking og uthenging av privatpersoner. Hvorfor går de så langt for å få frem meningene sine hvis de ikke lider av transfobi?

Og hvorfor fortsetter norske medier å gi dem et mikrofonstativ, samtidig som de er svært kritiske til hva de slipper til fra chemtrailere, vaksinemotstandere og holocaustfornektere?

Gjennom kronikker skrevet for Dagbladet, og facebooksiden til nettverket Ny Lesbisk Bevegelse, ledet av henne og kona, gir Tonje Gjevjon inntrykk av at hun har avdekket flere konspirasjoner. En av dem går ut på å skape et nytt kastesystem med transkvinner på topp, hvor begrepet «kvinne» blir omformulert til å bare gjelde transkvinner, mens alle andre kvinner som ikke er trans havner under på stigen med definisjonen «cis-kvinne».

Angivelig har transkvinner også en agenda om å tvinge lesbiske kvinner til å ha sex med dem, og det legges til at samleie mellom en transkvinne og en lesbisk kvinne er som mannlig voldtekt å regne. Hun later også til å ha avdekket en konspirasjon med mål om å tvinge uskyldige barn og mindreårige gjennom kjønnskorrigerende behandling, og «Foreldre er i ferd med å ikke lenger kunne beskytte ungene sine mot ivrige sexologer, skeive organisasjoner og transaktivister som mener barna deres er født i feil kropp«. Uten et fnugg av troverdige kilder eller bevis for sine påstander, da det skal godt gjøres å finne en transaktivist eller en organisasjon som faktisk kjemper for å gi barn hormoner, slik hun påstår.

Og hun lurer på hvorfor hun har fått stempelet som hatefull transfob?

Den saken som likevel har fått mest omtale i media er spørsmålet om garderobebruk, hvor Gjevjon har fått med seg Kari Jaquesson på sin side av debatten. Begge mener at lovgivingen om endring av juridisk kjønn har gjort kvinnegarderoben utrygg for kvinner, da transkvinner er menn som ønsker å tvinge seg inn på kvinners enemerker, og lovendringen har gitt dem anledning til å bryte seg inn med helskjegg og loven i hånd for å veive rundt med en blottet penis uten at noen kan gjøre noe. Det er også her Jaquesson nådde et nytt lavmål for noen dager siden da hun først omtalte transkvinner som «potensielle voldtektsforbrytere» og senere la ut bilde av en intetanende transperson, hentet fra vedkommedes facebookprofil uten å innhente tillatelse, med tilleggskommentaren «Ja her er en av dem. En «kvinne» i følge ham selv».

Og disse uttalelsene krever de å få komme med uten å bli stemplet som hatefulle transfober?

Beklager, men det går ikke. Hvis dette ikke er konspiratorisk hatprat så aner jeg faktisk ikke hva som er det.

Men om dere skulle lese dette, Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson, så skylder jeg dere likevel en takk. For tankegodset dere kommer med er på ingen måte nytt, men ved å gjøre dere selv til posterchilds for disse holdningene, bringer dere dem til overflaten. Det har gjort at venninner av meg som tidligere har fnyst av meg og sagt at «det der har jeg aldri hørt om» når jeg har fortalt hva jeg møter som transkjønnet, nå kommer og ber meg om unnskyldning på grunn av dere. Og jo mer dere uttaler dere, jo mer støtte ser vi transpersoner ut til å få. Jeg blir rett og slett rørt når jeg ser hvilken støtte jeg ser Eirik Elin, som jeg vet er fast leser av bloggen min, har fått etter at du, Kari Jaquesson, hang ham ut som potensiell voldtektsforbryter og «lite kvinnelig».

Jeg må bare prøve å huske det, når dere og meningsfellene deres raser som verst, og jeg kjenner tvil om kampen for å kunne få lov til å være meg selv egentlig er verdt det, at de fleste der ute ser ut til å støtte meg.

PS! Jeg har ikke vært i en damegarderobe siden jeg var bitteliten, og finner det lite troverdig at jeg kommer til å oppsøke en med det første også. Men tro meg, om jeg gjør det kan du være sikker på at jeg kommer til å gjøre hva jeg kan for å skjule hva jeg har mellom bena. Og den adferden tror jeg de aller fleste transkvinner vil vise.

Fikk jeg egentlig utnyttet ferien?

For nøyaktig en måned siden gikk jeg ut i ferie. Bare to uker etter at jeg begynte i ny jobb, og før det et halvt år som arbeidsledig. Det føltes derfor så utrolig unødvendig, og egentlig det siste jeg ville etter å ha isolert meg i leiligheten nesten uten kontakt med omverdenen i seks måneder. Men sånn ble det, og jeg bestemte meg for å prøve å utnytte sommeren til å bli vant med å gå ut som jente igjen og lufte sommerkjolene mine. Jeg hadde jo ikke vært utendørs som jente siden februar og siste time hos Riksen for utredning for kjønnsoperasjon.

Så hvordan ble egentlig denne ferien jeg egentlig ikke ville ha?

Vel, det startet akkurat slik jeg fryktet. Jeg merket at jeg igjen hadde vanskelig med å gå ut når jeg ikke lenger var nødt, og selv om jeg prøvde å ta opp kontakten med gamle venner, var det få som hadde tid eller ikke allerede hadde reist bort. Så det ble så jeg isolerte meg igjen. I alle fall den første uka, før jeg endelig fant noen som hadde tid til å møte meg. Og endelig, for første gang på fire måneder klarte jeg å gå ut som jente igjen.

Etter fem dager i Sundsvall med foreldrene mine kom jeg tilbake til Trondheim, og prøvde å legge nye planer for å komme meg ut og bli komfortabel med å gå ut som jente igjen. Men fortsatt var det vanskelig å finne noen som var hjemme og som hadde tid, og det ble enda en uke i isolasjon mens jeg så ut på det fine været og følte at jeg kastet bort sommerdagene og muligheten til å nyte dem.

Men så for en uke siden begynte visst folk å komme hjem fra ferie, og den siste uka hadde jeg hele fire avtaler og fikk foreviget like mange sommerantrekk i bloggen med deres hjelp. Fortsatt synes jeg det er vanskelig å gå ut, og da særlig som jente, men jeg merker at det er lettere nå enn det var for en uke siden.

Så det er egentlig nå jeg skulle hatt ferie. Det ville hjulpet meg så utrolig mye mer om jeg hadde hatt venner tilgjengelig til å komme over dørstokken når det var som tyngst. Men i stedet begynner jeg på jobb igjen i morgen, og for å være ærlig føles det litt skremmende. Fordi jeg ikke føler jeg rakk å bli varm i den etter de to ukene jeg jobbet der før ferien begynte, er jeg usikker på hvor mye av opplæringen som fortsatt sitter.

Og nå må jeg også snart ta et valg for hva jeg ønsker å gjøre videre.

Men jeg føler meg langt i fra klar for å ta det.

Er tiden inne for en sommerflørt?

I går var det igjen strålende vær ute, og jeg følte meg forpliktet til å utnytte det. Ikke bare fordi det betegnes som trist å sitte inne når sola viser seg på himmelen, men også fordi jeg har en haug med sommerkjoler som skriker etter slike dager. Men jeg har jo aldri vært glad i å gå ut bare for å gå ut, og i alle fall ikke alene.

Når jeg kjente etter så hadde jeg ikke lyst. Jeg følte meg bare sløv og det fristet overhodet ikke å finne frem barberhøvel og sminkekoster, og enda mindre å faktisk gå ut i den steikende sola. Jeg følte mer for å trekke for gardinene, spise junk og se The Simpsons på DVD.

«Høres ut som en plan. Lytt til hjertet ditt, du!» sa en venninne via Messenger.

«Si meg, har du mensen?» sa en annen. «Jeg tror nemlig vi er synkronisert»

Dermed ble det altså en innedag på tross av finværet, og selv om jeg egentlig har hatt nok av slike det siste halvåret, føltes det greit nå. Kanskje fordi jeg har vært så mye på farten den siste uka jeg har tilbragt i det store utland. Men når jeg ser på værmeldingen for den kommende uka og ser at været kommer til å holde seg, håper jeg at jeg om en uke har litt mer å melde enn handlingsforløpet i de åtte første sesongene av The Simpsons.

Men hva skal man gjøre for å komme seg ut og utnytte sommeren bedre enn jeg har gjort?

Kanskje jeg skal utfordre meg selv med noen nye sprell? Kanskje jeg skal gjøre som jeg gjorde for to år siden, da jeg helt uanmeldt annonserte at jeg befant meg på et navngitt sted i Trondheim og oppfordret de som ville til å komme dit? Kanskje tiden er inne for en date i sommervarmen? Det ville i alle fall vært en fin unnskyldning for å bruke litt tid med sminkekosten og ta på en kjole. Hvis jeg tør. Og noen har lyst til å møte meg selvsagt.

Vi får bare vente å se hva de neste dagene bringer!