Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

This is Halloween… this is Halloween…

Så var det den tiden på året igjen. Den 31. oktober, den dagen som på en måte spenner en bro mellom 30. oktober og 1. november, slik ingen annen dato klarer. «Nå bare farer du med vås!» sier du. Bare at du sier det ikke på en så gammeldags måte, men du har likevel helt rett. Egentlig skulle jeg snakke om halloween. Men hvordan markerer man egentlig halloween når man bruker maske på absolutt alle bilder som legges ut i bloggen uansett hva kalenderen viser?


Svaret er, jeg gjør det ikke. For det første så er jeg for gammel til å slå følge med ungene som går rundt og hamrer på dører for å fylle svartsekken, som foreldrene sendte med dem, med nok sukkervarer til å bestå opptaksprøven til diabetikerforbundet. Det må jo være det de prøver på, når foreldrene sender med avkommene sine det nest største de finner i husholdningen, etter badekaret. Det må jo være fordi de har tro på at de vil fylle det til randen, ellers hadde jo en normal bærepose vært nok. Og skal de fortære alt dette innen fangstens utløpsdato, så må jo så store doser inntas om gangen at ungene vil ikke få lukket øynene på denne siden av nyttår.

Crunchie-lageret mitt kan de forresten se langt etter. Det er mitt, bare mitt! Så jeg åpner ikke døren når det ringer på heller.

For det andre så føler jeg at jeg kler meg ut nok. Mens alle andre er i sivil, så tar jeg på meg mitt kostyme, gutteklær, og går inn i rollen som en ung mann på tjue-noe år. En sånn dag kunne det derfor være fristende å tre inn i en av mine fineste kjoler, under det påskudd at dette er «kostymet» mitt. Men nå har vi allerede etablert at jeg er for gammel til å gå rundt på dørene og tigge (jeg skulle dog likt å sett trynene på de som åpner når jeg står der og lirer av meg gloser som «digg eller dæng» med min dype bassrøst). På toppen av det hele er det onsdag, og jeg skal på jobb i morgen, i likhet med veldig mange andre jeg kjenner. Det frister ikke akkurat å dra på en halloweenfest da, og jeg vet heller ikke om noen som arrangerer fest i kveld nettopp fordi det er midt i uka. Kanskje det dukker opp noen halloween-temabaserte fester når helgen kommer, men det føles irrelevant for dette innlegget. Spørsmålet var jo hvordan jeg markerer dagen i dag.

Jeg kunne jo dratt sammen med de svartkledde hobbysatanistene opp i skogen for å tenne bål og late som om vi gjør det for å ære våre forfedre og de gamle keltiske guder. Men da heter det ikke Halloween, for da heter det Samhain. Halloween er jo den handelstandsinnførte høytiden for småunger, og det de driver med oppe i skogen mellom trekronene må for Teutates’ skyld ikke forveksles med det der forferdelige amerikaniserte, kapitalistiske og useriøse tullet som det prepubertale småfolket driver med. Dette er alvor! Etterpå er det hjem og se på reprise av Åndenes Makt.

Men uansett om du kaller det Halloween, Samhain eller Jostein, så er det en dag for spesielt interesserte. Enten det er unger med sukkerabstinenser, hobbysatanister eller andre skrotnisser. For alle andre er det en vanlig dag, plassert i slutten av oktober. Ja, jeg kunne jo tatt med de som bruker denne dagen som en unnskyldning til å ta en fest. Men de bruker jo egentlig enhver anledning og driter egentlig i hvilken dag det er, så da er det jo en vanlig dag for dem også, er det ikke?

Ser vi sånn på det, så har jeg ikke noe som helst dårlig samvittighet for å ikke markere denne datoen, men at jeg heller velger å se på det som en helt vanlig dag. Da blir det ekstra kos hvis jeg unner meg noe ekstra godt, som for eksempel et lite uttak fra Crunchie-lageret mitt for da blir det jo ikke bare en påtatt feiring fordi kalenderen bestemmer at jeg skal feire. Da blir det å kose seg litt ekstra i hverdagen. Og det liker jeg. Så da sier vi det sånn.

Ha en god 31. oktober, kjære lesere. Og gjerne en god 1. november i morgen også.

Henger fortsatt sammen!

Hei verden!

I forrige innlegg takket jeg de trofaste leserne som har tittet innom selv om jeg ikke har oppdatert. Nå vil jeg takke igjen for at dere ikke bare har fortsatt med det (for det kan jeg se i besøkstatistikken), men at dere har gitt meg noen lykkeønsker også. Dette setter jeg pris på, for da ser jeg at jeg faktisk har lesere som engasjerer seg om det jeg skriver. Tusen, tusen takk.

Jeg har forsøkt etter beste evne å ta det med ro i helgen. Jeg hadde riktignok lørdagsvakt i butikken denne helgen, så jeg måtte dit noen timer for å jobbe, men det var også før jeg skrev blogginnlegget. Etter å ha skrevet det, krøp jeg under dyna og så film. For nysgjerrige sjeler kan jeg nevne at det var «Inception» (som jeg har sett en gang før, og det var da den kom ut), og at det går fint an å se den selv om man har massiv hodepine som ikke vil gi slipp.

Det hadde den heller ikke gjort da jeg våknet søndag morgen, så da bestemte jeg meg for å ta det med ro denne dagen. Mesteparten av tiden satt jeg sammekrøpet under et teppe med en kopp te og en god bok. En bok som jeg forøvrig begynte på for snart to måneder siden, men på grunn av stress og lignende ikke har funnet roen til å klare å fullføre, noe som er uvanlig til meg å være for jeg leser ganske fort. Men etter å ha brukt nesten to måneder på å lese en tredjedel, så ble de siste to tredjedelene fullført på noen timer på søndag. For nysgjerrige sjeler kan jeg nevne at det var «Det siste barnet» av John Hart. En krimforfatter flere av dere burde stifte bekjentskap med, for han skriver godt.


Arkivfoto fra en lat søndag tidligere denne måneden hvor jeg hadde huset for meg selv, og dermed også muligheten til å utføre en av mine favorittsysler mens jeg var kledd som jente: å lese i en god bok. Dette bildet viser forøvrig en annen bok jeg har begynt på, men som jeg ikke ser ut til å ha klart å fullføre, selv om den er god. Stygg trend det der…

Så ble det mandag og jeg måtte tilbake til jobb. Dessverre fortsatt med hodepine. Ikke verre enn at jeg klarte å gjennomføre arbeidsoppgavene mine, men jeg var sliten etterpå. Når jeg skriver dette er det blitt mandag kveld, og det murrer fortsatt i hodet. Jeg har legetime i morgen, og håper legen kan hjelpe meg med å finne ut hva som står på og eventuelt hvordan vi kan få det til å forsvinne.

Men til dere trofaste lesere kan jeg love at et nytt innlegg, i min tradisjonelle sarkastiske stil er på vei. Jeg har allerede skrevet det, men jeg ville bare la dere se dette innlegget først. For å vise at jeg er på vei tilbake. Men jeg har fortsatt lyst til å ta det litt med ro for å ikke slite meg helt ut med en gang.

Joda, jeg lever fortsatt… såvidt…

Nå har jeg gitt meg selv en utfordring. Nemlig å skrive dette innlegget. Jeg aner ikke hvor jeg skal starte en gang. Jeg tror jeg starter med et «hei».

Hei.

Nå har jeg ikke oppdatert denne bloggen på nesten en uke, etter å ha oppdatert med omtrent to innlegg om dagen en lengre tid. Siste innlegg ble skrevet mandag kveld, og hadde en litt annen tone enn jeg har hatt tidligere. Til da har jeg stort sett skrevet tekster med en humoristisk vinkling, akkurat slik jeg liker det som den humoristen jeg er. Vanligvis. Jeg liker ikke å skrive innlegg hvor jeg sutrer over hvor vanskelig jeg har det. Det kan være godt å få det ut akkurat der og da, men etterpå så gir det en dårlig følelse. Derfor prøver jeg å holde meg langt unna slike innlegg, og selv om enkelte av mine venner har prøvd å overbevise meg om at det jeg skrev på mandag var velbalansert, så føler jeg selv at jeg sutret i det. Og det likte jeg ikke.

Så nå skriver jeg enda et sutreinnlegg…

Jeg møtte rett og slett veggen tidligere denne uken. Jeg har slitt med depresjon i et par år, så dette er noe som kommer og går. Men akkurat nå føler jeg at jeg er i en litt håpløs situasjon. Delvis på grunn av bosituasjonen, hvor økonomien har tvunget meg inn i et bokollektiv etter å ha bodd for meg selv en god stund og har kunnet være meg selv. Det får jeg ikke nå, fordi jeg bor med andre. Den andre grunnen er at jeg heller ikke vet hvor mye lenger jeg har den jobben jeg har nå, på grunn av nedskjæringer i bransjen. Jeg har nok jobb ut året, for handelstanden trenger de stakkarene de kan få nå når førjulsesongen er rett rundt hjørnet. Men alt dette stresser meg. Blir ikke økonomien bedre så kommer jeg meg ikke ut av kollektivet, men uten jobb så vil økonomien i alle fall ikke bli bedre.

Det toppet seg også på onsdag da jeg mens jeg var på jobb fikk en hodepine av en annen verden. Onsdag kveld var det så ille at hele venstresiden av ansiktet mitt var lammet av smerte. Det har ikke vært like vondt etterpå, men det har likevel vært der i bakgrunnen og murret. Nå skriver vi lørdag kveld og jeg har fortsatt hodepine. Har det ikke gitt seg på mandag så skal jeg oppsøke legen. Men jeg tror dette skyldes stress.

Det skal likevel sies at jeg mens jeg har vært på jobb har holdt masken (ikke den jeg har på meg på bildet i headeren da, skjønner du vel) og smilt til hver eneste kunde som har kommet innom butikken, hjulpet dem som har trengt det med å finne det de ser etter og i noen tilfeller også pakket det inn som gave etterpå i racerfart. Det blir vel mer av dette i tiden fremover. Alt dette med et smil. Men jeg har vært utslitt etterpå, og har gått og lagt meg nesten rett etter middag hver dag den siste uka. Jeg har vært sliten og slitt med hodepinen.

Sånt blir det ikke blogginnlegg av.

Men jeg har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har oppdatert her. Jeg ser jo på statistikken at selv om det ikke er i nærheten av det det har vært, så er det mange som er innom daglig for å se om jeg har skrevet noe. Det viser at jeg har en trofast leserskare der ute, og det hjelper jo på humøret mitt. Derfor skriver jeg også dette innlegget, for å forklare hvorfor jeg har blitt «borte».

Men jeg kommer igjen. Det kan skje i morgen, og det kan skje om en uke. Jeg vet ikke. Men jeg har masse å skrive om.

I mellomtiden, fortsett å titte innom her. Eller du kan like denne bloggens side på facebook så får du beskjed når jeg oppdaterer bloggen igjen. Kanskje du får noen sporadiske livstegn fra meg også, av en så forkortet art at jeg ikke ser noe poeng i å oppdatere bloggen med det.

Jeg blir forresten også veldig glad om jeg får kommentarer fra dere som er innom og ser etter nye oppdateringer, for å se hvem dere er. Jeg blir jo litt nysgjerrig når jeg ser et så høyt, men stabilt tall med lesere hver dag selv om jeg ikke oppdaterer.

Jeg håper at jeg klarer å oppdatere igjen i morgen. Da har jeg tross alt fri fra jobb og kan slappe av litt. Hvis ikke, så kommer det alltids en dag etter det også.

Det gikk da bra å skrive dette? Alt jeg trengte var å starte med et «hei».

…samtidlig, hjemme i Trondheim.

Jeg er ganske glad for å være i London nå, og å få oppleve hvordan det er å få være jente ute blant folk som faktisk godtar meg som akkurat det, uansett hvor mye bass jeg har i stemmen min. Men det plager meg litt at jeg går glipp av kveldens konsert med Circus Maximus på Rockheim. De er jo et av de bandene som får mye spilletid på stereoanlegget mitt for tiden, så det hadde vært gøy å se dem live også.

Jeg får bare håpe at de kommer igjen om ikke så alt for lenge.

Elsker denne sangen forresten. Men nok om det. Mer London-stoff kommer enten senere i kveld, eller i morgen.