Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Filosofering og tanker'

Biebers hamster er død… og jeg forutså det (nesten)!

En liten digresjon, og det er ikke ofte jeg poster et nytt innlegg bare en time etter det forrige, men dette fikk meg til å vurdere å tilby mine tjenester til Åndenes Makt.

I går skrev jeg det sinte innlegget «Fin blogg, kommentere min?» hvor jeg langet ut i fri dressur mot de laverestående vesnene som eksisterer her på blogg.no, som spammer rundt seg med enkelt formulerte setninger i håp om å få oppmerksomhet mot bloggen sin, uten å ha respekt nok til å gidde å lese innlegget de kommenterer. Jeg avsluttet innlegget med dette bildet:

…og jeg tenkte ikke mer på det før jeg i kveld så denne nyheten:


Klikk på bildet for å komme til artikkelen

Dermed kjenner jeg at det går et lite iskaldt grøss nedover ryggen min. La gå, jeg er ikke så lite bevandret i zoologiens verden at jeg ikke kan se forskjell på hamster og hund. Men det sto faktisk lenge mellom hund og hamster i innlegget mitt. Valget falt derimot til slutt på hund fordi bildet jeg fant av hamsteren var for utydelig og lavoppløst. Likevel føler jeg det som et litt skremmende sammentreff, og jeg har sett såkalt klarsynte i ulike TVNorge-produksjoner bomme styggere enn dette, og likevel bli genierklært.

Men jeg håper du som leser dette ser moralen i dette, nemlig å aldri bruke andres kommentarfelt til å tigge etter lesere. Med mindre du faktisk vil ha blodet til Biebers kjæledyr på hendene da.

En litt annen retning…

Jeg er i det filosofiske hjørnet i dag (også), og følte for å dele litt musikk, så dette innlegget tar en litt annen retning av hva jeg vanligvis gjør. Men det er ikke første gang jeg deler noe av dette bandet. Svenske Pain of Salvation er et av mine favorittband, og jeg la ved (nesten)tittelsporet fra «Road Salt One» (2010) i innlegget «Maybe this time the road is just too rough» i forrige uke. De startet som et progressivt metalband, men har gradvis utviklert seg mer i retning av alternativ rock. Deres fjerde album «Remedy Lane» fra 2002 regnes som deres beste utgivelse, noe jeg var helt enig i, helt til deres hittil siste album «Road Salt Two» kom i 2011 og ble min personlige favoritt.

Men i dag skal jeg dele en låt fra albumet «BE» som kom i 2004. Dette er et konseptalbum som handler om eksistensen til Gud og menneskeheten. Låta jeg deler heter «Imago (Homines Partus)» og er tredje spor på albumet. Den tar for seg menneskets skapelse, og teksten får meg til å tenke på hva vi har blitt. Hvor nysgjerrig og ydmyk hovedpersonen, som representerer menneskeheten, er i de første versene, før han etter hvert som han tilegner seg kunnskap blir egoistisk og opphøyer seg selv til gud (som omtales som Animae på dette albumet). Jeg legger ved en tekstet versjon så det blir litt lettere å følge med på teksten.

Jeg vet ikke med deg, men jeg blir i alle fall litt tankefull hver gang jeg hører denne. Men som sagt, dette er tredje spor på albumet, og ganske tidlig i historien. Hvordan det hele ender kan du finne ut hvis du skaffer deg «BE».

Med det samme jeg har din oppmerksomhet (håper jeg da), så deler jeg like godt to andre favoritter av samme band. Først «Sleeping under the Stars» fra Road Salt One, utgitt i 2010:

…og «To the Shoreline» fra Road Salt Two, utgitt i 2011, deres hittil siste utgivelse.

Håper at jeg kanskje klarte å gjøre noen litt nysgjerrige på Pain of Salvation etter dette, og at jeg ikke gjorde deg mer skeptisk på meg nå som jeg har avslørt mer av min sære musikksmak. Selv om jeg ikke skjønner hvordan noen kan være skeptisk til meg, selv når jeg er i det filosofihumør…


Men ta det med ro. Jeg er nok tilbake med noe langt mindre tungfordøyelig, kanskje til og med i retning av «WANTS», «OUTFITS» eller andre engelske, populære låneord i store bokstaver i neste innlegg.


Som vanlig representert av den stemmen du hører i hodet ditt når du leser.

Ta tilbake kvinnedagen!

Jeg har et anstrengt forhold til kvinnedagen. Jeg vet rett og slett ikke om jeg skal omfavne den eller hate den. Noen konspiratører vil muligens låse seg fast ved profilteksten min til denne bloggen og henge seg opp i at selv om jeg ønsker å være kvinne, så har jeg mannekropp og er juridisk og biologisk sett mann, og at dette er årsaken til denne indre konflikten. Men jeg ser jo på meg selv som en kvinne, og i tillegg en feminist. Og jeg ser jo at kvinner fortsatt blir diskriminert på en del områder, selv om vi selvsagt har kommet en lang vei siden kvinner fikk stemmerett for hundre år siden. Da er det jo praktisk å dedikere en dag til å fokusere på hva vi kan gjøre for å få likestilling.

Men før anti-feministene angriper kommentarfeltet mitt med trusler om voldtekt og tvangsterilisering: med likestilling mener jeg ikke at kjønnene skal være så forbanna like, for jeg vet utmerket godt at menn og kvinner i utgangspunktet er forskjellige. Ellers hadde jeg jo ikke ønsket så sterkt å være kvinne. Men med likestilling mener jeg at kjønn ikke skal være et hinder, og at man skal ha de samme mulighetene uten å diskrimineres på bakgrunn av kjønn.


Jeg burde virkelig ta et nytt bilde av meg selv hvor jeg ser tankefull ut. Et med et litt mindre pyntet antrekk. Det er jo gøy å filosofere, men det er ikke akkurat en fest heller…

Men så hvorfor misliker jeg kvinnedagen? Fordi flesteparten av norske jenter og kvinner markerer den på en sånn måte som gjør meg kvalm. «Gratulerer med dagen» sier man til hverandre, og bare det. Kun fordi vi er medlemmer av det kvinnelige kjønn, og ikke noe annet, som om det er en bursdagsfeiring. Muligens for å minne oss selv på at vi er spesielle, selv om vi blir diskriminert. Men hva slags tull er nå det? Det mest kjønnsdiskriminerende jeg har lest på kvinnedagen, var i et blogginnlegg for noen år siden på denne datoen, skrevet av en selverklært feminist, som oppsummerer hvordan jeg oppfatter deres måte å markere dagen på. «Nå må dere huske å spandere drinker på oss på byen i kveld, gutter!». Fy, skamme seg.

For selv om jeg åpnet dette innlegget med at kvinner blir diskriminert kun på bakgrunn av kjønn på flere områder fortsatt, så blir faktisk menn diskriminert også, men på andre områder. De har ikke sin egen dag, hvor de gratulerer hverandre med dagen for å føle seg spesielle og krever å bli påspandert drinker på byen. Men om jeg kommenterer dette til noen, så får jeg de latterligste svar. En gjenganger er at «vi har 8. mars, og mennene har resten av året». Så mennene har 364 dager som er sine, og vi har én dag? Det står virkelig dårligere til med likestillingen enn jeg trodde. Til våpnene, søstre! Fanesaken kan være: Manndag hele året, det er ingenting å le av…

Men apropos fanesaker. Det finnes jo et 8. mars-tog som er ment for nettopp dette, å sette fokus på de områdene kvinner blir diskriminert. Det er jo akkurat det jeg skulle ønske at man gjorde på denne dagen i stedet for å gratulere alle med innovertiss og kreve gratis drinker av resten. Men fra orkesterplassen min på jobb, i en butikk midt i Trondheim sentrum, har jeg sett 8. mars-toget et par ganger. Det første jeg legger merke til er at toget er dominert av menn. I seg selv ikke noe galt i det, ingen skal stenges ute på grunn av kjønn. Det er forsåvidt en tankevekker at det finnes flere mannlige feminister enn det finnes kvinner som kjemper for menns rettigheter.

Men ser man nøyere etter så er fanene som disse mannlige demonstrantene bærer blodrøde. Her mener jeg altså ikke blodrød som i noe som kan relateres til rødstrømper eller mensen (seriøst, Emilie. En mensen-vits i et 8. mars-innlegg? Fy, skamme seg). Jeg snakker om rødt som i kommunisme. Fanesakene er så gjennomsyret av Marx og Lenin at du må legge så mye godvilje til for å finne noe kvinnesaksrelatert der, at du med samme godvilje helt sikkert klarer å finne jubelen i jubelsalamien også. Ser du nøyere etter ser du også at disse representerer kommunistorganisasjonen Tjen Folket, som i praksis er samme folkene bak SOS Rasisme. Du vet, disse meningshaterne som jukset med medlemsantallet sitt for å øke den offentlige støtten sin. Folkens, dere har 1. mai til dette. Holder ikke dette? Hvorfor må dere kuppe dagen vår også med propagandaen deres?

Det er ikke rart jeg misliker denne dagen når den har blitt fratatt oss på denne måten.

Men jeg mener vi trenger en slik dag, og egentlig for begge kjønn. Jeg vet en del er uenige med meg og mener at denne dagen har utspilt sin rolle og mener den bør avskaffes. Men til dem som mener dette, så har jeg et enkelt spørsmål. Hvis det er sånn at vi har oppnådd så mye likestilling som er mulig. Hvorfor skal da jeg, som kvinne i mannskropp, trenge å være så redd for reaksjonene ute i samfunnet at jeg velger å blogge fra bak en maske?

Men jeg skal innrømme en ting. På samme måte som at jeg føler meg utenfor når jeg hører andre jenter gratulere hverandre på kvinnedagen, så får jeg en merkelig sommerfuglfølelse i magen når det helt uoppfordret kommer en gratulasjon på denne dagen fra en venninne. Da føler jeg meg nemlig akseptert som kvinne. Så kanskje det er en indre konflikt der likevel.

PS! Noen har fortalt meg at det finnes en mannedag også. Det har jeg visst hele tiden. Problemet er for det første at ingen klarer å bli enige om når den er, jeg har hørt flere datoer både i oktober og i november. For det andre går jeg jo rundt i samfunnet som mann mesteparten av tiden, og jeg har aldri blitt gratulert med dagen eller blitt påspandert noe som helst på byen i oktober eller november! Eller jo, det har jeg. Men det er fordi jeg har bursdag i november…

Jeg er lei av å være så redd!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Men det ønsker jeg tydeligvis ikke at noen skal vite. Jeg skriver denne bloggen anonymt og jeg bruker maske på alle bildene jeg poster. Langt fra alle i omgangskretsen min vet om hemmeligheten min. Blant kollegene mine på jobb er det bare en som vet noe, og som i tillegg vet om denne bloggen. Jeg bruker enorme krefter hver dag på å skjule dette, og jobber hardt for å holde feminine fakter og lignende tilbake. Hvorfor?

Fordi jeg er redd.

Vi lever i et samfunn hvor det fortsatt henger igjen at mannlige verdier er mer verdt enn kvinnelige verdier. Kvinner som oppfører seg som menn, ikler seg dress og klatrer karrierestigen blir hyllet og sett på som tøffe og selvstendige. Menn som omfavner sine mer myke og følsomme sider blir sett på som pyser og får raskt et homostempel. Disse blir sett som avvikere, som noe truer mannens eksistens. Det ser vi allerede i barndommen. Jeg fikk garantert høre det hvis noen så meg leke med dukker, men jeg kan ikke huske at noen ropte «æsj, leker du med biler?» til søsteren min.

Jeg ønsker riktignok ikke å være en feminin mann. Men det er der jeg blir plassert. Fordi jeg ble født som gutt, og derfor møter jeg ofte kommentarer som «åh, så du er egentlig gutt?». Så nå går jeg rundt og skjuler hvem jeg er, med unntak av for vennene mine. Møter jeg nye folk så holder jeg meg selv tilbake. Jeg bruker lang tid, på å vurdere om dette er folk å stole på før jeg sier noe, men når jeg sier noe, det er først da de får bli kjent med meg og vennskap utvikles. På denne måten utvikler jeg ikke så mange vennskap. Med unntak av dem har jeg fått veldig liten støtte for at jeg føler meg som jeg gjør. Jeg går rundt daglig og føler meg som en som ikke passer inn noe sted, som en avviker, og er redd både for både folks fordommer og det å aldri finne min plass i samfunnet fordi jeg føler meg fanget mellom to kjønn. Det jeg føler meg som, og det som de andre ser meg som.

I London turte jeg å være meg selv… og for en uke det var! Håper jeg en dag tør det hjemme i Trondheim også…

Jeg tør heller ikke å si noe til de jeg bor med. De slår meg ikke som folk som vil forstå noe som dette, og siden jeg ikke har råd til å flytte på dette tidspunktet så tør jeg heller ikke si noe i frykt for at det skal bli enda mer ubehagelig å bo her.

Men jeg er lei av å være redd.

Jeg har lyst til å gjøre alle de tingene som er helt normale for venninnene mine. Jeg har lyst til å gå på shopping og ta med jenteklær inn i prøverommet uten at å måtte planlegge fluktruter i tilfelle noen ser meg. Jeg har lyst til å kunne nærme meg sminkeavdelingen på H&M og klare å være der lenge nok til å faktisk registrere hva de har i stedet for å bare raske med meg noe tilfeldig i det angsten griper meg og får meg til å flykte. Jeg har lyst til å kunne ta i mot vareprøver på diverse kosmetikk, hudprodukter og lignende på kjøpesenteret uten at det blir flaut. Jeg har lyst til å kunne pynte meg i en fin kjole og ta en jentekveld ute på byen og le med venninnene mine. Jeg har lyst til å være meg selv hele tiden slik at jeg blir lettere kjent med nye folk og får utvidet venninnekretsen. Jeg har lyst til å gå nedover Nordre gate i Trondheim midt på sommeren i en lett sommerkjole og merke at ingen rundt meg bryr seg.

Jeg har lyst til å være jente, og bli sett som en jente. Ikke som en som egentlig er gutt, og som går i jenteklær.

Å gå hjem alene fra byen etter mørkets frembrudd

Jeg skulle ønske jeg var jente. Det har du hørt meg si før. Men det finnes situasjoner hvor jeg faktisk er glad for å være gutt akkurat når det står på. Og dette er litt trist, når det det handler om er å kunne gå hjem fra byen lenge etter mørkets frembrudd, uten å være redd for overgripere.

Jeg tør som sagt tidligere ikke å gå ut kledd som jente, i alle fall ikke hjemme i Trondheim. Dette er uavhengig av når på døgnet det er, jeg er bare redd for å bli gjenkjent og/eller hånet for at jeg er annerledes. Men hva med alle andre jenter der ute, de som ikke er annerledes, de som er født med det kjønnet de føler seg som. Hvorfor skal de være nødt til å føle seg utrygge bare fordi de er jenter? Det er jo helt tragisk!


Bilde fra julaften, derfor den veldig fine kjolen. Men det var det mest tankefulle bildet jeg fant.

Det er noen som sier at de kan for det selv. Fordi de kler seg så utfordrende. Det er enda tristere, at heller ikke de som er født som jenter, skal få kle seg som de vil. Samtidlig så er det en kjerne av sannhet i det, selv om jeg ikke mener at noen jenter har skylden for at de selv blir voldtatt. Men parkerer du en strøken sportsbil på Svartlamon ulåst, med nøkkelen i tenningen, så bli ikke overrasket om bilen er borte når du kommer tilbake dagen etter. I en ideell verden hadde man selvsagt hatt respekt for annen manns eiendom, og jenter hadde kunnet kle seg som de ville. Inkludert meg. Men verden er ikke et ideelt sted. Og det er trist.

Det som derimot kan bli ubehagelig når jeg går der, i de sene nattetimer, er hvis det tilfeldigvis går en annen jente der fremme, alene. Jeg kan se at hun er redd. Jeg har lyst til å prøve å ta henne igjen. Tilby meg å følge henne hjem, eller i alle fall slå følge et stykke, slik at hun slipper å gå alene. Men jeg vet at det ville skremt henne mer om jeg hadde nærmet meg henne mer. Det er meg hun er redd for. For hun ser meg ikke som den jenta jeg føler meg som. Hun ser meg som den gutten det ytre skallet mitt viser. I disse timene natt til lørdag og søndag er nemlig alle gutter potensielle voldtektsforbrytere. Og igjen føles det feil for meg å være gutt.


Meg ute som jente for første gang i London i september i fjor. Men jeg gikk heldigvis ikke alene…

Likevel er jeg er glad for å være gutt akkurat i disse få timene etter at utestedene stenger og jeg må ta fatt på hjemveien alene. Ellers så ønsker jeg av hele mitt hjerte å være jente. Det er egentlig ganske trist at det å slippe å være redd for overgrep skal være det som veier i mot.

Det, og det å kunne tisse stående.

Hårete overleppe for kreftsaken?

Nå er november snart over. Denne kalde, grå måneden som ingen egentlig liker fordi den er for kald til å være høst, men samtidlig for lite snø til å være skikkelig vinter. Så hvorfor ikke bruke denne depressive måneden på å fokusere på prostatakreft?


Foto: Alex E. Proimos/Flickr

Jeg snakker selvfølgelig om prosjektet Movember hvor alle menn ble oppfordret til å anlegge bart for å skape oppmerksomhet rundt kreftsaken. Enda et av disse «vi må gjøre noe»-prosjektene, som ender i en symbolsk handling altså. Det er vel der jeg sliter litt, for jeg liker ikke symbolsk handling. Jeg liker handling. I tillegg skjønner jeg heller ikke hvordan det å la håret gro i ansiktet, skal flytte fokus ned mot det som foregår rundt skrittet.

Det er riktignok ikke primært derfor jeg ikke lot nesehårene gro denne måneden, selv om de aller fleste per dags dato ser meg som en gutt fordi de ikke vet bedre (les: jeg har ikke fortalt dem det). Det tar seg virkelig ikke ut å være transkjønnet og delta på Movember. Du blir ikke oppfattet som en jente på den måten. Ikke ønsker jeg å gi ammunisjon til de som ønsker å bygge oppunder trønderstereotypen som jeg er så lei av heller, så da droppet jeg det like godt. Men det gjør jo at jeg ikke får den selvgode følelsen av at jeg har støttet en god sak ved å gjøre praktisk talt ingenting. Akkurat som å sitte i mørket i en time i mars hvert år liksom skal hjelpe med å redde planeten, selv om varmekablene i oppkjørselen utenfor gløder for fullt vinteren igjennom. Jeg savner denne totale frifinnelsen fra den dårlige samvittigheten. Jeg vil også føle at jeg hjelper til, uten å faktisk jobbe for det eller at det blir ubehagelig for meg på en eller annen måte.

På en eller annen bisarr måte føler jeg meg plutselig diskriminert som transkjønnet.

Så takket være moderne teknologi og Photoshop har jeg nå laget en realistisk fremstilling av hvordan jeg kunne ha sett ut i løpet av måneden som gikk. Bortsett fra at jeg ikke har så mye hårvekst i ansiktet at jeg får til en slik prydmustasje. Og at strengt tatt bare et av disse bildene som faktisk er tatt i november. Men har du orket å lese helt hit, så tror jeg ikke du har særlig mye kritisk sans uansett.

Så la oss like godt sette over til det alternative universet.


For maksimal effekt av dette innlegget, åpne denne siden i et eget vindu, eller egen fane om det behager mer, og la lydsporet surre i bakgrunnen mens du ser over bildene en gang til. Igjen og igjen.

Og ja, støtt kreftsaken folkens. Eller, ikke støtt kreften da, den er vi i mot. Vi støtter de som bekjemper den. Åh, glem det. Send penger!

dw12dt