Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Back on track – ute kledd som jente igjen!

Tilgi det teite ordspillet. Men da disse bildene ble tatt i går ettermiddag var det nemlig over fire måneder siden sist jeg var ute kledd som jente. Dermed ble fristelsen for stor og jeg måtte lure med fotograf Mala ned på Svartlamon i Trondheim og dette sidesporet av Nordlandsbanen, i nærheten av der godsterminalen lå inntil nylig.

Topp: Twintip | Skjørt: New Yorker | Halskjede: Snö of Sweden | Veske: New Yorker | Sko: Vero Moda

Mala prøvde flere ganger mens hun fotograferte å få meg til å smile, og på noen av bildene som ble tatt klarte hun det også. Likevel kjente jeg på angsten som har preget livet mitt i så mange måneder nå, og som har gjort at jeg først i dag klarte å gå ut igjen som den jenta jeg føler meg som.

Men fra å føle meg kvalm og utilpass da jeg møtte Mala ved bussholdeplassen før vi gikk for å ta bildene, følte jeg meg rolig og avslappet da jeg så gjennom bildene som ble tatt etter å ha kommet hjem. Derfor tror jeg ikke at jeg kommer til å spore av igjen med det første, eller at det kommer til å ta fire nye måneder før jeg går ut som jente igjen. For i motsetning til i februar følte jeg meg ikke lenger som en utkledd gutt i går.

Jeg følte meg som Emilie.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Så mye for en retur til samfunnet

Det føltes så unødvendig å gå ut i ferie etter bare to uker i jobb, og før det seks måneder i isolasjon i leiligheten på grunn av depresjon og etter hvert sosial angst. Men når den nye jobben uansett stenger dørene i tre uker om sommeren, passet det jo bra at den ufrivillige ferien startet samtidig med en ny finværsperiode.

Jeg husker jo hvordan det var for noen måneder siden, da vi i begynnelsen av mai fikk en forsmak på sommeren, mens jeg satt inne og så med misunnelse på de som gikk forbi vinduet mitt. Hvor glade de så ut der de gikk sammen, og ikke minst over hvordan de gikk kledd. Her satt jeg altså inne og følte at jeg kastet bort sommeren ved å ikke gå ut og nyte de varme dagene i en av sommerkjolene mine. Men jeg turte rett og slett ikke å gå ut. I alle fall ikke alene. I hvert fall ikke som jente.

Arkivbilde fra sommeren for to år siden. En dag jeg ser tilbake på med veldig stor glede!

Nå som ting igjen føltes lettere fordi jeg igjen har en jobb å gå til, og dermed litt mer stabil økonomi, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne utnytte de neste ukene til å trene meg opp sosialt igjen i en slags retur til samfunnet etter å ha stengt meg inne så lenge. Jeg begynte å kontakte venner jeg ikke har snakket med på flere måneder for å komme i gang igjen. Jeg gjorde en avtale om å treffe en venninne på søndag. Jeg begynte å planlegge antrekk og forberede meg psykisk på å skulle gå ut som jente igjen, for første gang siden februar, og prøve å glemme den negative følelsen fra den dagen. Nå skulle ting endelig løse seg igjen.

Jeg kjente at jeg gledet meg.

Sånn skulle det visst ikke bli. Alle jeg kontaktet var enten reist på sommerferie eller for travle den kommende uken. Avtalen på søndag ble også avlyst fordi noe kom i veien. Plutselig satt jeg der igjen og følte at jeg var i ferd med å kaste bort en ny periode med finværsdager. Fordi ingen har tid og fordi jeg ikke tør gå ut alene i frykt for å trigge den sosiale angsten og ensomhetsfølelsen av å se at alle andre hygger seg sammen med noen.

Og så ble jeg syk. Søndag kveld begynte nesa å renne, og etter det har jeg oppholdt meg på sofaen under dyna.

Det er i sånne øyeblikk det er lett å bli paranoid og spørre seg om samfunnet konspirerer mot en.

I dag føler jeg meg riktignok mye bedre, og har åpne luftveier igjen. I teorien vil jeg være frisk nok til å gå ut igjen i morgen, og i følge storm.no vil været holde seg frem til lørdag. Så det er fortsatt ikke for sent. Men fortsatt er terskelen alt for høy til å tørre gå ut alene. I alle fall hvis jeg skal gjøre det som jente.

Likevel har jeg et håp om at det skal løse seg.

PS! Etter å ha korrekturlest innlegget før publisering, føler jeg teksten nærmest gir inntrykk av at jeg føler meg sviktet av vennene mine. Derfor ønsker jeg å presisere at det ikke er intensjonen min. Det jeg ønsker er som vanlig å dokumentere utfordringene med å komme ut som transkjønnet og alt som følger med, i dette tilfellet sosial angst og ensomhetsfølelsen, og jeg har full forståelse av at man i dagens travle samfunn ikke uten videre klarer å slippe alt man har i hendene for noen som ikke har gitt lyd fra seg på et halvt år.

Jeg håper ingen føler seg truffet.

Det føles så unødvendig å ta sommerferie!

Så var det visst den tiden på året. Tiden for å ta sommerferie, noe man jo vanligvis gjør med glede. Men nå er det to uker siden jeg begynte i ny jobb, etter å ha stengt meg inne i leiligheten i et halvt år som arbeidsledig.

Siden jeg kun har jobbet i to uker og kontoen før det var bunnskrapt, er det å reise bort utelukket, og dermed vil det i praksis medføre nye tre uker i leiligheten. Jeg hadde mye heller jobbet de neste ukene, hadde jeg hatt muligheten. Men siden det er så lite å gjøre om sommeren, lukker bedriften like godt dørene og dermed har jeg ikke noe annet valg enn å ta ufrivillig ferie i tre uker. Etter seks måneder med «fri» og to uker i arbeid.

Det føles så unødvendig!

Arkivbilde fra i fjor sommer. Med unntak av besøket på Riksen i februar har jeg ikke vært ute som jente i 2018.

Mange har forøvrig spurt meg om hvordan det har gått i ny jobb. Det kommer vel ikke som en overraskelse på noen at det har vært en stor overgang, og at det har vært tungt å komme seg opp om morgenen, og i tillegg sette seg inn i helt nye arbeidsoppgaver i og med at jeg aldri har jobbet i denne bransjen før.

Likevel har jeg relevant utdannelse og har hatt tidligere jobber som ligner på denne, så jeg føler det har gått greit. Kollegene er dessuten veldig trivelige og behjelpelige, så jeg har en god følelse for dette stedet, også om jeg kommer til det punktet at det blir nødvendig å stå frem for dem og fortelle om min transkjønnethet.

Så nå når jeg likevel har fri de neste tre ukene, kanskje det er dette jeg skal bruke dem til. Selv om jeg fortsatt ikke er rik, så har jeg i alle fall penger på konto nå, og vet at jeg har en jobb med inntekt som venter på andre siden av sommeren. Dermed er ikke terskelen for å gå ut og bruke penger på en kaffekopp like høy som den var i vinter, selv om månedene i isolasjon har gjort underverker for den sosiale angsten. Så kanskje disse ukene skal brukes til å finne meg selv på nytt?

Om du befinner deg i Trondheim i sommer, send meg gjerne en melding!

Se hva skattepengene dine går til!

For noen dager siden fikk jeg en grinete kommentar til innlegget om at jeg endelig fikk innvilget sosialstønad fra NAV, fordi jeg valgte å feire dette med å gå på Meny og kjøpe ingredienser til en skikkelig middag, etter å ha levd et halvt år på nudler og kneipbrød for å ikke gå for mye i minus hver måned. Ærlig talt sliter jeg å se hva som er problemet med dette, for det må jo være lov å kose seg innimellom selv om man mottar sosialhjelp. Men vi vet jo alle at det finnes noen der ute som mener at dersom du går på NAV, så skal du ha det fælt.

Jeg har en følelse av at denne gruppen kommer til å bli voldsomt provosert når de får se hvor jeg spiste i går…

I går, mandag, var nemlig Marianne og jeg en tur innom Døgnvill på torget i Trondheim. Alle som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg er over middels begeistret for en god burger, og selv om jeg har gode og spandable venner, så var det en god følelse å vite at jeg var i stand til å kunne dra eget kort etterpå. Burgerne på Døgnvill er fantastiske fra før, men jeg tror faktisk denne vissheten gjorde at det smakte enda bedre i går.

…og selvsagt gjorde vi plass til dessert også…

Men det hører med til historien at jeg var der for å feire noe ganske annet. Jeg var der for å feire at jeg i går hadde min første dag i ny jobb, og at jeg snart skal taes av sosialstønaden igjen. Jeg hadde nok vært litt mer påpasselig med kronene om det ikke var for at jeg vet at det kommer lønn inn på kontoen etter hvert.

Likevel, jeg har ikke fått lønn ennå. Sånn sett kommer vi ikke utenom det ubehagelige faktum at dette måltidet taes av sosialstønaden, og dermed skattepengene dine. Og mine også, forsåvidt, etter hvert.

Men akkurat det synes jeg at det var verdt.

Endelig stønad fra NAV …eller?

De som har forsøkt å følge denne bloggen en stund vet at jeg har levd på oppsparte midler siden jeg mistet jobben i desember, etter at NAV ga meg beskjed om at jeg hadde for mye sparepenger til at de ville gi meg støtte. Nå, et halvt år senere, var jeg kommet til det punktet at jeg var nødt til å kontakte NAV igjen for å fortelle at nå hadde jeg ikke mulighet til å klare å betale på faste utgifter uten hjelp lenger da kontoen snart var tom.

Da skjedde det endelig noe. Men NAV slutter aldri å overraske.

Etter en måneds venting kom det endelig et brev merket «unntatt offentlighet». Men det kom ikke til meg. Det havnet i postkassen på en adresse jeg ikke har bodd på tre år. Jeg tok opp dette med NAV-kontakten min. Og svaret? «Er du sikker på at du har registrert riktig adresse i folkeregisteret og i våre systemer?».

Vel, de har klart å sende brev til min nåværende adresse før. Så jeg er ikke imponert.

Med livet fortsatt på pause…

Heldigvis var det hos mine foreldre brevet med «unntatt offentlighet» påskrevet havnet, og ikke eksen. Da hadde jeg sannsynligvis aldri fått det. Mamma ringte meg samme dag og fikk min tillatelse til å åpne det, og ga meg en rask høytlesning over telefon om at jeg hadde fått innvilget sosialstønad mens jeg så etter ny jobb. Dagen etter var det kommet penger inn på kontoen min. O’lykke, tenkte jeg. Nå var det slutt på å leve på nudler og det billigste brødet på nærbutikken. Samme dag gikk jeg rett på Meny for å kjøpe ekte menneskemat.

Aldri før har mat smakt så godt!

Noen dager senere derimot fikk jeg det fysiske brevet i hendene da jeg besøkte foreldrene mine, og fikk dermed muligheten til å studere det grundigere. Med en gang kjente jeg angsten melde seg igjen. For i brevet sto det nemlig at utbetalingen for juli ikke ville komme før jeg hadde levert kopi fra det endelige skatteoppgjøret, som kommer cirka 27. juni. Gitt at det kommer denne datoen, gir det meg tre arbeidsdager å levere dette før 1. juli som er dagen for utbetaling. Kjenner jeg NAV rett trenger de gjerne noen uker på å behandle dette. Men jeg har jo boligutgifter som forfaller den første hver måned, og nå er sparekontoen min tom. Jeg har ikke mer å gå på, det er derfor jeg søkte om stønad i utgangspunktet! Jeg trenger faktisk pengene den 1. juli!

Det skal dere ha, NAV. Dere vet å holde meg skjerpet og blodtrykket mitt oppe!

Men jeg har vært på et jobbintervju denne uka, og skal på et nytt på mandag. Så jeg håper det blir min redning.

Emilie tester D-BOX hos Trondheim kino

Se for deg at året er 1927. Du sitter i en kinosal hvor «The Jazz Singer» vises og du kan ikke tro dine egne øyne. Ikke på grunn av at Al Jolson fremstår med svart ansiktsminke og hvit munn, noe som med 2018-øyne lett kan oppfattes som rasistisk, men fordi all dialog i filmer du har sett tidligere, har blitt formidlet gjennom tekstplakater. Al Jolson snakker! Du kan høre ham! Ikke bare prater han, han synger også! Og når han gjør det, så beveger leppene seg synkront med lyden av stemmen hans! Film vil aldri bli det samme igjen.

Å prøve D-BOX for første gang gir på ingen måte den samme følelsen.

Prinsen 6 er min favorittkinosal i Trondheim på grunn av både bildeformat og at salen har Dolby Atmos surround. Da Trondheim kino annonserte at de skulle montere 28 såkalte D-BOX-seter i salen, som skulle tilføre filmopplevelsen en ny dimensjon med bevegelse til filmen, ble jeg nysgjerrig. Så da «Solo: A Star Wars story» ble satt opp i Prinsen 6, dro pappa og jeg sammen, og bestemte oss da for å teste ut denne «nye» teknologien.

Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte at dette var penger ut vinduet for å få en dårlig gimmick som forstyrrer mer enn den tilfører noe. Når Han Solo og hans utkårede i en av de første scenene i filmen stikker av i et kjøretøy, begynner setet å vibrere for å simulere motorbevegelsen. Men når filmen klipper til et totalbilde hvor vi ser kjøretøyet på avstand, forsvinner bevegelsen, for å så komme tilbake igjen når det klippes tilbake til et nærbilde. Litt av vitsen med bevegelse i setet er jo at du skal få følelsen av å være tilstede i filmen.

Arkivbilde. «Deadpool» i Nova 1 om jeg husker rett. Men det har ikke noe med saken å gjøre.

Teknologien er egentlig flere tiår gammel, men den har vært begrenset til såkalte opplevelsesfilmer i fornøyelsesparker, hvor noen har plassert et kamera foran på en racerbil og lignende, for å så spille opptaket i en sal med seter som beveger seg i takt med bevegelsene i kameraet. Til denne typen filmer tror jeg D-BOX kan fungere veldig bra, fordi da føler du faktisk at du er med i filmen og at du faktisk kjører racerbil. Men når jeg sitter i Prinsen 6 og ser at Han Solo får et slag i ansiktet, og kjenner stolen jeg sitter i gi meg et lite rykk i korsryggen, får jeg bare bekreftelsen på at ingen i produksjonen av filmen tok hensyn til at noen skulle komme til å se den i en såkalt D-BOX med lovnad om at du skulle føle at du var med i filmen.

Det blir som om «The Jazz Singer» skulle blitt regissert og klippet som en stumfilm, med tekstplakater og det hele, og latt én person, som ikke er Al Jolson, komme inn etterpå og legge lyd og alt av stemmer oppå, i stedet for å spille inn den samtidig. Lydfilmen ville aldri slått an om det var tilfellet.

Jeg kan skjønne hvorfor Trondheim kino velger å lansere D-BOX. Nå som veldig mange av oss har både flatskjerm og 7.1 surround hjemme i stua, må de tilby noe unikt for å lokke oss inn i kinosalen. Men når dette unike består av å betale 50 kroner ekstra for å bli forstyrret av tilfeldige rykninger fra en defekt massasjestol, oppfordrer jeg heller til å velge et av de 200+ andre setene i salen, fremfor å bruke penger på en ren gimmick.

Men nå har jeg i alle fall prøvd det. På pappa sin regning.

Når siste kontakt med omverdenen kuttes

Det å tilbringe fem måneder mer eller mindre sammenhengende innestengt i samme rom gjør noe med deg. Hos meg har det trigget en sosial angst, som gjør bare det å gå på butikken til et mareritt, selv om den ligger bare noen hundre meter unna ytterdøren. Jeg kan bare ikke komme meg fort nok hjem til den trygge hula mi, borte fra alle disse menneskene jeg ikke kjenner og ikke vet hvor jeg har hen. Men ting kunne vært mye verre. Siden jeg jo har tilgang på internett gjennom borettslaget, har jeg i alle fall litt kontakt med verden utenfor.

Vel, nå skal jeg settes på prøve. Ikke bare kommer jeg til å få denne kontakten kuttet. Jeg må også slippe en vilt fremmed person inn i fristedet mitt. Jeg kan ikke si jeg ser frem til noen av delene.

Borettslaget har nemlig besluttet å bytte nettleverandør. Jeg er ikke spesielt fornøyd med denne avgjørelsen da jeg synes den nåværende leverandøren leverer tilfredsstillende, og er lite lysten på å bytte til noen jeg kun har hørt negative uttalelser om. Styret argumenterte for at de er billigere, men med kritikken mot denne leverandøren i bakhodet opplever jeg at det er en grunn til akkurat det. Uten at min mening har noen betydning.

Men som en del av dette vil altså nettilgangen kuttes klokken seks om morgenen en av de neste dagene. Deretter vil det komme en montør på døra mi en gang mellom klokken åtte om morgenen og tre på ettermiddagen for å sette opp nettverket i min leilighet. Jeg vet ingenting om nøyaktig når, annet at det skjer en eller annen gang i løpet av disse sju timene, og at jeg må holde meg hjemme og vente på vedkommende.

Uten tilgang på internett, noe som også inkluderer TV og diverse strømmetjenester for film og musikk.

Ikke bare skal jeg utfordre den sosiale angsten min med å la noen jeg ikke kjenner få slippe inn i mitt trygge, private domene hvor jeg har søkt tilflukt alene i fem måneder. Jeg kan også risikere å bli sittende her avskåret fra omverdenen i opptil sju timer, med begrensede underholdningsmuligheter mens jeg venter.

Heldigvis har jeg en snill mor som spanderte den nye boken fra en av mine favorittkrimforfattere i forrige uke, så den ligger nå og venter på meg. Likevel har jeg en følelse av at dette kommer til å bli i overkant barskt.

Ønsk meg lykke til, om ikke annet.

PS! Pappa klarte å lokke meg med på kino for å se «Solo: A Star Wars Story» i helgen, og fikk samtidig testet ut de nye D-Box-setene de har installert i Trondheims beste kinosal. Jeg kommer muligens tilbake med rapport fra denne opplevelsen. Om den nye nettleverandøren tillater det.

Det lønner seg visst å være snill

Torsdag kveld satt jeg og pratet med Eirik via facebook. Eirik bor i en annen kant av landet så vi ser ikke hverandre så ofte, men vi prater mye sammen over nettet. Samtalen gikk rundt hvor få gode komedier som lages for tiden, før Eirik sier at Marvel-filmene er ganske morsomme, og at den nye Avengers-filmen, Infinity War, fikk ham til å trekke en del på smilebåndet. «Den har jeg ikke sett» svarte jeg, noe Eirik fulgte opp med å gi en varm anbefaling. «Ja, jeg har veldig lyst til å se den. Men du vet, med den økonomiske situasjonen jeg er i nå så kan jeg bare ikke ta meg råd til å dra».

Like etterpå fikk jeg en melding via Vipps om at Eirik hadde overført 200 kroner til meg.

«Her har du til kinobilletten og litt digg i tillegg. Jeg har lyst til å diskutere filmen med deg uten å være redd for å spoile noen ting» sa han, og fulgte opp med å presisere at dette var en gave, ikke et lån. Jeg hadde jo tross alt spandert ting på ham når han har hatt dårlig råd, sa han.

Akkurat det kan jeg ærlig talt ikke huske, men det stemmer sikkert. Jeg husker jo andre tilfeller hvor jeg har spandert både middag og togbilletter på venner som har hatt dårlig råd, sånn at vi har kunnet finne på noe sammen. Det er bare noe jeg har hatt for vane å gjøre, uten å ha noen annen baktanke med det enn det sosiale.

Nå ser jeg plutselig resultatet. Da jeg kom ut fra sal 6 på Prinsen kino i går var det den fjerde kinofilmen jeg har sett i 2018, uten å ha betalt for billetten på noen av dem. Middager ute har jeg også blitt påspandert, både av venninner og av mamma som flere ganger i det siste har ringt meg når hun har vært ferdig på jobb og spurt om jeg har hatt lyst til å møte henne i byen. Og for litt siden kom det også en bok jeg hadde veldig lyst på i posten. Ingen vil høre noe av at jeg skal betale tilbake når jeg får penger. Hun som sendte boka ønsker seg riktignok en liten tjeneste tilbake, men det koster meg ikke noe annet enn tid, så det er det minste jeg kan gjøre.

Så i det jeg kommer hjem fra kinoen tenker jeg at selv om dette definitivt ikke bør være motivasjonen bak, så lønner det seg å være snill mot dem rundt deg. Situasjonen jeg er i akkurat nå er fortsatt uholdbar, men det gjør det i alle fall litt lettere å ha så gode venner.

Filmen sto forresten til forventningene og vel så det, men var betydelig mørkere enn jeg forestilte meg. Likevel ser jeg ikke noen grunn til å anbefale filmen videre, selv om jeg ruller terningen til en soleklar femmer. Du bør nemlig være tungt inne i Marvel Cinematic Universe og ha sett de tidligere filmene for å klare å henge med, og er du det så kommer du til å se den uansett hva jeg sier. Men da vil du også få en meget god filmopplevelse, slik jeg fikk i går. Så jeg er utrolig takknemlig for at Eirik spanderte denne kinobilletten.

Nå må jeg bare vente et år på fortsettelsen…

Ingenting å se her!

Det kommer stadig inn spørsmål om hvorfor jeg ikke oppdaterer lenger, med ønske om å få vite hvordan det går. Det er selvsagt hyggelig å vite at jeg har skapt noe som engasjerer og at det er noen der ute som bryr seg, men saken er at situasjonen min er ganske uforandret siden innlegget jeg skrev i mars. Det skjer absolutt ingenting i hverdagen min, og det kan gå flere dager mellom hver gang jeg går ut eller ser folk.

Det er virkelig ingenting å dele eller skrive om. Derfor er jeg så stille.

Likevel vil jeg nevne at familien min har vært fantastiske i denne tunge tiden. Foreldrene mine har tatt meg med ut for å spise et par ganger, og jeg har også vært på kino og sett Pacific Rim: Uprising med pappa på hans regning. Søsteren min tok meg med på Ready Player One, så da kan jeg i alle fall stryke dem fra listen over kinofilmer jeg har lyst til å se i år. Kaffekoppen jeg tok med den fantastiske Frøken W ute på Lade for noen uker siden, og spaserturen vår sammen inn til sentrum i finværet etterpå, ble også veldig satt pris på. Jeg skulle gjerne gjort mer sånt, hadde jeg bare hatt penger til det.

Så ja, dette ble et litt ustrukturert og rotete innlegg som jeg vet ikke helt hva jeg ville med, annet enn å fortelle at jeg fortsatt lever og at jeg ikke har glemt bloggen selv om jeg ikke oppdaterer den.

Se så fantastiske venner jeg har!

Først av alt vil jeg si tusen takk for responsen som kom etter forrige innlegg, både gjennom kommentarfelt, facebook og mail. Det ble litt overveldende, og jeg beklager om du er en av de som ikke har fått noe svar fra meg, men vit at det er lest og at det ble satt pris på.

Det ble det også da jeg fikk besøk sist helg. En av mine beste venninner, Ida, som jeg ikke har sett siden sist hun var i Trondheim i september, dukket plutselig opp utenfor leiligheten min i tre-tiden på lørdag og insisterte på at jeg skulle bli med henne ut og spise – på hennes regning. Dermed ble det en tur på Selma på Solsiden, hvor jeg fikk erfare at de fortsatt har Trondheims desidert beste pizza, og at selv om jeg ikke klarte å gå kledd som jente, så klarer jeg fortsatt å ha det hyggelig i selskap med en av mine beste venninner. Og ikke bare det…

…da jeg kom hjem etterpå, fant jeg en Kvikk Lunsj liggende på senga mi. Jeg har jo ikke kjøpt Kvikk Lunsj på evigheter, og legger for ordens skyld til at jeg hadde skiftet på senga bare to dager før. Så når det i tillegg er noen måneder siden sist jeg hadde besøk her, har jeg ikke akkurat  mange mistenkte i denne saken…

Tusen takk, Ida. Det var akkurat en sånn dag som dette jeg trengte! Jeg er kjempeglad i deg!

PS! Apropos overveldet. Mens jeg skrev dette innlegget kom det en kommentar som satte meg helt ut, og til deg som skrev den vil jeg først og fremst si tusen takk, men at jeg foreløpig venter litt med å publisere den så alle kan se til jeg har tenkt meg litt om og bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Spesielt siden kommentaren din inneholder et «kodeord» som kan misbrukes av andre hvis jeg publiserer før jeg rekker å bruke det selv.

Men tusen tusen hjertelig takk!