Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Årets julegavefangst

Du vet du er bortskjemt når du skal ta bilder av julegavene til bloggen, og etter å ha overført bildene fra kameraet til PC-en for tredje gang, sukker oppgitt fordi du oppdager at det fortsatt er noe du har glemt å ta med i oppstillingen og derfor må ta nye bilder. Det var akkurat det som skjedde her…

Men nå skal alt være med, og jeg kan vel ikke si at jeg må noen som helst måte er misfornøyd med fangsten. Særlig ikke når vi sammenligner den med årets ønskeliste, hvor de to øverste punktene var hårføner og en gryte med litt tykkere bunn enn det IKEA-kasserollene mine har. Når foreldrene mine ikke bare spanderer begge deler, men gir meg et helt sett med kasseroller og stekepanne, kan jeg virkelig ikke klage. Når de i tillegg gir meg enda en pakke, som ikke er merket med guttenavnet mitt men med «Til Emilie», må jeg bare smile.

Faktisk var det flere gaver under treet med «Til Emilie» på gavelappen også. Min venninne Ida har jo alltid gjort det, selv om det er først i år jeg har lagt gaven fra henne under treet, men nytt av året er at kompisene mine har begynt å skrive «Emilie» i stedet for guttenavnet mitt. Og hvor kult er ikke det?

Så, med denne obligatoriske introduksjonen ute av verden: hva fikk jeg egentlig til jul?

Denne koppen lå i pakken fra mamma og pappa, merket med «Til Emilie», sammen med kosesokkene som ligger ved siden av, samt en hårbørste og et stjernesmykke fra Glitter. Prøver de å fortelle meg noe med dette…?

Hårføneren og grytesettet under er også fra dem.

Min venninne Ida klarte å få ut av meg at jeg ikke har en eneste neglelakk, og kjøpte like godt 24 stykker til meg. Riktignok i form av en adventskalender, men like fullt er det 24 neglelakker, er det ikke?

Nå må jeg bare finne ut hvordan man bruker sånt. Men IKKE før jeg har skaffet neglelakkfjerner!

Foran står en serviett-dispenser lik dem man har på amerikanske diners. Stilig!

Dette gavekortet på 300 kroner, som var pakket inn sammen med Smash-posen, kom faktisk fra en av mine beste kompiser! Sånn sett føles det litt rart å motta et gavekort på jenteklær fra en kompis, men likevel er det utrolig kult å vite at man også av den gjengen blir akseptert.

De øvrige kompisene kjørte en litt tryggere linje ved å gi typiske kompisgaver som filmer. De vet dessverre litt for godt hva jeg liker, og to av dem var også litt for samstemte, så jeg jeg fikk to av én film, og to av de andre har jeg dessuten fra før. Så det blir nok en tur på Platekompaniet for å bytte i løpet av de neste dagene.

Smykket i bildet over er det tidligere omtalte stjernesmykket fra foreldrene mine.

Men jeg hadde ingen av disse to Lunch-bøkene fra før, og med dem i samlingen har jeg nå alle fem bøkene som er utgitt av det som for øyeblikket er Norges beste humorstripe-tegneserie.

Som sagt er jeg veldig fornøyd med årets fangst. Men bare for å gi ytterligere bevis for hvor bortskjemt jeg er, følger jeg opp med å klage over at jeg ikke er sikker på om jeg får plass til alt dette i hyllene mine. Så da kaster jeg meg over Smash-posen først som sist…

Fikk du noe fint til jul? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Pappa kjøpte juleplante til meg

Lille julaften var pappa, søsteren min og jeg ute og kjøpte julegaver til mamma, slik vi alltid gjør sammen en dag tett oppunder julaften. Fordi pappa har lovt å ta med tulipaner hjem går ferden også innom en blomsterbutikk, og mens han står i kø for å betale vinker han meg over og peker på noen små røde sukkulenter ved kassen.

«Har du lyst på en sånn til stuebordet?» spør han meg. «Betaler du?» spør jeg. Han nikker. Ok, sier jeg.

Av mangel på passende vase eller krukke står den foreløpig i en IKEA-skål…

Da jeg fortalte en venninne om dette, sa hun at det bruker pappaen hennes å gjøre også, og at det er en typisk far/datter-ting. Det får meg jo til å tenke. Faren min har jo aldri kjøpt en blomst eller en plante til meg tidligere.

Det kan jo være flere grunner til det, men selv om han har visst en stund at jeg er transkjønnet er det jo først det siste halvannet året jeg har begynt å markere ovenfor både ham og mamma at jeg en dag tenker å stå frem med dette. Pappa har ikke sagt så mye på det, for det er sånn han er som person. Men kan dette være en måte for ham å vise aksept på?

Eller overanalyserer jeg alt som vanlig?

Uansett står det nå en liten rød sukkulent jeg har fått av pappa i leiligheten min. Det i seg selv er utrolig stilig.

Siste time hos psykologen

I godt over fire år har jeg gått til den samme psykologen ved Nidaros DPS i Trondheim. Det har jeg gjort for å få hjelp både med depresjonen min og med å få mer selvtillit til å finne veien ut av skapet som transkjønnet. Samarbeidet vårt har fungert veldig bra, og det har vært godt å hele tiden ha noen med fagkompetanse å snakke med når nye utfordringer har dukket opp, og som jeg visste at jeg kunne stole på.

Men alt har en ende, og for litt over en måned siden fikk jeg beskjed om at hun etter nyttår begynner i ny jobb et annet sted. I dag hadde jeg derfor min siste time hos min faste behandler gjennom fire år. Når vi begynner å skrive 2018 skal jeg begynne på nytt hos en helt ny behandler.

Det kommer til å bli veldig rart.

Så da jeg kom til denne siste timen i dag, ble det selvsagt brukt noen minutter på refleksjon over hvilken utvikling jeg har hatt siden jeg kom dit til min første time en gang i 2013, på et tidspunkt da jeg jo hadde vært på en venninnetur til London, men ennå ikke turte å gå ut som jente hjemme i Trondheim. Nå har jeg vært på min første utredning for kjønnskorrigerende behandling i Oslo, etter henvisning fra henne, og jeg kan faktisk jeg ikke huske sist jeg møtte til time hos behandleren min som noe annet enn Emilie.

Jeg tror ikke jeg hadde klart dette uten hennes hjelp.

Så, siden jeg vet at du leser bloggen min, benytter jeg anledningen til å nok en gang si tusen takk for hjelpen, og si at det jeg synes det er synd at våre veier nå skilles, men ønsker deg lykke til i ny jobb. Etterfølgeren din kommer til å få en tøff oppgave, og siden ingen husker Wirkola, får jeg si at det for vedkommende nok vil bli som å hoppe etter fallskjermen…

Tusen takk!

PS! Bjørn Wirkola var en fyr som drev litt med skihopp før han tok serie- og cupgull med Rosenborg i 1971…

Post-julegavepakking-blues

Så var den en uke og en dag igjen til julaften. Dessverre for min del er jeg allerede ferdig med den delen av julen jeg liker best, nemlig gaveinnpakking. Jeg vet ikke hvorfor, men det henger kanskje sammen med at jeg synes det er mer gøy å gi gaver enn å få gaver, og jeg ser alltid for meg det smilende ansiktet til den som skal få pakken mens jeg pakker inn. I de fleste tilfellene får jeg jo aldri sett om mottakeren faktisk reagerer med den gleden jeg håper på, men tanken på at jeg gleder andre gjør meg også glad.

Det forklarer riktignok ikke hvorfor jeg et år full av entusiasme sa ja til å pakke inn alle gavene søsteren min skulle gi også, utenom den hun skulle gi til meg selvsagt, fordi hun ikke orket selv.

Men nå er det over, og over er alle pakkene jeg skal gi i år, i et bilde jeg tok i går like før jeg sendte avgårde halvparten av dem i posten. Vel, fortsatt mangler en, men det er fordi pappa, søsteren min og jeg hvert år bruker å dra ut og kjøpe julegavene til mamma sammen, noe vi har gjort siden vi var ganske små. Pappa er ikke den som har det travelt, så det blir alltid ganske tett oppunder julaften.

Så da er det i det minste en pakke igjen. Er det teit av meg å gå og glede meg til det…?

Er du ferdig med julegavene?

Taco med gutta – som jente!

Da jeg fikk høre at min kompis Eirik tilfeldigvis var i Oslo samme helg som jeg hadde min første utredning for kjønnskorrigerende behandling, måtte vi selvsagt møtes. Særlig fordi vi bor så langt fra hverandre at vi sjelden treffes, og særlig fordi han aldri før har truffet meg som Emilie.

Og når den gamle trioen bestående av meg, Eirik og vår felles venn Bård, som jeg som vanlig bodde hos mens jeg var i Oslo, gjenforenes over en middag, er det vel ingen overraskelse for de som kjenner oss og historien vår at vi selvsagt måtte spise taco. Men hvordan skulle det gå når en av gutta plutselig var blitt jente?

Meg etter å ha fortært den beste tacoen jeg noen gang har spist hos Mucho Mas på Grünerløkka. God stemning og godt selskap var det også. Bilder av antrekket kommer senere.

Eirik og jeg har kjent hverandre i ti år, men de siste årene har vi møttes svært sjelden og har mest kontakt gjennom sosiale medier. Derfor hadde han heller aldri møtt meg som Emilie før, selv om det nå er noen år siden jeg fortalte ham at jeg er transkjønnet. Dermed var jeg svært spent på hvordan det skulle gå da Bård og jeg sammen tok t-banen til Stortinget for å møte ham, lørdag ettermiddag for en uke siden.

Men etter at vi hadde stått der og ventet en liten stund dukket han plutselig opp og hilste meg med et «hei, Emilie!» uten noe mer om og men. Deretter begynte vi å traske mot Grünerløkka, og på veien gikk praten akkurat som den alltid har gjort når vi tre er sammen, i den samme useriøse tonen som sist vi møttes.

Etter hvert kom vi frem til Mucho Mas hvor vi fikk satt oss ned, og etter å ha studert menyen endte alle opp med å bestille det samme, nemlig deres anbefaling taco de carnitas, taco med pulled pork. Uten å overdrive vil jeg si at det er den beste tacoen jeg noen gang har spist noe sted, og når jeg i tillegg klarte å få bartenderen til å spille Journey – «Any way you want it» over anlegget er det ingen tvil om at dette var en bra kveld. Men vi avrundet like godt med å dra på kino for å se Thor: Ragnarok, som har fått noe blandede kritikker, men vi tre var enige om at den var fantastisk. Min terning ruller i alle fall til en femmer, så den skal du også se.

Det beste bildet jeg fikk til med mobilkamera og ukontrollerte håndskjelvinger. Damn you, essensiell tremor!

Noen dager senere, etter at jeg hadde kommet meg hjem til Trondheim, måtte jeg selvsagt kontakte Eirik og spørre hvordan han synes det var å møte meg som jente, og om han synes det føltes rart på noe vis. Svaret hans var at, nei det synes han egentlig ikke. Jeg var jo fortsatt den samme, og det tok ikke lang tid før han sluttet å tenke på hva jeg hadde på meg og at jeg hadde sminke i ansiktet. Faktisk føltes det mest rart å se meg uten solbrillene jeg alltid har på meg når jeg tar bilder til denne bloggen.

Pussig nok er det det samme som Bård sa da han møtte meg som jente for første gang, for to år siden.

Så når jeg i det siste har fått føle hvor midlertidig alt i livet egentlig er, føles det godt å få en slags bekreftelse på at enkelte ting i alle fall varer, selv om man blir eldre og forandrer seg litt selv underveis.

Jeg er veldig glad for at jeg har dere i livet mitt!

På vei til Oslo som jente – igjen

Som om den siste uken min ikke har vært utfordrende nok, legger jeg til i overkant mye spenning i blandingen og drar en tur til Oslo og utredning til mulig kjønnskorrigerende behandling. Jeg kan ikke si det er noe jeg ser frem til, og jeg er i overkant nervøs, kanskje særlig med tanke på det som har skjedd i det siste.

Men jeg blir altså i Oslo hele helgen, og jeg vet ikke om det er fordi jeg misliker meg selv, men jeg har altså lagt inn enda to utfordringer i planene for å sette meg mer utenfor komfortsonen. Den ene tror jeg kan bli trivelig, mens den andre gir meg litt panikkfølelse når jeg tenker på den. Så jeg prøver å la være.

Likevel vil nok alle planene jeg har lagt for helgen til syvende og sist være til hjelp den dagen jeg står frem og skal leve som jente på heltid. Så ønsk meg lykke til!

Jeg gjør det fordi jeg trenger pengene

Det er gått over en uke siden jeg fikk beskjeden om at jeg mister jobben fordi bedriften må kutte i utgiftene. Etter å ha tatt meg fri de to siste dagene i forrige uke for å samle tankene, møtte jeg opp som vanlig på kontoret mandag morgen som om ingenting hadde skjedd og fortsatte der jeg slapp med de vanlige arbeidsoppgavene.

Men det var likevel ikke som det har vært tidligere. Mens jeg for bare halvannen uke siden omtalte dette som drømmejobben, er det nå helt forferdelig å være her.

Derfor var det litt blandede følelser til at sjefen sa at jeg skulle få fortsette her til 1. desember, og at han skulle se på om det var mulig å beholde meg ut året. Økonomisk sett jubler jeg, fordi jeg jo trenger pengene, men psykisk sett er tanken på å fortsette i over en måned til deprimerende.

Selv om jeg ikke har et eneste stygt ord å si om sjefen min eller noen av kollegene mine, og fortsatt er glad i dem alle sammen, så er det vondt å møte opp på jobb og se ansiktene deres hver dag. Det føles litt som å tvinges til å henge med en eks-kjæreste som nettopp har dumpet deg og som du ennå har følelser for.

Men når sjefen viser at han er villig til å strekke seg langt for å gi meg sjansen til å spare opp litt midler før jeg igjen blir arbeidsledig, så føler jeg også at det er min plikt å levere som før og fortsatt gjøre mitt beste. Derfor fortsetter jeg å møte på jobb, og har ikke engang vurdert sykemelding. Selv om jeg ikke lenger koser meg med arbeidsoppgavene, og egentlig ikke ønsker å være her lenger.

For jeg trenger som sagt pengene. Og det er derfor jeg gjør det.

Det føles som å bli dumpet av kjæresten

I forrige uke spurte jeg i et innlegg i bloggen om hva som skulle til for at jeg skulle tørre å møte på kontoret som jente. Allerede dagen etter fikk jeg den nedslående beskjeden som gjør at spørsmålet ikke lenger er relevant.

Etter to år i det jeg vil kalle for drømmejobben blir jeg nødt til å se meg om etter noe annet å gjøre.

To dager før bursdagen min ble jeg i forrige uke kalt inn på sjefens kontor for å snakke om fremtiden. Forrige gang det skjedde for noen måneder siden gikk jeg ut derifra med tilbud om fast fulltidsjobb etter halvannet år med løpende deltidskontrakter. Men høsten som fulgte har vært veldig treg, og jeg har merket at det i lange perioder har vært lite å gjøre. Derfor var sjefen i samråd med styret nødt til å ta en veldig tung avgjørelse for å kutte ned på utgiftene, og dessverre for meg kom de frem til at det ikke lenger var forsvarlig å beholde stillingen som ble opprettet til meg for bare tre måneder siden. Jeg kunne se på sjefen at han ikke hadde det godt da han med blanke øyne informerte meg at de dessverre måtte la meg gå.

Det ble ikke mye til bursdagsfeiring denne helgen for å si det sånn.

Men på tross av de dårlige nyhetene har sjefen min slått på tråden flere ganger i dagene som fulgte for å spørre hvordan det går, og om det er noe han kan gjøre for meg. De andre kollegene mine ble også lei seg da nyheten nådde dem, og de har også tilbudt meg sin støtte i denne tunge overgangen som dette jo vil bli. Det viser bare hvor fantastiske folk jeg har hatt gleden av å jobbe med.

Derfor er jeg ikke helt sikker på hva som gjør mest vondt nå. At den økonomiske hverdagen min vil bli veldig usikker fremover, at jeg ikke lenger vet om jeg vil kunne leve av hobbyen min eller at jeg ikke lenger skal møte de smilende ansiktene til kollegene jeg har blitt så glad i hver dag.

Det jeg føler nå minner faktisk mistenkelig mye om kjærlighetssorg. Men jeg har kommet meg over et tungt samlivsbrudd tidligere, og jeg skal nok klare dette også. Selv om det sannsynligvis kommer til å ta litt tid.

Filmtips, anyone?

Formen er mye bedre i dag. Selv om jeg lå og vred meg til klokka fem i morges fordi jeg slet med å få puste med tett nese, så fikk jeg omsider til å sove og våknet rundt klokka ett. Og etter å ha stått i dusjen og varmet meg nesten lenge nok til å få MDGs Une Aina Bastholm på døra, løsnet det og nå er luftveiene åpne igjen.

Likevel tenker jeg å ta det rolig i dag og holde meg inne. Og det er her jeg håper du kan hjelpe meg.

Arkivbilde fra da jeg testet den nye bluray-spilleren min med «Ghostbusters» i januar 2016. Jeg ser nå at det har skjedd ting i stua mi siden den gang… (og Bård har forlengst fått tilbake Star Wars-boksen jeg ser under TV-en)

For jeg trenger noe å aktivisere meg med, og da passer det jo å bare krype opp i sofaen og la TV-en underholde meg. Men jeg trenger også noe å se på. Jeg ser riktignok ganske mye film, med nesten tretti kinobesøk så langt i år, og har litt høye krav til mediet slik jeg har til alle former for underholdning som formidler en historie. Samtidig elsker jeg filmene fra Marvel Cinematic Universe, så jeg er ganske altetende så lenge det holder en viss kvalitet. Men i stedet for å gå for de åpenbare blockbusterne kan det jo være noen skjulte perler jeg har gått glipp av?

Så, har du noen filmtips til meg? Hvilken film mener du jeg bare må se?

Del det med meg i kommentarfeltet mitt!

Verdens undergang avblåst etter ti minutter

For en uke siden avslørte jeg at jeg er innkalt til min første utredning for mulig kjønnskorrigerende operasjon. Grepet av alvoret forsto jeg raskt at jeg ikke hadde sjanse til å møte til denne timen alene og at jeg derfor måtte ha med meg noen som jeg vet jeg kan stole på og som får meg til å føle meg trygg.

Gleden var stor da min venninne Tina meldte seg frivillig til å ta seg fri fra jobben og bli med meg som støtte med en gang jeg fortalte henne om innkallelsen, og før jeg rakk å spørre til og med.

Foto: Rockstarcharlie.blogg.no

Denne gleden ble erstattet av panikk da hun i dag fortalte at hun ikke hadde fått fri likevel, og at hun på tross av at hun hadde veldig lyst til å hjelpe meg, virkelig ikke hadde mulighet til å møte meg før senere den ettermiddagen. Hva skulle jeg gjøre nå, det var jo ikke snakk om å dra dit alene, det kom jeg ikke til å klare. Hvordan i all verden skulle jeg klare å gjennomføre dette nå?

Jeg begynte så å lage en mental liste over venninner bosatt i Oslo som jeg stoler nok på til å vite at jeg hadde følt meg trygg om en av de slo følge i stedet, og forberedte meg på å tilbringe de neste timene med febrilsk leting og bønnfalling. Situasjonen føltes med et veldig håpløs.

Det vil si, i alle fall inntil den aller første jeg spurte sa «ja, jeg kan godt bli med jeg».

Det ordnet seg. Det ordnet seg faktisk med en gang!

Slik føles det altså å kjenne verden rase sammen, og stable seg på bena igjen, i løpet av ti minutter.

Det hjelper å ha verdens beste venner!