Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Filosofering og tanker'

Tanker rundt retusjert reklame

For litt siden registrerte jeg at aktivister, leie av at kroppsidealet skulle forverres til det uoppnåelige gjennom bildemanipulasjon, tok saken i sine egne hender og merket flere reklameskilt med tydelig fotomanipulerte modeller, med advarsler lik de man finner på røykpakkene. Som vist på bildet under.


Illustrasjonsfoto: Ungdom mot Retusjert Reklame

Advarslene ble tydeligvis festet veldig godt, for jeg har sett butikkinnehavere slite veldig med å få bort plakatene fra sine respektive vegger, fasader og gatebukker, selv om synet av revet papir er tegn på at de i alle fall har prøvd. Noen steder har de ikke engang prøvd å fjerne det, ikke engang når kleskjedens leieperiode av reklameplassen er utløpt og den erstattes av reklame for et annet produkt. Jeg må innrømme at jeg hadde problemer av å holde latteren tilbake da jeg for noen uker siden på bussholdeplassen kunne se en reklameplakat for Old El Paso taco-kit, med en advarsel, på utsiden av plexiglasset, om at retusjert reklame kan føre til spiseforstyrrelser. Om noen skulle havne på porselensramma med treg mage etter dårlig taco, så kan de i alle fall ikke si de ikke er advart.

Før jeg sier noe mer vil jeg understreke at jeg applauderer denne aksjonen, og synes ikke den skal begrenses til noen fattige uker nå og da, men egentlig så ofte som mulig, slik at det kanskje blir en slutt på dette falske kroppsidealet. Samtidlig så tenker jeg, fra mitt lille hode plassert mellom skuldrene på en mannskropp jeg ikke føler meg vel i, at det hadde nok vært fint å være født inn i en jentekropp. Da hadde jeg også bare hatt retursjerte reklameplakater å bekymre meg for.


For sånn som det er nå, så er det veldig liten forskjell på synet av en reklameplakat av en fotomodell med en tilsynelatende perfekt kropp og synet av en hvilken som helst ung kvinne vandrende rundt på en varm sommerdag, i kledd en lett sommerkjole. Ikke bare skulle jeg gjerne gått i den kjolen, men jeg vet den ikke ville sett like bra ut på meg, fordi jeg med mannekroppen min må dekke over her og der. Jeg må blant annet stramme inn i skrittet for å ikke få noen unaturlig bulk i det området på kjolen, og jeg kan ikke ha for mye utringning slik at det vises at jeg bruker innlegg i bh-en for å simulere pupper. Jeg kjenner misunnelsen og mistrivselen med egen kropp tvinge seg gjennom. Det er klart dette virker på selvbildet og dermed også depresjonen jeg har slitt med i flere år.

Så hva skulle stått på varselskiltene jeg skulle feste på de unge damene under sommersolen? Hva med «Advarsel! Kvinnekroppen kan føre til depresjon og dårlig selvbilde hos transkjønnede»?

Nei, det blir for dumt. Jeg har for lengst akseptert at det å være i min situasjon byr på utfordringer ikke så mange andre har, eller skjønner seg på. Men jeg vil heller ikke at verden skal trenge å tilpasse seg meg på noe vis. Dama mi spurte meg da jeg fortalte henne om den misunnelsen jeg kjenner på slike dager, om jeg kjente den samme misunnelsen og degraderingen i selvbildet mitt av å se henne i kjole. Det nektet jeg å svare direkte på. Det eneste jeg svarte var at hun er nydelig når hun går kledd i kjoler, og at hun ikke får lov til å slutte med å gå i dem. For selv om jeg er uheldig og har havnet i den kroppen jeg har, så skal ikke hun eller noen andre som har fått riktig kropp nektes å få kle seg i de klærne fordi jeg etter samfunnets normer nektes det. Da får de det jo like jævlig som meg.

Så jeg tenker med meg selv at de er heldige, som bare har retusjerte reklamer å bekymre seg for. Og om de aksjonerer lenge nok, og får en merket eller enda bedre fjernet retusjert reklame, så vil de slippe det også. Da er det egentlig bare øvrig kjønnsdiskriminering, frykt for overfall på vei hjem fra byen i sene nattetimer og mensen igjen å bekymre seg for…

Det hadde vært fint å være født som jente, ja…

Mitt 17. mai-antrekk…?

I en parallell verden hadde dette innlegget sannsynligvis åpnet med et bilde av meg selv i finstasen på denne feiringen av nasjonaldagen, kanskje til og med en bunad. Men den gang ei.

Vi lever ikke i den parallelle verdenen jeg beskriver, men i en parallell verden til den parallelle verdenen, den vi kjenner som vår verden. Og i denne verdenen ble jeg altså født som gutt og med den sosiale normen av at denne dagen, som alle andre dager som krever pent antrekk, så skal jeg tvinges inn i dressen som jeg hater mer enn jeg hater biter av gule sydhavsfrukter på pizza. I mens jeg presser meg gjennom en diger feststemt folkemengde som konstant står i fare for å stikke ut øynene mine med flaggene sine og lirer av seg hurra etter hurra, der jeg misunnelig ser meg rundt på alle de flotte bunadene og kjolene til dem som ikke bærer dette tradisjonelle festplagget.

Jeg hater dressen min, og jeg hater den enda mer når jeg ser hva jeg kunne ha gått med om de sosiale normene for antrekk hadde vært litt annerledes, eller enda bedre, om jeg hadde blitt født som det kjønnet jeg føler meg som. I tillegg hater jeg forresten korpsmusikk også. Nesten like mye som jeg hater biter av gule sydhavsfrukter på pizza. Ikke korpsmusikk i seg selv, for det kan være stilig, men de nitriste marsjene som fremføres på denne dagen gir meg et intenst ønske om å skade meg selv.

Jeg holder meg like godt hjemme. Da slipper jeg både dressen min, folkemengden, misunnelsen over å se de flotte antrekkene og bunadene, og ikke minst voldtekten av messinginstrumenter.

Nå har jeg riktignok aldri prøvd på meg en bunad. Det er godt mulig at jeg ikke hadde likt det, jeg som ikke tåler varme spesielt godt og svetter bare jeg ser sola, ville kanskje ikke trivdes så godt i et plagg hvis hovedbestandel er et tykt ullstoff. Det gjør det litt lettere å takle, å se for meg at det å presse seg inn i et kompakt og varmt ullplagg, samtidlig som man blir minnet på hvor mye kroppen har svulmet opp siden konfirmasjonsalder, og at dette kuliminerer i frykten for at en dårlig utført søm skal rakne om man våger seg på et åndedrag.


Pålegg fra Voss er fortsatt å foretrekke foran bunad fra Voss. Illustrasjonsfoto er rappet fra husfliden.no

Likevel, så har jeg fortsatt lyst til å prøve på meg en bunad for å se hvordan jeg tar meg ut i den, og om dette er noe for meg, eller om jeg skal kun konsentrere meg om å lengte etter å gå med en fin kjole med en dressjakke utenpå på dagen, som en erstatning for dressen. I mellomtiden holder jeg meg hjemme i joggebuksa med Nintendo 3DS-en min på nasjonaldagen. Det er kanskje ikke all verdens feiring, men det slår det å gå misunnelig rundt i et plagg jeg hater.

Hurra for 17. mai!

PS! Den fantastiske bloggeren Frøken W (begynn å blogge igjen snart, for Helgeland!) skrev et gjesteinnlegg i bloggen min i fjor høst om det å gå i bunad. Ta en titt på det, det er fortsatt hysterisk morsomt! Jeg kan riktignok rapportere om at hun nok ikke har lånt dressen min i dag…

Kjæresten min skremmer meg med skummelt bilde…

Her sitter jeg foran pc-skjermen og spiller dårlig musikk for meg selv, og aner fred og ingen fare. Plutselig spretter det opp et chatvindu nede i høyre hjørne på facebook. Det er kjæresten min som skriver. Eller, det gjør hun ikke. Hun sender meg et bilde…


…plutselig er jeg litt usikker på om jeg tør besøke henne i morgen…

(Bilde lagt ut med tillatelse fra kjæresten min, som forøvrig begynner å kjenne meg så godt nå at hun vet at jeg i realiteten reagerte med å fnise høylytt da bildet kom, og at jeg egentlig ikke ble så skremt. Tror jeg da).

Husk den der spørrerunden forresten! Jeg vil jo ha noe å svare på også!

Slemme piker bør ikke tas alvorlig heller…

Dette innlegget er en oppfølger til innlegget «Slemme piker uønsket…» som jeg postet på onsdag. Har du ikke lest dette, så anbefaler jeg deg å lese dette først før du fortsetter. Men om du er for lat til dette kan jeg fortelle at det i korte trekk handler om at den svenske tegneseriestripen Zelda ble kastet ut av Tromsø-avisa Nordlys på mandag, fordi den angivelig var for sexfiksert og seriens hovedperson fremsto som et dårlig forbilde, mens avisa fra før trykker Rocky som om mulig er enda mer vulgær. Zelda ble også erstattet av Radio Gaga, som i mine øyne også har sin andel av sex og fyll. Men begge disse seriene er laget av menn, mens Zelda er tegnet av en kvinne.

Dette har selvsagt skapt debatt, både i Norge og Sverige, og på lørdag trykket Nordlys dette i papirutgaven:

Faksimilie, Nordlys 16. mars 2013

Nordlys trykker altså en stripe med en stor sladd over for å «tilfredstille» alle, som det heter i teksten under, og håper at de nå kan avslutte debatten ved å flire den bort. Dette synes jeg er i beste fall utrolig respektløst av Nordlys, når de tror at de med en smakløs vits kan legge lokk over saken og redde seg ut av den knipa de tross alt har satt seg i ved å kaste ut en tegneserie med en frittalende feminist, når de lar enda mer vulgære serier få bli.

Dessverre gjør dette at jeg har mistet ytterligere respekt for Nordlys som tidskrift. De har dritt seg ut, men prøver å redde seg ut av det med en flau vits. Å bruke sensurstreken gir også en ekkel bismak, da dette jo symboliserer knebling av ytringsfriheten og åndsverket. Fy skamme seg, Nordlys og sjefsredaktør Anders Opdahl!

Nordlys taper riktignok ikke noe på at jeg mister en stor del av respekten for dem, jeg bor flerfoldige mil lenger sør og leser ikke avisen deres uansett. Men hadde jeg vært redaktør i Bladet iTromsø nå, som jo er Tromsøs nummer to-avis, så hadde jeg tatt en telefon til Strand Comics omgående og fått plukket opp Zelda. Her er det lesere å hente!

Så kan jeg bare håpe i det lengste på at redaktøren i min lokale avis, Adresseavisen, også tar inn Zelda i varmen med tiden. Men jeg skal ikke si høyt hvilken serie jeg vil se forsvinne for å få ryddet plass…

Biebers hamster er død… og jeg forutså det (nesten)!

En liten digresjon, og det er ikke ofte jeg poster et nytt innlegg bare en time etter det forrige, men dette fikk meg til å vurdere å tilby mine tjenester til Åndenes Makt.

I går skrev jeg det sinte innlegget «Fin blogg, kommentere min?» hvor jeg langet ut i fri dressur mot de laverestående vesnene som eksisterer her på blogg.no, som spammer rundt seg med enkelt formulerte setninger i håp om å få oppmerksomhet mot bloggen sin, uten å ha respekt nok til å gidde å lese innlegget de kommenterer. Jeg avsluttet innlegget med dette bildet:

…og jeg tenkte ikke mer på det før jeg i kveld så denne nyheten:


Klikk på bildet for å komme til artikkelen

Dermed kjenner jeg at det går et lite iskaldt grøss nedover ryggen min. La gå, jeg er ikke så lite bevandret i zoologiens verden at jeg ikke kan se forskjell på hamster og hund. Men det sto faktisk lenge mellom hund og hamster i innlegget mitt. Valget falt derimot til slutt på hund fordi bildet jeg fant av hamsteren var for utydelig og lavoppløst. Likevel føler jeg det som et litt skremmende sammentreff, og jeg har sett såkalt klarsynte i ulike TVNorge-produksjoner bomme styggere enn dette, og likevel bli genierklært.

Men jeg håper du som leser dette ser moralen i dette, nemlig å aldri bruke andres kommentarfelt til å tigge etter lesere. Med mindre du faktisk vil ha blodet til Biebers kjæledyr på hendene da.

En litt annen retning…

Jeg er i det filosofiske hjørnet i dag (også), og følte for å dele litt musikk, så dette innlegget tar en litt annen retning av hva jeg vanligvis gjør. Men det er ikke første gang jeg deler noe av dette bandet. Svenske Pain of Salvation er et av mine favorittband, og jeg la ved (nesten)tittelsporet fra «Road Salt One» (2010) i innlegget «Maybe this time the road is just too rough» i forrige uke. De startet som et progressivt metalband, men har gradvis utviklert seg mer i retning av alternativ rock. Deres fjerde album «Remedy Lane» fra 2002 regnes som deres beste utgivelse, noe jeg var helt enig i, helt til deres hittil siste album «Road Salt Two» kom i 2011 og ble min personlige favoritt.

Men i dag skal jeg dele en låt fra albumet «BE» som kom i 2004. Dette er et konseptalbum som handler om eksistensen til Gud og menneskeheten. Låta jeg deler heter «Imago (Homines Partus)» og er tredje spor på albumet. Den tar for seg menneskets skapelse, og teksten får meg til å tenke på hva vi har blitt. Hvor nysgjerrig og ydmyk hovedpersonen, som representerer menneskeheten, er i de første versene, før han etter hvert som han tilegner seg kunnskap blir egoistisk og opphøyer seg selv til gud (som omtales som Animae på dette albumet). Jeg legger ved en tekstet versjon så det blir litt lettere å følge med på teksten.

Jeg vet ikke med deg, men jeg blir i alle fall litt tankefull hver gang jeg hører denne. Men som sagt, dette er tredje spor på albumet, og ganske tidlig i historien. Hvordan det hele ender kan du finne ut hvis du skaffer deg «BE».

Med det samme jeg har din oppmerksomhet (håper jeg da), så deler jeg like godt to andre favoritter av samme band. Først «Sleeping under the Stars» fra Road Salt One, utgitt i 2010:

…og «To the Shoreline» fra Road Salt Two, utgitt i 2011, deres hittil siste utgivelse.

Håper at jeg kanskje klarte å gjøre noen litt nysgjerrige på Pain of Salvation etter dette, og at jeg ikke gjorde deg mer skeptisk på meg nå som jeg har avslørt mer av min sære musikksmak. Selv om jeg ikke skjønner hvordan noen kan være skeptisk til meg, selv når jeg er i det filosofihumør…


Men ta det med ro. Jeg er nok tilbake med noe langt mindre tungfordøyelig, kanskje til og med i retning av «WANTS», «OUTFITS» eller andre engelske, populære låneord i store bokstaver i neste innlegg.


Som vanlig representert av den stemmen du hører i hodet ditt når du leser.

Ta tilbake kvinnedagen!

Jeg har et anstrengt forhold til kvinnedagen. Jeg vet rett og slett ikke om jeg skal omfavne den eller hate den. Noen konspiratører vil muligens låse seg fast ved profilteksten min til denne bloggen og henge seg opp i at selv om jeg ønsker å være kvinne, så har jeg mannekropp og er juridisk og biologisk sett mann, og at dette er årsaken til denne indre konflikten. Men jeg ser jo på meg selv som en kvinne, og i tillegg en feminist. Og jeg ser jo at kvinner fortsatt blir diskriminert på en del områder, selv om vi selvsagt har kommet en lang vei siden kvinner fikk stemmerett for hundre år siden. Da er det jo praktisk å dedikere en dag til å fokusere på hva vi kan gjøre for å få likestilling.

Men før anti-feministene angriper kommentarfeltet mitt med trusler om voldtekt og tvangsterilisering: med likestilling mener jeg ikke at kjønnene skal være så forbanna like, for jeg vet utmerket godt at menn og kvinner i utgangspunktet er forskjellige. Ellers hadde jeg jo ikke ønsket så sterkt å være kvinne. Men med likestilling mener jeg at kjønn ikke skal være et hinder, og at man skal ha de samme mulighetene uten å diskrimineres på bakgrunn av kjønn.


Jeg burde virkelig ta et nytt bilde av meg selv hvor jeg ser tankefull ut. Et med et litt mindre pyntet antrekk. Det er jo gøy å filosofere, men det er ikke akkurat en fest heller…

Men så hvorfor misliker jeg kvinnedagen? Fordi flesteparten av norske jenter og kvinner markerer den på en sånn måte som gjør meg kvalm. «Gratulerer med dagen» sier man til hverandre, og bare det. Kun fordi vi er medlemmer av det kvinnelige kjønn, og ikke noe annet, som om det er en bursdagsfeiring. Muligens for å minne oss selv på at vi er spesielle, selv om vi blir diskriminert. Men hva slags tull er nå det? Det mest kjønnsdiskriminerende jeg har lest på kvinnedagen, var i et blogginnlegg for noen år siden på denne datoen, skrevet av en selverklært feminist, som oppsummerer hvordan jeg oppfatter deres måte å markere dagen på. «Nå må dere huske å spandere drinker på oss på byen i kveld, gutter!». Fy, skamme seg.

For selv om jeg åpnet dette innlegget med at kvinner blir diskriminert kun på bakgrunn av kjønn på flere områder fortsatt, så blir faktisk menn diskriminert også, men på andre områder. De har ikke sin egen dag, hvor de gratulerer hverandre med dagen for å føle seg spesielle og krever å bli påspandert drinker på byen. Men om jeg kommenterer dette til noen, så får jeg de latterligste svar. En gjenganger er at «vi har 8. mars, og mennene har resten av året». Så mennene har 364 dager som er sine, og vi har én dag? Det står virkelig dårligere til med likestillingen enn jeg trodde. Til våpnene, søstre! Fanesaken kan være: Manndag hele året, det er ingenting å le av…

Men apropos fanesaker. Det finnes jo et 8. mars-tog som er ment for nettopp dette, å sette fokus på de områdene kvinner blir diskriminert. Det er jo akkurat det jeg skulle ønske at man gjorde på denne dagen i stedet for å gratulere alle med innovertiss og kreve gratis drinker av resten. Men fra orkesterplassen min på jobb, i en butikk midt i Trondheim sentrum, har jeg sett 8. mars-toget et par ganger. Det første jeg legger merke til er at toget er dominert av menn. I seg selv ikke noe galt i det, ingen skal stenges ute på grunn av kjønn. Det er forsåvidt en tankevekker at det finnes flere mannlige feminister enn det finnes kvinner som kjemper for menns rettigheter.

Men ser man nøyere etter så er fanene som disse mannlige demonstrantene bærer blodrøde. Her mener jeg altså ikke blodrød som i noe som kan relateres til rødstrømper eller mensen (seriøst, Emilie. En mensen-vits i et 8. mars-innlegg? Fy, skamme seg). Jeg snakker om rødt som i kommunisme. Fanesakene er så gjennomsyret av Marx og Lenin at du må legge så mye godvilje til for å finne noe kvinnesaksrelatert der, at du med samme godvilje helt sikkert klarer å finne jubelen i jubelsalamien også. Ser du nøyere etter ser du også at disse representerer kommunistorganisasjonen Tjen Folket, som i praksis er samme folkene bak SOS Rasisme. Du vet, disse meningshaterne som jukset med medlemsantallet sitt for å øke den offentlige støtten sin. Folkens, dere har 1. mai til dette. Holder ikke dette? Hvorfor må dere kuppe dagen vår også med propagandaen deres?

Det er ikke rart jeg misliker denne dagen når den har blitt fratatt oss på denne måten.

Men jeg mener vi trenger en slik dag, og egentlig for begge kjønn. Jeg vet en del er uenige med meg og mener at denne dagen har utspilt sin rolle og mener den bør avskaffes. Men til dem som mener dette, så har jeg et enkelt spørsmål. Hvis det er sånn at vi har oppnådd så mye likestilling som er mulig. Hvorfor skal da jeg, som kvinne i mannskropp, trenge å være så redd for reaksjonene ute i samfunnet at jeg velger å blogge fra bak en maske?

Men jeg skal innrømme en ting. På samme måte som at jeg føler meg utenfor når jeg hører andre jenter gratulere hverandre på kvinnedagen, så får jeg en merkelig sommerfuglfølelse i magen når det helt uoppfordret kommer en gratulasjon på denne dagen fra en venninne. Da føler jeg meg nemlig akseptert som kvinne. Så kanskje det er en indre konflikt der likevel.

PS! Noen har fortalt meg at det finnes en mannedag også. Det har jeg visst hele tiden. Problemet er for det første at ingen klarer å bli enige om når den er, jeg har hørt flere datoer både i oktober og i november. For det andre går jeg jo rundt i samfunnet som mann mesteparten av tiden, og jeg har aldri blitt gratulert med dagen eller blitt påspandert noe som helst på byen i oktober eller november! Eller jo, det har jeg. Men det er fordi jeg har bursdag i november…

Jeg er lei av å være så redd!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Men det ønsker jeg tydeligvis ikke at noen skal vite. Jeg skriver denne bloggen anonymt og jeg bruker maske på alle bildene jeg poster. Langt fra alle i omgangskretsen min vet om hemmeligheten min. Blant kollegene mine på jobb er det bare en som vet noe, og som i tillegg vet om denne bloggen. Jeg bruker enorme krefter hver dag på å skjule dette, og jobber hardt for å holde feminine fakter og lignende tilbake. Hvorfor?

Fordi jeg er redd.

Vi lever i et samfunn hvor det fortsatt henger igjen at mannlige verdier er mer verdt enn kvinnelige verdier. Kvinner som oppfører seg som menn, ikler seg dress og klatrer karrierestigen blir hyllet og sett på som tøffe og selvstendige. Menn som omfavner sine mer myke og følsomme sider blir sett på som pyser og får raskt et homostempel. Disse blir sett som avvikere, som noe truer mannens eksistens. Det ser vi allerede i barndommen. Jeg fikk garantert høre det hvis noen så meg leke med dukker, men jeg kan ikke huske at noen ropte «æsj, leker du med biler?» til søsteren min.

Jeg ønsker riktignok ikke å være en feminin mann. Men det er der jeg blir plassert. Fordi jeg ble født som gutt, og derfor møter jeg ofte kommentarer som «åh, så du er egentlig gutt?». Så nå går jeg rundt og skjuler hvem jeg er, med unntak av for vennene mine. Møter jeg nye folk så holder jeg meg selv tilbake. Jeg bruker lang tid, på å vurdere om dette er folk å stole på før jeg sier noe, men når jeg sier noe, det er først da de får bli kjent med meg og vennskap utvikles. På denne måten utvikler jeg ikke så mange vennskap. Med unntak av dem har jeg fått veldig liten støtte for at jeg føler meg som jeg gjør. Jeg går rundt daglig og føler meg som en som ikke passer inn noe sted, som en avviker, og er redd både for både folks fordommer og det å aldri finne min plass i samfunnet fordi jeg føler meg fanget mellom to kjønn. Det jeg føler meg som, og det som de andre ser meg som.

I London turte jeg å være meg selv… og for en uke det var! Håper jeg en dag tør det hjemme i Trondheim også…

Jeg tør heller ikke å si noe til de jeg bor med. De slår meg ikke som folk som vil forstå noe som dette, og siden jeg ikke har råd til å flytte på dette tidspunktet så tør jeg heller ikke si noe i frykt for at det skal bli enda mer ubehagelig å bo her.

Men jeg er lei av å være redd.

Jeg har lyst til å gjøre alle de tingene som er helt normale for venninnene mine. Jeg har lyst til å gå på shopping og ta med jenteklær inn i prøverommet uten at å måtte planlegge fluktruter i tilfelle noen ser meg. Jeg har lyst til å kunne nærme meg sminkeavdelingen på H&M og klare å være der lenge nok til å faktisk registrere hva de har i stedet for å bare raske med meg noe tilfeldig i det angsten griper meg og får meg til å flykte. Jeg har lyst til å kunne ta i mot vareprøver på diverse kosmetikk, hudprodukter og lignende på kjøpesenteret uten at det blir flaut. Jeg har lyst til å kunne pynte meg i en fin kjole og ta en jentekveld ute på byen og le med venninnene mine. Jeg har lyst til å være meg selv hele tiden slik at jeg blir lettere kjent med nye folk og får utvidet venninnekretsen. Jeg har lyst til å gå nedover Nordre gate i Trondheim midt på sommeren i en lett sommerkjole og merke at ingen rundt meg bryr seg.

Jeg har lyst til å være jente, og bli sett som en jente. Ikke som en som egentlig er gutt, og som går i jenteklær.

Å gå hjem alene fra byen etter mørkets frembrudd

Jeg skulle ønske jeg var jente. Det har du hørt meg si før. Men det finnes situasjoner hvor jeg faktisk er glad for å være gutt akkurat når det står på. Og dette er litt trist, når det det handler om er å kunne gå hjem fra byen lenge etter mørkets frembrudd, uten å være redd for overgripere.

Jeg tør som sagt tidligere ikke å gå ut kledd som jente, i alle fall ikke hjemme i Trondheim. Dette er uavhengig av når på døgnet det er, jeg er bare redd for å bli gjenkjent og/eller hånet for at jeg er annerledes. Men hva med alle andre jenter der ute, de som ikke er annerledes, de som er født med det kjønnet de føler seg som. Hvorfor skal de være nødt til å føle seg utrygge bare fordi de er jenter? Det er jo helt tragisk!


Bilde fra julaften, derfor den veldig fine kjolen. Men det var det mest tankefulle bildet jeg fant.

Det er noen som sier at de kan for det selv. Fordi de kler seg så utfordrende. Det er enda tristere, at heller ikke de som er født som jenter, skal få kle seg som de vil. Samtidlig så er det en kjerne av sannhet i det, selv om jeg ikke mener at noen jenter har skylden for at de selv blir voldtatt. Men parkerer du en strøken sportsbil på Svartlamon ulåst, med nøkkelen i tenningen, så bli ikke overrasket om bilen er borte når du kommer tilbake dagen etter. I en ideell verden hadde man selvsagt hatt respekt for annen manns eiendom, og jenter hadde kunnet kle seg som de ville. Inkludert meg. Men verden er ikke et ideelt sted. Og det er trist.

Det som derimot kan bli ubehagelig når jeg går der, i de sene nattetimer, er hvis det tilfeldigvis går en annen jente der fremme, alene. Jeg kan se at hun er redd. Jeg har lyst til å prøve å ta henne igjen. Tilby meg å følge henne hjem, eller i alle fall slå følge et stykke, slik at hun slipper å gå alene. Men jeg vet at det ville skremt henne mer om jeg hadde nærmet meg henne mer. Det er meg hun er redd for. For hun ser meg ikke som den jenta jeg føler meg som. Hun ser meg som den gutten det ytre skallet mitt viser. I disse timene natt til lørdag og søndag er nemlig alle gutter potensielle voldtektsforbrytere. Og igjen føles det feil for meg å være gutt.


Meg ute som jente for første gang i London i september i fjor. Men jeg gikk heldigvis ikke alene…

Likevel er jeg er glad for å være gutt akkurat i disse få timene etter at utestedene stenger og jeg må ta fatt på hjemveien alene. Ellers så ønsker jeg av hele mitt hjerte å være jente. Det er egentlig ganske trist at det å slippe å være redd for overgrep skal være det som veier i mot.

Det, og det å kunne tisse stående.

Hårete overleppe for kreftsaken?

Nå er november snart over. Denne kalde, grå måneden som ingen egentlig liker fordi den er for kald til å være høst, men samtidlig for lite snø til å være skikkelig vinter. Så hvorfor ikke bruke denne depressive måneden på å fokusere på prostatakreft?


Foto: Alex E. Proimos/Flickr

Jeg snakker selvfølgelig om prosjektet Movember hvor alle menn ble oppfordret til å anlegge bart for å skape oppmerksomhet rundt kreftsaken. Enda et av disse «vi må gjøre noe»-prosjektene, som ender i en symbolsk handling altså. Det er vel der jeg sliter litt, for jeg liker ikke symbolsk handling. Jeg liker handling. I tillegg skjønner jeg heller ikke hvordan det å la håret gro i ansiktet, skal flytte fokus ned mot det som foregår rundt skrittet.

Det er riktignok ikke primært derfor jeg ikke lot nesehårene gro denne måneden, selv om de aller fleste per dags dato ser meg som en gutt fordi de ikke vet bedre (les: jeg har ikke fortalt dem det). Det tar seg virkelig ikke ut å være transkjønnet og delta på Movember. Du blir ikke oppfattet som en jente på den måten. Ikke ønsker jeg å gi ammunisjon til de som ønsker å bygge oppunder trønderstereotypen som jeg er så lei av heller, så da droppet jeg det like godt. Men det gjør jo at jeg ikke får den selvgode følelsen av at jeg har støttet en god sak ved å gjøre praktisk talt ingenting. Akkurat som å sitte i mørket i en time i mars hvert år liksom skal hjelpe med å redde planeten, selv om varmekablene i oppkjørselen utenfor gløder for fullt vinteren igjennom. Jeg savner denne totale frifinnelsen fra den dårlige samvittigheten. Jeg vil også føle at jeg hjelper til, uten å faktisk jobbe for det eller at det blir ubehagelig for meg på en eller annen måte.

På en eller annen bisarr måte føler jeg meg plutselig diskriminert som transkjønnet.

Så takket være moderne teknologi og Photoshop har jeg nå laget en realistisk fremstilling av hvordan jeg kunne ha sett ut i løpet av måneden som gikk. Bortsett fra at jeg ikke har så mye hårvekst i ansiktet at jeg får til en slik prydmustasje. Og at strengt tatt bare et av disse bildene som faktisk er tatt i november. Men har du orket å lese helt hit, så tror jeg ikke du har særlig mye kritisk sans uansett.

Så la oss like godt sette over til det alternative universet.


For maksimal effekt av dette innlegget, åpne denne siden i et eget vindu, eller egen fane om det behager mer, og la lydsporet surre i bakgrunnen mens du ser over bildene en gang til. Igjen og igjen.

Og ja, støtt kreftsaken folkens. Eller, ikke støtt kreften da, den er vi i mot. Vi støtter de som bekjemper den. Åh, glem det. Send penger!

dw12dt