Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Kosedag med kjæresten min

Om du synes det har vært litt lite aktivitet i bloggen denne uka, så har det en ganske naturlig forklaring. Men denne gangen er det kjæresten min som har hatt det vanskelig, og siden jeg jo håper på en nominasjon til prisen for Tidenes Beste Kjæreste, når den deles ut ved dommedag, så må jeg jo prøve å stille opp når hun føler verden ikke samarbeider. Så får blogg bare være blogg.

Men siden hun har det litt tungt akkurat nå, og vi begge hadde fri i går, bestemte jeg at dette skulle bli en kosedag for bare oss to. Jeg så også nødvendigheten av å forlate leiligheten, selv om hun var sliten og ikke orket så mye. Vi fikk heller finne en aktivitet som ikke krever så mye av oss fysisk. Det endte med at vi bestemte oss for den velbrukte middag og kino-oppskriften, og sjekket kinoprogrammet for å se om det var noe som fristet. Etter litt diskusjon kom vi frem til at det var egentlig bare en film begge kunne tenke oss å se, nemlig Maleficent.

Siden det begynner å bli en stund siden filmen hadde premiere og den er i ferd med å fases ut, har den gått ned til bare en visning per dag, klokken 15:15. Dette gjorde ikke bare at vi måtte snu den tradisjonelle middag og kino-oppskriften på hodet ved å spise etter filmen, fordi det ble for tidlig å spise før. Men jo tidligere på dagen en forestilling er, jo større sjanse er det for at kinosalen er full av små prepubertale vesener ute av stand til å holde munnen lukket. Dette gjør at kinoopplevelsen gir ordet surroundlyd en helt annen betydning.

Illustrasjon: Arild Midthun, egenhendig rappet fra denne artikkelen.

Smatting og orddiaré til tross, så var dette en positiv opplevelse. Jeg har et blandet forhold til tegnefilmen Tornerose fra 1959, rett og slett fordi tittelrollens totale mangel på personlighet gjør at jeg finner den ulidelig kjedelig. Men filmens skurk, Maleficent, er kanskje Disney-universets beste skurk noensinne, og derfor hadde jeg vel et slags håp om at historien ville bli mer interessant sett fra nettopp Maleficents synspunkt. Jeg vet ikke om det var en god fe eller noe som oppfattet dette, men jeg fikk i alle fall ønsket mitt oppfylt. Det bygger kanskje på den samme historien, men det er gjort en god del forandringer som gjør historien og figurene mye mer interessante. Aldri før har de tre feene som tar seg av Tornerose vært så håpløse oppdragere som de fremstår i denne filmen. Jeg koste meg skikkelig, og vil når som helst si at jeg foretrekker filmen Maleficent foran klassikeren Tornerose.

Det stoppet riktignok ikke kjæresten min fra å nærmest fly ut fra kinosalen med et stort smil om munnen, i retning Platekompaniet for å finne nettopp Tornerose på DVD, etter filmens slutt. Jeg føler nesten for å si at de heldigvis var utsolgt for denne, men vet jo at den kommer til å komme i hus på et senere tidspunkt uansett, da vi jo samler på klassikerserien til Disney. Men denne gangen gikk vi ut tomhendte.

I stedet gikk ferden til Nordre gate og TGI Friday’s.

Dette er hva jeg bestilte fra TGI Friday’s meny. Men siden jeg helt glemte å ta bilde av maten, henter jeg like godt bildet fra nettopp den nevnte menyen. Det var like godt som det ser ut.

Der bestilte jeg to stykker grillet indrefilet med et stykke fritert blåmuggost, potetmos og soppsaus, mens kjæresten min gikk for BBQ Spareribs med coleslaw. Vi greide nesten å skrape tomt fatet og måtte innrømme til servitøren da han kom for å rydde at selv om det var utrolig godt, var det nå vanskelig å få plass til mer. Men han fikk protester fra oss begge da han antydet at vi kanskje ikke var så interesserte i å se på dessertmenyen når vi var så mette. For selvsagt skulle vi se på dessertmenyen. Det endte med at vi bestilte henholdsvis brownie med iskrem, og en popcorn brownie sundae. Etter å ha latt kortautomaten deres ta et solid jafs av bankkontoene våre for maten, satte vi kursen hjemover. Begge med en hånd plassert på den litt for overfylte magesekken sin. Men vi var glade og fornøyde med dagen vi hadde hatt sammen.

Og jeg er veldig fornøyd med at jeg fikk kjæresten min til å smile og glemme hvor urettferdig verden har føltes i det siste. I alle fall for noen timer. Men jeg håper og tror at disse timene kan påvirke humøret hennes, og gjøre det lettere for meg å lokke frem smilet hennes på nytt de neste dagene også.

Oppdrag utført. For nå.

#hverdag #blogg #forhold #samliv #kjæreste #film #maleficent #tgi #fridays #mat

Kjæresten min liker å se meg gråte?

«Se hva jeg fant i tilbudshylla på Platekompaniet! La oss se den sammen i kveld!» sa kjæresten min med et lurt smil da hun kom hjem i går. Jeg skjønte ikke hvorfor hun smilte sånn før jeg faktisk fikk se hva hun hadde kjøpt. Og da forsvant smilet mitt rimelig fort.

Nei, vær så snill! Ikke den! Ikke…

Dumbo!


Jeg har ikke noe i mot Dumbo i utgangspunktet. Tvert i mot, selv om den ikke har tålt tidens tann like godt som enkelte andre Disney-klassikere, så holder den høy kvalitet med tanke på tiden den ble laget i. Men jeg har et stort problem med denne filmen. Dette er nemlig den eneste filmen som får meg til å grine, og det vet kjæresten min utrolig godt. Jeg har tross alt skrevet et innlegg om det før, etter at vi hadde lånt filmen av noen bekjente og sett den sammen. Men nå hadde hun altså kjøpt den, og sto der og insisterte på at vi skulle se den samme kveld.

Til slutt ga jeg etter, og gikk med på det…

…og det gikk som det alltid gjør. Jeg sitter uberørt gjennom hele filmen, helt til vi kommer til akkurat den scenen. Den hvor mammaen til Dumbo, erklært sinnssyk og innesperret bare fordi hun prøvde å beskytte barnet sitt, strekker snabelen sin ut mellom sprinklene og synger for ham. Ser jeg scenen isolert sett, ute av konteksten, på for eksempel YouTube, så går det bra. Men om jeg ser den som en del av filmen, med hele oppbyggingen hvor fru Jumbo beskytter den lille, og de andre elefantene fryser ham ut så han blir helt alene i verden… Jeg takler det ikke. Da åpner tårekanalene seg…

…og da hjelper heller ikke all verdens marshmallows, Dumle eller svenskimporterte Cheez Twisterz. På sekundet Betty Noyes synger den første tonen så kjenner jeg det begynner å bli vått i øyekroken. Kjæresten min ser på meg og sier «Åååh, så søt du er!» mens hun smiler. Det er nesten så jeg mistenker at hun faktisk vil se meg gråte!

Men til hennes forsvar så hadde hun ikke bare kjøpt Dumbo denne dagen. Hun hadde tatt med seg enda en Disney-klassiker fra tilbudshylla på Platekompaniet.


Kanskje den vil få meg i bedre humør…?

#transkjønnethet #transkjønnet #lhbt #lgbt #skeiv #blogg #hverdag #forhold #samliv #film #Disney #Dumbo #Bambi

Litt hverdagsromantikk

Ikke har jeg bursdag. Ikke har vi jubileum på noe som helst vis. Ikke heter jeg Gunnlaug, så jeg har ikke navnedag i dag heller. Kjæresten min hadde bare lyst til å gjøre meg glad, sa hun. Og derfor kom hun hjem med disse til meg i dag!


…hva er det hun pønsker på egentlig?

#blogg #hverdag #forhold #samliv #overraskelse #fudge #slanking #hahaneinålurtejegdeggodt

Pulesveis-parykk…?

Til alle dere der ute som er i samme situasjon som meg. Dere som lever som deltidsjenter i skjul, fordi dere ikke tør (eller vil for den saks skyld) stå frem og bli jenter på heltid, men har en kjæreste som likevel elsker deg akkurat som den du er. Uansett hvor mye hun maser, og uansett hvor mye hun understreker hvor mye mer kvinnelig du ser ut med den, og hvor sexy du er med den:

Aldri, aldri, ALDRI ha sex med parykken på…


…med mindre du likevel tenker å bytte den ut snart da.

PS! Vi fikk opp flokene igjen, og reddet dermed parykken fra å bli arkivert blant måkene på Heggstadmoen, og meg fra å måtte skrape sammen nok midler til å kjøpe en ny. All is well that ends well…

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #hår #hverdag #sommer #Trondheim #sex #samliv #16årsgrense #burdevelsagtdettidligere

Du skal ikke klage på varmen!

Det er tredje dag på rad med temperaturer over 30 varmegrader her i Trondheim. Jeg har akkurat kommet hjem fra jobb og fått vrengt av meg den gjennomsvette t-skjorta som satt som klistret til overkroppen min. Fortsatt kjenner jeg at det renner nedover både panna mi og ryggen. Dette er ikke behagelig. Det er alt for varmt…

«Du skal ikke klage på varmen!»

Det er alltid noen som står klar med dette utsagnet dersom jeg kommenterer at det er for varmt. Som om varmen er noe hellig vi burde være takknemlig for i motsetning til kulde som alle ser ut til å klage over på vinteren når gradestokken så vidt passerer frysepunktet. Det hører du aldri meg gjøre, med mindre temperaturen hopper ned cirka 20-30 grader til, for kulden er det mulig å gjøre noe med. Det er bare å ta på seg mer klær. Om jeg på slike varme dager skal gå ut mer lettkledd enn jeg allerede gjør, kommer jeg til å måtte møte i retten for blotting på et senere tidspunkt. Å skrelle bort det øverste hudlaget frister heller ikke i særlig stor grad.


Misforstå meg rett her. Jeg foretrekker faktisk sommeren over vinteren selv, og i sommer har jeg også for første gang fått oppleve hvor fantastisk behagelig det er å gå ut i sommervarmen kledd i en lett sommerkjole. Men når selv sommerkjolen blir for varm, og bare føles klam og ekkel mot kroppen, da er det ikke behagelig. Da synes jeg det må være lov til å be til de imaginære værgudene om at de justerer ned termostaten i alle fall et par hakk.

…og akkurat i det jeg var ferdig med å skrive dette innlegget, ble brannalarmen utløst hos naboen. Akkurat som at brannalarmen har gått av flere steder i byen de siste dagene, på grunn av varmen. Selv føleren på røykvarslerne synes at det er for varmt. Jeg tar det som en rettferdiggjøring av min misnøye over temperaturene.

#sommer #hverdag #sol #varme #hotterthanhell

Solskinnsdagene avlyst pga sykdom…

Det er visst en naturlov. Når sola titter frem og vi måler temperaturer som minner om sommer, så er det som om kroppen min sier «å nei du, jeg synes vi skal holde oss innendørs». Det startet med et kraftig nys under lunsjen på jobb på tirsdag. Utover dagen begynte det å renne ustanselig fra nesa, samtidig som jeg begynte å føle meg sår i svelget, og da jeg hadde kommet meg hjem, følte jeg meg svimmel. Jeg forsto at feberen hadde slått inn, og at planen om skifte når jeg kom hjem, for å nyte finværet i en av sommerkjolene mine, måtte vike for en febervarm og svett tilværelse i t-skjorte og joggebukser i stedet. For å ikke snakke om den søvnløse natten med feberfantasier som ventet meg, natt til onsdag, som fortonet seg omtrent slik som dette. Uten overdrivelser.

Først i åttetiden onsdag morgen, etter å ha fått i meg noe smertestillende, klarte jeg å sovne, og sov deretter bort mesteparten av dagen. Jeg orket ikke gjøre noe som helst, og det er også grunnen til at det ikke ble noe blogginnlegg i går, selv om jeg hadde planlagt det. At jeg i det hele tatt kom meg opp og fikk i meg mat i går, kan jeg takke kjæresten min for, som virkelig har skjemt meg bort de siste dagene. Hun kom til og med hjem fra byen med ny bok til meg i går, fordi hun vet jeg liker å lese. Selv om jeg på ingen måte hadde overskudd til å lese i går.


Men når jeg i dag føler meg bedre tenker jeg å gjøre nettopp det, å lese litt. Men før jeg begynner på boka kjæresten min kom hjem med i går, tror jeg at jeg skal fullføre boka jeg i dette arkivbildet fra påska akkurat hadde begynt på, «Ghost Man» av Roger Hobbs. Men jeg har bare hundre sider igjen, og boka er såpass spennende at det går fort, selv om jeg nok leser litt tregere i dag enn til vanlig. Men det ligger an til en litt bedre dag i dag enn i går, selv om jeg fortsatt ikke er helt frisk.

Og om antrekket mitt ikke er like fresht i dag som i dette arkivbildet, så er jeg i alle fall like bleik, selv om det ikke skyldes at jeg har lånt foundation av kjæresten min denne gangen…

PS! Er det ikke typisk at nå som jeg begynner å føle meg bedre, så har det begynt å regne?

#hverdag #syk #feber #feberfantasier #sommer #bok #rogerhobbs #ghostman #anbefales!

Fikk påskeegg fra kjæresten min!

Ett påskeegg er ikke nok! Det er i alle fall det kjæresten min mener, skal vi tro oppførselen hennes i helga. For på tross av at jeg for lengst har dokumentert i denne bloggen at jeg har fylt påskeegget mitt selv (for å så tømme det, og fylle det på nytt, siden bildet i det innlegget ble tatt), så sendte hun meg plutselig på påskeeggjakt i leiligheten på lørdag. En jakt som besto av at jeg gikk rundt i leiligheten og lette, mens kjæresten min ropte «varmere» og «kaldere» alt ettersom, hvor målet altså var å finne frem til det stedet i leiligheten som var «varmest».

Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg kanskje gått rett bort til panelovnen og pådratt meg en andregradsforbrenning.

Men siden vi ikke bor i noe palass var det ikke så mange store temperatursvingninger å spore underveis, og jeg fant raskt frem til eggets skjulested. Så var det bare å finne ut hva som skjulte seg på innsiden?

Spenningen stiger! Hva kan det være? Kanskje det er rå eggeplomme…?


«Amandaprisen for beste kvinnelige skuespiller går heller ikke i år til Emilie…»


JA! FUDGE! Masse deilig vaniljefudge! Nam nam nam!

Så hvorfor fikk jeg egentlig to påskeegg? Jo, det hører med til historien at kjæresten min hadde vært inne på Sjokoladebutikken i Trondheim sentrum, og tilfeldigvis sett et påskeegg som hadde en fargepalett som minnet henne om meg. Derfor måtte hun bare kjøpe det, selv om jeg altså hadde et egg jeg hadde fylt selv fra før. Men noe måtte hun fylle det med også, og stedet for å oppsøke Rema 1000, valgte hun altså å fylle det med eksklusiv fudge fra nettopp Sjokoladebutikken. Fordi jeg er veldig glad i fudge.

Plutselig smakte ikke de fudgebitene jeg selv hadde plukket ut på Coop Obs så godt lenger. De kjæresten min kom med bare smeltet på tungen, og hadde en smak av en helt annen klasse. Dette får du ikke for 4.90 per hekto!


Dermed ble det påskestemning i leiligheten. Jeg fikk fersk fudge fra Sjokoladebutikken, som jeg selvsagt delte med kjæresten min, selv om hun insisterte på at den jo var en gave til meg. Men det er jo mye koseligere å dele på slikt.

Og om jeg skal bli feit, så skal hun også bli med meg ned når tyngdekraften slår inn.

#påske #fudge #sjokoladebutikken #påskeegg #påskeeggjakt #eggejakt #eggeløp #neideternoeannet

Hva jeg gjør i påsken

De fleste har nok for lengst registrert at det er påske, og at man ikke trenger å møte på jobb de neste dagene, uansett om man tror på at en to tusen år gammel hippie var Guds sønn eller ikke. Og hadde dette vært et kriterium for å kunne ta ut påskeferie, hadde det nok ikke vært like populært å melde seg ut av den norske kirke, som det faktisk har vært i det siste. Men som den hedningen jeg er, lar jeg påsken kun handle om de to samme tradisjonene de har gjort år etter år. Påskeegg og påskekrim.


«Blå er den varmeste fargen» er vel strengt tatt ikke krim, men den ble i det nominert til Sproingprisen i år. Så får vi se da om den vinner, og om det er fortjent.

Jeg har riktignok ikke lagt av i nærheten av så mange bøker i bunken min i år som tidligere år, særlig sammenlignet med påska for to år siden da jeg leste en bok hver dag. Men siden forrige påske har jeg havnet i et forhold, og siden kjæresten min og jeg er sammen i påska blir det lest langt mindre. Ikke nok med at vi skal være i samme rom, hun krever jo at vi skal prate sammen i tillegg!

…i alle fall helt til hun finner ut at «Hobbiten – Smaugs ødemark» fint kan sees en fjortende gang også.

Skulle jeg likevel rekke å bli lei av alt som kalles litteratur i løpet av påsken, har jeg også skaffet meg noe interaktiv audiovisuell underholdning i tillegg.


Dette er det første PC-spillet jeg har kjøpt på flere år. Det siste tror jeg var Sims 3 da det kom ut i 2009. Men jeg er en stor South Park-fan, og når spillet har fått stående applaus fra spillmiljøet, og jeg til og med har fått en personlig anbefaling fra en av mine beste venner, måtte jeg bare kjøpe. Og hva det andre spillet angår: Jeg har tidligere blogget om hvor mye jeg elsker både Professor Layton og Phoenix Wright. Så når de nå opptrer i samme spill for første gang, er det nesten som en våt drøm går i oppfyllelse.

Nesten…

Så om det blir litt stille fra meg i påsken, er nok dette årsaken.


Hvis ikke, så er det fordi kjæresten min tvinger meg til å ta oppvasken for å gjøre opp for at jeg skrev det om Hobbiten tidligere i dette innlegget.

God påske, om ikke annet!

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #litteratur #bok #bøker #krim #tegneserie #sproingprisen #spill #gaming #southpark #professorlayton #phoenixwright #julavarerslettikketilpåske

Litt om livet mitt den siste tiden

I dag er det den attende dagen i den tredje måneden, også kjent som 18. mars. Tidligere har det betydd at jeg presenterer mine favorittinnlegg fra de tre siste månedene, noe jeg har gjort den 18. hver tredje måned siden bloggen åpnet 18. september 2012. Men det har jeg ingen planer om å gjøre i dag. I stedet har jeg tenkt å fortelle hvorfor jeg har vært så stille den siste uka, og hvorfor det generelt har vært lite oppdateringer etter jul.

Jeg er rett og slett psykisk utslitt, og har innimellom bare hatt lyst til å gi opp alt.

Jeg kan ikke tilby noen forklaring på hvorfor det har blitt sånn. Jeg har slitt med depresjon i flere år nå, og går til behandling hos Nidaros DPS. Jeg har opplevd både opp- og nedturer i løpet av disse årene, og det begynner å bli irriterende at når alt har begynt å virke lysere, så blir det plutselig bråstopp. Det er akkurat det som har skjedd nå: Etter en ganske fin høst og vinter hvor jeg endelig begynte å føle meg vel med meg selv, og psykologen min til og med sa at hun ikke lenger registrerte noen depresjonsymptomer, så falt jeg plutselig sammen i slutten av januar. Jeg orket ikke gjøre annet enn å ligge i sofaen og se TV, hvis jeg i det hele tatt orket å stå opp. Samtidlig følte jeg at jeg sviktet bloggleserne når jeg ikke fant overskuddet til å holde bloggen min oppdatert, så når det innimellom kom dager hvor jeg følte meg litt bedre, brukte jeg den lille energien jeg fikk på disse dagene til å oppdatere. Selv om jeg føler det ble litt halvhjertet. Du som leser får avgjøre selv om dette skinner gjennom på noen som helst måte.

Så kom den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over: innlegget jeg postet 8. mars. Dette var et innlegg jeg hadde hatt i tankene lenge, kanskje siden oktober-november, men som jeg ikke turte å poste. Jeg var redd for reaksjonene. Men både kjæresten min og søsteren min overtalte meg til å skrive det, og hver gang jeg hadde litt overskudd, skrev jeg og redigerte på det. Planen var å poste det på 8. mars, noe som for meg framsto som den naturlige datoen for kjønnsdebatten, og fikk kjæresten min til å lese over det for å komme med innspill slik at innlegget ble mest mulig saklig. Jeg forberedte meg på å bli angrepet av tomme kommentarer med like mange hersketeknikker og forsøk på å tilegne meg meninger jeg ikke har, som det manglet argumentasjon. Jeg ble gledelig overrasket over at det bare kom en, men at denne i tillegg inneholdt alle de elementene jeg ventet. De andre kommentarene kom fra personer som for det meste var enige i det jeg sa, og om de var uenig i noe av det, så kom det saklig argumentasjon på hvorfor.

Men det var ikke kommentarfeltet mitt som fikk meg til å reagere. Det var noe jeg ikke var forberedt på: en melding som kom via facebook fra en venninne, som skrev at hun ikke ville ha venner som hadde slike holdninger som jeg innehar. Et forsøk på å diskutere med henne førte bare til beskyldninger jeg ikke kjente meg igjen i, og da jeg etter å ha gitt opp gikk for å spise middagen som kjæresten min hadde lagd, begynte jeg å grine. Nå var det blitt for mye, jeg orket ikke mer. Jeg gråt meg i søvn den natten, med armen til kjæresten min over meg. Da jeg våknet neste morgen begynte jeg å grine igjen, og det så ikke ut til å ville stoppe. Meldinger fra andre venner, av begge kjønn, som roste meg for et godt innlegg, hjalp ikke det spor.

I løpet av den søndagen bestemte jeg meg for å bare glemme bloggen helt. Når jeg ikke taklet slike reaksjoner, burde jeg heller ikke skrive slike innlegg. Men jeg har heller ikke noe ønske om å bare poste outfits og harmløse innlegg, for det er ikke en sånn blogg jeg vil ha. Da kan det være samme.

Etter å ha tittet innom på mandag i forrige uke for å svare på et par kommentarer, har jeg ikke vært innom bloggen i det hele tatt før nå. Den siste uken har kjæresten min og jeg prøvd å slappe av og kose oss mest mulig sammen, og jeg har latt alle kreative prosjekter ligge. Først på lørdag begynte det å klø i fingrene etter å gjøre noe kreativt igjen, og jeg satte meg ned og begynte å tegne av alle ting. Jeg tegnet i flere timer. Det er lenge siden sist jeg tegnet noe, og nå hadde jeg ikke lyst til å stoppe. Om kjæresten min hadde latt meg fått lov, hadde jeg sannsynligvis dekorert taket i leiligheten med etterligninger av Michelangelos verker fra det sixtinske kapell.

Utpå kvelden hadde kjæresten min og jeg tenkt å kose oss med ost og kjeks, og sånn ble det også, siden osten jo var kjøpt inn og måtte spises. Men i stedet for å bare gjøre det i joggebuksa, slik kjæresten min og jeg har utført nesten alle aktiviteter sammen den siste uka, følte jeg plutselig for å gjøre kvelden litt ekstraordinær. Så i stedet for kosekveld i daffeklær, ble det en romantisk kveld i kjoler og høye hæler. Og det føltes utrolig godt! Hadde det ikke vært for det massive snøværet vi i Trondheim har vært utsatt for siden fredag, hadde vi sannsynligvis gått en tur i området som jenter også. For der og da følte jeg at timingen var riktig. Bare synd naturen ikke var enig, og sendte oss en snøstorm i stedet.


Arkivbilde fra jula som likevel viser antrekket mitt fra lørdag. Hvordan? Jo, det går an å bruke samme kjole mer enn en gang, selv når man rosablogger… (men jeg hadde mørke strømper og sorte pumps i stedet da… så helt samme antrekk var det ikke)

Så hva skjer med bloggen nå?

Jeg vet faktisk ikke helt. Innlegget fra 8. mars får i alle fall stå urørt. Jeg vil ikke være en person som sletter sine spor og sier at «det der har jeg aldri sagt», og jeg står fortsatt for det jeg har skrevet der. Dessuten var det ikke kommentarfeltet som fikk meg til å reagere, det var det jeg oppfattet som slutten på et vennskap, og om ikke dette hadde skjedd, så hadde jeg fått sammenbruddet av en annen hendelse senere. Kroppen min bare gikk og ventet på en mulighet til å sprekke, og trengte sårt en timeout. Men nå har den fått en timeout, og nå som kroppen på lørdag begynte å signalisere at den begynte å kjede seg, er det vel på tide å vende tilbake?

Jeg vil likevel ikke presse meg selv. Så jeg lover ikke at det skal begynne å komme innlegg igjen på fast basis allerede i morgen. Kanskje kommer det et innlegg i morgen, kanskje kommer det ikke noe før om et par uker. Jeg vil ikke poste noe før jeg virkelig har lyst til å skrive noe, for jeg kjenner fortsatt at jeg må ta det med ro. Men etter hvert skal jeg tilbake til mønsteret mitt med jevnlige oppdateringer. For jeg ønsker jo egentlig å ha en aktiv blogg.

Så dette er status i denne bloggen og livet mitt akkurat nå. Nye oppdateringer vil komme, men kanskje ikke så jevnlig som de har gjort tidligere. Eller kanskje de gjør det. Jeg vet faktisk ikke. Det eneste jeg kan be deg om å gjøre er å følge med.

Eller du kan la være selvsagt.

Hello, nurse!

Nå er det en uke siden sist jeg oppdaterte denne bloggen. Det har en ganske enkel forklaring, og jeg velger å skylde på kjæresten min. Den siste tiden har hun ikke følt seg så bra, og for noen dager siden slo det også ut i full blomst og jeg måtte ta henne med på legevakta.

Men selv om det nå går bedre med henne, har hun trengt litt ekstra oppmerksomhet fra meg. For om jeg skal være ærlig tror ikke dette forholdet hadde vart om jeg hadde nedpriotert henne for bloggen, så da valgte jeg det motsatte og tenkte at du som leser denne bloggen tåler en uke uten innlegg mens jeg spilte rollen som den private sykepleieren til kjæresten min.

X6-UftBHk9A

Forhåpentligvis kommer det et nytt innlegg allerede i morgen, for jeg har mottatt noen plagg i posten jeg gjerne vil vise frem.

…men ingen av dem er en sykepleieruniform. Selv om jeg tror kjæresten min kanskje hadde likt det. For som jeg sa, hun er virkelig syk…