Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Det lønner seg visst å være snill

Torsdag kveld satt jeg og pratet med Eirik via facebook. Eirik bor i en annen kant av landet så vi ser ikke hverandre så ofte, men vi prater mye sammen over nettet. Samtalen gikk rundt hvor få gode komedier som lages for tiden, før Eirik sier at Marvel-filmene er ganske morsomme, og at den nye Avengers-filmen, Infinity War, fikk ham til å trekke en del på smilebåndet. «Den har jeg ikke sett» svarte jeg, noe Eirik fulgte opp med å gi en varm anbefaling. «Ja, jeg har veldig lyst til å se den. Men du vet, med den økonomiske situasjonen jeg er i nå så kan jeg bare ikke ta meg råd til å dra».

Like etterpå fikk jeg en melding via Vipps om at Eirik hadde overført 200 kroner til meg.

«Her har du til kinobilletten og litt digg i tillegg. Jeg har lyst til å diskutere filmen med deg uten å være redd for å spoile noen ting» sa han, og fulgte opp med å presisere at dette var en gave, ikke et lån. Jeg hadde jo tross alt spandert ting på ham når han har hatt dårlig råd, sa han.

Akkurat det kan jeg ærlig talt ikke huske, men det stemmer sikkert. Jeg husker jo andre tilfeller hvor jeg har spandert både middag og togbilletter på venner som har hatt dårlig råd, sånn at vi har kunnet finne på noe sammen. Det er bare noe jeg har hatt for vane å gjøre, uten å ha noen annen baktanke med det enn det sosiale.

Nå ser jeg plutselig resultatet. Da jeg kom ut fra sal 6 på Prinsen kino i går var det den fjerde kinofilmen jeg har sett i 2018, uten å ha betalt for billetten på noen av dem. Middager ute har jeg også blitt påspandert, både av venninner og av mamma som flere ganger i det siste har ringt meg når hun har vært ferdig på jobb og spurt om jeg har hatt lyst til å møte henne i byen. Og for litt siden kom det også en bok jeg hadde veldig lyst på i posten. Ingen vil høre noe av at jeg skal betale tilbake når jeg får penger. Hun som sendte boka ønsker seg riktignok en liten tjeneste tilbake, men det koster meg ikke noe annet enn tid, så det er det minste jeg kan gjøre.

Så i det jeg kommer hjem fra kinoen tenker jeg at selv om dette definitivt ikke bør være motivasjonen bak, så lønner det seg å være snill mot dem rundt deg. Situasjonen jeg er i akkurat nå er fortsatt uholdbar, men det gjør det i alle fall litt lettere å ha så gode venner.

Filmen sto forresten til forventningene og vel så det, men var betydelig mørkere enn jeg forestilte meg. Likevel ser jeg ikke noen grunn til å anbefale filmen videre, selv om jeg ruller terningen til en soleklar femmer. Du bør nemlig være tungt inne i Marvel Cinematic Universe og ha sett de tidligere filmene for å klare å henge med, og er du det så kommer du til å se den uansett hva jeg sier. Men da vil du også få en meget god filmopplevelse, slik jeg fikk i går. Så jeg er utrolig takknemlig for at Eirik spanderte denne kinobilletten.

Nå må jeg bare vente et år på fortsettelsen…

Ingenting å se her!

Det kommer stadig inn spørsmål om hvorfor jeg ikke oppdaterer lenger, med ønske om å få vite hvordan det går. Det er selvsagt hyggelig å vite at jeg har skapt noe som engasjerer og at det er noen der ute som bryr seg, men saken er at situasjonen min er ganske uforandret siden innlegget jeg skrev i mars. Det skjer absolutt ingenting i hverdagen min, og det kan gå flere dager mellom hver gang jeg går ut eller ser folk.

Det er virkelig ingenting å dele eller skrive om. Derfor er jeg så stille.

Likevel vil jeg nevne at familien min har vært fantastiske i denne tunge tiden. Foreldrene mine har tatt meg med ut for å spise et par ganger, og jeg har også vært på kino og sett Pacific Rim: Uprising med pappa på hans regning. Søsteren min tok meg med på Ready Player One, så da kan jeg i alle fall stryke dem fra listen over kinofilmer jeg har lyst til å se i år. Kaffekoppen jeg tok med den fantastiske Frøken W ute på Lade for noen uker siden, og spaserturen vår sammen inn til sentrum i finværet etterpå, ble også veldig satt pris på. Jeg skulle gjerne gjort mer sånt, hadde jeg bare hatt penger til det.

Så ja, dette ble et litt ustrukturert og rotete innlegg som jeg vet ikke helt hva jeg ville med, annet enn å fortelle at jeg fortsatt lever og at jeg ikke har glemt bloggen selv om jeg ikke oppdaterer den.

Se så fantastiske venner jeg har!

Først av alt vil jeg si tusen takk for responsen som kom etter forrige innlegg, både gjennom kommentarfelt, facebook og mail. Det ble litt overveldende, og jeg beklager om du er en av de som ikke har fått noe svar fra meg, men vit at det er lest og at det ble satt pris på.

Det ble det også da jeg fikk besøk sist helg. En av mine beste venninner, Ida, som jeg ikke har sett siden sist hun var i Trondheim i september, dukket plutselig opp utenfor leiligheten min i tre-tiden på lørdag og insisterte på at jeg skulle bli med henne ut og spise – på hennes regning. Dermed ble det en tur på Selma på Solsiden, hvor jeg fikk erfare at de fortsatt har Trondheims desidert beste pizza, og at selv om jeg ikke klarte å gå kledd som jente, så klarer jeg fortsatt å ha det hyggelig i selskap med en av mine beste venninner. Og ikke bare det…

…da jeg kom hjem etterpå, fant jeg en Kvikk Lunsj liggende på senga mi. Jeg har jo ikke kjøpt Kvikk Lunsj på evigheter, og legger for ordens skyld til at jeg hadde skiftet på senga bare to dager før. Så når det i tillegg er noen måneder siden sist jeg hadde besøk her, har jeg ikke akkurat  mange mistenkte i denne saken…

Tusen takk, Ida. Det var akkurat en sånn dag som dette jeg trengte! Jeg er kjempeglad i deg!

PS! Apropos overveldet. Mens jeg skrev dette innlegget kom det en kommentar som satte meg helt ut, og til deg som skrev den vil jeg først og fremst si tusen takk, men at jeg foreløpig venter litt med å publisere den så alle kan se til jeg har tenkt meg litt om og bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Spesielt siden kommentaren din inneholder et «kodeord» som kan misbrukes av andre hvis jeg publiserer før jeg rekker å bruke det selv.

Men tusen tusen hjertelig takk!

Kinofilmer jeg gjerne vil se i 2018

På lørdag var jeg så heldig å få påspandert en billett til Black Panther på Symra Kino av min gode venn Bård, som jeg også bodde hos under oppholdet i Oslo. Filmen falt i smak, slik filmene fra Marvel Cinematic Universe bruker å gjøre, og jeg er veldig glad for at jeg fikk sett filmen på lerretet siden film jo er best på kino, selv om jeg med jobbsituasjonen min per i dag ikke kan ta meg råd til den slags luksus om jeg må betale selv.

Men det fikk meg jo til å tenke, for ikke bare kommer det to Marvel Cinematic Universe-filmer til i løpet av året. Det kommer jo en oppfølger til Deadpool også. Faktisk kommer det flere filmer jeg gjerne skulle opplevd i kinomørket, hadde jeg bare hatt råd til det. Så, dersom jeg ikke skulle oppleve å få fast inntekt innen året er omme: her er kinofilmene du garantert får meg med på dersom du skulle få lyst til å spandere en billett.

Arkivbilde. Jeg tror det var «Deadpool» jeg så da dette bildet ble tatt.

Pacific Rim: Uprising. Premiere 23. mars
Den første filmen overrasket meg positivt da den kom. Den var jo som Transformers, bare at det faktisk var bra! Derfor er jeg veldig spent på oppfølgeren, og frykter at forventningene kanskje er litt høye. Men jeg er generelt i humør for science fiction nå om dagen, så jeg tror ikke det kan slå feil.

Ready Player One. Premiere 30. mars
Jeg husker at «alle» plutselig skulle lese denne boka da det ble snakk om at den skulle filmatiseres. Siden jeg leste den noen år tidligere, på et tidspunkt nesten ingen visste om den, følte jeg litt dette var «min» bok og synes det var litt irriterende at «alle» nå snakket den opp så veldig. Men jeg likte jo boka ekstremt godt, og er spent på hvordan de har løst å få den over til filmformatet. Det blir veldig spennende.

Avengers: Infinity War. Premiere 25. april
Årets andre film fra Marvel Cinematic Universe, hvor the Avengers endelig slår seg sammen med antiheltene fra Guardians of the Galaxy. Med Chris Pratt tilbake som Starlord selvsagt. Det hjelper jo på.

Deadpool 2. Premiere 18. mai
Ikke en del av Marvel Cinematic Universe, men damn! Den første Deadpool-filmen er kanskje den tøffeste superheltfilmen jeg noen gang har sett, og jeg har derfor så store forventninger til denne at de realistisk sett ikke kan innfris. Men se den, det skal jeg. Og gleder meg, det gjør jeg.

Solo: A Star Wars Story. Premiere 23. mai
Selv om jeg ikke var like begeistret for Rogue One, føler jeg meg nesten forpliktet til å se denne Star Wars-spinoffen om unge Han Solo og unge Chewbacca på eventyr i unge Millennium Falcon. Eller noe slikt. Forventningene er ikke all verden, så jeg håper på å bli positivt overrasket.

Jurassic World: Fallen Kingdom. Premiere 8. juni
Chris Pratt. Og dinosaurer. Jeg har ikke mer å si. Dette er bare nødt til å bli bra.

Ant-man and The Wasp. Premiere 4. juli
Den tredje og siste av årets Marvel Cinematic Universe-filmer hvor Paul Rudd er tilbake som Ant-Man, som denne gangen får selskap av The Wasp. Ikke like store forventninger til denne som de øvrige Marvel-filmene i år, men MCU pleier stort sett å innfri.

Venom. Premiere 5. oktober
Sony har lyst til å være med på leken med å bringe Marvel-figurer over på kinolerretet, og kommer i oktober med en Spiderman-spinoff med antihelten Venom i hovedrollen. Filmen har liten eller ingen tilknytning til Marvel Cinematic Universe, men hei – jeg MÅ se den likevel.

Illustrasjonsbilde: kinobillettene mine etter fjorårets Kosmorama filmfestival. Det blir ikke noe Kosmorama på meg i år dessverre.

…og det er ikke umulig at det dukker opp enda flere filmer i løpet av året jeg kunne tenke meg å se når jeg får lest litt forhåndsomtaler og slikt. Så jeg håper den økonomiske delen av livet mitt ordner seg snarest så jeg slipper å studere ninjateknikker for å kunne snike meg ubemerket inn i kinomørket.

Er det noen filmer du kunne tenke deg å se i løpet av året?

Burgerdate med en «TERF» på Illegal

«Det er mulig jeg må drite i at jeg egentlig ikke har råd og ta en feit burger for å roe meg ned» sa jeg etter timen på Riksen på fredag. «Neida, jeg spanderer en på deg» sa min venninne Tina som hadde slått følge med meg dit for å gi meg støtte. «Sikker?» sa jeg. «Ja!» sa hun, og dro meg med seg til Illegal Burger på Grünerløkka. Hvor jeg altså kastet meg over maten som om jeg aldri hadde smakt en burger før.

Men med unntak av en bensinstasjonburger på mammas regning da jeg ble kjørt hjem etter en sammenkomst med familien for noen uker siden, var dette også den første burgeren jeg har spist i 2018. Og det tror jeg vises…

Egentlig er det pussig å tenke på at det var nettopp Tina som ble med meg på Rikshospitalet og utredningen for kjønnskorrigerende behandling, og som deretter endte opp med å spandere en burger på meg, med tanke på historien vår. For første gang vi møttes, i Trondheim for litt over to år siden, var stemningen en ganske annen.

Trofaste lesere av denne bloggen husker kanskje hvordan jeg og flere andre i november 2015 uttalte oss kritisk til Kvinnefrontens invitasjon av Julie Bindel til sin feministiske frigjøringsfestival, og at dette førte til at jeg ble invitert til en uformell prat om denne konflikten da to representanter fra Kvinnefronten likevel skulle til Trondheim for å starte et lokallag. Da jeg annonserte dette i bloggen fikk jeg meldinger og trusler på privaten fra transaktivister som helst så at jeg takket nei til dette. Kvinnefronten er jo TERFs, TransEkskluderende Radikale Feminister, måtte jeg jo skjønne, og det kom bare til å skade alt transaktivistene jobbet for om jeg gikk med på å møte dem. Siden jeg er tilhenger av å møtes for dialog fremfor å sitte i et hjørne og kaste bæsj, provoserte disse meldingene meg så mye at jeg faktisk ble mer overbevist om at jeg måtte dra.

Og en av de to jeg møtte denne novemberdagen i Trondheim var altså Tina.

To år senere sitter vi på Grünerløkka og tar en burger sammen, og det er langt fra første gang. Det har nærmest blitt en vane nå at når jeg kommer til Oslo så tar hun meg med til et nytt sted for å teste en ny burger, og til nå har vi vært innom Opland Burger & Steak, Døgnvill Tjuvholmen og Kverneriet Majorstua. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har kunnet unne meg en på veldig lenge, eller om det var fordi Tina spanderte denne gangen, men Illegal klarte å servere en av de bedre burgerne jeg noen gang har spist! Jeg fikk den samme følelsen som jeg får når jeg spiser på SuperHero Burger i Trondheim, hvor jeg etter bare et par tygg føler jeg har BBQ-saus langt oppover ørene. Samme om burgeren faktisk har BBQ-saus eller ikke…

…og glimrende humor utvises også på menyen.

Likevel er det som sagt pussig å tenke på at det er Tina jeg sitter der med, hun som jeg første gang møtte som en representant for en organisasjon jeg opplevde som transekskluderende. To år senere er det hun av alle som følger meg til en utredning for kjønnskorrigerende behandling, og ikke en av disse transaktivistene som jeg mistet kontakten med i tiden etter at Tina og jeg møttes og begynte å snakke sammen.

Plutselig slår det meg at hun har vært mer inkluderende og gjort mer for meg enn de noen gang gjorde. Selv om det er mye vi er uenige om, men det er også lov.

Så nå håper jeg at jobbsituasjonen min ordner seg raskt så jeg kan spandere burger neste gang jeg er i Oslo.

På jentetur til København?

De som har fulgt bloggen min i det siste er godt kjent med hvor vanskelig hverdagen min har vært, etter to måneder som arbeidsledig uten noen inntekt eller hjelp fra NAV, med en stadig krympende sparekonto som eneste hjelp. På toppen av det hele gikk nettopp et familiemedlem som sto meg svært nært bort.

Tolv-tretten mil unna sitter Ida som for tiden går gjennom et samlivsbrudd hvor hun må starte helt på nytt, uten møbler eller et sted å bo, og på grunn av dette er blitt delvis sykemeldt. Gjennom facebook messenger prøver vi så godt vi kan å støtte og holde hverandre oppe med trøstende ord, og være gode venninner for hverandre, selv om vi begge er ganske slitne og langt nede selv.

Det er da Ida sier: «Det vi trenger er et nytt eventyr. Vi trenger å dra på jentetur sammen igjen» og refererer til da vi dro til London sammen i 2012, den første turen hvor jeg klarte å gå ut som jente.

Arkivbilde tatt av Ida sist vi møttes, da hun var på besøk i Trondheim i høst.

Hun foreslår Praha fordi det er en by hun lenge har hatt lyst til å besøke, mens jeg som har vært der to ganger allerede og er også litt usikker på hvor lyst jeg har til å dra som jente til Tsjekkia, et gammelt østblokkland. Hun begynner å ramse opp steder hun allerede har vært, og ber meg komme med forslag, før hun sier:

«Jeg har aldri vært i Danmark da».

Jeg har vært i Danmark to ganger. Men begge gangene var jeg sammen med familien min mens jeg var tidlig i tenårene. Og København har ofte dukket opp i tankene mine som en by jeg kunne tenke meg å besøke igjen en dag, om så bare for en langhelg dersom det passer sånn. Dessuten har jeg ingen problemer med å se for meg at jeg kan ferdes trygt som jente der.

Dermed blir vi enige om jentetur til København. «Men det blir ikke i morgen» sier jeg. «Først vil jeg ha en jobb, og så trenger jeg tid til å spare opp penger og få økonomien min på fote igjen». Ida er enig, og sier at hun også trenger å spare unna de pengene hun har akkurat nå for å få orden på bosituasjonen sin. Hun har dessuten allerede planer for sommeren.

«Men til høsten» sier hun «da skal vi på tur sammen. Samme hva! Og om det ikke blir København, så skal vi i alle fall ta en tur ut på byen i Trondheim igjen»

Da vi avsluttet samtalen og jeg gikk for å legge meg var det med et smil om munnen, selv om de siste tiders hendelser har gjort meg både nedslått, frustrert og trist. For nå har jeg et mål. Jeg skal komme meg opp på bena igjen. Og når jeg har klart det, så skal jeg på tur til Kongens by, med en av mine beste venninner.

Og jeg gleder meg!

Gi meg den gratis filmen min, Pringles!!

Etter to måneder som arbeidsledig har dagene blitt så monotone og like at jeg har begynt å sette spørsmålstegn ved det lineære tidsperspektivet. Går virkelig tiden fremover eller er alt bare ett eneste stort virrvarr av minutter og sekunder som glir over i hverandre? Når slike tanker kommer vet jeg at jeg burde komme meg ut, men alt som er moro koster penger jeg ikke har og siden været utenfor står i februars tegn med snøføyker og sur vind fra alle retninger samtidig, blir det så jeg holder meg hjemme i leiligheten. Uten penger.

Her er det mamma kommer inn. «Ungen min skal ikke sulte!» sa hun etter å ha oppdaget at middagen min for tredje dag på rad besto av nudler til ti kroner pakken, vel vitende om at selv da jeg var student og bodde på hybel, hadde jeg bedre matvaner enn dette. Så hun tok affære, og for noen dager siden kom hun innom med et par bæreposer med mat – og tre rør med Pringles, for det var tre for 50 kroner på Obs denne uka, må vite.

Og nå er vi endelig kommet til sakens kjerne her.

Det begynner jo å bli noen uker siden jeg har kunnet unne meg denne typen luksus. Men like etter at de inntrykksutsultede smaksløkene mine har oppnådd en forsmak av nirvana i det det første flaket av stivnet potetmel med paprikasmak når tungen, legger jeg merke til en liten detalj på innpakningen. «Buy 2 cans and get movie» står det. Hei, jeg har jo tre rør!

Etter flere uker sammenhengende i denne leiligheten med begrenset tilgang på nye sanseinntrykk, er jeg like utsultet på underholdning som jeg er på mat uten vannkraft med smakstilsetning som hovedingrediens. Ser vi bort i fra det der bladet Jehovas Vitner prakket på meg da de ringte på her på tirsdag (høyglanset papir er forresten ikke godt å tørke seg bak med), er absolutt alt av underholdning velkomment så lenge det er gratis.

Hvor kan jeg få den gratis filmen min?

Jeg følger anvisningen på pakken, og kommer etter hvert inn på den norskspråklige delen av Pringles.com hvor jeg blir bedt om å skrive inn kodene fra undersiden av rørene. Jeg er lydig og gjør som de sier, men blir avvist. Kodene er ugyldige, sier de. Hæh? Jeg prøver igjen, leser koden nøye samtidig som jeg taster den inn for å forsikre meg om at jeg har skrevet riktig. Fortsatt ugyldig. Jeg prøver meg på det siste av de tre rørene, uten at det hjelper stort. Pringles vil fortsatt ikke godta kodene mine. På tross av at innpakningen lover meg at de skal være gyldig valuta på Pringles.com frem til midten av juni 2018, altså i fire måneder til.

Og det på tross av at det faktisk står en grønn hake ved siden av koden når jeg har tastet den inn!

Så her sitter jeg, uten gratis film, men med knuste forventninger, og må finne på noe annet å fylle de neste timene med. Men jeg nekter å innse nederlaget og at storkapitalen sannsynligvis aldri kommer til å gi meg noe gratis, selv om de har lovet det aldri så mye. Derfor skriver jeg nå disse ordene:

Gi meg den gratis filmen min, Pringles! Jeg vil se The Maze Runner!

Og til de som synes jeg tar denne trivielle saken litt vel alvorlig: Jeg er helt enig, men det er alt jeg har slik hverdagen min er blitt. Gi meg en jobb, noen!

Jobbsøknader, dødsfall og en følelse av tomhet

Joda, jeg er i live. Grunnen til at det har blitt stille i bloggen er at det ikke har skjedd så mye siden sist når jeg stort sett bare sitter hjemme, og det lille som har skjedd føler jeg egentlig ikke egner seg i bloggen. Mest fordi jeg ønsker at denne bloggen skal forbli anonym inntil videre. Likevel skal jeg nå fortelle litt av hva som har skjedd.

Først av alt har jeg de siste ukene vært veldig fokusert på å komme meg ut i jobb igjen, og motivasjonen til å søke kom tilbake da det plutselig dukket opp to stillingsutlysninger som passet meg perfekt på alle mulige måter, og som også var relevante til både utdannelse og tidligere jobberfaring. Men de krevde at jeg la ved arbeidsprøver, og derfor måtte jeg sette av litt tid til å gjennomføre disse.

Ikke noe problem. Er det noe jeg har nok av akkurat nå er det tid.

Men straks søknadene var sendt begynte jeg å føle meg tom. Jeg hadde vært så fokusert på denne oppgaven, og nå var det ikke mer å gjøre enn å vente. Hva nå, liksom? Det plager meg at jeg ikke kan gjøre noe mer for å påvirke søknaden, for jeg har virkelig lyst på en av de stillingene.

På toppen av det hele har et nært familiemedlem gått bort i løpet av uka som gikk. Det var etter lengre tids sykdom, så vi gikk og ventet på det og fikk sjansen til å ta farvel, men slikt er uansett aldri hyggelig når det er noen som står deg nær. Ettermiddagene og kveldene har jeg derfor stort sett tilbragt sammen med familien, og jeg kommer nok også til å prioritere dem frem mot begravelsen. På den positive siden gjør jo det at jeg ikke sitter alene i leiligheten hver dag fordi jeg ikke har råd til å gå ut og møte folk over en kaffekopp.

Så får vi se om mamma får rett, når hun sier at begravelsen blir siste gang jeg trenger å ta på dressen jeg hater.

Jeg skal ALDRI bli blogger på heltid!

Klokken er langt over 12 når jeg såvidt kommer meg ut av sengen. Jeg hadde satt på vekkerklokke til klokken ni, men denne slo jeg av i søvne fordi jeg ikke fant noen grunn til å stå opp.

Nå derimot har jeg funnet den. Jeg må tisse.

Det er nå litt over en måned siden jeg måtte slutte i jobben, og siden det har dagene vært til forveksling like. Jeg starter dagen med en kjapp frokost før jeg går innom NAV.no for å se etter nye stillingsutlysninger som passer min utdannelse og erfaring, klar til å sette av resten av ettermiddagen på søknadskriving.

To minutter senere har jeg imidlertid gitt opp og ser i stedet to kanadiske tvillingbrødre pusse opp hus på TV2.

Siden det er januar og kaldt, har jeg ikke vært ute av leiligheten siden jeg var ute og handlet inn det aller mest nødvendige på fredag. Det er da jeg tenker på de som lever av å blogge. De som ikke trenger å stå opp for å gå på jobb, men styrer sitt eget liv og egen hverdag helt selv.

Det må jo være helt forferdelig!

Selv om de i motsetning til meg har en sikker økonomi så lenge de skribler ned noen linjer i bloggen hver dag, kan jeg ikke forestille meg å tilbringe en uoverskuelig fremtid med dårlige oppussingsprogrammer, YouTube og Minecraft mens de andre er på jobb. Ikke vet jeg hvordan jeg skulle klart å finne noe å skrive om og oppdatere bloggen jevnlig heller, om jeg ikke kommer meg ut, møter folk og får impulser utenfra. En blir jo fullstendig avskåret fra samfunnet!

Derfor ber jeg nå en stille bønn. Jeg vet ikke hvem jeg ber til, men jeg håper likevel jeg blir hørt.

Vær så snill å få meg ut av dette helvetet.

Gi meg en jobb!

Joda, jeg er kommet hjem nå

Ved en tilfeldighet så jeg at min bloggportal Femelle.no for noen timer siden delte innlegget «Ikke klar for den nye hverdagen» som jeg skrev tirsdag i forrige uke. Siden innlegget handler om hvordan jeg ikke tør å dra hjem til leiligheten min etter jul fordi jeg er redd for å avslutte ferien, tenkte jeg at det kanskje var på sin plass å komme med en oppdatering. For jeg er faktisk hjemme nå, og jeg har vært her noen dager også!

Det ble ikke så jeg dro hjem dagen etter at jeg skrev det innlegget slik jeg skrev jeg skulle, for det var virkelig vanskelig å gi slipp på julefølelsen. Men etter hvert som julepynten ble plukket ned skulle det vise seg å bli enklere å omstille seg, og i det helgen kom klarte jeg endelig å pakke sammen bagen min og dra hjem til leiligheten min for første gang i 2018. Og jeg fant den akkurat slik jeg forlot den 3. juledag med julegavene mine stablet oppe i et hjørne klare for fotografering.

Så siden har jeg vært hjemme da, med fryseskapet fullt av rester etter julematen og billig svensk ferdigmat etter en dagstur til Sverige, med tekoppen min og nok av tid til å både lese alle bøkene og se alle filmene jeg har lagt unna fordi tiden ikke har strukket til tidligere. Men selv med all verdens tid er jeg mer stresset nå enn før jul, da tiden ikke strakk til. Det suger virkelig å være arbeidsledig og ikke ha tryggheten fast inntekt gir deg.

Men forhåpentligvis skjer det ting nå, da NAV ringte meg to ganger i forrige uke. Først for å skremme meg ved å påstå at jeg hadde fylt ut meldekortet mitt feil og at det kom til å få konsekvenser for meg, før hun som ringte plutselig innså at det var de selv som hadde gjort en feil og dermed fikk det travelt med å si «ha det» og legge på. Dagen etter ringte det en mannsperson fra NAV som ønsket å kalle meg inn til et møte for å hjelpe meg med å få fortgang i jobbsøkeprosessen, slik jeg ble lovt en gang før jul.

Så nå håper jeg virkelig at de kan hjelpe meg med å komme ut i jobb igjen og det ganske kjapt. For jeg trenger inntekt, jeg trenger å se folk, og ikke minst en grunn til å stå opp om morgenen.

Men nå skjer det kanskje noe. Og da er jeg litt roligere i det minste.