Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Post-julegavepakking-blues

Så var den en uke og en dag igjen til julaften. Dessverre for min del er jeg allerede ferdig med den delen av julen jeg liker best, nemlig gaveinnpakking. Jeg vet ikke hvorfor, men det henger kanskje sammen med at jeg synes det er mer gøy å gi gaver enn å få gaver, og jeg ser alltid for meg det smilende ansiktet til den som skal få pakken mens jeg pakker inn. I de fleste tilfellene får jeg jo aldri sett om mottakeren faktisk reagerer med den gleden jeg håper på, men tanken på at jeg gleder andre gjør meg også glad.

Det forklarer riktignok ikke hvorfor jeg et år full av entusiasme sa ja til å pakke inn alle gavene søsteren min skulle gi også, utenom den hun skulle gi til meg selvsagt, fordi hun ikke orket selv.

Men nå er det over, og over er alle pakkene jeg skal gi i år, i et bilde jeg tok i går like før jeg sendte avgårde halvparten av dem i posten. Vel, fortsatt mangler en, men det er fordi pappa, søsteren min og jeg hvert år bruker å dra ut og kjøpe julegavene til mamma sammen, noe vi har gjort siden vi var ganske små. Pappa er ikke den som har det travelt, så det blir alltid ganske tett oppunder julaften.

Så da er det i det minste en pakke igjen. Er det teit av meg å gå og glede meg til det…?

Er du ferdig med julegavene?

Taco med gutta – som jente!

Da jeg fikk høre at min kompis Eirik tilfeldigvis var i Oslo samme helg som jeg hadde min første utredning for kjønnskorrigerende behandling, måtte vi selvsagt møtes. Særlig fordi vi bor så langt fra hverandre at vi sjelden treffes, og særlig fordi han aldri før har truffet meg som Emilie.

Og når den gamle trioen bestående av meg, Eirik og vår felles venn Bård, som jeg som vanlig bodde hos mens jeg var i Oslo, gjenforenes over en middag, er det vel ingen overraskelse for de som kjenner oss og historien vår at vi selvsagt måtte spise taco. Men hvordan skulle det gå når en av gutta plutselig var blitt jente?

Meg etter å ha fortært den beste tacoen jeg noen gang har spist hos Mucho Mas på Grünerløkka. God stemning og godt selskap var det også. Bilder av antrekket kommer senere.

Eirik og jeg har kjent hverandre i ti år, men de siste årene har vi møttes svært sjelden og har mest kontakt gjennom sosiale medier. Derfor hadde han heller aldri møtt meg som Emilie før, selv om det nå er noen år siden jeg fortalte ham at jeg er transkjønnet. Dermed var jeg svært spent på hvordan det skulle gå da Bård og jeg sammen tok t-banen til Stortinget for å møte ham, lørdag ettermiddag for en uke siden.

Men etter at vi hadde stått der og ventet en liten stund dukket han plutselig opp og hilste meg med et «hei, Emilie!» uten noe mer om og men. Deretter begynte vi å traske mot Grünerløkka, og på veien gikk praten akkurat som den alltid har gjort når vi tre er sammen, i den samme useriøse tonen som sist vi møttes.

Etter hvert kom vi frem til Mucho Mas hvor vi fikk satt oss ned, og etter å ha studert menyen endte alle opp med å bestille det samme, nemlig deres anbefaling taco de carnitas, taco med pulled pork. Uten å overdrive vil jeg si at det er den beste tacoen jeg noen gang har spist noe sted, og når jeg i tillegg klarte å få bartenderen til å spille Journey – «Any way you want it» over anlegget er det ingen tvil om at dette var en bra kveld. Men vi avrundet like godt med å dra på kino for å se Thor: Ragnarok, som har fått noe blandede kritikker, men vi tre var enige om at den var fantastisk. Min terning ruller i alle fall til en femmer, så den skal du også se.

Det beste bildet jeg fikk til med mobilkamera og ukontrollerte håndskjelvinger. Damn you, essensiell tremor!

Noen dager senere, etter at jeg hadde kommet meg hjem til Trondheim, måtte jeg selvsagt kontakte Eirik og spørre hvordan han synes det var å møte meg som jente, og om han synes det føltes rart på noe vis. Svaret hans var at, nei det synes han egentlig ikke. Jeg var jo fortsatt den samme, og det tok ikke lang tid før han sluttet å tenke på hva jeg hadde på meg og at jeg hadde sminke i ansiktet. Faktisk føltes det mest rart å se meg uten solbrillene jeg alltid har på meg når jeg tar bilder til denne bloggen.

Pussig nok er det det samme som Bård sa da han møtte meg som jente for første gang, for to år siden.

Så når jeg i det siste har fått føle hvor midlertidig alt i livet egentlig er, føles det godt å få en slags bekreftelse på at enkelte ting i alle fall varer, selv om man blir eldre og forandrer seg litt selv underveis.

Jeg er veldig glad for at jeg har dere i livet mitt!

På vei til Oslo som jente – igjen

Som om den siste uken min ikke har vært utfordrende nok, legger jeg til i overkant mye spenning i blandingen og drar en tur til Oslo og utredning til mulig kjønnskorrigerende behandling. Jeg kan ikke si det er noe jeg ser frem til, og jeg er i overkant nervøs, kanskje særlig med tanke på det som har skjedd i det siste.

Men jeg blir altså i Oslo hele helgen, og jeg vet ikke om det er fordi jeg misliker meg selv, men jeg har altså lagt inn enda to utfordringer i planene for å sette meg mer utenfor komfortsonen. Den ene tror jeg kan bli trivelig, mens den andre gir meg litt panikkfølelse når jeg tenker på den. Så jeg prøver å la være.

Likevel vil nok alle planene jeg har lagt for helgen til syvende og sist være til hjelp den dagen jeg står frem og skal leve som jente på heltid. Så ønsk meg lykke til!

Jeg gjør det fordi jeg trenger pengene

Det er gått over en uke siden jeg fikk beskjeden om at jeg mister jobben fordi bedriften må kutte i utgiftene. Etter å ha tatt meg fri de to siste dagene i forrige uke for å samle tankene, møtte jeg opp som vanlig på kontoret mandag morgen som om ingenting hadde skjedd og fortsatte der jeg slapp med de vanlige arbeidsoppgavene.

Men det var likevel ikke som det har vært tidligere. Mens jeg for bare halvannen uke siden omtalte dette som drømmejobben, er det nå helt forferdelig å være her.

Derfor var det litt blandede følelser til at sjefen sa at jeg skulle få fortsette her til 1. desember, og at han skulle se på om det var mulig å beholde meg ut året. Økonomisk sett jubler jeg, fordi jeg jo trenger pengene, men psykisk sett er tanken på å fortsette i over en måned til deprimerende.

Selv om jeg ikke har et eneste stygt ord å si om sjefen min eller noen av kollegene mine, og fortsatt er glad i dem alle sammen, så er det vondt å møte opp på jobb og se ansiktene deres hver dag. Det føles litt som å tvinges til å henge med en eks-kjæreste som nettopp har dumpet deg og som du ennå har følelser for.

Men når sjefen viser at han er villig til å strekke seg langt for å gi meg sjansen til å spare opp litt midler før jeg igjen blir arbeidsledig, så føler jeg også at det er min plikt å levere som før og fortsatt gjøre mitt beste. Derfor fortsetter jeg å møte på jobb, og har ikke engang vurdert sykemelding. Selv om jeg ikke lenger koser meg med arbeidsoppgavene, og egentlig ikke ønsker å være her lenger.

For jeg trenger som sagt pengene. Og det er derfor jeg gjør det.

Det føles som å bli dumpet av kjæresten

I forrige uke spurte jeg i et innlegg i bloggen om hva som skulle til for at jeg skulle tørre å møte på kontoret som jente. Allerede dagen etter fikk jeg den nedslående beskjeden som gjør at spørsmålet ikke lenger er relevant.

Etter to år i det jeg vil kalle for drømmejobben blir jeg nødt til å se meg om etter noe annet å gjøre.

To dager før bursdagen min ble jeg i forrige uke kalt inn på sjefens kontor for å snakke om fremtiden. Forrige gang det skjedde for noen måneder siden gikk jeg ut derifra med tilbud om fast fulltidsjobb etter halvannet år med løpende deltidskontrakter. Men høsten som fulgte har vært veldig treg, og jeg har merket at det i lange perioder har vært lite å gjøre. Derfor var sjefen i samråd med styret nødt til å ta en veldig tung avgjørelse for å kutte ned på utgiftene, og dessverre for meg kom de frem til at det ikke lenger var forsvarlig å beholde stillingen som ble opprettet til meg for bare tre måneder siden. Jeg kunne se på sjefen at han ikke hadde det godt da han med blanke øyne informerte meg at de dessverre måtte la meg gå.

Det ble ikke mye til bursdagsfeiring denne helgen for å si det sånn.

Men på tross av de dårlige nyhetene har sjefen min slått på tråden flere ganger i dagene som fulgte for å spørre hvordan det går, og om det er noe han kan gjøre for meg. De andre kollegene mine ble også lei seg da nyheten nådde dem, og de har også tilbudt meg sin støtte i denne tunge overgangen som dette jo vil bli. Det viser bare hvor fantastiske folk jeg har hatt gleden av å jobbe med.

Derfor er jeg ikke helt sikker på hva som gjør mest vondt nå. At den økonomiske hverdagen min vil bli veldig usikker fremover, at jeg ikke lenger vet om jeg vil kunne leve av hobbyen min eller at jeg ikke lenger skal møte de smilende ansiktene til kollegene jeg har blitt så glad i hver dag.

Det jeg føler nå minner faktisk mistenkelig mye om kjærlighetssorg. Men jeg har kommet meg over et tungt samlivsbrudd tidligere, og jeg skal nok klare dette også. Selv om det sannsynligvis kommer til å ta litt tid.

Filmtips, anyone?

Formen er mye bedre i dag. Selv om jeg lå og vred meg til klokka fem i morges fordi jeg slet med å få puste med tett nese, så fikk jeg omsider til å sove og våknet rundt klokka ett. Og etter å ha stått i dusjen og varmet meg nesten lenge nok til å få MDGs Une Aina Bastholm på døra, løsnet det og nå er luftveiene åpne igjen.

Likevel tenker jeg å ta det rolig i dag og holde meg inne. Og det er her jeg håper du kan hjelpe meg.

Arkivbilde fra da jeg testet den nye bluray-spilleren min med «Ghostbusters» i januar 2016. Jeg ser nå at det har skjedd ting i stua mi siden den gang… (og Bård har forlengst fått tilbake Star Wars-boksen jeg ser under TV-en)

For jeg trenger noe å aktivisere meg med, og da passer det jo å bare krype opp i sofaen og la TV-en underholde meg. Men jeg trenger også noe å se på. Jeg ser riktignok ganske mye film, med nesten tretti kinobesøk så langt i år, og har litt høye krav til mediet slik jeg har til alle former for underholdning som formidler en historie. Samtidig elsker jeg filmene fra Marvel Cinematic Universe, så jeg er ganske altetende så lenge det holder en viss kvalitet. Men i stedet for å gå for de åpenbare blockbusterne kan det jo være noen skjulte perler jeg har gått glipp av?

Så, har du noen filmtips til meg? Hvilken film mener du jeg bare må se?

Del det med meg i kommentarfeltet mitt!

Verdens undergang avblåst etter ti minutter

For en uke siden avslørte jeg at jeg er innkalt til min første utredning for mulig kjønnskorrigerende operasjon. Grepet av alvoret forsto jeg raskt at jeg ikke hadde sjanse til å møte til denne timen alene og at jeg derfor måtte ha med meg noen som jeg vet jeg kan stole på og som får meg til å føle meg trygg.

Gleden var stor da min venninne Tina meldte seg frivillig til å ta seg fri fra jobben og bli med meg som støtte med en gang jeg fortalte henne om innkallelsen, og før jeg rakk å spørre til og med.

Foto: Rockstarcharlie.blogg.no

Denne gleden ble erstattet av panikk da hun i dag fortalte at hun ikke hadde fått fri likevel, og at hun på tross av at hun hadde veldig lyst til å hjelpe meg, virkelig ikke hadde mulighet til å møte meg før senere den ettermiddagen. Hva skulle jeg gjøre nå, det var jo ikke snakk om å dra dit alene, det kom jeg ikke til å klare. Hvordan i all verden skulle jeg klare å gjennomføre dette nå?

Jeg begynte så å lage en mental liste over venninner bosatt i Oslo som jeg stoler nok på til å vite at jeg hadde følt meg trygg om en av de slo følge i stedet, og forberedte meg på å tilbringe de neste timene med febrilsk leting og bønnfalling. Situasjonen føltes med et veldig håpløs.

Det vil si, i alle fall inntil den aller første jeg spurte sa «ja, jeg kan godt bli med jeg».

Det ordnet seg. Det ordnet seg faktisk med en gang!

Slik føles det altså å kjenne verden rase sammen, og stable seg på bena igjen, i løpet av ti minutter.

Det hjelper å ha verdens beste venner!

Mitt første «foredrag» som transkjønnet blogger

Da jeg for et par måneder siden fikk en mail med spørsmål om jeg kunne tenke meg å holde foredrag på Skeiv Ungdoms seminar Stolt denne helgen, var det første tanken min «…hjelp!». Likevel så jeg det som en stor ære å bli spurt, og følte egentlig ikke jeg kunne si nei selv om det var et godt stykke utenfor komfortsonen min og takket ja samtidig som jeg begynte krisemaksimeringen. Så hvordan gikk det egentlig?

Det kan vel best oppsummeres med at da jeg etter foredraget spurte om noen hadde lyst til å hjelpe meg med å få tatt bilder manglet det ikke på frivillige. Skjønt, de fleste ville helst være foran kamera da det ble klart at de skulle brukes i bloggen. Det hadde de vel ikke gjort om de ikke hadde satt pris på min deltakelse?

Egentlig er «foredrag» feil beskrivelse av det jeg var med på i går, selv om det opprinnelig var det jeg ble spurt om å holde. Likevel sa jeg at jeg mye heller ønsket meg en intervju/Q&A-setting, og slik ble det også.

Det åpnet med at Tiril, kledd i rødt i bildet over, intervjuet meg om min historie, om hvordan jeg skjønte at jeg var transkjønnet, om bloggingen og hvordan jeg føler den har hjulpet meg på veien ut av skapet, før det ble åpnet for spørsmål fra tilhørerne. Likevel føler jeg at det utviklet seg mer som en samtale enn at jeg bare svarte på spørsmål, og det var en avslappet og god stemning i rommet. Det ble også en stor applaus da jeg kom med den store avsløringen jeg har hintet så mye om i bloggen i det siste, og som jeg lover at vil bli tema for bloggens neste innlegg, når jeg har funnet ut hvordan jeg skal formulere det.

I likhet med de store stjernene, opererer jeg med bare ett navn…

Alt i alt er jeg veldig glad for at jeg takket ja, for jeg satte virkelig pris på denne opplevelsen. Det virker det som om de som kom for å lytte og deltok gjorde også, for antallet følgere på facebook gikk betydelig opp i løpet av minuttene etter at jeg hadde svart på spørsmål fra salen om hva adressen til facebooksiden min var.

Så kanskje det ikke sitter like langt inne neste gang noen spør?

Dro ikke ut på byen som jente denne helgen

De siste månedene har jeg vært veldig flink til å utfordre meg selv på veien ut av skapet som transkjønnet, og planen var at jeg på fredag kveld skulle ut på Fri Trondheims månedlige treff på Tulla Fischer. Nå skal jeg fortelle grunnen til at dette ikke ble noe av, og samtidig si hvorfor det har vært så stille i bloggen den siste uka.

Selv om jeg er veldig glad for at jeg har fått fast ansettelse i drømmejobben, har det vært litt av en omstilling for meg å være i full stilling for første gang på flere år. Denne uka har det også vært mye å gjøre på jobb, særlig fordi halve staben har vært ute for å representere firmaet vårt på en messe i utlandet, og i tillegg måtte jeg i går, lørdag, delta på et seminar gjennom jobben.

Da jeg torsdag våknet med rennende nese og stive ledd fryktet jeg at influensaen hadde slått til, men heldigvis var det bare snakk om en forkjølelse. Likevel, fordi jeg var i så redusert form og i tillegg skulle på et jobbseminar dagen etter, valgte jeg å bytte ut sotede øyne og høye hæler med joggebukse og pledd på fredag.

Arkivbilde fra en tidligere bytur som jente for en måneds tid siden

Kanskje et fornuftig valg både karriere- og helsemessig, særlig med tanke på at jeg sovnet rett etter å ha kommet hjem i ni-tiden i går kveld, og at jeg i dag har vært i en slags zombielignende hangovertilstand. Da er det nok best å ta det rolig, men det blir ikke akkurat gode blogginnlegg av sånt.

Likevel skjer det ting i kulissene nå. Ting jeg ennå ikke vil skrive om fordi jeg ikke helt vet hva føler om det eller hvordan jeg vil formulere det. Men siden jeg hele tiden har visst at vi en dag ville komme hit, vil jeg skrive mer om dette når jeg har fått sortert tankene mine, og ikke minst fått kroppen til å spille litt mer på lag med meg.

Men jeg er live, og selv om det er blitt stille, så har jeg det bra. I alle fall etter forholdene.

…og dessuten har jeg fått lønn! Og jeg regner med du vet hva det betyr…?!

Hello darkness, my old friend…

Så var vi her igjen. Den tiden jeg som blogger både elsker og hater. Elsker fordi høsten er den morsomste og mest interessante årstiden å kle seg til. Hater fordi dagslyset forsvinner tidligere og tidligere. Samme hvor fornøyd eller misfornøyd jeg er med antrekket mitt vil ikke du som leser få muligheten til å bedømme det.

Innen jeg har rukket å komme meg hjem etter jobb, skiftet og står klar til å posere med kameraet, er sola forsvunnet et sted bak horisonten, og det jeg forsøker å formidle vil se omtrent slik ut.

Men det er jo ikke så farlig med disse antrekksbildene, sier du kanskje. Det er jo ikke dem du primært er inne her for å se, det er jo for å lese om min utvikling som transkjønnet og reisen min ut av skapet. Og jada, jeg er jo klar over at flertallet av de som følger meg ikke er nevneverdig interesserte i det overfladiske.

Dessverre er blogging et visuelt medium, hvor mangelen på bilder nærmest er det samme som å si at det ikke skjedde. Antrekksbildene jeg deler her inne postes like mye som en dokumentasjon på at jeg er ute i samfunnet som den jenta jeg ønsker å leve som, og da er det veldig demotiverende å holde en blogg oppdatert uten å kunne dokumentere skrittene jeg tar på veien mot å stå frem. Det skjer jo bra ting i hverdagen nå, og jeg har gjort ting den siste uka jeg ikke har fått fortalt. Det er bare ikke banebrytende nok til at det blir interessant å lese om dersom jeg ikke har bilder til å løfte det jeg skriver om.

Så da blir det stille i stedet, og det virker som om det ikke skjer noe som helst…

Kanskje det er dette som skal presse meg ut av komfortsonen og få meg til å begynne å gå på jobb som jente?

Skjønt, jeg har en følelse av at kollegene mine ganske kjapt hadde gått lei av å bruke lunsjpausen på å hjelpe meg med å utnytte dagslyset til å få tatt antrekksbilder til bloggen…