Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

De er nå litt søte, disse svenskene…

Dette synet møtte meg inne på Ica i den svenske fjellbyen Åre da familien dro på harrytur for å hamstre billige matvarer og samtidig peke nese til norske myndigheter og økonomi, og jeg kunne ikke annet enn å smile.

«Nyhet från Olw» ja, javisst.

Og joda, som ekte trondheimspatriot blir jeg jo stolt når jeg ser et av byens sterkeste merkevarer erobre nytt territorium på denne måten, selv om den opprinnelige leverandøren Nidar er byttet ut med det lokale Olw. Men det blir liksom litt søtt når favorittgodteriet, som jeg har elsket siden tiårsalderen, blir presentert som en nyhet, selv om jeg befinner meg på den andre siden av grensen. Åre er tross alt nærmere Trondheim enn Oslo er.

Men moro er det jo likevel, og når jeg også registrerer at posene er mindre enn de som selges i Norge, vil den svenske utgaven kanskje egne seg bedre til en adventskalender enn den norske gjorde.

PS! Bildet er forresten tatt med min nye Samsung Galaxy S7. Wow, det er faktisk mulig for meg å ta et skarpt mobilbilde, selv med essensiell tremor og ukontrollerte håndskjelvinger!

Mitt 2017 på veien ut av skapet

Året 2017 sto i kontrastenes tegn for meg og min utvikling, med både de høye toppene og de dype dalene. Skjønt selv om jeg skulle ønske at avslutningen var litt bedre, har egentlig året behandlet meg jevnt over ganske bra, og jeg tok flere viktige steg på veien ut som transkjønnet og jente på heltid.

Kort fortalt var dette året da jeg tok flere oppgjør med selv, fortiden min og ikke minst min egen fremtid.

Det startet likevel ganske rolig med at jeg annonserte at sminke skulle bli min nye hobby, og at jeg tok to sminkekurs på MakeUpStore i januar og februar, uten at jeg nå et år senere ser ut til å ha funnet den store fascinasjonen for kosmetikk ennå. I samme periode sa jeg farvel til blogg.no, og byttet bloggportal til Femelle samtidig som jeg tok i bruk eget domene.

Da våren og påsken kom dro jeg på spontantur til Kristiansund, og selv om jeg nok ikke fant byen i seg selv spesielt minneverdig, ble jeg likevel litt sjarmert av byens innbyggere og ikke minst mattradisjoner.

FISHAN! Jeg begynner faktisk å lure på denne retten alene er grunn nok til å reise til nordmørshovedstaden…

Det ble flere turer da sommeren sto for tur, og hver gang jeg reiste til et nytt sted tilbragte jeg hele eller mesteparten av oppholdet som jente, og utfordret fortidens demoner.

I Bergen spiste jeg middag med min gamle sjef som fikk møte meg som Emilie for første gang, og jeg fikk endelig henge litt med den fantastiske Rockstar Charlie som jeg ser så alt for sjelden. Og ved å gå gjennom Bodøs gater kledd i skjørt kunne jeg gjenerobre byen hvor jeg ikke turte å gå inn i butikkene for å se på jenteklær engang da jeg en gang bodde der.

Igjen. Eneste bilde som ble tatt av Charlie og meg sammen i løpet av turen min til Bergen i sommer.

Mindre hyggelig var grunnen til at jeg møtte eks-sjefen min i Bergen denne sommeren, og oppgjøret jeg måtte ta etter at han hadde mottatt en anonym mail fra en person med så mye hat i seg at han med ujevne mellomrom så seg nødt til å avsløre for familiemedlemmer, venner og andre bekjente at jeg er transkjønnet.

Når min tidligere sjef nå føyde seg inn i rekken av personer som har fått en slik mail så jeg meg nødt til å levere min første politianmeldelse. Saken er nå forhåpentligvis ute av verden, men det var likevel en påminnelse om hvilke fiendtlige holdninger vi transpersoner er nødt til å forholde oss til i hverdagen. Heldigvis vet jeg at disse er menneskene i mindretall, og at hatefulle ytringer som oftest bare fører til mer utbredt støtte, noe reaksjonen fra min tidligere sjef som altså ikke visste noe, viser.

Emilie tok tilbake Bodøs gater! Ikke at det strengt tatt var nødvendig, for det er ikke en by jeg har særlig tilknytning til, annet enn at jeg bodde her i et par måneder for noen år siden. Men moro likevel!

Høsten kom med optimisme, og da jeg endelig ble tilbudt fast jobb etter halvannet år med løpende kontrakter i drømmejobben, ante jeg ikke at jeg bare tre måneder senere skulle få den nedslående beskjeden at firmaet likevel ikke hadde økonomi til å beholde meg i denne nyopprettede stillingen.

Når ting derfor så ut til å endelig ordne seg gikk jeg ytterligere ut av komfortsonen ved å først takke ja til å snakke om mine erfaringer som transkjønnet ved Skeiv Ungdoms seminar Stolt, hvor jeg også slapp den store bomben om at jeg nå fått psykologen min til å sende henvisning til Rikshospitalet for kjønnskorrigerende behandling. Det ble også tur ut på byen med min venninne Ida, og bloggen feiret femårsjubileum noe jeg markerte sammen med leserne mine.

Så begynte nedturen, og to uker etter å ha fått oppsigelsen skulle jeg oppdage hvor lite de liker transpersoner på Rikshospitalet. Helgen i Oslo ble likevel reddet da jeg klarte å gjennomføre utfordringene jeg hadde gitt meg selv ved å reise som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, og at en av mine beste kompiser gjennom ti år endelig fikk møte meg som Emilie.

Dette til tross var de siste to månedene av 2017 tunge, og jeg har vært på nippet å gi opp et par ganger og spurt meg selv om det egentlig er verdt å fortsette.

Derfor er jeg veldig glad for at jeg på selveste julaften klarte å ta mot til meg og gjøre det jeg har drømt om i mange år, nemlig legg vekk dressen og feire jul kledd i kjole, sammen med familien min!

Med det var 2017 plutselig over, og all usikkerheten som avsluttet året for min del har jeg motvillig blitt nødt til å ta med meg inn i 2018. Jeg aner ikke hvordan de neste månedene vil bli, nå som jeg står uten jobb eller inntekt, og jeg ser heller ikke akkurat frem til neste time hos Rikshospitalet i februar heller.

Men når jeg nå leser over hva jeg har gjort i året som gikk, så har det i stor grad handlet om å ta oppgjør med det jeg synes er vanskelig. Så når utfordringene fra siste del av 2017 blir med meg over til det nye året, får jeg vel også ta med meg viljen til å gjøre noe med dem, selv om det kanskje ser litt mørkt ut nå.

Så selv om jeg ikke liker nyttårsforsetter, så vet jeg hva mitt skal bli i år. Jeg skal begynne i ny jobb, og det raskt.

Og så skal det nok vise seg at 2018 ikke blir så verst heller.

Ikke klar for den nye hverdagen

Lille julaften forlot jeg leiligheten min og dro hjem til foreldrene mine. Med unntak av noen timer tredje juledag hvor jeg dro hjem for å ta og redigere bilder til bloggen, siden jeg ikke har Photoshop på laptopen min, har jeg vært her siden da. Rett og slett fordi det å dra hjem vil bli som å markere at ferien er over.

Derfor tør jeg ikke dra hjem. Jeg er ikke klar for den nye hverdagen.

Jeg er alt for redd for å møte den. Nå som jeg er arbeidsledig og ikke har noen inntekt, og fordi jeg hadde fast ansettelse over for kort tid og dessverre også har vært alt for flink til å sette penger på sparekonto mens jeg hadde inntekt, heller ikke får noe stønad fra NAV.

Ut fra erfaringene jeg gjorde sist jeg var arbeidsledig frykter jeg nå at jeg vil bli apatisk, at jeg vil slutte å stå opp om morgenen, og nå som jeg ikke har inntekt heller vil jeg også slutte å gå ut og være sosial fordi jeg ikke har råd til den obligatoriske kaffekoppen som må inntas hver gang man skal treffe noen.

Derfor tviholder jeg nå på denne følelsen av å ha ferie, og derfor har jeg ikke pakket bagen min med julekjolen min, tannbørsten min og det hele, og hoppet på bussen som bruker tjue minutter på å ta meg til leiligheten min. Men selv om mamma foreløpig bare synes det er hyggelig å ha meg hjemme, så vet jeg egentlig det ikke kommer noe godt ut av å utsette den nye hverdagen, for den vil komme uansett.

Så i kveld skal jeg pakke sammen sakene mine, i og morgen skal jeg dra jeg hjem. Til en ny hverdag med usikkerhet, søknadskriving, venting og krangling med NAV, før den forhåpentligvis raskt erstattes av en ny og bedre hverdag med større preg av ro og stabilitet.

I morgen skal jeg hjem.

Kanskje.

Årets julegavefangst

Du vet du er bortskjemt når du skal ta bilder av julegavene til bloggen, og etter å ha overført bildene fra kameraet til PC-en for tredje gang, sukker oppgitt fordi du oppdager at det fortsatt er noe du har glemt å ta med i oppstillingen og derfor må ta nye bilder. Det var akkurat det som skjedde her…

Men nå skal alt være med, og jeg kan vel ikke si at jeg må noen som helst måte er misfornøyd med fangsten. Særlig ikke når vi sammenligner den med årets ønskeliste, hvor de to øverste punktene var hårføner og en gryte med litt tykkere bunn enn det IKEA-kasserollene mine har. Når foreldrene mine ikke bare spanderer begge deler, men gir meg et helt sett med kasseroller og stekepanne, kan jeg virkelig ikke klage. Når de i tillegg gir meg enda en pakke, som ikke er merket med guttenavnet mitt men med «Til Emilie», må jeg bare smile.

Faktisk var det flere gaver under treet med «Til Emilie» på gavelappen også. Min venninne Ida har jo alltid gjort det, selv om det er først i år jeg har lagt gaven fra henne under treet, men nytt av året er at kompisene mine har begynt å skrive «Emilie» i stedet for guttenavnet mitt. Og hvor kult er ikke det?

Så, med denne obligatoriske introduksjonen ute av verden: hva fikk jeg egentlig til jul?

Denne koppen lå i pakken fra mamma og pappa, merket med «Til Emilie», sammen med kosesokkene som ligger ved siden av, samt en hårbørste og et stjernesmykke fra Glitter. Prøver de å fortelle meg noe med dette…?

Hårføneren og grytesettet under er også fra dem.

Min venninne Ida klarte å få ut av meg at jeg ikke har en eneste neglelakk, og kjøpte like godt 24 stykker til meg. Riktignok i form av en adventskalender, men like fullt er det 24 neglelakker, er det ikke?

Nå må jeg bare finne ut hvordan man bruker sånt. Men IKKE før jeg har skaffet neglelakkfjerner!

Foran står en serviett-dispenser lik dem man har på amerikanske diners. Stilig!

Dette gavekortet på 300 kroner, som var pakket inn sammen med Smash-posen, kom faktisk fra en av mine beste kompiser! Sånn sett føles det litt rart å motta et gavekort på jenteklær fra en kompis, men likevel er det utrolig kult å vite at man også av den gjengen blir akseptert.

De øvrige kompisene kjørte en litt tryggere linje ved å gi typiske kompisgaver som filmer. De vet dessverre litt for godt hva jeg liker, og to av dem var også litt for samstemte, så jeg jeg fikk to av én film, og to av de andre har jeg dessuten fra før. Så det blir nok en tur på Platekompaniet for å bytte i løpet av de neste dagene.

Smykket i bildet over er det tidligere omtalte stjernesmykket fra foreldrene mine.

Men jeg hadde ingen av disse to Lunch-bøkene fra før, og med dem i samlingen har jeg nå alle fem bøkene som er utgitt av det som for øyeblikket er Norges beste humorstripe-tegneserie.

Som sagt er jeg veldig fornøyd med årets fangst. Men bare for å gi ytterligere bevis for hvor bortskjemt jeg er, følger jeg opp med å klage over at jeg ikke er sikker på om jeg får plass til alt dette i hyllene mine. Så da kaster jeg meg over Smash-posen først som sist…

Fikk du noe fint til jul? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Pappa kjøpte juleplante til meg

Lille julaften var pappa, søsteren min og jeg ute og kjøpte julegaver til mamma, slik vi alltid gjør sammen en dag tett oppunder julaften. Fordi pappa har lovt å ta med tulipaner hjem går ferden også innom en blomsterbutikk, og mens han står i kø for å betale vinker han meg over og peker på noen små røde sukkulenter ved kassen.

«Har du lyst på en sånn til stuebordet?» spør han meg. «Betaler du?» spør jeg. Han nikker. Ok, sier jeg.

Av mangel på passende vase eller krukke står den foreløpig i en IKEA-skål…

Da jeg fortalte en venninne om dette, sa hun at det bruker pappaen hennes å gjøre også, og at det er en typisk far/datter-ting. Det får meg jo til å tenke. Faren min har jo aldri kjøpt en blomst eller en plante til meg tidligere.

Det kan jo være flere grunner til det, men selv om han har visst en stund at jeg er transkjønnet er det jo først det siste halvannet året jeg har begynt å markere ovenfor både ham og mamma at jeg en dag tenker å stå frem med dette. Pappa har ikke sagt så mye på det, for det er sånn han er som person. Men kan dette være en måte for ham å vise aksept på?

Eller overanalyserer jeg alt som vanlig?

Uansett står det nå en liten rød sukkulent jeg har fått av pappa i leiligheten min. Det i seg selv er utrolig stilig.

Siste time hos psykologen

I godt over fire år har jeg gått til den samme psykologen ved Nidaros DPS i Trondheim. Det har jeg gjort for å få hjelp både med depresjonen min og med å få mer selvtillit til å finne veien ut av skapet som transkjønnet. Samarbeidet vårt har fungert veldig bra, og det har vært godt å hele tiden ha noen med fagkompetanse å snakke med når nye utfordringer har dukket opp, og som jeg visste at jeg kunne stole på.

Men alt har en ende, og for litt over en måned siden fikk jeg beskjed om at hun etter nyttår begynner i ny jobb et annet sted. I dag hadde jeg derfor min siste time hos min faste behandler gjennom fire år. Når vi begynner å skrive 2018 skal jeg begynne på nytt hos en helt ny behandler.

Det kommer til å bli veldig rart.

Så da jeg kom til denne siste timen i dag, ble det selvsagt brukt noen minutter på refleksjon over hvilken utvikling jeg har hatt siden jeg kom dit til min første time en gang i 2013, på et tidspunkt da jeg jo hadde vært på en venninnetur til London, men ennå ikke turte å gå ut som jente hjemme i Trondheim. Nå har jeg vært på min første utredning for kjønnskorrigerende behandling i Oslo, etter henvisning fra henne, og jeg kan faktisk jeg ikke huske sist jeg møtte til time hos behandleren min som noe annet enn Emilie.

Jeg tror ikke jeg hadde klart dette uten hennes hjelp.

Så, siden jeg vet at du leser bloggen min, benytter jeg anledningen til å nok en gang si tusen takk for hjelpen, og si at det jeg synes det er synd at våre veier nå skilles, men ønsker deg lykke til i ny jobb. Etterfølgeren din kommer til å få en tøff oppgave, og siden ingen husker Wirkola, får jeg si at det for vedkommende nok vil bli som å hoppe etter fallskjermen…

Tusen takk!

PS! Bjørn Wirkola var en fyr som drev litt med skihopp før han tok serie- og cupgull med Rosenborg i 1971…

Post-julegavepakking-blues

Så var den en uke og en dag igjen til julaften. Dessverre for min del er jeg allerede ferdig med den delen av julen jeg liker best, nemlig gaveinnpakking. Jeg vet ikke hvorfor, men det henger kanskje sammen med at jeg synes det er mer gøy å gi gaver enn å få gaver, og jeg ser alltid for meg det smilende ansiktet til den som skal få pakken mens jeg pakker inn. I de fleste tilfellene får jeg jo aldri sett om mottakeren faktisk reagerer med den gleden jeg håper på, men tanken på at jeg gleder andre gjør meg også glad.

Det forklarer riktignok ikke hvorfor jeg et år full av entusiasme sa ja til å pakke inn alle gavene søsteren min skulle gi også, utenom den hun skulle gi til meg selvsagt, fordi hun ikke orket selv.

Men nå er det over, og over er alle pakkene jeg skal gi i år, i et bilde jeg tok i går like før jeg sendte avgårde halvparten av dem i posten. Vel, fortsatt mangler en, men det er fordi pappa, søsteren min og jeg hvert år bruker å dra ut og kjøpe julegavene til mamma sammen, noe vi har gjort siden vi var ganske små. Pappa er ikke den som har det travelt, så det blir alltid ganske tett oppunder julaften.

Så da er det i det minste en pakke igjen. Er det teit av meg å gå og glede meg til det…?

Er du ferdig med julegavene?

Taco med gutta – som jente!

Da jeg fikk høre at min kompis Eirik tilfeldigvis var i Oslo samme helg som jeg hadde min første utredning for kjønnskorrigerende behandling, måtte vi selvsagt møtes. Særlig fordi vi bor så langt fra hverandre at vi sjelden treffes, og særlig fordi han aldri før har truffet meg som Emilie.

Og når den gamle trioen bestående av meg, Eirik og vår felles venn Bård, som jeg som vanlig bodde hos mens jeg var i Oslo, gjenforenes over en middag, er det vel ingen overraskelse for de som kjenner oss og historien vår at vi selvsagt måtte spise taco. Men hvordan skulle det gå når en av gutta plutselig var blitt jente?

Meg etter å ha fortært den beste tacoen jeg noen gang har spist hos Mucho Mas på Grünerløkka. God stemning og godt selskap var det også. Bilder av antrekket kommer senere.

Eirik og jeg har kjent hverandre i ti år, men de siste årene har vi møttes svært sjelden og har mest kontakt gjennom sosiale medier. Derfor hadde han heller aldri møtt meg som Emilie før, selv om det nå er noen år siden jeg fortalte ham at jeg er transkjønnet. Dermed var jeg svært spent på hvordan det skulle gå da Bård og jeg sammen tok t-banen til Stortinget for å møte ham, lørdag ettermiddag for en uke siden.

Men etter at vi hadde stått der og ventet en liten stund dukket han plutselig opp og hilste meg med et «hei, Emilie!» uten noe mer om og men. Deretter begynte vi å traske mot Grünerløkka, og på veien gikk praten akkurat som den alltid har gjort når vi tre er sammen, i den samme useriøse tonen som sist vi møttes.

Etter hvert kom vi frem til Mucho Mas hvor vi fikk satt oss ned, og etter å ha studert menyen endte alle opp med å bestille det samme, nemlig deres anbefaling taco de carnitas, taco med pulled pork. Uten å overdrive vil jeg si at det er den beste tacoen jeg noen gang har spist noe sted, og når jeg i tillegg klarte å få bartenderen til å spille Journey – «Any way you want it» over anlegget er det ingen tvil om at dette var en bra kveld. Men vi avrundet like godt med å dra på kino for å se Thor: Ragnarok, som har fått noe blandede kritikker, men vi tre var enige om at den var fantastisk. Min terning ruller i alle fall til en femmer, så den skal du også se.

Det beste bildet jeg fikk til med mobilkamera og ukontrollerte håndskjelvinger. Damn you, essensiell tremor!

Noen dager senere, etter at jeg hadde kommet meg hjem til Trondheim, måtte jeg selvsagt kontakte Eirik og spørre hvordan han synes det var å møte meg som jente, og om han synes det føltes rart på noe vis. Svaret hans var at, nei det synes han egentlig ikke. Jeg var jo fortsatt den samme, og det tok ikke lang tid før han sluttet å tenke på hva jeg hadde på meg og at jeg hadde sminke i ansiktet. Faktisk føltes det mest rart å se meg uten solbrillene jeg alltid har på meg når jeg tar bilder til denne bloggen.

Pussig nok er det det samme som Bård sa da han møtte meg som jente for første gang, for to år siden.

Så når jeg i det siste har fått føle hvor midlertidig alt i livet egentlig er, føles det godt å få en slags bekreftelse på at enkelte ting i alle fall varer, selv om man blir eldre og forandrer seg litt selv underveis.

Jeg er veldig glad for at jeg har dere i livet mitt!

På vei til Oslo som jente – igjen

Som om den siste uken min ikke har vært utfordrende nok, legger jeg til i overkant mye spenning i blandingen og drar en tur til Oslo og utredning til mulig kjønnskorrigerende behandling. Jeg kan ikke si det er noe jeg ser frem til, og jeg er i overkant nervøs, kanskje særlig med tanke på det som har skjedd i det siste.

Men jeg blir altså i Oslo hele helgen, og jeg vet ikke om det er fordi jeg misliker meg selv, men jeg har altså lagt inn enda to utfordringer i planene for å sette meg mer utenfor komfortsonen. Den ene tror jeg kan bli trivelig, mens den andre gir meg litt panikkfølelse når jeg tenker på den. Så jeg prøver å la være.

Likevel vil nok alle planene jeg har lagt for helgen til syvende og sist være til hjelp den dagen jeg står frem og skal leve som jente på heltid. Så ønsk meg lykke til!

Jeg gjør det fordi jeg trenger pengene

Det er gått over en uke siden jeg fikk beskjeden om at jeg mister jobben fordi bedriften må kutte i utgiftene. Etter å ha tatt meg fri de to siste dagene i forrige uke for å samle tankene, møtte jeg opp som vanlig på kontoret mandag morgen som om ingenting hadde skjedd og fortsatte der jeg slapp med de vanlige arbeidsoppgavene.

Men det var likevel ikke som det har vært tidligere. Mens jeg for bare halvannen uke siden omtalte dette som drømmejobben, er det nå helt forferdelig å være her.

Derfor var det litt blandede følelser til at sjefen sa at jeg skulle få fortsette her til 1. desember, og at han skulle se på om det var mulig å beholde meg ut året. Økonomisk sett jubler jeg, fordi jeg jo trenger pengene, men psykisk sett er tanken på å fortsette i over en måned til deprimerende.

Selv om jeg ikke har et eneste stygt ord å si om sjefen min eller noen av kollegene mine, og fortsatt er glad i dem alle sammen, så er det vondt å møte opp på jobb og se ansiktene deres hver dag. Det føles litt som å tvinges til å henge med en eks-kjæreste som nettopp har dumpet deg og som du ennå har følelser for.

Men når sjefen viser at han er villig til å strekke seg langt for å gi meg sjansen til å spare opp litt midler før jeg igjen blir arbeidsledig, så føler jeg også at det er min plikt å levere som før og fortsatt gjøre mitt beste. Derfor fortsetter jeg å møte på jobb, og har ikke engang vurdert sykemelding. Selv om jeg ikke lenger koser meg med arbeidsoppgavene, og egentlig ikke ønsker å være her lenger.

For jeg trenger som sagt pengene. Og det er derfor jeg gjør det.