Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Inspirasjon'

Emilie tester Magic Hotel Xhibition, Bergen

Magic Hotel Xhibition er så nytt at de ikke hadde åpnet ennå da jeg booket turen til Bergen for litt over en måned siden. Likevel hadde jeg allerede hørt masse om dem, som et nytt designerhotell plassert midt i et kjøpesenter i Bergen sentrum, og dermed var spenningen og forventningene store. Ville det leve opp til hypen?

Sant å si var det litt vanskelig å finne frem, med resepsjonen nærmest kamuflert som en kafé i andre etasje på Xhibition kjøpesenter, og derifra måtte jeg ta rulletrappen opp i tredje på samme senter og bort en gang for å finne heisen til rommene. Men straks jeg kom dit skulle jo de vise seg å være skikkelig stilige…

Rockstar Charlie ble med opp på rommet mitt den første dagen for å se dette nye designerhotellet fra innsiden. Dette er omtrent det eneste bildet vi fikk tatt av oss to sammen… what a shame!

Det kan trygt sies at dette var en helt spesiell hotellopplevelse, men noen små utfordringer var det. Som sagt er hotellet plassert i et kjøpesenter, noe som er veldig positivt om man likevel er i Bergen for å shoppe. Men jeg klarte ikke helt å unngå å føle meg som en inntrenger når jeg gikk gjennom Xhibition, og opp de stillestående rulletrappene, etter stengetid for å komme meg til rommet, særlig når securitas så litt i min retning.

I og med at det ikke er frokost på hotellet hadde det også vært fint med et lite kjøleskap på rommet for oss som er avhengige av frokost før vi går ut. Dette var likevel ikke noe stort problem da det bare var å ta heisen ned til første etasje, så havner man praktisk talt rett inne på bakeriet Solbrød som har noen helt fantastiske flaguetter, så det ble her jeg fikk frokosten min hver dag.

Men for alt jeg vet kanskje dette med minikjøleskap er noe som er på vei, for med et så nyåpnet hotell merket jeg at ikke alt var helt på plass ennå. Da jeg kom opp på rommet mitt i fire-tiden dagen før jeg skulle hjem, fant jeg en pose med en hårføner i hengende på baderomsdøren. Den hadde det vært fint å ha allerede dag en.

På døren hang en pose. Og i posen var en hårføner…

Likevel er det lett å tilgi slike barnesykdommer når hotellet knapt nok har vært åpent i en måned, for som alle andre trenger de nok en innkjøringsperiode for å finne sine rutiner og gjøre det enklere for både seg selv og sine gjester. Når det er sagt hadde jeg et meget godt opphold på Magic Hotel Xhibition, hvor jeg både sov godt og nøt det å nærmest kunne gå på shopping i tøflene direkte fra hotellrommet. Jentene i resepsjonen var også smilende og hyggelige, og svarte behjelpelig på absolutt alt jeg lurte på.

Dermed kan jeg trygt anbefale dette hotellet videre til alle som skal til Bergen, og ønsker å bo der det skjer med umiddelbar nærhet til shopping og også utelivet i byen. Jeg kommer gjerne tilbake!

Så får det bare være at TV-en på hotellrommet ikke tok inn Viasat4 så jeg fikk sett Rosenborg – Celtic på onsdag. Men jeg var heller ikke klar for å finne en fotballpub og gjøre opp erfaringer med bergenske fotballsupporteres holdninger til transkjønnede RBK-supportere med trønderdialekt…

Nei, dette oppholdet ble ikke sponset. Men jeg slapp å selge en nyre for å få råd til det av den grunn…

Her kjøper jeg parykkene mine

Wow, skal hilse og si tidene har forandret seg siden jeg begynte å blogge om min transkjønnethet for snart fem år siden. Den gangen fikk jeg stadig spørsmål om hvorfor jeg brukte parykk og ikke mitt ekte hår, mens nå, etter at Sophie Elise skrev at hun hadde begynt å bruke parykker, blir jeg stadig oftere spurt om hvor jeg kjøper mine. Sannsynligvis fordi jeg i motsetning til frøken Isachsen har et budsjett som er overkommelig for de fleste.

I løpet av de nesten fem årene jeg har blogget har jeg hatt fire forskjellige parykker. De første årene brukte jeg en som i utgangspunktet ikke så spesielt ekte ut eller kledde meg spesielt godt, og etter hvert som den ble slitt gjorde den enda mindre for utseende og selvtilliten.

For tre år siden bestemte jeg meg for å prøve noe nytt, og gikk på den første nettsiden jeg fant for salg av parykker, nemlig wigs.com. Der inne finnes det alle slags parykker av forskjellig kvalitet og prisklasse, både ekte og syntetisk hår. Da min økonomi var og er noe begrenset bestemte jeg meg for å ta en sjanse på noe syntetisk som så tålelig bra ut. Det kunne jo umulig være verre enn den parykken jeg hadde fra før uansett. Valget falt på modellen Cowgirl Haute av merket Forever Young, rett og slett fordi den hadde pannelugg som kunne skjule den maskuline pannen min, og ellers en frisyre som potensielt rammet inn ansiktet mitt på en feminin måte.

Kort fortalt ble jeg så fornøyd med dette kjøpet at siden har jeg holdt meg til denne modellen. Den skulle jo vise seg å ha alle de egenskapene jeg så for meg, og tillegg ser den mer ekte ut i virkeligheten enn den gjør på bilder. Stadig vekk får jeg kommentarer på dette når jeg møter lesere, som også poengterer at «det håret der kan da ikke være syntetisk?». Men det er det. Det er plast jeg går rundt med på hodet.

Sist jeg kjøpte fra wigs.com bestilte jeg like godt to stykker for å spare portoutgiftene. Wigcapen skulle vise seg å være bortkastede penger – den strammet så fælt at den ga meg hodepine. Jeg har kun brukt den en gang, og det funker like godt å samle det ekte håret i en strikk under parykken.

Men det er klart at siden dette ikke er ekte hår varer de ikke evig, og jeg har siden byttet ut parykken en gang i året. Akkurat nå holder jeg på å slite ut min tredje parykk av denne modellen, og sitter litt på gjerdet og vurderer om jeg skal bestille en fjerde. Eller om jeg skal avvente litt og se hvor utviklingen min går…

Arkivbilder fra sommeren 2015. Den første parykken min av denne modellen, like før den ble byttet ut.

For selv om 500 kroner ikke er all verden for en så god parykk som dette er, så har alltid tanken min alltid vært at den dagen det ekte håret mitt er langt nok og jeg også er klar for å stå frem som transkjønnet, så kommer jeg til å droppe parykken og i stedet ta i bruk mitt ekte hår. Nå har jeg latt håret mitt få gro uforstyrret i tre år, og det andre målet mitt ser også ut til å være innenfor rekkevidde. Derfor spør jeg meg selv nå om hvor jeg skal legge igjen pengene mine neste gang – wigs.com eller frisøren.

Men jeg må tenke litt kjapt. For akkurat nå er selvsagt modellen min på salg…

Hva tenker du om saken? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Kristiansund – Middelmådigheten har en adresse

Da det ble påskeferie og jeg innså at jeg ikke hadde lyst til å sitte hjemme og stirre i veggen i en uke, bestemte jeg meg for å dra på en impulstur til Kristiansund 3,5 timer med båt unna min hjemby Trondheim.

«Hva i all verden skal du dit etter?» var det flere som spurte meg, og for å være ærlig var jeg svar skyldig. Jeg visste jo absolutt ingenting om byen, og begynte å spørre meg selv: Hvorfor er Kristiansund som by så anonym og har byen gjort seg fortjent til denne tilværelsen? Det skal jeg prøve å svare på i denne forkortede reiseguiden.

Førsteinntrykk
Det tok ikke mange sekundene fra jeg kom av båten før jeg skjønte at her har tyskerne vært innom med bombeflyene sine, for det som møtte meg var en grå etterkrigsby i nøktern funskjonalismestil. Å titte opp Kaibakken ga meg assosiasjoner til Steinkjer, en annen by jeg nettopp har besøkt, noe som ikke er så rart da arkitekt Sverre Pedersen var sentral i gjenreisingen av begge byene etter krigen.

Jeg fikk også følelsen av at lokalpatriotismen står sterkt i Kristiansund, der det hang KBK-vimpler på nesten alle butikkfasadene jeg passerte, og kristiansunderne er tydelig stolte av at de i år for første gang i historien har et lag i Eliteserien. Dagen før jeg kom hadde også Kristiansund BK slått Brann 1-0, og det har jeg som trondheimer full forståelse for at man ønsker å feire, selv om det er noe Rosenborg er kjent for å gjøre to til tre ganger i året.

Alt i alt sa førsteinntrykket mitt at Kristiansund er en litt grå by, men byens innbyggere er likevel stolte av den.

Turistattraksjoner
Rent geografisk ligger tettstedet Kristiansund idyllisk til ute ved kysten fordelt over fire øyer, og det å kunne nyte utsikten av byen fra oppe i høyden hadde vært magisk. Byen har riktignok et utkikkspunkt, kalt Varden, hvor det også står et gammelt vakttårn. For en førstegangs besøkende som meg hørtes det spennende ut først, men det ble et gedigent anti-klimaks da Varden ligger knapt en halvmeter over resten av byen, og at du på grunn av trærne rundt har bedre utsikt fra parkeringshuset på Amfi Storkaia nede i sentrum.

Selve vakttårnet mistet også litt av sjarmen da jeg kunne lese på plaketten på veggen at «Dette tårnet ble reist i 1892, før det ble revet i 1976 og bygget opp igjen i 1983». Hallo, da er tårnet reist i 1983, ikke 1892, luringer!

Lurt føler man seg også når man passerer den såkalte byfossen, et hull i bergveggen hvor det renner ut cirka like mye vann som i en middels stor fontene. Det er da man får følelsen av at Kristiansund, som de fleste andre små steder, tviholder på de severdighetene de har fordi de virkelige attraksjonene mangler.

Særlig nå som den rustne gule krana er blitt fjerna.

Utsikt: Det ene bildet er tatt fra Varden. Det andre fra parkeringshuset til Amfi Storkaia. No kidding!

Shopping
Kristiansund har to kjøpesentre som begge tilhører Amfi-kjeden. I sentrum finner du Amfi Storkaia, mens et stykke utenfor finner du Amfi Futura. Innholdsmessig er de til forveksling like, ikke bare hverandre, men også kjøpesentre hvor som helst ellers i landet, for det er stort sett de samme kjedebutikkene som går igjen med nøyaktig de samme varene. Likevel ble jeg litt irritert da jeg fant igjen de to kjolene jeg nettopp kjøpte for 129 kroner stykket på H&M i Trondheim til 99 kroner stykket hos H&M i Kristiansund. Jeg har vært innom H&M her etter at jeg kom hjem og her er prisen stadig 129 kroner, så her kunne jeg gjort et godt kjøp hadde det ikke vært for at jeg jo allerede hadde kjøpt dem i Trondheim. Dermed ble det eneste innkjøpet jeg gjorde i Kristiansund en sminkeveske til 20 kroner. Med andre ord, er du ute etter en shoppingferie, drar du et annet sted.

Spise
Fishan. Enough said. Den rause porsjonen jeg fikk hos Svensson chips på kaia var nærmest verdt hele turen til Kristiansund alene, og burgeren jeg spiste hos Bryggekanten Brasserie var heller ikke å forakte, selv om den i praksis var like trøndersk som meg selv. De skal visstnok også være gode på bacalao der ute, men sjansen bød seg ikke denne gangen, så det får bli ved en senere anledning.

Oppsummering
Så, vil jeg anbefale deg å ta turen til Kristiansund? Nei, det vil jeg ikke. Byen utpreger seg ikke på noe som helst vis, noe som gjør at den absolutt har fortjent den anonyme tilværelsen den har. Byen er ikke engang stygg nok til å konkurrere med tilsvarende etterkrigsbyer som Steinkjer og Narvik, og er dermed heller ikke her spesielt minneverdig. Byen bare eksisterer liksom, i all sin anonyme middelmådighet. Men vil jeg fraråde deg å dra hit?

Definitivt ikke! Jeg fikk to dager i byen, og selv om den altså ikke har noe som gjør at den skiller seg nevneverdig ut fra andre norske byer, så var det to dager jeg ser tilbake på med glede. Folkene jeg traff og pratet med var alle smilende og hyggelige, uansett om det var lesere jeg hadde avtalt å møte på forhånd eller om det var tilfeldig butikkpersonell. Derfor er jeg sikker på at det er mulig å finne seg til rette og trives her.

Så selv om Kristiansund ikke er en by du oppsøker, så kan du likevel få en fin opplevelse av å rusle rundt i bygatene og på kaia om du likevel skal dit i et annet ærend.

Og om du gjør det, sørg for all del for å stikke innom Svensson Chips på kaia for en porsjon fishan!

Kristiansund – Emilie tester Bryggekanten Brasserie

Etter å ha sett på rutetidene og funnet ut at jeg kom til å være fremme i Kristiansund i fire-tiden, skjønte jeg at jeg kom til å bli sulten i løpet av timene etter ankomst. Derfor spurte jeg Mala, en av mine lesere gjennom mange år, som jeg visste befant seg i Kristiansund nå i påsken, om hun visste om et bra lokalt spisested i sentrum, og om hun hadde lyst til å slå følge. Hun foreslo noe hun kalte «Brasseriet» – Bryggekanten Brasserie & Bache Bar.

Som navnet avslører ligger Bryggekanten helt ute på kanten av havna, med idyllisk utsikt til de fire øyene som utgjør Kristiansund. Konseptet er todelt med en finere restaurantdel med en meny som skifter hyppig etter hvilke lokale råvarer som er tilgjengelige, og det litt mer jordnære brasseriet hvor de har både pizza og hamburger på menyen. Men også her er lokale råvarer i sentrum, og selv om det var en noe forenklet meny under mitt besøk, sannsynligvis på grunn av påsken, passer det meg utmerket når jeg jo ønsker å teste ut det lokale.

Derfor ble det kanskje litt anti-klimatisk at det som fristet mest på menyen for både Mala og meg, var en hamburger med kjøtt levert fra Trondheim Slakterhus…

Burgerne i Kristiansund smaker like godt som burgerne vi har hjemme i Trondheim…

Når det er sagt var burgeren helt fantastisk, hvor jeg merket både sylteagurken og rødløken veldig godt, og jeg må også legge til at BBQ-sausen som ble servert ved siden av var magisk. Jeg savnet riktignok en eller annen form for fries ved siden av, da poteter aldri har vært en favoritt hos meg når de ikke kommer i fritert form, men det blir egentlig bare pirk og et bevis på at man ikke kan tilfredsstille alle. Det finnes jo mange der ute som av en eller annen grunn foretrekker poteter over fries. Jeg kommer aldri til å forstå dem.

Men alt i alt er jeg veldig fornøyd med besøket mitt, og siden burgeren jeg fikk var akkurat slik jeg liker den, kan jeg trygt anbefale dette stedet videre om du skulle forville deg inn i Kristiansund og være på utkikk etter en matbit. Prisen kan kanskje oppfattes som litt stiv, men det var den verdt, og jeg kommer gjerne tilbake om anledningen byr seg. Kanskje jeg da får testet noe annet fra den ordinære menyen?

Tusen takk for anbefaling, Mala, og takk for mat, Bryggekanten!

Kristiansund – Emilie tester «fishan»

De som har fulgt bloggen min i litt mer enn en uke, vet at jeg elsker fish ‘n’ chips og at jeg bare er nødt til å besøke en brun pub som serverer dette hver gang jeg er i London.

Pappa er jo en av dem som har fått med seg dette og har flere ganger sagt at «hvis du noen gang er i Kristiansund må du spise den de serverer på kaia der. Men de kaller det bare for «fishan» da». Så da det tilfeldigvis ble en semiimpulsiv tur til Kristiansund nå i påskeuka, måtte jeg selvsagt høre etter.

Fish ‘n’ chips, eller «Fishan» som de kaller det i Kristiansund. Tipper det er like usunt som det ser ut…

Etter hva jeg har forstått er fishan en institusjon i Kristiansund, og det tok ikke mange sekundene fra jeg kom av hurtigbåten fra Trondheim før jeg så den blå bua til Svensson chips på kaia. Men på vei til hotellet gikk jeg forbi flere gatekjøkken og kiosker som lokket med «hjemmelaget fish and chips» på gatebukkene sine. Ved Storkaia passerte jeg også Fishanbua som jeg fra lokalt bekjente hadde blitt fortalt at var best på fishan i Kristiansund.

Men når Fishanbua bestemmer seg for å holde stengt i påska får de bare ha det så godt, og dermed gikk gratisreklamen til Svensson chips ved Trafikkterminalen. Og hva ble dommen?

Ved å holde stengt i påska mistet de muligheten til å få meg besøk, og omtalen går i stedet til Svensson chips

Måltidet måtte inntas på hotellrommet mitt fordi Svensson chips ikke stiller med andre innendørs lokaler enn selve kjøkkenet sitt, og det rå nordmørske klimaet føltes ikke akkurat som en invitasjon til å ta i bruk utebenkene rundt bua. Dette tar jeg ikke så tungt med tanke på at jeg fikk en temmelig raus porsjon til bare 89 kroner, som jeg ikke hadde sjanse til å spise opp. Men du skal virkelig vite at jeg prøvde!

For etter at jeg hadde tatt noen biter nikket jeg bare og sa at dette var fantastisk godt, og kanskje en av de beste porsjonene med fish ‘n’ chips jeg noen gang har spist. Det eneste jeg har å utsette på måltidet er at dama i kiosken var litt vel raus med saltet, og hadde jeg rullet terning hadde dette vært nok til å spolere sekseren for min del. Likevel var det så godt at det føltes som et nederlag å ikke makte å spise opp alt.

Og det til en pris av bare 89 kroner + eventuelt tilbehør!

Så er det sant som de sier at Kristiansund har Norges beste fish ‘n’ chips?

Det vil det nok være umulig for meg å svare på fordi smaken som kjent er veldig subjektiv og det må derfor være opp til den enkelte å avgjøre. Men at Kristiansunds fishan er en het kandidat er jeg ikke i tvil om, og det er nesten så jeg påstår at det var verdt turen alene.

Og dersom det også stemmer at Fishanbua er bedre har jeg virkelig en god grunn til å reise tilbake senere!

PS! Det slo meg plutselig at mens Kristiansund altså har en slik signaturrett, så mangler vi dette hjemme i Trondheim. Det gjør meg faktisk litt flau…

Foruten grunn – til Kristiansund

Da er vi direkte inne fra Kystekspressen et sted inne i Trondheimsfjorden med kurs for Agdeneset og kysten. Inne i hodet mitt gjentas en slags loop av hva Bakklandet Bassangforening så treffende sang en gang på 70-tallet: «Så reiste jeg til Kristiansund. Foruten grunn, til Kristiansund».

Det er nemlig akkurat slik det er. Jeg har virkelig ingen mål med denne turen annet enn å komme meg bort litt, og sånn sett hadde jeg kunnet dra til et hvilket som helst annet sted. For utover at det er lett å komme seg dit når man har Trondheim som utgangspunkt, er det absolutt ingenting ved denne byen som tiltrekker meg!

Det betyr ikke at furtne nordmøringer nå har en grunn til å føle seg djupt såra og vonbrotne over utsagnet mitt. At jeg ikke blir tiltrukket av Kristiansund er ikke fordi jeg har så mye å utsette på byen. Det er heller det at jeg jo vet absolutt ingenting om den, annet at den ligger der ute ved kysten på Nordmøre i all sin anonymitet. Man får nesten inntrykket av at stedet mangler en egen identitet. Jeg mener, selv byens store sønn Ole Gunnar Solskjær assosieres først og fremst med naboen Molde.

Har virkelig Kristiansund så lite å vise til?

Det er dette jeg nå skal finne ut av i løpet av de neste 48 timene. Har Kristiansund skjulte sider som gjør byens anonyme tilværelse ufortjent? Eller stemmer det, som en bekjent av meg sa før jeg dro, at den eneste severdigheten av interesse i byen, er oversikten over avgangstidene med hurtigbåten tilbake til Trondheim?

Jeg lover å møte byen med et åpent sinn, og tenker at det må være mulig å finne noe positivt å trekke frem. Når eneste mål er å komme meg bort for å slippe å tilbringe påska stirrende i stueveggen hjemme, tør jeg påstå at jeg ikke akkurat stiller altfor uoppnåelige krav til byen.

Og du vet du har tapt om jeg plutselig skulle savne synet av murpuss.

Siste innkjøp – nye skaterkjoler

Det er mulig noen oppfattet antrekket jeg delte tidligere i dag som feil for sesongen, da jeg jo valgte å posere i en vinterkåpe nå som våren holder på å gjøre sitt inntog. Likevel føler jeg ikke at jeg henger igjen i vintersesongen, for selv om det jo snødde da bildene ble tatt for to dager siden, tyder innkjøpene jeg gjorde samme dag på at jeg så fremover og hadde en helt annen sesong i tankene.


Det er jo ingen hemmelighet at jeg har en spesiell forkjærlighet for skaterkjoler, fordi de med sitt a-linesnitt og markerte midje, hjelper meg som jo er transkjønnet og født som gutt med å få en feminin figur. Derfor er jeg veldig glad for at H&M kjører en fast modell med skaterkjoler gjennom hele året som de bare bytter ut mønsteret på. Da slipper jeg unna prøverommet også, for jeg vet jo hvilken størrelse som passer meg.

Nå håper jeg tiden går fort frem mot sommeren slik at jeg kan møte solskinnsdagene kledd i de nye skaterkjolene mine. Men frem til da er det jo ingenting i veien for å bruke dem sammen med en skinnjakke, strømpebukser og støvletter, noe jeg jo er kjent for å gjøre.

Hva synes du om de nye kjolene mine?

 

Antrekk – Burgundy coat


Kåpe : Miss Selfridge | Støvletter: Anna Field | Topp: H&M | Skjørt du ikke ser: BikBok | Veske: Miss Selfridge

Endelig – etter å forsøkt helt siden jeg kjøpte den i bursdagsgave til meg selv i november, klarte jeg endelig å forevige den fantastiske Miss Selfridge vinterkåpa mi så jeg får vist den frem her i bloggen.

Men det var nære på også denne gangen med både kranglete værguder som avbrøt photosessionen med et plutselig snøfall og at mange av bildene som ble tatt skulle vise seg å være kraftig ute av fokus. Vi måtte også improvisere frem en location da det stedet jeg egentlig hadde tenkt å ta bilder, viste seg å være fullt av gravemaskiner. Men vi fikk det til likevel!

Hva synes du om antrekket mitt?

…og før noen spør: pelskragen er selvsagt ikke ekte pels, men 100% modakryl. Det får være måte på!

Det blir lenge til neste gang jeg skal på kino!

Film er, som de fleste andre former for historiefortelling, en av mine store interesser og lidenskaper. Derfor prøver jeg å komme meg på kino så ofte som lommeboka tillater når det kommer en ny film jeg kunne tenke meg å se, for om man ser bort i fra surroundlyden av baconcrisptygging, er jo film som kjent alltid best på kino.

Men det kan også bli for mye av det gode, og etter å ha nådd metningspunktet i går kveld, tror jeg det blir en god stund til neste gang jeg setter meg inn i en mørk kinosal.

For forrige uke var det nemlig Kosmorama, Trondheim Internasjonale Filmfestival. Så da sjefen like greit spanderte festivalpass på alle sine ansatte, betød det at bloggen som allerede hadde blitt ignorert et par uker på grunn av mye jobbing, skulle bli oversett i en uke til også nå som det var blitt rolig igjen. Nå skulle alt av fritid brukes på å se film, og jeg skulle få med meg så mange visninger som mulig, helt gratis!

Det er bare å telle billettene fra bildet over, og du vil forstå at jeg nærmest var bosatt på kinoen på ettermiddagene etter jobb, samt hele lørdag og søndag, da jeg på en uke klarte å få sett hele nitten filmer.

På en måte er det bra at jeg gikk så all inn, for det førte til at jeg så filmer jeg aldri ville sett om jeg hadde måttet betale selv, og fikk noen overraskende og sjeldent gode filmopplevelser. Blant annet har jeg etter denne festivalen skjønt at jeg burde se mer koreansk film, for noen av de beste filmene jeg så i løpet av denne uken, sånn som Kammerpiken og Queen of Walking var laget i Sør-Korea. Den argentinske At the End of the Tunnel overrasket også stort, og jeg ville gått glipp av en sjeldent god spenningsfilm om det ikke hadde vært for Kosmorama filmfestival og en spandabel sjef.

Men jeg merket det sent i går da jeg satt i et sete i Nova 3 og så den rumenske gangsterfilmen Dogs at nå var jeg lei. Nå hadde jeg fått nok av kinomørket og dårlig fastfood mellom visningene. Nå ville jeg hjem til senga mi. Det hjalp ikke akkurat at jeg fant Dogs ulidelig kjedelig heller.

Så tusen takk til Kosmorama for en fantastisk uke med mange gode filmopplevelser. Men nå tror jeg det blir en stund til neste gang jeg skal på kino.

Selv om jeg som superheltfan burde dra og se Logan før den blir tatt av.

Største høydepunkt: Kammerpiken, Queen of Walking, At the End of the Tunnel

Største nedtur: Dogs. Og jeg har også mistet troen på finsk film i løpet av festivalen…

Sminke skal bli min nye hobby!

Det er vel ingen hemmelighet for mine lesere at sminke er en stor utfordring for meg, og med god grunn. I stedet for å eksperimentere med sminke slik de fleste andre jenter gjør, kastet jeg bort tenårene på å overbevise meg selv om at jeg ikke var transkjønnet og følte meg som jente. I dag kan jeg så lite at alle sminketips jeg får gjennom YouTube og ulike facebookgrupper kunne blitt presentert som kvantefysikk, og jeg ville trodd dem.

Likevel fikk jeg i en av disse gruppene på facebook et tips som jeg faktisk forsto og som jeg i tillegg oppfattet som et potensielt godt råd; «Du må gjøre sminke til en hobby i stedet for å se det noe du er nødt til å gjøre. Da vil det gå enklere». Plutselig hadde jeg kjøpt sminke og redskaper for et firesifret antall kroner.

Den største investeringen var nok børster fra Mac til henholdsvis foundation, pudder og blush, og en brush cleanser både av hygieniske årsaker og fordi jeg ønsker at børstene skal holde en stund, kostbare som de var.

Med det samme jeg var innom spurte jeg også om de hadde en god maskara, og jeg fikk med meg en som kanskje er den beste maskaraen jeg noen gang har brukt! Nå blir det fyldigere vipper uten at de klumper seg sammen fremover! Jeg skulle ønske jeg kunne vise deg vippene mine, men egen anonymitet er viktigere.

Under mitt besøk hos Make Up Store for noen uker siden hvor min navnesøster og femelle-kollega Emilie gjorde meg klar for en kveld på byen som jente, fikk jeg også med meg blush og pudder hjem.

Mot betaling selvsagt. Men så var dette også inkludert i prisen for sminkekurset.

Når jeg fra før har både foundation, concealer og eyeliner jeg er veldig fornøyd med, begynner jeg altså å få en respektabel samling av verktøy som skal hjelpe meg i gang med min nye hobby. Så da gjenstår det vel bare å lære seg å bruke det…?

Kanskje du som leser dette også har noen tips til hva jeg som nybegynner trenger for å komme skikkelig i gang? Fortell meg i kommentarfeltet!