Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Inspirasjon'

Post-julegavepakking-blues

Så var den en uke og en dag igjen til julaften. Dessverre for min del er jeg allerede ferdig med den delen av julen jeg liker best, nemlig gaveinnpakking. Jeg vet ikke hvorfor, men det henger kanskje sammen med at jeg synes det er mer gøy å gi gaver enn å få gaver, og jeg ser alltid for meg det smilende ansiktet til den som skal få pakken mens jeg pakker inn. I de fleste tilfellene får jeg jo aldri sett om mottakeren faktisk reagerer med den gleden jeg håper på, men tanken på at jeg gleder andre gjør meg også glad.

Det forklarer riktignok ikke hvorfor jeg et år full av entusiasme sa ja til å pakke inn alle gavene søsteren min skulle gi også, utenom den hun skulle gi til meg selvsagt, fordi hun ikke orket selv.

Men nå er det over, og over er alle pakkene jeg skal gi i år, i et bilde jeg tok i går like før jeg sendte avgårde halvparten av dem i posten. Vel, fortsatt mangler en, men det er fordi pappa, søsteren min og jeg hvert år bruker å dra ut og kjøpe julegavene til mamma sammen, noe vi har gjort siden vi var ganske små. Pappa er ikke den som har det travelt, så det blir alltid ganske tett oppunder julaften.

Så da er det i det minste en pakke igjen. Er det teit av meg å gå og glede meg til det…?

Er du ferdig med julegavene?

Hadde kun med jenteklær i bagasjen til Oslo!

Som jeg har skrevet i en rekke innlegg nå var jeg utslitt og fullstendig utladet etter min første utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet og de negative opplevelsene jeg fikk der. Så utladet at lysten til å gå ut og være sosial dagen etter var fullstendig fraværende. Men så hadde jeg jo ikke sett Eirik siden mai i fjor, og siden vi sjelden er på samme kant av landet samtidig måtte jeg bare ut og følge opp avtalen.

Nå kunne de neste linjene fort handlet om hvordan jeg feiget ut og valgte å møte opp som gutt i stedet. Men da jeg tok toget til Oslo to dager før hadde jeg reist som jente, og i bagasjen hadde jeg med vilje ikke pakket et eneste gutteplagg, for å utfordre meg selv. Jeg hadde med andre ord ikke noe annet valg enn å møte som jente!

Bilder fra dagen etter besøket på Riksen, like før Bård og jeg tok t-banen inn til sentrum for å møte Eirik.

I dag er jeg veldig glad for at jeg ga meg selv denne utfordringen. Fordi jeg var så sliten og redd for et angstanfall hadde jeg garantert valgt det noe «tryggere» alternativet og gått som gutt, hadde jeg gitt meg selv muligheten. Men når jeg kun hadde pakket jenteklær hadde jeg ikke noe annet valg enn å holde meg til den opprinnelige planen.

Det skulle jo vise seg å gå veldig bra, og vi hadde da en veldig hyggelig kveld sammen med både taco og kino, slik jeg har rapportert om tidligere. Også hjemreisen dagen etter gikk veldig bra, selv om jeg garantert hadde valgt å gjennomføre denne som gutt, med tanke på hvor sliten jeg var.

Og da jeg kom hjem til leiligheten min, etter å ha gått av toget i Trondheim i ellevetiden på kvelden, og skulle til å legge meg slo det meg: jeg hadde faktisk ikke gått i gutteklær siden onsdag kveld. Jeg hadde vært i jenteuttrykket, som jeg kaller det, sammenhengende i fire dager. Og på tross av det som skjedde fredag hadde det jo faktisk gått bra!

Det er som pappa alltid har sagt til meg: Det er utrolig hva du får til når du er helt nødt!

Mitt første «foredrag» som transkjønnet blogger

Da jeg for et par måneder siden fikk en mail med spørsmål om jeg kunne tenke meg å holde foredrag på Skeiv Ungdoms seminar Stolt denne helgen, var det første tanken min «…hjelp!». Likevel så jeg det som en stor ære å bli spurt, og følte egentlig ikke jeg kunne si nei selv om det var et godt stykke utenfor komfortsonen min og takket ja samtidig som jeg begynte krisemaksimeringen. Så hvordan gikk det egentlig?

Det kan vel best oppsummeres med at da jeg etter foredraget spurte om noen hadde lyst til å hjelpe meg med å få tatt bilder manglet det ikke på frivillige. Skjønt, de fleste ville helst være foran kamera da det ble klart at de skulle brukes i bloggen. Det hadde de vel ikke gjort om de ikke hadde satt pris på min deltakelse?

Egentlig er «foredrag» feil beskrivelse av det jeg var med på i går, selv om det opprinnelig var det jeg ble spurt om å holde. Likevel sa jeg at jeg mye heller ønsket meg en intervju/Q&A-setting, og slik ble det også.

Det åpnet med at Tiril, kledd i rødt i bildet over, intervjuet meg om min historie, om hvordan jeg skjønte at jeg var transkjønnet, om bloggingen og hvordan jeg føler den har hjulpet meg på veien ut av skapet, før det ble åpnet for spørsmål fra tilhørerne. Likevel føler jeg at det utviklet seg mer som en samtale enn at jeg bare svarte på spørsmål, og det var en avslappet og god stemning i rommet. Det ble også en stor applaus da jeg kom med den store avsløringen jeg har hintet så mye om i bloggen i det siste, og som jeg lover at vil bli tema for bloggens neste innlegg, når jeg har funnet ut hvordan jeg skal formulere det.

I likhet med de store stjernene, opererer jeg med bare ett navn…

Alt i alt er jeg veldig glad for at jeg takket ja, for jeg satte virkelig pris på denne opplevelsen. Det virker det som om de som kom for å lytte og deltok gjorde også, for antallet følgere på facebook gikk betydelig opp i løpet av minuttene etter at jeg hadde svart på spørsmål fra salen om hva adressen til facebooksiden min var.

Så kanskje det ikke sitter like langt inne neste gang noen spør?

Hvor langt skal man gå for en forelskelse?

Så var jeg visst forelsket igjen, og jeg synes jeg hører stemmen til mamma et sted inne i øregangene. «Enda en skinnjakke?!» sier hun, og egentlig har hun jo selvsagt helt rett. Det er jo bare en uke siden jeg skrev om at jeg hadde kjøpt min femte jakke i (imitert) skinn, og to av dem jeg har fra før bruker jeg ikke lenger heller.

Men så har det altså dukket opp en ny skjønnhet som jeg selvsagt har lagt min elsk på, og til mitt forsvar – i motsetning til de jeg har fra før som alle er sorte eller mørkegrå – så er denne rød!

Dekk, Emilie! Dekk!

Men det er litt motstridende beskjeder som sendes frem og tilbake i hjernetrådene mellom ørene mine akkurat nå. Selv om jeg lenge har hatt lyst på en rød skinnjakke, og denne har akkurat den fasongen og de kvalitetene jeg ser etter, så er det jo ikke så lenge siden jeg skrev om min trange økonomi for tiden.

Den delen av meg som ønsker å være miljøbevisst minner meg også på at jeg som sagt har fem skinnjakker fra før, hvorav to av dem bare samler støv i skapet. Så hva skal man gjøre?

En mulighet er jo å prøve å få solgt de to jeg ikke bruker lenger, og dermed fylle den tomme plassen etter dem med en ny rød jakke, delvis finansiert av pengene fra salget. Men det innebærer jo også at noen har lyst til å kjøpe dem, og jeg vet ikke om jeg har tid til å vente på at det skal skje før den røde jakken fra Miss Selfridge forsvinner fra Zalandos sortiment.

Så da er det store spørsmålet: To buy or not to buy?

Hadde aldri trodd jeg ville kledd noe sånt!

Klesstilen min er stadig i utvikling, i min evige jakt på en stil som er hverdagslig men som samtidig får meg til å føle meg bra og forhåpentligvis gjøre det mindre synlig at jeg er transkjønnet. Noen triks har jeg lært underveis for hvordan jeg kan etterligne de feminine formene jeg mangler, men innimellom må jeg gå litt utenfor de reglene jeg har gitt meg selv og prøve noe nytt slik at det fortsatt blir spennende å sette sammen antrekk.

Ta for eksempel det nye skjørtet mitt fra Miss Selfridge. Jeg hadde aldri trodd jeg ville kledd noe sånt!

Likevel fremstår skjørtet som en naturlig del av min rocka garderobe når det kommer på som her. Det har et ganske røft materiale som harmonerer godt med skinnjakka jeg har over, og jeg lot rødfargen, som jo ser ut til å komme tilbake på moten hver høst, harmonere med de vinrøde Conversene mine og et smykke i samme fargetoner fra H&M. Den nøytrale lyse grå genseren jeg kjøpte hos Miss Selfridge i Oxford Street, London for et år siden fungerer som en dempet kontrast og binder antrekket sammen.

Hadde jeg brukt en mer skrikende farge på overdelen, hadde jeg nok måttet tone ned fargebruken i skoene og øvrig tilbehør. Det er slett ikke umulig at jeg kommer til å prøve dette senere, for jeg har en følelse av at dette skjørtet kan bli veldig stilig sammen med en sennepsgul eller knall gul overdel.

Dessuten matcher dette skjørtet gitaren min også.

Jakke: Only | Genser: Miss Selfridge | Skjørt: Miss Selfridge
Sko: Converse | Veske: Deichmann | Halskjede: H&M

Disse bildene ble tatt på tirsdag da jeg møtte en av mine lesere gjennom mange år, KLynn, som faktisk var i Trondheim for første gang denne uken. Dermed ble hun selvsagt nødt til å bli med meg som den lokalpatrioten jeg er på byvandring og se på historiske steder i byen mens jeg plapret i vei om grunnen til at de var historiske. Heldigvis ble det lagt inn en pause så vi fikk tid til å ta disse bildene også før hodet hennes eksploderte.

Hva synes du om antrekket mitt?

Jeg skal holde foredrag på Stolt 2017!

Som nevnt tidligere er det spennende tider i vente, og nå som det er under en måned igjen er vel kanskje tiden inne for å avsløre noe av det jeg skal utfordre meg selv med i høst. For når Stolt 2017 arrangeres 20.-22. oktober vil mitt navn stå på listen over foredragsholdere! Hvor kult er ikke det?

For de som ikke vet er Stolt et årlig seminar i regi av Skeiv Ungdom hvor ungdom fra hele landet samles for en sosial og lærerik helg her i Trondheim. I år har de altså kontaktet meg og spurt om jeg vil komme og prate litt om bloggen og dele mine erfaringer fra reisen på veien ut av skapet som transkjønnet.

Sant å si er dette langt utenfor komfortsonen min, men etter å ha diskutert formen på seminaret med arrangørene, kom jeg frem til at jeg rett og slett ble så beæret over å bli spurt at jeg ikke kunne si nei. Så da skal jeg visst gjøre dette da?

Men det skal sies at «foredrag» nok er litt misvisende, fordi jeg ser for meg det ville blitt veldig kjedelig å se meg holde en powerpoint-presentasjon, og derfor har jeg bedt om å få gjennomføre dette som et intervju/Q&A. Og jeg håper det kommer noen spørsmål, for hvis ikke er jeg forberedt på å bare sitte på scenen og bare se ut i luften hele den avsatte tiden.

De som kjenner meg vil nok nikke gjenkjennende og bekreftende på den siste setningen.

For spesielt interesserte, og uinteresserte, er det mulig å titte innom Stolts facebookside hvor det etter hvert vil komme mer informasjon, samt melde seg på årets Stolt.

Så da sees vi kanskje der? Fortell meg i kommentarfeltet om du tenker å dra!

Feiret bloggens femårsdag med leserne mine!

I dag er det altså fem år siden jeg begynte å blogge om min reise ut av skapet som transkjønnet. Fordi bloggen og dens lesere har vært så viktig for meg og min utvikling synes jeg dette jubileet fortjente å feires, og hva er vel da mer naturlig å markere begivenheten med mine lesere?

Derfor reserverte jeg bord og inviterte en håndfull av personer jeg har blitt kjent med gjennom kommentarfelt til å dele et måltid med meg hos Søstrene Karlsen på Solsiden i Trondheim. Ikke at det var nødvendig, for lokalet var nesten tomt, og på grunn av influensasesongen måtte halvparten av de jeg inviterte dessverre avlyse.

Når da en av oss tre også viste seg å være temmelig kamerasky og dermed meldte seg frivillig som fotograf virket oppmøtet enda mer glissent. Men vi koste da oss skikkelig alle tre, både Marianne, Marte og jeg, som alle, uten å ha avtalt dette med hverandre på forhånd, passende nok hadde møtt opp til middagen i sort skinnjakke.

Marte stilte frivillig som fotograf for å slippe å havne i bloggen, og knipset dette bildet av Marianne og meg.

Sant å si har jeg aldri spist på Søstrene Karlsen før, og hadde valgt stedet fordi de har en variert meny til en rimelig penge, slik at alle de som opprinnelig ble invitert skulle klare å finne noe de likte uten å bli flådd økonomisk. Jeg ble derfor litt nervøs da jeg så hvor tomt lokalet var på en søndag ettermiddag med tanke på restaurantens fantastiske beliggenhet på Solsiden. Det fremstår jo som et trivelig sted.

Kunne det være fordi maten var dårlig? Men da den kom og vi fikk smake på den, skjønte vi enda mindre.

Jeg gikk for en biff tartar med chips, mens de to andre bestilte dagens som var kalveschnitzel med potetpuré. Alle tre var vi enige om at det ikke var maten som var problemet her, for den var faktisk veldig god.

Dermed forble det tomme lokalet et mysterium, men i stedet for å fortsette å gruble oss frem til en ny teori, konsentrerte vi oss om å nyte maten siden vi jo var der for å feire. Derfor måtte vi naturligvis også bestille dessert – selv om vi egentlig var stappmette. Men dessert er det vel alltids plass til?

Mens jeg bestilte en gulrotkake, fikk de to andre en sjokolademousse med blåbær inkludert i sin dagens-bestilling. Her skal jeg innrømme at selv om det jo var godt ble det litt vel mye krem og jeg kjente at jeg egentlig fikk nok da jeg hadde spist halve kaken. Likevel spiste jeg den opp, for som sagt – det var jo godt.

Oppsummert synes jeg det selvsagt er trist at halvparten av de som egentlig hadde sagt de skulle komme måtte avlyse, og det føltes jo litt ekstra ensomt når restauranten var så tom. Men vi trengte likevel ikke å anstrenge oss for å kose oss, for både maten og selskapet var godt.

Derfor er jeg mer enn fornøyd med feiringen av bloggens første fem år.

Men jeg håper det ikke blir fem nye år med blogging fra innsiden av skapet…

På shoppingrunde med venninne – som jente

Herregud, er det torsdag allerede? Da begynner jo nesten disse bildene å bli antikvariske i bloggsammenheng.

For bildene under ble tatt av min venninne Ida på lørdag, dagen etter at vi hadde vært på byen sammen og hun fikk meg til å gå ut i kjole og høye hæler. Derfor måtte jeg nesten følge opp med å gå som jente når vi skulle dra på shopping sammen i Trondheim sentrum dagen etter også.


Jakke: Ichi | Topp: Only | Skjørt: BikBok | Sko: Converse Veske: H&M | Halskjede: Snö of Swerden

Selv om vi har entret september måned, var det veldig varmt og sommervær denne lørdagen og jeg angret nesten litt på at jeg valgte skinnjakke, men det gikk bra. Den største utfordringen var likevel at det ble arrangert Trondheim Maraton samme dag, og dette kombinert med det fine været gjorde at det var mett av folk i byen. Dette hadde garantert trigget angsten min for bare et år siden!

Dessverre ble det ikke gjort noen innkjøp for min del, rett og slett fordi jeg ikke fant noe. Men jeg venter et par pakker i posten med nye klær, og ser frem til å vise frem mine nye investeringer i løpet av den neste tiden.

…men det ble en tur på TGI Friday’s.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet!

Mine nye Chuck Taylor Leather Converse

En dag under mitt opphold i Bergen tidligere i sommer, ble jeg plutselig oppringt av mamma. Hun befant seg i det store utland, og hadde havnet på et outlet-utsalg med sko hvor hun hadde funnet et par Converse hun synes var stilige og som hun hadde lyst til å gi meg, og derfor lurte hun på hvilken størrelse jeg bruker. Jeg falt for beskrivelsen hennes av dem, selv om de faktisk så helt annerledes ut enn jeg så for meg, og sa tusen takk.

Noen uker senere fikk jeg skoene, og da jeg var på bytur med min venninne Ida tidligere i dag tok jeg dem på for første gang – som jente. Men det er faktisk ikke første gang jeg bruker dem!

For siden de er i skinn og er litt stivere enn vanlige Converse trenger de litt ekstra tid til å gåes inn, og derfor har jeg allerede brukt dem i en uke mens jeg likevel har sittet i ro ved kontorpulten på jobben, som gutt!

Det er faktisk litt spesielt. Ikke fordi skoene ser særlig jentete eller feminine ut, for det gjør de jo ikke, og som jeg jo har sett den siste uken kan en gutt fint gå med disse uten å få noen bemerkninger, verken positive eller negative, som tyder på at det bryter med samfunnets klesnormer på noe vis.

Men likevel. Etter så mange år med to separate garderober: Dette er første gangen jeg har hatt et skopar, eller et klesplagg i det hele tatt, som jeg bruker både når jeg går som gutt og når jeg går som jente.

Er ikke det litt kult?

Hva synes du om de nye skoene mine?

PS! Fullt antrekk og rapport fra min dag sammen med Ida kommer senere

Inspirerende mail fra min tidligere sjef

For litt siden skrev jeg at en tidligere sjef av meg, som jeg ikke har snakket med siden arbeidsforholdet opphørte for fem år siden og ikke ante at jeg er transkjønnet, fikk en e-post med link til bloggen min fra en anonym pudding som tydeligvis ønsket å skade meg.

Dette kan vi trygt slå fast at slo feil, for uka etter skulle jeg tilfeldigvis til Bergen hvor han bor, og vi avtalte å spise middag sammen og at han skulle få møte meg som Emilie. Det gjorde vi, noe som var svært hyggelig, og han endte til og med opp med å spandere måltidet. I ukene som har gått siden har vi ikke hatt mer kontakt, men i morges dukket denne mailen opp i innboksen min.

Hei, Emilie!

Du skulle selvsagt hørt fra meg for lenge siden, og det beklager jeg veldig. Det var veldig trivelig å møte deg i Bergen, og jeg ser frem til å se deg som den jeg vet du egentlig er om ikke så altfor lenge.

Møtet vårt har gitt meg mye å tenke på, men viktigst er tanken om å fremstå som den man føler man er. Joda, som bergenser og Brann-supporter har jeg min fotballdrakt. Men det er uvesentlig når vi snakker om dine følelser og opplevelser. Ja, Emilie. Du er kvinne, og slik jeg ser det bør du fremstå som kvinne. Verden er klar for Emilie <etternavn>, og verden trenger Emilie <etternavn> og hennes opplevelser og fortellinger. Dette er ikke viktig bare for deg selv, men det sitter en rekke jenter med synlige, mannlige trekk som trenger slike som deg som både referansepunkt og forbilde.

Lykke til, Emilie! Og husk at det verste i tankene dine konstruerer du selv. Som regel går alt så meget bedre.

Hilsen <eks-sjefens navn>

Nå skal det sies at alt han skriver her er sånt som jeg egentlig vet utrolig godt, og at det ikke er noe ved det som er nytt for meg. Likevel er det så utrolig vanskelig å glemme når man står midt oppi en situasjon som min egen, og derfor gjør det alltid godt og utrolig viktig å få høre det igjen. Det gjør underverker for selvtilliten og gir en styrke til å fortsette.

Derfor gjengir jeg også denne e-posten, med tillatelse, her i bloggen til inspirasjon for andre som står i det samme som meg, eller en annen tilsvarende situasjon. For at de ikke skal glemme hvor viktige de er, og at selv om du tror verden vil rase sammen, er sannsynligheten veldig liten for at det faktisk vil skje.

Det verste i tankene dine konstruerer du selv. Som regel går alt så meget bedre.