Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Hva jeg gjør i påsken

De fleste har nok for lengst registrert at det er påske, og at man ikke trenger å møte på jobb de neste dagene, uansett om man tror på at en to tusen år gammel hippie var Guds sønn eller ikke. Og hadde dette vært et kriterium for å kunne ta ut påskeferie, hadde det nok ikke vært like populært å melde seg ut av den norske kirke, som det faktisk har vært i det siste. Men som den hedningen jeg er, lar jeg påsken kun handle om de to samme tradisjonene de har gjort år etter år. Påskeegg og påskekrim.


«Blå er den varmeste fargen» er vel strengt tatt ikke krim, men den ble i det nominert til Sproingprisen i år. Så får vi se da om den vinner, og om det er fortjent.

Jeg har riktignok ikke lagt av i nærheten av så mange bøker i bunken min i år som tidligere år, særlig sammenlignet med påska for to år siden da jeg leste en bok hver dag. Men siden forrige påske har jeg havnet i et forhold, og siden kjæresten min og jeg er sammen i påska blir det lest langt mindre. Ikke nok med at vi skal være i samme rom, hun krever jo at vi skal prate sammen i tillegg!

…i alle fall helt til hun finner ut at «Hobbiten – Smaugs ødemark» fint kan sees en fjortende gang også.

Skulle jeg likevel rekke å bli lei av alt som kalles litteratur i løpet av påsken, har jeg også skaffet meg noe interaktiv audiovisuell underholdning i tillegg.


Dette er det første PC-spillet jeg har kjøpt på flere år. Det siste tror jeg var Sims 3 da det kom ut i 2009. Men jeg er en stor South Park-fan, og når spillet har fått stående applaus fra spillmiljøet, og jeg til og med har fått en personlig anbefaling fra en av mine beste venner, måtte jeg bare kjøpe. Og hva det andre spillet angår: Jeg har tidligere blogget om hvor mye jeg elsker både Professor Layton og Phoenix Wright. Så når de nå opptrer i samme spill for første gang, er det nesten som en våt drøm går i oppfyllelse.

Nesten…

Så om det blir litt stille fra meg i påsken, er nok dette årsaken.


Hvis ikke, så er det fordi kjæresten min tvinger meg til å ta oppvasken for å gjøre opp for at jeg skrev det om Hobbiten tidligere i dette innlegget.

God påske, om ikke annet!

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #litteratur #bok #bøker #krim #tegneserie #sproingprisen #spill #gaming #southpark #professorlayton #phoenixwright #julavarerslettikketilpåske

Litt om livet mitt den siste tiden

I dag er det den attende dagen i den tredje måneden, også kjent som 18. mars. Tidligere har det betydd at jeg presenterer mine favorittinnlegg fra de tre siste månedene, noe jeg har gjort den 18. hver tredje måned siden bloggen åpnet 18. september 2012. Men det har jeg ingen planer om å gjøre i dag. I stedet har jeg tenkt å fortelle hvorfor jeg har vært så stille den siste uka, og hvorfor det generelt har vært lite oppdateringer etter jul.

Jeg er rett og slett psykisk utslitt, og har innimellom bare hatt lyst til å gi opp alt.

Jeg kan ikke tilby noen forklaring på hvorfor det har blitt sånn. Jeg har slitt med depresjon i flere år nå, og går til behandling hos Nidaros DPS. Jeg har opplevd både opp- og nedturer i løpet av disse årene, og det begynner å bli irriterende at når alt har begynt å virke lysere, så blir det plutselig bråstopp. Det er akkurat det som har skjedd nå: Etter en ganske fin høst og vinter hvor jeg endelig begynte å føle meg vel med meg selv, og psykologen min til og med sa at hun ikke lenger registrerte noen depresjonsymptomer, så falt jeg plutselig sammen i slutten av januar. Jeg orket ikke gjøre annet enn å ligge i sofaen og se TV, hvis jeg i det hele tatt orket å stå opp. Samtidlig følte jeg at jeg sviktet bloggleserne når jeg ikke fant overskuddet til å holde bloggen min oppdatert, så når det innimellom kom dager hvor jeg følte meg litt bedre, brukte jeg den lille energien jeg fikk på disse dagene til å oppdatere. Selv om jeg føler det ble litt halvhjertet. Du som leser får avgjøre selv om dette skinner gjennom på noen som helst måte.

Så kom den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over: innlegget jeg postet 8. mars. Dette var et innlegg jeg hadde hatt i tankene lenge, kanskje siden oktober-november, men som jeg ikke turte å poste. Jeg var redd for reaksjonene. Men både kjæresten min og søsteren min overtalte meg til å skrive det, og hver gang jeg hadde litt overskudd, skrev jeg og redigerte på det. Planen var å poste det på 8. mars, noe som for meg framsto som den naturlige datoen for kjønnsdebatten, og fikk kjæresten min til å lese over det for å komme med innspill slik at innlegget ble mest mulig saklig. Jeg forberedte meg på å bli angrepet av tomme kommentarer med like mange hersketeknikker og forsøk på å tilegne meg meninger jeg ikke har, som det manglet argumentasjon. Jeg ble gledelig overrasket over at det bare kom en, men at denne i tillegg inneholdt alle de elementene jeg ventet. De andre kommentarene kom fra personer som for det meste var enige i det jeg sa, og om de var uenig i noe av det, så kom det saklig argumentasjon på hvorfor.

Men det var ikke kommentarfeltet mitt som fikk meg til å reagere. Det var noe jeg ikke var forberedt på: en melding som kom via facebook fra en venninne, som skrev at hun ikke ville ha venner som hadde slike holdninger som jeg innehar. Et forsøk på å diskutere med henne førte bare til beskyldninger jeg ikke kjente meg igjen i, og da jeg etter å ha gitt opp gikk for å spise middagen som kjæresten min hadde lagd, begynte jeg å grine. Nå var det blitt for mye, jeg orket ikke mer. Jeg gråt meg i søvn den natten, med armen til kjæresten min over meg. Da jeg våknet neste morgen begynte jeg å grine igjen, og det så ikke ut til å ville stoppe. Meldinger fra andre venner, av begge kjønn, som roste meg for et godt innlegg, hjalp ikke det spor.

I løpet av den søndagen bestemte jeg meg for å bare glemme bloggen helt. Når jeg ikke taklet slike reaksjoner, burde jeg heller ikke skrive slike innlegg. Men jeg har heller ikke noe ønske om å bare poste outfits og harmløse innlegg, for det er ikke en sånn blogg jeg vil ha. Da kan det være samme.

Etter å ha tittet innom på mandag i forrige uke for å svare på et par kommentarer, har jeg ikke vært innom bloggen i det hele tatt før nå. Den siste uken har kjæresten min og jeg prøvd å slappe av og kose oss mest mulig sammen, og jeg har latt alle kreative prosjekter ligge. Først på lørdag begynte det å klø i fingrene etter å gjøre noe kreativt igjen, og jeg satte meg ned og begynte å tegne av alle ting. Jeg tegnet i flere timer. Det er lenge siden sist jeg tegnet noe, og nå hadde jeg ikke lyst til å stoppe. Om kjæresten min hadde latt meg fått lov, hadde jeg sannsynligvis dekorert taket i leiligheten med etterligninger av Michelangelos verker fra det sixtinske kapell.

Utpå kvelden hadde kjæresten min og jeg tenkt å kose oss med ost og kjeks, og sånn ble det også, siden osten jo var kjøpt inn og måtte spises. Men i stedet for å bare gjøre det i joggebuksa, slik kjæresten min og jeg har utført nesten alle aktiviteter sammen den siste uka, følte jeg plutselig for å gjøre kvelden litt ekstraordinær. Så i stedet for kosekveld i daffeklær, ble det en romantisk kveld i kjoler og høye hæler. Og det føltes utrolig godt! Hadde det ikke vært for det massive snøværet vi i Trondheim har vært utsatt for siden fredag, hadde vi sannsynligvis gått en tur i området som jenter også. For der og da følte jeg at timingen var riktig. Bare synd naturen ikke var enig, og sendte oss en snøstorm i stedet.


Arkivbilde fra jula som likevel viser antrekket mitt fra lørdag. Hvordan? Jo, det går an å bruke samme kjole mer enn en gang, selv når man rosablogger… (men jeg hadde mørke strømper og sorte pumps i stedet da… så helt samme antrekk var det ikke)

Så hva skjer med bloggen nå?

Jeg vet faktisk ikke helt. Innlegget fra 8. mars får i alle fall stå urørt. Jeg vil ikke være en person som sletter sine spor og sier at «det der har jeg aldri sagt», og jeg står fortsatt for det jeg har skrevet der. Dessuten var det ikke kommentarfeltet som fikk meg til å reagere, det var det jeg oppfattet som slutten på et vennskap, og om ikke dette hadde skjedd, så hadde jeg fått sammenbruddet av en annen hendelse senere. Kroppen min bare gikk og ventet på en mulighet til å sprekke, og trengte sårt en timeout. Men nå har den fått en timeout, og nå som kroppen på lørdag begynte å signalisere at den begynte å kjede seg, er det vel på tide å vende tilbake?

Jeg vil likevel ikke presse meg selv. Så jeg lover ikke at det skal begynne å komme innlegg igjen på fast basis allerede i morgen. Kanskje kommer det et innlegg i morgen, kanskje kommer det ikke noe før om et par uker. Jeg vil ikke poste noe før jeg virkelig har lyst til å skrive noe, for jeg kjenner fortsatt at jeg må ta det med ro. Men etter hvert skal jeg tilbake til mønsteret mitt med jevnlige oppdateringer. For jeg ønsker jo egentlig å ha en aktiv blogg.

Så dette er status i denne bloggen og livet mitt akkurat nå. Nye oppdateringer vil komme, men kanskje ikke så jevnlig som de har gjort tidligere. Eller kanskje de gjør det. Jeg vet faktisk ikke. Det eneste jeg kan be deg om å gjøre er å følge med.

Eller du kan la være selvsagt.

Hello, nurse!

Nå er det en uke siden sist jeg oppdaterte denne bloggen. Det har en ganske enkel forklaring, og jeg velger å skylde på kjæresten min. Den siste tiden har hun ikke følt seg så bra, og for noen dager siden slo det også ut i full blomst og jeg måtte ta henne med på legevakta.

Men selv om det nå går bedre med henne, har hun trengt litt ekstra oppmerksomhet fra meg. For om jeg skal være ærlig tror ikke dette forholdet hadde vart om jeg hadde nedpriotert henne for bloggen, så da valgte jeg det motsatte og tenkte at du som leser denne bloggen tåler en uke uten innlegg mens jeg spilte rollen som den private sykepleieren til kjæresten min.

X6-UftBHk9A

Forhåpentligvis kommer det et nytt innlegg allerede i morgen, for jeg har mottatt noen plagg i posten jeg gjerne vil vise frem.

…men ingen av dem er en sykepleieruniform. Selv om jeg tror kjæresten min kanskje hadde likt det. For som jeg sa, hun er virkelig syk…

Phoenix Wright – min tidstyv akkurat nå.

I dag tar denne bloggen en litt annen retning og går bort fra det vanlige snakket om transkjønnethet, fordi jeg ønsker å fortelle litt om hva som opptar meg for tiden.

Det er nemlig en forsvarsadvokat i blå dress ved navn Phoenix Wright, fra Ace Attorney-spillserien, en spillserie jeg har et veldig godt forhold til. Når jeg våkner av vekkerklokka av morgenen, er det temaet fra Steel Samurai som vekker meg. Når telefonen min ringer er det samme ringetone som Phoenix Wright har på sin telefon i spillet, skjønt dette også er temaet fra Steel Samurai, bare i en polyfonisk ringetone-variant. Og sender du meg en sms, så roper mobilen min «Objection!». Jeg kort og godt elsker denne spillserien, både på grunn av den spennende historiefortellingen og fordi spillene utfordrer meg til å gjøre noe ikke så mange andre spill i dag utfordrer meg til, nemlig å tenke!

Så da det i forrige uke kom et etterlengtet nytt spill med min advokathelt, «Dual Destinies», så måtte jeg selvsagt kjøpe dette, selv om det bare var tilgjengelig via nedlasting. Noe jeg synes suger, siden jeg foretrekker å kjøpe fysiske produkter. Men mens jeg ventet på at spillet ble lastet ned på 3DS-en min, så begynte jeg å tenke på at det var jo gått noen år siden jeg spilte de forrige spillene i serien. Riktignok med unntak av det første som jeg begynte på igjen i sommer, før jeg plutselig la det fra meg igjen. Kanskje jeg skulle ta opp tråden igjen og spille gjennom de gamle spillene på nytt, før jeg begynner med det nye?


Så dette gjorde jeg, og startet der jeg slapp med det første spillet i serien, og jeg oppdaget fort hvorfor jeg stoppet i sommer. Det femte og siste kapittelet i dette spillet, som er et bonuskapittel for DS-versjonen av spillet, er ikke like godt som de originale kapittelene. Det føles malplassert, og mer som en prequel til det fjerde og dårligste spillet i serien enn en naturlig del av kronologien mellom det fjerde og opprinnelig siste kapittelet i spillet, og fortsettelsen i spill nummer to.

Likevel har jeg nå tenkt å fullføre det, og gå videre til spill nummer to i serien, og så videre i kronologien. Jeg er usikker på om jeg kommer til å orke å spille gjennom det fjerde spillet, da dette jo også er det dårligste spillet i serien, og også det eneste hvor hovedpersonen ikke er Phoenix Wright. Men i og med at jeg har forstått det slik at «Dual Destinies» foregår etter det fjerde spillet, og at dette spillets hovedperson, Apollo Justice, også opptrer her, lurer jeg på om jeg skal friske opp minnet mitt med det likevel.

For som du nå sikkert skjønner, så vet jeg faktisk veldig lite om spillet jeg akkurat har kjøpt og lastet ned. Jeg har ikke sett en eneste trailer eller lest en eneste anmeldelse av det. Med vilje. Jeg vil gå løs på det med så få forvetninger og inntrykk av hva jeg kan møte som overhodet mulig, selv om det jo er umulig å spille det helt uten forvetninger siden det jo er det siste tilskuddet i en spillserie jeg elsker. Men jeg har derimot åpnet spillet såvidt, for å forsikre meg om at det virker, og sett starten på noe som så ut som en animasjonsekvens. Og den ga meg gåsehud…

Så vær så snill, om du har begynt å spille spillet, og kanskje til og med fullført det. Vær så snill å ikke spoile noe for meg, ikke engang det som «alle» vet gjennom trailere og anmeldelser. Jeg har som sagt unngått dem med vilje for å få en enda bedre spillopplevelse når jeg når målet mitt med å fullføre de forrige spillene i serien på nytt. Og jeg regner med det kommer til å gå unna, for det klør i fingrene etter å komme i gang!

Så om jeg skulle finne på å bli stille en dag eller to, så KAN dette være årsaken. Og så er det bare en uke igjen til det neste spillet i Professor Layton-serien slippes også. Men det kan jeg vente med til jul. Eller bursdag, som jo kommer først.

PS! Jeg har selvsagt «Miles Edgeworth – Ace Attorney Investigations» til Nintendo DS også, men jeg regner dette som en spinoff med liten relasjon til de øvrige spillene, selv om flere av figurene fra den opprinnelige spillserien opptrer her også. Så dette kommer jeg ikke til å ta frem og spille på nytt i denne runden. Selv om dette også er et meget godt spill, og jeg irriterer meg over at Ace Attorney Ivestigations 2 ikke ble sluppet i Europa… sukk…

#spill #nintendo #phoenixwright #aceattorney #asosial

Sånn markerer vi 31. oktober (eller Halloween som de andre kaller det)

Da var det 31. oktober igjen, noe som i følge den gamle norske tradisjonen, innført for cirka 10-15 år siden, betyr at det er Halloween. Men siden jeg ikke liker å kle meg ut, og heller ikke liker tradisjonen med å lære opp ungene til å gå på dørene og tigge, så trekker kjæresten min og jeg for gardinene og flytter markeringen av Earth Hour til i dag, så det ser ut som at vi ikke er hjemme. Dermed kan vi sitte med lyset på med god samvittighet i mars. Noe vi sannsynligvis hadde gjort uansett.

Men siden vi da skal sitte der i mørket uansett, så tenker vi å kose oss litt. Så nå har vi anskaffet «Sex and the City 2» på DVD, og tenker å se den mens vi koser oss med dette assorterte utvalget av godsaker vi kjøpte tidligere i dag.


Foto: Gila Brand/Wikipedia Commons

…jeg kødder selvsagt. Kveldens underholdning består av noe langt dystrere og inntaket av godsaker likeså, i alle fall om vi skal tro kaloritellerne på blogg.nos toppliste.


Helt siden jeg i spørrerunden i forrige uke ble bedt om å nevne to filmer jeg elsker, har jeg hatt lyst til å se en av de to jeg endte opp med. Sånn sett er jo anledningen veldig passende. For «The Ninth Gate», med Johnny Depp i hovedrollen som bokdetektiv på jakt etter sannheten om en gammel bok som skal ha blitt skrevet i 1666 i samarbeid med djevelen, er en av de skumleste filmene jeg vet om. Og da mener jeg ikke skummel som på en «hoppe frem og rope bø!»-måte, som veldig mange skrekkfilmer i dag ser ut til å være, men mer på en psykologisk og stemningsfull måte. Jeg elsker virkelig denne filmen.

…og jeg elsker ostepop!

Ønsker dere alle en fantastisk fin markering av 31. oktober!

#halloween #tigging #skrekkfilm #ostepop #earthhour #miljøhykleri #minhalloween #vantjegkinobilletternåtro ?

Ut av skapet og ned i senga…

Det er ikke måte på hvor flink jeg har vært i løpet av de siste tre ukene. Ikke bare har jeg vært i London og gått ut på byen hjemme i Trondheim for aller første gang som jente, men jeg har også oppdatert denne bloggen daglig siden dagen før jeg reiste til London. Og jeg hadde ingen planer om å stoppe her.

Derfor ble jeg noe nedstemt da innlegget jeg egentlig hadde klargjort til i dag måtte utsettes, og jeg ble nødt til å erstatte det med et nytt innlegg om noe helt annet. Men det har jeg selvsagt ikke overskudd eller energi til.

For jeg har i natt ligget og vridd meg og svettet i feberfantasier mens jeg har ropt på Jesus. Det var på en måte ventet siden de jeg bor sammen med har blitt syke en etter en i det siste med influensalignende symptomer, og nå som de er blitt friske, er det altså min tur. Men overtrøtthet etter en søvnløs natt og en hjerne like porøs som sviskegrøt kan ikke akkurat betegnes som suksessoppskriften på et godt blogginnlegg.

Så derfor må jeg bare melde at dette innlegget ble hjemme i dag. Og for at dere skal få et innblikk i hvordan innsiden av hodet mitt fortoner seg akkurat nå, vær så god:

dys8KUnwGGg

Håper jeg er kvikk nok til å skrive innlegget jeg hadde tiltenkt til i morgen i løpet av morgendagen. Hvis ikke, så vet du hvorfor.

Arrival of Love

«Arrival of Love» av Circus Maximus. Jeg har linket til denne i bloggen min før, for lenge siden. Men det kan jo være en grunn til at jeg legger den ut igjen akkurat nå. Utover at jeg liker dette bandet veldig godt. Og så i tekstet versjon da, så det blir lettere å følge teksten…

Hihi…

Fortsettelse følger…

Først av alt, unnskyld. Det skjer mye spennende i livet mitt for tiden og jeg vet du som leser denne bloggen fast er nysgjerrig på dette, og det var derfor ikke meningen å bare plutselig ta ut en bloggpause, selv om dette kan ha skapt en dramatisk effekt som har bidratt til økt nysgjerrighet hos deg. Men vit at dette var høyst ufrivillig.

Saken er at jeg i midten av forrige uke klarte å pådra meg noe skummelt, som fikk utvikle seg og bli til hosteanfall som fikk hybelen min til å riste og slå ut på 5,3 styrke på Richters skala. Samtidlig ble jeg også angrepet av feber, og de som har fulgt bloggen min en stund vet fra tidligere innlegg at om jeg har en rik fantasi til vanlig, så vil det å tilsette feber i blandingen gjøre fantasien min så rik at den kunne kjøpt opp blogg.nos eier Nettavisen og kastet ut alle medlemmene av «Fin blogg, kommentere tilbake?»-mafiaen (måtte det skje, jeg hater dere). Så om nettene, når jeg er overtrøtt i tillegg, men ikke får sove på grunn av hosting og svettetokter, så blir virkeligheten min litt sånn som dette:

Derfor har jeg vært litt stille siden nyheten om at jeg skulle på en ny date med den samme jenta som jeg møtte for en første date for over en uke siden. Ikke det at jeg har tenkt å gi full rapport med hver eneste lille detalj som inntreffer heller, og selv ikke når hun faktisk har fått vite om denne bloggen og mine utfordringer som jente i guttekropp. Men det har faktisk skjedd ting. Spennende saker. De som liker denne bloggens facebookside har allerede fått et hint, og kan gjette seg frem til hva som (kanskje) er i ferd med å skje. Men dette har jeg ikke lyst til å dele i bloggen før i neste innlegg. Eller kanskje ikke før om to innlegg. Følg med, og du vil se.

Jeg håper bare jeg ikke smittet henne med forkjølelsen min…

Så hva gjør Emilie i påsken?

Da var det omsider påskeferie for meg også. Det kan bety at det kommer til å bli litt stille i denne bloggen, fordi jeg har tenkt å fylle påsken med det som for meg definerer selve påskehøytiden, nemlig en av mine absolutte favorittrekreasjonsaktiviteter.


Ja? Du trodde vel ikke for alvor at jeg skulle skrive noe vås om å spenne et par glassfiberkjepper under bena og tvinge seg selv et par mil innover den forblåste vidda, utstyrt med selvbedraget om at «dette er livet»?

Jeg vil legge til at jeg tviler på at jeg kommer til å lese alle de bøkene jeg har stablet opp her, ei heller i den rekkefølgen, og kanskje jeg bytter ut noen også. Men akkurat i dag ser bunken min slik ut, og jeg har allerede begynt på den øverste.

Jeg skal ikke utelukke at jeg kommer til å skrive noe i løpet av påska likevel, men hvis det blir stille, så vet dere i alle fall at jeg ikke er omkommet på fjellet. Med det ønsker jeg alle mine lesere en god påske! Ja, alle seks av dere!

Maybe this time the road is just too rough…

Denne bloggen er visst blitt redusert til en helgeaktivitet i og med at jeg i det siste kun har oppdatert i helgene. Det skal den jo ikke være, men jeg har mine grunner til hvorfor jeg har hatt en langt lavere oppdateringsfrekvens den siste tiden. Dem skal jeg gi deg nå.

På den ene siden har jeg vært flink pike, og stått på som en helt med jobbsøking i det siste, i håp om å få meg en fast jobb i motsetning til det stedet jeg jobber nå, på et tiltak som stadig blir utvidet og utvidet uten lovnad om fast stilling. Ikke det at jeg ikke trives der, for det er et trivelig sted med gode kolleger (og en av dem leser denne bloggen, så jeg tør ikke si noe annet) men jeg ønsker noe litt mer stabilt. Jeg var til og med på et jobbintervju på onsdag, uten å få jobben riktignok, men de var i alle fall interesserte nok til å kalle meg inn til intervju. Sånn sett er jeg i ferd med å klare å oppfylle et av nyttårsforsettene mine.

På den andre siden fikk mamma plutselig et illebefinnende en kveld i begynnelsen av denne uken og måtte kjøres på legevakta. Det viste seg å være så alvorlig at hun ble hasteoperert samme natt. Jeg har dermed selvsagt gått og bekymret meg for mammaen min, men har fått høre at hun etter forholdene har det bra. Jeg har ennå ikke vært og besøkt henne fordi hun fortsatt er sliten, så jeg venter egentlig bare på at hun skal sende meg en melding om at hun er klar for det.

I går ble jeg også veldig sint på grunn av en kommentar blogg.no skrev direkte til meg i infobloggen sin. Der og da mistet jeg fullstendig lysten til å oppdatere bloggen mer, fordi jeg ikke følte det var noen vits lenger når de skulle motarbeide meg sånn. I ettertid har de gått tilbake på uttalelsen sin, så nå tenker jeg i stedet å skrive et innlegg om det fordi jeg flere ganger tidligere har opplevd lignende fra administratorene av andre nettsteder. Men jeg venter til jeg har fått roet meg ned litt og samlet tankene mine.

Maybe this time the road is just too rough…

…but I walk on…