Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Kjønnsroller og kjønnsforvirring'

Hadde kun med jenteklær i bagasjen til Oslo!

Som jeg har skrevet i en rekke innlegg nå var jeg utslitt og fullstendig utladet etter min første utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet og de negative opplevelsene jeg fikk der. Så utladet at lysten til å gå ut og være sosial dagen etter var fullstendig fraværende. Men så hadde jeg jo ikke sett Eirik siden mai i fjor, og siden vi sjelden er på samme kant av landet samtidig måtte jeg bare ut og følge opp avtalen.

Nå kunne de neste linjene fort handlet om hvordan jeg feiget ut og valgte å møte opp som gutt i stedet. Men da jeg tok toget til Oslo to dager før hadde jeg reist som jente, og i bagasjen hadde jeg med vilje ikke pakket et eneste gutteplagg, for å utfordre meg selv. Jeg hadde med andre ord ikke noe annet valg enn å møte som jente!

Bilder fra dagen etter besøket på Riksen, like før Bård og jeg tok t-banen inn til sentrum for å møte Eirik.

I dag er jeg veldig glad for at jeg ga meg selv denne utfordringen. Fordi jeg var så sliten og redd for et angstanfall hadde jeg garantert valgt det noe «tryggere» alternativet og gått som gutt, hadde jeg gitt meg selv muligheten. Men når jeg kun hadde pakket jenteklær hadde jeg ikke noe annet valg enn å holde meg til den opprinnelige planen.

Det skulle jo vise seg å gå veldig bra, og vi hadde da en veldig hyggelig kveld sammen med både taco og kino, slik jeg har rapportert om tidligere. Også hjemreisen dagen etter gikk veldig bra, selv om jeg garantert hadde valgt å gjennomføre denne som gutt, med tanke på hvor sliten jeg var.

Og da jeg kom hjem til leiligheten min, etter å ha gått av toget i Trondheim i ellevetiden på kvelden, og skulle til å legge meg slo det meg: jeg hadde faktisk ikke gått i gutteklær siden onsdag kveld. Jeg hadde vært i jenteuttrykket, som jeg kaller det, sammenhengende i fire dager. Og på tross av det som skjedde fredag hadde det jo faktisk gått bra!

Det er som pappa alltid har sagt til meg: Det er utrolig hva du får til når du er helt nødt!

Om planen var å skremme meg, så lyktes det!

Det har jo gått noen historier om hvordan Rikshospitalet møter de som søker kjønnskorrigerende behandling, og derfor var jeg veldig redd da jeg skulle til min første utredning for tre uker siden. Derfor var jeg veldig lettet over at Tegnehanne sa seg villig til å bli med meg til timen. Men det var før Hanne ble beordret til å vente på gangen og jeg ble tatt inn til noe som minnet mest om et politiavhør. Og «The Good Cop» hadde tatt ut avspasering…

Selv om jeg var veldig spent og nervøs hadde jeg en slags følelse av trygghet da jeg ankom Riksen sammen med Hanne den fredagen, og hadde vel troen på at dette skulle gå bra. Men etter å ha meldt meg i luken og ventet noen minutter, dukker det opp en lege som roper ut mannsnavnet mitt, minus etternavn, med en streng mine. Jaja, jeg reiser meg opp og håndhilser. Hanne gjør det samme, og presenterer seg med navn og legger til «venninne» til slutt. Men før Hanne har rukket å fullføre setningen avbryter legen henne med et «nei, nei, nei» før hun peker på meg og sier «han er et voksent menneske som klarer seg selv, så du må vente her». Der står jeg altså med sminke og skjørt, og ble akkurat omtalt som «han» av en fagperson ved Riksen.

Jeg får med en gang følelsen av at denne timen kan komme til å bli veldig lang…

Arkivbilde. Har ingen bilder av meg fra denne dagen da det var mørkt på det tidspunktet jeg dro fra Riksen.

Inne på kontoret blir det raskt klart for meg at språk skal bli en utfordring da hun er fremmedspråklig og snakker gebrokkent norsk og jeg har problemer med å plukke opp en del av det hun sier. Senere skal det også bli klart at hun av samme grunn har problemer med å forstå min trønderske dialekt, og det fører til mye gjentakelser for oss begge. Men om språkbarrieren gjør meg bekymret for at hun ikke forstår halvparten av hva jeg sier, føler jeg at hun er direkte uinteressert i resten. Selv det hun spør om.

«Hvorfor har du ikke skiftet navn og juridisk kjønn?» spør hun med et kaldt og strengt blikk. «Fordi jeg ikke er åpen om min transkjønnethet ennå» forteller jeg. «Hvorfor ikke?» spør hun. Jeg forteller om min spesielle karriere hvor jeg ble regnet som et av de store talentene innen mitt fagfelt da jeg ennå var i tenårene, og hvordan jeg fortsatt har et kjent navn i visse miljøer, noe som gjør at jeg er redd for en massiv mediedekning den dagen jeg står frem. Men jeg sier også at jeg skriver blogg anomymt og bruker den som et verktøy for å ta denne prosessen gradvis og venne meg til det. «Hvorfor blogger du anonymt?» spør hun. «Fordi jeg ikke er åpen, vel!» svarer jeg. «Hvorfor er du ikke åpen?». «Jammen hallo, jeg svarte jo på det nå nettopp!»

Når jeg blir spurt om hvordan jeg oppdaget min kjønnsidentitet, og begynner å fortelle om den sommerdagen da jeg var tretten, blir jeg avbrutt. «Stopp stopp!» sier hun etter at jeg har fortalt om hvordan oppdagelsen av at jeg er transkjønnet gjorde at jeg trakk meg unna mine gamle venner og at jeg ble bekymret for karrieren min. «Nå er vi på ungdomsskolen, ingen tenker på karriere da, det kommer mye senere. På ungdomsskolen er det lekser og karakterer man bryr seg om». Har jeg ikke akkurat fortalt om hvordan jeg debuterte innen mitt felt som 15-åring mens jeg ennå gikk i tiende?!

Men når hun nærmest prøver å dra ut av meg at besøket mitt hos Riksen er den egentlige grunnen til at jeg to uker tidligere fikk beskjed fra sjefen om at de måtte si meg opp, holder det på å svartne for meg. Både sjefen og kollegene mine fikk jo vite om transkjønnetheten min lenge før jeg i det hele tatt fikk fast ansettelse, og selv når jeg sier dette fortsetter hun å få meg til å vurdere muligheten av at dette kan være grunnen.

Er det mulig?!

Halvannen time senere forlater jeg kontoret for å ta blod- og urinprøve, og da er jeg veldig glad for å ha med meg Hanne som jo har jobbet på Riksen som sykepleier og dermed kan vise meg veien til laben. Deretter må jeg fylle ut en katalog av et skjema, med svært intime og personlige spørsmål, som det tar omtrent en time å fylle ut, før jeg kan gå. Om jeg ikke er takknemlig fra før for at Hanne ble med som støtte og for at hun har sittet der og ventet på meg i nærmere tre timer tilsammen, så er jeg det nå. Jeg er fullstendig utladet og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Er det denne gjengen jeg har lagt skjebnen min i hendene til?

Det har nå gått tre uker, og fortsatt er alle inntrykkene fra denne dagen tunge å fordøye. Jeg kan ikke fatte hvordan man kan bli møtt på denne måten, når man kommer dit i en sårbar situasjon som man ikke aner hvordan man skal takle. Det som ble klart for meg var i alle fall at de som konspirerer om at helsevesenet tvinger usikker ungdom gjennom kjønnskorrigerende behandling ikke aner hva de prater om. Mitt første møte med Riksen fikk meg faktisk til å vurdere om det i det hele tatt var verdt å fortsette.

Likevel skal jeg tilbake til en ny time i løpet av februar. Jeg kan ikke si jeg ser frem til det, men per i dag er det det eneste alternativet jeg har, så da får det bare stå til. Dessuten har jeg noe positivt å trekke frem fra besøket mitt på Riksen også, selv om helhetsinntrykket er negativt.

Men nøyaktig hva dette er, ønsker jeg å fortelle om i et eget innlegg ved en senere anledning.

Burde jeg avbestille timen på Rikshospitalet?

Livet hadde endelig begynt å føles stabilt, og med nyvunnet ro og selvtillit hadde jeg endelig det overskuddet jeg trengte for å be om henvisning til Rikshospitalet for utredning til kjønnskorrigerende operasjon. Etter noen uker kom innkallelsen til time og jeg gjorde meg klar til Oslotur mot slutten av november.

Så kom nyheten om at jeg ikke lenger hadde noen jobb.

Det er nå gått en uke siden jeg fikk denne nyheten og siden har jeg vært et godt stykke nede i etasjene under kjelleren. Både fordi jeg jo elsker jobben min og fordi jeg nå er redd for hva fremtiden vil bringe av utfordringer og om jeg i det hele tatt vil ha råd til å leve den neste tiden. Det siste jeg ønsker da er å begynne på en psykisk krevende prosess hvor en mulig kjønnsoperasjon ligger i andre enden.  I det hele tatt frister det veldig lite å møte på en slik utredning og utsette psyken min for enda flere utfordringer. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok.

Derfor lurer jeg nå på om jeg kanskje burde avbestille timen.

Men det er fortsatt over en uke igjen. Reisen er allerede kjøpt og betalt, og kan ikke refunderes. Min gode venn Bård, som jeg bruker å bo hos når jeg er i Oslo, har sagt at sovesofaen hans står der og at jeg er velkommen til å bruke den uansett om jeg tenker å gjennomføre eller om jeg bare trenger å komme meg bort litt.

Jeg vet sannelig ikke.

Men før jeg eventuelt drar til Oslo har jeg en time hos psykologen, som jeg opprinnelig ba om for å forberede meg til mitt første møte med Riksen. Så selv om det blir litt annerledes enn jeg så for meg, har jeg i alle fall noen å snakke med før jeg tar en avgjørelse.

Syk for første gang – som jente

Ja, jeg vet. Overskriften kan kanskje oppfattes som misvisende for enkelte, og jeg kan forstå hvorfor. Det ville jo selvsagt vært et mirakel på lik linje med jomfrufødsel og seriegull til Bryne om jeg hadde gått gjennom hele livet frem til nå uten å ha vært syk. Likevel er det faktisk ikke løgn.

For selv om jeg er transkjønnet og ønsker å leve som jente, er det alltids lettest å jukse og bli «gutt» når et virus slår til, i og med at jeg foreløpig bare lever som jente på deltid og i hemmelighet.

Jeg skriver «gutt» i hermetegn fordi jeg innerst inne føler meg som jente uansett hvordan jeg ser ut og hvordan jeg går kledd, men fordi jeg er født med tissen utenpå må jeg jo gjøre en ekstra innsats for å se ut som og bli oppfattet som jente av andre. Som alle andre jenter gidder jeg ikke finne frem sminkesakene og bry meg med hårfjerning når jeg uansett bare skal ligge under dyna i feberhallusinasjoner og rope på Jesus, men de andre har stort sett den fordelen at selv i denne tilstanden ser de fortsatt ut, og blir oppfattet, som jenter.

Det gjør ikke jeg, og derfor sier jeg at jeg aldri har opplevd å være syk som jente. Det vil si, ikke før nå.

For i går våknet jeg med rennende nese, sår hals og dundrende hodepine. Vanligvis ville jeg da valgt å avlyse alle eventuelle avtaler jeg måtte hatt om de innebar at jeg hadde skullet gå ut som jente. Men det kunne jeg ikke, for jeg hadde time hos psykologen, og det var også en viktig time fordi jeg som kjent skal til min første utredning for mulig kjønnsoperasjon om ikke så lenge, og derfor trengte å snakke med psykologen om dette.

Dermed trosset jeg det jeg oppfattet som en forkjølelse og tok på både sminke, parykk og jenteklær og gikk ut. Men på vei dit begynte jeg å føle de symptomene jeg bruker å få når en influensa er på vei, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke aner hvordan jeg kom meg hjem da timen var over.

Men jeg sovnet ganske raskt etter å ha kommet hjem og fått tatt en varm dusj, og da jeg våknet igjen i seks-tiden følte jeg meg mye bedre. Og selv om nesa fortsatt renner og jeg stadig er sår i halsen, er det ikke verre enn at jeg faktisk har vært på jobb som vanlig i dag. Så det var nok bare falsk alarm, heldigvis.

Likevel har dette gitt meg en erfaring jeg er sikker på at de fleste jenter er velkjente med.

For nå kjenner jeg også følelsen av å være heftig forkjølet og å ufrivillig smøre foundation og concealer utover hele trynet hver gang man nyser eller snyter seg.

«Alle» vil vite hvem jeg er når jeg står frem

Under foredraget mitt på Skeiv Ungdoms seminar Stolt i forrige uke ble jeg spurt om jeg, som egentlig ikke er så glad i oppmerksomhet, ikke gjorde det vanskeligere for meg selv ved å blogge om prosessen med å komme ut av skapet som transkjønnet. Og jo, det er noe jeg har tenkt mye på.

Drømmen min er jo å kunne forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, uten at noen reagerer på meg eller tenker over at jeg kanskje ble født som gutt. Det er det ikke sikkert at jeg får oppleve dersom avisene kaster seg over meg den dagen jeg kaster solbrillene og avslører hvem jeg er. Da kommer alle også til å få vite hvilket mannsnavn jeg går under akkurat nå, og når flere kjenner til det kommer også flere demonstrativt til å fortsette å bruke det i sin omtale av meg, bare for å markere at de nekter å godta at transkjønnethet finnes. Selv om de så automatisk hadde oppfattet meg som «hun» om de ikke hadde visst.

Likevel tror jeg ikke at bloggen har gjort dette vanskeligere for meg. Jeg tror denne medieoppmerksomheten ville ha kommet uansett om jeg hadde blogget eller ikke. På grunn av karrieren jeg hadde under mannsnavnet mitt i overgangen fra tenårene til tjueårene.

Uten å si for mye var jeg en gang regnet som det neste store talentet innen det jeg drev med, og det finnes en wikipedia-artikkel om meg under mannsnavnet mitt, som jeg ikke har skrevet selv. Dette er likevel noen år siden, og selv om jeg fortsatt kontaktes av fans som lurer på hvor jeg ble av, regner jeg meg selv som glemt.

Og selv om jeg savner den tiden litt, merker jeg at dette egentlig passer meg utmerket.

Men jeg vet også at helt siden Caitlyn Jenner har norske medier gått og ventet på den første norske kjendisen som står frem som transkjønnet. Selv om både media og jeg nok er enige om at jeg ikke er kjendis, så vet jeg at de kommer til å ta det de får. Når dagen kommer at jeg står frem, ville historien min blitt journalistmat uansett om bloggen hadde eksistert eller ikke.

Og kanskje det er like greit?

For når «alle» vet det, så vet virkelig «alle» det. Da trenger jeg ikke å måtte gjøre slik mange skeive gjør nå at de må stå frem igjen og igjen for stadig nye personer, fordi alle jeg kjenner og har kjent tidligere kommer til å få det med seg. Selvsagt gjør jeg meg selv mer åpen for hets og såkalt «deadnaming», hvor man konsekvent omtaler meg som «han» og med mitt gamle navn bare for å provosere. Men det blir kanskje ikke så annerledes fra hvordan det er nå, hvor jeg konstant går rundt og er redd for at noen av de som har kjent meg igjen skal avsløre meg, men de få gangene det faktisk har skjedd har det jo til syvende og sist kun gått utover dem selv.

De kan jo i realiteten ikke skade meg.

Så til syvende og sist tror jeg denne bloggen bare har hjulpet meg. Selv om eksponeringen jeg har fått gjennom den innimellom har gitt meg ubehagelig oppmerksomhet, så har det vært av en type jeg nok uansett ville ha opplevd før eller siden uansett, og det er greit å få oppleve det gradvis fremfor alt på en gang.

«Var det her det skulle kuttes en snabel?»

Så, jeg fikk innkallelsen til utredning for kjønnskorrigerende behandling. Sammen med en telefonkatalog av et spørreskjema som jeg må fylle ut og ta med meg. Jeg er livredd. Selv om jeg vet at dette er en ganske omfattende prosess, og det er langt fra så enkelt som å gå opp til disken og bestille en kjønnsoperasjon med liten pommes frites. Selv om jeg vet at det kan ta flere år med utredninger før de er villige til å snitte i meg, så er jeg helt fra meg av nerver. Ikke så rart egentlig.

Det er jo et digert skritt som skal tas. Mitt! Bokstavelig talt.

Men på veien hit har jeg jo allerede vunnet over mange hindre for kunne å gli inn i mengden som en av jentene. Stadig får jeg ros for hvor flink jeg er til å kle meg og bruke det for å se mer naturlig feminin ut. Vel, jeg har jo måttet fylle årene jeg har tilbragt i skapet med noe. Noen utbryter også sin beundring og påpeker hvor tøff jeg er som tør å kle meg slik og slenger på hvor stilig de synes miniskjørtet mitt er. Det viser jo at jeg har baller.

Likevel er jeg altså livredd, og da særlig for det som skal bort. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på den ekstra bagasjen jeg har mellom bena, for det blir jeg nok fort vant med. Jeg er mer bekymret for den delen hvor de fjerner en tredjedel av hjernen min og kutter lønna mi med 28%. Det kommer til å bli en omstilling.

Men det verste blir nok likevel å begynne på hormoner. Det innebærer jo å måtte gå gjennom puberteten en gang til, og jeg synes det var ille nok første gang, men hvordan vil det egentlig fortone seg å bli som en tenåringsjente nå som jeg har nådd den alderen jeg har? Jeg kan ikke tenke meg en verre skjebne enn å våkne en morgen og plutselig ikke få nok av Justin Bieber.

Alt dette er likevel langt opp og langt frem. Det jeg i første omgang er innkalt til er en utredning. Den første av mange for å kartlegge om det virkelig er til det beste for meg å gå gjennom denne prosessen. Det koster kanskje staten mer om det gjøres på denne måten fremfor en drop-in for full overhaling og service på dagen, men det går kanskje litt opp i opp med tanke på alle de potensielle ødelagte dørene med pasientformede hull i de hadde måttet erstatte. Jeg vet ikke.

Så jeg får bare møte opp som avtalt i slutten av november, med katalogen under armen, ferdig utfylt med svar på både om jeg noen gang var frekk med foreldrene mine i oppveksten og om jeg vasker hendene før middag. Det vil nok gå bra, helt sikkert. Det er jo bare snakk om en utredningstime.

Og skulle jeg lage et Emilie-formet hull i døra deres, er jeg nok lite egnet for det som kommer etterpå uansett.

Fem utfordringer jeg har som andre jenter slipper

«Du skal være glad du slipper mensen» er en setning jeg stadig hører når jeg snakker om frustrasjonen rundt å være transkjønnet og fremmed i kroppen min. Og joda, selv om jeg gladelig hadde tatt i mot denne byrden med åpne armer om det var det som måtte til for å bli den jenta jeg føler meg som, så burde jeg kanskje det. Men så har jeg en rekke utfordringer i hverdagen som andre jenter ikke har og kanskje ikke tenker på også.

De fleste av dem er riktignok koblet opp mot angst og frykten for å ikke bli akseptert og tiltrekke meg negativ oppmerksomhet i form av stygge blikk eller til og med fysisk vold. Men dette er jo noe det er like sannsynlig at de fleste jenter som ikke har en kropp som samsvarer med skjønnhetsidealet kan finne på å oppleve. Dessverre.

Derfor utelater jeg dette denne gangen, og velger i stedet ut utfordringer knyttet til kropp og biologi, når jeg presenterer fem utfordringer i hverdagen jeg har som andre jenter slipper unna.

1. Jeg kan krype rundt på gulvet på alle fire og frustrert lete i haugen med klær mens jeg mumler «Der er den ene, men hvor i helv… er det blitt av den andre puppen?!!»

2. Jeg må passe på å stramme inn visse kroppsdeler for å unngå avslørende bulker på klærne.
Selv om det ikke akkurat er behagelig, går det stort sett greit å klemme inn snabeldyret mellom bena og plassere shapingundertøy over. Dessverre holder det seg sjelden på plass så lenge bena mine er i bevegelse, så om jeg løper på do like ofte som de fleste andre jenter, er det ikke nødvendig for å tisse…

3. Når snabeldyret faktisk klarer å rømme, men legger seg i klem i strikken på shapingundertøyet…
Dette skjer gjerne på verst tenkelige tidspunkt, som for eksempel når jeg sitter i en mørk kinosal og det passer veldig dårlig at jeg oppsøker toalettet, selv om den intense smerten gjør det umulig å følge med på filmen. Det finnes rett og slett ikke ord som kan beskrive hvor vondt det er. «Rotfylling» er vel det nærmeste jeg kommer, men selv det blir pinglete med mindre du kombinerer det med tretten papirkutt i fjeset samtidig som du slår en storetå mot et bordbein og «Life is Life» av Opus spilles på radioen. Jeg sier ikke mer.

4. Samme hvor nøye jeg er med hårfjerningen om morgenen, føler jeg at det ikke finnes nok concealer i verden til å holde igjen ansiktshårene som begynner å tvinge seg gjennom i løpet av de sene kveldstimer.
Uavhengig av om det er fullmåne eller ikke… Og seriøst, om det virkelig finnes en gud: hvilken pervers glede fant han i å skape meg med hår på knokene?!!

5. Det finnes ikke shapingundertøy for å stramme inn stemmebåndet
Den er kanskje umulig å se med det blotte øyet, men selv om en er aldri så velutstyrt mellom bena (slutt å ringe meg, sier jeg!) er det langt enklere å stramme inn og gjemme Babar enn det er å få mannstemmen min til å høres lys og feminin ut. Derfor har jeg fortsatt vanskelig for å åpne munnen når jeg går ut som jente, samme hvor fornøyd jeg er med antrekk og sminke akkurat den dagen. Jeg mener, det hjelper ikke å se ut som Mila Kunis om du høres ut som Darth Vader. Heldigvis finnes det håp…

…men utover disse fem punktene er mine hverdagsutfordringer akkurat de samme som alle andre jenter har.

Eller…?

 

Innkalt til utredning for kjønnsoperasjon!

Det var ikke uten grunn at jeg lørdag møtte opp kledd i en t-skjorte med påskriften «Female Future» på Skeiv Ungdoms seminar Stolt da jeg skulle holde foredrag om å blogge som transkjønnet. For som sagt på forhånd hadde jeg en avsløring å komme med, og til stor applaus fra tilhørerne annonserte jeg at nå er det alvor her.

I slutten av november skal jeg nemlig til Rikshospitalet i Oslo og utredning for kjønnskorrigerede behandling!

Det er litt over en måned siden jeg fikk brevet nå, og selv om det innerst inne er dette jeg har drømt om i mange år er det ikke noe jeg tar spesielt lett på. For å være ærlig er jeg livredd, og jeg tror det tok tre timer fra jeg åpnet brevet til jeg turte å titte frem igjen fra under dyna. For selv om jeg i det daglige ikke føler jeg kan være meg selv, og synes dette er utrolig slitsomt, så er det jo også det eneste livet jeg kjenner.

Det er ikke rart jeg er nervøs.

Likevel, som sjefen min sa da jeg fortalte ham nyheten en uke etter at jeg hadde fått brevet, og hva jeg følte om det, så er det jo sånn at de viktigste avgjørelsene her i livet tas under tvil.

Så jeg vil ta en ting av gangen, og i første omgang møte opp på Riksen og høre hva de har å si og hva de eventuelt har å tilby. Likevel, jeg har kjent det på kroppen i en måned. Nå er det ikke lenger snakk om å gå en runde rundt i kvartalet for å kjenne på hvordan det føles å gå ut kledd som jente.

Nå er det alvor!

Vær forsiktig hva du ønsker…

Som transkjønnet ønsker jeg ikke bare å leve som jente, men også at omgivelsene skal oppfatte meg som en. På vei hjem fra byen i natt fikk jeg en ubehagelig påminnelse om hva det egentlig innebærer.

Det hadde vært en veldig hyggelig kveld på Tulla Fischer med det skeive miljøet i Trondheim, og jeg føler meg veldig fin og selvsikker der jeg går hjemover etter å ha fått masse komplimenter for den nye kjolen min denne kvelden. Plutselig stopper det en ung mann på sykkel ved siden av meg og på gebrokkent norsk spør han om jeg kan hjelpe ham. Samvittighetsfull som jeg er, er jeg programmert til å lytte når noen ber om hjelp, og stopper derfor opp og tar ham i hånden som han rekker ut for å hilse. Tror jeg.

For i det håndflatene våre møtes, drar han meg til seg og kysser meg på kinnet. Fy faen, deg ønsker jeg ikke å hjelpe, tenker jeg før jeg bare rister på hodet med et avvisende «nei», og går videre.

Men mannen på sykkelen følger etter.

Han sier han ønsker at jeg skal følge ham hjem. Han spør meg hvor jeg bor og hva jeg heter. Flere ganger. Hver gang svarer jeg kort og avvisende på en bestemt måte, uten å se på ham, at det vil jeg ikke svare på. Jeg bare fortsetter å gå, men har satt opp farten litt.

Etter å ha fulgt etter meg og gjentatt spørsmålene om og om igjen over fem minutter, spør han om jeg virkelig ønsker å gå alene. «Ja takk» sier jeg kjapt, fortsatt uten å se på ham. Han sukker oppgitt og sier javel, før han spør om han får kysse meg igjen. «Nei takk» sier jeg med samme tone, før han tydelig gir opp og sykler videre, og jeg ser ikke mer til ham.

Dette med uønsket oppmerksomhet i de sene nattetimer i helgen er ikke noen ny opplevelse for meg. Som gutt har jeg flere ganger opplevd at venninnegjenger på 40-50+, godt påvirket av rødvinen, har sett seg ut meg som et yndig offer for beføling på både utesteder og på nattbussen, sannsynligvis fordi jeg til gutt å være er litt liten av vekst med mine 1.70 og har litt androgyne trekk i ansiktet. Men dette med å få slike tilnærmelser på åpen gate og deretter bli forfulgt har jeg ikke opplevd før. Og mens damene har brukt å være i grupper som trekker opp hverandre, var denne mannen alene.

Men selv om jeg helst kunne vært foruten denne opplevelsen, opplevde jeg det som mer plagsomt enn skremmende, og selv om jeg er usikker på om det var på grunn av det selvsikre og avvisende kroppspråket mitt eller at det var en del folk i nærheten, så klarte jeg til slutt å få ham til å forsvinne og la meg være i fred.

Og i det minste fikk jeg bekreftet at selv om jeg er født som gutt, kan jeg fint passere som jente.

Å gå som jente gjør meg frisk – både psykisk og fysisk?

Onsdag for snart to uker siden våknet jeg med en ekkel kløe i halsen, og tenkte «faen». Jeg hadde jo en avtale etter jobb den dagen, hvor jeg skulle gå som jente, men om jeg er bekymret for at stemmen min skal avsløre at jeg er transkjønnet til vanlig, så kan det sidestilles med dødsangst når jeg er forkjølet og stemmebåndet mitt sendes ned i bassavgrunnen. Likevel følte jeg det var for sent å avlyse og hele dagen satt jeg på jobb og gruet meg mens jeg kjente halsen murret. Så dro jeg hjem, barberte meg og fant frem sminken.

Straks den og jenteklærne var på var plutselig kløen i halsen borte. «Jøss» tenkte jeg, før jeg gikk ut og hadde en trivelig kveld med min venninne Frøken W. Tegnene til forkjølelse forble borte.

Nå på lørdag våknet jeg igjen med ekkel hals og en stygg hoste, på en dag hvor jeg hadde en avtale jeg ikke kunne avlyse, denne gangen med Ida som jeg hadde vært på byen med kvelden før og som bare var i Trondheim denne helgen. Ikke annet å gjøre enn å stå opp og gjøre seg klar da, selv om frykten for å utover dagen begynne å høres ut som en grotesk krysning av Darth Vader og Kakemonsteret igjen vokste frem.

Men akkurat som uken før: straks sminken og de riktige klærne var på, forsvant både følelsen av vond hals og den ekle hosten, og begge deler forble borte. Dermed forsvant også frykten for å bli avslørt som transkjønnet, og jeg hadde en fortreffelig september-sommerdag i de solfylte bygatene med Ida.

Selv om jeg egentlig er irriterende fornuftig og tror at dette bare er tilfeldigheter, så er disse to hendelsene så like at jeg ikke klarer å slutte å tenke på det. Det er jo velkjent at jeg får det bedre med meg selv psykisk når jeg får lov til å være den jenta jeg føler meg som. Men påvirker det at jeg får være meg selv den fysiske formen min også? Eller skal det nå vise seg at legemiddelindustrien bare farer med løgn og at den beste kuren når man kjenner influensasymptomer i virkeligheten er en god foundation og shapingundertøy?

Uansett om jeg nå har avslørt en større konspirasjon eller ikke, har jeg følelsen av, etter å ha postet dette innlegget, at det kommer noen menn i hvite frakker og henter meg snart…