Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Middag på Solsiden i solsteiken

I går var jeg bare nødt til å utfordre meg selv til å gå ut som jente igjen. Både fordi været i Trondheim var så fantastisk, og fordi jeg etter nedturen i forrige uke trengte trening før jeg i dag skal reise til Oslo for å delta på et bloggevent hvor jeg er nødt til å gå som jente. Det koster meg litt siden jeg ikke kjenner noen der og derfor trengte jeg en litt positiv opplevelse som jente i trygge omgivelser før jeg la ut på tur.

Derfor tok jeg i går på det nyeste tilskuddet til garderoben min og dro på Sot på Solsiden for å ta en burger med Kristine utendørs i finværet. Som forventet var det stappfullt der, men vi fikk et utebord likevel!


Blåmandag-burger og søtpotetfries. En uslåelig kombo!

Når jeg skriver dette holder jeg på å pakke, fordi jeg aldri lærer og alltid utsetter det til siste slutt, og skal snart ut døren og forlate solfylte Trøndelag til fordel for regntunge Oslo hvor jeg som sagt skal delta på et bloggevent i kveld. Typisk nok er det meldt unaturlig mye nedbør der i dag, så jeg pakker paraply sammen med kjolen og de høye hælene mine, og banner litt stille over hvor fantastisk vær det er meldt hjemme i Trondheim denne helgen.

Nå må jeg pakke ferdig for å være sikker på at jeg får med meg alt. Men jeg titter nok innom senere i dag for å dele gårdagens antrekk også, som nok er ganske uvanlig til meg å være, men som jeg likevel er veldig fornøyd med. Så titt gjerne innom du også.

En forferdelig dårlig start på dagen

Jeg har et anstrengt forhold til konseptet frokost. Som uhelbredelig B-menneske tar det gjerne noen timer fra vekkerfunksjonen på mobilen uler temaet fra Steel Samurai før kroppen kommer skikkelig i gang, og før det har skjedd er mat det siste den har lyst på.

Likevel er jeg nødt til å tvinge i meg noe, for om jeg dropper frokosten så kjenner jeg det med en gang føttene mine når asfalten utenfor leiligheten at noe ikke er som det skal og jeg føler meg svimmel og uvel. Med andre ord, selv om jeg må kjempe for å få dem ned, så fungerer jeg ikke før jeg har fått i meg to skiver grovbrød før jeg drar på jobb om morgenen.

Derfor visste jeg at dette kom til å bli en skikkelig drittdag da jeg fisket frem to skiver fra posen med det ferdigskårede brødet jeg hadde kjøpt på Rema noen dager før, og kunne se fremvekst av noe grønt og loddent på dem begge. En rask titt ned i posen avslørte at resten av brødet også ignorerte at vi er inne i sommerhalvåret, og hadde tatt på ullytterkledningen. Med andre ord måtte jeg kaste nesten et helt brød, og jeg sto der uten mulighet til å lage frokost.

Det var da jeg kom på at jeg har jo noe jeg kaller «livreddere» i fryseren, i tilfelle jeg plutselig skal kjenne et akutt tilfelle av sult og trenger mat raskt, i form av røde små porsjonspakninger med mikrobølgemat, henholdsvis kalt Gorbys og Billy’s, som det bare tar minutter å tilberede i mikroen. Nå er de innkjøpt med tanke på de gangene jeg kommer hjem fra byen i de sene nattetimer og bare er nødt til å ha noe å spise før jeg legger meg, og selv om jeg vet godt at helsegevinsten ved disse nok ligger på minussiden, fungerer de utmerket som nattmat.

Men ville Gorbys funke like godt som morgenmat, som disse danskene sier om frokost?

…er det bare meg eller ser Gorbys ut som et kraftig lemlestet kvinnelig kjønnsorgan?

Som sagt synes jeg generelt ikke mat er noe godt om morgenen, og dermed stiller Gorbys med et dårlig utgangspunkt da det jo egentlig kun smaker godt mellom klokken tre og fire natt til lørdag eller søndag. Ganske riktig, det var så vidt jeg fikk tvunget det ned, og den eneste grunnen til at det ikke kom opp igjen var at jeg virkelig ikke hadde lyst til å kjenne smaken av den en gang til. Men det var i det minste mat, og jeg fikk et godt nok energigrunnlag til at jeg kom meg på kontoret.

Men der stoppet det også, og det ble rakst tydelig at energinivået ligger utenfor den skalaen jeg er vant med. I tillegg til at jeg raskt kjente meg ufokusert, meldte også sulten seg igjen under en time etter at jeg hadde satt meg ned i kontorstolen min. Aldri før har timene frem mot lunsj gått så sakte.

…og aldri før har brødskivene på pauserommet på jobb smakt så godt som de gjorde i dag.

Så selv om jeg har et temmelig anstrengt forhold til konseptet frokost, og kjemper en kamp hver morgen for å få den i meg, så fikk jeg i dag oppleve hvor viktig dette måltidet egentlig er og hvor viktig det også er å få i seg noe skikkelig. Så man har noe å gå på utover dagen.

For klokka fire natt til søndag skal jeg jo uansett bare sove etterpå.

Dro nesten på jobb som jente i dag!

I morges våknet jeg en time tidligere enn jeg pleier, uten at jeg vet hvorfor. Etter å ha vridd meg noen minutter skjønte jeg at jeg ikke kom til å klare å sovne igjen, og sto like godt opp. Da slo det meg at en dag blir jeg kanskje nødt til å stå opp så tidlig hver morgen. Nå når jeg ennå lever mesteparten av tiden som gutt, går jeg jo nærmest rett fra senga og til jobb. Det eneste jeg gjør er å kle på meg, spise og deretter gå ut.

Hvordan kommer jeg til å klare meg når jeg blir nødt til å gjøre sminkeritualet til en del av morgenrutinen?

Så jeg gjorde et forsøk nå som jeg likevel var så tidlig oppe. Jeg fant frem sminkesakene og begynte å gjennomføre rutinen min, og jeg var klar i god tid før tidspunktet jeg må gå hjemmefra hvis jeg skal rekke frem til jobb i tide. Dermed gikk jeg like godt et skritt lenger og satte sammen et hverdagsantrekk som jeg tok på, og så meg selv i speilet der jeg sto nysminket og kledd som jente. Fortsatt var det et kvarter til jeg måtte gå. Kunne jeg gått på jobb kledd slik som dette?

Ja, det kunne jeg faktisk. Det føltes helt naturlig for meg å beholde disse klærne på og gå på jobb.

Men jeg gjorde det ikke.

For selv om jeg sto frem for kollegene mine i september, så er det noe med at jeg omgås jo ikke bare dem, selv om jeg sitter på et kontor. Det kommer jo folk innom hele tiden, fra andre deler av bransjen, som vet hvem jeg er og derfor kan jeg ikke møte på kontoret som meg selv før den dagen jeg er klar for å stå frem helt. Derfor ble sminken vasket av, og jeg gikk som gutt i stedet. Som vanlig.

Likevel er jeg litt stolt av meg selv i dag, for at jeg i det hele tatt vurderte det, og kom frem til at dette var noe som var naturlig for meg å gjøre.

Selv om jeg liker å sove lenge om morgenen…

Lyste i mørket på skeiv trafikklysfest

Nå har jeg prøvd i flere timer å skrive et blogginnlegg om gårdagens trafikklysfest på Me Nightclub i Trondheim, noe som føles som en umulig oppgave. Det eneste jeg kommer på som er verdt å nevne er at jeg ikke hadde noen grunn til å være bekymret for om t-skjorta mi var grønn nok. Vi fikk nemlig utlevert armbånd i form av glowsticks ved ankomst, så det var lett å se hvem som var rød, gul eller grønn.

Praktisk og genialt av arrangøren, javisst, men nok til å fylle et blogginnlegg?

Men det betyr ikke at det var en innholdsløs kveld, snarere tvert i mot. Ikke ble jeg sittende sjenert og alene hele kvelden og være tilskuere til at alle andre sosialiserte heller. Noen timer før festen begynte ble jeg kontaktet av Kristin, som jeg kjenner litt gjennom en kjønnsmangfoldsgruppe jeg var på to møter i for flere år siden. Hun sa hun hadde sett jeg skulle dra og lurte om vi skulle dra sammen. Hvorfor ikke, tenkte jeg, og sånn ble det.

Utover det skjedde det lite eller ingenting jeg føler det er verdt å nevne. Vi kom utover kvelden i prat med noen hyggelige damer som inviterte oss begge tilbake til Me for Eurovision-fest klokken ni i kveld. Jeg sa jeg skulle tenke på det, men i dag kjenner jeg at joggebuksa, sofaen og ferdigpizza frister mer, så da utgår dette. Selv om det kunne vært hyggelig å følge opp og kanskje gjøre seg nye bekjentskaper.

Reprise på gårdagens antrekk – for de som ikke så det i bloggen i går. Foto: Silje H. Smestad

Dersom denne ikke-rapporten virker negativ, så er det vel først og fremst fordi jeg har brukt flere timer på å skrive et blogginnlegg om en kveld på byen hvor det egentlig ikke skjedde noe som er spennende nok til å nevne i en festrapport, og den eneste grunnen til at jeg fortsetter å prøve er at jeg vet jeg har lesere som gjerne vil vite hvordan det gikk. Da overskygger nok frustrasjonen min det faktum at jeg hadde det trivelig i går, og at jeg er veldig glad for at jeg dro.

For selv om kvelden kanskje ikke var spennende, kan det være like greit om kvelden bare er hyggelig også.

Skal du se Eurovision-finalen i kveld, og i så fall hvor?

Bilder fra premieren til Guardians of the Galaxy vol. 2

«Er det nå i natt vi skal på kino? Jeg trodde det var i morgen!» Denne meldingen kom fra min venninne Lisa, bare minutter etter at jeg hadde oppdatert bloggen med nyheten om at jeg ved midnatt skulle på verdenspremieren til Guardians of the Galaxy vol. 2. «Også jeg som sto opp klokken seks i morges for å dra på spinning!».

Hun som hadde advart meg mot at det sene tidspunktet for visningen medførte en risiko for at hun kom til å sovne i kinosalen, ga nå uttrykk for at denne faren hadde økt betraktelig.

Jeg skal innrømme jeg var veldig spent på hvordan dette skulle gå da vi ankom kinoen litt før halv tolv.

Jeg møtte Starlord! Men Chris Pratt er visst mye lavere i virkeligheten? Snakket trøndersk gjorde han også…

Selv om jeg er veldig filminteressert har jeg aldri vært på en verdenspremiere og midnattsvisning av en film før, så jeg ante egentlig ikke hva jeg skulle forvente, men likevel må jeg si jeg er litt skuffet.

Jeg hadde vel forestilt meg at det kanskje skulle skje noe i foajeen før visningen, noe som var relatert til filmen, men det gjorde det ikke. Med unntak av noen røde løpere her og der og at Starlord trasket rundt med en liten musikkspiller som spilte musikk fra den første filmen, var det som en hvilken som helst annen dag på kino.

Ikke engang de andre publikummerne bidro da de fleste ikke dukket opp før omtrent samtidig som de begynte å slippe inn folk i salen, og de få som hadde møtt i god tid satt bare spredt omkring på foajeens mange benker med ansiktet langt nede i mobilskjermene sine. Så jeg fikk ikke helt den store premierefølelsen.

Men selve filmen innfridde forventningene, i den grad jeg hadde noen utover at den kom til å være en oppfølger. For det var akkurat det dette var, og oppfølgere er jo sjelden like bra som den første filmen, men jeg er likevel overbevist om at de som elsket den første også vil finne en plass til denne.

Filmen fortsetter nemlig i akkurat samme spor, og er like over the top og lite selvhøytidelig som den forrige, med masse 80-tallsreferanser i det jeg vil kalle en syrefest av en science fiction-film. Latteren satt løst i den nesten fullsatte salen og selv om Lisa innrømte at hun nok duppet av litt under de få dialogscenene, var filmen så tettpakket av ville actionscener at hun fikk mer enn nok hjelp fra lerretet til å holde seg våken.

…også har den jo Chris Pratt i rollen som Starlord da. Jeg har allerede sagt hva jeg tenker om ham.

Alt i alt et hyggelig gjensyn med antiheltene når de igjen blir nødt til å samarbeide for å redde galaksen, og som sagt tror jeg alle som likte den første også vil sette pris på denne. Jeg så den første to ganger på kino da den gikk for snart tre år siden, og det er slett ikke umulig at jeg ser denne også en gang til.

Hva med deg? Tenker du å avlegge Guardians of the Galaxy vol. 2 et kinobesøk? Eller sparer du deg til Baywatch-filmen har premiere i juni? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Farvel, nabo fra helvete

En epoke i livet mitt er over. En æra er forbi. Aldri mer skal jeg trenge å bekymre meg utover fredag ettermiddag om hvorvidt det kommer til å bli levelig i leiligheten min i løpet av de neste dagene. For nå har navnet til naboen fra helvete forsvunnet fra postkassen ved siden av min, og blitt erstattet med et annet navn.

Han er borte. Og jeg tenker, det er over! Det er virkelig over!

Helt siden den fredagen for halvannet år siden da han og kompisene kom høylytt og trampende inn med alle eiendelene hans, alle med capsen bak frem og singleter som blottet tatoverte armer, har han ikke gjort annet enn å bekrefte fordommene mine. Hele den første helgen festet de sammenhengende fra fredag til søndag, og jeg kunne ikke tro mine egne øyne da det sent lørdag kveld fløy en hagestol fra vinduet hans og forbi vinduet mitt. Hva slags nabo var det jeg hadde fått, som drev med kortdistansekast av hagemøbler på fritiden? Og hvorfor ville ikke kompisene hans dra hjem? Hadde de det  fælt hjemme i ghettoen det så ut som de kom fra?

Men selv om de omsider dro hjem, så fortsatte musikken så lenge han var hjemme. Først etter at jeg sa i fra om at veggene ristet inne hos meg og at han ikke kunne spille så høyt, ble den dempet en god del. Med mindre han holdt fest. Da var vi tilbake der vi startet, og leiligheten min ble badet i et ugjennomtrengelig teppe av bassrytmer man vanligvis bare hører fra bagasjerommet på kjøredoninger med hårete terninger i speilet.

For selvfølgelig hadde han en helt hjelpesløs musikksmak også. Det var vel kun dagen etter at han hadde holdt fest, tidlig om morgenen, at han etter en tid begynte å høre på kvalitetsmusikk. Da hørte han nemlig på musikken min. Høyt. Enten han ville eller ikke.

Men det hjalp jo ikke, og da det ved et tilfelle ble holdt fest tre kvelder i løpet av samme uke, hadde jeg fått nok. Ikke bare av den gjennomtrengende basslyden, men også av all ropingen og slenging med dører ute i gangen. Av alle de evneveike gjestene hans som røsket i dørhåndtaket hos meg og prøvde å komme seg inn, og også et tilfelle hvor en av dem ringte på og stakk av. Og ikke minst, av at stereoen kom på igjen klokken tre på natta når han kom hjem fra byen. Dermed ble styret i borettslaget kontaktet. Og jeg fortsatte å kontakte dem.

Og da jeg en søndag morgen sendte styreleder en melding om at naboen min igjen hadde skrudd på stereoen klokken tre om natta og besvart bankingen min med å banke tilbake, fikk jeg bare beskjed om å ikke vente til neste morgen neste gang det var bråk i naboleiligheten. Neste gang skulle jeg si i fra med en gang.

Jeg var nemlig ikke den eneste som hadde klaget.

Kort tid etterpå ble leiligheten lagt ut for salg. Jeg kjenner ikke detaljene om hvorfor, men ut forsvant både han og stereoanlegget hans, og i dag har det dukket opp et nytt navn på postkassen hans.

Hva slags nabo som har overtatt aner jeg ikke. Men hun kan umulig være verre enn han jeg nå ble kvitt. Jeg krysser i alle fall både fingre og tær, og har bedt til tolv ulike guddommer fra åtte ulike religioner i prosessen.

Så farvel til deg, nabo fra helvete. Jeg kommer ikke til å savne verken deg eller vennene dine!

Kristiansund – Emilie tester Bryggekanten Brasserie

Etter å ha sett på rutetidene og funnet ut at jeg kom til å være fremme i Kristiansund i fire-tiden, skjønte jeg at jeg kom til å bli sulten i løpet av timene etter ankomst. Derfor spurte jeg Mala, en av mine lesere gjennom mange år, som jeg visste befant seg i Kristiansund nå i påsken, om hun visste om et bra lokalt spisested i sentrum, og om hun hadde lyst til å slå følge. Hun foreslo noe hun kalte «Brasseriet» – Bryggekanten Brasserie & Bache Bar.

Som navnet avslører ligger Bryggekanten helt ute på kanten av havna, med idyllisk utsikt til de fire øyene som utgjør Kristiansund. Konseptet er todelt med en finere restaurantdel med en meny som skifter hyppig etter hvilke lokale råvarer som er tilgjengelige, og det litt mer jordnære brasseriet hvor de har både pizza og hamburger på menyen. Men også her er lokale råvarer i sentrum, og selv om det var en noe forenklet meny under mitt besøk, sannsynligvis på grunn av påsken, passer det meg utmerket når jeg jo ønsker å teste ut det lokale.

Derfor ble det kanskje litt anti-klimatisk at det som fristet mest på menyen for både Mala og meg, var en hamburger med kjøtt levert fra Trondheim Slakterhus…

Burgerne i Kristiansund smaker like godt som burgerne vi har hjemme i Trondheim…

Når det er sagt var burgeren helt fantastisk, hvor jeg merket både sylteagurken og rødløken veldig godt, og jeg må også legge til at BBQ-sausen som ble servert ved siden av var magisk. Jeg savnet riktignok en eller annen form for fries ved siden av, da poteter aldri har vært en favoritt hos meg når de ikke kommer i fritert form, men det blir egentlig bare pirk og et bevis på at man ikke kan tilfredsstille alle. Det finnes jo mange der ute som av en eller annen grunn foretrekker poteter over fries. Jeg kommer aldri til å forstå dem.

Men alt i alt er jeg veldig fornøyd med besøket mitt, og siden burgeren jeg fikk var akkurat slik jeg liker den, kan jeg trygt anbefale dette stedet videre om du skulle forville deg inn i Kristiansund og være på utkikk etter en matbit. Prisen kan kanskje oppfattes som litt stiv, men det var den verdt, og jeg kommer gjerne tilbake om anledningen byr seg. Kanskje jeg da får testet noe annet fra den ordinære menyen?

Tusen takk for anbefaling, Mala, og takk for mat, Bryggekanten!

Kristiansund – Emilie tester «fishan»

De som har fulgt bloggen min i litt mer enn en uke, vet at jeg elsker fish ‘n’ chips og at jeg bare er nødt til å besøke en brun pub som serverer dette hver gang jeg er i London.

Pappa er jo en av dem som har fått med seg dette og har flere ganger sagt at «hvis du noen gang er i Kristiansund må du spise den de serverer på kaia der. Men de kaller det bare for «fishan» da». Så da det tilfeldigvis ble en semiimpulsiv tur til Kristiansund nå i påskeuka, måtte jeg selvsagt høre etter.

Fish ‘n’ chips, eller «Fishan» som de kaller det i Kristiansund. Tipper det er like usunt som det ser ut…

Etter hva jeg har forstått er fishan en institusjon i Kristiansund, og det tok ikke mange sekundene fra jeg kom av hurtigbåten fra Trondheim før jeg så den blå bua til Svensson chips på kaia. Men på vei til hotellet gikk jeg forbi flere gatekjøkken og kiosker som lokket med «hjemmelaget fish and chips» på gatebukkene sine. Ved Storkaia passerte jeg også Fishanbua som jeg fra lokalt bekjente hadde blitt fortalt at var best på fishan i Kristiansund.

Men når Fishanbua bestemmer seg for å holde stengt i påska får de bare ha det så godt, og dermed gikk gratisreklamen til Svensson chips ved Trafikkterminalen. Og hva ble dommen?

Ved å holde stengt i påska mistet de muligheten til å få meg besøk, og omtalen går i stedet til Svensson chips

Måltidet måtte inntas på hotellrommet mitt fordi Svensson chips ikke stiller med andre innendørs lokaler enn selve kjøkkenet sitt, og det rå nordmørske klimaet føltes ikke akkurat som en invitasjon til å ta i bruk utebenkene rundt bua. Dette tar jeg ikke så tungt med tanke på at jeg fikk en temmelig raus porsjon til bare 89 kroner, som jeg ikke hadde sjanse til å spise opp. Men du skal virkelig vite at jeg prøvde!

For etter at jeg hadde tatt noen biter nikket jeg bare og sa at dette var fantastisk godt, og kanskje en av de beste porsjonene med fish ‘n’ chips jeg noen gang har spist. Det eneste jeg har å utsette på måltidet er at dama i kiosken var litt vel raus med saltet, og hadde jeg rullet terning hadde dette vært nok til å spolere sekseren for min del. Likevel var det så godt at det føltes som et nederlag å ikke makte å spise opp alt.

Og det til en pris av bare 89 kroner + eventuelt tilbehør!

Så er det sant som de sier at Kristiansund har Norges beste fish ‘n’ chips?

Det vil det nok være umulig for meg å svare på fordi smaken som kjent er veldig subjektiv og det må derfor være opp til den enkelte å avgjøre. Men at Kristiansunds fishan er en het kandidat er jeg ikke i tvil om, og det er nesten så jeg påstår at det var verdt turen alene.

Og dersom det også stemmer at Fishanbua er bedre har jeg virkelig en god grunn til å reise tilbake senere!

PS! Det slo meg plutselig at mens Kristiansund altså har en slik signaturrett, så mangler vi dette hjemme i Trondheim. Det gjør meg faktisk litt flau…

Klar for en ny dag – i Kristiansund

Her er det. Det synlige beviset på at jeg akkurat nå befinner meg i den nordmørske hovedstaden Kristiansund, i alle fall for dem som er kjent her. Alle andre kan myse litt og se at noen, i beste Hollywood-stil, har skrevet «Kristiansund» med store bokstaver i skråningen til venstre i bildet.

Jeg ankom Kristiansund i fire-tiden i går ettermiddag, og etter noen timer med avslapping og omkledning på hotellrommet, var jeg klar for min debut som Emilie ute blant måsene. Ikke lenge etter møtte jeg Mala, en av mine lesere gjennom mange år, og ble med henne for å spise på Bryggekanten Brasserie, noe jeg skal komme tilbake til i et senere innlegg. Bildet over ble tatt da vi var forsynte og vi bestemte oss for å rusle litt rundt i sentrumsgatene. Førsteinntrykket er at byen ikke er så ille som enkelte skal ha det til.

I dag er jeg klar for nye eventyr og nok en omvisning i byen. Så får vi se da om det gode inntrykket holder seg.

Og skulle du befinne deg i Kristiansund og tilfeldigvis passere meg et sted i byen, si hei da vel!

Foruten grunn – til Kristiansund

Da er vi direkte inne fra Kystekspressen et sted inne i Trondheimsfjorden med kurs for Agdeneset og kysten. Inne i hodet mitt gjentas en slags loop av hva Bakklandet Bassangforening så treffende sang en gang på 70-tallet: «Så reiste jeg til Kristiansund. Foruten grunn, til Kristiansund».

Det er nemlig akkurat slik det er. Jeg har virkelig ingen mål med denne turen annet enn å komme meg bort litt, og sånn sett hadde jeg kunnet dra til et hvilket som helst annet sted. For utover at det er lett å komme seg dit når man har Trondheim som utgangspunkt, er det absolutt ingenting ved denne byen som tiltrekker meg!

Det betyr ikke at furtne nordmøringer nå har en grunn til å føle seg djupt såra og vonbrotne over utsagnet mitt. At jeg ikke blir tiltrukket av Kristiansund er ikke fordi jeg har så mye å utsette på byen. Det er heller det at jeg jo vet absolutt ingenting om den, annet at den ligger der ute ved kysten på Nordmøre i all sin anonymitet. Man får nesten inntrykket av at stedet mangler en egen identitet. Jeg mener, selv byens store sønn Ole Gunnar Solskjær assosieres først og fremst med naboen Molde.

Har virkelig Kristiansund så lite å vise til?

Det er dette jeg nå skal finne ut av i løpet av de neste 48 timene. Har Kristiansund skjulte sider som gjør byens anonyme tilværelse ufortjent? Eller stemmer det, som en bekjent av meg sa før jeg dro, at den eneste severdigheten av interesse i byen, er oversikten over avgangstidene med hurtigbåten tilbake til Trondheim?

Jeg lover å møte byen med et åpent sinn, og tenker at det må være mulig å finne noe positivt å trekke frem. Når eneste mål er å komme meg bort for å slippe å tilbringe påska stirrende i stueveggen hjemme, tør jeg påstå at jeg ikke akkurat stiller altfor uoppnåelige krav til byen.

Og du vet du har tapt om jeg plutselig skulle savne synet av murpuss.