Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Når jobben betaler!

Det har vært noen hektiske uker med ekstrajobbing og overtid i det siste. Derfor føltes det ekstra godt da jobben torsdag morgen sendte meg og to av mine kolleger på et seminar i Oslo. Det var riktignok nok å gjøre der også, men hvem klager vel når jobben dekker både reise, matutgifter og overnatting?

Dermed har jeg de siste dagene fått smake litt på luksuslivet med daglige restaurantbesøk, frokostbuffet og en god seng hos Scandic Fornebu. Alt på arbeidsgivers regning!

Utsikten fra hotellrommet var ikke så aller verst heller, selv om jeg gjetter at den er enda bedre når det ikke er tåke og man faktisk kan se Oslo på andre siden av fjorden…

Disse bildene ble tatt rett etter at jeg hadde sjekket inn på hotellrommet torsdag ettermiddag, like før jeg og mine kolleger gikk ned i hotellrestauranten for å spise, og egentlig var planen at jeg skulle poste dem her i bloggen samme dag. Dessverre hadde jeg glemt at jeg ikke lenger hadde Photoshop installert på laptopen jeg hadde med meg, og fikk dermed ikke redigert bildene.

Derfor måtte de vente til nå, når jeg er tilbake til hverdagen, i min egen leilighet med ferdigmat og en frokostmeny bestående av tørre brødskiver med kaviar. Men så er det alltid best å sove i sin egen seng da.

Håper likevel ikke det er alt for lenge til neste mulighet til å stikke på seminar på jobbens regning…

Oslo, snart er jeg i deg – igjen!

Etter noen travle dager med lite blogging, setter jeg nå kursen mot hovedstaden. Nå håper jeg at jeg i løpet av denne helgen får muligheten til å utfordre meg selv og gå ut som jente igjen i Oslos gater.

Denne uka startet akkurat slik den forrige sluttet, med ekstrajobbing og overtid og derfor har jeg nå dårlig samvittighet for at bloggen har blitt nedprioritert. Nå er derimot prosjektet jeg jobbet med ferdigstilt og levert til en fornøyd kunde. Derfor kan det jo virke som om jeg nå tar noen dager velfortjent ferie, særlig med den overskriften. Men dengang ei, for selv om jeg nå er på vei til hovedstaden igjen, så er også dette i forbindelse med jobb. Så jeg vet ikke hvor mye mer blogging det blir de neste dagene.

Likevel så er det bare torsdag og fredag jeg faktisk skal jobbe mens jeg er i Oslo, men jeg blir der hele helgen. For når jeg først reiser så ønsker jeg jo å utnytte turen til det fulle, så da blir jeg like godt noen dager ekstra.

Når jeg skriver dette holder jeg på å pakke, og jeg kan avsløre at jeg tar med meg både jenteklær, sminke og speilrefleks, i håp om at anledningen vil by seg til å gå ut i Oslos gater som jente igjen, selv om det bare vil være anledning til det på lørdag. Men en dag er virkelig bedre enn ingenting.

Ønsk meg god tur, så håper jeg at jeg kommer tilbake med et par blogginnlegg i bagasjen.

All work and no play…

Det har vært stille fra meg denne uka, og denne gangen skylder jeg på jobben. Vanligvis jobber jeg jo bare 50%, men denne uka har jeg ikke bare vært på jobb hver dag – jeg jobbet også overtid onsdag og torsdag.

Egentlig klager jeg ikke når grunnen er, uten å si for mye, at vi til i dag har måttet ferdigstille et prosjekt innen det fagfeltet jeg er best på av oss på kontoret. Det gjør jo underverker for selvtilliten når sjefen gir deg en bestemt oppgave fordi du er den beste til å utføre den. Særlig når det er noe du også liker å gjøre.

Men å jobbe overtid gir ikke akkurat tid til å pleie fritidsaktiviteter slik som bloggen, og kroppen merker jo også at jeg har jobbet mer enn normalt. Derfor har kveldene stort sett gått bort til rekreasjon og Minecraft denne uka. Og for å slippe å lage middag i de sene kveldstimene i går, unnet jeg meg selv en burger med fries på Sot på vei hjem. Aldri har den burgeren smakt så godt som den gjorde i går!

Nå skal jeg bruke helgen til å slappe av litt, før jeg begynner på en ny uke som også ser ut til å bli travel, og det ser også ut til at jeg må en tur til Oslo med jobben mot slutten av neste uke. Likevel håper jeg at jeg i løpet av helgen får ut noen nye livstegn og blogginnlegg av et kaliber som vekker interesse også utenfor den trofaste skaren av faste lesere.

…og at jeg får tak i en fotograf til søndag.

Nei, jeg er ikke Kakemonsteret!

Så var sesongen her, og som så mange andre har jeg klart å pådra meg en liten forkjølelse. Ingenting alvorlig, men selv om kroppen ellers fungerer som normalt, har den gjort at jeg nå om dagen nærmest ikke tør å leve.

Er ikke det passe patetisk egentlig? Når det finnes både legionella, tyfus, Miljøpartiet De Grønne, og mange andre ekte sykdommer å være redd for, så løper jeg og gjemmer meg under dyna bare halsen murrer litt?

Drømmen min er å en dag kunne trille en handlevogn foran meg på Kiwi uten å tiltrekke meg oppmerksomhet fordi jeg er transkjønnet. Jeg vil rett og slett at omgivelsene skal oppfatte meg som en jente, eller kvinne. Men når jeg jo er født som gutt og ikke har begått et eneste kirurgisk inngrep eller tatt noen form for hormoner, er det visse ting jeg er nødt til å gjøre. Tett og nøye barbering i ansiktet, sminke for å gjøre ansiktet mer feminint, passe på hvordan jeg beveger meg – og ikke minst stemmebruk.

Det siste er kanskje det vanskeligste, for det krever måneder og noen ganger flere år med trening for å gjøre stemmen sin lysere uten at det høres tilgjort ut. Selv er jeg ennå ikke helt kommet dit jeg vil med stemmen min, og vegrer meg fortsatt for å prate om det er ukjente i nærheten, selv om flere har sagt at stemmen min ikke fremstår som unaturlig og at jeg fint passerer som jente.

Men om det er vanskelig fra før, så er det ingenting mot hva jeg føler når jeg er forkjølet. Når stemmebåndet sendes langt ned i subbassregisteret og alle forsøk på å snakke lysere er til forveksling likt parringsskriket til en forlengst utdødd rovfugl. Samme hvor feminint jeg beveger meg og hvor heldig jeg er med sminken, så vil ingen tro på at jeg er jente om jeg snakker som kakemonsteret.

Det enkleste når forkjølelsen da slår til er å bare gi opp så lenge den varer, og derfor går jeg aldri ut som jente når halsen begynner å krangle. Men denne muligheten kommer jeg jo ikke til å ha den dagen jeg står frem og begynner å leve som jente på heltid…

Jeg skal innrømme at dette er en av faktorene som holder meg tilbake i skapet, og jeg undrer stadig over hvordan jeg skal løse dette.

Og ikke minst eventuelle søksmål fra Sesame Workshop mens jeg venter på å få tilbake stemmen min.

Slapp i det minste å gå i dress i jula

Jula er så definitivt over. Ikke at jeg husker noe særlig fra den, da jeg jo ble syk en uke før julaften. En skulle tro at en uke er nok til å bli bra igjen, men selv når jeg skriver dette over to uker senere er jeg fortsatt ikke helt frisk. Derfor har det vært stille i bloggen.

Senest nå i natt var jeg oppe en tur for å bøye meg over doskåla og sende middagen og kveldsmaten i retur, slik jeg har gjort store deler av jula og også nyttårsaften. Noe av det første jeg gjorde i 2017 var å gå på do for å kaste opp og dermed sende de to grovpølsene jeg hadde klart å spise til nyttårsmiddagen tilbake.

Når det i utgangspunktet har vært lite matlyst og det lille jeg har klart å spise stort sett har kommet opp igjen, mistenker jeg at jeg faktisk har klart det kunststykket å gå ned i vekt i løpet av jula denne gangen.

Arkivbilde. Jeg var ikke syk da dette bildet ble tatt, men ser ikke helt i form ut likevel…?

Men noe positivt fikk jeg med meg fra julaften, selv om jeg stort sett tilbragte den i liggende positur. For jeg hadde jo, slik jeg gjør hvert år, gått og gruet meg til å tvinge meg selv inn i dressen jeg hater, men som det forventes at jeg går i fordi jeg er født som gutt og mamma er nøye på at på julaften så pynter vi oss.

Men dette året ga hun meg faktisk lov til å droppe dressen og tilbringe julaften i t-skjorte og joggebukser siden jeg likevel hadde problemer med å sitte oppreist. Hun sa til og med at familien egentlig hadde regnet med at de skulle feire med Emilie denne gangen, etter at de jo fikk møte meg som jente for første gang i London for tre måneder siden.

Egentlig skulle jeg ønske at hun hadde sagt dette tidligere i desember, men siden jeg jo uansett var blitt syk gjorde det jo ingen forskjell. Jeg hadde ikke orket å ta på kjole og sminke meg uansett. Likevel fremstår familien min som mer åpne nå enn de noen gang har gjort tidligere, og da er det jo håp for neste jul når den kommer om cirka 11 måneder.

Særlig når mamma under pakkeutdelingen kom med en ny overraskelse. Men denne kommer jeg tilbake til senere.

Så selv om jeg altså lå syk i to uker hjemme hos foreldrene mine, tror jeg at jeg hadde en fin jul. Det jeg husker av den, som ikke hadde med oppkast og feber å gjøre, i alle fall.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgb #jul #desember #familie #helse #sykdom #oppkast #spy #jadda

Første julegave pakket inn

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg har jeg det litt tøft for tiden, og merker det er ekstra tungt å tenke juleforberedelser. Likevel klarte jeg å komme meg til sentrum i går, og selv om jeg var kvalm og hadde lyst til å kaste opp da jeg gikk gjennom bygatene, klarte jeg i det minste å kjøpe én julegave. Jeg tviler likevel på at jeg hadde klart det om jeg ikke hadde postens sendefrist for julepost å forholde meg til. Det er utrolig hva man får til når man er nødt.

Men fortsatt gjenstår det mange, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal kjøpe, for det er ingen som har kommet med gaveønsker og jeg kjenner jeg har vondt for å være kreativ i år. Heldigvis skal ingen av de jeg har igjen sendes med posten, så det er nok en mulighet for at jeg klarer å gjennomføre også disse innkjøpene når underbevisstheten min forstår at jeg ikke vente lenger. Jeg håper bare jeg finner noe OK, for jeg vil jo at mottakerne skal bli glade også.

Likevel fikk jeg en litt hyggelig melding i går kveld som gjorde at jeg nå fikk noe å se frem til i løpet av de neste dagene, og det gjør at jeg kjenner jeg er litt lettere til sinns i dag. Men innholdet av denne meldingen kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

PS! Bloggen min har blitt fullstendig ignorert de siste dagene, men jeg lover å svare på kommentarene jeg har fått snart!

#jul #julegave #pakke #desember #barenidagerigjen #anerikkehvajegskalkjøpetildereandre

Plutselig alene igjen

Plutselig ble det veldig stille i leiligheten min. Så stille at jeg igjen kan høre lyden av ventilasjonsanlegget på badet og at naboen krangler høylytt med samboeren sin på andre siden av veggen, slik som så mange ganger før.

Likevel føles det litt uvant, og nesten litt tomt nå.

For slik har det ikke vært de siste dagene. Jeg har hatt en av mine beste kompiser boende hos meg siden lørdag, og selv om det har vært veldig hyggelig så merker jeg at denne ettroms leiligheten på tretti kvadratmeter ikke akkurat er laget for to personer, så vi har levd litt oppå hverandre disse dagene. Heldigvis har vi kjent hverandre i nesten ti år så vi vet hvor den andres grenser går, og jeg kan heldigvis ikke rapportere om noen dødsfall under mystiske omstendigheter denne gangen heller.

Det jeg derimot kan rapportere om er sene kvelder med skitprat og mangel på søvn som følge av dette, og for en gangs skyld mistenker jeg at det er jeg som har vært den bråkete naboen. Ikke at jeg har fått noen klager, men minst en av kveldene har jeg sett på klokka og sagt «Shit, er den så mye? Kanskje vi skal dempe oss?»

Derfor føles det nærmest litt tomt her nå etter at han tidligere i dag satte seg på toget og dro hjem, og det igjen er så stille at jeg nesten kan høre ekko av tastaturet mitt fra veggene i leiligheten.

Men sant å si er jeg også lettet over å endelig være alene igjen. For som sagt er ikke denne leiligheten stor nok for to personer, og selv om vi kjenner hverandre ut og inn, trives i hverandres selskap og kan snakke sammen om absolutt alt, så vil vi alltid måtte tilpasse oss etter den andre når vi bor så tett og dermed måtte gi avkall på noe av privatlivet selv om man er aldri så gode venner.

Takk for besøket og velkommen igjen! Du vet hvor jeg bor…

#hverdag #venner #vennskap #tanker #tankespinn #herregudsåtrøttjeger …

Hurra for meg som fyller mitt år!

Jorda har tatt nok en rotasjon rundt sola siden den mørke høstnatten jeg så skrikende og hårløs entret denne verden, og igjen er vi kommet til årsmarkeringen av dagen for min verdenspremiere. Et år eldre, men det bekymrer meg ikke det minste. For hvis jeg tenker på hvor mye nærmere jeg er å stå frem som transkjønnet sammenlignet med bursdagen min i fjor, så føles ikke bursdagen min som en markering av at jeg blir eldre, men en markering av personlig utvikling! Hvor fantastisk er ikke det?

Så langt har dagen vært som en hvilken som helst annen hverdag, og det ser ikke ut til at jeg får markert dagen min med kake eller pakker i år heller. Men det er mest fordi det er upraktisk siden det jo er torsdag, og jeg kan love at jeg allerede har kjolen klar når jeg har invitert venninner på besøk for en liten feiring i morgen. Dessuten kommer også foreldrene mine og bestemor innom på kaffe på søndag, så det gjør meg egentlig lite at jeg ikke får feiret så mye akkurat i dag.

Det er jo uansett bare tilfeldigheter som gjør at det går 365 dager mellom hver gang jorda er på cirka samme plassering i sin bane rundt sola som den var den mørke høstnatten jeg ble født. Jeg mener, tenk hvis jeg hadde blitt født på Mars?

Da hadde det gått 687 dager mellom hver bursdag!

Uansett, hurra for meg!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #bursdag #birthday #fødselsdag #merkedag #høytid #fest #sang #lek #moro #mendeterikkemoroåsettehalepådenderjævlagrisen !!

Den første snøen

I går kom visst vinteren til Trøndelag, i alle fall den delen av Trøndelag jeg befinner meg i, og det selv om det ser ut til at naturen ikke helt har gjort seg ferdig med høsten. Det gjør at fargepaletten som vi ser i omgivelsene våre akkurat nå blir ganske spesielle, med de gule høstbladene som fortsatt ikke har forlatt trærne, mot den hvite snøen i et svakt grålilla lys. Bare se på disse bildene jeg tok med mobilen på vei hjem fra psykologen i går ettermiddag, og du skjønner hva jeg mener.

Så selv om jeg ikke er så glad i snø, og tidligere har uttalt at jeg helst ser at den venter med å komme til lille julaften, så var det noe spesielt med å gå gjennom dette stemningsfulle fargelandskapet i går. For første gang siden jeg ble så stor at det ikke lenger ble naturlig å dra i akebakken, kunne jeg faktisk kjenne at jeg satte pris på det første snøfallet. Men det hjelper nok på at jeg har flyttet til et sted hvor det ikke lenger kreves at jeg bidrar med snømåking.

Hånda opp alle som tror alt dette er borte når vi kommer til desember og at det høljregner på julaften?

#høst #senhøst #vinter #november #snø #vær #Trøndelag #Trondheim #foto #sepådefargeneda !

Tilbake til Trondheim og hverdagen

En god halvtime før midnatt i går var jeg hjemme i Trondheim igjen, etter å ha blitt tildelt en sju og en halv time lang forsmak på helvete langs skinnegangen over Dovre. Det hjelper lite å oppgradere billetten til NSB Komfort med vindusete når du i praksis blir innestengt fordi den ukjente sidemannen din sovner før toget har forlatt Oslo S, når han i tillegg har en så robust kroppsfasong som gir ham vanskeligheter nok med å avgrense den innenfor tildelt sete selv i våken tilstand. Det er da man sitter i sitt stille sinn og håper at sidemannen mot alle odds skal av på Lillestrøm, selv om første stasjon for avstigende passasjerer på Dovrebanen er Hamar. Men neida, med unntak av to avbrudd da billettøren kom og da jeg traff kneet hans fordi jeg slo ned bordet foran meg, skulle Big Hero 6 bli sittende sovende ved siden av meg, som en mur med innebygd sagbruk, hele veien til Trondheim.

Naturen vinner, tenker jeg først. Det er bedre for miljøet at jeg tar tog fremfor fly.

Rundt Dombås sverger jeg på at jeg i morgen den dag skal investere tungt i palmeoljeaksjer.

Så vrir jeg rundt nøkkelen i ytterdøren min, og blir møtt av en rotete leilighet preget av at jeg for en uke siden, på en dags varsel, fikk vite at jeg skulle reise til Oslo, hvor klær jeg til slutt bestemte meg for å ikke ta med ligger strødd i hauger rundt omkring, med brystinnleggene mine liggende på toppen av en av dem. I kjøleskapet finner jeg noe brunt og noe grønt, før mine overtrøtte øyne gjenkjenner dem som salat og leverpostei. Salaten er brun og leverposteien grønn.

I innboksen min finner jeg en mail fra jobben. De ber meg om å møte på jobb en time tidligere enn vanlig neste dag på grunn av feltarbeid. Fantastisk, klokka nærmer seg midnatt, noe som vil gi meg seks timer søvn. Det er bare å gå og legge seg med en gang. Men jeg sovner selvsagt ikke før nærmere to, og når vekkerklokka ringer klokken seks har jeg sovet i fire timer.

Ja, jeg har virkelig Rosenborg-sengetøy!

Og som alltid når vi har feltdager i stedet for en dag på kontoret, avsluttes arbeidsdagen mye senere enn først estimert. Så når jeg skriver dette er det cirka en times tid siden jeg igjen kom hjem til den rotete leiligheten med kleshaugene, den brune salaten og den grønne leverposteien. Selv om de to siste i det minste har funnet veien i matavfallsdunken.

Men angrer jeg på at jeg dro til Oslo og at jeg ble der over helgen?

Nei, det gjør jeg ikke. For selv når jeg leser alt jeg har skrevet over, så var det så definitivt verdt det!

…og jeg hadde det ikke så verst på jobb i dag heller.

PS! Beklager at jeg har vært sløv med å svare på kommentarer. Men svarene mine kommer!

#utfordring #rant #rage #utbrudd #tanker #tankespinn #hverdag #somsagtenfindagpåjobben #nyeinnleggsenere