Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Farvel, nabo fra helvete

En epoke i livet mitt er over. En æra er forbi. Aldri mer skal jeg trenge å bekymre meg utover fredag ettermiddag om hvorvidt det kommer til å bli levelig i leiligheten min i løpet av de neste dagene. For nå har navnet til naboen fra helvete forsvunnet fra postkassen ved siden av min, og blitt erstattet med et annet navn.

Han er borte. Og jeg tenker, det er over! Det er virkelig over!

Helt siden den fredagen for halvannet år siden da han og kompisene kom høylytt og trampende inn med alle eiendelene hans, alle med capsen bak frem og singleter som blottet tatoverte armer, har han ikke gjort annet enn å bekrefte fordommene mine. Hele den første helgen festet de sammenhengende fra fredag til søndag, og jeg kunne ikke tro mine egne øyne da det sent lørdag kveld fløy en hagestol fra vinduet hans og forbi vinduet mitt. Hva slags nabo var det jeg hadde fått, som drev med kortdistansekast av hagemøbler på fritiden? Og hvorfor ville ikke kompisene hans dra hjem? Hadde de det  fælt hjemme i ghettoen det så ut som de kom fra?

Men selv om de omsider dro hjem, så fortsatte musikken så lenge han var hjemme. Først etter at jeg sa i fra om at veggene ristet inne hos meg og at han ikke kunne spille så høyt, ble den dempet en god del. Med mindre han holdt fest. Da var vi tilbake der vi startet, og leiligheten min ble badet i et ugjennomtrengelig teppe av bassrytmer man vanligvis bare hører fra bagasjerommet på kjøredoninger med hårete terninger i speilet.

For selvfølgelig hadde han en helt hjelpesløs musikksmak også. Det var vel kun dagen etter at han hadde holdt fest, tidlig om morgenen, at han etter en tid begynte å høre på kvalitetsmusikk. Da hørte han nemlig på musikken min. Høyt. Enten han ville eller ikke.

Men det hjalp jo ikke, og da det ved et tilfelle ble holdt fest tre kvelder i løpet av samme uke, hadde jeg fått nok. Ikke bare av den gjennomtrengende basslyden, men også av all ropingen og slenging med dører ute i gangen. Av alle de evneveike gjestene hans som røsket i dørhåndtaket hos meg og prøvde å komme seg inn, og også et tilfelle hvor en av dem ringte på og stakk av. Og ikke minst, av at stereoen kom på igjen klokken tre på natta når han kom hjem fra byen. Dermed ble styret i borettslaget kontaktet. Og jeg fortsatte å kontakte dem.

Og da jeg en søndag morgen sendte styreleder en melding om at naboen min igjen hadde skrudd på stereoen klokken tre om natta og besvart bankingen min med å banke tilbake, fikk jeg bare beskjed om å ikke vente til neste morgen neste gang det var bråk i naboleiligheten. Neste gang skulle jeg si i fra med en gang.

Jeg var nemlig ikke den eneste som hadde klaget.

Kort tid etterpå ble leiligheten lagt ut for salg. Jeg kjenner ikke detaljene om hvorfor, men ut forsvant både han og stereoanlegget hans, og i dag har det dukket opp et nytt navn på postkassen hans.

Hva slags nabo som har overtatt aner jeg ikke. Men hun kan umulig være verre enn han jeg nå ble kvitt. Jeg krysser i alle fall både fingre og tær, og har bedt til tolv ulike guddommer fra åtte ulike religioner i prosessen.

Så farvel til deg, nabo fra helvete. Jeg kommer ikke til å savne verken deg eller vennene dine!

Kristiansund – Emilie tester Bryggekanten Brasserie

Etter å ha sett på rutetidene og funnet ut at jeg kom til å være fremme i Kristiansund i fire-tiden, skjønte jeg at jeg kom til å bli sulten i løpet av timene etter ankomst. Derfor spurte jeg Mala, en av mine lesere gjennom mange år, som jeg visste befant seg i Kristiansund nå i påsken, om hun visste om et bra lokalt spisested i sentrum, og om hun hadde lyst til å slå følge. Hun foreslo noe hun kalte «Brasseriet» – Bryggekanten Brasserie & Bache Bar.

Som navnet avslører ligger Bryggekanten helt ute på kanten av havna, med idyllisk utsikt til de fire øyene som utgjør Kristiansund. Konseptet er todelt med en finere restaurantdel med en meny som skifter hyppig etter hvilke lokale råvarer som er tilgjengelige, og det litt mer jordnære brasseriet hvor de har både pizza og hamburger på menyen. Men også her er lokale råvarer i sentrum, og selv om det var en noe forenklet meny under mitt besøk, sannsynligvis på grunn av påsken, passer det meg utmerket når jeg jo ønsker å teste ut det lokale.

Derfor ble det kanskje litt anti-klimatisk at det som fristet mest på menyen for både Mala og meg, var en hamburger med kjøtt levert fra Trondheim Slakterhus…

Burgerne i Kristiansund smaker like godt som burgerne vi har hjemme i Trondheim…

Når det er sagt var burgeren helt fantastisk, hvor jeg merket både sylteagurken og rødløken veldig godt, og jeg må også legge til at BBQ-sausen som ble servert ved siden av var magisk. Jeg savnet riktignok en eller annen form for fries ved siden av, da poteter aldri har vært en favoritt hos meg når de ikke kommer i fritert form, men det blir egentlig bare pirk og et bevis på at man ikke kan tilfredsstille alle. Det finnes jo mange der ute som av en eller annen grunn foretrekker poteter over fries. Jeg kommer aldri til å forstå dem.

Men alt i alt er jeg veldig fornøyd med besøket mitt, og siden burgeren jeg fikk var akkurat slik jeg liker den, kan jeg trygt anbefale dette stedet videre om du skulle forville deg inn i Kristiansund og være på utkikk etter en matbit. Prisen kan kanskje oppfattes som litt stiv, men det var den verdt, og jeg kommer gjerne tilbake om anledningen byr seg. Kanskje jeg da får testet noe annet fra den ordinære menyen?

Tusen takk for anbefaling, Mala, og takk for mat, Bryggekanten!

Kristiansund – Emilie tester «fishan»

De som har fulgt bloggen min i litt mer enn en uke, vet at jeg elsker fish ‘n’ chips og at jeg bare er nødt til å besøke en brun pub som serverer dette hver gang jeg er i London.

Pappa er jo en av dem som har fått med seg dette og har flere ganger sagt at «hvis du noen gang er i Kristiansund må du spise den de serverer på kaia der. Men de kaller det bare for «fishan» da». Så da det tilfeldigvis ble en semiimpulsiv tur til Kristiansund nå i påskeuka, måtte jeg selvsagt høre etter.

Fish ‘n’ chips, eller «Fishan» som de kaller det i Kristiansund. Tipper det er like usunt som det ser ut…

Etter hva jeg har forstått er fishan en institusjon i Kristiansund, og det tok ikke mange sekundene fra jeg kom av hurtigbåten fra Trondheim før jeg så den blå bua til Svensson chips på kaia. Men på vei til hotellet gikk jeg forbi flere gatekjøkken og kiosker som lokket med «hjemmelaget fish and chips» på gatebukkene sine. Ved Storkaia passerte jeg også Fishanbua som jeg fra lokalt bekjente hadde blitt fortalt at var best på fishan i Kristiansund.

Men når Fishanbua bestemmer seg for å holde stengt i påska får de bare ha det så godt, og dermed gikk gratisreklamen til Svensson chips ved Trafikkterminalen. Og hva ble dommen?

Ved å holde stengt i påska mistet de muligheten til å få meg besøk, og omtalen går i stedet til Svensson chips

Måltidet måtte inntas på hotellrommet mitt fordi Svensson chips ikke stiller med andre innendørs lokaler enn selve kjøkkenet sitt, og det rå nordmørske klimaet føltes ikke akkurat som en invitasjon til å ta i bruk utebenkene rundt bua. Dette tar jeg ikke så tungt med tanke på at jeg fikk en temmelig raus porsjon til bare 89 kroner, som jeg ikke hadde sjanse til å spise opp. Men du skal virkelig vite at jeg prøvde!

For etter at jeg hadde tatt noen biter nikket jeg bare og sa at dette var fantastisk godt, og kanskje en av de beste porsjonene med fish ‘n’ chips jeg noen gang har spist. Det eneste jeg har å utsette på måltidet er at dama i kiosken var litt vel raus med saltet, og hadde jeg rullet terning hadde dette vært nok til å spolere sekseren for min del. Likevel var det så godt at det føltes som et nederlag å ikke makte å spise opp alt.

Og det til en pris av bare 89 kroner + eventuelt tilbehør!

Så er det sant som de sier at Kristiansund har Norges beste fish ‘n’ chips?

Det vil det nok være umulig for meg å svare på fordi smaken som kjent er veldig subjektiv og det må derfor være opp til den enkelte å avgjøre. Men at Kristiansunds fishan er en het kandidat er jeg ikke i tvil om, og det er nesten så jeg påstår at det var verdt turen alene.

Og dersom det også stemmer at Fishanbua er bedre har jeg virkelig en god grunn til å reise tilbake senere!

PS! Det slo meg plutselig at mens Kristiansund altså har en slik signaturrett, så mangler vi dette hjemme i Trondheim. Det gjør meg faktisk litt flau…

Klar for en ny dag – i Kristiansund

Her er det. Det synlige beviset på at jeg akkurat nå befinner meg i den nordmørske hovedstaden Kristiansund, i alle fall for dem som er kjent her. Alle andre kan myse litt og se at noen, i beste Hollywood-stil, har skrevet «Kristiansund» med store bokstaver i skråningen til venstre i bildet.

Jeg ankom Kristiansund i fire-tiden i går ettermiddag, og etter noen timer med avslapping og omkledning på hotellrommet, var jeg klar for min debut som Emilie ute blant måsene. Ikke lenge etter møtte jeg Mala, en av mine lesere gjennom mange år, og ble med henne for å spise på Bryggekanten Brasserie, noe jeg skal komme tilbake til i et senere innlegg. Bildet over ble tatt da vi var forsynte og vi bestemte oss for å rusle litt rundt i sentrumsgatene. Førsteinntrykket er at byen ikke er så ille som enkelte skal ha det til.

I dag er jeg klar for nye eventyr og nok en omvisning i byen. Så får vi se da om det gode inntrykket holder seg.

Og skulle du befinne deg i Kristiansund og tilfeldigvis passere meg et sted i byen, si hei da vel!

Foruten grunn – til Kristiansund

Da er vi direkte inne fra Kystekspressen et sted inne i Trondheimsfjorden med kurs for Agdeneset og kysten. Inne i hodet mitt gjentas en slags loop av hva Bakklandet Bassangforening så treffende sang en gang på 70-tallet: «Så reiste jeg til Kristiansund. Foruten grunn, til Kristiansund».

Det er nemlig akkurat slik det er. Jeg har virkelig ingen mål med denne turen annet enn å komme meg bort litt, og sånn sett hadde jeg kunnet dra til et hvilket som helst annet sted. For utover at det er lett å komme seg dit når man har Trondheim som utgangspunkt, er det absolutt ingenting ved denne byen som tiltrekker meg!

Det betyr ikke at furtne nordmøringer nå har en grunn til å føle seg djupt såra og vonbrotne over utsagnet mitt. At jeg ikke blir tiltrukket av Kristiansund er ikke fordi jeg har så mye å utsette på byen. Det er heller det at jeg jo vet absolutt ingenting om den, annet at den ligger der ute ved kysten på Nordmøre i all sin anonymitet. Man får nesten inntrykket av at stedet mangler en egen identitet. Jeg mener, selv byens store sønn Ole Gunnar Solskjær assosieres først og fremst med naboen Molde.

Har virkelig Kristiansund så lite å vise til?

Det er dette jeg nå skal finne ut av i løpet av de neste 48 timene. Har Kristiansund skjulte sider som gjør byens anonyme tilværelse ufortjent? Eller stemmer det, som en bekjent av meg sa før jeg dro, at den eneste severdigheten av interesse i byen, er oversikten over avgangstidene med hurtigbåten tilbake til Trondheim?

Jeg lover å møte byen med et åpent sinn, og tenker at det må være mulig å finne noe positivt å trekke frem. Når eneste mål er å komme meg bort for å slippe å tilbringe påska stirrende i stueveggen hjemme, tør jeg påstå at jeg ikke akkurat stiller altfor uoppnåelige krav til byen.

Og du vet du har tapt om jeg plutselig skulle savne synet av murpuss.

Påskeferie… og hva så?

Klokken fire i dag stengte kontoret og jeg gikk ut i påskeferie. Dermed er det over en uke til neste gang jeg skal sette føttene innenfor jobbens lokaler og i mellomtiden skal jeg ikke trenge å ofre jobbrelaterte tema en tanke.

Så… hva gjør jeg nå?

Med unntak av et traumatisk besøk hos slekt på Vestlandet da jeg var åtte, hvor katteallergien min slo ut for fullt og gjorde meg så dårlig at jeg til dags dato fortsatt er livredd for katter, har jeg og min familie aldri hatt noen tradisjon for å gjøre noe annet enn å være hjemme i påsken. Jeg har med andre ord ingen planer utover å sitte hjemme og stirre i stueveggen i en uke.

Det tror jeg verken jeg eller bloggen har særlig godt av.

Dermed lurer jeg på om jeg bør komme meg litt bort, men selv om Skatteetaten var rause nok med å gi tilbake et par tusenlapper for noen dager siden, så er ikke akkurat den økonomiske situasjonen min der at jeg er komfortabel med at den blir tatt opp i familieselskaper. Derfor er det jo også grenser for langt jeg kommer meg. Selvsagt kan jeg ta en tur over fjellet til Oslo, så er jeg der så ofte uansett at det begynner å føles som rutine.

Så hvor kan man reise fra Trondheim bare for å oppleve noe nytt uten å blakke seg fullstendig?

Kjenner jeg noen i Kristiansund eller Mosjøen tro?

…er sminken min hjemsøkt?

Det var sent i går kveld og jeg satt i sofaen og nøt synet av at Rosenborg var i ferd med å slå Odd 3-0 på EuroSport Norge, da jeg plutselig hørte en lyd fra badet. Lyden kunne best beskrives som et lite smell, som om noe hadde falt ned og truffet flisene på baderomsgulvet.

Selvsagt måtte jeg jo gå ut på badet for å sjekke. Det kunne jo hende noe var blitt ødelagt?

…ikke lat som om du har mer orden på sminken din enn jeg har. Jeg tror deg ikke uansett!

På badet ble øynene mine først tiltrukket av sminken som lå der like uorganisert som jeg hadde forlatt den, og da var det i alle fall ikke noe av den som hadde gått i gulvet. Eller? For blushen manglet jo! Hvor var den blitt av?

I frykt for at det var den som hadde falt i gulvet og at den var ødelagt, flyttet jeg forsiktig blikket nedover og…

…nei, se der var synderen! Det var blushen som hadde falt ned og lagd lyden jeg hadde hørt, så da var i alle fall det mysteriet løst. Og heldigvis var den like hel også, så da kunne jeg puste lettet ut. Og så i dusjen…

…hei, vent nå et lite øyeblikk. Den lå oppå vaskemaskina? Og nå var den i dusjen? Men det… det betyr jo…

Det er jo nærmere en meter mellom vaskemaskinen min og der blushen ble funnet i dusjen. Hvordan kan den bare ha tatt sats på denne måten? Er sminken min hjemsøkt? Må jeg ringe TVNorge og Åndenes makt?

Er jeg nødt til å be om besøk fra Lilli Bendriss og tromma hennes?!!

Men dessverre. Selv om det hadde vært mye mer spennende å følge dette sporet, så er jeg uhelbredelig ateist og skeptiker, noe som gjør at hjernen min ikke klarer å tro at det kan ha skjedd noe overnaturlig. I stedet begynner den å se etter logiske forklaringer på hva som kan ha fått blushen til å falt i utgangspunktet.

Sånn som at da dette skjedde var vaskemaskina i gang med å sentrifugere skittent undertøy på 60 grader.

Dette forklarer riktignok ikke hvordan blushen kan ha flydd en meter gjennom lufta når underlaget bare ristet litt, for det naturlige hadde vært om den da hadde falt rett ned. Og det er også det jeg tror den har gjort, men at den har hatt så stor fart i det den traff det flislagte gulvet at den har fått en sprett og flydd videre, dog i en mer vannrett bane enn den loddrette den hadde da den falt rett ned. Saken er avsluttet, og i det jeg innser at jeg igjen har ødelagt mine sjanser til å få besøk av Åndenes makt og Lilli Bendriss, bare fordi jeg måtte tenke meg frem til en logisk løsning…

…skjønt, når jeg tenker meg om så hørte jeg jo bare ett smell…

Kollegaen min kjente meg ikke igjen!

Siden jeg lever et hemmelig dobbeltliv og ennå ikke har stått frem som transkjønnet er jeg alltid litt nervøs for å treffe noen jeg kjenner og som ikke vet når jeg er ute som jente. Men det kan jeg visst ta helt med ro.

Innlegget er på ingen måte sponset av verken New Yorker eller Espresso House…

I dag har jeg vært på besøk hos behandleren min hos Nidaros DPS for oppfølging i min prosess på vei ut av skapet. Når jeg likevel var på den kanten av byen kombinerte jeg det med shopping og et kafébesøk på City Lade med min venninne Lisa.

Jeg må innrømme at jeg unnet meg en sjokolademuffin til kaffen, på tross av at jeg prøver å kutte ned på søtinntaket. Men samvittigheten er likevel hvit som snø da Lisa og jeg like godt bestemte oss for å gå inn til sentrum etterpå, i stedet for å ta buss. En strekning som tar nærmere 40 minutter å tilbakelegge til fots.

På vei inn til sentrum ser jeg plutselig en kjent skikkelse nærme seg på sykkel. Jeg smiler litt til ham i det han passerer, men selv om han ser på meg i et sekund før han trekker til seg blikket igjen, hilser han ikke. Det er også lite som tyder på at han har kjent meg igjen. Selv om dette er en person jeg omgås daglig som gutt.

For ikke bare jobber vi sammen – vi deler også kontor!

Om han hadde kjent meg igjen hadde det ikke gjort meg noen verdens ting da jeg jo som kjent sto frem på jobben for et halvt år siden, og han er kanskje den av gutta på jobben – inkludert sjefen – som har spurt meg mest om hvordan det går med prosessen og veien ut av skapet. Han er derfor fullstendig klar over min situasjon og selv om jeg tviler på at han leser den fast, så kjenner han til denne bloggen.

Likevel kjente han meg ikke igjen da vi passerte hverandre på gata. Og det er faktisk helt greit!

For når jeg vet at jeg ikke blir gjenkjent av en person som jeg omgås hver eneste dag og som i tillegg vet at jeg er transkjønnet og lever et hemmelig dobbeltliv – hva er da sjansen for at jeg blir gjenkjent om jeg treffer noen jeg kjenner som ikke vet?

Dermed kjenner jeg at skuldrene er litt senket nå. Men jeg kommer til å fortelle ham det på jobb i morgen…

Det blir lenge til neste gang jeg skal på kino!

Film er, som de fleste andre former for historiefortelling, en av mine store interesser og lidenskaper. Derfor prøver jeg å komme meg på kino så ofte som lommeboka tillater når det kommer en ny film jeg kunne tenke meg å se, for om man ser bort i fra surroundlyden av baconcrisptygging, er jo film som kjent alltid best på kino.

Men det kan også bli for mye av det gode, og etter å ha nådd metningspunktet i går kveld, tror jeg det blir en god stund til neste gang jeg setter meg inn i en mørk kinosal.

For forrige uke var det nemlig Kosmorama, Trondheim Internasjonale Filmfestival. Så da sjefen like greit spanderte festivalpass på alle sine ansatte, betød det at bloggen som allerede hadde blitt ignorert et par uker på grunn av mye jobbing, skulle bli oversett i en uke til også nå som det var blitt rolig igjen. Nå skulle alt av fritid brukes på å se film, og jeg skulle få med meg så mange visninger som mulig, helt gratis!

Det er bare å telle billettene fra bildet over, og du vil forstå at jeg nærmest var bosatt på kinoen på ettermiddagene etter jobb, samt hele lørdag og søndag, da jeg på en uke klarte å få sett hele nitten filmer.

På en måte er det bra at jeg gikk så all inn, for det førte til at jeg så filmer jeg aldri ville sett om jeg hadde måttet betale selv, og fikk noen overraskende og sjeldent gode filmopplevelser. Blant annet har jeg etter denne festivalen skjønt at jeg burde se mer koreansk film, for noen av de beste filmene jeg så i løpet av denne uken, sånn som Kammerpiken og Queen of Walking var laget i Sør-Korea. Den argentinske At the End of the Tunnel overrasket også stort, og jeg ville gått glipp av en sjeldent god spenningsfilm om det ikke hadde vært for Kosmorama filmfestival og en spandabel sjef.

Men jeg merket det sent i går da jeg satt i et sete i Nova 3 og så den rumenske gangsterfilmen Dogs at nå var jeg lei. Nå hadde jeg fått nok av kinomørket og dårlig fastfood mellom visningene. Nå ville jeg hjem til senga mi. Det hjalp ikke akkurat at jeg fant Dogs ulidelig kjedelig heller.

Så tusen takk til Kosmorama for en fantastisk uke med mange gode filmopplevelser. Men nå tror jeg det blir en stund til neste gang jeg skal på kino.

Selv om jeg som superheltfan burde dra og se Logan før den blir tatt av.

Største høydepunkt: Kammerpiken, Queen of Walking, At the End of the Tunnel

Største nedtur: Dogs. Og jeg har også mistet troen på finsk film i løpet av festivalen…

Når jobben betaler!

Det har vært noen hektiske uker med ekstrajobbing og overtid i det siste. Derfor føltes det ekstra godt da jobben torsdag morgen sendte meg og to av mine kolleger på et seminar i Oslo. Det var riktignok nok å gjøre der også, men hvem klager vel når jobben dekker både reise, matutgifter og overnatting?

Dermed har jeg de siste dagene fått smake litt på luksuslivet med daglige restaurantbesøk, frokostbuffet og en god seng hos Scandic Fornebu. Alt på arbeidsgivers regning!

Utsikten fra hotellrommet var ikke så aller verst heller, selv om jeg gjetter at den er enda bedre når det ikke er tåke og man faktisk kan se Oslo på andre siden av fjorden…

Disse bildene ble tatt rett etter at jeg hadde sjekket inn på hotellrommet torsdag ettermiddag, like før jeg og mine kolleger gikk ned i hotellrestauranten for å spise, og egentlig var planen at jeg skulle poste dem her i bloggen samme dag. Dessverre hadde jeg glemt at jeg ikke lenger hadde Photoshop installert på laptopen jeg hadde med meg, og fikk dermed ikke redigert bildene.

Derfor måtte de vente til nå, når jeg er tilbake til hverdagen, i min egen leilighet med ferdigmat og en frokostmeny bestående av tørre brødskiver med kaviar. Men så er det alltid best å sove i sin egen seng da.

Håper likevel ikke det er alt for lenge til neste mulighet til å stikke på seminar på jobbens regning…