Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Verdens undergang avblåst etter ti minutter

For en uke siden avslørte jeg at jeg er innkalt til min første utredning for mulig kjønnskorrigerende operasjon. Grepet av alvoret forsto jeg raskt at jeg ikke hadde sjanse til å møte til denne timen alene og at jeg derfor måtte ha med meg noen som jeg vet jeg kan stole på og som får meg til å føle meg trygg.

Gleden var stor da min venninne Tina meldte seg frivillig til å ta seg fri fra jobben og bli med meg som støtte med en gang jeg fortalte henne om innkallelsen, og før jeg rakk å spørre til og med.

Foto: Rockstarcharlie.blogg.no

Denne gleden ble erstattet av panikk da hun i dag fortalte at hun ikke hadde fått fri likevel, og at hun på tross av at hun hadde veldig lyst til å hjelpe meg, virkelig ikke hadde mulighet til å møte meg før senere den ettermiddagen. Hva skulle jeg gjøre nå, det var jo ikke snakk om å dra dit alene, det kom jeg ikke til å klare. Hvordan i all verden skulle jeg klare å gjennomføre dette nå?

Jeg begynte så å lage en mental liste over venninner bosatt i Oslo som jeg stoler nok på til å vite at jeg hadde følt meg trygg om en av de slo følge i stedet, og forberedte meg på å tilbringe de neste timene med febrilsk leting og bønnfalling. Situasjonen føltes med et veldig håpløs.

Det vil si, i alle fall inntil den aller første jeg spurte sa «ja, jeg kan godt bli med jeg».

Det ordnet seg. Det ordnet seg faktisk med en gang!

Slik føles det altså å kjenne verden rase sammen, og stable seg på bena igjen, i løpet av ti minutter.

Det hjelper å ha verdens beste venner!

Mitt første «foredrag» som transkjønnet blogger

Da jeg for et par måneder siden fikk en mail med spørsmål om jeg kunne tenke meg å holde foredrag på Skeiv Ungdoms seminar Stolt denne helgen, var det første tanken min «…hjelp!». Likevel så jeg det som en stor ære å bli spurt, og følte egentlig ikke jeg kunne si nei selv om det var et godt stykke utenfor komfortsonen min og takket ja samtidig som jeg begynte krisemaksimeringen. Så hvordan gikk det egentlig?

Det kan vel best oppsummeres med at da jeg etter foredraget spurte om noen hadde lyst til å hjelpe meg med å få tatt bilder manglet det ikke på frivillige. Skjønt, de fleste ville helst være foran kamera da det ble klart at de skulle brukes i bloggen. Det hadde de vel ikke gjort om de ikke hadde satt pris på min deltakelse?

Egentlig er «foredrag» feil beskrivelse av det jeg var med på i går, selv om det opprinnelig var det jeg ble spurt om å holde. Likevel sa jeg at jeg mye heller ønsket meg en intervju/Q&A-setting, og slik ble det også.

Det åpnet med at Tiril, kledd i rødt i bildet over, intervjuet meg om min historie, om hvordan jeg skjønte at jeg var transkjønnet, om bloggingen og hvordan jeg føler den har hjulpet meg på veien ut av skapet, før det ble åpnet for spørsmål fra tilhørerne. Likevel føler jeg at det utviklet seg mer som en samtale enn at jeg bare svarte på spørsmål, og det var en avslappet og god stemning i rommet. Det ble også en stor applaus da jeg kom med den store avsløringen jeg har hintet så mye om i bloggen i det siste, og som jeg lover at vil bli tema for bloggens neste innlegg, når jeg har funnet ut hvordan jeg skal formulere det.

I likhet med de store stjernene, opererer jeg med bare ett navn…

Alt i alt er jeg veldig glad for at jeg takket ja, for jeg satte virkelig pris på denne opplevelsen. Det virker det som om de som kom for å lytte og deltok gjorde også, for antallet følgere på facebook gikk betydelig opp i løpet av minuttene etter at jeg hadde svart på spørsmål fra salen om hva adressen til facebooksiden min var.

Så kanskje det ikke sitter like langt inne neste gang noen spør?

Dro ikke ut på byen som jente denne helgen

De siste månedene har jeg vært veldig flink til å utfordre meg selv på veien ut av skapet som transkjønnet, og planen var at jeg på fredag kveld skulle ut på Fri Trondheims månedlige treff på Tulla Fischer. Nå skal jeg fortelle grunnen til at dette ikke ble noe av, og samtidig si hvorfor det har vært så stille i bloggen den siste uka.

Selv om jeg er veldig glad for at jeg har fått fast ansettelse i drømmejobben, har det vært litt av en omstilling for meg å være i full stilling for første gang på flere år. Denne uka har det også vært mye å gjøre på jobb, særlig fordi halve staben har vært ute for å representere firmaet vårt på en messe i utlandet, og i tillegg måtte jeg i går, lørdag, delta på et seminar gjennom jobben.

Da jeg torsdag våknet med rennende nese og stive ledd fryktet jeg at influensaen hadde slått til, men heldigvis var det bare snakk om en forkjølelse. Likevel, fordi jeg var i så redusert form og i tillegg skulle på et jobbseminar dagen etter, valgte jeg å bytte ut sotede øyne og høye hæler med joggebukse og pledd på fredag.

Arkivbilde fra en tidligere bytur som jente for en måneds tid siden

Kanskje et fornuftig valg både karriere- og helsemessig, særlig med tanke på at jeg sovnet rett etter å ha kommet hjem i ni-tiden i går kveld, og at jeg i dag har vært i en slags zombielignende hangovertilstand. Da er det nok best å ta det rolig, men det blir ikke akkurat gode blogginnlegg av sånt.

Likevel skjer det ting i kulissene nå. Ting jeg ennå ikke vil skrive om fordi jeg ikke helt vet hva føler om det eller hvordan jeg vil formulere det. Men siden jeg hele tiden har visst at vi en dag ville komme hit, vil jeg skrive mer om dette når jeg har fått sortert tankene mine, og ikke minst fått kroppen til å spille litt mer på lag med meg.

Men jeg er live, og selv om det er blitt stille, så har jeg det bra. I alle fall etter forholdene.

…og dessuten har jeg fått lønn! Og jeg regner med du vet hva det betyr…?!

Hello darkness, my old friend…

Så var vi her igjen. Den tiden jeg som blogger både elsker og hater. Elsker fordi høsten er den morsomste og mest interessante årstiden å kle seg til. Hater fordi dagslyset forsvinner tidligere og tidligere. Samme hvor fornøyd eller misfornøyd jeg er med antrekket mitt vil ikke du som leser få muligheten til å bedømme det.

Innen jeg har rukket å komme meg hjem etter jobb, skiftet og står klar til å posere med kameraet, er sola forsvunnet et sted bak horisonten, og det jeg forsøker å formidle vil se omtrent slik ut.

Men det er jo ikke så farlig med disse antrekksbildene, sier du kanskje. Det er jo ikke dem du primært er inne her for å se, det er jo for å lese om min utvikling som transkjønnet og reisen min ut av skapet. Og jada, jeg er jo klar over at flertallet av de som følger meg ikke er nevneverdig interesserte i det overfladiske.

Dessverre er blogging et visuelt medium, hvor mangelen på bilder nærmest er det samme som å si at det ikke skjedde. Antrekksbildene jeg deler her inne postes like mye som en dokumentasjon på at jeg er ute i samfunnet som den jenta jeg ønsker å leve som, og da er det veldig demotiverende å holde en blogg oppdatert uten å kunne dokumentere skrittene jeg tar på veien mot å stå frem. Det skjer jo bra ting i hverdagen nå, og jeg har gjort ting den siste uka jeg ikke har fått fortalt. Det er bare ikke banebrytende nok til at det blir interessant å lese om dersom jeg ikke har bilder til å løfte det jeg skriver om.

Så da blir det stille i stedet, og det virker som om det ikke skjer noe som helst…

Kanskje det er dette som skal presse meg ut av komfortsonen og få meg til å begynne å gå på jobb som jente?

Skjønt, jeg har en følelse av at kollegene mine ganske kjapt hadde gått lei av å bruke lunsjpausen på å hjelpe meg med å utnytte dagslyset til å få tatt antrekksbilder til bloggen…

Feiret bloggens femårsdag med leserne mine!

I dag er det altså fem år siden jeg begynte å blogge om min reise ut av skapet som transkjønnet. Fordi bloggen og dens lesere har vært så viktig for meg og min utvikling synes jeg dette jubileet fortjente å feires, og hva er vel da mer naturlig å markere begivenheten med mine lesere?

Derfor reserverte jeg bord og inviterte en håndfull av personer jeg har blitt kjent med gjennom kommentarfelt til å dele et måltid med meg hos Søstrene Karlsen på Solsiden i Trondheim. Ikke at det var nødvendig, for lokalet var nesten tomt, og på grunn av influensasesongen måtte halvparten av de jeg inviterte dessverre avlyse.

Når da en av oss tre også viste seg å være temmelig kamerasky og dermed meldte seg frivillig som fotograf virket oppmøtet enda mer glissent. Men vi koste da oss skikkelig alle tre, både Marianne, Marte og jeg, som alle, uten å ha avtalt dette med hverandre på forhånd, passende nok hadde møtt opp til middagen i sort skinnjakke.

Marte stilte frivillig som fotograf for å slippe å havne i bloggen, og knipset dette bildet av Marianne og meg.

Sant å si har jeg aldri spist på Søstrene Karlsen før, og hadde valgt stedet fordi de har en variert meny til en rimelig penge, slik at alle de som opprinnelig ble invitert skulle klare å finne noe de likte uten å bli flådd økonomisk. Jeg ble derfor litt nervøs da jeg så hvor tomt lokalet var på en søndag ettermiddag med tanke på restaurantens fantastiske beliggenhet på Solsiden. Det fremstår jo som et trivelig sted.

Kunne det være fordi maten var dårlig? Men da den kom og vi fikk smake på den, skjønte vi enda mindre.

Jeg gikk for en biff tartar med chips, mens de to andre bestilte dagens som var kalveschnitzel med potetpuré. Alle tre var vi enige om at det ikke var maten som var problemet her, for den var faktisk veldig god.

Dermed forble det tomme lokalet et mysterium, men i stedet for å fortsette å gruble oss frem til en ny teori, konsentrerte vi oss om å nyte maten siden vi jo var der for å feire. Derfor måtte vi naturligvis også bestille dessert – selv om vi egentlig var stappmette. Men dessert er det vel alltids plass til?

Mens jeg bestilte en gulrotkake, fikk de to andre en sjokolademousse med blåbær inkludert i sin dagens-bestilling. Her skal jeg innrømme at selv om det jo var godt ble det litt vel mye krem og jeg kjente at jeg egentlig fikk nok da jeg hadde spist halve kaken. Likevel spiste jeg den opp, for som sagt – det var jo godt.

Oppsummert synes jeg det selvsagt er trist at halvparten av de som egentlig hadde sagt de skulle komme måtte avlyse, og det føltes jo litt ekstra ensomt når restauranten var så tom. Men vi trengte likevel ikke å anstrenge oss for å kose oss, for både maten og selskapet var godt.

Derfor er jeg mer enn fornøyd med feiringen av bloggens første fem år.

Men jeg håper det ikke blir fem nye år med blogging fra innsiden av skapet…

Spennende tider i vente!

Denne helgen ble ikke helt slik jeg hadde planlagt. Egentlig ventet jeg nemlig besøk fra Oslo som jeg skulle ta med rundt på en liten omvisning i min usedvanlig vakre hjemby, og samtidig proppe hodet hennes fullt med lokalhistorie av den typen bare en ekte Trondheimspatriot kan. Men influensasesongen satte visst en stopper for det og besøket mitt måtte avlyse og bli hjemme.

Dermed sitter jeg i stedet hjemme og spiller Minecraft. Sånt blir det ikke spennende blogginnlegg av, og derfor kan kanskje overskriften til dette innlegget virke litt misvisende. Likevel har jeg hatt litt e-postkorrespondanse og gjort en avtale som innebærer at jeg om ikke så lenge skal gjøre noe som trygt kan karakteriseres som langt utenfor den berømte komfortsonen min. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er nervøs, men fordi jeg ser det som en stor ære å bli spurt kunne jeg egentlig ikke si nei heller.

Dessuten holder jeg nå på å legge spennende planer for neste helg, som jeg har bestemt at et lite utvalg av leserne mine også skal få lov til å bli en del av. Disse er allerede kontaktet og med tanke på de entusiastiske svarene jeg har fått, kan jeg ikke annet enn å tro dette vil bli veldig bra!

Så overskriften lyver ikke. Det er virkelig spennende tider i vente. Og jeg gleder meg!

På shoppingrunde med venninne – som jente

Herregud, er det torsdag allerede? Da begynner jo nesten disse bildene å bli antikvariske i bloggsammenheng.

For bildene under ble tatt av min venninne Ida på lørdag, dagen etter at vi hadde vært på byen sammen og hun fikk meg til å gå ut i kjole og høye hæler. Derfor måtte jeg nesten følge opp med å gå som jente når vi skulle dra på shopping sammen i Trondheim sentrum dagen etter også.


Jakke: Ichi | Topp: Only | Skjørt: BikBok | Sko: Converse Veske: H&M | Halskjede: Snö of Swerden

Selv om vi har entret september måned, var det veldig varmt og sommervær denne lørdagen og jeg angret nesten litt på at jeg valgte skinnjakke, men det gikk bra. Den største utfordringen var likevel at det ble arrangert Trondheim Maraton samme dag, og dette kombinert med det fine været gjorde at det var mett av folk i byen. Dette hadde garantert trigget angsten min for bare et år siden!

Dessverre ble det ikke gjort noen innkjøp for min del, rett og slett fordi jeg ikke fant noe. Men jeg venter et par pakker i posten med nye klær, og ser frem til å vise frem mine nye investeringer i løpet av den neste tiden.

…men det ble en tur på TGI Friday’s.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet!

Hva skjedde etter politianmeldelsen?

For en tid tilbake skrev jeg om hvordan to bekjente av meg fikk anonyme e-poster som var sendt for å henge meg ut og avsløre at jeg er transkjønnet. Siden dette har skjedd meg før, og at det var flere grunner til å tro at det er samme person som sto bak, valgte jeg å gå til anmeldelse. Etter dette har jeg fått noen spørsmål om utviklingen i saken, uten at jeg har villet svare, men i dag føler jeg at jeg endelig kan sette punktum.

Ikke overraskende ble saken raskt henlagt fra politiets side, men den ble i stedet overført til Konfliktrådet hvor jeg i morgentimene i dag var i møte med en mekler og personen jeg anmeldte.

På grunn av taushetsplikten i Konfliktrådet kan jeg ikke si noe som helst om hva som ble sagt, men det jeg derimot har fått tillatelse til å si er at den andre parten og jeg har kommet til en enighet og at så lenge denne avtalen holdes, kommer jeg ikke til å gjøre noe mer for å etterfølge denne saken videre.

For meg er den nå altså å regne som avsluttet, og det føles godt.


Men det som er enda bedre er at fordi jeg måtte be om fri fra jobben i noen timer for å dra på møtet, ble det naturlig å snakke med to av mine kolleger om bakgrunnen for depresjonen min. Som sagt sto jeg frem på jobben for ganske nøyaktig et år siden, og mine kolleger har bare vært støttende siden det, men siden vi er en bedrift i vekst har det kommet inn et nytt ansikt på kontoret siden da, og i tillegg har vi fått inn noen som er her på et korttidsengasjement ut året. Kjempetrivelige folk, men de har altså ikke visst noe.

Ikke før nå i alle fall, for ved å si at jeg måtte starte dagen hos Konfliktrådet neste dag, ble det naturlig å ta opp hvorfor jeg er hos psykologen en gang i måneden, og samtidig stå frem som transkjønnet også for dem.

Som forventet tok de det veldig pent, og i den grad jeg merket noen negativitet var det deres egen skuffelse over å ikke ha lagt merke til at jeg gikk på jobb med sminke i forrige uke.

Dermed kjenner jeg nå en enorm lettelse over å si meg ferdig med en sak som har vært bakgrunn for mye frustrasjon, og jeg kan med stolthet si at nå vet alle på kontoret at jeg er transkjønnet.

Nå kan jeg se videre og konsentrere meg om nye utfordringer.

Hvor deilig er ikke det?

Inspirerende mail fra min tidligere sjef

For litt siden skrev jeg at en tidligere sjef av meg, som jeg ikke har snakket med siden arbeidsforholdet opphørte for fem år siden og ikke ante at jeg er transkjønnet, fikk en e-post med link til bloggen min fra en anonym pudding som tydeligvis ønsket å skade meg.

Dette kan vi trygt slå fast at slo feil, for uka etter skulle jeg tilfeldigvis til Bergen hvor han bor, og vi avtalte å spise middag sammen og at han skulle få møte meg som Emilie. Det gjorde vi, noe som var svært hyggelig, og han endte til og med opp med å spandere måltidet. I ukene som har gått siden har vi ikke hatt mer kontakt, men i morges dukket denne mailen opp i innboksen min.

Hei, Emilie!

Du skulle selvsagt hørt fra meg for lenge siden, og det beklager jeg veldig. Det var veldig trivelig å møte deg i Bergen, og jeg ser frem til å se deg som den jeg vet du egentlig er om ikke så altfor lenge.

Møtet vårt har gitt meg mye å tenke på, men viktigst er tanken om å fremstå som den man føler man er. Joda, som bergenser og Brann-supporter har jeg min fotballdrakt. Men det er uvesentlig når vi snakker om dine følelser og opplevelser. Ja, Emilie. Du er kvinne, og slik jeg ser det bør du fremstå som kvinne. Verden er klar for Emilie <etternavn>, og verden trenger Emilie <etternavn> og hennes opplevelser og fortellinger. Dette er ikke viktig bare for deg selv, men det sitter en rekke jenter med synlige, mannlige trekk som trenger slike som deg som både referansepunkt og forbilde.

Lykke til, Emilie! Og husk at det verste i tankene dine konstruerer du selv. Som regel går alt så meget bedre.

Hilsen <eks-sjefens navn>

Nå skal det sies at alt han skriver her er sånt som jeg egentlig vet utrolig godt, og at det ikke er noe ved det som er nytt for meg. Likevel er det så utrolig vanskelig å glemme når man står midt oppi en situasjon som min egen, og derfor gjør det alltid godt og utrolig viktig å få høre det igjen. Det gjør underverker for selvtilliten og gir en styrke til å fortsette.

Derfor gjengir jeg også denne e-posten, med tillatelse, her i bloggen til inspirasjon for andre som står i det samme som meg, eller en annen tilsvarende situasjon. For at de ikke skal glemme hvor viktige de er, og at selv om du tror verden vil rase sammen, er sannsynligheten veldig liten for at det faktisk vil skje.

Det verste i tankene dine konstruerer du selv. Som regel går alt så meget bedre.

Nå står utfordringene i kø

For noen dager siden hintet jeg litt om at jeg prøver å overtale RockStar Charlie til å bli med meg på tur til min favorittby London, siden hun jo aldri har vært der. Etter å ha vært innom nettbanken i dag for å gjøre et motvillig offer til regningsavguden, innser jeg at jeg nok har brukt nok penger på reise for en stund. Dermed må overtalelsestaktikkene legges i skuffen inntil videre. Det betyr likevel ikke at det skal bli kjedelig i bloggen fremover. Bare denne uka har jeg planlagt to utfordringer for meg selv, for å hjelpe meg på veien ut av skapet!

Begge utfordringene er et godt stykke utenfor komfortsonen min, og jeg kjenner jeg blir fylt med en blanding av frykt og spenning bare jeg tenker på dem. Om jeg klarer å gjennomføre vil de ha stor betydning for meg på veien mot å stå frem og bli jente på heltid.

Dessuten tror jeg ikke at jeg hadde vurdert noen av dem engang om det ikke hadde vært for turene jeg tok i sommer, som jo gjorde underverker for selvtilliten min, både med sminkekurs hos Charlie og mitt første møte som jente med min eks-sjef i Bergen og ikke minst oppgjøret med fortidens demoner og gamle angsttanker i Bodø. Det er verdt mer enn summen av kroner jeg brukte på turene.

Det vil nok også du som leser merke når du i løpet av de neste dagene får lese om utfordringene jeg nå planlegger. Etter at du har tilgitt den kryptiske tonen i dette innlegget, selvsagt.

Er det noe spesielt du ser for deg kunne vært en bra utfordring for å gi meg trening i å leve åpent som jente? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!