Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Dagens outfit: morgenkåpe og tøfler

Som overskriften antyder så er jeg fortsatt ikke helt frisk, selv om jeg følte meg litt bedre i dag. Dermed gjorde jeg noe jeg absolutt ikke skulle gjort, men som jeg likevel var nødt til fordi skapene var i ferd med å bli tomme: jeg dro ut for å handle. Jeg var helt ødelagt da jeg kom hjem igjen, så da blir jeg nok hjemme i morgen også.

Men hva har jeg da gjort siden sist?

På dagtid så ligger jeg stort sett i sengen og ser TV. Jeg veksler mellom å se på det oppsatte programmet eller om jeg ser en serie på DVD. Innimellom alt dette så svetter jeg (hvis jeg har dyne over meg), fryser jeg (hvis jeg ikke har dyne over meg), nyser jeg, hoster jeg og promper jeg. Ja, virkelig. Det er kanskje ikke særlig ladylike å skrive noe sånt, men etter at jeg la meg på lørdag med begynnende feber har jeg sluppet ut så mye gass at jeg innimellom ruller opp gardinene for å se om Natur og Ungdom demonstrerer utenfor. Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra.

Så er det natten. Jeg har slitt med å sove på grunn av all hostingen, og denne temperaturkonflikten som oppstår fordi det er alt for varmt å ligge under dyna, men alt for kaldt å ligge uten, så jeg ligger mye i halvsøvne. Da er det feberfantasiene får fritt spillerom, og dette er syke greier. Det er verre enn «Pink Elephants on Parade». Her må jeg oppfordre ut i fra egne erfaringer til å IKKE se på Dumbo når man ligger med feber.

Jeg ble aldri den samme igjen etter at mamma satte på Dumbo til meg da jeg lå hjemme med feber som seksåring…

Først av alt har jeg vært plaget av et blinkende grønt lys, som kommer et sted på skrå ovenfra. Der oppe er den digitale dekoderen til TV-en min, og den lyser riktignok. Men det er bare et problem. Den lyser blått, og lyset er stabilt, det blinker ikke. Jeg så meg likevel lei av at dette lyset holdt meg våken, så teipet litt gaffa foran lampen slik at det ble helt mørkt i rommet. Ikke et eneste lys å se…

…og fortsatt blinket det i grønt.

Dermed prøvde jeg å holde hendene foran øynene, og når det blinkende lyset fortsatt var der så var det bare å innse at dette var et produkt av feberen og at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ignorere det og sove. Så det gjorde jeg. Men etter hvert som jeg falt mer og mer inn i søvnfasen, selv om jeg ikke sovnet helt, så begynte det imaginære grønne lyset å minne om Minas Morgul fra Ringenes Herre-filmene. Du vet, hjemmet til ringskrømtene.


Minas Morgul ligger tidvis oppå TV-en min. Bildet er hentet fra Lord of the Rings: Return of the king © 2003 New Line Cinema.

Dermed brukte jeg noen timer i natt på å sloss mot ringskrømt, orker, gremlins, flaggermus og… mange andre vesener som jeg ikke er i stand til å huske engang. I tillegg komponerte jeg en episk power metal-opera, i mens alt dette pågikk. Litt som en hybrid av Avantasia og Ayreon med innslag av Blind Guardian, for de som måtte kjenne sjangeren, bare at du tar bort alt som er bra ved det. Jeg er glad det ikke finnes opptaksmuligheter i hodet mitt.

Da jeg kom til meg selv rundt klokka fire i natt var jeg så gjennomsvett at jeg bare måtte stå opp og gå ut på badet for å finne en håndduk. Det var nummeret før jeg lå i en dam. Men på den positive siden: jeg frøs ikke lenger, og jeg følte meg egentlig ganske bra etter forholdene. Jeg hadde allerede sagt i fra til sjefen om at jeg ikke kom i dag, så da fikk jeg heller sove ut. Så jeg sov til rundt 12 i dag.

Men etter å ha dratt ut for å handle i dag, noe jeg var nødt til å gjøre når alternativet var å sulte i hjel, så falt jeg tilbake til det gamle med å svette og fryse om hverandre, og produsere litt gass innimellom. Nå var jeg jo ikke helt bra i utgangspunktet før jeg dro ut, må sies, men det er ikke sikkert jeg hadde krøpet under dyna igjen i dag hvis jeg ikke hadde dratt ut.

Så nå gruer jeg meg til i natt og eventuelle nye episke eventyr.

…og forresten. KC! Beklager at jeg ikke har svart på mailen din ennå. Men som du skjønner har jeg nok å henge fingrene i akkurat nå 😛

Nei, jeg har ikke utsatt bloggingen pga Mario Kart…

Jeg er fortsatt i live, selv om jeg føler meg litt død nå. Men i og med at en av mine venninner har sendt meg melding og etterlyst meg siden jeg ikke har gitt lyd fra meg på noen som helst arena siden fredag kveld, så bestemte jeg meg for å skrive et raskt innlegg.

Men det er ikke Mario Kart som er grunnen til at jeg ikke har oppdatert de siste dagene, selv om det kunne virke sånn når man ser mitt siste innlegg før dette. Saken er den at jeg i løpet av i går, mens jeg var på jobb i noen timer, begynte jeg å merke at jeg var litt svimmel. Utover kvelden ble det klart at jeg hadde feber, og i natt har jeg ikke sovet. Når dette innlegget blir skrevet nesten klokka halv åtte på kvelden, har jeg nettopp stått opp. Og jeg kommer nok til å gå og legge meg igjen snart, for feberen har gjort meg svimmel og disillusjonert. Lukker jeg øynene nå, så ser det omtrent slik ut:

Så jeg er i live, og jeg har ikke sluttet å blogge. Men jeg kommer nok ikke til å skrive noe mer før jeg har blitt frisk igjen.

Det hadde uansett vært koselig om du la igjen en hilsen i kommentarfeltet, sånn at jeg vet at det fortsatt er noen som titter innom i det minste.

Redusert blogging på grunn av julegaverush og… Mario Kart?

Jeg er litt sliten for tiden. Julerushet har nemlig så smått begynt i butikken, så da løper jeg litt ekstra mens jeg er på jobb, og da er jeg litt mer tappet for energi når jeg kommer hjem, selv om jeg egentlig liker det best når det er mye å gjøre. Men når jeg i tillegg fikk en Nintendo 3DS fra foreldrene mine til bursdagen min for snart en måned siden så er det egentlig bare en ting jeg har lyst til å gjøre når jeg kommer hjem…


Jeg tror det er meg øverst i bildet der?

Men etter det jeg kan se på Facebooksiden min (gå inn og trykk «liker»!) så virker det som at det er forståelse for dette.

Så jeg har ikke viet bloggen like mye oppmerksomhet de siste dagene, selv om jeg faktisk har oppdatert hver dag, men bare med et innlegg per dag, mot to som jeg vanligvis har. Men bare vær tålmodige med meg. Til helga har jeg fri, og da skal jeg sette meg ned og skrive skikkelige innlegg igjen. For jeg har ideene, de er bare litt for store til å angripe når jeg er så sliten som jeg er etter en hektisk arbeidsdag. Men jeg vil tro det er bra, og det ene innlegget jeg tenker på er til og med litt pinlig…

Så får dere bare følge med og se om jeg tør å skrive om det.

PS! På grunn av det jævla spillet så har jeg dette temaet på hjernen:

Oh well, tilbake til spillet i håp om å få «låst opp» flere karakterer…

Verste bursdag noensinne…

Plutselig ble det en bloggpause fra meg igjen. Det var absolutt ikke meningen at den skulle vare lenger enn en dag. Jeg bare kom ikke på noe å skrive om, og tenkte at da får jeg heller ta en dags pause da. Jeg orker ikke tvinge meg selv til å skrive noe, det er jo ikke sånn at bloggen skal styre livet mitt heller. Men dagene gikk og jeg fant ikke noe å skrive om. Ikke fant jeg motivasjonen til det heller.

Så meldte min gamle fiende depresjonen seg, og det er ikke så lenge siden sist jeg skrev om den. For noen dager siden hadde jeg bursdag, og turnusordningen på jobb ville det tilfeldigvis slik at jeg hadde fri denne dagen. Av en eller annen grunn var det noe som ikke stemte, og jeg følte ikke for å stå opp. Jeg følte bare for å ligge i senga og grine, uten å ha noen spesiell forklaring på hvorfor. Selv da foreldrene mine etter hvert dukket opp på døra mi med en gave, så ble det ikke bra. De hadde skaffet meg en Nintendo 3DS, noe som faktisk sto øverst på ønskelista mi. Jeg reagerte med å hylgrine, og etter det fikk jeg dårlig samvittighet for å ha reagert sånn og oppført meg som en bortskjemt drittunge, selv om jeg ikke på noen som helst måte klarte å kontrollere det. Dermed ble det enda mer grining. Jeg klarte rett og slett ikke å gjennomføre feiringen av min egen dag på grunn av depresjonen. Heldigvis møtte jeg forståelse fra foreldrene mine etter å ha forklart dem det, at det ikke var noe feil med gaven. Jeg bare klarer ikke å kontrollere følelsene mine.

Men det verste er at jeg klarte å skade meg selv ytterligere. For i et av panikkanfallene grep jeg etter ansiktet mitt, og klarte å klore meg opp skikkelig. Jeg kjente det ikke da jeg gjorde det, men kjente at det begynte å svi etter at jeg hadde klart å roe meg ned. Nå har jeg store arr i ansiktet, og jeg tror ikke verken foundation eller concealer klarer å skjule disse. Så jeg tror ikke det blir noen outfitbilder fra meg på en stund.

Om det i det hele tatt blir noen blogginnlegg da, nå som motivasjonen er borte. Men jeg satser på at den kommer tilbake, for jeg har alltid likt å skrive. Jeg trenger bare å finne noe å skrive om…

PS! Jeg hører gjerne fra deg om det er noe, relatert til tema som berører denne bloggen, du gjerne vil at jeg skal skrive eller fortelle om.

Jeg kan avsløre at jeg har minst et innlegg liggende som ikke er postet ennå som er skrevet av en av mine beste venninner, som forteller om situasjonen min sett fra hennes ståsted. Jeg venter bare på en annen venninne som skal skrive et lignende innlegg så jeg kan poste dem omtrent samtidlig så det blir lettere for dere å sammenligne.

Ønsker meg også hilsener fra mine faste lesere for å få opp humøret litt. Sier takk på forhånd.

Fredag kveld med jentene!

Det er rart med det. Selv om jeg gjør dette på min egen fritid, og heller ikke tjener noe som helst på den, så får jeg litt dårlig samvittighet hvis det går en dag uten at jeg blogger. Men jeg hadde jo mine grunner, og det er at jeg ikke var hjemme i går.

Rett etter jobb dro jeg på shopping med min venninne Solveig. Vi gikk først en runde på Solsiden kjøpesenter sammen, og var særlig på jakt etter en viss kjole som jeg har sett etter på andre H&M-butikker i Trondheim den siste tiden. Men jeg hadde lite forventninger om å finne den, da jeg heller ikke har funnet dens «onde tvilling» som jeg kaller den, en helt identisk kjole av samme modell, bare med et forferdelig fargesprakende mønster, på noen av butikkene heller. Når min venninne Margrethe i Bergen sier at hun ikke har funnet den der heller, så mistenker jeg at dette er et produkt de kun selger gjennom nettsidene sine. Jeg tenker fortsatt på om jeg skal bestille den.

Etter å ha shoppet litt, kom Eline og sluttet seg til oss. Sammen dro vi hjem til Solveig for å ta en venninnekveld sammen, med hjemmelaget pizza og tv-titting som hovedingredienser for kvelden. Mens de to andre lagde pizzaen, snek jeg meg inn på badet for å skifte om til jenteklær. Og du verden hvor godt det var å kunne være meg selv sammen med andre igjen. Nå har jeg jo ikke sosialisert som jente siden jeg dro fra London for en uke siden. Jeg savner forresten den byen fortsatt.


Unaturlig posering i sikte! Skylder på fotografen for at jeg ikke ble informert om at gravitasjonen har tatt tak i kjolen min, dog heldigvis ikke for mye. Jeg kan fortsatt poste dette bilde og ha æren i behold. Noe av den i alle fall.

Alt i alt var dette en utrolig koselig kveld, men jeg fikk som vanlig en merkelig tomhetsfølelse da jeg måtte vaske av sminken og ta på gutteklær før jeg løp ut for å rekke bussen hjem litt før midnatt. Men jeg er veldig glad for at jeg valgte å sosialisere i går i stedet for å dra hjem for å oppdatere bloggen. Selv om denne bloggen på sikt skal hjelpe meg med å bli mer åpen og få det livet jeg vil, så er det jo ikke meningen at den skal overta livet mitt heller. Så da får dere heller tåle at jeg ikke oppdaterer hver dag.

Men det kommer minst et innlegg til i kveld fra meg, kanskje to, om gårdagens outfit og noe av det som ble shoppet i går. Så titt innom igjen senere i kveld.

This is Halloween… this is Halloween…

Så var det den tiden på året igjen. Den 31. oktober, den dagen som på en måte spenner en bro mellom 30. oktober og 1. november, slik ingen annen dato klarer. «Nå bare farer du med vås!» sier du. Bare at du sier det ikke på en så gammeldags måte, men du har likevel helt rett. Egentlig skulle jeg snakke om halloween. Men hvordan markerer man egentlig halloween når man bruker maske på absolutt alle bilder som legges ut i bloggen uansett hva kalenderen viser?


Svaret er, jeg gjør det ikke. For det første så er jeg for gammel til å slå følge med ungene som går rundt og hamrer på dører for å fylle svartsekken, som foreldrene sendte med dem, med nok sukkervarer til å bestå opptaksprøven til diabetikerforbundet. Det må jo være det de prøver på, når foreldrene sender med avkommene sine det nest største de finner i husholdningen, etter badekaret. Det må jo være fordi de har tro på at de vil fylle det til randen, ellers hadde jo en normal bærepose vært nok. Og skal de fortære alt dette innen fangstens utløpsdato, så må jo så store doser inntas om gangen at ungene vil ikke få lukket øynene på denne siden av nyttår.

Crunchie-lageret mitt kan de forresten se langt etter. Det er mitt, bare mitt! Så jeg åpner ikke døren når det ringer på heller.

For det andre så føler jeg at jeg kler meg ut nok. Mens alle andre er i sivil, så tar jeg på meg mitt kostyme, gutteklær, og går inn i rollen som en ung mann på tjue-noe år. En sånn dag kunne det derfor være fristende å tre inn i en av mine fineste kjoler, under det påskudd at dette er «kostymet» mitt. Men nå har vi allerede etablert at jeg er for gammel til å gå rundt på dørene og tigge (jeg skulle dog likt å sett trynene på de som åpner når jeg står der og lirer av meg gloser som «digg eller dæng» med min dype bassrøst). På toppen av det hele er det onsdag, og jeg skal på jobb i morgen, i likhet med veldig mange andre jeg kjenner. Det frister ikke akkurat å dra på en halloweenfest da, og jeg vet heller ikke om noen som arrangerer fest i kveld nettopp fordi det er midt i uka. Kanskje det dukker opp noen halloween-temabaserte fester når helgen kommer, men det føles irrelevant for dette innlegget. Spørsmålet var jo hvordan jeg markerer dagen i dag.

Jeg kunne jo dratt sammen med de svartkledde hobbysatanistene opp i skogen for å tenne bål og late som om vi gjør det for å ære våre forfedre og de gamle keltiske guder. Men da heter det ikke Halloween, for da heter det Samhain. Halloween er jo den handelstandsinnførte høytiden for småunger, og det de driver med oppe i skogen mellom trekronene må for Teutates’ skyld ikke forveksles med det der forferdelige amerikaniserte, kapitalistiske og useriøse tullet som det prepubertale småfolket driver med. Dette er alvor! Etterpå er det hjem og se på reprise av Åndenes Makt.

Men uansett om du kaller det Halloween, Samhain eller Jostein, så er det en dag for spesielt interesserte. Enten det er unger med sukkerabstinenser, hobbysatanister eller andre skrotnisser. For alle andre er det en vanlig dag, plassert i slutten av oktober. Ja, jeg kunne jo tatt med de som bruker denne dagen som en unnskyldning til å ta en fest. Men de bruker jo egentlig enhver anledning og driter egentlig i hvilken dag det er, så da er det jo en vanlig dag for dem også, er det ikke?

Ser vi sånn på det, så har jeg ikke noe som helst dårlig samvittighet for å ikke markere denne datoen, men at jeg heller velger å se på det som en helt vanlig dag. Da blir det ekstra kos hvis jeg unner meg noe ekstra godt, som for eksempel et lite uttak fra Crunchie-lageret mitt for da blir det jo ikke bare en påtatt feiring fordi kalenderen bestemmer at jeg skal feire. Da blir det å kose seg litt ekstra i hverdagen. Og det liker jeg. Så da sier vi det sånn.

Ha en god 31. oktober, kjære lesere. Og gjerne en god 1. november i morgen også.

Henger fortsatt sammen!

Hei verden!

I forrige innlegg takket jeg de trofaste leserne som har tittet innom selv om jeg ikke har oppdatert. Nå vil jeg takke igjen for at dere ikke bare har fortsatt med det (for det kan jeg se i besøkstatistikken), men at dere har gitt meg noen lykkeønsker også. Dette setter jeg pris på, for da ser jeg at jeg faktisk har lesere som engasjerer seg om det jeg skriver. Tusen, tusen takk.

Jeg har forsøkt etter beste evne å ta det med ro i helgen. Jeg hadde riktignok lørdagsvakt i butikken denne helgen, så jeg måtte dit noen timer for å jobbe, men det var også før jeg skrev blogginnlegget. Etter å ha skrevet det, krøp jeg under dyna og så film. For nysgjerrige sjeler kan jeg nevne at det var «Inception» (som jeg har sett en gang før, og det var da den kom ut), og at det går fint an å se den selv om man har massiv hodepine som ikke vil gi slipp.

Det hadde den heller ikke gjort da jeg våknet søndag morgen, så da bestemte jeg meg for å ta det med ro denne dagen. Mesteparten av tiden satt jeg sammekrøpet under et teppe med en kopp te og en god bok. En bok som jeg forøvrig begynte på for snart to måneder siden, men på grunn av stress og lignende ikke har funnet roen til å klare å fullføre, noe som er uvanlig til meg å være for jeg leser ganske fort. Men etter å ha brukt nesten to måneder på å lese en tredjedel, så ble de siste to tredjedelene fullført på noen timer på søndag. For nysgjerrige sjeler kan jeg nevne at det var «Det siste barnet» av John Hart. En krimforfatter flere av dere burde stifte bekjentskap med, for han skriver godt.


Arkivfoto fra en lat søndag tidligere denne måneden hvor jeg hadde huset for meg selv, og dermed også muligheten til å utføre en av mine favorittsysler mens jeg var kledd som jente: å lese i en god bok. Dette bildet viser forøvrig en annen bok jeg har begynt på, men som jeg ikke ser ut til å ha klart å fullføre, selv om den er god. Stygg trend det der…

Så ble det mandag og jeg måtte tilbake til jobb. Dessverre fortsatt med hodepine. Ikke verre enn at jeg klarte å gjennomføre arbeidsoppgavene mine, men jeg var sliten etterpå. Når jeg skriver dette er det blitt mandag kveld, og det murrer fortsatt i hodet. Jeg har legetime i morgen, og håper legen kan hjelpe meg med å finne ut hva som står på og eventuelt hvordan vi kan få det til å forsvinne.

Men til dere trofaste lesere kan jeg love at et nytt innlegg, i min tradisjonelle sarkastiske stil er på vei. Jeg har allerede skrevet det, men jeg ville bare la dere se dette innlegget først. For å vise at jeg er på vei tilbake. Men jeg har fortsatt lyst til å ta det litt med ro for å ikke slite meg helt ut med en gang.

Joda, jeg lever fortsatt… såvidt…

Nå har jeg gitt meg selv en utfordring. Nemlig å skrive dette innlegget. Jeg aner ikke hvor jeg skal starte en gang. Jeg tror jeg starter med et «hei».

Hei.

Nå har jeg ikke oppdatert denne bloggen på nesten en uke, etter å ha oppdatert med omtrent to innlegg om dagen en lengre tid. Siste innlegg ble skrevet mandag kveld, og hadde en litt annen tone enn jeg har hatt tidligere. Til da har jeg stort sett skrevet tekster med en humoristisk vinkling, akkurat slik jeg liker det som den humoristen jeg er. Vanligvis. Jeg liker ikke å skrive innlegg hvor jeg sutrer over hvor vanskelig jeg har det. Det kan være godt å få det ut akkurat der og da, men etterpå så gir det en dårlig følelse. Derfor prøver jeg å holde meg langt unna slike innlegg, og selv om enkelte av mine venner har prøvd å overbevise meg om at det jeg skrev på mandag var velbalansert, så føler jeg selv at jeg sutret i det. Og det likte jeg ikke.

Så nå skriver jeg enda et sutreinnlegg…

Jeg møtte rett og slett veggen tidligere denne uken. Jeg har slitt med depresjon i et par år, så dette er noe som kommer og går. Men akkurat nå føler jeg at jeg er i en litt håpløs situasjon. Delvis på grunn av bosituasjonen, hvor økonomien har tvunget meg inn i et bokollektiv etter å ha bodd for meg selv en god stund og har kunnet være meg selv. Det får jeg ikke nå, fordi jeg bor med andre. Den andre grunnen er at jeg heller ikke vet hvor mye lenger jeg har den jobben jeg har nå, på grunn av nedskjæringer i bransjen. Jeg har nok jobb ut året, for handelstanden trenger de stakkarene de kan få nå når førjulsesongen er rett rundt hjørnet. Men alt dette stresser meg. Blir ikke økonomien bedre så kommer jeg meg ikke ut av kollektivet, men uten jobb så vil økonomien i alle fall ikke bli bedre.

Det toppet seg også på onsdag da jeg mens jeg var på jobb fikk en hodepine av en annen verden. Onsdag kveld var det så ille at hele venstresiden av ansiktet mitt var lammet av smerte. Det har ikke vært like vondt etterpå, men det har likevel vært der i bakgrunnen og murret. Nå skriver vi lørdag kveld og jeg har fortsatt hodepine. Har det ikke gitt seg på mandag så skal jeg oppsøke legen. Men jeg tror dette skyldes stress.

Det skal likevel sies at jeg mens jeg har vært på jobb har holdt masken (ikke den jeg har på meg på bildet i headeren da, skjønner du vel) og smilt til hver eneste kunde som har kommet innom butikken, hjulpet dem som har trengt det med å finne det de ser etter og i noen tilfeller også pakket det inn som gave etterpå i racerfart. Det blir vel mer av dette i tiden fremover. Alt dette med et smil. Men jeg har vært utslitt etterpå, og har gått og lagt meg nesten rett etter middag hver dag den siste uka. Jeg har vært sliten og slitt med hodepinen.

Sånt blir det ikke blogginnlegg av.

Men jeg har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har oppdatert her. Jeg ser jo på statistikken at selv om det ikke er i nærheten av det det har vært, så er det mange som er innom daglig for å se om jeg har skrevet noe. Det viser at jeg har en trofast leserskare der ute, og det hjelper jo på humøret mitt. Derfor skriver jeg også dette innlegget, for å forklare hvorfor jeg har blitt «borte».

Men jeg kommer igjen. Det kan skje i morgen, og det kan skje om en uke. Jeg vet ikke. Men jeg har masse å skrive om.

I mellomtiden, fortsett å titte innom her. Eller du kan like denne bloggens side på facebook så får du beskjed når jeg oppdaterer bloggen igjen. Kanskje du får noen sporadiske livstegn fra meg også, av en så forkortet art at jeg ikke ser noe poeng i å oppdatere bloggen med det.

Jeg blir forresten også veldig glad om jeg får kommentarer fra dere som er innom og ser etter nye oppdateringer, for å se hvem dere er. Jeg blir jo litt nysgjerrig når jeg ser et så høyt, men stabilt tall med lesere hver dag selv om jeg ikke oppdaterer.

Jeg håper at jeg klarer å oppdatere igjen i morgen. Da har jeg tross alt fri fra jobb og kan slappe av litt. Hvis ikke, så kommer det alltids en dag etter det også.

Det gikk da bra å skrive dette? Alt jeg trengte var å starte med et «hei».

…samtidlig, hjemme i Trondheim.

Jeg er ganske glad for å være i London nå, og å få oppleve hvordan det er å få være jente ute blant folk som faktisk godtar meg som akkurat det, uansett hvor mye bass jeg har i stemmen min. Men det plager meg litt at jeg går glipp av kveldens konsert med Circus Maximus på Rockheim. De er jo et av de bandene som får mye spilletid på stereoanlegget mitt for tiden, så det hadde vært gøy å se dem live også.

Jeg får bare håpe at de kommer igjen om ikke så alt for lenge.

Elsker denne sangen forresten. Men nok om det. Mer London-stoff kommer enten senere i kveld, eller i morgen.