Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Inspirasjon'

Ettårs-gave fra kjæresten min

Tirsdag 22. april var det et år siden kjæresten min og jeg ble sammen, og vi feiret dagen sammen med en biffmiddag i London. Dette ble grundig dekket i et innlegg jeg la ut den dagen. Men det jeg ikke skrev var at siden vi tross alt var i London fant vi ut at vi ville vente med å utveksle gaver til vi kom hjem, slik at vi slapp å drasse med oss noe ekstra i kofferten. Det var jo nok fare for overvekt fra før…

Så da vi hadde kommet oss hjem, og sovet litt siden vi jo landet like før midnatt på fredag, var det lørdag morgen tid for å overrekke hverandre gaver.

Og som vanlig hadde kjæresten min slått til med noe spektaktulært…


Hun vet at jeg liker lilla i alle fall. Men det viktigste her er at hun med dette viser at hun virkelig ser på meg som jenta si, og det er det mest rørende hun kan gjøre for meg. Samme hvor ofte hun gjør det og hvordan hun gjør det. Men det skader ikke at smykket var så stilig som dette heller da, og derfor måtte jeg bare dele dette med deg som leser bloggen min.

Jeg gleder meg virkelig til å ta det i bruk, og vise jenta mi hvor mye jeg satte pris på både henne og gaven hennes!

Hva synes du om smykket kjæresten min valgte ut til meg?

#forhold #kjærlighet #samliv #love #gave #jubileum

Lettvindt søndagsmiddag

Som kjent tilbragte jeg hele helgen hjemme hos kjæresten min, noe jeg har gjort hver helg den siste tiden, og i forrige innlegg beskrev jeg hvordan jeg overrasket henne da hun kom hjem fra jobb på fredag til hjemmelaget soppstuing, noe som er både lett å lage og godt.

Men i dag var ikke lysten til å lage mat særlig fremtredende hos noen av oss. Ingen av oss orket tanken på å ta i en gryteklut engang. Så da kvelden kom og det gikk opp for oss at vi ennå ikke hadde spist, ble det så vi gikk for et enda enklere redskap for å få tak i middag. Telefonen.


Mer lettvindt blir det ikke. Men ikke særlig billig, og etter hva jeg hører ikke så sunt heller. Men den tilfredstilte de øvrige behovene som å stoppe sulten og tilføre gode smaker til ganen.

Huff, dette ble det andre matinnlegget på rad. Nå håper jeg pc-problemene mine blir fikset snart så jeg kan gå tilbake til å skrive om jakten på julekjolen min. Det å lete rundt, ta skjermdumper fra nettbutikkene og sånt med en mini-pc med liten skjerm, og som i tillegg henger seg opp hele tiden, er nemlig en litt for stor utfordring til at jeg helt ser poenget med å ta den. Men jeg regner med hoved-pc’en min er oppe og går igjen i løpet av uka.

Frem til da er visst bloggen min arenaen for lettvindte løsninger…

PS! Pizzabakeren har på ingen måte betalt meg noe for å skrive dette innlegget. Snarere tvert i mot er det jeg som har betalt dem…

#mat #søndagsmiddag #pizza #pizzabakeren #nr8 #biffen #huskhvitløksdressing !

Overrasket kjæresten med middag – hjemmelaget soppstuing

I mitt forrige innlegg skrev jeg om hvordan jeg ville overraske kjæresten min når hun kom hjem fra jobb ved å kle meg i jenteklær. For nye lesere kan nok denne setningen fortone seg som ganske forvirrende, og jeg betaler ikke for eventuell krisepsykiatri. Men hun vil helst se meg som jente hele tiden, og derfor er det ganske lett å glede henne når vi er alene. Jeg bare kler meg som den jenta jeg ønsker å være, og det gjør oss begge glade.

Men hun visste at jeg skulle komme på besøk i går, og hun hadde nok en mistanke om at jeg kom til å pynte meg litt for henne. Så jeg bestemte meg for å overraske henne ytterligere. Jeg visste sånn omtrent når hun sluttet på jobb, og jeg vet hvor lang tid hun bruker på å komme seg hjem. Derfor ble valget av overraskelsesmoment naturlig. Jeg skulle lage middag til henne, og sørge for å ha den klar til hun kom hjem. Men hva skulle jeg lage?

Vel, basert på mine begrensede kjøkkenkunnskaper (jeg blir en dårlig kone når den dagen kommer), så måtte det bli en av de få tingene jeg behersker. Valget falt på soppstuing.


Vanligvis steker jeg biffstrimler til, men valgte rett og slett burgere denne gangen. Død ku er død ku…

Jeg har imponert mang en middagsgjest med denne retten, men den er ganske lett å lage, og det mest utfordrende med å lage den er faktisk å holde maska mens du står i kassen og den stakkars ekspeditøren prøver å se forskjellen på alle de forskjellige typene sopp du har plukket ut.

For jeg liker å bruke flere forskjellige varianter, og denne gangen ble det brukt hele fem forskjellige. Sjampinjong, kantarell, portobello, aromasopp og østersopp. Og før du kommenterer at dette høres mye ut, så gjør jeg oppmerksom på at jeg kjøper svært lite av hver sopp. Jeg hadde for eksempel kun en sjampinjong og en portobello, da dette er ganske store sopper. Så her kommer jeg med fem poser med sopp som knapt er fylt opp engang. Jeg er overrasket over at det ikke henger flere bilder av meg på bakrommene på byens dagligvareforetninger med anmodninger om å ikke la denne personen få nærme seg soppavdelingen.

Men så over til selve tilberedingen. I tillegg til sopp trenger du smårettsbacon, løk, fløte, mel og salt og pepper. Mengder og sånt aner jeg ikke, jeg lager det alltid på slump.

Soppen kuttes opp og stekes sammen med bacon og løk i en stekepanne. Når det har stekt en stund tar jeg dette over i en kasserolle og tilsetter fløte, litt etter litt mens jeg rører om. Jeg tilsetter også litt mel for jevningen, og smaker til med salt og pepper like før det er klart for servering. Så er det bare å motta folkets hyllest.

Og det opplevde jeg denne gangen også. Kjæresten min kastet først armene sine rundt meg da hun kom hjem og møtte meg som jenta si ute i entreen, og ble ytterligere omfavnet da hun oppdaget at jeg hadde laget middag. Dessuten synes hun også det var utrolig godt.

Dessverre. Fordi nå forventes det at jeg lager det igjen og ofte…


PS! Jeg vil fortsatt ha tilbakemeldinger på min noe uvanlige (for meg i alle fall) outfit, som jeg skrev om i forrige innlegg. Les og kommenter her.

#transkjønnet #transkjønnethet #middag #sopp #soppstuing #forhold #samliv #ingenfleinsoppher !

Hvem har spydd på lefsa mi?

Nå skal jeg prøve noe jeg aldri har gjort før, og det med god grunn. Jeg skal prøve meg som matblogger. Men selv i en hektisk hverdag, når tempoet er på sitt høyeste, har naturen det med å melde seg. Kanskje særlig da når jeg tenker etter. Samme hvor lite overskudd en har igjen mellom slagene, må kroppen ha drivstoff. Et såkalt måltid. Det hjelper ikke at du ikke orker å tilberede dette måltidet, for uten mat og drikke duger ikke helten, som det jo heter når du er så sliten at du ikke engang gidder å rime.

Så da er det bare å ty til den absolutte nødløsningen. Det absolutte lavmål. Ferdigpizza. Omtrent som Fremskrittspartiet, både elsket og hatet, og når alt kommer til alt gjør den absolutt ingenting bra for deg, annet enn å tilfredstille i øyeblikket. Den legger seg på midjen din og blir der, og gir deg former som Michelinmannen og senker gjennomsnittsalderen til forbrukerne med 37,3 år. Men det gjør visst ingenting, for det vanligste innslaget på norske middagsbord er faktisk ferdigpizza, og da faktisk giganten pizza Grandiosa. Noe som for meg er helt uforståelig. Det finnes altså tusenvis av nordmenn der ute som lever i den vrangforestillingen om at Grandiosa er godt. (Kommentarfeltet er forresten åpent for sinte kommentarer fra dere med disse vrangforestillingene).

Men det hjalp ikke mot sulten å skrive disse to avsnittene, og magen rumler fremdeles. Trangen til å prøve noe nytt melder seg også, og plutselig lander øynene mine på noe jeg ikke har sett før. Hva er dette Pizza Norwegian Style? Interessant. Da har vel pizzaen en topping inspirert av norske tradisjonelle retter kanskje? Jeg gjetter noe i retning av lammekjøtt kanskje, eller…


…ost og skinke. Ost og føkking skinke? Og hva er det jeg ser på esken, pent dandert oppå osten? Paprika? Faens paprika? Siden når ble paprika så naturlig ingrediens i det norske kjøkken at det hører hjemme på en rett som bærer navnet «Norwegian Style?» Jeg tar pizzaen ut av esken og får mine verste anelser bekreftet.


Akkurat. Dette har ingenting med norske tradisjoner å gjøre. Dette er et produkt basert på den papplata nordmenn spiser mest av, og kaller middag. Noen har faktisk bestemt seg for å lage en egen variant av denne nitriste unnskyldningen for et måltid. Som om Grandiosa har tatt steget opp fra å være en variant av en rett kalt pizza, og blitt en egen selvstendig rett, som det bør finnes flere egne varianter av på markedet. Jeg blir trist. Nasjonalpatriotismen jeg følte da jeg fulgte med på NRKs direktesendinger fra Hurtigruta sommeren 2011 er borte. Dette er vår kulturarv.

Men jeg er fortsatt sulten. Så jeg tar av plasten, setter på ovnen til 225 grader og legger lefsa inn i ovnen i 15 minutter. Så tar jeg den ut, og deler den i åtte like store deler. Jeg tar et tygg. Ikke så ille, et tygg til. Nja… enda et tygg. Nå er jeg ikke så sulten at mat i seg selv er godt lenger, og jeg innser at jeg ikke klarer mer av dette. Jeg klarer å tvinge i meg en hel Grandiosa. Men dette… dette er en fornærmelse mot mine smaksløker. Dette er en hån mot mine indre organer. Dette er så forferdelig at om jeg tvinger i meg mer frykter jeg at det vil komme i retur, og på den måten gjennoppstå som en ny lefse med topping som ser ut som oppkast. Bortsett fra at det er oppkast.

Så resten får stå på benken i påvente av et passende offer, sånn som en av dem jeg bor i kollektiv med, mens jeg lager et skikkelig måltid. Såkalt pitapizza, minipizzaer med skikkelige råvarer plassert oppå et pitabrød, som du steker i ovnen på samme måte som en pizza. Det er jo gjort på null komma niks, så hvorfor gjorde jeg ikke det med en gang?


Sånn rent bortsett fra at pitabrød er hule, og derfor har en tendens til å heve seg når de blir varme, noe som gjør at toppingen flyter litt utover og resultatet fotsatt kan se ut…


…som om noen har spydd på lefsa mi. Men det smaker i det minste bedre.

Jeg sa jo det var en god grunn til at jeg ikke har matblogg. Jeg lover derfor å returnere til mine vanlige innlegg om transkjønnethet og utfordringene med det til neste gang.

God middag!

Hans sorte kjole…

Jeg tror du har for lengst fått det med deg nå. Jeg ønsker å være jente, ikke en gutt i jenteklær. Men det finnes altså menn der ute som ønsker å være menn – i kvinneklær. Og jeg har kommet over bloggen til en av dem, His Black Dress, hvor Michael Spookshow (ikke hans virkelige etternavn, mind you) med ujevne mellomrom, deler sine outfits. Men det som skiller ham fra de fleste som deler sine outfits med omverdenen gjennom bloggen sin, så består antrekkene hans av kjoler og skjørt. Og han er en mann. Og tydeligvis veldig fornøyd med å være mann.

For å være ærlig, jo flere ganger jeg ser på noe av det han har postet, så synes jeg faktisk at det ser stilig ut. Noe av det…


…mens andre outfitbilder igjen…

Han skriver i bloggen sin at han går i kvinneklær rett og slett fordi han har lyst til det. Han føler seg komfortabel i det, og derfor har han sluttet å gå i tradisjonelle mannsklær. Han ønsker ikke å være kvinne, og er heller ikke homofil. Han er faktisk gift, med en kvinne for de som måtte lure, og siste innlegg i bloggen hans avslører dessuten at de nettopp fikk en datter sammen. Han har ingen politisk agenda med det, utover at han ikke forstår hvorfor det er sosialt akseptabelt for kvinner å kle seg som menn, og ikke omvendt, slik jeg skrev i mitt innlegg «Hvorfor er kjoler og skjørt kun for jenter?» for noen uker siden.

Jeg finner både ham og bloggen hans interessant. Vel synes jeg at han overdriver litt ved å ofte blande sterke farger med andre sterke farger, og tunge mønstre med andre tunge mønstre, og ender opp med antrekk som er mer skrikende enn en flokk med måseunger. Men den oransje hanekammen hans tatt i betraktning, så har jeg en mistanke om at han liker å skille seg ut, så da er det vel greit? Men de gangene han matcher plagg som faktisk passer sammen med hverandre og også kroppsfasongen hans, så begynner i alle fall jeg å lure på om det virkelig er sånn at menn aldri vil kunne se bra ut i skjørt eller kjoler. Men før dere begynner å voldta kommentarfeltet mitt, så vil jeg legge til igjen at det er ikke noe mål at alle menn skal inn i kjoler innen år 2020. Men hvis jenter kan gå i bukser, som inntil for 100 år siden kun var tilgjengelig for gutter, hvorfor skal ikke de guttene som vil det få gå i skjørt?

Michael Spookshows blogg viser i alle fall at tradisjonelle kvinneklær ikke automatisk gjør at man blir noe mindre mann.

Min blogg derimot…


Besøk His Black Dress her.

Alle fotografier i denne bloggen er hentet fra hisblackdress.com, utenom det siste av meg, naturlig nok.

Magnetisk neglelakk!

Det skjuler mangt bak den etter hvert så berømte masken min, og en av de tingene den skjuler er en teknologinerd med sans for merkelige tingester uten noen annen funksjon enn å være merkelige. Så når jeg i kveld surfet innom nettstedet ThinkGeek, fant jeg noe interessant. Nemlig magnetisk neglelakk!

Selv om den ikke var magnetisk sånn jeg så det for meg i utgangspunktet, så er det jo like greit at de ikke fungerer sånn at du river av deg neglene hvis du kommer alt for nær en lyktestolpe. Dette var jo egentlig så tøft at jeg sliter litt med å forstå hvorfor jeg må til en nettbutikk for nerder at jeg skal finne sånt. Også i lilla da…

Men ekstasen over å ha funnet dette produktet varte ikke evig. I varebeskrivelsen står det at de ikke sender neglelakken ut av USA, dessverre.

Men absolutt moro likevel! Så lenge det varte.

Flere måter å «komme ut av skapet» på…

Det finnes mange metoder å ta i bruk for å komme seg ut av det berømte skapet. Jeg har tenkt å bruke denne bloggen for å gradvis snike meg ut over tid. Tidligere i dag fikk jeg en melding via facebook fra min venninne Margrethe som hadde kommet over en ung mann som hadde valgt å gjøre det via en selvlaget tegneserie.


Illustrasjon er © K Funk

Som nevnt tidligere er jeg veldig glad i litteratur, og føler absolutt at tegneserier faller under denne kategorien. Jeg har jo nevnt tidligere at jeg har lest mye tegneserier i oppveksten, og gjør det fortsatt, så dette synes jeg var en kreativ løsning jeg kanskje skulle ønske jeg kom på først. Men jeg har jo denne bloggen som mitt medium.

Forfatteren er riktignok det samme som meg bare at han er motsatt, i den grad at han er en FTM, female to male, mens jeg er en MTF, male to female, men han har likevel veldig mange poenger som jeg føler er relevante for hvordan jeg vil bli oppfattet også. Så jeg oppfordrer vel egentlig så godt som alle til å klikke seg inn på siden hans og lese tegneserien han har lagt ut.

dw12dt

Har du ikke kroppen for motebilder? Tro om igjen!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Med mindre dette er første gangen du besøker denne bloggen, så burde ikke dette være noen overraskelse. Men siden det bare virker som om det bare er jenter som får fete sponsoravtaler med de ulike online moteforhandlerne i forbindelse med bloggene sine, og at jeg som er født som gutt ikke har en sjanse med den kroppen jeg har. Selv om alle mine venninner prøver å overbevise meg om at jeg gjør en overbevisende opptreden som en ekte jente når jeg trekker på meg kjole og høye hæler. Men det holder ikke for klesbransjen.

Trodde jeg…


Dette hadde neppe bestefaren din gjort for deg. Foto: Tmall/Yuekou

For plutselig kommer jeg over en artikkel om en 72 år gammel mann som, for moros skyld, har latt seg avbilde i noe feminine klær fra barnebarnets butikk og som en snedig bieffekt femdoblet salget til nevnte butikk. Ved første øyekast kan det virke som et freakshow, og jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor mye jeg misliker at menn i dameklær blir fremstilt som noe man skal le av, for da føler jeg meg som en freak selv. Men på den andre siden: hvem ville du løpt ut for å kjøpe den rutete one-piecen med dobbel propell som klovnen du så på sirkus denne lørdagen hadde? Sannsynligvis ikke, fordi det er blitt politisk korrekt å boikotte sirkus på grunn av dyremishandling, så du har ikke sett verken klovnen eller antrekket hans. Men hadde du sett ham så hadde du droppet det likevel, for du vil jo ikke ha klær som ser latterlige ut. Jeg tror det her er snakk om at kjøperen tenker at hvis han kan se bra ut i dette, så kan jeg også det.

Nå er han og jeg temmelig forskjellige. Han kledde seg ut for moros skyld. Jeg ønsker faktisk å være en jente. Men for moteindustrien kan jeg ikke se noe som sier at dette ikke går for omtrent det samme. De ser jo tross alt bare på det overfladiske, altså utseendet. Grunnen til at jeg trekker inn i de tekstilene jeg gjør er irrelevant.

Jeg kan derfor ikke annet enn å oppforde de online motebutikkene til å ta kontakt med meg. Her er det penger å tjene, for oss begge!


PS! Jeg tviler veldig på at Nelly.com er så gira på en avtale. Har du lest bloggen min i det siste, så skjønner du hvorfor…

Boys will be… girls?

På en av mine mange reiser på internett, snublet jeg over denne musikkvideoen av et band jeg hadde fullstendig glemt. The Honeytraps med «Wishing (If I Had a Photograph)» Jeg finner den ekstremt fascinerende. Men hvorfor?

Fordi dette ikke er jenter. De er gutter. Som utgir seg for å være jenter. Og de gjør det til og med bra.

Dette er hentet fra en britisk realityserie, «Boys will be girls», som gikk på E4 i 2006, og ble vist i Norge på TV2 Zebra i 2007. Konseptet var et aldri så lite eksperiment: kan man ta en gjeng tidligere boybandmedlemmer og sette dem sammen til et jenteband, og faktisk få publikum til å tro på at de er jenter?

Jeg kan avsløre at de faktisk klarte det. De opptrådte live foran et større publikum som kjøpte at dette var et ekte jenteband, og de ga ut en singel som nådde hitlistene. Den samme låta hvis musikkvideo jeg linket til lenger oppe.

Jeg husker jeg satt klistret da denne serien gikk, ung og usikker som jeg var (og fortsatt er). Selv om jeg i utgangspunktet var skeptisk fordi jeg ikke liker når man viser frem gutter i jenteklær og sier «haha, se så rare de ser ut», for det får meg ofte til å føle meg som en freak selv. Men selv om denne serien helt klart er et slags freakshow, så finner jeg den interessant, for det viser at det er langt fra så enkelt som man skulle tro. Og jeg plukket opp et par triks på veien mens jeg så på. Så tro det heller ei, jeg hadde faktisk nytte av denne serien.

For mer informasjon om The Honeytraps, så finnes det en wikipedia-artikkel om gruppa hvor det står litt om hva medlemmene gjorde etterpå. Frontfigur Austin Drage har blant annet kommet til finalen i britisk X-Factor etter serien, og Russ Spencer representerte United Kingdom i Melodi Grand Prix i 2007 med gruppa Schooch. Med et av sine verste bidrag på flere år etter min mening. Og her snakker vi om nasjonen som sendte Engelbert Humperdinck tidligere i år.

Men for spesielt interesserte så ligger hele serien på YouTube. Jeg linker til første del under, og så kan de som har lyst finne resten i anbefalingene som dukker opp etter å ha avspilt hver del. Litt usikker på om dette er en forkortet del eller ikke, for jeg mener å huske at første episode inneholdt auditionene deres også, hvor vi fikk se et par kandidater som ikke passet så godt, og også en som følte seg veldig ukomfortabel med å synge en Britney Spears-låt når han ble oppfordret til det. Men dette er bedre enn ingenting.

Etter å ha streamet hele denne serien i løpet av de siste dagene så begynte jeg forresten å tenke på et av mine første innlegg her i bloggen, nemlig det om skjeggvekst. Jeg er veldig glad for at hårveksten min på haka ikke er like heftig som Russ Spencer sin. Se serien, og du skjønner hva jeg prater om.

Tror du forresten Justin Bieber hadde klart dette om noen år?

Jeg tror det vil falle ham helt naturlig…