Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Kjønnsroller og kjønnsforvirring'

Jeg har store komplekser for utseendet mitt

Siden det å poste blogginnlegg uten bilder er det samme som å be om å ikke få lesere, har jeg nesten alltid med meg kamera om jeg går ut som jente og skal møte venner, slik at jeg i alle fall innimellom kan poste nye bilder av meg selv. Men ofte når jeg kommer hjem og får overført bildene til PC-en, kjenner jeg at jeg kvier meg for å poste dem, og det er nesten uten unntak av samme grunn hver gang.

Jeg føler at jeg ser alt for mye ut som en mann i kvinneklær.

Dette bildet ble tatt i Oslo for en uke siden. Jeg hadde null lyst til å poste det, men gjorde det likevel.

Forklaringen for dette er jo temmelig enkel, i og med at jeg jo er transkjønnet og født som gutt, og ikke har gjort et eneste inngrep på kroppen min. Men det at jeg har en forklaring gjør det ikke enklere, snarere tvert i mot. Selv om jeg som oftest føler meg bedre når jeg får kledd meg som den jenta jeg føler meg som, så kan synet av speilbildet mitt innimellom være nok til at jeg ikke klarer å gå ut. Kombiner dette med en frykt for å snakke ute blant folk fordi stemmen min kan avsløre meg, og kaoset mellom ørene mine er komplett.

Dette handler ikke om at jeg ikke ser ut som en fotomodell, for det har jeg ingen problemer med at jeg ikke gjør og det er ikke lenge siden jeg stilte meg på en vekt for første gang siden barneskolen. Men det er altså en grunn til at jeg søkte om kjønnskorrigerende behandling, for jeg vil være og identifiserer meg som jente, ikke som en gutt i jenteklær. Ikke at det er noe galt i å være sistnevnte, men hvis det hadde vært greit for meg, hadde jeg ikke orket å gå gjennom en lang og tung behandling for å bli det jeg føler meg som også på utsiden. Dersom samfunnet oppfatter meg som en gutt i jenteklær, og ikke som en jente, så vil de fortsatt behandle meg som en gutt. En gutt som bryter kjønnsnormene riktignok, men fortsatt en gutt.

Det er ikke meg, eller den jeg vil være. Og når jeg får dette slengt i fjeset, enten gjennom speilbildet, fotografier eller folks stirring på gaten, så kjenner jeg meg nedtynget og lurer på om det er noe poeng i å fortsette. Om jeg ikke bare skal velge den enkle løsningen og pakke bort jenteklærne mine helt hvis jeg uansett skal oppfattes som en gutt. For da slipper jeg i det minste å være en som stikker seg ut.

Men som oftest poster jeg bildene likevel. Uretusjert, med unntak av noen lys- og fargekorrigeringer.

For denne bloggen er ment for å dokumentere. Og det er jo faktisk sånn som dette jeg ser ut.

Avbryter utredning for kjønnsoperasjon

Etter to runder med utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet, avbrytes nå behandlingen inntil videre etter eget ønske. Med dagens situasjon hvor jeg står uten jobb og inntekt, og derfor går og bekymrer meg for fremtiden, har jeg verken råd eller psyke til å møte den i overkant tøffe påkjenningen det er å gå til denne lite vennlige avdelingen ved Riksen som har monopol på denne typen behandling i Norge.

Det de tilbyr er rett og slett ikke det jeg behøver akkurat nå. Jeg trenger mer stabilitet før jeg går videre.

Riktignok er det blitt satt opp en time til meg i september, som jeg har lov til å utsette ytterligere dersom ting ennå ikke har stabilisert seg når vi kommer dit, men for å være ærlig er jeg blitt veldig usikker på om det er dette jeg vil, med tanke på hva de krever av meg for at jeg skal få det. Men alternativet med å leve som gutt har jeg jo prøvd, og selv om det virket en stund så var det jo det at jeg ikke fikk være meg selv som skjøv meg ned i depresjonen og fikk meg til å forsøke å ta livet mitt.

Dermed føles hele situasjonen ganske catch-22 akkurat nå, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker å gjøre videre. Men jeg har fått innvilget en sju måneders pause med muligheter for forlengelse til å forsøke å finne ut hva det er jeg egentlig vil gjøre, og hva som føles best for meg.

Men før jeg gjør noe som helst annet skal jeg finne en ny jobb!

Er de blitt paranoide ved Rikshospitalet?

«Hvorfor identifiserer du deg som mann?». «Det er faktisk problematisk at du kommer til oss kledd som kvinne!». «Det er jo bare å la være å snakke når du er ute blant folk det». Dette er sitater fra min andre utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet på fredag. Likevel var ikke dette møtet like ille som det første.

Etter at jeg i november hadde et lite positivt første møte med den lille avdelingen ved Rikshospitalet som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge, kan jeg ikke akkurat si at jeg gledet meg til neste time for utredning i forrige uke. Det ble ikke bedre da samme behandler som sist kom og ropte meg opp, med det folkeregistrerte mannsnavnet mitt minus etternavn, som sist. Strålende, tenkte jeg.

I det jeg reiste meg pekte hun på speilrefleksen jeg hadde hengende over skulderen og ga meg beskjed om at kamera fikk jeg ikke ta med inn. Det måtte legges igjen hos min venninne Tina som hadde fulgt meg til timen og nå satt igjen på venterommet. Inne på kontoret fikk jeg også beskjed om å sette mobilen i flymodus.

Har den siste tidens skriverier i avisene gjort dem paranoide tro?

Bilder tatt et par timer etter besøket på Riksen fredag. Med speilrefleksen.

Deretter var det rett på sak. «Hvorfor identifiserer du deg som mann?» spurte hun. «Hæh?» sa jeg. Hun poengterte at jeg siden sist fortsatt ikke har skiftet til kvinnenavn i folkeregisteret og at siden jeg har et mannsnavn må det bety at jeg identifiserer meg som mann. Godt å være tilbake ja, tenkte jeg, og forklarte at jeg har mine grunner til å ikke stå frem ennå, blant annet på grunn av jobbsituasjonen min, mens blikket mitt sannsynligvis flakket litt rundt og nervøst fiklet litt med hendene. Da sa hun noe som jeg ikke hadde ventet.

«Du virket ikke så nervøs da du satt ute på venterommet. Hvorfor er du så nervøs nå? Vi er jo her for å hjelpe deg». Javel, jeg måtte ærlig talt si at jeg følte meg like nervøs der ute, og at jeg generelt er nervøs for fremtiden nå siden jeg står uten jobb og inntekt, og heller ikke får stønad fra NAV. Tonen var med ett veldig mye mildere, og hun begynte å spørre om hvorfor NAV ikke utbetalte stønad og prøvde oppriktig komme med forslag til hvordan jeg kunne løse situasjonen. Da vi kom over på jobbsøking spurte hun om jeg søkte som mann eller som kvinne, og jeg sa at siden jeg ikke er kommet ut og har et mannsnavn i folkeregisteret, søker jeg naturligvis som mann og tar det derifra. «For du lever ikke som kvinne hele tiden?» sa hun. «Stemmer» sa jeg.

Da sa hun plutselig at det var problematisk at jeg kom til dem kledd som kvinne, for da ga jeg dem et falskt inntrykk av at det var slik jeg levde og kledde meg til vanlig.

«Hvorfor har du med kamera?» spurte hun underveis i samtalen. «Jeg skal ta bilder av antrekket mitt til bloggen etterpå» sa jeg. «Hvorfor må du ta bildene her i Oslo? Hvorfor kan du ikke ta dem hjemme i Trondheim?» Som om alle antrekksbilder må taes i samme by, på samme sted…

Dermed var vi tilbake, selv om jeg ikke opplevde at tonen var like fiendtlig som sist. Men jeg klarte likevel ikke å fatte hvorfor dette var problematisk. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde kommet kledd som mann hadde det også vært problematisk. Men hun sa at dersom jeg skulle få behandling hos dem, måtte jeg begynne å leve som jente på heltid, og med en usedvanlig positiv tone sa hun «og det klarer du. Du er heldig med utseendet, du kler deg bra og du sminker deg bra. Ingen vil tenke på deg som noe annet enn en kvinne». Jeg rynket litt på nesen og sa at stemmen er et problem for meg og at jeg føler den ødelegger og gjør at jeg ikke helt tør. «Det er jo bare å la være å snakke når du er ute blant folk det!» svarte hun.

Hvordan i all verden kan du gi et slikt råd? Jeg skal jo fungere i hverdagen også, tenkte jeg. Men sa ingenting.

Det ble med andre ord sagt en del denne gangen også som får meg til å reagere, og at det virker som om det ikke er alt de har satt seg like godt inn i, så var jeg faktisk roligere etter mitt andre møte med Riksen enn jeg var etter mitt første. Selv om det ikke sier så mye. Det var fortsatt ikke et behagelig sted å være.

Derfor blir veien videre nå ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg da vi søkte henvisning dit i høst. Men hva vi ble enige om, skal jeg ta opp i løpet av de neste dagene.

Ennå ikke gått med sminke eller jenteklær i 2018

Så var det bestemt at jeg at likevel skal til Oslo og møte til neste time for utredning til kjønnskorrigerende behandling. Men som om det ikke var skummelt nok å gå og grue seg til selve timen, så vet jeg at det nærmest forventes av meg at jeg skal møte til timen i såkalt ønsket kjønnsuttrykk, altså kledd som jente.

Sist jeg gikk med sminke og jenteklær var på julaften. Jeg har ikke gjort det i det hele tatt i 2018.

Nå kan vi selvsagt krangle om hvor sann denne påstanden er og hva som egentlig defineres som jenteklær. Tiden etter nyttår har jeg jo stort sett trødd hjemme i t-skjorter og joggebukser, noe som på ingen måte er eksklusive plagg for gutter, og like ofte brukes av jenter. Men om noen hadde sett meg, hadde de neppe tenkt at det der er noen som forsøker å oppfattes som en jente. Dessuten har både sminken min og parykken min fortsatt ikke pakket ut etter at jeg kom hjem fra foreldrene mine i begynnelsen av januar.

Siden dette med å gå kledd som jente når jeg er født med tissen på utsiden er noe som er utenfor de vanlige normene i samfunnet, må jeg gjøre det så ofte som mulig sånn at jeg er vant med det og ikke tenker over hva jeg har på meg. Når det er så lenge siden sist er jeg fullstendig ute av trening og det vil lettere føles skremmende å skulle møte samfunnet som den jenta jeg føler meg som.

Med andre ord – jeg gruer meg voldsomt til å skulle møte til timen som jente.

Så selv om jeg besto tidenes utfordring med glans før jul, da jeg reiste sørover som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, gjør bare tanken på å gjenta dette meg kvalm nå. Selv om jeg vet utrolig godt at dette er irrasjonelt, og at det ikke er noe farligere å gå ut som jente nå enn det var i november.

Men når det føles uvant vil jeg også føle at alle stirrer.

Og da hjelper det ikke hvor mye jeg egentlig trives i disse klærne, kledd som jente.

Har ikke råd til å avlyse neste utredning for kjønnsoperasjon

I forrige uke skrev jeg hvordan jeg vurderte å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon. Både fordi jeg som arbeidsledig uten inntekt ikke har råd til å reise til Oslo hver tredje måned og fordi jeg er så mentalt utslitt at jeg ikke orker den psykiske belastningen det er å møte den nærmest fiendtlig innstilte avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge.

Nå skal jeg likevel reise til Oslo og i alle fall møte til neste utredning. Det vil bli dyrere for meg å ikke dra.

Fordi billettene for både tog og fly gjerne er billigere jo tidligere du bestiller, ble togbillettene til denne turen kjøpt og betalt med en gang jeg fikk vite datoen for neste utredning. Siden jeg reiser i forbindelse med en behandling, og jeg må til Oslo for å få den, får jeg beløpet tilbakebetalt gjennom Pasientreiser.

Men bare hvis jeg faktisk møter til timen.

Så selv om jeg i forrige innlegg skrev at det passer meg dårlig med utgifter på egenandel og mat på reisen med dagens økonomi, så vil dette tilsammen være snakk om et tresifret beløp. Får jeg refundert reiseutgiftene jeg allerede har betalt, er dette faktisk firesifret. Dermed vil det være dyrere for meg å ikke dra.

Så da blir det visst Oslotur likevel.

Men jeg kommer ikke til å gjøre noen avtaler om å møte venner denne gangen. Det har jeg ikke overskudd til.

Vurderer å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon

Da jeg i går leste kronikken «Rikshospitalet har all makt over oss transpersoner» i Aftenposten, kjente jeg at luften bare sank ut av meg. Selv om jeg bare har vært til én utredning hos Riksen så langt, så kjente jeg meg veldig igjen i forfatterens beskrivelse av hvor lite imøtekommende de er ved den lille avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge. For det er virkelig noe av det verste jeg har vært med på.

Plutselig hørte jeg min egen stemme sukke høyt. Dette helvetet orker jeg ikke nå. Jeg klarer det bare ikke.

Hverdagen min ble jo brått snudd på hodet da jeg ble arbeidsledig før jul. Siden har jeg trødd hjemme uten inntekt fordi alt jo koster penger, mens pengene jeg har spart over flere år nå gradvis forsvinner i løpet av bare noen måneder. Å bare være alene i leiligheten hver dag gjør noe med psyken, og det hjelper jo heller ikke at den økonomiske tryggheten bare forsvinner ut vinduet.

En ting er da at jeg ikke lenger vil kunne ta meg råd til å reise til Oslo hver tredje måned for utredning, selv om jeg får dekket selve reisen gjennom pasientreiser. Men jeg må jo betale en egenandel og sørge for å få i meg mat i løpet av turen også, og det passer dårlig på et budsjett som allerede går betraktelig i minus.

Noe annet er om jeg er sterk nok psykisk til å reise den lange veien for å bestå «auditionen» til disse fiendtlig innstilte folkene som innehar holdninger om at du ikke kan være jente dersom du lekte med Lego som liten. Jeg vet rett og slett ikke om jeg har krefter igjen.

Men hva er alternativet?

Det er det som er det triste. Det finnes ikke noe alternativ. Ikke med mindre jeg er villig til å utbetale et femtedels sentralafrikansk statsbudsjett til en klinikk i utlandet. Men uten inntekt er ikke dette noe reelt alternativ, samme hvor stor samarbeidsvilje jeg måtte ha.

Det siste alternativet derimot, vil jeg helst ikke tenke på…

Kommer til å ta et annet navn når jeg står frem

Det å velge seg et nytt navn som passer bedre med sin kjønnsidentitet er noe alle transpersoner ser ut til å gjøre, uansett om de tenker å stå frem eller ikke. Men prosessen kan være vanskelig og jeg har hørt om dem som skifter navn flere ganger fordi de ikke har klart å slå seg til ro med navnet de først valgte.

Selv valgte jeg ikke jentenavnet mitt selv, men fikk det tildelt av min første kjæreste da jeg var 16 år, fordi det var det fineste navnet hun kunne komme på. Selv om hun forsvant ut av livet mitt to år senere, og jeg bestemte meg for å glemme henne helt, så beholdt jeg navnet Emilie. Det hadde vokst på meg og blitt en del av identiteten min.

Men stadig tar jeg meg selv i å tenke at dersom jeg hadde blitt født som jente hadde foreldrene mine aldri kommet til å kalle meg Emilie. Ikke at det betyr noe, men burde ikke de ha litt å si også?

Så var det en gang i høst, i forbindelse med TV-aksjonen, at Unicef sendte meg en mail. Det gjør de jo egentlig ganske ofte, siden jeg har brukt å overføre litt penger til dem nå og da. Men denne gangen var det litt spesielt. De hadde nemlig skrevet navnet mitt feil. Ikke bare en gang, men konsekvent gjennom hele mailen. Hver gang navnet mitt kom opp var det skrevet med en bokstav for lite, noe som gjorde at guttenavnet foreldrene mine ga meg, ble et jentenavn. Først trakk jeg bare flirende på smilebåndet og tenkte «noen prøver å fortelle meg noe».

Så tenkte jeg at, hei det var kanskje ikke så dumt? Jeg har jo lenge fundert på om jeg skulle ta et mellomnavn også i tillegg til Emilie, siden vi jo har tradisjoner for sånt i min familie, uten at jeg har funnet noe som passet. Og vel, dette passet heller ikke som mellomnavn, men hva om jeg tok Emilie som mellomnavn til dette?

Jeg stablet dette navnet sammen med Emilie og etternavnet mitt og smakte litt på det.

Jo, det hadde en fin og naturlig klang over seg, og jeg likte også at det på en måte sendte et lite nikk til foreldrene mine og det navnet de jo valgte ut til meg den novembernatten for så mange år siden. Når en venninne også ble så glad og fikk tårer i øynene fordi hun synes det passet så fint, er det vel ikke mer å lure på?

Vel, nå har det gått noen måneder, og fortsatt tenker jeg på meg selv som Emilie, så det er nok sannsynligvis det navnet jeg kommer til å fortsette å bruke i dagligtale. Men når og om jeg kommer så langt at jeg skal søke navneendring, så er jeg bestemt på at Emilie vil føres opp som fornavn nummer to.

PS! Av åpenbare grunner kan jeg ikke fortelle hvilket navn det er jeg har valgt ut. For selv om guttenavnet mitt nok ikke er så vanlig blant de på min alder, vil det være lett å tenke seg frem til hva det er nå som jeg har sagt at mitt nye navn er dette navnet minus en bokstav. Så ikke spør…

Siste innkjøp – litt bling til jul

To dager igjen til jul, og dermed avslutningen på det som i år har vært en litt tung førjulstid etter at jeg for to uker siden hadde min siste dag på jobb, og ble arbeidsledig igjen. Det har jo gjort noe med humøret og hva er vel bedre da enn å trøste seg selv med litt shopping? Særlig når den økonomiske fremtiden min er så usikker…

…jeg som bare skulle ha en eller to ting. Jeg klarte visst ikke helt å styre meg. Men det føltes likevel godt å komme hjem med denne fangsten og glede seg og tenke på når jeg en gang skal få tatt det i bruk.

Særlig spennende var det å finne clips til ørene som så bra ut. Det bruker å være en utfordring for meg som ikke har hull i ørene å finne ørepynt som ikke skriker nettopp nettopp det, og faktisk kan gå for å være the real deal.

Sånn sett bruker denne tiden som nå kommer å være litt tung, når jeg ser andre bloggere smilende dele sitt nyinnkjøpte bling sammen med årets julekjole, mens jeg som er transkjønnet og født som gutt alltid tar på den samme gamle dressen, og ser med litt misunnelig mot de andre jentene.

Men hva er man vel uten drømmer?

Så jeg er overbevist om at en dag, vil det også bli min tur. Inntil da er jeg sikker på at det vil by seg en annen mulighet i løpet av romjulen slik at jeg også kan dele et juleantrekk i bloggen og ikke minst ta i bruk mitt nyinnkjøpte bling til jul.

Har du årets juleantrekk klart? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

For en måned siden ante jeg ikke hva jeg veide

Bloggere som fronter kosmetisk kirurgi, og hvor skadelig dette er for usikre unge blogglesere, er visst en evig diskusjon vi aldri blir ferdige med. Selv har jeg alltid følt meg litt hyklersk når tema kommer opp.

Det er jo helt forferdelig å høre at unge jenter drømmer om, og gjerne legger unna konfirmasjonspengene sine til operasjon, i håp om å oppnå «den perfekte kroppen» det snakkes så varmt om i den rosa bobla av bloggverdenen. Likevel har jeg i løpet av de fem årene jeg har blogget aldri lagt skjul på at jeg, som transkjønnet, selv drømmer om å legge meg under kniven og fikse på det jeg mener er galt med kroppen min.

Har jeg egentlig lov til å være kritisk til skjønnhetsbloggernes romantisering av kosmetisk kirurgi?

Men en fredag i slutten i november besøkte jeg som kjent Rikshospitalet i Oslo, for min første utredning til mulig kjønnskorrigerende operasjon. Da forsto jeg at du trenger ikke å være totalt for eller i mot.

Noe av det første legen gjorde etter at vi hadde kommet oss inn på kontoret hennes, var å gå gjennom grunnleggende personalia. «Høyde?» spurte hun. «1.70» svarte jeg. Den var lett. «Vekt?» spurte hun. «Aner ikke» svarte jeg. Hun så på meg. «Jeg har ikke stått på en siden jeg var hos helsesøster på skolen da jeg var 12 år» fortsatte jeg og trakk litt på skuldrene. Hun fortsatte å se på meg i noen sekunder før hun smilte litt og sa «Sånn sett er du faktisk rett person for dette, når du tydeligvis ikke bryr deg om hvor mye du veier, men likevel har en normal kroppsfasong».

Der har vi det, tenkte jeg. Det er jo hele forskjellen.

Mens de rosa skjønnhetsbloggerne snakker om det overfladiske som fylde, symmetri og utjevning av smilerynker ingen andre enn de selv ser under et mikroskop, så er ikke jeg ute etter å se ut som en fotomodell. Jeg vil bare gjøre akkurat nok til at den jeg føler meg som på innsiden også vises på utsiden, og at jeg kan passere og forsvinne i en folkemengde som en hvilken som helst jente, uten at noen ser rart på meg.

Det vil jeg aldri kunne oppnå om jeg jager den samme umulige perfeksjonen som rosabloggerne romantiserer. Normale mennesker er ikke perfekte, og det er nok grunnen til at de som igjen og igjen fikser på hver lille «feil» de finner hos seg selv gradvis får et utseende som fremstår mer og mer som kunstig plast.

Og de områdene jeg hovedsaklig ønsker å gjøre noe med er det ikke meningen du skal se uansett.

Så da kom det faktisk noe godt ut av besøket mitt hos Riksen også, selv om jeg opplevde helheten av besøket som tungt. Men siden det var en grunn til at de spurte om vekta mi, ble jeg også nødt til å bryte den gode trenden og gå på vekta den fredagen. Så nå vet jeg hva jeg veier, og det var faktisk mindre enn jeg gjettet.

Men hvor stort tallet er har jeg ingen planer om å fortelle i bloggen. Når det ikke har noen betydning for meg, har det absolutt ingen betydning for deg heller.

Hadde kun med jenteklær i bagasjen til Oslo!

Som jeg har skrevet i en rekke innlegg nå var jeg utslitt og fullstendig utladet etter min første utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet og de negative opplevelsene jeg fikk der. Så utladet at lysten til å gå ut og være sosial dagen etter var fullstendig fraværende. Men så hadde jeg jo ikke sett Eirik siden mai i fjor, og siden vi sjelden er på samme kant av landet samtidig måtte jeg bare ut og følge opp avtalen.

Nå kunne de neste linjene fort handlet om hvordan jeg feiget ut og valgte å møte opp som gutt i stedet. Men da jeg tok toget til Oslo to dager før hadde jeg reist som jente, og i bagasjen hadde jeg med vilje ikke pakket et eneste gutteplagg, for å utfordre meg selv. Jeg hadde med andre ord ikke noe annet valg enn å møte som jente!

Bilder fra dagen etter besøket på Riksen, like før Bård og jeg tok t-banen inn til sentrum for å møte Eirik.

I dag er jeg veldig glad for at jeg ga meg selv denne utfordringen. Fordi jeg var så sliten og redd for et angstanfall hadde jeg garantert valgt det noe «tryggere» alternativet og gått som gutt, hadde jeg gitt meg selv muligheten. Men når jeg kun hadde pakket jenteklær hadde jeg ikke noe annet valg enn å holde meg til den opprinnelige planen.

Det skulle jo vise seg å gå veldig bra, og vi hadde da en veldig hyggelig kveld sammen med både taco og kino, slik jeg har rapportert om tidligere. Også hjemreisen dagen etter gikk veldig bra, selv om jeg garantert hadde valgt å gjennomføre denne som gutt, med tanke på hvor sliten jeg var.

Og da jeg kom hjem til leiligheten min, etter å ha gått av toget i Trondheim i ellevetiden på kvelden, og skulle til å legge meg slo det meg: jeg hadde faktisk ikke gått i gutteklær siden onsdag kveld. Jeg hadde vært i jenteuttrykket, som jeg kaller det, sammenhengende i fire dager. Og på tross av det som skjedde fredag hadde det jo faktisk gått bra!

Det er som pappa alltid har sagt til meg: Det er utrolig hva du får til når du er helt nødt!