Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Filosofering og tanker'

Hver dag jeg går ut som jente er en seier

Når jeg skriver dette er det 20 grader utenfor og strålende sol her i Trondheim by. Jeg har akkurat sminket meg ferdig, fått på en sommerkjole og er på vei ut døra for å møte det som kanskje er årets første sommerdag i denne delen av landet.

Det overrasker meg hvor rolig jeg er, med tanke på hvor stor angst jeg har brukt å ha for å gå ut kledd som jente før, noe som kanskje ikke er så rart da jeg jo er transkjønnet og fortsatt ikke helt har klart å finne motet til å fortelle verden at jeg ikke ønsker å være den gutten jeg ble født som.

Men fra det første vaklende skrittet ut i et høstmørkt London for fem år siden, hvor jeg var så full av angst at jeg ikke klarte å være ute i mer enn ti minutter, er jeg nå på vei ut døra med den største selvfølgelighet som en hvilken som helst annen jente. Veien hit har vært lang, og jeg er fortsatt ikke helt i mål.

Likevel tenker jeg at det er dager som i dag som gjør at jeg en dag kommer dit.

For hver dag jeg går ut som den jenta jeg føler meg som, er en seier.

Men nå skal jeg som sagt ut og nyte sommerværet. Kommer helt sikkert tilbake med mer i kveld eller i morgen.

Alene mot verden

Joda, det går jo egentlig bra med meg. Jeg er nærmere å stå frem som transkjønnet enn noen gang.

Det er det jeg alltid sier når jeg skriver et innlegg som oppsummerer status akkurat nå. Sånn skal det jo være, at jeg hele tiden kommer nærmere og nærmere helt til den dagen jeg faktisk hopper ut av skapet, som de sier.

Likevel har det vært dager i det siste som har vært veldig tunge. Dager hvor jeg har følt meg ensom og alene mot verden, og har lurt på om det er noe poeng i å fortsette, og om jeg ikke bare skal gi opp absolutt alt.

Selv om jeg vet at jeg som transperson er tryggere enn noen gang her i Norge, har jeg vært både kvalm og redd i det siste, når jeg har sett hva slags kunnskapsløshet og transfobi som har fått slippe til på kronikkplass i en av landets største aviser. Ikke bare en eller to ganger, men hele tre ganger har det samme mennesket fritt fått lov til å fortelle at jeg som transkvinne ikke er en kvinne, men en potensiell voldtektsforbryter som må holdes unna alle kvinnerom, som for eksempel offentlige toaletter.

Det er da jeg blir redd. Ikke bare for min egen fremtid som transperson når jeg i neste øyeblikk lurer på om jeg får lov til å bruke samme drikkefontene eller sitte i samme vogn som henne på trikken. Men også for hvor lav terskelen tydeligvis er for å få definere «sannheten» i dagens aviser.

For den prosessen jeg har gjennomgått for å i det hele tatt bli trodd på når jeg har sagt at jeg føler meg som jente, den stemmer lite med den virkeligheten jeg har lest om i disse kronikkene. Om hvordan et samlet helsevesen nærmest tvinger diagnosen «født i feil kropp» på barn som tilfeldigvis leker med «feil» leker. Selv brukte jeg år på å overbevise fastlegen om at jeg «ikke bare var homofil» – selv om jeg forelsker meg i jenter.

Jeg er ennå ikke sikker på om fastlegen noen gang ble overbevist, men etter at jeg ble henvist til psykolog, sluttet jeg å bekymre meg for dette.

Egentlig har jeg lyst til å ta til motmæle og fortelle denne kronikøren alt dette. Men mens hun angivelig har en hel organisasjon i ryggen som hun gjerne signerer på vegne av, så er jeg bare meg. Jeg har ingen organisasjon bak meg. Jeg har ikke noe annet enn meg selv og denne bloggen. Når jeg da føler meg ensom og alene mot verden, så forsvinner motivasjonen og overskuddet fullstendig.

Det er også da det blir stille i bloggen. Det er da innleggene slutter å komme og kommentarene ikke blir besvart.

All min energi går i stedet til å overbevise meg selv om at denne kampen fortsatt er det eneste riktige for meg, selv om det vil bli jævlig om kronikkforfatterens holdninger og kunnskapsløshet spres. Alternativet er å benekte at jeg føler meg som jente, og det har jeg prøvd. Det er mye jævligere.

Likevel, så går det egentlig bra med meg, og jeg har sprengt nye grenser den siste tiden. Bare for to dager siden var jeg alene på shopping som jente, uten å bekymre meg for om noen stirret på meg og dømte meg fordi jeg gikk kledd som jente. For hvorfor skulle jeg det, det er jo helt normalt?

Men skulle det bli stille fra meg igjen over en lengre periode, så vet du nå grunnen. For selv om jeg tåler mer nå, så er det fortsatt grenser for hva jeg klarer å takle.

PS! Jeg lekte med biler og LEGO som liten!

Hva er det som skjer med meg?

I går var en fantastisk dag hvor alt bare stemte. I dag har jeg følt meg veldig urolig og hatt problemer med å konsentrere meg på jobb. Den mest markante forskjellen var at jeg i går tilbragte hele dagen som jente, mens jeg i morges gikk på jobb som gutt. Vanligvis bruker jeg å ha ekstra energi på jobb dagen etter at jeg har kunnet være meg selv. Men ikke i dag. Jeg ville bare hjem og skifte, og komme tilbake på jobb som Emilie.

På lørdag fikk jeg også et angstanfall fordi jeg skulle ut som gutt, og ikke som jente slik jeg hadde lyst til, altså det motsatte av det som har vært normalen. Hva er det som skjer med meg?

Dagen i går fikk en skikkelig dårlig start, da jeg var i skikkelig dårlig humør da jeg våknet. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til å klare å komme meg til timen hos psykologen, verken som gutt eller som jente.

Men etter å ha tatt en dusj, barbert ansiktet og fått på sminken og parykken var det som om skyene forsvant fra himmelen, og jeg gikk smilende til timen min, uten å kjenne den vanlige angsten for at alle jeg passerer på veien kan se at jeg ikke er født som jente og at de stirrer. Det overrasket meg skikkelig da jeg ankom timen og det gikk opp for meg at jeg denne gangen ikke hadde tenkt tanken engang.

Som alltid forble jeg i jenteuttrykket etter timen hos psykologen, men i stedet for å dra hjem, dro jeg på shopping på City Lade og heller ikke nå tenkte jeg over at jeg hadde på meg skjørt og hva andre måtte tenke om meg. Etter å ha funnet noe grønt til fredagens trafikklysfest dro jeg hjem, men etter noen timer innså jeg at jeg ikke var helt fornøyd med fangsten min likevel, og dro ut på en ny shoppingrunde, denne gangen på Solsiden like før stengetid. Fortsatt som jente, og fortsatt uten å bekymre meg for om andre stirret fordi jeg gikk i skjørt.

Oppsummert var det en fantastisk dag, og jeg gikk smilende til sengs, særlig opprørt over mine nye innkjøp og at jeg gledet meg til å gå med plaggene på fredag. Men når jeg vanligvis klarer å ta med meg denne følelsen til neste dag, selv om jeg igjen må ut som den gutten jeg er født som, så klarte jeg ikke dette i dag. Det ble en urolig dag på jobben hvor jeg slet med å konsentrere meg og bare ville hjem og skifte.

Da jeg i går fortalte psykologen om angstanfallet på lørdag, sa hun at det hørtes ut som at jeg begynte å bli klar for å gå videre. Jeg tror hun har rett i det, særlig når jeg ser på hvordan jeg har reagert på det som har skjedd etter timen hos henne. Det holder ikke lenger å leve som jente nå og da i skjul, og mesteparten av tiden kle meg ut som den gutten samfunnet forventer at jeg. Jeg kjenner disse tankene skremmer vettet av meg, og at jeg fortsatt ikke har lyst til å forhaste meg fordi jeg av erfaring vet at det sjelden kommer noe godt ut av det hvis jeg gjør noe jeg ikke er klar for. Likevel føler jeg at det som skjer nå er uunngåelig.

Tiden begynner å bli moden for det leserne av denne bloggen har ventet på i flere år. At jeg skal kaste masken, og gå ut av rollen som deltidsjente i skjul og bli jente på heltid.

Utfordring akseptert: jeg skal på trafikklysfest!

I mitt søk etter nye utfordringer på veien ut av skapet som transkjønnet, har jeg takket ja til å bli med på en trafikklysfest på fredag. Hva er egentlig en trafikklysfest, spør du kanskje. Da kan jeg fortelle at det er enten den smarteste eller dummeste varianten av treff for single som finnes.

Det vet jeg, for jeg har vært på trafikklysfest før, nemlig.

Alt du trenger å vite er at på en trafikklystfest skal du kle deg i en farge som markerer din sivilstatus. Rødt betyr no-go, du har fast følge. Gult betyr at du i utgangspunktet er opptatt, men er åpen for forslag. Grønt derimot betyr singel, og at her er det, som i trafikken, bare å kjøre på. Egentlig et smart konsept, sett bort fra én detalj.

Hvorfor i all verden drar du på en fest for single hvis du har tenkt å gå i rødt?!!

Er ikke det litt som å være amish på en teknologimesse og bare gå rundt fra stand til stand og mumle «ikke interessert» gjentatte ganger etter hverandre? Hva i all verden gjør du der? Gå hjem, for faen!

Siden rødt er en av mine favorittfarger har jeg masse rødt i skapet… men ikke noe grønt. Typisk…

Likevel har lokalet en tendens til å være fullt av personer med røde trøyer, og du begynner å føle at grønnfargen på overdelen din, som i utgangspunktet skulle bety singel, nå skriker ensom taper i stedet. Men når du plutselig observerer en jente i andre enden av rommet som ikke bare er kledd i grønt, men som i tillegg er behagelig for øyet, kan du banne på at du ikke er den eneste som har lagt merke til henne. Det er da du innser hvorfor det egentlig heter trafikklysfest, der du havner bakerst i en saktegående kø, og håper i det lengste på at hun fortsatt er grønn innen du kommer frem.

Men å møte i gult er likevel det mest risikable på en trafikklysfest. Vi vet jo alle hvor mange trafikanter det finnes der ute som mener at gult i praksis er det samme som grønt, bare man er kjapp nok.

Så når jeg har vært på nok trafikklysfester før til å kunne merke meg disse tendensene og derfor skrive denne teksten, hvorfor presenterte jeg det da innledningsvis som en utfordring?

…men jeg har én gul topp da…

Vel, siden jeg ikke er helt åpen om min transkjønnethet har jeg kun vært på trafikklysfest som gutt, og i en heteronormativ setting hvor fargekodene fungerer fordi single jenter og gutter enkelt finner frem til hverandre.

Men nå skal jeg ikke bare gå på trafikklysfest som jente. Jeg skal til og med på en trafikklysfest i regi av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Selv med et så enkelt fargesystem som viser sivilstatus, er det ingen garanti for at de andre som er grønne der har samme preferanser som deg! Jeg spår et kaos uten like!

Likevel tenker jeg altså å dra. Men av mangel på noe grønt i skapet undrer jeg nå litt over om jeg skal dra på shopping i dag eller om jeg skal ta på den eneste gule toppen jeg har. Bare for spenningen sin skyld.

Men dersom lokalet viser seg å være fullt av rødkledde heterofile, så snur jeg i døra.

ME Nightclub, Trondheim, fredag 12. mai klokken 22:00 – 50/100 kroner CC. 20 års aldersgrense.

Hvor går grensen for diskriminering?

Så var Tonje Gjevjon tilbake, og til tross for at hun i sin siste kronikk forsikrer oss alle om at hun ikke er transfob, bruker hun nok en gang sin tildelte spalteplass til å snakke nedsettende om oss transpersoner.

Som vanlig skyr hun ingen midler, og bruker blant annet argumentet at fellesgarderober skal være et sted man trygt skal kunne kle av og på seg uten å bli betraktet som et seksuelt objekt. Et argument jeg sist hørte da jeg gikk i klasse med en homofil gutt på videregående.

Selvsagt skal jeg ikke nekte for at biologien nok er noe annerledes hos meg enn hos de fleste andre kvinner, men selv om det kan være store forskjeller i fysikken også dem i mellom, holder ikke dette for Gjevjon. Nei, videre i sin argumentasjon for at transkvinner ikke er kvinner, sier hun at vi jo er født som og dermed sosialisert som menn. Derfor har vi i følge Gjevjon aldri gjort oss den erfaringen av hvordan kvinner blir sett og behandlet.

I følge Tonje Gjevjon har jeg altså aldri opplevd å bli befølt av fremmede ute på byen og få beskjed om å ikke være så prippen når jeg har gjort det klart at jeg ikke er interessert. Jeg har heller aldri mottatt private meldinger i sosiale medier fra menn i 40-50-årsalderen som ytret sitt ønske om å pumpe varme kroppsvæsker inn i baken min. Jeg har aldri opplevd at en horekunde har kjørt inntil og stoppet opp ved siden av meg der jeg gikk på fortauet i Stortingsgata i Oslo sentrum. Jeg har heller aldri opplevd å være nervøs for å gå hjem alene etter mørkets frembrudd med skrekkhistoriene om alle voldsepisodene mot transpersoner i bakhodet. Og jeg har i hvertfall aldri tatt bena fatt og løpt vekk fra et utested, hvor en ukjent beruset person ble provosert av min blotte tilstedeværelse, med frykt for eget liv.

Merkelig. Jeg kunne sverge på at alt dette har skjedd meg. Kan jeg bare ha drømt?

Derimot har jeg venninner som sier de aldri har opplevd noe slikt selv. Jeg vet ikke om det stemmer, jeg må bare ta dem på ordet, men om de har rett så tror jeg likevel ikke Gjevjon vil protestere for at disse omtaler seg selv som kvinner. I motsetning til meg er de jo tross alt født med tissen på innsiden.

Med andre ord. Tonje Gjevjon reduserer altså det å være kvinne til å utelukkende være et kjønnsorgan.

Det er akkurat det feminismen ønsker å oppnå ikke sant?

Men hva Gjevjon faktisk prøver å oppnå er ikke godt å si, for på tross av at hun i kronikken sier at hun ikke har noen fobier, at hun ikke ser transkvinner som annenrangs eller at hun ikke ønsker å diskriminere noen, så sier resten av denne teksten, samt tidligere kronikker hun har vært involvert i, noe annet.

Som sagt benekter jeg ikke at biologien er noe annerledes hos meg enn andre kvinner. Likevel har det aldri vært noe problem for meg å gå på dametoalettet, for selv om jeg selvkritisk ofte stiller meg tvilende når jeg ser meg selv i speilet, blir jeg stadig forsikret av bekjente at jeg passerer fint som kvinne. De færreste vil oppfatte meg som noe annet om de går forbi meg på gaten eller møter meg på et offentlig toalett, sier de. Men fordi Gjevjon vurderer den mikroskopiske sjansen for at alle transkvinner potensielt er utkledde voldtekstforbrytere som bare later som de er trans, ser hun helst at jeg gjør mitt fornødne andre et annet sted, hvor sjansen for at jeg tiltrekker meg negativ oppmerksomhet er mye større.

Dersom dette ikke er diskriminerende kan man jo undre på hvilke overgrep man må ty til for å opptre transfobisk. Men det hadde vært interessant å høre hvor Tonje Gjevjon mener at grensen går.

Hurra, jeg er ikke psykotisk!

Internett får virkelig frem det verste i folk, og som transkjønnet slipper jeg absolutt ikke unna folks meninger!

Det har jeg fått merke i det siste, særlig i en diskusjonsgruppe på facebook jeg har vært medlem av lenge, hvor enkelte later til å ha gjort det til sin livsoppgave å opplyse verden at transkjønnethet ikke eksisterer. Jeg kunne ikke poste noe uten å bli bombardert med meldinger om at jeg ikke er kvinne, men en mann med store mentale problemer og at den eneste grunnen til at jeg holder på slik som jeg gjør er fordi jeg vil ha oppmerksomhet.

Akkurat dette med oppmerksomhet har jeg allerede avfeid i et tidligere innlegg, men dette med psykotisk oppførsel er ikke like lett å avfeie. Det er jo slik at de som lider under en psykose vet det som oftest ikke selv. Så når jeg daglig får slike beskyldninger slengt i mot meg i så stort omfang blir det vanskelig å ikke la seg påvirke ved å bli redd og stille seg spørsmålet om de kanskje har rett.

Heldigvis har jeg jo noen jeg kan snakke med om dette, for jeg har jo gått til den samme psykologen i tre år. I løpet av disse tre årene har det ikke vært snakk om å avvende meg noen innbilte tvangstanker og få meg til å forstå at jeg egentlig er mann. I stedet har jeg fått hjelp til å tørre mer, til å klare å være meg selv uten å kjenne på denne angsten som har forfulgt meg i så mange år, og siden det er krav om henvisning fra psykolog for å få denne behandlingen, har hun også sagt at hun mer enn gjerne tar kontakt med Rikshospitalet den dagen jeg er klar for å stå frem og gjennomgå hormonell behandling.

Derfor pustet jeg svært lettet ut da psykologen min under siste time sa til meg at «du er ikke psykotisk, det kan du ta med ro. Da hadde jeg plukket det opp for lenge siden».

Den aktuelle facebookgruppa har jeg nå meldt meg ut av både fordi det ikke var bra for meg å være der lenger, og fordi det var lite i de bombastiske utsagnene der inne som vitnet om et ønske om å diskutere. De hadde vel sagt noe om at helsevesenet er forpestet av venstrevridd politisk korrekthet hadde jeg fortalt om psykologens syn på saken, men deres meninger betyr ikke noe som helst mot at en fagperson som har kjent meg i flere år kan berolige meg med å si at jeg ikke er psykotisk!

Men nå skal jeg ut og legge meg i buskene og spionere på leiligheten til eksen noen timer, så jeg er sikker på at hun ikke er hjemme når jeg bryter meg inn for å barbere marsvinet hennes. Så dere får unnskylde meg litt…

…huff, som jeg hater barnåler…

Kan jeg date før jeg er ute av skapet?

Det begynner å nærme seg to år siden sist jeg var i et forhold. Egentlig har jeg det jo fint som singel, så jeg føler ikke noe desperat behov for å finne noen, som de sier. Likevel merker jeg jo at det er visse ting jeg savner, og innimellom tar jeg meg selv i å tenke at det hadde jo vært fint.

Men tatt i betraktning at jeg jo ikke har stått frem som transkjønnet, og ennå lever som gutt utad, mens jeg lever som jente i det skjulte. Blir det for belastende for en partner å måtte skjule hvem hun egentlig er sammen med?

Det er jo komplisert nok fra før å være transkjønnet når det kommer til det rent seksuelle. Jeg kan si at jeg identifiserer meg som jente, og at siden jeg kun forelsker meg i jenter, så er jeg lesbisk. Case closed. Likevel har jeg jo den kroppen jeg har, og man faller liksom lett mellom to stoler når det at jeg ser ut som en jente gjør de heterofile jentene uinteresserte, og kroppen min skremmer vekk de lesbiske. Det kan være utfordrende å peile ut dem som ikke finner det problematisk at jeg, i alle fall enn så lenge, har tissen på utsiden.

Men ville alt vært bare fryd og gammen om akkurat dette skulle vise seg å være uproblematisk?

For som sagt lever jeg jo fortsatt utad som gutt, og lever kun som jente i det skjulte fordi jeg ennå ikke har funnet motet til å stå frem som transkjønnet. Hvordan vil det være å måtte dele denne hemmeligheten og utad være sammen med meg som mann, men i det skjulte egentlig være sammen med meg som kvinne?

Selvsagt kan vi jo argumentere for at innerst inne er jeg den samme personen uansett hvilket kjønn jeg identifiserer meg som, men dette er jeg like mye enig i som jeg er uenig. Dersom man er den samme personen uansett ville det jo ikke være noe poeng med å gjennomgå denne tunge og langt fra ufarlige prosessen som jeg er i ferd med å gjennomgå, og det er nok av tilfeller hvor samliv har gått i oppløsning når den ene har begynt en slik prosess fordi den andre føler at partneren ikke lenger er den samme personen denne ble sammen med.

Flere år med terapi har også vist meg at jeg har endret meg i takt med at jeg gradvis har latt meg selv få lov til å leve som den jenta jeg føler meg som. Depresjonen som har plaget meg i mange år slipper stadig taket og jeg har også større selvtillit. Jeg er fortsatt meg selv, men jeg er i ferd med å bli en bedre versjon av meg selv.

Likevel vet jeg fortsatt ikke hvor lang tid det vil ta før jeg tør å gi slipp på dette dobbeltlivet jeg lever nå. Derfor spør jeg meg selv om det er urimelig å la noen være nødt til å ta del i dette dobbeltspillet mens hun venter på at jeg skal finne motet til å slippe løs den virkelige meg. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart det selv, og det er kanskje en grunn til at jeg bare har vært på én date i løpet av disse to årene jeg har vært singel.

Eller hva tror du? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet mitt

1. april er ikke morsomt lenger

Vi lever i en verden hvor det daglig deles falske nyheter i sosiale medier og bloggere skriker ut med store clickbait-overskrifter som ikke står i stil til innholdet i selve innlegget. Dermed sier det seg selv at det ikke lenger er så sjarmerende med 1. april når vi i praksis blir lurt hver eneste dag.

Men når alt kommer til alt er ikke dette hovedårsaken til at 1. april ikke er morsomt lenger. Det er fordi ingenting er morsomt lenger. Nå er alt bare potensielt støtende. Men ikke ovenfor dem man skulle tro.

Nei, jeg er ikke gravid og jeg var det ikke i fjor, da dette bildet ble tatt, heller… Foto: Tonje Aarolilja

På 1. april i fjor skrev jeg i bloggen min at jeg var gravid. Ja, jeg vet. Det er den eldste og kanskje dårligste spøken i boka, og i de fleste tilfellene hvor jeg ser noen poster den i sosiale medier på denne dagen, så trekker jeg ikke litt på smilebåndet engang. Men det er ikke fordi jeg blir støtt, det er fordi jeg ikke synes det er morsomt, akkurat som at jeg ikke synes det er morsomt når noen peker mot vinduet bak meg og sier «det snør ute», selv om det ikke snør utenfor. Jaha, du fikk meg til å snu meg, so what? En god aprilspøk skal være litt dum og usannsynlig, slik at du selv føler deg dum for å ha gått på. Du får liksom ikke den effekten av å skrive at du er gravid når det jo er noe som faktisk kan skje.

Der kom ideen til fjorårets aprilspøk for min del. Jeg tok en veletablert og utslitt spøk, og satte den i en ny kontekst ved å poste at jeg, som jo er født som gutt, transkjønnet og derfor åpenbart ikke kan få barn, var blitt gravid og at jeg var overlykkelig over dette. Som en liten ekstra twist la jeg også inn en liten overraskelse til slutt om at motivasjonen for å bli gravid var en helt annen enn å få barn, slik man forventer. To vitser i en.

Det var vel ingen som ble lurt, men selv om de fleste som kommenterte på bloggen eller dens facebookside skrev at de fant det morsomt, så var det noen som ble støtt av at jeg spøkte med graviditet. Jeg måtte jo tenke meg litt om og ha medfølelse, skrev de. Medfølelse for alle de som av ulike grunner ikke kan bli gravide.

Jaha, sånn som meg selv, mener du?

For det var faktisk et litt sårt innlegg å skrive også, siden jeg jo egentlig drømmer litt om å kunne bli gravid, men vet at det ikke er mulig for meg da jeg er transkjønnet og født som gutt. Men jeg har alltid brukt humor som forsvarsmekanisme når ting blir vanskelig for meg.

Akkurat som med transkjønnetheten blir det enklere for meg å takle en vanskelig hverdag hvis jeg får lov til å le litt av den. Jeg vil mye heller at du skal kødde med meg og ufarliggjøre situasjonen fremfor å bare fremstå medlidende og dermed få meg til å synes synd på meg selv.

Det virker det som at de fleste som er i tilsvarende situasjoner er enige i, for når jeg så over kommentarene jeg fikk, og de som kom fra personer som faktisk hadde opplevd å miste barn eller som av ulike grunner ikke kunne få barn, så tok de meg i forsvar og sa at de synes innlegget mitt var morsomt. De som ble støtt var såkalte hvite riddere som gjerne blir støtt på vegne av andre for egen selvfølelses skyld, uten å høre på hva vi faktisk føler.

Jeg mener at den beste humoren er den som har et alvorlig tema i bunnen, og at absolutt alt kan spøkes med. Det betyr ikke at absolutt alt er morsomt, og at man aldri kan gå over streken, men at måten det gjøres på og konteksten det gjøres i er alfa og omega, og du merker fort om en vits bare er ute etter å provosere eller om den er fortalt med et glimt i øyet. Timing er også viktig, og det er sjelden ok å spøke med noe man står midt oppi hvor såret er ganske ferskt. Her kommer uttrykket «Too soon» inn.

Men at enkelte tema skal være fritatt for vitsing provoserer meg, både som humorist og som transkjønnet. Hvis du mener at man skal holde seg langt unna vitser med transkjønnethet som tema for å beskytte meg, sier du i praksis at jeg er svakere enn alle andre og er dermed med på å holde meg utenfor samfunnet fremfor å inkludere meg. Det er vel det motsatte av det du vil?

Som sagt betyr ikke dette at du ikke skal reagere om noe går over streken, men om du kjenner du blir støtt kan det være greit å stoppe opp litt og spørre deg selv om hvorfor. Om vitsen faktisk går til angrep på noen, eller om det bare er temaet for den du reagerer på.

Eller hva tenker du? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet mitt!

Jeg blir nok aldri klar for å stå frem

«Ikke faen, jeg er pissredd!» er svaret jeg kommer med hver gang noen spør meg om jeg er klar for å stå frem.

Det begynner å bli ganske mange år siden jeg oppdaget at jeg følte meg som jente, og helt siden den dagen har jeg levd med denne hemmeligheten om at jeg er transkjønnet, som bare vokser og vokser inni meg til det punktet hvor jeg kjenner at jeg holder på å sprekke. Det er ingen behagelig situasjon å være i.

Men selv om det er tanken på at jeg en dag skal stå frem og begynne å leve som meg selv som gjør at jeg kommer meg gjennom hverdagen, så utsetter jeg denne dagen i det lengste. Jeg er rett og slett alt for redd for konsekvensene av det, både i form av reaksjonene som vil komme og ikke minst risikoene ved eventuelle inngrep på kroppen, som jo er langt fra ufarlige. Selv om situasjonen er uholdbar, så gir det meg en slags trygghet å gjemme seg inne i skapet bare én dag til. Og enda en dag. Og enda en dag.

Så lenge du spør meg om jeg er klar for å stå frem, tror jeg aldri du vil få et annet svar enn nei.

Men kanskje jeg kan formulere spørsmålet for meg selv på en annen måte?

For tiden holder jeg på å lese science fiction-romanen «Old Man’s War» av John Scalzi, hvor hovedpersonen er en 75 år gammel mann som verver seg for å kjempe i en intergalaktisk krig. På grunn av hans høye alder er ikke kroppen hans skikket til krigføring lenger, og han må begå et større medisinsk inngrep for å kunne slutte seg til troppene. Det er her jeg kjenner meg igjen når han fra legen i boken får spørsmålet om han er klar til å si farvel til sin gamle kropp, for i likhet med meg sier han nei. Selv om det er dette han vil mer enn noe annet, blir det alt for skremmende å gi slipp på tryggheten ved et liv han jo kjenner, på tross av at han misliker det. Men når spørsmålet omformuleres til om han er klar til å få det overstått, blir svaret et annet.

Burde jeg i stedet begynne å spørre meg selv om jeg er klar for å få det uunngåelige overstått?

Det er så mange jeg skulle sagt unnskyld til!

Denne uken møtte jeg igjen hun som kanskje har hatt mest betydning for min utvikling og veien ut av skapet. Men mens vi satt og mimret sammen om gamle dager, ble jeg minnet på alle de dumme tingene jeg sa til alle rundt meg på den tiden jeg var på mitt mest deprimerte – og fikk kjempedårlig samvittighet.

Da jeg mandag morgen på jobb fikk vite at vi neste dag skulle en tur til Steinkjer for feltarbeid, tenkte jeg med en gang at «Steinkjer, det er jo der Ida bor nå!».

Selv om vi ikke har sett hverandre siden vi tilfeldigvis oppdaget at vi var i Oslo samme helg, og på samme hotell, for snart tre år siden, så kommer hun alltid til å ha en spesiell plass som en av mine beste venninner. Det var jo Ida som spilte rollen som den gode feen den magiske kvelden som forandret livet mitt for alltid, og hun var også reisefølget mitt da jeg for første gang reiste til London for å prøve meg ute som jente i en uke.

Hun betyr med andre ord veldig mye for meg, og at vi ikke ser hverandre så mye handler mest om at vi begge har flyttet litt rundt og i dag bor i forskjellige byer. Derfor ble jeg veldig glad da hun sa hun hadde tid til å møte meg, og dermed ble jeg igjen i Steinkjer noen timer etter at kollegene mine hadde dratt hjem til Trondheim.

Når to gamle venner møtes er det naturlig at det snakkes om tider som har vært, og etter hvert kom vi inn på den tunge tiden like før denne bloggen åpnet høsten 2012. Den gangen da jeg innså at jeg ikke lenger klarte å spille den rollen som samfunnet forventet fordi jeg var født som gutt, og at jeg ikke lenger klarte å undertrykke at jeg følte meg som jente.

Men jeg turte heller ikke å stå frem, og det endte med at jeg møtte veggen. Karrieren min gikk i stå og jeg så ingen muligheter for meg selv. Jeg ga rett og slett opp, og ble sint på verden og alle som var en del av den. Uansett hva folk sa til meg, så svarte jeg i sinne, og jeg sa mye dumt som gjorde at de rundt meg en etter en trakk seg unna og i de fleste tilfellene forsvant helt fra livet mitt. Ida var ikke noe unntak, og jeg vet jeg har såret henne også i denne perioden, men siden hun har slitt med depresjon selv klarte hun vel å holde ut fordi hun visste at jeg ikke var meg selv. Det var depresjonen min som snakket.

«Det er da du finner ut hvem som er dine virkelige venner» sa Ida da jeg sa at jeg ikke har tallet på hvor mange venner som bare ble borte og som jeg ikke har snakket med siden den gang. Selv om jeg forstår hva hun mener, så er det jo ikke sånn at man er fritatt fra folkeskikken selv om man er deprimert, og det er jo grenser for hva man skal finne seg i selv fra en person som sliter psykisk og ikke klarer å styre følelsene sine.

Siden det begynner å bli en del år siden og vi alle sannsynligvis har gått videre føles det ikke lenger naturlig å ta kontakt med hver enkelt, selv bare for å fortelle at jeg er lei for det som skjedde. Men jeg har likevel et håp om at i alle fall én av dem det gjelder leser dette, og derfor deler jeg dette åpent i bloggen.

Så til dere det gjelder: Unnskyld!