Emilies skap » Hverdag
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Uventet støtte fra en jobbkollega

Helt siden jeg begynte å blogge har jeg vært klar på at dette ikke skal være en tungt politisk aktivistblogg. Jeg tror ikke det å sitte med pekefingeren og hyle ut hva du burde mene er måten å få sympati. Dessuten tror jeg at man med en slik vinkling fort kan tippe over og at man etter en tid bevisst oppsøker konfliktene for å holde bloggen og publikum varme. For meg høres det utrolig slitsomt ut. Jeg har større tro på å bryte fordommene ved å la leserne bli kjent med hverdagsmennesket og la dem oppdage at vi kanskje ikke er så forskjellige.

Likevel har jeg naturlig nok ikke klart å unngå de stadig gjentakende konspiratoriske og transfobiske uttalelsene i media fra Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson, og jeg hadde løyet om jeg hadde sagt at de ikke har påvirket meg. Selv om jeg er overbevist om at flertallet er mot dem, så ser jeg også hva slags folk som støtter dem i kommentarfeltene og hva de faktisk skriver. Og det gjør meg redd for min egen sikkerhet. Det er ikke slike allierte feminister vanligvis ønsker seg, for å si det sånn.

Men så får jeg plutselig støtte fra uventet hold.

Som kjent for mine lesere begynte jeg nylig i ny jobb. Siden jeg er ny og ennå ikke vet hvor lenge jeg kommer til å bli der, har jeg ikke sagt noe som helst til mine kolleger om at jeg er transkjønnet. I et ledig øyeblikk i dag står jeg og småprater med en av dem. Fra jobblokalene har vi utsikt ut mot en av Trondheims travleste gater, og når det passerer et par unge mennesker med litt uklar kjønnsidentitet nede på gaten, ser jeg at han følger dem undersøkende med blikket.

Han sier han skremmer seg selv av og til. Han ønsker jo å være åpen, og mener at alle skal få lov til å være seg selv, men av og til klarer han bare ikke å la være å undre over de som føler de har et annet kjønn enn det de er født med. Det handler vel kanskje om at han ikke forstår, sier han. Jeg trekker på skuldrene og sier det er vel sånn vi er. Vi har vel alle våre fordommer og det er vanskelig å bli kvitt dem. Men vi kan gjøre noe med måten vi håndterer dem. Han sperrer nærmest opp øynene. «Ja, vet du… har du fått med deg de der greiene med Kari Jaquesson? Fy faen!» Så rister han på hodet.

«Hva skjedde egentlig med den dama? Enn at det går an å være så hatefull og smålig!»

Tema skifter etter hvert over mot at det haster for Rosenborg å handle nye spillere innen overgangsvinduet stenger på onsdag, før oppmerksomheten igjen går tilbake til arbeidsoppgavene våre.

Han vet det ikke. Men plutselig fikk jeg fornyet tro på menneskeheten. Dagen min ble cirka hundre ganger bedre på grunn av støtten han ikke vet at han ga meg. Og en dag, når tiden er inne, så skal jeg takke ham for det.

Svært så sofistikerte vi ble plutselig…

Bare tre dager etter at Amita klippet i stykker den nye toppen min møttes vi igjen i går. Etter å ha vandret rundt i byen i noen timer i varmen, blant annet på jakt etter et passende sted å ta antrekksbilder til bloggen, begynte vi begge å bli sultne. Amita ytret ønske om pommes frites, men siden det var så varmt og det jo var tre dager siden vi spiste burger sammen på Kompis, hadde jeg lite lyst på en ny burger. Forstå det den som kan.

Men selvsagt visste jeg råd, og etter litt overtalelse klarte jeg å få med Amita til Le Bistro i Munkegata for å teste ut den franske retten biff tartar. Som jo må sies å være mye mer sofistikert enn burger, uten at jeg skjønner hvordan noe kan fremstå som mer raffinert når den største forskjellen er at kjøttet ikke er stekt…

Siden jeg er vokst opp med en far som lager en veldig god biff tartar har jeg elsket denne retten siden jeg var liten. Men jeg har aldri før testet Le Bistro sin, og har i lang tid vært nysgjerrig på den. Amita var mildt sagt skeptisk, men på grunn av mine lovnader om hvor fantastisk godt det kan være, gikk hun med på å prøve.

Og for å si det forsiktig: ingen angret på det. Amita ble først beroliget av servitørens «et veldig godt valg» da vi bestilte, og etter første biten var hun også overbevist. Dessuten var også pommes fritesen perfekt stekt, noe som kanskje var vel så viktig da det var pommes frites Amita hadde hatt lyst på i utgangspunktet.

Så om du befinner deg på Trondheims bulevard og får lyst på rått kjøtt med rå eggeplomme og pommes frites, så vet jeg hvilket sted jeg skal anbefale i alle fall. Jeg kommer helt sikkert tilbake senere.

Takk for maten!

PS! Nå er det slutt på ferien, så nå skal jeg ikke spise ute igjen på en stund!

For sent for sommerkroppen uansett…

…og det sier jeg dere. Dersom du bor i Trondheim og ikke har testet ut Kompis bør du definitivt gjøre det, selv om det betyr at du må til enten Byåsen, Heimdal eller Lade. Jeg har vært på sistnevnte sted flere ganger nå, og burgeren deres er definitivt på min topp fem-liste over beste burgere i Trondheim.

Takk for maten!

Endelig møttes vi igjen – som jenter!

I går kveld fikk jeg melding fra Kristine. Hun lurte på om jeg hadde lyst til å møte henne over en lunsj i dag. Etter å ha sjekket både værmelding og garderobe for å se om jeg hadde noe passende å ha på meg, sa jeg ja og vi ble enige om å møtes på Solsiden. Der slo vi oss ned på Selma, som jeg jo har skrevet flere ganger tidligere at har Trondheims beste pizza. Men siden det var såpass tidlig på dagen følte jeg meg ikke sulten nok for det, og bestilte en smårett i stedet – friterte reker og sardiner.

Det kan være litt skremmende med mat som stirrer på deg fra tallerkenen, men det kan absolutt anbefales!

Det ble litt spesielt å sitte der med Kristine. Forrige gang vi møttes var nemlig da bloggen var helt i startgropa. Den gangen jeg kun kledde meg som jente når jeg var alene eller med venninner jeg visste jeg kunne stole på. Kristine var med på flere av disse jentekveldene, og hun var også med meg på shopping og sto vakt utenfor prøverommet når jeg var inne og prøvde på kjoler, livredd for at noen skulle se meg.

Av uante grunner mistet vi kontakten, og hadde ikke hatt noe med hverandre å gjøre på flere år da jeg nylig, etter et halvt år i isolasjon og dyp depresjon, gikk gjennom vennelista mi på Facebook og prøvde å ta opp igjen kontakten med gamle venner i et forsøk på å komme meg ut og sosialisere med verden igjen.

Sånn sett ble det ekstra hyggelig å møte igjen Kristine etter så mange år. Ikke bare fordi gjensynsgleden var så stor, men også fordi det ble tydelig hvor stor utvikling jeg har hatt. Sist vi møttes turte jeg som sagt kun å kle meg som jente bak lukkede gardiner og med dem jeg visste jeg kunne stole på.

Nå satt vi der midt på Solsiden i sommervarmen som to venninner og spiste lunsj sammen, som den naturligste tingen i verden. Med meg kledd i en lang hvit sommerkjole.

Håper det ikke blir like lenge til neste gang!

PS! Antrekksbilder kommer senere!

Det er mamma sin skyld at jeg legger på meg!

Det var den kvelden under oppholdet i Sundsvall, da vi kjørte opp på toppen av Södra Berget så jeg, så full av optimisme, skulle få forsøke å ta bilde av byen, der den i all sin prakt badet seg i kveldssola, sett fra høyden. Uten teleobjektiv vel å merke. Nesten i motlys. Det er godt at jeg har fiolett belte i Photoshop.

Timene tidligere den dagen hadde vi fylt med shopping. Men i motsetning til pappa og meg som kan gå flere timer uten inntak av mat, har mamma behov for jevn tilgang på næring, og denne trangen til å utjevne blodsukkeret kan melde seg like brått og uventet som det første snøfallet i Oslo på senhøsten.

Og det var nettopp det som skjedde.

Plutselig, mens vi vandret rundt inne på kjøpesenteret Birsta City, bremset mamma opp med bæreposene deisende til bakken, og en beskjed om at «NÅ!» måtte hun spise, og derfor måtte vi alle spise. Med en gang! Men siden hun og pappa hadde vært her før, kunne hun berolige med at det fantes en food court i bygget med et ok pizzasted, hvor det passet å ta lunsj. Ok, det fristet faktisk litt med pizza. Så dit dro vi. Prisene var ganske vennlige, og da mamma bestilte en calzone i stedet for å spørre noen av oss om vi skulle dele en pizza, tenkte jeg at pizzaene her nok var ganske små. Men der tok jeg feil…

…øgh! Sånn sett angrer jeg på at jeg ikke tok bilde av u-båten av en calzone mamma fikk på tallerkenen sin.

Pizzaen smakte forøvrig veldig godt den, men det ble litt mye mat for en lunsj å være, og jeg måtte etter hvert innse at jeg ikke kom til å klare å fullføre den. Mamma måtte også gi tapt etter hvert og innrømte at hun ikke hadde klart å fullføre pizzaen sist hun var her heller. Klokken var nå blitt to og vi var alle tre stappmette etter lunsjen. Derfor ble vi enige om å droppe middagen og heller spise en større kveldsmat på Subway i sentrum.

Timene gikk, det ble omsider kveld og etter å ha forlatt Birsta og lagt igjen et fjell av handleposer på hotellrommet, befant vi oss på Södra Berget hvor jeg etter beste evne prøvde å ta bilder av Sundsvall badet i kveldssola, nesten i motlys, uten telelinse. Nå skulle vi kjøre ned til sentrum igjen for å oppfylle planen vi hadde satt tidligere den dagen, og kjøpe kveldsmat på Subway.

Men ikke før hadde vi satt oss inn i bilen, snudde mamma seg mot meg, der jeg hadde satt meg ned i baksetet, og spurte smilende «…du har ikke lyst på en burger i stedet da?»

…det er visst noe i det der at jeg er alt for lettpåvirkelig!

Er tiden inne for en sommerflørt?

I går var det igjen strålende vær ute, og jeg følte meg forpliktet til å utnytte det. Ikke bare fordi det betegnes som trist å sitte inne når sola viser seg på himmelen, men også fordi jeg har en haug med sommerkjoler som skriker etter slike dager. Men jeg har jo aldri vært glad i å gå ut bare for å gå ut, og i alle fall ikke alene.

Når jeg kjente etter så hadde jeg ikke lyst. Jeg følte meg bare sløv og det fristet overhodet ikke å finne frem barberhøvel og sminkekoster, og enda mindre å faktisk gå ut i den steikende sola. Jeg følte mer for å trekke for gardinene, spise junk og se The Simpsons på DVD.

«Høres ut som en plan. Lytt til hjertet ditt, du!» sa en venninne via Messenger.

«Si meg, har du mensen?» sa en annen. «Jeg tror nemlig vi er synkronisert»

Dermed ble det altså en innedag på tross av finværet, og selv om jeg egentlig har hatt nok av slike det siste halvåret, føltes det greit nå. Kanskje fordi jeg har vært så mye på farten den siste uka jeg har tilbragt i det store utland. Men når jeg ser på værmeldingen for den kommende uka og ser at været kommer til å holde seg, håper jeg at jeg om en uke har litt mer å melde enn handlingsforløpet i de åtte første sesongene av The Simpsons.

Men hva skal man gjøre for å komme seg ut og utnytte sommeren bedre enn jeg har gjort?

Kanskje jeg skal utfordre meg selv med noen nye sprell? Kanskje jeg skal gjøre som jeg gjorde for to år siden, da jeg helt uanmeldt annonserte at jeg befant meg på et navngitt sted i Trondheim og oppfordret de som ville til å komme dit? Kanskje tiden er inne for en date i sommervarmen? Det ville i alle fall vært en fin unnskyldning for å bruke litt tid med sminkekosten og ta på en kjole. Hvis jeg tør. Og noen har lyst til å møte meg selvsagt.

Vi får bare vente å se hva de neste dagene bringer!

Pizzadeit på Solsiden

De som følger bloggen min på facebook, sa hun uten å hinte om noe som helst, husker kanskje at jeg forrige helg klagde min nød om at store deler av mine bekjentskaper hadde rømt Trondheim til fordel for små obskure steder på Nordmøre. Men i løpet av dagene som fulgte, klarte i alle fall en av dem å ta til vettet og komme tilbake. Det gjorde det lettere å sosialisere, og etter å ha hjulpet meg med antrekksbilder til bloggen, dro Mala og jeg til Olivia på Solsiden for å innta hver vår pizza i finværet. Innendørs.

For i likhet med resten av uka som gikk, var det utrolig fint vær i Trondheim denne dagen, og som vanlig på dager med uvanlig mye solskinn, var det tett med folk ved uteserveringen på restaurantene langs rekka på Solsiden. Det passet oss utmerket da dette betød at det var god plass innendørs, og vi begge er av det slaget som ikke helt ser sjarmen med å sitte i solsteken og pådra seg tredjegradsforbrenninger i prosessen.

Maten er også akkurat den samme uansett om man sitter inne eller ute, og siden Olivia sine pizzaer har et godt rykte ble det også dette vi bestilte. Jeg bestilte en pizza Capricciosa, mens Mala gikk for en Calabrese. Riktignok skal jeg innrømme at jeg ble litt skuffet, for selv om den var på riktig side av skalaen, kommer jeg på flere steder i Trondheim som har bedre pizza. De er ikke en gang best på Solsiden, da både Selma og Bare Blåbær er bedre. Men selv om denne opplevelsen ble litt midt på treet har jeg ingen motforestillinger mot å dra tilbake senere. Det var jo ikke vondt, men forventningene sto ikke i samsvar med det jeg fikk servert, basert på stedets rykte.

Men når det er sagt så ble vi jo absolutt mette!

…og det aller viktigste var jo at selskapet var godt. Så jeg håper vi kan møtes igjen om ikke så lenge!

Har du spist på Olivia før? Hva synes du om maten?

Back on track – ute kledd som jente igjen!

Tilgi det teite ordspillet. Men da disse bildene ble tatt i går ettermiddag var det nemlig over fire måneder siden sist jeg var ute kledd som jente. Dermed ble fristelsen for stor og jeg måtte lure med fotograf Mala ned på Svartlamon i Trondheim og dette sidesporet av Nordlandsbanen, i nærheten av der godsterminalen lå inntil nylig.

Topp: Twintip | Skjørt: New Yorker | Halskjede: Snö of Sweden | Veske: New Yorker | Sko: Vero Moda

Mala prøvde flere ganger mens hun fotograferte å få meg til å smile, og på noen av bildene som ble tatt klarte hun det også. Likevel kjente jeg på angsten som har preget livet mitt i så mange måneder nå, og som har gjort at jeg først i dag klarte å gå ut igjen som den jenta jeg føler meg som.

Men fra å føle meg kvalm og utilpass da jeg møtte Mala ved bussholdeplassen før vi gikk for å ta bildene, følte jeg meg rolig og avslappet da jeg så gjennom bildene som ble tatt etter å ha kommet hjem. Derfor tror jeg ikke at jeg kommer til å spore av igjen med det første, eller at det kommer til å ta fire nye måneder før jeg går ut som jente igjen. For i motsetning til i februar følte jeg meg ikke lenger som en utkledd gutt i går.

Jeg følte meg som Emilie.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Så mye for en retur til samfunnet

Det føltes så unødvendig å gå ut i ferie etter bare to uker i jobb, og før det seks måneder i isolasjon i leiligheten på grunn av depresjon og etter hvert sosial angst. Men når den nye jobben uansett stenger dørene i tre uker om sommeren, passet det jo bra at den ufrivillige ferien startet samtidig med en ny finværsperiode.

Jeg husker jo hvordan det var for noen måneder siden, da vi i begynnelsen av mai fikk en forsmak på sommeren, mens jeg satt inne og så med misunnelse på de som gikk forbi vinduet mitt. Hvor glade de så ut der de gikk sammen, og ikke minst over hvordan de gikk kledd. Her satt jeg altså inne og følte at jeg kastet bort sommeren ved å ikke gå ut og nyte de varme dagene i en av sommerkjolene mine. Men jeg turte rett og slett ikke å gå ut. I alle fall ikke alene. I hvert fall ikke som jente.

Arkivbilde fra sommeren for to år siden. En dag jeg ser tilbake på med veldig stor glede!

Nå som ting igjen føltes lettere fordi jeg igjen har en jobb å gå til, og dermed litt mer stabil økonomi, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne utnytte de neste ukene til å trene meg opp sosialt igjen i en slags retur til samfunnet etter å ha stengt meg inne så lenge. Jeg begynte å kontakte venner jeg ikke har snakket med på flere måneder for å komme i gang igjen. Jeg gjorde en avtale om å treffe en venninne på søndag. Jeg begynte å planlegge antrekk og forberede meg psykisk på å skulle gå ut som jente igjen, for første gang siden februar, og prøve å glemme den negative følelsen fra den dagen. Nå skulle ting endelig løse seg igjen.

Jeg kjente at jeg gledet meg.

Sånn skulle det visst ikke bli. Alle jeg kontaktet var enten reist på sommerferie eller for travle den kommende uken. Avtalen på søndag ble også avlyst fordi noe kom i veien. Plutselig satt jeg der igjen og følte at jeg var i ferd med å kaste bort en ny periode med finværsdager. Fordi ingen har tid og fordi jeg ikke tør gå ut alene i frykt for å trigge den sosiale angsten og ensomhetsfølelsen av å se at alle andre hygger seg sammen med noen.

Og så ble jeg syk. Søndag kveld begynte nesa å renne, og etter det har jeg oppholdt meg på sofaen under dyna.

Det er i sånne øyeblikk det er lett å bli paranoid og spørre seg om samfunnet konspirerer mot en.

I dag føler jeg meg riktignok mye bedre, og har åpne luftveier igjen. I teorien vil jeg være frisk nok til å gå ut igjen i morgen, og i følge storm.no vil været holde seg frem til lørdag. Så det er fortsatt ikke for sent. Men fortsatt er terskelen alt for høy til å tørre gå ut alene. I alle fall hvis jeg skal gjøre det som jente.

Likevel har jeg et håp om at det skal løse seg.

PS! Etter å ha korrekturlest innlegget før publisering, føler jeg teksten nærmest gir inntrykk av at jeg føler meg sviktet av vennene mine. Derfor ønsker jeg å presisere at det ikke er intensjonen min. Det jeg ønsker er som vanlig å dokumentere utfordringene med å komme ut som transkjønnet og alt som følger med, i dette tilfellet sosial angst og ensomhetsfølelsen, og jeg har full forståelse av at man i dagens travle samfunn ikke uten videre klarer å slippe alt man har i hendene for noen som ikke har gitt lyd fra seg på et halvt år.

Jeg håper ingen føler seg truffet.

Det føles så unødvendig å ta sommerferie!

Så var det visst den tiden på året. Tiden for å ta sommerferie, noe man jo vanligvis gjør med glede. Men nå er det to uker siden jeg begynte i ny jobb, etter å ha stengt meg inne i leiligheten i et halvt år som arbeidsledig.

Siden jeg kun har jobbet i to uker og kontoen før det var bunnskrapt, er det å reise bort utelukket, og dermed vil det i praksis medføre nye tre uker i leiligheten. Jeg hadde mye heller jobbet de neste ukene, hadde jeg hatt muligheten. Men siden det er så lite å gjøre om sommeren, lukker bedriften like godt dørene og dermed har jeg ikke noe annet valg enn å ta ufrivillig ferie i tre uker. Etter seks måneder med «fri» og to uker i arbeid.

Det føles så unødvendig!

Arkivbilde fra i fjor sommer. Med unntak av besøket på Riksen i februar har jeg ikke vært ute som jente i 2018.

Mange har forøvrig spurt meg om hvordan det har gått i ny jobb. Det kommer vel ikke som en overraskelse på noen at det har vært en stor overgang, og at det har vært tungt å komme seg opp om morgenen, og i tillegg sette seg inn i helt nye arbeidsoppgaver i og med at jeg aldri har jobbet i denne bransjen før.

Likevel har jeg relevant utdannelse og har hatt tidligere jobber som ligner på denne, så jeg føler det har gått greit. Kollegene er dessuten veldig trivelige og behjelpelige, så jeg har en god følelse for dette stedet, også om jeg kommer til det punktet at det blir nødvendig å stå frem for dem og fortelle om min transkjønnethet.

Så nå når jeg likevel har fri de neste tre ukene, kanskje det er dette jeg skal bruke dem til. Selv om jeg fortsatt ikke er rik, så har jeg i alle fall penger på konto nå, og vet at jeg har en jobb med inntekt som venter på andre siden av sommeren. Dermed er ikke terskelen for å gå ut og bruke penger på en kaffekopp like høy som den var i vinter, selv om månedene i isolasjon har gjort underverker for den sosiale angsten. Så kanskje disse ukene skal brukes til å finne meg selv på nytt?

Om du befinner deg i Trondheim i sommer, send meg gjerne en melding!