Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Inspirasjon'

Jeg skal holde foredrag på Stolt 2017!

Som nevnt tidligere er det spennende tider i vente, og nå som det er under en måned igjen er vel kanskje tiden inne for å avsløre noe av det jeg skal utfordre meg selv med i høst. For når Stolt 2017 arrangeres 20.-22. oktober vil mitt navn stå på listen over foredragsholdere! Hvor kult er ikke det?

For de som ikke vet er Stolt et årlig seminar i regi av Skeiv Ungdom hvor ungdom fra hele landet samles for en sosial og lærerik helg her i Trondheim. I år har de altså kontaktet meg og spurt om jeg vil komme og prate litt om bloggen og dele mine erfaringer fra reisen på veien ut av skapet som transkjønnet.

Sant å si er dette langt utenfor komfortsonen min, men etter å ha diskutert formen på seminaret med arrangørene, kom jeg frem til at jeg rett og slett ble så beæret over å bli spurt at jeg ikke kunne si nei. Så da skal jeg visst gjøre dette da?

Men det skal sies at «foredrag» nok er litt misvisende, fordi jeg ser for meg det ville blitt veldig kjedelig å se meg holde en powerpoint-presentasjon, og derfor har jeg bedt om å få gjennomføre dette som et intervju/Q&A. Og jeg håper det kommer noen spørsmål, for hvis ikke er jeg forberedt på å bare sitte på scenen og bare se ut i luften hele den avsatte tiden.

De som kjenner meg vil nok nikke gjenkjennende og bekreftende på den siste setningen.

For spesielt interesserte, og uinteresserte, er det mulig å titte innom Stolts facebookside hvor det etter hvert vil komme mer informasjon, samt melde seg på årets Stolt.

Så da sees vi kanskje der? Fortell meg i kommentarfeltet om du tenker å dra!

Feiret bloggens femårsdag med leserne mine!

I dag er det altså fem år siden jeg begynte å blogge om min reise ut av skapet som transkjønnet. Fordi bloggen og dens lesere har vært så viktig for meg og min utvikling synes jeg dette jubileet fortjente å feires, og hva er vel da mer naturlig å markere begivenheten med mine lesere?

Derfor reserverte jeg bord og inviterte en håndfull av personer jeg har blitt kjent med gjennom kommentarfelt til å dele et måltid med meg hos Søstrene Karlsen på Solsiden i Trondheim. Ikke at det var nødvendig, for lokalet var nesten tomt, og på grunn av influensasesongen måtte halvparten av de jeg inviterte dessverre avlyse.

Når da en av oss tre også viste seg å være temmelig kamerasky og dermed meldte seg frivillig som fotograf virket oppmøtet enda mer glissent. Men vi koste da oss skikkelig alle tre, både Marianne, Marte og jeg, som alle, uten å ha avtalt dette med hverandre på forhånd, passende nok hadde møtt opp til middagen i sort skinnjakke.

Marte stilte frivillig som fotograf for å slippe å havne i bloggen, og knipset dette bildet av Marianne og meg.

Sant å si har jeg aldri spist på Søstrene Karlsen før, og hadde valgt stedet fordi de har en variert meny til en rimelig penge, slik at alle de som opprinnelig ble invitert skulle klare å finne noe de likte uten å bli flådd økonomisk. Jeg ble derfor litt nervøs da jeg så hvor tomt lokalet var på en søndag ettermiddag med tanke på restaurantens fantastiske beliggenhet på Solsiden. Det fremstår jo som et trivelig sted.

Kunne det være fordi maten var dårlig? Men da den kom og vi fikk smake på den, skjønte vi enda mindre.

Jeg gikk for en biff tartar med chips, mens de to andre bestilte dagens som var kalveschnitzel med potetpuré. Alle tre var vi enige om at det ikke var maten som var problemet her, for den var faktisk veldig god.

Dermed forble det tomme lokalet et mysterium, men i stedet for å fortsette å gruble oss frem til en ny teori, konsentrerte vi oss om å nyte maten siden vi jo var der for å feire. Derfor måtte vi naturligvis også bestille dessert – selv om vi egentlig var stappmette. Men dessert er det vel alltids plass til?

Mens jeg bestilte en gulrotkake, fikk de to andre en sjokolademousse med blåbær inkludert i sin dagens-bestilling. Her skal jeg innrømme at selv om det jo var godt ble det litt vel mye krem og jeg kjente at jeg egentlig fikk nok da jeg hadde spist halve kaken. Likevel spiste jeg den opp, for som sagt – det var jo godt.

Oppsummert synes jeg det selvsagt er trist at halvparten av de som egentlig hadde sagt de skulle komme måtte avlyse, og det føltes jo litt ekstra ensomt når restauranten var så tom. Men vi trengte likevel ikke å anstrenge oss for å kose oss, for både maten og selskapet var godt.

Derfor er jeg mer enn fornøyd med feiringen av bloggens første fem år.

Men jeg håper det ikke blir fem nye år med blogging fra innsiden av skapet…

På shoppingrunde med venninne – som jente

Herregud, er det torsdag allerede? Da begynner jo nesten disse bildene å bli antikvariske i bloggsammenheng.

For bildene under ble tatt av min venninne Ida på lørdag, dagen etter at vi hadde vært på byen sammen og hun fikk meg til å gå ut i kjole og høye hæler. Derfor måtte jeg nesten følge opp med å gå som jente når vi skulle dra på shopping sammen i Trondheim sentrum dagen etter også.


Jakke: Ichi | Topp: Only | Skjørt: BikBok | Sko: Converse Veske: H&M | Halskjede: Snö of Swerden

Selv om vi har entret september måned, var det veldig varmt og sommervær denne lørdagen og jeg angret nesten litt på at jeg valgte skinnjakke, men det gikk bra. Den største utfordringen var likevel at det ble arrangert Trondheim Maraton samme dag, og dette kombinert med det fine været gjorde at det var mett av folk i byen. Dette hadde garantert trigget angsten min for bare et år siden!

Dessverre ble det ikke gjort noen innkjøp for min del, rett og slett fordi jeg ikke fant noe. Men jeg venter et par pakker i posten med nye klær, og ser frem til å vise frem mine nye investeringer i løpet av den neste tiden.

…men det ble en tur på TGI Friday’s.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet!

Mine nye Chuck Taylor Leather Converse

En dag under mitt opphold i Bergen tidligere i sommer, ble jeg plutselig oppringt av mamma. Hun befant seg i det store utland, og hadde havnet på et outlet-utsalg med sko hvor hun hadde funnet et par Converse hun synes var stilige og som hun hadde lyst til å gi meg, og derfor lurte hun på hvilken størrelse jeg bruker. Jeg falt for beskrivelsen hennes av dem, selv om de faktisk så helt annerledes ut enn jeg så for meg, og sa tusen takk.

Noen uker senere fikk jeg skoene, og da jeg var på bytur med min venninne Ida tidligere i dag tok jeg dem på for første gang – som jente. Men det er faktisk ikke første gang jeg bruker dem!

For siden de er i skinn og er litt stivere enn vanlige Converse trenger de litt ekstra tid til å gåes inn, og derfor har jeg allerede brukt dem i en uke mens jeg likevel har sittet i ro ved kontorpulten på jobben, som gutt!

Det er faktisk litt spesielt. Ikke fordi skoene ser særlig jentete eller feminine ut, for det gjør de jo ikke, og som jeg jo har sett den siste uken kan en gutt fint gå med disse uten å få noen bemerkninger, verken positive eller negative, som tyder på at det bryter med samfunnets klesnormer på noe vis.

Men likevel. Etter så mange år med to separate garderober: Dette er første gangen jeg har hatt et skopar, eller et klesplagg i det hele tatt, som jeg bruker både når jeg går som gutt og når jeg går som jente.

Er ikke det litt kult?

Hva synes du om de nye skoene mine?

PS! Fullt antrekk og rapport fra min dag sammen med Ida kommer senere

Inspirerende mail fra min tidligere sjef

For litt siden skrev jeg at en tidligere sjef av meg, som jeg ikke har snakket med siden arbeidsforholdet opphørte for fem år siden og ikke ante at jeg er transkjønnet, fikk en e-post med link til bloggen min fra en anonym pudding som tydeligvis ønsket å skade meg.

Dette kan vi trygt slå fast at slo feil, for uka etter skulle jeg tilfeldigvis til Bergen hvor han bor, og vi avtalte å spise middag sammen og at han skulle få møte meg som Emilie. Det gjorde vi, noe som var svært hyggelig, og han endte til og med opp med å spandere måltidet. I ukene som har gått siden har vi ikke hatt mer kontakt, men i morges dukket denne mailen opp i innboksen min.

Hei, Emilie!

Du skulle selvsagt hørt fra meg for lenge siden, og det beklager jeg veldig. Det var veldig trivelig å møte deg i Bergen, og jeg ser frem til å se deg som den jeg vet du egentlig er om ikke så altfor lenge.

Møtet vårt har gitt meg mye å tenke på, men viktigst er tanken om å fremstå som den man føler man er. Joda, som bergenser og Brann-supporter har jeg min fotballdrakt. Men det er uvesentlig når vi snakker om dine følelser og opplevelser. Ja, Emilie. Du er kvinne, og slik jeg ser det bør du fremstå som kvinne. Verden er klar for Emilie <etternavn>, og verden trenger Emilie <etternavn> og hennes opplevelser og fortellinger. Dette er ikke viktig bare for deg selv, men det sitter en rekke jenter med synlige, mannlige trekk som trenger slike som deg som både referansepunkt og forbilde.

Lykke til, Emilie! Og husk at det verste i tankene dine konstruerer du selv. Som regel går alt så meget bedre.

Hilsen <eks-sjefens navn>

Nå skal det sies at alt han skriver her er sånt som jeg egentlig vet utrolig godt, og at det ikke er noe ved det som er nytt for meg. Likevel er det så utrolig vanskelig å glemme når man står midt oppi en situasjon som min egen, og derfor gjør det alltid godt og utrolig viktig å få høre det igjen. Det gjør underverker for selvtilliten og gir en styrke til å fortsette.

Derfor gjengir jeg også denne e-posten, med tillatelse, her i bloggen til inspirasjon for andre som står i det samme som meg, eller en annen tilsvarende situasjon. For at de ikke skal glemme hvor viktige de er, og at selv om du tror verden vil rase sammen, er sannsynligheten veldig liten for at det faktisk vil skje.

Det verste i tankene dine konstruerer du selv. Som regel går alt så meget bedre.

Beste foundations jeg har prøvd!

Det er visse ting jeg trodde jeg aldri kom til å gjøre. Sånn som å lære meg å spille fagott. Gå på hendene fra Farsund til Flekkefjord. Dra på Justin Bieber-konsert og faktisk nyte musikken. Og kanskje aller minst, å oppleve å bli oppspilt over å få ny sminke. Men nå skjedde det faktisk da jeg ikke fikk bare en, men to pakker i posten. Kort og godt fordi en av dem inneholdt den beste foundationløsningen jeg noen gang har prøvd!

Under mitt Bergensopphold for noen uker siden hadde jeg et lite privat sminkekurs med RockStar Charlie på hotellrommet mitt, hvor hun viste meg en rask hverdagsrutine, og tok samtidig med noen produkter som jeg skulle få prøve. Det hun gjorde var å kjøre en kombinasjon av Giorgio Armanis Maestro Fusion som foundation, med Urban Decays Naked Skin på utsatte områder som under øynene, hvor jeg har litt mørke ringer, og rundt munnen, hvor jeg jo har litt skjeggstubber samme hvor nøye jeg er med høvelen.

Resultatet var helt fantastisk. De er ekstremt mye lettere å påføre enn den jeg har brukt til nå som er svært dekkende, men som må jobbes litt mer inn i huden. Med disse to var det som om jeg gikk uten sminke, bare at det så bra ut også. Selvsagt måtte jeg bestille så jeg kunne ta dem i bruk selv!

Bilde tatt i Bergen samme dag som Charlie hjalp meg med sminken. Tro meg, det var det beste bildet jeg fant av ansiktet mitt hvor jeg ikke skjærer en grimase…

Samtidig bemerket Charlie at utstyrsparken min manglet en concealerbørste, noe som jo er kjekt å ha om man ikke ønsker å stikke ut et øye mens man roter på undersiden av øyelokkene. Derfor ble også dette bestilt, og også denne, en Zoeva 142, var utvalgt etter anbefaling fra Charlie.

Så nå som det klør i hendene etter å teste ut disse produktene igjen, må jeg kanskje vurdere fagott-timer også?

Trodde jeg mislikte sminke…

Av alt jeg må gjennom på veien mot å stå frem som transkjønnet og bli jente på heltid, er sminke kanskje det jeg har slitt mest med. Selv om jeg ofte hører at «det finnes da mange jenter som ikke bruker sminke» så har vel de fleste av dem den fordelen at de fortsatt ser ut som jenter selv om de dropper sminken.

Derfor annonserte jeg i bloggen for en tid tilbake at sminke skulle bli min nye hobby, slik at jeg lettere skulle lære meg kunsten. Så skjedde det egentlig ikke mer. Jeg følte at jeg ikke lærte noe mer, og det fortsatte bare å være noe jeg mislikte intenst å gjøre men som jeg fortsatte med av nødvendighet.

Derfor er jeg nå litt overrasket når jeg for noen dager siden nærmest hoppet i taket i spenning da jeg fikk mail om at noen nye produkter jeg har bestilt var blitt sendt og er på vei til meg i posten.

Under oppholdet mitt i Bergen for noen uker siden fikk jeg litt enkel innføring i sminke fra RockStar Charlie. Ikke noe avansert, men bare for at jeg skulle få litt mer forståelse av hva jeg holdt på med og for å forenkle sminkerutinene mine betydelig. Jeg ble samtidig presentert for et par produkter som jeg også fikk prøve, og uten overdrivelse ble jeg faktisk satt ut over hvor mye enklere de var å ta i bruk enn det jeg bruker fra før og hvor mye bedre resultatet ble. Selvfølgelig måtte jeg bestille dette når jeg kom hjem!

Så det gjorde jeg selvsagt. Tidligere denne uken fikk jeg som sagt mail om at produktene var på vei, og siden da har jeg gått og gledet meg. I morges ble jeg vekket av en sms fra Posten som fortalte at en pakke til meg hadde ankommet Trondheim og ville bli forsøkt levert i løpet av dagen. Jeg begynte ikke akkurat å glede meg noe mindre av den grunn, for hele meg sitter her og kribler over av spenning nå. Over en pakke med sminkeprodukter, liksom!

Også jeg som trodde jeg mislikte sminke?

PS! Hvilke produkter det er kommer jeg tilbake til når jeg har fått dem

Emilie tester Magic Hotel Xhibition, Bergen

Magic Hotel Xhibition er så nytt at de ikke hadde åpnet ennå da jeg booket turen til Bergen for litt over en måned siden. Likevel hadde jeg allerede hørt masse om dem, som et nytt designerhotell plassert midt i et kjøpesenter i Bergen sentrum, og dermed var spenningen og forventningene store. Ville det leve opp til hypen?

Sant å si var det litt vanskelig å finne frem, med resepsjonen nærmest kamuflert som en kafé i andre etasje på Xhibition kjøpesenter, og derifra måtte jeg ta rulletrappen opp i tredje på samme senter og bort en gang for å finne heisen til rommene. Men straks jeg kom dit skulle jo de vise seg å være skikkelig stilige…

Rockstar Charlie ble med opp på rommet mitt den første dagen for å se dette nye designerhotellet fra innsiden. Dette er omtrent det eneste bildet vi fikk tatt av oss to sammen… what a shame!

Det kan trygt sies at dette var en helt spesiell hotellopplevelse, men noen små utfordringer var det. Som sagt er hotellet plassert i et kjøpesenter, noe som er veldig positivt om man likevel er i Bergen for å shoppe. Men jeg klarte ikke helt å unngå å føle meg som en inntrenger når jeg gikk gjennom Xhibition, og opp de stillestående rulletrappene, etter stengetid for å komme meg til rommet, særlig når securitas så litt i min retning.

I og med at det ikke er frokost på hotellet hadde det også vært fint med et lite kjøleskap på rommet for oss som er avhengige av frokost før vi går ut. Dette var likevel ikke noe stort problem da det bare var å ta heisen ned til første etasje, så havner man praktisk talt rett inne på bakeriet Solbrød som har noen helt fantastiske flaguetter, så det ble her jeg fikk frokosten min hver dag.

Men for alt jeg vet kanskje dette med minikjøleskap er noe som er på vei, for med et så nyåpnet hotell merket jeg at ikke alt var helt på plass ennå. Da jeg kom opp på rommet mitt i fire-tiden dagen før jeg skulle hjem, fant jeg en pose med en hårføner i hengende på baderomsdøren. Den hadde det vært fint å ha allerede dag en.

På døren hang en pose. Og i posen var en hårføner…

Likevel er det lett å tilgi slike barnesykdommer når hotellet knapt nok har vært åpent i en måned, for som alle andre trenger de nok en innkjøringsperiode for å finne sine rutiner og gjøre det enklere for både seg selv og sine gjester. Når det er sagt hadde jeg et meget godt opphold på Magic Hotel Xhibition, hvor jeg både sov godt og nøt det å nærmest kunne gå på shopping i tøflene direkte fra hotellrommet. Jentene i resepsjonen var også smilende og hyggelige, og svarte behjelpelig på absolutt alt jeg lurte på.

Dermed kan jeg trygt anbefale dette hotellet videre til alle som skal til Bergen, og ønsker å bo der det skjer med umiddelbar nærhet til shopping og også utelivet i byen. Jeg kommer gjerne tilbake!

Så får det bare være at TV-en på hotellrommet ikke tok inn Viasat4 så jeg fikk sett Rosenborg – Celtic på onsdag. Men jeg var heller ikke klar for å finne en fotballpub og gjøre opp erfaringer med bergenske fotballsupporteres holdninger til transkjønnede RBK-supportere med trønderdialekt…

Nei, dette oppholdet ble ikke sponset. Men jeg slapp å selge en nyre for å få råd til det av den grunn…

Her kjøper jeg parykkene mine

Wow, skal hilse og si tidene har forandret seg siden jeg begynte å blogge om min transkjønnethet for snart fem år siden. Den gangen fikk jeg stadig spørsmål om hvorfor jeg brukte parykk og ikke mitt ekte hår, mens nå, etter at Sophie Elise skrev at hun hadde begynt å bruke parykker, blir jeg stadig oftere spurt om hvor jeg kjøper mine. Sannsynligvis fordi jeg i motsetning til frøken Isachsen har et budsjett som er overkommelig for de fleste.

I løpet av de nesten fem årene jeg har blogget har jeg hatt fire forskjellige parykker. De første årene brukte jeg en som i utgangspunktet ikke så spesielt ekte ut eller kledde meg spesielt godt, og etter hvert som den ble slitt gjorde den enda mindre for utseende og selvtilliten.

For tre år siden bestemte jeg meg for å prøve noe nytt, og gikk på den første nettsiden jeg fant for salg av parykker, nemlig wigs.com. Der inne finnes det alle slags parykker av forskjellig kvalitet og prisklasse, både ekte og syntetisk hår. Da min økonomi var og er noe begrenset bestemte jeg meg for å ta en sjanse på noe syntetisk som så tålelig bra ut. Det kunne jo umulig være verre enn den parykken jeg hadde fra før uansett. Valget falt på modellen Cowgirl Haute av merket Forever Young, rett og slett fordi den hadde pannelugg som kunne skjule den maskuline pannen min, og ellers en frisyre som potensielt rammet inn ansiktet mitt på en feminin måte.

Kort fortalt ble jeg så fornøyd med dette kjøpet at siden har jeg holdt meg til denne modellen. Den skulle jo vise seg å ha alle de egenskapene jeg så for meg, og tillegg ser den mer ekte ut i virkeligheten enn den gjør på bilder. Stadig vekk får jeg kommentarer på dette når jeg møter lesere, som også poengterer at «det håret der kan da ikke være syntetisk?». Men det er det. Det er plast jeg går rundt med på hodet.

Sist jeg kjøpte fra wigs.com bestilte jeg like godt to stykker for å spare portoutgiftene. Wigcapen skulle vise seg å være bortkastede penger – den strammet så fælt at den ga meg hodepine. Jeg har kun brukt den en gang, og det funker like godt å samle det ekte håret i en strikk under parykken.

Men det er klart at siden dette ikke er ekte hår varer de ikke evig, og jeg har siden byttet ut parykken en gang i året. Akkurat nå holder jeg på å slite ut min tredje parykk av denne modellen, og sitter litt på gjerdet og vurderer om jeg skal bestille en fjerde. Eller om jeg skal avvente litt og se hvor utviklingen min går…

Arkivbilder fra sommeren 2015. Den første parykken min av denne modellen, like før den ble byttet ut.

For selv om 500 kroner ikke er all verden for en så god parykk som dette er, så har alltid tanken min alltid vært at den dagen det ekte håret mitt er langt nok og jeg også er klar for å stå frem som transkjønnet, så kommer jeg til å droppe parykken og i stedet ta i bruk mitt ekte hår. Nå har jeg latt håret mitt få gro uforstyrret i tre år, og det andre målet mitt ser også ut til å være innenfor rekkevidde. Derfor spør jeg meg selv nå om hvor jeg skal legge igjen pengene mine neste gang – wigs.com eller frisøren.

Men jeg må tenke litt kjapt. For akkurat nå er selvsagt modellen min på salg…

Hva tenker du om saken? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Kristiansund – Middelmådigheten har en adresse

Da det ble påskeferie og jeg innså at jeg ikke hadde lyst til å sitte hjemme og stirre i veggen i en uke, bestemte jeg meg for å dra på en impulstur til Kristiansund 3,5 timer med båt unna min hjemby Trondheim.

«Hva i all verden skal du dit etter?» var det flere som spurte meg, og for å være ærlig var jeg svar skyldig. Jeg visste jo absolutt ingenting om byen, og begynte å spørre meg selv: Hvorfor er Kristiansund som by så anonym og har byen gjort seg fortjent til denne tilværelsen? Det skal jeg prøve å svare på i denne forkortede reiseguiden.

Førsteinntrykk
Det tok ikke mange sekundene fra jeg kom av båten før jeg skjønte at her har tyskerne vært innom med bombeflyene sine, for det som møtte meg var en grå etterkrigsby i nøktern funskjonalismestil. Å titte opp Kaibakken ga meg assosiasjoner til Steinkjer, en annen by jeg nettopp har besøkt, noe som ikke er så rart da arkitekt Sverre Pedersen var sentral i gjenreisingen av begge byene etter krigen.

Jeg fikk også følelsen av at lokalpatriotismen står sterkt i Kristiansund, der det hang KBK-vimpler på nesten alle butikkfasadene jeg passerte, og kristiansunderne er tydelig stolte av at de i år for første gang i historien har et lag i Eliteserien. Dagen før jeg kom hadde også Kristiansund BK slått Brann 1-0, og det har jeg som trondheimer full forståelse for at man ønsker å feire, selv om det er noe Rosenborg er kjent for å gjøre to til tre ganger i året.

Alt i alt sa førsteinntrykket mitt at Kristiansund er en litt grå by, men byens innbyggere er likevel stolte av den.

Turistattraksjoner
Rent geografisk ligger tettstedet Kristiansund idyllisk til ute ved kysten fordelt over fire øyer, og det å kunne nyte utsikten av byen fra oppe i høyden hadde vært magisk. Byen har riktignok et utkikkspunkt, kalt Varden, hvor det også står et gammelt vakttårn. For en førstegangs besøkende som meg hørtes det spennende ut først, men det ble et gedigent anti-klimaks da Varden ligger knapt en halvmeter over resten av byen, og at du på grunn av trærne rundt har bedre utsikt fra parkeringshuset på Amfi Storkaia nede i sentrum.

Selve vakttårnet mistet også litt av sjarmen da jeg kunne lese på plaketten på veggen at «Dette tårnet ble reist i 1892, før det ble revet i 1976 og bygget opp igjen i 1983». Hallo, da er tårnet reist i 1983, ikke 1892, luringer!

Lurt føler man seg også når man passerer den såkalte byfossen, et hull i bergveggen hvor det renner ut cirka like mye vann som i en middels stor fontene. Det er da man får følelsen av at Kristiansund, som de fleste andre små steder, tviholder på de severdighetene de har fordi de virkelige attraksjonene mangler.

Særlig nå som den rustne gule krana er blitt fjerna.

Utsikt: Det ene bildet er tatt fra Varden. Det andre fra parkeringshuset til Amfi Storkaia. No kidding!

Shopping
Kristiansund har to kjøpesentre som begge tilhører Amfi-kjeden. I sentrum finner du Amfi Storkaia, mens et stykke utenfor finner du Amfi Futura. Innholdsmessig er de til forveksling like, ikke bare hverandre, men også kjøpesentre hvor som helst ellers i landet, for det er stort sett de samme kjedebutikkene som går igjen med nøyaktig de samme varene. Likevel ble jeg litt irritert da jeg fant igjen de to kjolene jeg nettopp kjøpte for 129 kroner stykket på H&M i Trondheim til 99 kroner stykket hos H&M i Kristiansund. Jeg har vært innom H&M her etter at jeg kom hjem og her er prisen stadig 129 kroner, så her kunne jeg gjort et godt kjøp hadde det ikke vært for at jeg jo allerede hadde kjøpt dem i Trondheim. Dermed ble det eneste innkjøpet jeg gjorde i Kristiansund en sminkeveske til 20 kroner. Med andre ord, er du ute etter en shoppingferie, drar du et annet sted.

Spise
Fishan. Enough said. Den rause porsjonen jeg fikk hos Svensson chips på kaia var nærmest verdt hele turen til Kristiansund alene, og burgeren jeg spiste hos Bryggekanten Brasserie var heller ikke å forakte, selv om den i praksis var like trøndersk som meg selv. De skal visstnok også være gode på bacalao der ute, men sjansen bød seg ikke denne gangen, så det får bli ved en senere anledning.

Oppsummering
Så, vil jeg anbefale deg å ta turen til Kristiansund? Nei, det vil jeg ikke. Byen utpreger seg ikke på noe som helst vis, noe som gjør at den absolutt har fortjent den anonyme tilværelsen den har. Byen er ikke engang stygg nok til å konkurrere med tilsvarende etterkrigsbyer som Steinkjer og Narvik, og er dermed heller ikke her spesielt minneverdig. Byen bare eksisterer liksom, i all sin anonyme middelmådighet. Men vil jeg fraråde deg å dra hit?

Definitivt ikke! Jeg fikk to dager i byen, og selv om den altså ikke har noe som gjør at den skiller seg nevneverdig ut fra andre norske byer, så var det to dager jeg ser tilbake på med glede. Folkene jeg traff og pratet med var alle smilende og hyggelige, uansett om det var lesere jeg hadde avtalt å møte på forhånd eller om det var tilfeldig butikkpersonell. Derfor er jeg sikker på at det er mulig å finne seg til rette og trives her.

Så selv om Kristiansund ikke er en by du oppsøker, så kan du likevel få en fin opplevelse av å rusle rundt i bygatene og på kaia om du likevel skal dit i et annet ærend.

Og om du gjør det, sørg for all del for å stikke innom Svensson Chips på kaia for en porsjon fishan!