Emilies skap » Filosofering og tanker
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Filosofering og tanker'

Er jeg mindre ekte enn rosabloggerne?

Jeg skulle ønske jeg var jente. Men siden jeg er født som gutt og derfor fikk tildelt guttekropp er jeg nødt til å ta i bruk noen triks for å se mer ut som den jenta jeg ønsker å være. Men fordi jeg altså ikler meg parykk og putter innlegg i bh-en for å få riktig utseende, så får jeg innimellom høre at det jeg driver med er utkledning. At alle som befinner seg under transparaplyen ikke gjør noe annet enn å kle seg ut fordi vi må inn med løspupper og parykker for å få til et utseende vi er fornøyde med. Og det er jo ikke ekte, og da er det utkledning.

Men hvorfor er det jeg driver med så mye mer falskt enn det andre som skjer oppover topplista på blogg.no?


Skjermdump fra Nettavisen 31. oktober. Bloggeren Idasmil skriver i dette innlegget at hun har brukt flerfoldige tusen på å fikse på utseendet. Neglene alene kostet henne en tusenlapp.

For jo lenger oppover denne topplista jeg kommer, så er det mer og mer vanlig å finne bloggere som gjør langt større inngrep enn jeg har gjort med utseende. De har brukt et halvt sentralafrikansk statsbudsjett på å dytte brystene fulle av silikon, forlenget vippene så mye at de kan klø seg med dem i panna når de sperrer opp øynene, og fylt leppene med så mye restylane at de står i fare for å bli saksøkt av Disney om de viser seg offentlig i matrosdress. Og med flere metertykke lag med sparkel i ansiktet, blogger de om hvor viktig det er å være seg selv.

Men selv om dette også møter en del kritikk, så er dette likevel mer godtatt i dagens samfunn. Og for all del, som feminist mener jeg at jenter skal få lov å gjøre akkurat hva de selv vil med kroppen sin dersom det gjør at de føler seg mer vel. Men hvor er forskjellen på dette og det jeg gjør? Jeg gjør det jo også for å føle meg vel med meg selv. Jeg gjør det for egen skjønnhets skyld.


Illustrasjonsbilde hentet fra mitt tidligere innlegg om silikon

Den eneste forskjellen jeg ser mellom mine silikoninnlegg og dem det blogges om lenger oppe på topplista, er at deres inngrep er mer varige. Mine innlegg tar jeg ut av bh-en ved kveldens slutt. Det samme gjelder parykken min, som nok sitter litt løsere enn rosabloggernes hairextensions. Men i prinsippet er det jo samme sak. Det er noe som tilføres kroppen og som ikke er der naturlig fra naturens side.

Enn så lenge så har jeg ikke helt klart å komme ut av skapet, og lever derfor store deler av livet mitt ute i samfunnet som gutt. Derfor ville det vært dumt av meg å gjøre varige inngrep nå. Men kanskje en dag i fremtiden, den dagen jeg er klar til å fortelle verden at det er jente jeg egentlig vil være.

Frem til da er alt jeg gjør å ta på parykk, legge innlegg i bh-en og kanskje stramme inn litt i skrittet slik at det som ligger der gjemmes unna. Jeg har aldri brukt løsvipper, fordi jeg har lange og naturlige vipper som jeg er veldig stolt av. Jeg har aldri brukt noe annet enn neglelakk på neglene heller, og sminke det bruker mer eller mindre alle jenter.


Så hvem av oss er det egentlig som er utkledd? Hvem er det som er mest ekte?

#transkjønnet #transkjønnethet #skjønnhet #silikon #restylane #extensions #falsk #sparkel #ekstremoppussing

Tanker rundt Vixen Blog Awards

Tilfeldigvis mens jeg lot blikket mitt vandre nedover forsiden av blogg.no, la jeg merke til at nomineringen til Vixen Blog Awards 2013 er åpnet. Dersom du ikke er så bevandret i bloggverdenen at du ikke har fått med deg hva Vixen Blog Awards er, så kan jeg ikke akkurat si at jeg synes synd på deg, men det er altså det nærmeste vi kommer en slags offisiell kåring av Norges «beste» blogger. «Beste» i anførselstegn.

Diamanter är en flickas allra bästa vän. Foto snippet fra Vixen.no

For det jeg synes er påfallende er at selv om arrangørene sier de ser etter blogger som «skiller seg ut» og har «det lille ekstra», så er vinnerne skremmende like, og nesten utelukkende bare bloggere som legger ut bilder av seg selv hvor de poserer i de nyeste klærne sine foran en hvit vegg, og skriver under hvor du kan kjøpe disse klærne slik at du kan kopiere stilen deres og blogge om det så du vinner Vixen Blog Awards neste år. Men jeg mistenker dem for å lese og la seg «inspirere» av hverandres blogger, for jeg synes det er lettere å skille Smurfene fra hverandre enn de som går seirende ut av denne konkurransen. Inkludert vinneren av Årets Herreblogg, skremmende nok. Jeg synes Kong Halvor egentlig sa det best i sin gjennomgang av vinnerne av Vixen Blog Awards 2012.

Vi, som på tross av flere forsøk med jevnlige oppdateringer på dagens outfit og wants i starten, etter hvert innså at dette ikke lå for oss og begynte å kjøre bloggen i en egen retning, har ikke en sjanse. Eller…?

Smurfelines outfit: LUE // KJOLE // SKO, alle plagg som har gått i arv gjennom generasjoner, og opphav er derfor ukjent. Smurfene er © Peyo.

For plutselig våknet igjen filosofen i meg og jeg ble sendt avgårde med tanketoget på et spor hvor alle stasjonene underveis hadde navn relatert til «Hva hvis?» eller «Hadde jeg?». For selv om dette for meg er like troverdig som at forskere vil finne intelligent liv på Vestbredden på Ullevaal Stadion under Vålerengas hjemmekamper, så er jo det jeg driver her en slags livstils- og inspirasjonsblogg. Sånn sett passer den jo inn i kravene. Hva hvis jeg virkelig hadde blitt nominert til en av prisene, og hadde mottatt en nominasjon. Hadde jeg turt å dra? Hadde jeg turt å møte opp som jente i kjole eller kjørt safe og kommet i en kjip dress? Hadde jeg kommet til å hatt på masken hele kvelden for å sikre min identitet, eller hadde jeg latt den være hjemme nettopp for å ikke koble meg til bloggen min?

Og så passerer tanketoget en stor stasjon. Hva hvis jeg hadde vunnet en pris og ble kalt opp på scenen for å hente den. Hadde jeg turt dette?


Skal vi tro denne bloggen har jeg alltid på meg denne kjolen når jeg filosoferer….

Sannsynligvis ikke. Og jeg vet det er usedvanlig dumme tanker å ha, for jeg vet med meg selv at sannsynligheten for å i det hele tatt komme til semifinalen i denne konkurransen er forsvinnende liten. Sjansen er større for at jeg kommer til å få en «hvem tror du at du er»-kommentar til dette innlegget.

Men faktisk så ble jeg litt tent, og har lyst til å finne ut om dette er noe jeg ville turt. Så hva gjør jeg da?

Jeg oppfordrer deg som har lest helt ned hit til å gå inn og nominere meg selvsagt. Fordi jeg tror at hvis mange nok gjør det, så må da i det minste juryen legge merke til denne bloggen. Hvilken kategori legger jeg meg ikke borti, men velger du «årets herreblogg» blir jeg blodig fornærmet…

Sannsynligvis vil det ikke være rom for meg mellom alle posere-foran-hvit-vegg-klonene, men siden dette er eneste måte å finne ut om jeg hadde klart å gjennomføre det, så må jeg bare prøve. Og når det kommer til stykket. Var det ikke noen som skiller seg ut de ville ha?

Om ikke dette innlegget ødelegger siste rest av muligheter for å bli nominert da.

Minner igjen om spørrerunden jeg har gående og oppfordrer til å spørre meg flere spørsmål om hva som helst. Jeg tenker i utgangspunktet å avslutte den og svare på spørsmålene på lørdag eller søndag, men dersom jeg merker at nysgjerrigheten dør ut og spørsmålene uteblir kanskje jeg avslutter tidligere.

#transkjønnet #transkjønnethet #vixen #vixenblogawards #erikkevixenegentligenhunnrev ? #whatdoesthefoxsay ?

Rosa oktober: Plutselig var jeg mann igjen…

Vi er nå halvveis i oktober. Rosa oktober til og med, den måneden vi hvert år skal vende fokuset vårt mot brystkreft. La gå, jeg er en av de første til å stå frem og si at dette er en viktig sak som det aldri vil kunne forskes nok på, men det er noen av metodene som tas i bruk som jeg ikke er helt komfortabel med. Dette har det blitt skrevet og blogget om mange ganger før, men på grunn av min situasjon som jente i guttekropp ønsker jeg å dele hvordan jeg oppfatter det hele.


For i går fikk jeg videresendt en melding fra en venninne på facebook. En av disse kjedemeldingene som har for uvane å blomstre frem som ugress i løpet av oktober hvert år, som en del av rosa oktober. Hun sa hun ikke hadde noen planer om å følge den opp selv, men tenkte jeg kunne ha interesse av å se den, ut i fra en samtale vi hadde en gang tidligere. Meldingen lød som følger.

Du vakre dame! Uten å svare på denne meldingen, legg et hjerte på veggen din, ingen kommentar, kun hjerte. Etterpå poster du et hjerte på veggen til den som sendte deg denne meldingen. Send denne meldingen til dine kvinnelige venner, bare for damer! Hvis noen spør hvorfor du har hjerter på veggen din, ikke svar. Dette er bare for damer pga at dette er brystkreft forsknings uken. En måte å vise solidaritet kvinner imellomma

Jeg husker første gangen en slik kampanje ble avholdt på facebook for noen år siden, da alle jenter og damer skulle poste fargen på bh-en sin på facebookveggen, og oppfordre alle sine venninner til å gjøre det samme, men ikke si noe til gutta. De måtte ikke vite noe, de skulle holdes utenfor, de skulle få lov til å undre seg grønne over hva som foregikk.

Ingen fortalte meg det heller. Jeg satt der og lurte på hvorfor facebookfeeden min plutselig var full av statusoppdateringer med fargenavn. Så kom det for en dag hva som foregikk, og jeg sank sammen i fortvilelse. Dette var en kampanje for jenter og kvinner, og menn skulle holdes utenfor. Ingen av mine venninner hadde sendt den til meg. Grunnene kunne være mange. Jeg er ikke åpen om at jeg føler meg som jente, og ville derfor ikke ha deltatt uansett. Jeg bruker å synes symbolske kampanjer som sjelden fører til handling er usedvanlig lavmål, og ville nok synes det denne gangen også. Men resultatet var uansett at jeg ble holdt utenfor. Dermed ble jeg veldig nedbrutt og trist. Samfunnet hadde igjen gitt meg klar beskjed om at jeg er mann…

Selv om et hjerte i mine øyne er mye bedre enn tidligere kampanjer, som oppfordrer til å poste stedet hvor man oppbevarer veska si, og at man skulle poste at man skulle flytte til et eksotisk sted i x dager basert på fødselsdatoen sin, så virker dette mot sin hensikt.

For også etter å ha lest gjennom disse setningene som utgjør invitasjonen til årets kampanje, kjenner jeg oppgittheten strømme gjennom kroppen. Ikke bare har vedkommende som skrev dette omtrent like god forståelse for norsk rettskriving som en åtteåring, men dette er direkte ondsinnet. Det å lage et «hemmelig språk» som bare en utvalgt gruppe forstår og gjør andre utenfor nysgjerrige, er mentalitet som hører hjemme blant den «kule» jentegjengen i skolegården som hvisker og tisker, og innimellom proklamerer «jeg vet noe du ikke vet» syngende med en ertende tone til utenforstående. Når jeg tenker etter hører det ikke hjemme der engang, for det minner mistenkelig mye om mobbing. Og økt fokus gjennom hemmeliggjøring?


Good grief! Foto: Alex E. Proimos/Flickr

I tillegg viser forfatteren en solid dose uvitenhet selv. Dette skal visstnok bare være for damer, i solidaritet i forbindelse med fokuset på brystkreft. Mellom linjene leser jeg altså at de lever i den tro om at menn ikke kan få brystkreft, noe som i beste fall er tullprat. De ser det kanskje ikke selv, men ved å gjøre brystkreft til noe som på papiret bare rammer kvinner, gjør de brystkreft for menn til et tabu. Gratulerer!

Det er et velkjent triks fra reklamebransjen og journalistikken at den beste metoden for å få oppmerksomhet er å ikke fortelle alt med en gang, men å utelate noe slik at mottakeren blir nysgjerrig og vil vite mer. Men å ikke fortelle noe som helst, og heller holde halvparten av befolkningen utenfor, bare for å holde dem utenfor. Det er bare ondskapsfullt. Færre og færre av mine venninner har hoppet på disse kampanjene etter hvert som årene har gått, og i år har jeg faktisk ikke sett et eneste hjerte på facebookfeeden min. Hadde ikke den nevnte venninna mi videresendt brevet hadde jeg ikke visst om kampanjen engang. Dette gleder meg.

Så donér gjerne noen kroner til kreftforskningen hvis du vil, men ikke tro at du redder verden ved å spre hemmelige koder på facebook.

Enda et parti du IKKE skal stemme på!

Så var det valg igjen. Det kom forhåpentligvis ikke som noen stor overraskelse for deg, for selv de mest åndsfraværende rosabloggerne har for lengst klart å lire av seg to-tre linjer med ukontroversielle selvfølgerligheter, politiske korrektheter og innøvde slagord, uten noen som helst personlig begrunnelse for hvorfor de mener det de gjør om sitt parti. Gjerne avrundet med et stort bilde av dem selv, smilende, hentet fra arkivet av «dagens outfit» fra en tid kjerneleserene deres ikke er i stand til å huske, fordi det er så lenge siden. Altså innenfor de siste fire månedene.

Men jeg synes det finnes nok av valgomater der ute som forteller deg hvem du skal stemme på, selv om de ikke fungerer og alle foreslår at jeg skal stemme FrP, frekke som de er. Så jeg tar nå i stedet i bruk elimineringsmetoden og forteller deg hvem du absolutt IKKE, under noen som helst omstendighet, skal stemme på. Jeg gir deg, sett fra en transkjønnet persons subjektive standpunkt, partiprogrammet til Norges latterligste parti. Partiet som er heldige hvis de får stemmer fra noen som ikke befinner seg innenfor den harde kjernen av de tjue personene som er innenfor formannens omgangskrets, og mine dypeste kondolanser til disse. Jeg snakker om Norges Kristne.


Så dukket det altså opp enda et parti med et kristent fortegn. Det holdt ikke med Kristelig Folkeparti, eller de mindre kjente Kristent Samlingsparti og De Kristne. Hvorfor er Norges Kristne så mye verre, sånn rent bortsett fra at de har helt klart den verste hjemmesiden av de tre, samt at de har en logo laget i MS Paint, fordi åndsverksloven nektet dem å bruke logoen til noen andre?

La oss begynne med bakgrunnen til partileder Magnar Tanem. Ved kommunevalget i 2011 stilte han som ordførerkandidat for nettopp Kristent Samlingsparti i Oslo, og var tidligere aktiv i den nynazistiske organisasjonen Norwegian Defence League, men meldte seg ut kort tid før 22. juli 2011 fordi Jesus ba ham om det. Dersom dette stemmer, så forklarer det i det minste hvordan partiet på sin hjemmeside kan påstå at partiprogrammet deres er «godkjent av Gud». De har tydeligvis jevnlig kontakt, og jeg tror ikke vi skal avskrive muligheten for at dette skjer over en flaske absinth. Når vi er inne på 22. juli huskes også Tanem for sitt frisinnede debattinnlegg om at 22. juli skjedde fordi våre handlinger har gjort at Norge har mistet Guds velsignelse. Han er heller ikke fremmed for trusler og pengeutpressing for å skaffe finansiering til dette tullepartiet sitt. En real kjernekar med andre ord.


Magnar Tanem, Norges Kristnes partiformann, han har en telefon som går opp i det blå. Foto: Skjermdump fra TV2/hentet fra Bjørn O. Hansens blogg.

Med dette lovende utgangspunktet godt plassert i bakhodet, skal vi sammen gå gjennom deler av partiprogrammet, og se at denne sporvognen slett ikke går opp til himmelen. Herifra går det bare nedover. Først står det noen linjer om at de vil kriminalisere abort og selvmord. Ingen store overraskelser her, selv om jeg undres hvilken straff de skal gi dem som tar sitt eget liv. Er ikke de ganske ferdige fra før? Og om deres forestilling om himmel og helvete stemmer, så vil de vel uansett havne i flammehavet?

Men så kommer de skikkelige godbitene. Etter noen linjer om at ekteskapet er hellig og innstiftet av Gud, og at det skal være forbeholdt mann og kvinne og at skilsmisse skal forbys med hensyn til barna, fordi det jo er så mye bedre for barna å se mamma og pappa krangle og kaste tallerkener og bestikk på hverandre, kommer det første wtf-øyeblikket.

Samboerskap er i følge Bibelen hor og må forbys. Alle former for reelt polygami, der flere menn og kvinner bor sammen er også ukristelig og må forbys. Det må under ingen omstendighet tillates at ugifte personer av ulike kjønn har felles toalett og bad.

Wow. Bare wow. Ikke vet jeg hva de mener med reelt polygami, da det jo er forbudt ved norsk lov i utgangspunktet å ha flere ektefeller, og samboerskap også er utelukket fra deres side. Jeg kan ikke annet enn å gå ut i fra at de her mener at det å bo i kollektiv med noen av motsatt kjønn er fyfy, og at det er derfor den siste linjen er føyd til. Men det får meg likevel til å lure. Mine foreldre kan altså dele bad, men jeg kan ikke dele bad med faren min? Eventuelt moren min, siden jeg antar dette partiet vil forby behandling av transkjønnede også, og derfor aldri vil se på meg som en kvinne fordi jeg er født som gutt.

Dermed blir det også naturlig for meg å spørre: får jeg lov til å dele bad med meg selv?

Men jeg har større problemer enn som så om disse tullingene får danne regjering. For sannelig skal de ikke bare nekte homofile å gifte seg, de skal kriminalisere homofili og straffe dem som praktiserer det. Svært strengt til og med, og det samme gjelder de som praktiserer «andre former for perversiteter». Selv om de sannsynligvis ser meg som mann, så ser jeg meg selv som lesbisk og er sammen med en jente. Så uansett hva de ser meg som så er jeg fucked, enten som lesbisk eller som bare pervers.

Men vi skal heldigvis tilbys hjelp av Kirken og helsevesenet til å bli aseksuelle eller heterofile. Hjelpe meg…

Derifra er det naturlig å gå over på øvrig kriminalitet, og ikke overraskende ønsker de større straffer, særlig til kriminelle av utenlandsk opprinnelse.

Vi vil automatisk utvise alle utenlandske statsborgere som begår kriminalitet, uansett handlingens art og størrelse. Utenlandske statsborgere (uten hjemland) må sone i egne fengsler eller straffeinstitusjoner med langt lågere standard enn det generelle. Disse skal deporteres til et antatt eller naturlig hjemland så raskt det er praktisk mulig. Dersom ingen land vil ta i mot dem skal de sendes til et internasjonalt ingenmannsland, f.eks. Sahara eller Nordpolen. De får en boks med fiskeboller, en genser og en tollekniv med seg i slike situasjoner. Fiskebollene kan erstattes med tre sardinbokser dersom det er rimeligere for staten.

Jeg skal innrømme at det frister litt å se tv-bilder av Mullah Krekar stående i isødet med naken underkropp og en boks fiskeboller i hånden. Men moralen er vel klar her. Er du innvandrer og hater fisk, så bør du oppføre deg. Hvis du i det hele tatt får lov til å komme inn i landet i utgangspunktet.

For sannelig lar ikke Tanem sine NDL-røtter vise seg i full blomst gjennom partiets vedtekter om innvandring. Her skal vi ikke slippe inn hvem som helst, og for å få norsk statsborgerskap må søkeren gjennom en kunnskapstest om Norges grunnlov, Snorres kongesagaer og Bibelen, bestående av minst tusen spørsmål hvor alle svar må være riktige, samt i løpet av et kvarter kunne deklamere hele Henrik Ibsens «Terje Vigen» på stedet. Du vet, sånt som en hvilken som helst nordmann ikke klarer, skal kreves av dem som kommer utenfra. Men det hjelper ikke om du kan hele Håvamål på rams, hvis måten du ankommer Norge på er feil.

Asylanter som kommer ved hjelp av raske og moderne transportmidler skal uten unntak avvises med en gang de lander på norsk jord, med unntak av enslige mindreårige. Moses sin førtiårige vandring gjennom Egypt og Sinaiørkenen skal her tjene som forbilde, og de som skal anses som reelle flyktninger eller asylanter må ta seg inn i riket til fots og ha gjort det hele veien fra hjemlandet. Asylanter utenfor Norden må ha brukt minst fire år på vandringen til Norge og ha vært iført sandaler, kappe og stav slik Moses var (varme sokker, votter og lue tillates i tillegg på vinters tid).

Du skal være bra imbesil for å ikke lese mellom linjene at Tanem & co ikke ønsker asylanter eller andre innvandrere til landet. Å prøve å pakke det inn i bibelsk sammenheng er bare undervurdering av velgerne. Hvor dumme tror de egentlig vi er?!

Omtrent her stopper jeg opp, og rister på hodet. Selv om jeg ikke har kommet til de hårreisende inngrepene de tenker å gjøre i skole og utdanning, så tenker du nok det samme som jeg gjorde da jeg så dette partiprogrammet første gang. Dette kan da ikke være sant? Dette må da være en eneste stor spøk? Men dessverre, nei. Ofte overgår virkeligheten fantasien og Partileder Tanems bakgrunn, omtalt i begynnelsen av dette innlegget, tatt i betraktning, virker å gå hånd i hånd med den ideologien de presenterer. At partiet også er registrert i Brønnøysundregistrene taler også mot at dette er en gedigen fleip. For er ikke det litt vel langt å gå bare for en vits?

Så selv om jeg ikke tror at dette partiet vil få mer enn maks 20 stemmer, og at alle disse kommer fra Tanems omgangskrets, så sier jeg klart i fra. Dersom Norges Kristne kommer til makten, så kommer jeg til å kaste kappen rundt kroppen, ta staven i den ene hånden og fiskebollene i den andre, og forlate landet uten å se meg tilbake. For å si ja til dette partiprogrammet, er det samme som å si nei til vår egen frihet.


Illustrasjon begått av Hannah, som tydeligvis blir med meg på ferden ut av Norge om dette radikale regjeringskiftet finner sted.

Men før noen der ute begynner å komme med hatmeldinger mot kristendommen: Jeg er ateist og ikke-troende selv, men disse tullingene er like lite representative for kristne som Taliban er for muslimer. Dette er ekstremister som gjemmer seg bak religion for å undertrykke, og tvinge gjennom sine meninger. Så heldigvis har de få kristne bloggerne jeg har sett omtale dette partiet, tatt like stor avstand fra dem som jeg nå har gjort gjennom dette innlegget.

Så når det er sagt, hva mangler nå?

Åja, det obligatoriske bildet av meg, smilende, i et gammelt bilde fra «dagens outfit»-arkivet.


Les hele Norges Kristnes partiprogram her, og pris deg lykkelig over at de aldri vil danne regjering, og at mye av det de skriver faktisk krever endring av grunnloven, noe som i praksis betyr at lovendringene må godkjennes i to forskjellige stortingsperioder for å gå gjennom. Og så lenge kommer ikke dette partiet til å sitte, ikke engang om de så ved et uhell skulle havne i regjering.

Så ingen grunn til å miste nattesøvnen av den grunn.

Den eneste filmen som får meg til å grine…

Jeg kom til skade for å si i kommentarfeltet i en av mine tidligere bloggposter at jeg ikke gråter så lett, og at det kun er en film som får meg til å gråte… og det er Dumbo. Av alle ting. Dette så kjæresten min, og utbrøt dermed at den hadde hun faktisk aldri sett, og derfor ville hun at vi skulle se den sammen. Delvis for at hun ville se meg begynne å grine.

Hun høres ut som den idelle partner, ikke sant?

Dermed var det bare å prøve å holde seg, siden jeg tross alt skulle se den sammen med kjæresten min. Men dengang ei, før eller siden måtte vi komme til den scenen som gjør det umulig for meg å holde tårene tilbake…

…som alltid når jeg ser denne filmen ble det usedvanlig vått i øyekroken akkurat ved dette punktet, så forsøket på å holde meg foran kjæresten min forsvant like fort som Betty Noyes begynte å synge, og jeg gjemte derfor ansiktet mitt delvis i fanget hennes. Men til min overraskelse begynte jeg å høre snufsing fra over meg også, der kjæresten min befant seg. Så der satt vi begge to og tutet over en 70 år gammel barnefilm.

Jadda… men i det minste er det enda en ting vi kan enes om.

PS! Jeg så nettopp gjennom videoen jeg har lagt inn i innlegget her for å passe på at den ikke bare viste riktig scene, men også at det ikke hoppet opp en Rick Astley midt i, og fryktet det verste. Men denne gangen presset ingen tårer seg på. Spørs om jeg må se det i kontekst med resten av filmen for at det skal virke. Oh well…

Tanker rundt retusjert reklame

For litt siden registrerte jeg at aktivister, leie av at kroppsidealet skulle forverres til det uoppnåelige gjennom bildemanipulasjon, tok saken i sine egne hender og merket flere reklameskilt med tydelig fotomanipulerte modeller, med advarsler lik de man finner på røykpakkene. Som vist på bildet under.


Illustrasjonsfoto: Ungdom mot Retusjert Reklame

Advarslene ble tydeligvis festet veldig godt, for jeg har sett butikkinnehavere slite veldig med å få bort plakatene fra sine respektive vegger, fasader og gatebukker, selv om synet av revet papir er tegn på at de i alle fall har prøvd. Noen steder har de ikke engang prøvd å fjerne det, ikke engang når kleskjedens leieperiode av reklameplassen er utløpt og den erstattes av reklame for et annet produkt. Jeg må innrømme at jeg hadde problemer av å holde latteren tilbake da jeg for noen uker siden på bussholdeplassen kunne se en reklameplakat for Old El Paso taco-kit, med en advarsel, på utsiden av plexiglasset, om at retusjert reklame kan føre til spiseforstyrrelser. Om noen skulle havne på porselensramma med treg mage etter dårlig taco, så kan de i alle fall ikke si de ikke er advart.

Før jeg sier noe mer vil jeg understreke at jeg applauderer denne aksjonen, og synes ikke den skal begrenses til noen fattige uker nå og da, men egentlig så ofte som mulig, slik at det kanskje blir en slutt på dette falske kroppsidealet. Samtidlig så tenker jeg, fra mitt lille hode plassert mellom skuldrene på en mannskropp jeg ikke føler meg vel i, at det hadde nok vært fint å være født inn i en jentekropp. Da hadde jeg også bare hatt retursjerte reklameplakater å bekymre meg for.


For sånn som det er nå, så er det veldig liten forskjell på synet av en reklameplakat av en fotomodell med en tilsynelatende perfekt kropp og synet av en hvilken som helst ung kvinne vandrende rundt på en varm sommerdag, i kledd en lett sommerkjole. Ikke bare skulle jeg gjerne gått i den kjolen, men jeg vet den ikke ville sett like bra ut på meg, fordi jeg med mannekroppen min må dekke over her og der. Jeg må blant annet stramme inn i skrittet for å ikke få noen unaturlig bulk i det området på kjolen, og jeg kan ikke ha for mye utringning slik at det vises at jeg bruker innlegg i bh-en for å simulere pupper. Jeg kjenner misunnelsen og mistrivselen med egen kropp tvinge seg gjennom. Det er klart dette virker på selvbildet og dermed også depresjonen jeg har slitt med i flere år.

Så hva skulle stått på varselskiltene jeg skulle feste på de unge damene under sommersolen? Hva med «Advarsel! Kvinnekroppen kan føre til depresjon og dårlig selvbilde hos transkjønnede»?

Nei, det blir for dumt. Jeg har for lengst akseptert at det å være i min situasjon byr på utfordringer ikke så mange andre har, eller skjønner seg på. Men jeg vil heller ikke at verden skal trenge å tilpasse seg meg på noe vis. Dama mi spurte meg da jeg fortalte henne om den misunnelsen jeg kjenner på slike dager, om jeg kjente den samme misunnelsen og degraderingen i selvbildet mitt av å se henne i kjole. Det nektet jeg å svare direkte på. Det eneste jeg svarte var at hun er nydelig når hun går kledd i kjoler, og at hun ikke får lov til å slutte med å gå i dem. For selv om jeg er uheldig og har havnet i den kroppen jeg har, så skal ikke hun eller noen andre som har fått riktig kropp nektes å få kle seg i de klærne fordi jeg etter samfunnets normer nektes det. Da får de det jo like jævlig som meg.

Så jeg tenker med meg selv at de er heldige, som bare har retusjerte reklamer å bekymre seg for. Og om de aksjonerer lenge nok, og får en merket eller enda bedre fjernet retusjert reklame, så vil de slippe det også. Da er det egentlig bare øvrig kjønnsdiskriminering, frykt for overfall på vei hjem fra byen i sene nattetimer og mensen igjen å bekymre seg for…

Det hadde vært fint å være født som jente, ja…

Mitt 17. mai-antrekk…?

I en parallell verden hadde dette innlegget sannsynligvis åpnet med et bilde av meg selv i finstasen på denne feiringen av nasjonaldagen, kanskje til og med en bunad. Men den gang ei.

Vi lever ikke i den parallelle verdenen jeg beskriver, men i en parallell verden til den parallelle verdenen, den vi kjenner som vår verden. Og i denne verdenen ble jeg altså født som gutt og med den sosiale normen av at denne dagen, som alle andre dager som krever pent antrekk, så skal jeg tvinges inn i dressen som jeg hater mer enn jeg hater biter av gule sydhavsfrukter på pizza. I mens jeg presser meg gjennom en diger feststemt folkemengde som konstant står i fare for å stikke ut øynene mine med flaggene sine og lirer av seg hurra etter hurra, der jeg misunnelig ser meg rundt på alle de flotte bunadene og kjolene til dem som ikke bærer dette tradisjonelle festplagget.

Jeg hater dressen min, og jeg hater den enda mer når jeg ser hva jeg kunne ha gått med om de sosiale normene for antrekk hadde vært litt annerledes, eller enda bedre, om jeg hadde blitt født som det kjønnet jeg føler meg som. I tillegg hater jeg forresten korpsmusikk også. Nesten like mye som jeg hater biter av gule sydhavsfrukter på pizza. Ikke korpsmusikk i seg selv, for det kan være stilig, men de nitriste marsjene som fremføres på denne dagen gir meg et intenst ønske om å skade meg selv.

Jeg holder meg like godt hjemme. Da slipper jeg både dressen min, folkemengden, misunnelsen over å se de flotte antrekkene og bunadene, og ikke minst voldtekten av messinginstrumenter.

Nå har jeg riktignok aldri prøvd på meg en bunad. Det er godt mulig at jeg ikke hadde likt det, jeg som ikke tåler varme spesielt godt og svetter bare jeg ser sola, ville kanskje ikke trivdes så godt i et plagg hvis hovedbestandel er et tykt ullstoff. Det gjør det litt lettere å takle, å se for meg at det å presse seg inn i et kompakt og varmt ullplagg, samtidlig som man blir minnet på hvor mye kroppen har svulmet opp siden konfirmasjonsalder, og at dette kuliminerer i frykten for at en dårlig utført søm skal rakne om man våger seg på et åndedrag.


Pålegg fra Voss er fortsatt å foretrekke foran bunad fra Voss. Illustrasjonsfoto er rappet fra husfliden.no

Likevel, så har jeg fortsatt lyst til å prøve på meg en bunad for å se hvordan jeg tar meg ut i den, og om dette er noe for meg, eller om jeg skal kun konsentrere meg om å lengte etter å gå med en fin kjole med en dressjakke utenpå på dagen, som en erstatning for dressen. I mellomtiden holder jeg meg hjemme i joggebuksa med Nintendo 3DS-en min på nasjonaldagen. Det er kanskje ikke all verdens feiring, men det slår det å gå misunnelig rundt i et plagg jeg hater.

Hurra for 17. mai!

PS! Den fantastiske bloggeren Frøken W (begynn å blogge igjen snart, for Helgeland!) skrev et gjesteinnlegg i bloggen min i fjor høst om det å gå i bunad. Ta en titt på det, det er fortsatt hysterisk morsomt! Jeg kan riktignok rapportere om at hun nok ikke har lånt dressen min i dag…

Kjæresten min skremmer meg med skummelt bilde…

Her sitter jeg foran pc-skjermen og spiller dårlig musikk for meg selv, og aner fred og ingen fare. Plutselig spretter det opp et chatvindu nede i høyre hjørne på facebook. Det er kjæresten min som skriver. Eller, det gjør hun ikke. Hun sender meg et bilde…


…plutselig er jeg litt usikker på om jeg tør besøke henne i morgen…

(Bilde lagt ut med tillatelse fra kjæresten min, som forøvrig begynner å kjenne meg så godt nå at hun vet at jeg i realiteten reagerte med å fnise høylytt da bildet kom, og at jeg egentlig ikke ble så skremt. Tror jeg da).

Husk den der spørrerunden forresten! Jeg vil jo ha noe å svare på også!

Slemme piker bør ikke tas alvorlig heller…

Dette innlegget er en oppfølger til innlegget «Slemme piker uønsket…» som jeg postet på onsdag. Har du ikke lest dette, så anbefaler jeg deg å lese dette først før du fortsetter. Men om du er for lat til dette kan jeg fortelle at det i korte trekk handler om at den svenske tegneseriestripen Zelda ble kastet ut av Tromsø-avisa Nordlys på mandag, fordi den angivelig var for sexfiksert og seriens hovedperson fremsto som et dårlig forbilde, mens avisa fra før trykker Rocky som om mulig er enda mer vulgær. Zelda ble også erstattet av Radio Gaga, som i mine øyne også har sin andel av sex og fyll. Men begge disse seriene er laget av menn, mens Zelda er tegnet av en kvinne.

Dette har selvsagt skapt debatt, både i Norge og Sverige, og på lørdag trykket Nordlys dette i papirutgaven:

Faksimilie, Nordlys 16. mars 2013

Nordlys trykker altså en stripe med en stor sladd over for å «tilfredstille» alle, som det heter i teksten under, og håper at de nå kan avslutte debatten ved å flire den bort. Dette synes jeg er i beste fall utrolig respektløst av Nordlys, når de tror at de med en smakløs vits kan legge lokk over saken og redde seg ut av den knipa de tross alt har satt seg i ved å kaste ut en tegneserie med en frittalende feminist, når de lar enda mer vulgære serier få bli.

Dessverre gjør dette at jeg har mistet ytterligere respekt for Nordlys som tidskrift. De har dritt seg ut, men prøver å redde seg ut av det med en flau vits. Å bruke sensurstreken gir også en ekkel bismak, da dette jo symboliserer knebling av ytringsfriheten og åndsverket. Fy skamme seg, Nordlys og sjefsredaktør Anders Opdahl!

Nordlys taper riktignok ikke noe på at jeg mister en stor del av respekten for dem, jeg bor flerfoldige mil lenger sør og leser ikke avisen deres uansett. Men hadde jeg vært redaktør i Bladet iTromsø nå, som jo er Tromsøs nummer to-avis, så hadde jeg tatt en telefon til Strand Comics omgående og fått plukket opp Zelda. Her er det lesere å hente!

Så kan jeg bare håpe i det lengste på at redaktøren i min lokale avis, Adresseavisen, også tar inn Zelda i varmen med tiden. Men jeg skal ikke si høyt hvilken serie jeg vil se forsvinne for å få ryddet plass…

Biebers hamster er død… og jeg forutså det (nesten)!

En liten digresjon, og det er ikke ofte jeg poster et nytt innlegg bare en time etter det forrige, men dette fikk meg til å vurdere å tilby mine tjenester til Åndenes Makt.

I går skrev jeg det sinte innlegget «Fin blogg, kommentere min?» hvor jeg langet ut i fri dressur mot de laverestående vesnene som eksisterer her på blogg.no, som spammer rundt seg med enkelt formulerte setninger i håp om å få oppmerksomhet mot bloggen sin, uten å ha respekt nok til å gidde å lese innlegget de kommenterer. Jeg avsluttet innlegget med dette bildet:

…og jeg tenkte ikke mer på det før jeg i kveld så denne nyheten:


Klikk på bildet for å komme til artikkelen

Dermed kjenner jeg at det går et lite iskaldt grøss nedover ryggen min. La gå, jeg er ikke så lite bevandret i zoologiens verden at jeg ikke kan se forskjell på hamster og hund. Men det sto faktisk lenge mellom hund og hamster i innlegget mitt. Valget falt derimot til slutt på hund fordi bildet jeg fant av hamsteren var for utydelig og lavoppløst. Likevel føler jeg det som et litt skremmende sammentreff, og jeg har sett såkalt klarsynte i ulike TVNorge-produksjoner bomme styggere enn dette, og likevel bli genierklært.

Men jeg håper du som leser dette ser moralen i dette, nemlig å aldri bruke andres kommentarfelt til å tigge etter lesere. Med mindre du faktisk vil ha blodet til Biebers kjæledyr på hendene da.