Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Filosofering og tanker'

La oss bare avlyse Vixen Awards – for godt

Lenge har jeg tenkt på å skrive hva jeg tenker om Vixen Influencer Awards, tidligere Vixen Blog Awards. Men hva har jeg egentlig å si som ikke allerede er sagt av andre før meg?

Vel, i utgangspunktet har jeg hatt et godt forhold til Vixen. To ganger har jeg vært der, og begge gangene har jeg storkost meg. Ikke fordi jeg brydde meg så mye om selve prisutdelingen, men fordi det var en flott arena for å mingle og møte andre bloggere. Hadde det ikke vært for Vixen hadde jeg for eksempel ikke blitt kjent med Rockstar Charlie som jeg i dag betrakter som en av mine beste venninner.

Vixen Blog Awards januar 2015 – Full av forventning på hotellrommet før showet begynte.

Men etter hvert begynte jeg å føle at arrangementet frontet helt andre verdier enn dem jeg selv står for, og i fjor hadde jeg ikke lyst til å dra. Jeg hadde et håp om at de skulle klare å rydde opp da de kunngjorde at de ville slå hardt ned på bloggere som brøt norsk markedsførings- og åndsverkslov. Men de siste ukenes hendelser viser at det er greit å bryte loven så lenge du ikke overgår de største navnene i bransjen.

Med andre ord, det er ikke likhet for loven hos Vixen Influencer Awards.

De fleste har vel fått med seg hvordan Annijor og Martine Lunde først ble diskvalifisert på grunn av manglende merking av sponsede innlegg. Dette mens verstingene Sophie Elise, Anna «Mamma til Michelle» Rasmussen og Caroline Berg Eriksen, som jo har gjort sport i å bryte markedsføringsloven og har fått flere varsler fra Forbrukerombudet uten å vise noen forandring i sin adferd, får lov å stå urørt. Da dette ble påpekt, blir plutselig de to diskvalifiserte tatt inn i varmen igjen, med en unnskyldning om at juryen i dialog med disse to bloggene hadde fått tilgang på ny informasjon som stilte saken i et nytt lys. Vel og bra det, men hva med de tre nevnte?

Hvorfor må mindre bloggere legge frem dokumentasjon på at de har handlet i god tro, mens de største navnene i norsk bloggbransje får lov til å holde på slik som de vil i år etter år og bli belønnet for det?

Fordi Vixen ikke tør noe annet. Fordi de er avhengige av at de store bloggerne får priser og skriver innlegg hvor de snakker opp Vixen som noe positivt for å generere sponsorinntekter.

Derfor ble også satirebloggen Blogg om Toppbloggere, som var nominert i kategorien Folkets Favoritt, diskvalifisert med en usaklig påstand om brudd på åndsverksloven med sin bildebruk. Bruk av teksten «bilder lånt fra Google» er jo et velkjent fenomen blant toppbloggere når de bruker bilder de ikke har rettigheter til. Men Blogg om Toppbloggere benytter seg av loven om sitatrett og er gode på merking i henhold til denne loven, virker det på meg som at det ligger noe annet bak her. Særlig når juryformann Hans Petter Nygård-Hansen på samme tid som diskvalifiseringen fører opp bloggen på sin svarteliste over useriøse nettsteder for fake news.

Er det flere enn meg som synes at dette stinker?

Svaret er ja, tydeligvis. Flere finalister har allerede trukket seg, og det er noen til som sitter på gjerdet og har åpent spurt seg selv i egen blogg om hva som er det riktige å gjøre.

Siden Vixen er en privat virksomhet kan de tillate seg å velge og vrake blant bloggere og hvem de mener fortjener å få en pris. Men når de selv har lagt til grunn at de vil slå hardt ned på de som bryter markedsførings- og åndsverksloven, så kan de ikke velge å følge sine egne retningslinjer når det passer dem uten at det blir lagt merke til og at det blir bråk.

Derfor sliter jeg med å forstå hvordan man kan ønske og la seg assosiere med en slik pris, og hvordan noen lenger kan ta den seriøst. Og jeg tror ikke ryktet kan repareres.

La oss bare avlyse Vixen Awards. For godt.

Kommer til å ta et annet navn når jeg står frem

Det å velge seg et nytt navn som passer bedre med sin kjønnsidentitet er noe alle transpersoner ser ut til å gjøre, uansett om de tenker å stå frem eller ikke. Men prosessen kan være vanskelig og jeg har hørt om dem som skifter navn flere ganger fordi de ikke har klart å slå seg til ro med navnet de først valgte.

Selv valgte jeg ikke jentenavnet mitt selv, men fikk det tildelt av min første kjæreste da jeg var 16 år, fordi det var det fineste navnet hun kunne komme på. Selv om hun forsvant ut av livet mitt to år senere, og jeg bestemte meg for å glemme henne helt, så beholdt jeg navnet Emilie. Det hadde vokst på meg og blitt en del av identiteten min.

Men stadig tar jeg meg selv i å tenke at dersom jeg hadde blitt født som jente hadde foreldrene mine aldri kommet til å kalle meg Emilie. Ikke at det betyr noe, men burde ikke de ha litt å si også?

Så var det en gang i høst, i forbindelse med TV-aksjonen, at Unicef sendte meg en mail. Det gjør de jo egentlig ganske ofte, siden jeg har brukt å overføre litt penger til dem nå og da. Men denne gangen var det litt spesielt. De hadde nemlig skrevet navnet mitt feil. Ikke bare en gang, men konsekvent gjennom hele mailen. Hver gang navnet mitt kom opp var det skrevet med en bokstav for lite, noe som gjorde at guttenavnet foreldrene mine ga meg, ble et jentenavn. Først trakk jeg bare flirende på smilebåndet og tenkte «noen prøver å fortelle meg noe».

Så tenkte jeg at, hei det var kanskje ikke så dumt? Jeg har jo lenge fundert på om jeg skulle ta et mellomnavn også i tillegg til Emilie, siden vi jo har tradisjoner for sånt i min familie, uten at jeg har funnet noe som passet. Og vel, dette passet heller ikke som mellomnavn, men hva om jeg tok Emilie som mellomnavn til dette?

Jeg stablet dette navnet sammen med Emilie og etternavnet mitt og smakte litt på det.

Jo, det hadde en fin og naturlig klang over seg, og jeg likte også at det på en måte sendte et lite nikk til foreldrene mine og det navnet de jo valgte ut til meg den novembernatten for så mange år siden. Når en venninne også ble så glad og fikk tårer i øynene fordi hun synes det passet så fint, er det vel ikke mer å lure på?

Vel, nå har det gått noen måneder, og fortsatt tenker jeg på meg selv som Emilie, så det er nok sannsynligvis det navnet jeg kommer til å fortsette å bruke i dagligtale. Men når og om jeg kommer så langt at jeg skal søke navneendring, så er jeg bestemt på at Emilie vil føres opp som fornavn nummer to.

PS! Av åpenbare grunner kan jeg ikke fortelle hvilket navn det er jeg har valgt ut. For selv om guttenavnet mitt nok ikke er så vanlig blant de på min alder, vil det være lett å tenke seg frem til hva det er nå som jeg har sagt at mitt nye navn er dette navnet minus en bokstav. Så ikke spør…

Avslo sjansen til første julebord som jente

For noen dager siden fikk jeg en sms fra eks-sjefen min. Jobben jeg sluttet i før jul skulle ha et forsinket julebord denne uka, og ville gjerne ha meg med. Joda, mine tidligere kolleger er fantastiske, og siden de vet at jeg er transkjønnet kunne dette bli en mulighet til å oppfylle drømmen om å for første gang dra på julebord i kjole!

Likevel endte jeg opp med å takke nei.

Sant å si føles det vondt å være så avvisende, for det er som sagt en herlig gjeng jeg har jobbet med, men det er også delvis derfor jeg gjorde det. Den siste måneden jeg jobbet der etter å ha fått beskjeden om at jeg måtte gå grunnet nedskjæringer i bedriften, har føltes som å daglig måtte omgås en eks du fortsatt har følelser for, og derfor trenger jeg å få dem litt på avstand for å komme meg videre.

Men jeg kunne likevel vurdert å ta en siste middag med dem. Hadde det ikke vært for valget deres av spisested. De har nemlig booket bord på et fancy sted hvor man ikke opererer med en á la carte-meny, men hvor alle får den samme fem- eller tiretteren og kan bestille en tilpasset vinpakke ved siden av. Fantastisk hvis man er matelsker. Et mareritt når man som meg, på grunn av nedsatt smak- og luktesans, har et anstrengt forhold til mat. Hadde jeg fortsatt vært ansatt i bedriften kunne dette fått meg til å uansett stå over julebordet.

Så når det eneste jeg føler jeg kunne fått ut av å dra hadde vært et nytt antrekk å dele i bloggen, så er det like greit å stå over. Jeg har en stygg følelse av at kvelden bare ville vært anstrengende, og derfor finnes det ikke et fiber i kroppen som har lyst til å dra. På tross av muligheten til å oppfylle drømmen om et julebord som jente.

Men det føles likevel vondt å avvise dem, og takke nei.

Joda, jeg er kommet hjem nå

Ved en tilfeldighet så jeg at min bloggportal Femelle.no for noen timer siden delte innlegget «Ikke klar for den nye hverdagen» som jeg skrev tirsdag i forrige uke. Siden innlegget handler om hvordan jeg ikke tør å dra hjem til leiligheten min etter jul fordi jeg er redd for å avslutte ferien, tenkte jeg at det kanskje var på sin plass å komme med en oppdatering. For jeg er faktisk hjemme nå, og jeg har vært her noen dager også!

Det ble ikke så jeg dro hjem dagen etter at jeg skrev det innlegget slik jeg skrev jeg skulle, for det var virkelig vanskelig å gi slipp på julefølelsen. Men etter hvert som julepynten ble plukket ned skulle det vise seg å bli enklere å omstille seg, og i det helgen kom klarte jeg endelig å pakke sammen bagen min og dra hjem til leiligheten min for første gang i 2018. Og jeg fant den akkurat slik jeg forlot den 3. juledag med julegavene mine stablet oppe i et hjørne klare for fotografering.

Så siden har jeg vært hjemme da, med fryseskapet fullt av rester etter julematen og billig svensk ferdigmat etter en dagstur til Sverige, med tekoppen min og nok av tid til å både lese alle bøkene og se alle filmene jeg har lagt unna fordi tiden ikke har strukket til tidligere. Men selv med all verdens tid er jeg mer stresset nå enn før jul, da tiden ikke strakk til. Det suger virkelig å være arbeidsledig og ikke ha tryggheten fast inntekt gir deg.

Men forhåpentligvis skjer det ting nå, da NAV ringte meg to ganger i forrige uke. Først for å skremme meg ved å påstå at jeg hadde fylt ut meldekortet mitt feil og at det kom til å få konsekvenser for meg, før hun som ringte plutselig innså at det var de selv som hadde gjort en feil og dermed fikk det travelt med å si «ha det» og legge på. Dagen etter ringte det en mannsperson fra NAV som ønsket å kalle meg inn til et møte for å hjelpe meg med å få fortgang i jobbsøkeprosessen, slik jeg ble lovt en gang før jul.

Så nå håper jeg virkelig at de kan hjelpe meg med å komme ut i jobb igjen og det ganske kjapt. For jeg trenger inntekt, jeg trenger å se folk, og ikke minst en grunn til å stå opp om morgenen.

Men nå skjer det kanskje noe. Og da er jeg litt roligere i det minste.

Ikke klar for den nye hverdagen

Lille julaften forlot jeg leiligheten min og dro hjem til foreldrene mine. Med unntak av noen timer tredje juledag hvor jeg dro hjem for å ta og redigere bilder til bloggen, siden jeg ikke har Photoshop på laptopen min, har jeg vært her siden da. Rett og slett fordi det å dra hjem vil bli som å markere at ferien er over.

Derfor tør jeg ikke dra hjem. Jeg er ikke klar for den nye hverdagen.

Jeg er alt for redd for å møte den. Nå som jeg er arbeidsledig og ikke har noen inntekt, og fordi jeg hadde fast ansettelse over for kort tid og dessverre også har vært alt for flink til å sette penger på sparekonto mens jeg hadde inntekt, heller ikke får noe stønad fra NAV.

Ut fra erfaringene jeg gjorde sist jeg var arbeidsledig frykter jeg nå at jeg vil bli apatisk, at jeg vil slutte å stå opp om morgenen, og nå som jeg ikke har inntekt heller vil jeg også slutte å gå ut og være sosial fordi jeg ikke har råd til den obligatoriske kaffekoppen som må inntas hver gang man skal treffe noen.

Derfor tviholder jeg nå på denne følelsen av å ha ferie, og derfor har jeg ikke pakket bagen min med julekjolen min, tannbørsten min og det hele, og hoppet på bussen som bruker tjue minutter på å ta meg til leiligheten min. Men selv om mamma foreløpig bare synes det er hyggelig å ha meg hjemme, så vet jeg egentlig det ikke kommer noe godt ut av å utsette den nye hverdagen, for den vil komme uansett.

Så i kveld skal jeg pakke sammen sakene mine, i og morgen skal jeg dra jeg hjem. Til en ny hverdag med usikkerhet, søknadskriving, venting og krangling med NAV, før den forhåpentligvis raskt erstattes av en ny og bedre hverdag med større preg av ro og stabilitet.

I morgen skal jeg hjem.

Kanskje.

Gruer meg til 2018

Når jeg skriver dette er det under fire timer igjen av 2017, et år som har vært fylt av kontraster med både de høye toppene og de dype avgrunnene. De sistnevnte så ut til å samle seg mot slutten av året, særlig da jeg plutselig ble arbeidsledig igjen og NAV i tillegg ga meg beskjed om at jeg ikke har noe krav på støtte fra dem.

Jeg går med andre ord inn i det nye året med stor usikkerhet om hvordan jeg skal klare meg fremover. Selv om jeg har vært flink til å spare og derfor har en del penger lagt til side, så vil jo dette bare vare en liten stund.

Dette kombinert med den nærmest fiendtlige mottakelsen på Rikshospitalet for en måned siden, og nyheten om at jeg blir nødt til å bytte psykolog etter å ha gått til den samme behandleren i fire år, gjør at det eneste som er sikkert er hvor usikkert alt er når vi går inn i 2018 og hverdagen begynner.

Det var vel ikke meningen at alt pratet om nytt år og blanke ark skulle tolkes så bokstavelig?

Nei, jeg håper i det lengste på at det nye året kommer med gode nyheter, og litt mer trygghet og stabilitet i hverdagen. Men jeg holder ikke pusten.

PS! Oppsummering av året som gikk kommer senere

Skulle gjerne hatt en jentegjeng å feire nyttår med

For noen dager siden delte jeg bilder av kjolen min fra min første julaften som jente, etter at jeg i flere år med misunnelse har sett andre jenter dele sine juleantrekk. Nå kunne jeg stolt smile og si at endelig var det min tur.

I dag er det nyttårsaften, noe som også er en dag hvor sosiale medier er fulle av venninnegjenger som poserer smilende i sine glitrende paljettkjoler, der de sammen feirer at vi går inn i et nytt år. Den trenden kommer jeg dessverre ikke til å følge, for jeg har verken et nyttårsantrekk å vise frem eller en venninnegjeng å posere med. Jeg skal som vanlig tilbringe nyttårsaften alene. Sannsynligvis foran TV-en med en av filmene jeg fikk til jul.

Ikke misforstå, jeg trives godt alene i mitt eget selskap, og kommer garantert til å kose meg i kveld.

For to år siden pyntet jeg meg på nyttårsaften, selv om jeg var alene. I år frister det mer med joggebukse…

Likevel skulle jeg, etter denne fantastiske julefeiringen med familien hvor jeg endelig fikk føle meg som en av jentene, gjerne følge opp dette med å feire nyttår som en av jentene også. Nå som jeg er i slaget.

Men selv om jeg garantert hadde klart å sette sammen et improvisert antrekk ved hjelp av det som allerede finnes i skapene mine, er det verre å finne et sted å være sånn uten videre. Særlig fordi den venninnegjengen jeg ønsker å feire med ikke finnes. Visst har jeg masse venninner, men de bor spredt og bare noen få av dem kjenner hverandre. Når jeg møter dem er det jo alltid en og en, og egentlig er det jo sånn jeg foretrekker det også. Det er enklere å sørge for at alle blir sett og hørt når man bare har en å forholde seg til av gangen.

Likevel, hadde det vært fantastisk å få oppleve dette også, og ikke minst kunne fulgt opp min første julefeiring som en jente med en nyttårsfeiring som en av jentene. Og ikke minst kunne dele bilder i bloggen av meg posere smilende i et nyttårsantrekk. Det hadde vært en så perfekt avslutning av både julen og året. Kanskje.

For når alt kommer til alt kjenner jeg at jeg ser frem til å bare slappe av med en god film i kveld også.

Pappa kjøpte juleplante til meg

Lille julaften var pappa, søsteren min og jeg ute og kjøpte julegaver til mamma, slik vi alltid gjør sammen en dag tett oppunder julaften. Fordi pappa har lovt å ta med tulipaner hjem går ferden også innom en blomsterbutikk, og mens han står i kø for å betale vinker han meg over og peker på noen små røde sukkulenter ved kassen.

«Har du lyst på en sånn til stuebordet?» spør han meg. «Betaler du?» spør jeg. Han nikker. Ok, sier jeg.

Av mangel på passende vase eller krukke står den foreløpig i en IKEA-skål…

Da jeg fortalte en venninne om dette, sa hun at det bruker pappaen hennes å gjøre også, og at det er en typisk far/datter-ting. Det får meg jo til å tenke. Faren min har jo aldri kjøpt en blomst eller en plante til meg tidligere.

Det kan jo være flere grunner til det, men selv om han har visst en stund at jeg er transkjønnet er det jo først det siste halvannet året jeg har begynt å markere ovenfor både ham og mamma at jeg en dag tenker å stå frem med dette. Pappa har ikke sagt så mye på det, for det er sånn han er som person. Men kan dette være en måte for ham å vise aksept på?

Eller overanalyserer jeg alt som vanlig?

Uansett står det nå en liten rød sukkulent jeg har fått av pappa i leiligheten min. Det i seg selv er utrolig stilig.

Siste innkjøp – litt bling til jul

To dager igjen til jul, og dermed avslutningen på det som i år har vært en litt tung førjulstid etter at jeg for to uker siden hadde min siste dag på jobb, og ble arbeidsledig igjen. Det har jo gjort noe med humøret og hva er vel bedre da enn å trøste seg selv med litt shopping? Særlig når den økonomiske fremtiden min er så usikker…

…jeg som bare skulle ha en eller to ting. Jeg klarte visst ikke helt å styre meg. Men det føltes likevel godt å komme hjem med denne fangsten og glede seg og tenke på når jeg en gang skal få tatt det i bruk.

Særlig spennende var det å finne clips til ørene som så bra ut. Det bruker å være en utfordring for meg som ikke har hull i ørene å finne ørepynt som ikke skriker nettopp nettopp det, og faktisk kan gå for å være the real deal.

Sånn sett bruker denne tiden som nå kommer å være litt tung, når jeg ser andre bloggere smilende dele sitt nyinnkjøpte bling sammen med årets julekjole, mens jeg som er transkjønnet og født som gutt alltid tar på den samme gamle dressen, og ser med litt misunnelig mot de andre jentene.

Men hva er man vel uten drømmer?

Så jeg er overbevist om at en dag, vil det også bli min tur. Inntil da er jeg sikker på at det vil by seg en annen mulighet i løpet av romjulen slik at jeg også kan dele et juleantrekk i bloggen og ikke minst ta i bruk mitt nyinnkjøpte bling til jul.

Har du årets juleantrekk klart? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

For en måned siden ante jeg ikke hva jeg veide

Bloggere som fronter kosmetisk kirurgi, og hvor skadelig dette er for usikre unge blogglesere, er visst en evig diskusjon vi aldri blir ferdige med. Selv har jeg alltid følt meg litt hyklersk når tema kommer opp.

Det er jo helt forferdelig å høre at unge jenter drømmer om, og gjerne legger unna konfirmasjonspengene sine til operasjon, i håp om å oppnå «den perfekte kroppen» det snakkes så varmt om i den rosa bobla av bloggverdenen. Likevel har jeg i løpet av de fem årene jeg har blogget aldri lagt skjul på at jeg, som transkjønnet, selv drømmer om å legge meg under kniven og fikse på det jeg mener er galt med kroppen min.

Har jeg egentlig lov til å være kritisk til skjønnhetsbloggernes romantisering av kosmetisk kirurgi?

Men en fredag i slutten i november besøkte jeg som kjent Rikshospitalet i Oslo, for min første utredning til mulig kjønnskorrigerende operasjon. Da forsto jeg at du trenger ikke å være totalt for eller i mot.

Noe av det første legen gjorde etter at vi hadde kommet oss inn på kontoret hennes, var å gå gjennom grunnleggende personalia. «Høyde?» spurte hun. «1.70» svarte jeg. Den var lett. «Vekt?» spurte hun. «Aner ikke» svarte jeg. Hun så på meg. «Jeg har ikke stått på en siden jeg var hos helsesøster på skolen da jeg var 12 år» fortsatte jeg og trakk litt på skuldrene. Hun fortsatte å se på meg i noen sekunder før hun smilte litt og sa «Sånn sett er du faktisk rett person for dette, når du tydeligvis ikke bryr deg om hvor mye du veier, men likevel har en normal kroppsfasong».

Der har vi det, tenkte jeg. Det er jo hele forskjellen.

Mens de rosa skjønnhetsbloggerne snakker om det overfladiske som fylde, symmetri og utjevning av smilerynker ingen andre enn de selv ser under et mikroskop, så er ikke jeg ute etter å se ut som en fotomodell. Jeg vil bare gjøre akkurat nok til at den jeg føler meg som på innsiden også vises på utsiden, og at jeg kan passere og forsvinne i en folkemengde som en hvilken som helst jente, uten at noen ser rart på meg.

Det vil jeg aldri kunne oppnå om jeg jager den samme umulige perfeksjonen som rosabloggerne romantiserer. Normale mennesker er ikke perfekte, og det er nok grunnen til at de som igjen og igjen fikser på hver lille «feil» de finner hos seg selv gradvis får et utseende som fremstår mer og mer som kunstig plast.

Og de områdene jeg hovedsaklig ønsker å gjøre noe med er det ikke meningen du skal se uansett.

Så da kom det faktisk noe godt ut av besøket mitt hos Riksen også, selv om jeg opplevde helheten av besøket som tungt. Men siden det var en grunn til at de spurte om vekta mi, ble jeg også nødt til å bryte den gode trenden og gå på vekta den fredagen. Så nå vet jeg hva jeg veier, og det var faktisk mindre enn jeg gjettet.

Men hvor stort tallet er har jeg ingen planer om å fortelle i bloggen. Når det ikke har noen betydning for meg, har det absolutt ingen betydning for deg heller.