Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Filosofering og tanker'

Jeg er lei av å være så redd!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Men det ønsker jeg tydeligvis ikke at noen skal vite. Jeg skriver denne bloggen anonymt og jeg bruker maske på alle bildene jeg poster. Langt fra alle i omgangskretsen min vet om hemmeligheten min. Blant kollegene mine på jobb er det bare en som vet noe, og som i tillegg vet om denne bloggen. Jeg bruker enorme krefter hver dag på å skjule dette, og jobber hardt for å holde feminine fakter og lignende tilbake. Hvorfor?

Fordi jeg er redd.

Vi lever i et samfunn hvor det fortsatt henger igjen at mannlige verdier er mer verdt enn kvinnelige verdier. Kvinner som oppfører seg som menn, ikler seg dress og klatrer karrierestigen blir hyllet og sett på som tøffe og selvstendige. Menn som omfavner sine mer myke og følsomme sider blir sett på som pyser og får raskt et homostempel. Disse blir sett som avvikere, som noe truer mannens eksistens. Det ser vi allerede i barndommen. Jeg fikk garantert høre det hvis noen så meg leke med dukker, men jeg kan ikke huske at noen ropte «æsj, leker du med biler?» til søsteren min.

Jeg ønsker riktignok ikke å være en feminin mann. Men det er der jeg blir plassert. Fordi jeg ble født som gutt, og derfor møter jeg ofte kommentarer som «åh, så du er egentlig gutt?». Så nå går jeg rundt og skjuler hvem jeg er, med unntak av for vennene mine. Møter jeg nye folk så holder jeg meg selv tilbake. Jeg bruker lang tid, på å vurdere om dette er folk å stole på før jeg sier noe, men når jeg sier noe, det er først da de får bli kjent med meg og vennskap utvikles. På denne måten utvikler jeg ikke så mange vennskap. Med unntak av dem har jeg fått veldig liten støtte for at jeg føler meg som jeg gjør. Jeg går rundt daglig og føler meg som en som ikke passer inn noe sted, som en avviker, og er redd både for både folks fordommer og det å aldri finne min plass i samfunnet fordi jeg føler meg fanget mellom to kjønn. Det jeg føler meg som, og det som de andre ser meg som.

I London turte jeg å være meg selv… og for en uke det var! Håper jeg en dag tør det hjemme i Trondheim også…

Jeg tør heller ikke å si noe til de jeg bor med. De slår meg ikke som folk som vil forstå noe som dette, og siden jeg ikke har råd til å flytte på dette tidspunktet så tør jeg heller ikke si noe i frykt for at det skal bli enda mer ubehagelig å bo her.

Men jeg er lei av å være redd.

Jeg har lyst til å gjøre alle de tingene som er helt normale for venninnene mine. Jeg har lyst til å gå på shopping og ta med jenteklær inn i prøverommet uten at å måtte planlegge fluktruter i tilfelle noen ser meg. Jeg har lyst til å kunne nærme meg sminkeavdelingen på H&M og klare å være der lenge nok til å faktisk registrere hva de har i stedet for å bare raske med meg noe tilfeldig i det angsten griper meg og får meg til å flykte. Jeg har lyst til å kunne ta i mot vareprøver på diverse kosmetikk, hudprodukter og lignende på kjøpesenteret uten at det blir flaut. Jeg har lyst til å kunne pynte meg i en fin kjole og ta en jentekveld ute på byen og le med venninnene mine. Jeg har lyst til å være meg selv hele tiden slik at jeg blir lettere kjent med nye folk og får utvidet venninnekretsen. Jeg har lyst til å gå nedover Nordre gate i Trondheim midt på sommeren i en lett sommerkjole og merke at ingen rundt meg bryr seg.

Jeg har lyst til å være jente, og bli sett som en jente. Ikke som en som egentlig er gutt, og som går i jenteklær.

Å gå hjem alene fra byen etter mørkets frembrudd

Jeg skulle ønske jeg var jente. Det har du hørt meg si før. Men det finnes situasjoner hvor jeg faktisk er glad for å være gutt akkurat når det står på. Og dette er litt trist, når det det handler om er å kunne gå hjem fra byen lenge etter mørkets frembrudd, uten å være redd for overgripere.

Jeg tør som sagt tidligere ikke å gå ut kledd som jente, i alle fall ikke hjemme i Trondheim. Dette er uavhengig av når på døgnet det er, jeg er bare redd for å bli gjenkjent og/eller hånet for at jeg er annerledes. Men hva med alle andre jenter der ute, de som ikke er annerledes, de som er født med det kjønnet de føler seg som. Hvorfor skal de være nødt til å føle seg utrygge bare fordi de er jenter? Det er jo helt tragisk!


Bilde fra julaften, derfor den veldig fine kjolen. Men det var det mest tankefulle bildet jeg fant.

Det er noen som sier at de kan for det selv. Fordi de kler seg så utfordrende. Det er enda tristere, at heller ikke de som er født som jenter, skal få kle seg som de vil. Samtidlig så er det en kjerne av sannhet i det, selv om jeg ikke mener at noen jenter har skylden for at de selv blir voldtatt. Men parkerer du en strøken sportsbil på Svartlamon ulåst, med nøkkelen i tenningen, så bli ikke overrasket om bilen er borte når du kommer tilbake dagen etter. I en ideell verden hadde man selvsagt hatt respekt for annen manns eiendom, og jenter hadde kunnet kle seg som de ville. Inkludert meg. Men verden er ikke et ideelt sted. Og det er trist.

Det som derimot kan bli ubehagelig når jeg går der, i de sene nattetimer, er hvis det tilfeldigvis går en annen jente der fremme, alene. Jeg kan se at hun er redd. Jeg har lyst til å prøve å ta henne igjen. Tilby meg å følge henne hjem, eller i alle fall slå følge et stykke, slik at hun slipper å gå alene. Men jeg vet at det ville skremt henne mer om jeg hadde nærmet meg henne mer. Det er meg hun er redd for. For hun ser meg ikke som den jenta jeg føler meg som. Hun ser meg som den gutten det ytre skallet mitt viser. I disse timene natt til lørdag og søndag er nemlig alle gutter potensielle voldtektsforbrytere. Og igjen føles det feil for meg å være gutt.


Meg ute som jente for første gang i London i september i fjor. Men jeg gikk heldigvis ikke alene…

Likevel er jeg er glad for å være gutt akkurat i disse få timene etter at utestedene stenger og jeg må ta fatt på hjemveien alene. Ellers så ønsker jeg av hele mitt hjerte å være jente. Det er egentlig ganske trist at det å slippe å være redd for overgrep skal være det som veier i mot.

Det, og det å kunne tisse stående.

Hårete overleppe for kreftsaken?

Nå er november snart over. Denne kalde, grå måneden som ingen egentlig liker fordi den er for kald til å være høst, men samtidlig for lite snø til å være skikkelig vinter. Så hvorfor ikke bruke denne depressive måneden på å fokusere på prostatakreft?


Foto: Alex E. Proimos/Flickr

Jeg snakker selvfølgelig om prosjektet Movember hvor alle menn ble oppfordret til å anlegge bart for å skape oppmerksomhet rundt kreftsaken. Enda et av disse «vi må gjøre noe»-prosjektene, som ender i en symbolsk handling altså. Det er vel der jeg sliter litt, for jeg liker ikke symbolsk handling. Jeg liker handling. I tillegg skjønner jeg heller ikke hvordan det å la håret gro i ansiktet, skal flytte fokus ned mot det som foregår rundt skrittet.

Det er riktignok ikke primært derfor jeg ikke lot nesehårene gro denne måneden, selv om de aller fleste per dags dato ser meg som en gutt fordi de ikke vet bedre (les: jeg har ikke fortalt dem det). Det tar seg virkelig ikke ut å være transkjønnet og delta på Movember. Du blir ikke oppfattet som en jente på den måten. Ikke ønsker jeg å gi ammunisjon til de som ønsker å bygge oppunder trønderstereotypen som jeg er så lei av heller, så da droppet jeg det like godt. Men det gjør jo at jeg ikke får den selvgode følelsen av at jeg har støttet en god sak ved å gjøre praktisk talt ingenting. Akkurat som å sitte i mørket i en time i mars hvert år liksom skal hjelpe med å redde planeten, selv om varmekablene i oppkjørselen utenfor gløder for fullt vinteren igjennom. Jeg savner denne totale frifinnelsen fra den dårlige samvittigheten. Jeg vil også føle at jeg hjelper til, uten å faktisk jobbe for det eller at det blir ubehagelig for meg på en eller annen måte.

På en eller annen bisarr måte føler jeg meg plutselig diskriminert som transkjønnet.

Så takket være moderne teknologi og Photoshop har jeg nå laget en realistisk fremstilling av hvordan jeg kunne ha sett ut i løpet av måneden som gikk. Bortsett fra at jeg ikke har så mye hårvekst i ansiktet at jeg får til en slik prydmustasje. Og at strengt tatt bare et av disse bildene som faktisk er tatt i november. Men har du orket å lese helt hit, så tror jeg ikke du har særlig mye kritisk sans uansett.

Så la oss like godt sette over til det alternative universet.


For maksimal effekt av dette innlegget, åpne denne siden i et eget vindu, eller egen fane om det behager mer, og la lydsporet surre i bakgrunnen mens du ser over bildene en gang til. Igjen og igjen.

Og ja, støtt kreftsaken folkens. Eller, ikke støtt kreften da, den er vi i mot. Vi støtter de som bekjemper den. Åh, glem det. Send penger!

dw12dt