Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Gjesteinnlegg'

Å leve med en transkjønnet – Gjesteinnlegg skrevet av kjæresten min!

Dette er innlegg nummer 500. For å markere denne milepælen i bloggens historie er dagens innlegg skrevet av den andre halvparten i teamet som har gjort denne bloggen til hva den er i dag. Jeg snakker selvsagt om hun som tar alle bildene – men for faste lesere er hun nok best kjent som kjæresten min. Så, like anonym som alltid, men denne gangen ved tastaturet i stedet for bak kameraet: Med dette overlater jeg ordet til kjæresten min!

Å leve med en transkjønnet

Da jeg ble spurt om å skrive dette gjesteinnlegget sa jeg nok ja før jeg helt hadde tenkt over hva det innebar. Jeg er ikke en person som vil ha oppmerksomhet, og kritikk er min verste fiende. Sånn sett er det veldig bra at jeg aldri helt har hatt interessen for blogging. Heldigvis er dette en engangsforeteelse (håper jeg), så når dette er over kan jeg gå tilbake til å opptre i kulissene som fotograf.

Emilie og jeg ble kjent gjennom nettstedet Gaysir, som er en møteplass for hovedsaklig skeive folk, og ellers folk som har et spesielt forhold til regnbuen. Vi snakket ganske mye der, før vi etter hvert flyttet over på facebookchatten. Vi avtalte å gå på en date, og hadde det egentlig veldig hyggelig. Vi spiste, snakket, hørte på dårlig restaurantmusikk og lo oss skakk av en fyr som med jevne mellomrom jogget forbi oss i en gul treningstrøye. Ikke spør hvorfor det var morsomt, for det er noe vi begge lurer på den dag i dag.


Ikke lenge etter at vi hadde vært på første date fikk jeg vite om Emilies hemmelighet. At jeg datet en transkjønnet. Jeg må være ærlig og si at jeg egentlig ikke ble så veldig overrasket. Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor, men jeg følte det på meg at det var noe spesielt med den personen jeg hadde vært på date med. Emilie er en veldig spesiell person, og kort tid etter var vi på date nummer to og vi kysset for første gang. På date nummer tre inviterte jeg Emilie hjem til meg, og den kvelden fikk jeg se henne som seg selv for første gang, da hun tok med seg en kjole og skiftet på badet mitt. Resten er historie. Jeg – vi – var blitt forelsket, og kort tid etter var vi et par.

Det å være i et forhold med Emilie kan være så utrolig bra at jeg har vanskelig for å finne nok positive adjektiver jeg kan beskrive det med. Morsomt, kult, vakkert, originalt, vennskapelig, kjærlig, best, varmt, lekende, flørtende, trygt. Hver dag ler vi så mye at vi begge får vondt i magen.

Det å være i et forhold med Emilie kan dog også være vanskelig. Jeg ser jo på dette som et lesbisk forhold, men når jeg omtaler forholdet så må jeg snakke om det som et hetero forhold der Emilie er mann. Siden hun ikke har kommet ut av skapet enda så må det gjøres på den måten, selv om det egentlig er utrolig vanskelig og egentlig litt ekkelt. Isteden for «Emilie» må jeg si et mannsnavn, og i stedet for «hun» så må jeg si «han». Setninger må omformuleres før de sies, ting som har skjedd må over- eller underdrives, alt etter hva som blir mest mandig. Heldigvis har jeg aldri hatt problemer med å tenke før jeg snakker…


Men det mest utfordrende er at jeg har ingen venninner å prate med om Emilie, så alle tanker jeg gjør meg om forholdet forblir innelåst i hodet mitt. Innimellom føles det som hodet mitt skal eksplodere på grunn av dette. Emilie har tilbudt meg å snakke med hennes venninner om ting som angår forholdet, men det føler jeg blir feil. De er jo tross alt først og fremst hennes venninner, og selv om de er veldig snille vil jeg ikke kunne betro meg til dem på samme måte som det er naturlig å betro seg til «mine» venninner.

Som de fleste par har vi uoverensstemmelser som gir oss lyst til å rive av hverandres hode og bruke henne som tusj (tro meg, det er mye morsommere når det sies på trøndersk). Disse uoverensstemmelsene dreier seg om alt fra oppvasken, klesvasken, hvorfor vi flyttet inn i en leilighet med en utrolig bratt bakke mellom oss og bussholdeplassen, om det er greit å ha sokker på i senga (nei!), og om toalettpapiret skal ha mønsteret mot rommet eller mot veggen. Jeg prøvde å komme på noen litt mer uvanlige disputter vi har som kan kobles opp mot situasjonen til Emilie, men klarte egentlig ikke å komme på noen. Egentlig krangler vi svært sjeldent, og vi har fremdeles ikke hatt «den store» ennå.


Alt i alt er det å være sammen med en transkjønnet ganske likt det å være sammen med en hvilken som helst annen person. Vi har alle hemmeligheter som vi ikke kan, eller vil, fortelle venner og familie om. Men uansett hvilke utfordringer det gjelder, så vil vi jo alle gjøre vårt beste for at partneren skal ha det bra.

Er egentlig forholdet vårt så annerledes?

– Kjæresten til Emilie

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #forhold #samliv #utfordring #blogg #gjesteinnlegg #500

Gjesteblogger: Maja om meg!

Da var det på tide å slippe til noen andre igjen, når denne bloggen står i fare for å fremstå som ensformig. Men vi holder oss til tema som er selve fundamentet for bloggen, men skifter synsvinkel, når vi beveger oss bort fra min egen navlebeskuing og over til en av mine beste venninner Maja. Jeg traff Maja over nettet for noen år siden, og etter en stund møttes vi og ble kjempegode venninner. Maja har vært en viktig brikke i min utvikling som kvinne, så da er det naturlig å la henne få fortelle hvordan hun har opplevd den fra sitt ståsted.

Så da er det vel bare å gi henne ordet. Vær så god, Maja.

…xXx…

Emilie og jeg

Første gangen jeg traff Emilie. Det var vel 2008-2009, Emilie?

Det var på den beryktede nettsiden Gaysir. Hvem av oss som tok kontakt, husker jeg heller ikke. Hun begynte iallefall å fortelle om seg selv. Inntrykket ga et usikkert menneske som ikke visste hvor hun skulle snu seg for å finne en vei ut av tåken. Som den gode samaritanen jeg er, så ville jeg selvfølgelig introdusere henne for mennesker jeg kjente som var i samme situasjon, bare mer åpne.

Hehe… det ble vanskeligere gjort enn sagt. Emilie var jo absolutt ikke klar for å dele hemmeligheten med noen. Jeg måtte love hellig å ikke avsløre hennes hemmelig identitet til noen. Lovte jo selvfølgelig dette. Det er jo klart at man ikke skal si sånt, spesielt om personen ikke kommer til å takle kommentarer eller andre personers holdninger. Noe jeg syns Emilie tenker litt for mye på til tider, selv om jeg forstår henne.

Første gang jeg møtte henne, så jeg henne som gutt. For meg selv var det vanskelig å se henne som jente, men jeg visste også gjennom samtaler med henne, at dette var et skalkeskjul. Noe som kanskje av og til er et for godt skuespill, mener jeg. Hun blir rett og slett for mye mann!

Det er iallefall slik jeg ser det. For ser jeg kvinnen bak… Herregud… Det er som om tåken letter og alle puslespillbitene faller på plass. Hun er naturlig og et herlig menneske om hun får være seg selv. Greit, hun har en del ting som trenges å læres, sånn som sminke. Dette begrunner jeg i hennes første besøk hos meg, da jeg tok helt over, og sminket henne etter mine egne kvalifikasjoner. Den kvelden satt vi i flere timer og pratet, drakk te og for all del. Tok en maaaaasse bilder! Hun var så avslappet. Når du ser Emilie som mann, så virker hun litt anspent og nervøs til tider. Eller så bare overkjører jeg henne med min sprudlende, energiske vesen, og hun blir nervøs av slik prat. I tillegg er man jo nordlending også! Som kvinne er hun, avslappet og naturlig. OG bedre blir det jo bare! Hvis man ser denne kvinnen i dag, og når jeg møtte henne første gangen som kvinne i 2010. Jeg blir så stolt.


Illustrasjonsfoto: Sindorella/Flickr

Emilie kommer ofte tilbake til den kvelden hun ble så dårlig at hun ikke ble med meg ut. Den kvelden vi skulle til Trondheims eneste skeive uteplass, Metro. Jeg visste at jeg tok en sjanse ved å planlegge denne kvelden. Om man kjenner Emilie, vet man at akkurat denne situasjonen ligger langt inn i framtiden. Antagelig større sjanse i dag for at det vil skje, men på den tiden var dette uaktuelt. Jeg har egentlig hele tiden tenkt at om hun bare fikk møte mennesker som var i samme situasjon, så ville det bli så mye enklere for henne. Ikke at jeg egentlig tror dette i virkeligheten. Dette er noe hun må få oppleve selv. Hun må få ta den tiden hun trenger.

Så ja, jeg planla denne kvelden, og håpet på at hun ville klare det. Da jeg fikk meldingen, så visste jeg at hun hadde det vondt. Hvor vondt har jeg vel ikke skjønt før i ettertid. Hadde jeg visst det, så ville jeg kanskje ikke prøvd i det hele tatt. Men samtidig, hun fikk prøve seg med tanken. Kanskje det hjalp på veien? Håper da det.

Emilie har kommet så mye lenger. Jeg ville aldri trodd at det mennesket som sendte med meldingen rett før vi skulle ut, at dette orket hun ikke, at hun skulle klare en hel uke i London, som kvinne! Ikke vondt ment Emilie, men du var ikke klar for den utekvelden. OG det er forståelig!

Jeg har vært der og sett utviklingen, og sårene bak. Jeg har sett deg tatt dine første steg fra Gaysir, gjemt bak en jobbrelatert årsak. Til kvelder med meg, hvor vi har tatt bilder, og vist dem til dine nærmeste. Til at du har dratt til London sammen med ei god venninne og vært deg selv en hel uke! Jeg har sett smaken din fra klær gå fra «hva i helvete gjør jeg» til «De passer til dette antrekket, fordi det fremhever midjen min».

Du er et fantastisk menneske som har vært der hele tiden for meg. Jeg ser ikke på deg som en mann, men en kvinne helt ut i fingertuppene. Noen som møter deg på gaten, kan kanskje tenke «dette er en mann», men hadde de sett deg som kvinne… Du er og blir en kvinne!

(Og nå går jeg jo litt i mot meg selv da jeg mener at kjønnsroller en konstruerte, og ikke noe man er født med. Er en flott diskusjon i seg selv, men ikke helt riktig i denne sammenhengen)

Love u, Emilie!

– Maja

Gjesteblogger: Frøken W om fenomenet bunad

Så kom vi da altså hit til slutt. Jeg slipper til noen andre til å skrive innlegg i min blogg, men med tanke på hvem det er så får det være greit. Frøken W skriver nemlig til daglig bloggen Frøken Ws skikk og bruk, som er en av de morsomste bloggene jeg har lest på lenge og som i tillegg er en av de få jeg leser daglig. Da hun avslørte at hun gjerne ville skrive et gjesteinnlegg for meg, så var jeg ikke veldig vanskelig å overtale.

Så når jeg nå har sjekket nettbanken min og ser at hun har overført det avtalte beløpet for å få skrive her, så skal jeg ikke dra ut tiden mer. Da gir jeg ordet til Frøken W. Vær så god.

…xXx…

Kjerringa mot strømmen

Jada. Her skal det trekkes i kjole, skjønner jeg. Og som vanlig er det slik at vi som er født med full sosial aksept til å kle oss i flagrende gevanter ikke bryr oss så veldig mye om det. Fordi det kan være upraktisk. Eller man er for lat. Eller at man ved flere anledninger har sett ut som en dansebanddronning.

Anyway, anyway, anyway – en kjole kan være så mangt. Inkludert en bunad, og da er vi ved blogginnleggets kjerne. Det finnes mye pent å iføre seg her i verden, men bunad hører ikke til i den kategorien. Selv om det koster det hvite ut av øyet og er en slags syk form for identitetsskaping (i likhet med vesker fra Louis Vuitton), betyr ikke det at det er noe imponerende i det. Jeg heller istedet mot at det sender ut signaler om at man er en sau i en nasjonalromantisk flokk. Og jeg er ikke bedre selv. Ellers i året sitter jeg på Dromedar og forsøker å ta meg ut på en urbankul måte. På 17. mai siger jeg rundt i stakk og søljer til en verdi av halve studielånet mitt, mens jeg blotter mine aner fra Innherred, altså deler av landsbygda i Nord-Trøndelag. Hva som er grunnen til denne motstridende adferden har jeg dessverre ikke nok studiepoeng i psykologi og sosiologi til å forklare.


Pålegg fra Voss er å foretrekke foran bunad fra Voss. Illustrasjonsfoto er rappet fra husfliden.no

Og her er vi ved et nytt spørsmål, eller et nytt whyyyyyyyy, om du vil. For Emilie, Frøken W og de fleste andre i verden er opptatt av hvordan man ser ut. Man vurderer antrekk fra alle kanter, finner passende tilbehør, og følger med vekten. Men bare fordi det er en spesiell festdag er man komfortabel med å se ut som en fordums landsens bondekone på høykarbodiett? Forstå det den som kan. I tillegg må man ha hjelp til å kle på seg, og det hadde jeg vel håpet at jeg skulle slippe på denne siden av åttiårsdagen.

Emilie, kan jeg låne dressen din til våren?

– Frøken W

Frøken W skriver daglig i sin blogg Frøken Ws skikk og bruk. Den burde du lese.